6 Registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester og krav til identifikasjon av tjenestetilbydere

6.1 Registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester

6.1.1 Gjeldende rett

Kringkastingsloven § 2-1 første ledd fastslår at kringkastere, med unntak av NRK, må ha konsesjon for å drive kringkasting eller lokalkringkasting som formidles via senderanlegg som er konsesjonspliktige etter loven § 2-2. For drift av kringkastings- eller lokalkringkastingsvirksomhet som ikke er konsesjonspliktig etter § 2-1 første ledd, kreves det at kringkasteren er registrert hos offentlig myndighet, jf. § 2-1 tredje ledd. Det er gitt nærmere regler om kringkasternes registreringsplikt i kringkastingsforskriften § 1-3. Av denne bestemmelsen følger det blant annet at Medietilsynet fører register over kringkastere og lokalkringkastere som er registreringspliktige etter loven § 2-1 og at kringkasting ikke kan skje før Medietilsynet har bekreftet at korrekt utfylt registreringsmelding er mottatt. Registreringsplikten etter kringkastingsloven § 2-1 tredje ledd ble innført i 2003 og begrunnet med at håndhevingshensyn tilsier at myndighetene til enhver tid må ha oversikt over hvem som sitter med det redaksjonelle ansvaret for sendingene, se Ot.prp. nr. 107 (2001–2002) s 12.

Det foreligger ingen registrerings- eller konsesjonsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Ved gjennomføringen av AMT-direktivet mente departementet at det ikke var behov for å innføre en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, se Prop. 9 L (2012–2013) s 43. Departementet pekte her på at dette eventuelt ville bli vurdert etter at loven har vært i kraft i en tid. Departementet pekte på at behovet for en slik registreringsplikt eventuelt må ses i sammenheng med hvilket merarbeid dette vil kreve av tjenestetilbydere og tilsynsmyndigheten.

6.1.2 AMT-direktivet

AMT-direktivet inneholder ikke en eksplisitt plikt for medlemsstatene til å innføre registreringsplikt for kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Endringsdirektivet artikkel 2 (5b) pålegger imidlertid medlemsstatene å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste over tilbydere av medietjenester under deres jurisdiksjon, og at en slik liste med eventuelle oppdateringer skal sendes til EFTAs overvåkingsorgan.

6.1.3 Forslaget i høringsnotatet

Siden endringsdirektivet artikkel 2 (5b) pålegger medlemsstatene å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste over tilbydere av medietjenester under deres jurisdiksjon, foreslo departementet i høringsnotatet at det innføres en plikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester til å registrere seg hos Medietilsynet. Det ble foreslått å gjennomføre plikten ved endring av kringkastingsloven § 2-1 tredje ledd og kringkastingsforskriften 1-3.

Departementet pekte i høringsnotatet på at en utvidelse av registreringsplikten til å omfatte både kringkastere og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester vil gjøre det praktisk mulig å oppfylle endringsdirektivets krav om at det skal utarbeides og vedlikeholdes en oppdatert liste over tilbydere av audiovisuelle medietjenester. Videre mente departementet at forslaget vil skape en bedre oversikt over tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester under norsk jurisdiksjon, og dermed gjøre Medietilsynets håndheving av loven enklere. Departementet mente også at en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester kan bidra til at slike aktører i større grad enn i dag blir oppmerksomme på hvilken regulering de er underlagt.

6.1.4 Høringen

Blant høringsinstansene var det kun Allente som uttalte seg eksplisitt til forslaget om å fastsette en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester i kringkastingsloven. Allente er uenig i departementets forslag om å innføre registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, og begrunner dette med at plikten synes unødig tyngende for tilbyderne sett i lys av at direktivet ikke pålegger medlemsstatene en slik plikt. Selskapet peker også på at «det vil kunne oppstå kompliserte vurderinger om en tilbyder er å anse som audiovisuell bestillingstilbyder».

6.1.5 Departementets vurdering

Allente mener for det første at en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester vil være unødig tyngende for tilbyderne sett i lys av at direktivet ikke pålegger medlemsstatene en slik plikt. Departementet viser til at endringsdirektivet artikkel 2 (5b) pålegger medlemsstatene å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste over tilbydere av medietjenester under deres jurisdiksjon, og understreker at den foreslåtte registreringsplikten er avgjørende for at Medietilsynet kan utføre denne oppgaven rent praktisk. Departementet gjør også oppmerksom på at både Sverige og Danmark har valgt å innføre registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, se hhv. Radio- och tv-lag (2010:696) § 2 og Bekendtgørelse om videodelingsplatformstjenester (BEK nr 1158 af 18/06/2020) § 8. Videre er kringkastere allerede underlagt den samme plikten i kringkastingslovens gjeldende § 2-1 tredje ledd, og departementet har ingen holdepunkter for at plikten har vært unødig tyngende for kringkasterne.

Allente mener for det andre at det vil oppstå kompliserte vurderinger om en tilbyder er å anse som en tilbyder av en audiovisuell bestillingstjeneste. Departementet legger til grunn at profesjonelle aktører som Allente vil være i stand til å håndtere dette spørsmålet selv i de aller fleste tilfeller. Departementet har ikke registrert at det i praksis har vært tilsvarende utfordringer for kringkastere som i dag er underlagt registreringsplikt. Medietilsynet har uansett veiledningsplikt, og departementet legger til grunn at aktørene kan søke veiledning hos Medietilsynet ved spørsmål om man er å anse som en tilbyder av en audiovisuell bestillingstjeneste.

Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet om å innføre en registreringsplikt for tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester i kringkastingsloven § 2-1 tredje ledd.

6.2 Krav til identifikasjon av tjenestetilbydere

6.2.1 Gjeldende rett

Etter kringkastingsloven § 2-16 første ledd skal «[t]ilbydere av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester sørge for at seerne på en enkel og direkte måte har tilgang til følgende opplysninger: a) navn, gateadresse, postadresse, elektronisk postadresse og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren b) relevante reguleringsmyndigheter eller tilsynsorganer på det audiovisuelle området.»

6.2.2 AMT-direktivet

AMT-direktivet artikkel 5 pålegger medlemsstatene å sørge for at tilbydere av audiovisuelle medietjenester underlagt landets jurisdiksjon er identifiserbare for mottakerne. Identifikasjonsplikten gjelder både tilbydere av fjernsynssendinger og tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester. Bakgrunnen for identifikasjonsreglene i artikkel 5 er de audiovisuelle medietjenestenes betydning for meningsdannelsen i samfunnet, og at brukerne derfor bør kunne identifisere hvem som er ansvarlige for innholdet i tjenesten.

I henhold til artikkel 5 skal tilbydere av audiovisuelle medietjenester gjøre følgende opplysninger tilgjengelige på en enkel, direkte og permanent måte:

• navnet på tilbyderen av medietjenestene

• den geografiske adressen der tilbyderen av medietjenestene er etablert

• detaljer vedrørende tilbyderen av medietjenestene, herunder e-postadresse eller nettsted, slik at denne kan kontaktes raskt på en direkte og effektiv måte, og

• vedkommende reguleringsmyndigheter eller tilsynsorganer der dette er relevant.

Endringsdirektivet artikkel 5 (1) viderefører ovennevnte krav til identifikasjon. Den eneste endringen er at det skal opplyses om hvilken medlemsstat som har jurisdiksjon over tilbyderen, jf. endringsdirektivet artikkel 5 (1) bokstav d.

6.2.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å gjennomføre endringsdirektivet artikkel 5 (1) bokstav d i kringkastingsloven § 2-16 første ledd bokstav b, ved å tilføye at tilbyderne til enhver tid skal sørge for at seerne på en enkel og direkte måte har tilgang til opplysninger om «at tjenestetilbyderen er underlagt norsk jurisdiksjon». Departementet konstaterte at direktivets øvrige krav til identifikasjon er gjennomført i kringkastingsloven § 2-16.

6.2.4 Høringen

Blant høringsinstansene var det kun Medietilsynet som uttalte seg om krav til identifikasjon av tjenestetilbydere. Medietilsynet peker på at «det blir stadig vanligere hos tilbydere å sluse brukeren inn i en digital chat-tjeneste i stedet for å oppgi epostadresse som kontaktinformasjon på hjemmesiden». Tilsynet ber derfor departementet vurdere om det skal lov- eller forskriftsfestes at en digital chat-funksjon der brukeren kommer i direkte kontakt med tilbyderen alternativt kan oppfylle kravet i kringkastingsloven § 2-16 første ledd bokstav a om at seerne skal ha tilgang til elektronisk postadresse. Tilsynet viser til at opplysninger om e-postadresse eller nettside synes å være alternative vilkår etter direktivet, og at medlemsstatene har en viss handlefrihet når det gjelder utformingen av identifikasjonskravet.

6.2.5 Departementets vurdering

Departementet registrerer at Medietilsynet ber om en vurdering av hvorvidt det skal lov- eller forskriftsfestes at en digital chat-funksjon der brukeren kommer i direkte kontakt med tilbyderen kan være et alternativ til elektronisk postadresse i kringkastingsloven § 2-16 første ledd bokstav a. Departementet ønsker ikke at en digital chat-funksjon der brukeren kommer i direkte kontakt med tilbyderen skal erstatte elektronisk postadresse i kringkastingsloven § 2-16 første ledd bokstav a, ettersom mange brukere vil foretrekke det mer direkte alternativet elektronisk postadresse fremfor å bli «sluse[t] […] inn i en digital chat-tjeneste». Dagens ordlyd legger likevel til rette for en viss fleksibilitet, jf. ordlyden «og øvrige opplysninger som gjør det mulig å komme i direkte forbindelse med tjenesteyteren». Dette utelukker ikke at tilbyderne kan bruke en digital chat-funksjon i tillegg til å opplyse om elektronisk postadresse, så lenge chat-funksjonen legger til rette for at seerne kommer i direkte kontakt med tjenesteyteren.

Ingen høringsinstanser hadde synspunkter til departementets forslag i høringsnotatet om å gjennomføre endringsdirektivet artikkel 5 (1) bokstav d i kringkastingsloven § 2-16 første ledd bokstav b, ved å tilføye at tilbyderne til enhver tid skal sørge for at seerne på en enkel og direkte måte har tilgang til opplysninger om «at tjenestetilbyderen er underlagt norsk jurisdiksjon». Departementet opprettholder forslaget i høringsnotatet.