4 Definisjoner

4.1 Innledning

I endringsdirektivet innføres nye og endrede definisjoner av enkelte av de grunnleggende begrepene som benyttes i AMT-direktivet. For eksempel endres definisjonene av audiovisuell medietjeneste og program. Nye definisjoner innføres for begrepene videodelingsplattformtjeneste, tilbyder av videodelingsplattform og brukergenerert video. Utvidelsen av direktivets virkeområde til å omfatte videodelingsplattformtjenester medfører også endringer i AMT-direktivets definisjon av audiovisuell kommersiell kommunikasjon, sponsing og produktplassering. I det følgende vurderer departementet behovet for å gjøre endringer i kringkastingsloven som følge av endringsdirektivets endrede definisjoner av audiovisuell medietjeneste, program, sponsing og produktplassering. Definisjonene som er knyttet til videodelingsplattformtjenester behandles i punkt 13.

4.2 Audiovisuell medietjeneste

4.2.1 Gjeldende rett

I kringkastingsloven anvendes ikke AMT-direktivets begrep audiovisuell medietjeneste. I stedet defineres de to ulike tjenestene som omfattes av begrepet, det vil si fjernsyn, jf. kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav c og audiovisuelle bestillingstjenester, jf. kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav d. Departementet vurderte om begrepet audiovisuell medietjeneste burde tas inn i kringkastingsloven i forbindelse med gjennomføringen av AMT-direktivet i norsk rett (se Prop. 9 L (2012–2013) punkt 5.6.1). Departementet foreslo her å kun benytte begrepene fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, og begrunnet dette blant annet med at det gir et klarere uttrykk for hvilke tjenester som er omfattet av loven og at det kan være hensiktsmessig å begrense antallet definisjoner i loven. I kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav f defineres også leverandøren av slike tjenester ved begrepet tjenestetilbyder. Tjenestetilbyder er definert som den som i ervervsvirksomhet utøver effektiv redaksjonell kontroll med utvelgelsen og organiseringen av lyd- eller bildeprogrammene (se Prop. 9 L (2012–2013) punkt 5.6.3.6).

4.2.2 AMT-direktivet

Begrepet audiovisuelle medietjenester er samlebetegnelsen for tjenester som omfattes av AMT-direktivet. I endringsdirektivet opprettholdes i all hovedsak tidligere definisjon av audiovisuell medietjeneste. Det klargjøres imidlertid at også en avgrenset del av en tjeneste kan være en audiovisuell medietjeneste. Det fremgår av endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav a at en audiovisuell medietjeneste omfatter en tjeneste «[…] der tjenesten eller en del som kan skilles fra den, har som hovedformål å levere programmer til allmennheten som skal informere, underholde eller opplyse, under det redaksjonelle ansvaret til en tilbyder av medietjenester, via elektroniske kommunikasjonsnett […].» Det fremgår av endringsdirektivet fortalen punkt 3 at direktivet fortsatt bare bør gjelde «[…] for tjenester der hovedformålet er å levere programmer som skal informere, underholde eller opplyse. Kravet til hovedformål bør også anses å være oppfylt dersom tjenesten har et audiovisuelt innhold og en audiovisuell form som kan skilles fra tilbyderens hovedvirksomhet, for eksempel selvstendige deler av nettaviser som inneholder programmer eller brukergenererte videoer, når disse delene kan anses å kunne skilles fra hovedvirksomheten.» Det fremgår videre av fortalen punkt 3 at «en tjeneste bør vurderes som et rent tillegg som ikke kan skilles fra hovedvirksomheten, dersom forbindelsene mellom det audiovisuelle tilbudet og hovedvirksomheten, for eksempel levering av nyheter i skriftlig form, tilsier det.»

4.2.3 Omtalen i høringsnotatet

I høringsnotatet understreket departementet at kringkastingslovens definisjon av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester ikke utelukker at en avgrenset del av en tjeneste kan anses for å være en medietjeneste som omfattes av lovens bestemmelser. Departementet viste videre til lovens forarbeider, Prop. 9 L (2012–2013) punkt 5.6.3.2, hvor departementet uttaler følgende: «For redaksjoner som parallelt med tradisjonelle nettaviser også tilbyr tjenester der det audiovisuelle innholdet må betraktes som en primæraktivitet, som f.eks. VGTV, vil imidlertid disse tjenestene kunne være omfattet av direktivet og loven.» Departementet mente derfor at det ikke er behov for å presisere at en avgrenset del av en tjeneste kan utgjøre «fjernsyn» og «audiovisuelle bestillingstjenester» i kringkastingslovens forstand.

4.2.4 Høringen

Blant høringsinstansene var det kun Allente og Medietilsynet som uttalte seg om definisjonen av audiovisuelle medietjenester. Allente støtter departementets vurdering og uttaler at definisjonene i kringkastingsloven «som følger av AMT-direktivet (2010) […] synes relativt godt etablert i praksis og […] nødvendiggjør [ikke] presiseringer pga. endringsdirektivet (2018), selv om definisjonene i direktivene ikke er ordrett like som i kringkastingsloven. Med bakgrunn i Allentes rolle i medieverdikjeden gjelder dette særlig videreføring av legaldefinisjonene av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og (bilde)program». Medietilsynet uttaler at:

[…] det kan reises spørsmål om tv-distributører kan anses å være tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester for den delen av tjenesten som tilbyr elektronisk filmleie eller salg, der innholdet ikke tilbys som en del av en annen audiovisuell bestillingstjeneste videreformidlet på tv-distributørens plattform. Hvis innkjøp av hele filmkataloger ikke anses å utgjøre effektiv redaksjonell kontroll over utvelgelse av programmer, vil tilbyderen derimot kun være teknisk distributør som videreformidler en filmkatalog som gjøres tilgjengelig for sluttbruker. På denne bakgrunn mener Medietilsynet at det er hensiktsmessig med en tydeliggjøring i forarbeidene på hvilke tjenester som skal omfattes av definisjonen.

4.2.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at den endrede definisjonen av audiovisuelle medietjenester ikke krever endringer i kringkastingsloven, herunder at det ikke er behov for å presisere at en avgrenset del av en tjeneste kan utgjøre «fjernsyn» og «audiovisuelle bestillingstjenester» i kringkastingslovens forstand.

Når det gjelder Medietilsynets innspill i høringen, mener departementet at det ikke vil være hensiktsmessig å ytterligere konkretisere hvilke tjenester som kan anses som audiovisuelle bestillingstjenester. Departementet er imidlertid enig med tilsynet i at atskilte deler av en tv-distributørs programtilbud kan utgjøre en audiovisuell bestillingstjeneste. Det er en forutsetning at distributøren utøver effektiv redaksjonell kontroll med utvelgelsen og organiseringen av programmene, og at de øvrige vilkårene er oppfylt. Departementet viser til at effektiv redaksjonell kontroll med hensyn til utvelgelsen av programmer kan utvises på ulike måter, avhengig av hvordan programmene blir pakketert og solgt. Her har forretningsmodellene i tv-distribusjonsmarkedet endret seg betydelig de siste årene. Vilkåret om effektiv redaksjonell kontroll kan derfor være oppfylt blant annet både dersom distributør har effektiv redaksjonell kontroll med utvelgelsen av enkeltprogrammer, men også dersom denne gjør et redaksjonelt valg om innkjøp av hele eller deler av en programkatalog mv. Departementet viser til AMT-direktivet artikkel 1 (1) bokstav c der det vises til at den redaksjonelle kontrollen gjelder «selection of the programmes» i flertall. Det må imidlertid avgrenses mot ren videreformidling av audiovisuelle bestillingstjenester underlagt redaksjonell kontroll fra andre tilbydere, jf. direktivet fortalepunkt 25 og 26. Medietilsynet må for øvrig fra sak til sak vurdere når en tjeneste oppfyller vilkårene for å være en audiovisuell bestillingstjeneste i kringkastingslovens og AMT-direktivets forstand.

4.3 Programmer

4.3.1 Gjeldende rett

I kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav e er AMT-direktivets definisjon av program definert som «bildeprogram» med følgende ordlyd: «et sett av levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag.» Vilkåret om levende bilder utelukker radioprogrammer/podkast fra definisjonen. I forarbeidene til bestemmelsen (Prop. 9 L (2012–2013) punkt 5.6.3.1) ga departementet uttrykk for at programbegrepet vil kunne endres over tid, og at det derfor ikke var hensiktsmessig å foreta noen nærmere avgrensing med hensyn til programmets lengde, innhold eller form. Departementet ga videre uttrykk for at hvordan grensen skal trekkes konkret vil være opp til Medietilsynet å avgjøre i den enkelte sak i lys av europeisk praksis.

4.3.2 AMT-direktivet

I endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav b opprettholdes i all hovedsak tidligere definisjon av program. Det presiseres imidlertid at lengden av et sett av levende bilder med eller uten lyd, ikke har betydning for om disse skal anses som et program. Det er dessuten ikke lenger et krav at et program skal ha form og innhold som er sammenliknbart med fjernsynsprogrammer. Program defineres i endringsdirektivet som «[…] et sett av levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag, uansett lengde, innenfor en programoversikt eller en katalog utarbeidet av en tilbyder av medietjenester, herunder spillefilmer, videoklipp, idrettsarrangementer, situasjonskomedier, dokumentarprogrammer, barneprogrammer og dramaproduksjoner».

4.3.3 Omtalen i høringsnotatet

I høringsnotatet viste departementet til at definisjonen av bildeprogram i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav e ikke inneholder krav om at et bildeprogram skal ha en viss lengde. Departementet viste også til at definisjonen heller ikke stiller krav om at bildeprogrammets form og innhold skal være sammenlignbart med fjernsynssendinger. Departementet pekte på at det i forarbeidene til definisjonen av bildeprogram er forutsatt at programbegrepet vil kunne endres over tid, og at Medietilsynet skal avgjøre begrepets innhold i den enkelte sak i lys av europeisk praksis. Departementet konkluderte derfor med at den justerte definisjonen av program i endringsdirektivet stemmer godt med hvordan begrepet i praksis anvendes i norsk rett. Departementet mente derfor at det ikke er behov for å foreta nærmere justeringer i bildeprogrambegrepet når det gjelder lengde og form.

4.3.4 Høringen

Blant høringsinstansene var det kun Allente som uttalte seg om definisjonen av program. Allente støtter departementets vurdering, se punkt 42.4 for en nærmere omtale av Allentes høringssvar.

4.3.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at det ikke er behov for å foreta nærmere justeringer i kringkastingslovens definisjon av «bildeprogram» som følge av endringsdirektivets justerte definisjon av program.

4.4 Sponsing

4.4.1 Gjeldende rett

I kringkastingsloven § 3-4 andre ledd er sponsing definert som: «[…] ethvert bidrag til produksjon eller sending av program fra en fysisk eller juridisk person som selv ikke tilbyr programmet eller er engasjert i produksjonen, med sikte på å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste». Definisjonen omfatter tilfeller hvor det ytes bidrag til produksjon eller sending av ett eller flere program eller en programserie. Slike bidrag kan være rene pengebeløp, varer eller tjenester. Normalt krever sponsor en viss gjenytelse i form av eksponering av navn, logo eller lignende. Det fremgår av definisjonen at sponsing forutsetter en markedsføringshensikt. Dette skal ikke tolkes strengt, og så lenge det eksisterer en sponsoravtale, skriftlig eller muntlig, vil markedsføringshensikten normalt være oppfylt, jf. Prop. 9 L (2012–2013) punkt 7.6.5.1.

4.4.2 AMT-direktivet

Endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav k opprettholder i all hovedsak tidligere definisjon av sponsing. Som en følge av at direktivets virkeområde nå omfatter videodelingsplattformtjenester, utvides definisjonen av sponsing til også å omfatte bidrag til å finansiere videodelingsplattformtjenester og brukergenererte videoer. Sponsing defineres i endringsdirektivet som:

ethvert bidrag fra et offentlig eller privat foretak eller en fysisk person som ikke tilbyr audiovisuelle medietjenester eller videodelingsplattformtjenester eller produserer audiovisuelle verker, til finansiering av audiovisuelle medietjenester, videodelingsplattformtjenester, brukergenererte videoer eller programmer, med sikte på å fremme foretakets eller personens navn, varemerke, omdømme, virksomhet eller produkter.

4.4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet flere justeringer i definisjonen av sponsing. For det første forslo departementet å tilpasse definisjonen til endringsdirektivet ved å presisere at sponsing også omfatter bidrag til finansiering av videodelingsplattformtjenester og brukergenererte videoer. Departementet foreslo videre å utvide definisjonen av sponsing til også å omfatte bidrag til finansiering av radio, fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Departementet begrunnet dette med at gjeldende definisjon av sponsing i kringkastingsloven § 3-4 andre ledd kun omfatter bidrag til produksjon eller sending av «program», mens AMT-direktivets definisjon av sponsing også omfatter bidrag til finansiering av «audiovisuelle medietjenester», det vil si finansiering av tjenestene fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Endelig ble det foreslått at definisjonen tydeliggjør at sponsing kun omfatter bidrag fra en juridisk eller fysisk person som ikke selv tilbyr eller produserer de aktuelle sponsede tjenestene (radio, fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og videodelingsplattformtjenester), programmene eller brukergenererte videoene.

For øvrig foreslo departementet å flytte definisjonen av sponsing fra kringkastingsloven § 3-4 til lovens definisjonsbestemmelse i § 1-1. Departementet begrunnet dette med at det i reglene om videodelingsplattformtjenester foreslås en rekke nye bestemmelser som omhandler sponsing, og at det derfor vil være hensiktsmessig at begreper som benyttes gjentatte steder defineres samlet i lovens definisjonsbestemmelse.

4.4.4 Høringen

Forslaget til justeringer i definisjonen av sponsing støttes av alle høringsinstansene som uttaler seg om dette forslaget, bortsett fra Norsk Redaktørforening. Høringsinstansene som støtter forslaget er Bauer, Forbrukertilsynet, Norsk Lokalradioforbund (NLR), NRK og P4 Radio Hele Norge AS. Norsk Redaktørforening mener på generelt grunnlag at sponsing egner seg dårlig for lovregulering og at dette er noe mediene selv må ta ansvar for. Når det gjelder forslaget til justeringer i definisjonen av sponsing, uttaler Norsk Redaktørforening blant annet følgende:

Vi mener strengt tatt at formålskravet i siste ledd av setningen [med sikte på å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste] kan kuttes. Også økonomiske bidrag som er gitt av for eksempel ideologiske eller andre ikke-kommersielle hensyn, sågar av de rene filantroper, bør omfattes av begrepet, dersom man nå skal holde seg med det. Poenget, i det minste i en presseetisk sammenheng, er hvorvidt det er utenforstående – uavhengig av motiv – som har bidratt til produksjonen. Poenget er at publikum, uavhengig av bakgrunnen for bidraget, skal ha kunnskap om forhold som kan påvirke deres egen vurdering av innholdet.

Forslaget om å flytte definisjonen av sponsing til kringkastingslovens definisjonsbestemmelse i § 1-1 støttes av alle høringsinstansene som uttaler seg om det. Disse er Forbrukertilsynet, Norsk Lokalradioforbund, NRK og P4 Radio Hele Norge AS.

Forbrukertilsynet, som støtter forslaget til justeringer i definisjonen av sponsing, stiller spørsmål ved om det er et behov for at «reklame» i § 1-1 første ledd bokstav g også utvides til å omfatte videodelingsplattformtjenester, programmer og brukergenererte videoer, slik det er gjort for definisjonen av «sponsing» i kringkastingsloven § 1-1 første ledd bokstav h. Forbrukertilsynet mener også at departementet bør vurdere å definere begrepet «reklameinnslag» § 1-1 første ledd andre punktum.

4.4.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet. En utvidelse av definisjonen av sponsing til også å inkludere bidrag til finansiering av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester, videodelingsplattformtjenester og brukergenererte videoer, er etter departementets vurdering nødvendig for at definisjonen skal være i tråd med direktivet. Justeringen vil imidlertid ikke bare få virkning for sponsing av tjenestene som reguleres av AMT-direktivet, jf. endringsdirektivet. Også sponsing av radio vil være omfattet av forslaget. Departementet mener at bidrag til finansiering av radio også bør anses som sponsing. Departementet vektlegger at en annen løsning vil kreve ulike definisjoner av sponsing for henholdsvis fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester på den ene siden og radio på den andre, og dermed være krevende av hensyn til helheten og systematikken i loven.

Departementet er ikke enig i Norsk redaktørforenings forslag om at formålskravet (med sikte på å fremme sponsors navn, varemerke, omdømme, virksomhet, produkt eller tjeneste) bør utgå fra definisjonen. Dette vil blant annet innebære et brudd med kravene som stilles til sponsing i AMT-direktivet, som Norge er EØS-rettslig forpliktet til å gjennomføre.

Departementet opprettholder også forslaget om å flytte definisjonen av sponsing fra kringkastingsloven § 3-4 til lovens definisjonsbestemmelse i § 1-1, og viser til at samtlige av høringsinstansene som uttalte seg om saken støttet forslaget.

Forbrukertilsynet stiller for øvrig spørsmål ved om det er behov for at «reklame» i § 1-1 første ledd bokstav g også utvides til å omfatte blant annet videodelingsplattformtjenester. Departementet mener det er nødvendig med en slik utvidelse, slik at definisjonen av «reklame» også omfatter innslag i videodelingsplattformtjenester som har til formål å fremme tjenestetilbyderens egen virksomhet. Dette er nødvendig for å oppfylle den EØS-rettslige forpliktelsen til å gjennomføre endringsdirektivets justerte definisjon av audiovisuell kommersiell kommunikasjon. Forbrukertilsynet ber også departementet vurdere om begrepet «reklameinnslag» bør defineres i § 1-1 første ledd andre punktum. Departementet viser til at Medietilsynet i håndhevingen av regelverket ikke opererer med ulik tolkning av begrepene «reklame» og «reklameinnslag», og at begrepene i praksis har samme betydning. Departementets vurdering er derfor at det ikke er behov for en egen definisjon av begrepet «reklameinnslag».

4.5 Produktplassering

4.5.1 Gjeldende rett

I kringkastingsloven § 3-6 andre ledd er produktplassering definert som følger:

Med produktplassering menes at en vare, tjeneste eller et varemerke inngår i, eller vises til i et program mot betaling eller liknende vederlag for direkte eller indirekte å fremme varer, tjenester eller omdømmet til en fysisk eller juridisk person. Gratis levering av varer eller tjenester som ikke har en betydelig verdi regnes ikke som produktplassering.

Definisjonen gjennomfører AMT-direktivets definisjon av produktplassering i artikkel 1 (1) bokstav m. Det følger av definisjonen at gratis levering av varer eller tjenester som ikke har en betydelig verdi ikke skal regnes som produktplassering. I Medietilsynets «Veileder for sponsing i kringkasting og bestillingstjenester» av mai 2018 s. 13 angis en konkret grense for betydelig verdi til ca. 10 000 kroner. For en nærmere omtale av innholdet i definisjonen og avgrensning mot sponsing, se Prop. 9 L (2012–2013) punkt 7.7.6.2.

4.5.2 AMT-direktivet

I endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav m opprettholdes i all hovedsak tidligere definisjon av produktplassering. Noe forenklet kan man si at definisjonen tidligere kun omfattet vare, tjeneste eller varemerke som inngår i eller vises til i programmer mot betaling eller likende vederlag. Definisjonen i endringsdirektivet utvides til også å omfatte vare, tjeneste eller varemerke som inngår i eller vises i brukergenerert video. Endringen må ses i sammenheng med at endringsdirektivets virkeområde utvides til å omfatte videodelingsplattformtjenester. Produktplassering defineres i endringsdirektivet som:

enhver form for audiovisuell kommersiell kommunikasjon som innebærer at en vare eller tjeneste, eller varemerket for varen eller tjenesten, inngår i eller vises til i et program eller en brukergenerert video, mot betaling eller lignende vederlag.

4.5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet foreslo departementet å endre kringkastingslovens definisjon av produktplassering i tråd med endringsdirektivet, ved å presisere at også «en vare, tjeneste eller et varemerke som inngår i, eller vises til i brukergenerert video mot betaling eller liknende vederlag […]» omfattes av definisjonen.

Departementet foreslo også å flytte definisjonen av produktplassering fra kringkastingsloven § 3-6 andre ledd til § 1-1 første ledd bokstav i. Departementet begrunnet dette med at det er hensiktsmessig at uttrykk som blir bruk gjennomgående flere steder i loven er plassert i lovens definisjonsbestemmelse.

4.5.4 Høringen

Ingen av høringsinstansene uttalte seg om departementets forslag om å endre kringkastingslovens definisjon av produktplassering i tråd med endringsdirektivet eller forslaget om å flytte definisjonen til loven § 1-1 første ledd bokstav i.

Forbrukertilsynet ga uttrykk for at forarbeidene bør klargjøre den nærmere grensedragningen mellom hva som utgjør reklame og produktplassering. Forbrukertilsynet uttaler:

Forbrukertilsynet ser et behov for at forarbeidene klargjør den nærmere grensedragningen mellom hva som utgjør reklame og produktplassering, både når det gjelder reklame rettet til barn og våpen i kringkastingsloven §§ 3-4 andre ledd og 3-6, slik at ansvarsfordelingen mellom tilsynsmyndighetene på dette området blir klarere.

4.5.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å endre definisjonen av produktplassering ved å ta inn en henvisning til brukergenerert video. Dette er nødvendig for å gjennomføre endringsdirektivets regulering av videodelingsplattformtjenester. Departementet opprettholder også forslaget om å flytte definisjonen av produktplassering fra kringkastingsloven § 3-6 andre ledd til § 1-1 første ledd bokstav i. Departementet foreslår for øvrig enkelte rent språklige endringer i definisjonen.

Forbrukertilsynet tar i høringen til orde for at forarbeidene klargjør den nærmere grensedragningen mellom hva som utgjør reklame og produktplassering. Departementet mener at definisjonen i loven av hva som utgjør produktplassering er tilstrekkelig klar. Når det gjelder forholdet mellom reklame og produktplassering, viser departementet til Medietilsynets «Veileder til youtubere og videobloggere om merking av reklame» s. 5 og 6. Her behandles forskjellen mellom reklame og produktplassering:

Produktet har ikke hovedfokus i videoen = produktplassering. Videoen din består hovedsakelig av redaksjonelt innhold, for eksempel en historie du forteller. I dette tilfellet er det ikke produktet som er hovedfokuset, men produktet er likevel synlig eller blir vist til. I videoen reklamerer du ikke for produktet ved å anbefale folk å kjøpe det, eller ved å skryte av det.

Produktet har hovedfokus i videoen = reklame. Hvis selve produktet eller omtalen av produktet har hovedfokus i videoen din, eller du anbefaler folk å kjøpe produktet, eller du skryter av det, er videoen først og fremst reklame.

For øvrig er det departementets syn at den nærmere grensedragningen må utvikles gjennom forvaltningspraksis, herunder må det ses hen til praksis fra EU/EFTA-domstolen.