5 Selv- og samregulering

5.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen rene selv- eller samreguleringsordninger etter kringkastingsregelverket. Det er imidlertid opprettet enkelte slike ordninger på nærliggende rettsområder innenfor mediefeltet. Eksempler på selvreguleringsordninger er Vær Varsom plakaten som håndheves av Pressens Faglige Utvalg (PFU), og Matvarebransjens Faglige utvalg (MFU) som håndhever retningslinjer for markedsføring av usunn mat og drikke rettet mot barn.

5.2 AMT-direktivet

Endringsdirektivet forplikter ikke medlemsstatene direkte til å opprette sam- eller selvreguleringsordninger, men inneholder en generell oppfordring til slik regulering i artikkel 4a (1), samt at det i tillegg pekes på muligheten for bruk av slike ordninger på spesifikke områder.

Selv- og samregulering er nærmere forklart i fortalepunkt 14 til endringsdirektivet. Her fremgår det at selvregulering er en type frivillig initiativ som gjør at markedsdeltakere, partene i arbeidslivet og ikke-statlige organisasjoner og sammenslutninger kan vedta felles retningslinjer seg imellom og for seg selv. Aktørene utarbeider, overvåker og håndhever disse retningslinjene. Ved samregulering er den regulerende rollen delt mellom de berørte partene og regjeringen eller nasjonale reguleringsmyndigheter eller -organer. De relevante offentlige myndighetenes rolle er blant annet anerkjennelse av ordningen med samregulering, revisjon av prosessene innenfor ordningen og finansiering av ordningen. Samregulering bør gi mulighet for at staten kan gripe inn i tilfeller der målene ikke nås.

Etter endringsdirektivet artikkel 4a (1) skal medlemsstatene, i den utstrekning det er mulig innenfor medlemsstatenes rettsorden, oppfordre til bruk av samregulering og fremme selvregulering gjennom atferdsnormer som vedtas nasjonalt på de områdene som samordnes av direktivet. Disse normene skal:

• være slik at de blir allment akseptert av de viktigste aktørene i de berørte medlemsstatene,

• klart og utvetydig angi hva målene er,

• sikre jevnlig, åpen og uavhengig overvåking og evaluering av måloppnåelsen, og

• sikre effektiv håndheving, herunder effektive og forholdsmessige sanksjoner.

Endringsdirektivet peker på følgende områder der medlemsstatene særskilt skal oppfordre til samregulering i tråd med artikkel 4a (1):

• Informasjon til seerne om innhold som kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling jf. artikkel 6a (3).

• Upassende audiovisuell kommersiell kommunikasjon om alkoholholdige drikker overfor mindreårige jf. artikkel 9 (3).

• Upassende audiovisuell kommersiell kommunikasjon som følger med eller inngår i barneprogrammer, om næringsmidler og drikker som inneholder næringsstoffer og andre stoffer med en ernæringsmessig eller fysiologisk virkning, særlig fett, transfettsyrer, salt eller natrium og sukker, som ifølge anbefalingene ikke bør utgjøre en for stor del av det samlede kostholdet jf. artikkel 9 (4).

• Gjennomføring av bestemmelsene om hensiktsmessige tiltak av videodelingsplattformer for å beskytte mindreårige og allmenheten mot visse typer innhold i artikkel 28b (1) og (3) jf. artikkel 28b (4). I tillegg oppfordres til sam- eller selvregulering for å beskytte mindreårige mot audiovisuell kommersiell kommunikasjon for usunn mat og drikke jf. artikkel 28b (2).

5.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet pekte departementet på enkelte områder egnet for samregulering.

For det første ble det foreslått en samreguleringsordning for kravene til beskyttelse av mindreårige som følger av bildeprogramloven § 7 bokstav a og b. Her fremgår at publikum på en tydelig og nøytral måte skal informeres om aldersgrensen før tilgjengeliggjøring av det aktuelle bildeprogrammet. Departementet viste til at det i Prop. 123 L (2013–2014) ble lagt grunn at et bransjesamarbeid kan redusere behovet for omfattende og detaljert forskriftsregulering, som ellers kan vise seg nødvendig for å sikre en konsekvent praktisering av loven.

For det andre pekte departementet på at Medietilsynet, i samråd med bransjen, bør lage retningslinjer for framheving av europeiske verk og kriterier for når kravet til framheving anses oppfylt. Etter direktivet artikkel 13 (1) skal audiovisuelle bestillingstjenester fremme europeiske produksjoner ved at minst 30 prosent av tjenestens katalog skal bestå av europeiske verk og at disse skal framheves.

Departementet vurderte det som unødvendig å oppfordre til samregulering når det gjelder audiovisuell kommersiell kommunikasjon for alkoholholdig drikke og usunn mat og drikke rettet mot mindreårige ettersom det etter norsk rett er et totalforbud mot å sende reklame rettet mot mindreårige i fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Det er foreslått at det samme forbudet skal gjelde for norske videodelingsplattformer, se punkt 13.

5.4 Høringen

Mediebedriftenes Landsforening er generelt positive til selvregulering på medieområdet, men viser til at slik regulering må skje på aktørenes premisser og uten å påføre bransjen store merkostnader. Foreningen mener at eventuelle bransjenormer som går ut over lovens minimumskrav ikke må brukes til å stramme inn loven.

Norsk Presseforbund mener det ikke er behov for ytterligere samregulering på de tre nevnte områdene. Når det gjelder beskyttelse av mindreårige mener forbundet at de overordnede kravene i loven gir nødvendig beskyttelse, og at hvordan dette gjennomføres må være en redaksjonell vurdering. Det vises til at pressefriheten også beskytter friheten til å publisere i den form og med de virkemidler som anses formålstjenlig. Videre pekes på at det etter presseetisk praksis også er normalt at redaksjonene varsler ved sterke bilder og annet innhold som kan påføre skade, særlig overfor mindreårige. Når det gjelder framheving av europeiske verk mener forbundet at slike retningslinjer for framheving vil utgjøre et uforholdsmessig inngrep i den redaksjonelle friheten. Forbundet ser ikke behovet for å utvikle andre tvisteløsningsmekanismer enn den som allerede eksisterer ved PFU. Norsk Journalistlag støtter Norsk presseforbunds uttalelse.

Norsk Redaktørforening mener det ikke er behov for ytterligere selv- eller samregulering, utover PFU-ordningen, med mindre dette kommer som et klart uttrykt ønske fra aktørene. Det vises til at PFU-ordningen er godt forankret i bransjen og fungerer godt. Det vises til at det gir en lite konsistent lovgivning dersom en del av bransjen må forholde seg til lovregler som ikke gjelder for de øvrige mediene. Reguleringer på ytringsfrihetsområdet bør være så få og små som mulig.

NRK mener det ikke er hensiktsmessig med samregulering på de foreslåtte områdene. Selvregulering på medieområdet er ifølge NRK å foretrekke. Myndighetsregulering bør begrenses til områder der vektige samfunnshensyn tilsier at selvregulering ikke er tilstrekkelig. Når det gjelder plikten til å gi informasjon til seerne om skadelig innhold for mindreårige mener NRK at dagens retningslinjer for aldersklassifisering og Medietilsynets veiledning av bransjen er tilstrekkelig for å sikre en enhetlig praksis og at ytterligere regulering/bransjeorgan vil virke byråkratiserende. NRK mener videre at det er viktig at arbeidet med å sikre barn mot skadelig innhold skjer av den som er ansvarlig for innholdet. Når det gjelder framheving av europeiske verk viser NRK til at slike avgjørelser bør være en del av den redaksjonelle friheten. Dersom det blir opprettet en tvisteløsningsordning mellom tilbydere av videodelingsplattformer og brukere, mener NRK at også øvrige representanter for de redaktørstyrte mediene bør involveres i prosessen.

TV 2 er på generelt grunnlag positiv til selvregulering på de områder som er nevnt i høringen, gitt at dette skjer på aktørenes premisser uten at det påføres merkostnader. Videre pekes det på at eventuelle sanksjonsordninger må legges opp slik at selvregulering blir attraktivt for aktørene, og at selvregulering som går utover lovens minimumskrav ikke kan være et argument for å stramme inn lovgivningen.

Allente støtter departementets forslag til selvreguleringsordninger når det gjelder informasjonsplikten i bildeprogramloven og regler om framheving av europeiske verk.

Medietilsynet viser til at tilsynet senest i 2021 var i kontakt med de største bransjeaktørene for å sondere muligheten for å etablere et sektorovergripende bransjeorgan for å utvikle et system for aldersklassifisering av innhold. Tilbakemeldingen den gang var at bransjen ikke så behov for en slik ordning. Medietilsynet er fortsatt positiv til at bransjen får mer ansvar på dette fagfeltet, og at dette kan bidra til en mer enhetlig og faglig basert standard. Tilsynet vil uansett ta initiativ til at bransjen kan dele erfaringer knyttet til aldersklassifiserings- og informasjonsplikten. Medietilsynet viser til at sam- eller selvregulering også kan være aktuelt for å implementere artikkel 7a i endringsdirektivet om å fremme audiovisuelle medietjenester eller innhold av allmenn interesse.

Forbrukertilsynet støtter forslaget om at Medietilsynet i samråd med tilbydere av videodelingsplattformer får i oppgave å utvikle en utenrettslig tvisteløsning for spørsmål om hensiktsmessige tiltak.

5.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen av at sam- og selvregulering ikke er hensiktsmessig når det gjelder audiovisuell kommersiell kommunikasjon for alkoholholdig drikke og usunn mat og drikke rettet mot mindreårige. Det har ikke kommet andre synspunkter i høringen.

Når det gjelder beskyttelse av mindreårige og framheving av europeiske verk, viser departementet til at majoriteten av mediebransjen som uttalte seg i høringen var negative til å innføre bransjeregulering enten i form av selv- eller samregulering som går utover det som vil følge av lovens minimumskrav. Selv- eller samreguleringsordninger er avhengig av bred oppslutningen i bransjen.

Departementet viser til at Medietilsynet tok initiativ overfor bransjen senest i 2021 og at det da ikke ble ansett å være behov for et eget bransjeorgan for aldersklassifiserings- og/eller informasjonsplikten i bildeprogramloven. Av høringen fremkommer videre at de fleste bransjeaktørene synes dagens retningslinjer for aldersklassifisering og Medietilsynets veiledning av bransjen er tilstrekkelig for å sikre en enhetlig praksis. Departementet viser også til at når det gjelder informasjonsplikten knyttet til potensielt skadelig innhold for mindreårige, jf. artikkel 6a (3), har Medietilsynet utarbeidet veiledende ikoner for aldersmerking som bransjen står fritt til å benytte. I retningslinjene for aldersklassifisering av innhold gis utfyllende veiledning for hva slags type innhold som hører hjemme under de ulike aldersgrensene. Denne atferdsnormen er godt innarbeidet og akseptert av bransjen.

Flere av høringsinstansene ber departementet vise varsomhet med å innføre ytterligere regulering på et område der ytringsfriheten står sterkt, og der pressefriheten må veie tungt. Især vises det til at ytterligere retningslinjer for framheving av europeiske verk, jf. endringsdirektivet artikkel 13 (1), vil kunne utgjøre et uforholdsmessig inngrep i den redaksjonelle friheten. Det vises til at pressefriheten også beskytter friheten til å publisere i den form og med de virkemidler som det enkelte presseorgan ser som mest formålstjenlig. Departementet er enig med høringsinstansene om at hensynet til den redaksjonelle friheten må veie tungt.

Endringsdirektivet pålegger ikke medlemsstatene å innføre samregulering, selv om det ligger en sterk oppfordring til slik regulering i direktivet jf. artikkel 4a (1): «Medlemsstatene skal oppmuntre til bruk av samregulering […].» Videre pålegger endringsdirektivet medlemsstatene å fremme selvregulering gjennom atferdsnormer som vedtas på nasjonalt plan på de områder som samordnes av direktivet. I fortalepunkt 14 til endringsdirektivet fremkommer at innføring av sam- eller selvregulering ikke er nødvendig for en korrekt implementering av endringsdirektivet:

Uten at det berører medlemsstatenes formelle forpliktelser med hensyn til innarbeiding i nasjonal lovgivning, blir det i direktiv 2010/13/EU oppfordret til bruk av selv- og samregulering. Dette bør verken forplikte medlemsstatene til å opprette ordninger med selvregulering og/eller samregulering, eller avbryte eller gå på bekostning av gjeldende initiativer til samregulering som allerede er innført i medlemsstatene, og som fungerer effektivt.

Departementet vurderer denne delen av direktivet som gjennomført ved at ulike forslag til sam- og selvreguleringsordninger er foreslått og oppfordret til i høringen. Departementet vil komme tilbake til spørsmålet dersom det skulle oppstå et behov eller ønske fra bransjen om ytterligere samregulering i tiden fremover.