13 Videodelingsplattformtjenester

13.1 Innledning

I endringsdirektivet utvides AMT-direktivets virkeområde til å omfatte videodelingsplattformtjenester (heretter forkortet i teksten til «videodelingsplattform»). Slike tjenester kjennetegnes ved at de tilbyr programmer eller brukergenererte videoer til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett. En tilbyder av en videodelingsplattform velger ikke selv ut innholdet på plattformen, dette lastes opp av en eller flere brukere eller av andre medietjenester. Tilbyderen organiserer derimot innholdet på plattformen. Til forskjell fra fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester har derfor ikke tilbyder av en videodelingsplattform effektiv redaksjonell kontroll.

Bakgrunnen for at videodelingsplattformer tas inn i virkeområdet til direktivet er den pågående mediekonvergensen mellom fjernsyns- og internettjenester, jf. fortalepunkt 1. Det legges til grunn at videodelingsplattformer har en betydelig påvirkningskraft ved at de gir brukerne mulighet til å forme og påvirke andre brukeres holdninger, jf. fortalepunkt 4. Det anses derfor nødvendig med en oppdatert rettslig ramme for å kunne speile utviklingen i markedet, og finne en balanse mellom tilgang til nettbaserte innholdstjenester, forbrukervern og konkurranseevne.

Medlemsstatene skal sikre at tilbydere av slike videodelingsplattformer iverksetter hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig innhold og allmennheten mot innhold som oppfordrer til vold eller hat mv. Videre skal tilbydere av videodelingsplattformer følge enkelte av direktivets bestemmelser om reklame, sponsing og produktplassering.

Medietilsynet kartla det norske markedet for tilbydere av videodelingsplattformer høsten 2022. Kartleggingen identifiserte én mulig mindre tilbyder av slike tjenester underlagt norsk jurisdiksjon. Kartleggingen viste at det ikke har vært noen store endringer i det norske markedet siden sist kartlegging i 2019, men at brukergenererte videoer er en funksjon hos mange tjenestetilbydere. Kartleggingen avdekket imidlertid at det finnes noen tjenester innenfor gaming-sektoren som har brukergenererte videoer, men omfanget av og funksjonen til de brukergenererte videoene oppfylte ikke direktivets vilkår for å være en tilbyder av videodelingsplattformtjenester på kartleggingstidspunktet.

Departementet foreslo at endringsdirektivets bestemmelser om videodelingsplattformtjenester gjennomføres i kringkastingsloven og -forskriften. Reguleringen ble foreslått samlet i nye kapitler i henholdsvis lov og forskrift. I det følgende vurderer departementet gjennomføringen av endringsdirektivets bestemmelser om videodelingsplattformtjenester.

13.2 Definisjoner

13.2.1 Gjeldende rett

Det finnes ingen definisjoner i gjeldende rett av videodelingsplattformtjeneste, tilbyder av videodelingsplattform eller brukergenerert video.

Videodelingsplattformer er å regne som informasjonssamfunnstjenester, jf. ehandelsloven § 1. Slike tjenester er derfor omfattet av ehandelslovens regulering, jf. også endringsdirektivet fortalepunkt 44.

13.2.2 AMT-direktivet

13.2.2.1 Videodelingsplattformtjeneste

Videodelingsplattformtjeneste er definert i endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav aa:

en tjeneste som definert i artikkel 56 og 57 i traktaten om Den europeiske unions virkemåte, der tjenesten eller en del som kan skilles fra den, har som hovedformål, eller det er en vesentlig funksjon i tjenesten, å levere programmer og/eller brukergenererte videoer til allmennheten som skal informere, underholde eller opplyse, og som tilbyderen av videodelingsplattformen ikke har redaksjonelt ansvar for, via elektroniske kommunikasjonsnett som definert i artikkel 2 bokstav a i direktiv 2002/21/EF, og der tilbyderen av videodelingsplattformen bestemmer organiseringen, blant annet med automatiske metoder eller algoritmer, særlig gjennom visning, tagging og sekvensering.

Videodelingsplattformer tilbyr programmer eller brukergenererte videoer til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett. Tilbyderen har ikke effektiv redaksjonell kontroll over utvelgelsen av innholdet i tjenesten, men bestemmer hvordan innholdet organiseres. Innholdet kan organiseres blant annet ved hjelp av algoritmer eller andre automatiske metoder som visning, tagging og sekvensering.

Tjenesten, eller en avgrenset del av tjenesten, har til hovedformål å tilby programmer, brukergenererte videoer, eller begge deler, til allmennheten. Videre vil tjenester der en vesentlig funksjon i tjenesten er å tilby programmer eller brukergenererte videoer til allmennheten, omfattes. Dersom audiovisuelt innhold skal utgjøre en vesentlig funksjon i tjenesten, så må et slikt audiovisuelt innhold ikke bare komme i tillegg til eller utgjøre en mindre del av den sosiale medietjenestens aktivitet, jf. endringsdirektivets fortale punkt 5. Dette vil være tilfellet der det audiovisuelle innholdet kun skal støtte opp om en annen aktivitet eller funksjon på plattformen. Videre vil det audiovisuelle innholdet utgjøre en mindre del av tjenesten dersom det spiller en ubetydelig rolle i den helhetlige økonomien til tjenesten. Dette kan avgjøres enten ut fra en kvalitativ eller en kvantitativ vurdering. EU-kommisjonen har fastsatt retningslinjer om den praktiske anvendelsen av kriteriet «essential functionality», som ble redegjort for i høringsnotatet (se Guidelines on the practical application of the essential functionality criterion of the definition of a ‘video-sharing platform service’ under the Audiovisual Media Services Directive (2020/C 223/02)).

Begrepet «tjeneste», jf. traktaten om Den europeiske unions virkemåte artikkel 56 og 57, ekskluderer ikke-økonomisk virksomhet, slik som levering av audiovisuelt innhold på private nettsteder og for ikke-kommersielle interessegrupper, jf. endringsdirektivets fortale punkt 6.

13.2.2.2 Tilbyder av videodelingsplattform

Begrepet tilbyder av videodelingsplattform er definert i endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav da:

«en fysisk eller juridisk person som tilbyr en videodelingsplattformtjeneste».

13.2.2.3 Brukergenerert innhold

Brukergenerert video er definert i endringsdirektivet artikkel 1 (1) bokstav ba som:

«levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag, uansett lengde, og som skapes av en bruker og lastes opp på en videodelingsplattform av denne brukeren eller av en annen bruker».

13.2.3 Forslaget i høringsnotatet

13.2.3.1 Videodelingsplattformtjeneste

Departementet foreslo i høringen å lovfeste en definisjon nært opp til endringsdirektivets ordlyd. Dette vil forhindre uklarheter om anvendelsesområdet dersom det blir utviklet rettspraksis fra EU- eller EFTA-domstolen. Det ble likevel foreslått å tilpasse ordlyden til allerede innarbeidede begreper i norsk rett, og at det i definisjonen brukes «bildeprogram» om «programmer» og «redaksjonell kontroll» om «redaksjonelt ansvar». Departementet pekte på at disse begrepene bør forstås likt i norsk rett ved definisjonene av henholdsvis fjernsyn, audiovisuell bestillingstjeneste, tilbyder og videodelingsplattformtjeneste. Departementet foreslo følgende definisjon av videodelingsplattformtjeneste i kringkastingsloven § 1-1 første ledd, ny bokstav j: tjeneste, der hovedformålet eller en vesentlig funksjon er å tilby bildeprogrammer eller brukergenererte videoer som tilbyderen organiserer, men ikke har redaksjonell kontroll over og som distribueres til allmennheten via elektroniske kommunikasjonsnett.

Det ble presisert i høringen at definisjonen også er ment å omfatte tjenester som er en del av en tjeneste, forutsatt at den klart kan skilles fra tjenesten for øvrig og at den atskilte tjenesten har som hovedformål å tilby programmer eller brukergenererte videoer.

13.2.3.2 Tilbyder av videodelingsplattform

Departementet pekte i høringen på at det også her vil være hensiktsmessig å utforme definisjonen nær opp til endringsdirektivets ordlyd. Departementet foreslo følgende definisjon i kringkastingsloven § 1-1 første ledd, ny bokstav k: fysisk eller juridisk person som i ervervsvirksomhet tilbyr en videodelingsplattformtjeneste.

Det ble presisert at ervervsvirksomhet skal forstås som «økonomisk aktivitet», og skal tolkes i tråd med den til enhver tid gjeldende praksis fra EU- og EFTA-domstolene.

13.2.3.3 Brukergenerert video

Departementet foreslo i høringen en definisjon nær opp til endringsdirektivets ordlyd, og at denne tas inn i kringkastingsloven § 1-1 første ledd, ny bokstav l: levende bilder med eller uten lyd som utgjør ett enkelt innslag, uansett lengde, og som skapes av en bruker og lastes opp på en videodelingsplattformtjeneste av denne brukeren eller en annen bruker.

13.2.4 Høringen

Allente støtter forslaget om i hovedsak å beholde eksisterende definisjoner i kringkastingsloven som følger av AMT-direktivet, herunder en videreføring av legaldefinisjonene av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og bildeprogram.

Medietilsynet mener det bør fremgå direkte av definisjonen av videodelingsplattformtjeneste i forslaget til ny § 1-1 bokstav j at tjenester som er en del av en tjeneste også omfattes, så fremt den klart kan skilles fra tjenesten for øvrig.

Norske Kvinners Sanitetsforening etterlyser at definisjonen av bildeprogram blir knyttet opp mot innhold snarere enn bilde, slik at også innhold der lydfilen er det vesentligste omfattes. Det vises til at tekst- og lydbaserte tjenester uten bilde, slik som podkast, ikke er særskilt nevnt i høringen, men muligens kan omfattes av begrepet «brukergenerert innhold». Foreningen mener at forslaget ikke går langt nok i å trekke ulike distribusjonskanaler og medieformater inn under lovregulering, særlig kanaler som brukes av barn og unge.

13.2.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder i hovedsak vurderingene fra høringen knyttet til definisjonene, med enkelte mindre rettstekniske endringer av definisjonen av videodelingsplattformtjeneste. Endringene har ingen betydning for realiteten.

Departementet deler Medietilsynets vurdering av at hensynet til rettsklarhet taler for at det i definisjonsbestemmelsen av videodelingsplattformtjeneste fremgår uttrykkelig at en slik tjeneste også kan utgjøre en atskilt del av en større tjeneste.

Departementet bemerker at for å utgjøre en brukergenerert video er det et vilkår at videoen inneholder bilder. Definisjonen vil derfor ikke omfatte lydfiler, podkast mv. Norske Kvinners Sanitetsforening etterlyser at lovforslaget går lenger i å trekke inn ulike distribusjonskanaler og medieformater under lovregulering. Departementet viser til at gjennom Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2022/2065 av 19. oktober 2022 om et indre marked for digitale tjenester og om endring av direktiv 2000/31/EF (forordning om digitale tjenester) vil langt flere globale digitale tjenester bli underlagt regulering, herunder vil slike tjenester få forpliktelser knyttet til innhold, personvern og markedsføring rettet mot barn og unge. Rettsakten er for tiden til vurdering hos EØS/EFTA-landene.

13.3 Jurisdiksjon

13.3.1 Gjeldende rett

Videodelingsplattformer er å regne som informasjonssamfunnstjenester som omfattes av ehandelsloven. Ehandelsloven gjennomfører i norsk rett Europaparlamentets og Rådets direktiv 2000/31/EF av 8. juni 2000 om visse rettslige aspekter av informasjonssamfunnstjenester, navnlig elektronisk handel, i det indre marked (e-handelsdirektivet). Det fremgår av ehandelsloven § 4 at den får anvendelse for tjenesteytere med etableringssted i Norge. Etableringssted er i § 3 bokstav c definert som «et fast forretningssted der den økonomiske virksomheten som den aktuelle informasjonssamfunnstjenesten knytter seg til, faktisk utøves».

Det fremgår av Ot.prp. nr. 31 (2002–2003) s. 57 at begrepet etableringssted «forutsetter at tjenesteyteren har en økonomisk eller forretningsmessig målsetting for virksomheten. Videre må tjenesteyter ha et fast forretningssted, og til hensikt å tilby tjenesten fra forretningsstedet for et uavgrenset tidsrom, dvs. inntil videre. Av fortalens punkt 19 går det imidlertid frem at også en tjenesteyter som bare tilbyr tjenesten for en nærmere bestemt periode kan tilfredsstille kravene».

13.3.2 AMT-direktivet

Hvilken EØS-stat som har jurisdiksjon over en tilbyder av en videodelingsplattform, følger av endringsdirektivet artikkel 28a (1) til (4). Hovedregelen i artikkel 28a (1) er at en tilbyder av en videodelingsplattform er under en medlemsstats jurisdiksjon dersom tilbyderen er etablert i medlemsstaten, som definert i artikkel 3 (1) i e-handelsdirektivet.

Dersom en tilbyder av en videodelingsplattform ikke er etablert i en av medlemsstatene etter e-handelsdirektivet artikkel 3, fastsetter artikkel 28a (2) til (4) subsidiære kriterier for hvordan etableringen skal avgjøres.

En tilbyder skal i slike tilfeller i første rekke anses som etablert på en medlemsstats territorium dersom tilbyderen har et morforetak eller et datterforetak som er etablert på denne medlemsstatens territorium eller er en del av en foretaksgruppe, og et annet foretak i samme foretaksgruppe er etablert på denne medlemsstatens territorium, jf. artikkel 28a (2).

Med «morforetak» menes et foretak som kontrollerer ett eller flere datterforetak, jf. artikkel 28a (2) andre ledd bokstav a. Med «datterforetak» menes et foretak som kontrolleres av et morforetak, herunder ethvert datterforetak av et overordnet morforetak, jf. artikkel 28a (2) andre ledd bokstav b. Med «foretaksgruppe» menes et morforetak, alle dets datterforetak og alle andre foretak som har økonomiske og juridisk organisatoriske bånd til dem, jf. artikkel 28a (2) andre ledd bokstav c.

Når morforetaket, datterforetaket eller andre foretak i foretaksgruppen alle er etablert i forskjellige EØS-stater, skal tilbyderen anses som etablert i den EØS-staten der morforetaket er etablert eller, dersom dette ikke er etablert i en EØS-stat, i EØS-staten der datterforetaket er etablert eller, dersom dette ikke er etablert i en EØS-stat, i EØS-staten der det andre foretaket i foretaksgruppen er etablert, jf. artikkel 28a (3).

Når det finnes flere datterforetak som alle er etablert i forskjellige EØS-stater, skal tilbyderen av videodelingsplattformen anses som etablert i EØS-staten der ett av datterforetakene først begynte sin virksomhet, forutsatt at det opprettholder en stabil og reell tilknytning til økonomien i EØS-staten, jf. artikkel 28a (4) første ledd.

Når det finnes flere andre foretak i foretaksgruppen som alle er etablert i forskjellige EØS-stater, skal tilbyderen av videodelingsplattformen anses som etablert i EØS-staten der ett av disse foretakene først begynte sin virksomhet, forutsatt at det opprettholder en stabil og reell tilknytning til økonomien i EØS-staten, jf. artikkel 28a (4) andre ledd. Dersom berørte medlemsland ikke blir enige om hvilken jurisdiksjon en videodelingsplattform er underlagt, skal spørsmålet forelegges Europakommisjonen/ESA uten unødig opphold, jf. artikkel 28a (7).

13.3.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at endringsdirektivets jurisdiksjonskriterier burde gjennomføres i norsk rett mest mulig likt ordlyden i direktivet. Dette av hensyn til å sikre en mest mulig ensartet gjennomføring innen EØS, samt unngå risiko for dobbeltjurisdiksjon eller manglende jurisdiksjon innen EØS.

Departementet foreslo at det ble gitt en forskriftshjemmel i kringkastingsloven ny § 5 A-1 som gir Kongen myndighet til å gi bestemmelser i forskrift om når en tilbyder av en videodelingsplattform er underlagt norsk jurisdiksjon.

13.3.4 Høringen

Allente støtter at jurisdiksjonskriteriene tas inn i forskrift, og legges nært opp til direktivets ordlyd. Det var ingen øvrige uttalelser i høringen knyttet til jurisdiksjon.

13.3.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å innta en hjemmel i kringkastingsloven ny § 5 A-1 som gir Kongen myndighet til å vedta regler om jurisdiksjon i forskrift.

13.4 Registreringsplikt

13.4.1 Gjeldende rett

Norske tilbydere av videodelingsplattformer har etter gjeldende rett ingen plikt til å registrere seg.Tilbydere av radio og fjernsyn plikter å registrere seg etter reglene i kringkastingsloven § 2-1.

13.4.2 AMT-direktivet

EØS-statene er etter endringsdirektivet artikkel 28a (6) forpliktet til å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste over tilbydere av videodelingsplattformer som er etablert i de respektive landene. Dette tilsvarer plikten til å utarbeide og vedlikeholde en oppdatert liste av tilbydere av audiovisuelle bestillingstjenester, jf. endringsdirektivet artikkel 2 (5b).

Det skal fremgå av listen hvilket kriterium i artikkel 28a (1) til (4) jurisdiksjonen er basert på, og EU-kommisjonen eller ESA skal gjøre listen tilgjengelig i en sentral database. Oversikten fra alle EØS-stater vil bli publisert i MAVISE-databasen til det Europeiske Audiovisuelle Observatoriet. Hensikten med databasen er å identifisere tilbydere av slike tjenester og avdekke eventuell dobbel jurisdiksjon.

13.4.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo å innføre en plikt for tilbydere av norske videodelingsplattformer til å registrere seg hos Medietilsynet, og at plikten blir tatt inn i ny § 5 A-2 i kringkastingsloven. Videre ble det foreslått å gi Kongen hjemmel til å fastsette nærmere regler om registreringsplikten i forskrift. Forslaget ble begrunnet med at en registreringsplikt vil være nødvendig for å kunne oppfylle Norges forpliktelser til å utarbeide og vedlikeholde en liste over norske tilbydere av videodelingsplattformer.

Departementet foreslo i tillegg nærmere regler om registreringsplikten i kringkastingsforskriften.

13.4.4 Høringen

Ingen av høringsinstansene uttalte seg til forslaget om å innføre registreringsplikt for norske tilbydere av videodelingsplattformer.

13.4.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen av at det er nødvendig å innføre en registreringsplikt for at Norge skal kunne oppfylle sine forpliktelser om å ha en oppdatert liste over norske tilbydere, og rapportere denne til ESA. Det vises til at tilsvarende registreringsplikt er innført for tilbydere av videodelingsplattformer både i Sverige og i Danmark, se henholdsvis radio- och tv-lag (2010:696) 2 § nr. 4 og bekendtgørelse af lov om radio- og fjernsynsvirksomhet (LBK nr 1350 af 04/09/2020) § 51 a. Departementet opprettholder derfor forslaget fra høringsnotatet om å fastsette registreringsplikten i ny § 5 A-2 i kringkastingsloven samt at Kongen kan gi forskrift om registreringsplikten.

13.5 Beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold

13.5.1 Gjeldende rett

Regler om beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold på kino, i fjernsyn og i audiovisuelle bestillingstjenester følger av bildeprogramloven. Bildeprogramlovens virkeområde omfatter ikke videodelingsplattformer, jf. § 3.

Aktører som tilgjengeliggjør bildeprogram til allmennheten har følgende plikter:

• Plikt til å sette aldersgrense på bildeprogram som faller inn under lovens virkeområde, jf. § 4.

• Plikt til å informere om aldersgrensene, jf. § 7.

• Plikt til å iverksette beskyttelsestiltak for å sikre at aldersgrensene overholdes, jf. § 8.

I tillegg inneholder bildeprogramloven §§ 9 til 12 bestemmelser som fastsetter minimumskrav til beskyttelsestiltak på hver av de ulike plattformene som omfattes av loven. Forpliktelsene til å iverksette beskyttelsestiltak mot skadelig innhold omfatter både bildeprogrammer og tilknyttet innhold. Med bildeprogram menes et sett av levende bilder, med eller uten lyd, som utgjør en avgrenset enhet. Med tilknyttet innhold menes innhold som tilgjengeliggjøres før, under eller etter et bildeprogram, inkludert reklame, egenreklame, trailere og lignende.

13.5.2 AMT-direktivet

Etter endringsdirektivet artikkel 28b (1) bokstav a skal medlemsstatene sikre at tilbydere av videodelingsplattformer treffer hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot programmer, brukergenererte videoer og audiovisuell kommersiell kommunikasjon som kan skade deres fysiske, mentale eller moralske utvikling i samsvar med artikkel 6a (1). Henvisningen til endringsdirektivet artikkel 6a (1), som regulerer beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold, innebærer at det beskyttelsesnivået som gjelder for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, også skal gjelde på videodelingsplattformer. Det mest skadelige innholdet skal være underlagt de strengeste tiltakene for tilgangskontroll, jf. artikkel 28b (3).

13.5.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet viste i høringsnotatet til at mindreårige skal ha det samme beskyttelsesnivået på videodelingsplattformer som gjelder for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester, jf. endringsdirektivet artikkel 28b jf. artikkel 6a (1). I høringsnotatet konkluderte departementet med at endringsdirektivets krav til beskyttelsessystem i audiovisuelle bestillingstjenester jf. artikkel 6a (1) og til informasjonsplikt om skadelig innhold i artikkel 6a (3) allerede er tilstrekkelig gjennomført i bildeprogramloven med forskrifter. Departementet foreslo at tilbydere av videodelingsplattformer forpliktes til å innføre hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold i bildeprogrammer, brukergenererte videoer, reklame, sponsing og produktplassering i plattformen.

Det ble presisert at «skadelig innhold» og «alvorlig skadelig innhold» skal tolkes likt som i bildeprogramloven.

Departementet foreslo å gjennomføre hvilke konkrete hensiktsmessige tiltak som skal treffes i kringkastingsforskriften.

13.5.4 Høringen

Medietilsynet støtter forslaget om å innta regler om beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold i videodelingsplattformtjenester, i kringkastingsloven. Av pedagogiske hensyn mener tilsynet at det bør tas inn en henvisning til bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige i videodelingsplattformer i bildeprogramloven. Det vises til at et av hovedformålene da bildeprogramloven ble laget, var å få en mer plattformnøytral regulering på området. Medietilsynet viser til at bildeprogramloven samler alle bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogrammer i én lov, og tanken var at loven skulle omfatte de viktigste plattformene for formidling av levende bilder. Medietilsynet mener derfor at en henvisning til kringkastingslovens regler om videodelingsplattformer vil bidra til å gjøre regelverket mer brukervennlig. Medietilsynet oppfordrer departementet til å jobbe for en helhetlig tilnærming på området for beskyttelse av mindreårige mot skadelig medieinnhold på tvers av sektorer, slik at regelverket ikke blir for fragmentert og uoversiktlig.

NRK viser til at ved etableringen av systemer som skal beskytte mindreårige (og allmennheten) må det i størst mulig grad unngås at plattformene tar ned innhold som redaksjonelt ansvarlige medier har lastet opp. Det vises til at det er uheldig om det skapes uklarhet om hvem som er redaksjonelt ansvarlig for innholdet og publiseringen, og det bør unngås at plattformen gis en overordnet rolle som redaktør. Se også gjengivelse av NRKs uttalelse til hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot ulovlig innhold under punkt 13.6.4.

Mediebedriftenes Landsforening uttaler seg ikke konkret til denne delen av forslaget i høringen, men peker generelt i uttalelsen på at hensynet til pressefriheten slik den er beskyttet etter EMK artikkel 10 og Grunnloven § 100 må ivaretas. Foreningen understreker at pressefriheten omfatter både friheten til å publisere det innhold redaktøren finner relevant og i den form og med de virkemidler som ansees formålstjenlig. Det vises til at inngrep i denne friheten må ha hjemmel i lov, forfølge et legitimt formål og være nødvendig og forholdsmessig opp mot konsekvensene for ytringsfriheten konkret og generelt. Norsk Redaktørforening peker på de samme skrankene som settes for begrensninger av ytrings- og informasjonsfriheten som Mediebedriftenes Landsforening, og understreker viktigheten av at alle tiltak avveies og vurderes opp mot ytrings- og informasjonsfriheten. Begrensninger eller krav når det gjelder innhold bør etter foreningens syn være mest mulig teknologinøytrale og så få og så presise som mulig. Det advares mot alle former for regulering av det materielle innholdet i kringkasting eller audiovisuelle bestillingstjenester som går lenger enn hva lovverket ellers sier. Videre vises til at medieansvarsloven og selvdømmeordningen bør fremheves. Norsk Redaktørforening er opptatt av at overnasjonalt regelverk ikke bidrar til å svekke slike ordninger som foreningen mener fungerer godt.

Ingen andre av høringsinstansene uttalte seg til denne delen av forslaget.

13.5.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder uten endringer forslaget fra høringsnotatet om å lovfeste en plikt for tilbydere av videodelingsplattformer til å treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold, og at plikten inntas i ny § 5 A-3 i kringkastingsloven. Se punkt 13.8, der det redegjøres nærmere for hensiktsmessige tiltak. For øvrig foreslås det at Kongen kan gi forskrift om beskyttelse av mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold i videodelingsplattformtjenester, for eksempel om bruk av personopplysninger om mindreårige.

Medietilsynet har i høringen spilt inn behovet for å innta en henvisning til bestemmelsen om beskyttelse av mindreårige i videodelingsplattformer i bildeprogramloven. Det vises til at bildeprogramloven var ment å ha en plattformnøytral regulering, samt at en henvisning vil gjøre regelverket mer brukervennlig. Departementet viser til at det generelle utgangspunktet i norsk rett er at regelverket har en fragmentarisk struktur.

Til Medietilsynets innspill om behovet for et mer sektorovergripende regelverk, viser departementet til Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2022/2065 (forordning om digitale tjenester). Forordningen er til vurdering i EØS/ EFTA landene. Dersom den blir tatt inn i EØS-avtalen, vil forordningen gjelde som norsk rett. Her vil digitale plattformer få forpliktelser om blant annet beskyttelse av mindreårige jf. artikkel 28. Slike tilbydere vi få forpliktelser om å ha forholdsmessige tiltak for å sikre et høyt beskyttelsesnivå for mindreårige både når det gjelder innhold, personvern og sikkerhet.

Departementet registrerer at både NRK, MBL og Norsk Redaktørforening er opptatt av at det ikke innføres lovverk som griper inn i den redaksjonelle friheten eller som setter uberettigede skranker for ytrings- og informasjonsfriheten. Departementet viser til at de foreslåtte reglene kun pålegger tilbydere av videodelingsplattformer å innføre hensiktsmessige tiltak, herunder for å beskytte mindreårige mot skadelig og alvorlig skadelig innhold. Aktuelle tiltak etter direktivet er blant annet å opprette og drifte systemer for alderskontroll og sørge for å ha foreldrekontrollmekanismer. Endringsdirektivet tar ikke sikte på å regulere tvister mellom brukere/medietjenester og tilbydere av videodelingsplattformer om en avgjørelse om å fjerne innhold som er i strid med brukervilkårene i en enkeltsak er berettiget eller ikke. Endringsdirektivet stiller kun krav til hvilke systemer i form av hensiktsmessige tiltak som tilbyderen skal ha. Endringsdirektivet artikkel 28b (3) stiller imidlertid enkelte overordnede krav til de hensiktsmessige tiltakene. Disse skal bestemmes ut fra det aktuelle innholdets art, hvilken skade det kan gjøre, egenskapene til den kategorien av personer som skal beskyttes, samt hvilke rettigheter og rettmessige interesser som står på spill, herunder hos tilbydere av videodelingsplattformer og brukere som har skapt eller lastet opp innholdet, samt allmennhetens interesse. Tiltakene skal ikke føre til forhåndskontroll eller opplastingsfiltrering av innhold. Departementet har foreslått å forskriftsfeste hvilke hensiktsmessige tiltak som kan benyttes, se punkt 13.8.

13.6 Beskyttelse av allmennheten mot ulovlig innhold

13.6.1 Gjeldende rett

Kringkastingsloven inneholder per i dag ingen forpliktelser for tilbydere av videodelingsplattformer til å iverksette tiltak for å beskytte allmennheten mot programmer, brukergenererte videoer, reklame, produktplassering og sponsing som inneholder oppfordringer til vold eller hat på nærmere bestemte grunnlag, eller oppfordringer til å begå terrorhandling eller spredning av barnepornografi.

Offentlige oppfordringer til vold eller hat kan imidlertid rammes av ulike straffebestemmelser, slik som straffeloven §§ 183 (oppfordring til en straffbar handling) og 263 (trusler). Etter straffeloven § 185 er det straffbart å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk eller nedsatte funksjonsevne. Se også punkt 8 om innhold som oppfordrer til vold, hat eller terrorisme. Medvirkning til overtredelse av §§ 183 og 185 rammes også av forbudene. Oppfordring til straffbar handling etter § 183 rammer kun forsettlige handlinger, mens § 185 om hatefulle ytringer også rammer grov uaktsomhet.

Videre rammer straffeloven § 136 bokstav a å offentlig oppfordre noen til å begå terrorhandlinger som er omfattet av straffeloven §§ 131, 134, 135 og 137-144. Dette omfatter offentlig oppfordring til å begå terrorhandlinger, trusler om terrorhandlinger, oppfordring til finansiering av terrorhandlinger, oppfordring til medvirkning, samt oppfordring til særlige angitte handlinger slik som terrorbombing eller kapring av fly. Medvirkning er også straffbart etter § 136. Det kreves at handlingen er fortsettlig for å omfattes av forbudet.

Det er straffbart etter straffeloven § 311 å blant annet utgi, tilby, selge, overlate til en annen, gjøre tilgjengelig eller på annen måte søke å utbre fremstillinger av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Bestemmelsen omfatter både forsettlige og uaktsomme handlinger. Medvirkning er også straffbart.

Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13, jf. § 6, er det forbudt å trakassere noen på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene. Det er også forbudt med seksuell trakassering. Med etnisitet menes blant annet nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge og språk. Med trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende. Med seksuell trakassering menes enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom. Den som i fellesskap med minst to andre personer grovt overtrer forbudet i § 13 mot trakassering på grunn av etnisitet, religion eller livssyn, kan straffes med bøter eller fengsel i inntil tre år, jf. § 39. Ved vurderingen av om en overtredelse er grov, skal det særlig legges vekt på graden av utvist skyld, om overtredelsen er rasistisk motivert, om den har karakter av trakassering, om den innebærer en kroppskrenkelse eller alvorlig krenkelse av noens psykiske integritet, om den er egnet til å skape frykt og om den er begått mot en person som er under 18 år. For øvrig er det Diskrimineringsnemnda som fører tilsyn med likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Nemnda kan fatte vedtak med pålegg om retting/stansing mv., samt tvangsmulkt, jf. diskrimineringsombudsloven §§ 11 og 13.

For tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon gjelder de alminnelige reglene om erstatnings- og straffeansvar hvis ikke annet følger av ehandelsloven §§ 16-18. Tilbydere av videodelingsplattformer vil etter § 18 bare kunne holdes ansvarlig for oppfordringer publisert på plattformen dersom tjenesteyteren har utvist forsett eller grov uaktsomhet, og har unnlatt å treffe tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen «uten ugrunnet opphold». I dette ligger det indirekte en plikt til å iverksette tiltak for å beskytte allmennheten. Denne tiltaksplikten vil imidlertid først inntreffe når forsettet eller den grove uaktsomheten foreligger. I praksis vil derfor det strafferettslige og sivilrettslige ansvaret for slike ytringer på videodelingsplattformer først og fremst ligge hos den opprinnelige ytreren.

13.6.2 AMT-direktivet

Endringsdirektivet artikkel 28b (1) bokstav b pålegger medlemsstatene å sørge for at tilbydere av videodelingsplattformer treffer hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot programmer, brukergenererte videoer og audiovisuell kommersiell kommunikasjon som inneholder oppfordring til vold eller hat på bakgrunn av grunnlagene nevnt i artikkel 21 i EUs pakt om grunnleggende rettigheter («pakten»).

Etter artikkel 28b (1) bokstav c plikter medlemslandene å sørge for at tilbydere av videodelingsplattformer treffer hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot straffbart innhold i form av offentlig oppfordring til å begå terrorhandling som omtalt i artikkel 5 i direktiv (EU) 2017/541, straffbare handlinger knyttet til barnepornografi som fastsatt i artikkel 5 (4) i direktiv 2011/93/EU, og straffbare handlinger knyttet til rasisme og fremmedhat som fastsatt i artikkel 1 i rammebeslutning 2008/913/JIS.

Direktiv (EU) 2017/541 om bekjempelse av terrorisme artikkel 5 pålegger medlemsstatene å iverksette nødvendige tiltak for å sikre at utbredelse av meddelelser til offentligheten som har til hensikt å oppfordre til terrorhandlinger som definert i artikkel 3 i direktivet, utgjør en straffbar handling når det begås med forsett. Artikkel 5 omfatter både direkte og indirekte oppfordringer. Et vilkår er at oppfordringen medfører fare for at terrorhandling blir begått.

Direktiv 2011/93/EU om bekjempelse av seksuelt misbruk og seksuell utnyttelse av barn og barnepornografi slår i artikkel 5 (4) fast at «[d]istribution, dissemination or transmission of child pornography» skal straffes med fengsel inntil to år. Begrepet «child pornography» er definert i direktivet artikkel 2 c og omfatter bl.a. enhver form for materiale som avbilder en person som ser ut som et barn i virkelig eller simulert eksplisitt seksuell atferd.

Rammebeslutning 2008/913/JHA om bekjempelse av visse former og uttrykk for rasisme og fremmedhat ved hjelp av straffelovgivningen forplikter i artikkel 1 medlemsstatene til å sikre at nærmere bestemte uttrykk for rasisme og fremmedhat er straffbare. Plikten omfatter bl.a. offentlig oppfordring til vold eller hat, offentlig forsvar for eller benektelse eller grov bagatellisering av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser mv. Forutsetningen er at adferden er rettet mot en gruppe av personer, eller et medlem av en slik gruppe, som er definert med henvisning til rase, hudfarge, religion, herkomst eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

Ingen av rettsaktene som endringsdirektivet artikkel 28b (1) bokstav c viser til er en del av EØS-avtalen. I EØS-komiteens beslutning nr. 337/2022 av 9. desember 2022 om innlemmelse av endringsdirektivet fremgår det i artikkel 1 (4) bokstav g at ordene i artikkel 28b (1) bokstav b «av en av årsakene nevnt i artikkel 21 i pakten» skal forstås som:

på ethvert grunnlag, slik som kjønn, rase, hudfarge, etnisk eller sosial opprinnelse, genetiske egenskaper, språk, religion eller tro, politiske eller andre meninger, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel, funksjonshemning, alder eller seksuell orientering, eller på grunnlag av nasjonalitet.

Av beslutningen artikkel 1 nr. 4 bokstav g bokstav ii fremgår at:

i nr.1 bokstav c) skal henvisningene til artikkel 5 i direktiv (EU) 2017/541, artikkel 5 nr.4 i direktiv 2011/93/EU og artikkel 1 i rammebeslutning 2008/913/JIS forstås som henvisninger til de tilsvarende bestemmelsene i EFTA-statenes nasjonale lovgivning.

Videre er følgende felleserklæring fra avtalepartene inntatt i beslutningen:

(…) Med hensyn til henvisningene til artikkel 5 i direktiv (EU) 2017/541, artikkel 5 nr. 4 i direktiv 2011/93/EU og artikkel 1 i rammebeslutning 2008/913/JIS anerkjenner avtalepartene, på bakgrunn av felles verdier og en felles europeisk identitet som går langt tilbake i tid, at de tilsvarende bestemmelsene i EFTA-statenes nasjonale lovgivning anvendes på en funksjonelt tilsvarende måte.

13.6.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet pekte i høringsnotatet på at selv om artikkel 28b (1) bokstav b materielt omfatter det samme innholdet som artikkel 6 (1) bokstav a, kan den ikke på samme måte anses gjennomført i norsk rett gjennom bestemmelsene i straffeloven. Det ble vist til at forpliktelsene etter artikkel 28b (1) bokstav b og c ikke innebærer å forhindre at innholdet formidles, men å sørge for at tilbydere av videodelingsplattformer iverksetter hensiktsmessige tiltak. Noen slik forpliktelse følger ikke av gjeldende rett, med unntak av den tiltaksplikten som under visse forutsetninger følger av ehandelsloven § 18.

Departementet foreslo på denne bakgrunn å innføre en plikt for tilbydere av videodelingsplattformer til å beskytte allmennheten mot bildeprogrammer, brukergenererte videoer, reklame, produktplassering og sponsing i tjenesten som har et innhold som strider mot straffeloven §§ 136 bokstav a, 183, 185, 263 og 311, samt likestillings- og diskrimineringsloven § 13.

Når det gjelder oppfordring til vold og hat, la departementet til grunn at kravet i artikkel 28b (1) bokstav b var ivaretatt ved straffeloven § 185 om hatefulle ytringer, § 183 om oppfordring til straffbare handlinger og § 263 om trusler, i tillegg til at trakassering på grunnlag av bl.a. kjønn og seksuell trakassering er forbudt etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13. Departementet viste til at hensiktsmessige tiltak som henviser til de aktuelle straffebestemmelsene og til likestillings- og diskrimineringsloven, trolig vil få et videre virkeområde enn det som kreves etter endringsdirektivet artikkel 28b (1) bokstav b. Dette skyldes at tiltaksplikten vil omfatte trusler og oppfordringer til straffbare handlinger på generelt grunnlag, jf. straffeloven §§ 263 og 183, og ikke bare trusler og oppfordringer som er basert på de konkrete grunnlagene i pakten artikkel 21 – det vil si rase, kjønn, religion, nasjonalitet, etnisitet mv. Departementet vurderte likevel at grunnlagene i pakten artikkel 21 dekker de mest praktiske formene for trusler og oppfordringer til vold og hat i videodelingsplattformer og at det derfor ikke er grunn til å anta at bestemmelsen i praksis vil få betydelig videre anvendelsesområde. Departementet viste også til at forslaget ikke innebærer svært tyngende forpliktelser for tilbydere av videodelingsplattformer, sett i forhold til skadevirkningene ved publisering av det aktuelle innholdet.

Når det gjelder offentlig oppfordring til å begå terrorhandlinger, la departementet til grunn at kravet i artikkel 28b (1) bokstav c vil ivaretas gjennom en henvisning til straffeloven § 136 bokstav a, som slår fast at det er straffbart å «offentlig oppfordre[r] noen til å iverksette en straffbar handling som nevnt i §§ 131, 134, 135 eller §§ 137 til 144». Strl. § 131 inneholder en definisjon av «terrorhandlinger», mens de øvrige bestemmelsene rammer relaterte handlinger som terrortrusler, terrorfinansiering, medvirkning til unndragning fra straff for terrorhandlinger mv.

Når det gjelder «barnepornografi», viste departementet til at kravet i artikkel 28b (1) bokstav c vil ivaretas gjennom en henvisning til straffeloven § 311. Bestemmelsen rammer blant annet den som «utgir, tilbyr, selger, overlater til en annen, gjør tilgjengelig eller på annen måte søker å utbre» fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn. Departementet vurderte at bestemmelsen dekker de handlingene som omfattes av direktiv 2011/93/EU artikkel 5 (4).

Når det gjelder straffbare handlinger knyttet til rasisme og fremmedhat, la departementet til grunn at en henvisning til straffeloven § 185 om hatefulle ytringer i praksis vil dekke de relevante uttrykkene for rasisme og fremmedhat. Departementet viste til at selv om rammebeslutningen også omfatter offentlig forsvar for eller benektelse eller grov bagatellisering av folkemord, forbrytelser mot menneskeheten eller krigsforbrytelser mv, så er forutsetningen at denne adferden er rettet mot en gruppe av personer, eller et medlem av en slik gruppe, som er definert med henvisning til rase, hudfarge, religion, herkomst eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Dette er grunnlag som dekkes av straffeloven § 185.

13.6.4 Høringen

NRK viser til at når man skal etablere systemer med hensiktsmessige tiltak så må myndighetene sørge for at det i størst mulig grad unngås at plattformene tar ned innhold som redaksjonelt ansvarlige medier har lastet opp. NRK mener at det er uheldig om det skapes uklarhet rundt hvem som er redaksjonelt ansvarlig for innholdet og publiseringen, og at det bør unngås at tilbyderen gis en overordnet rolle som redaktør. NRK savner en drøftelse av disse spørsmålene i høringsnotatet. Det vises til at mulige tiltak kan være å ha en særskilt informasjonsplikt og plikt til å innhente det redaktørstyrte mediets syn før det vurderes å tas ned innhold. NRK viser i den forbindelse til ordningen som det er lagt opp til i European Media Freedom Act (EMFA). NRK mener også at forslaget om å utvide pliktene for tilbydere av videodelingsplattformer til å omfatte likestillings- og diskrimineringslovens forbud mot trakassering potensielt kan være problematisk i forhold til ytringsfriheten for tjenester som nettopp har til formål å publisere ytringer. Det vises til at definisjonen av trakassering etter denne loven er vid, og omfatter «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». NRK mener derfor at kun straffelovens begrensninger i ytringsfriheten bør utgjøre grensen.

Norsk Redaktørforening viser til at hva som ligger i «hensiktsmessige tiltak» i denne forbindelse er uklart, og viser til at dette kan være problematisk opp mot ytringsfriheten og sensurforbudet. Det pekes også på at tiltak i teorien vil kunne ramme innhold som redaktørstyrte medier laster opp på en videodelingsplattform. Redaktørforeningen mener virkeområdet til loven blir for vid ved at det stilles krav om hensiktsmessige tiltak for å overholde likestillings- og diskrimineringslovens § 13. Foreningen mener at det burde være tilstrekkelig å vise til det strafferettslige. Det vises til at for formidlingsplattformer som nettopp har som formål å formidle ytringer, også kontroversielle og muligens både «krenkende» og «skremmende» for noen, vil forslaget medføre en uholdbar situasjon.

13.6.5 Departementets vurdering

Artikkel 21 i EUs pakt om grunnleggende rettigheter skal ifølge EØS-komiteens beslutning forstås som «på ethvert grunnlag, slik som kjønn, rase, hudfarge, etnisk eller sosial opprinnelse, genetiske egenskaper, språk, religion eller tro, politiske eller andre meninger, tilknytning til en nasjonal minoritet, eiendom, fødsel, funksjonshemning, alder eller seksuell orientering, eller på grunnlag av nasjonalitet». Tilbyder av videodelingsplattformer skal sørge for å beskytte allmennheten med hensiktsmessige tiltak mot oppfordringer til vold eller hat på disse grunnlagene.

Departementet fastholder at oppfordring til vold vil rammes av straffeloven § 183 om oppfordring til straffbare handlinger. Dersom en tilbyder av medietjenester viser et program som oppfordrer til slike voldslovbrudd, kan tilbyderen som utgangspunkt straffes for overtredelse av eller medvirkning til overtredelse av straffeloven § 183. Forutsetningen er at overtredelsen er forsettlig. Departementet opprettholder videre vurderingen fra høringsnotatet om at det er nødvendig å kreve at tilbydere av videodelingsplattformer treffer hensiktsmessige tiltak for å overholde straffeloven § 263 (straffbar trussel). Bestemmelsen rammer det å true med «straffbar atferd under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt». Paragrafene 183 og 263 kan ramme oppfordringer til og trusler om alle former for straffbare handlinger, uavhengig av om ytringen er rettet mot en gruppe med særlig behov for vern eller om motivasjonen er ett av grunnlagene nevnt i pakten artikkel 21.

Forslaget innebærer at kravet om tiltak vil kunne omfatte flere straffbare handlinger enn det som kreves etter endringsdirektivet. Dette er fordi forslaget ikke bare omfatter oppfordring til vold eller trusler mot et medlem av en beskyttet gruppe. I stedet omfatter forslaget alle typer oppfordringer til straffbare handlinger og trusler etter straffeloven. Etter departementets vurdering er en slik løsning nødvendig for å sikre korrekt gjennomføring av endringsdirektivet. Departementet viser for øvrig til at kravet til hensiktsmessige tiltak er generelt og av overordnet karakter. Tiltakene som kan iverksettes av en tilbyder av videodelingsplattform kan for eksempel være å inkludere krav i plattformens brukervilkår eller etablere mekanismer som gir brukerne mulighet til å rapportere eller flagge innhold som er straffbart.

Når det gjelder oppfordring til hat, opprettholder departementet vurderingen av behovet for å innta en henvisning til at tilbyder av videodelingsplattform må treffe hensiktsmessige tiltak for å overholde straffeloven § 185. Bestemmelsen rammer diskriminerende og hatefulle ytringer. Slike ytringer defineres i bestemmelsen som ytringer som truer eller forhåner noen, eller fremmer «hat, forfølgelse eller ringeakt» overfor noen på grunn av deres hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion eller livssyn, seksuelle orientering, kjønnsidentitet eller nedsatte funksjonsevne. En oppfordring til hat på disse grunnlagene kan enten rammes direkte, som medvirkning (jf. straffeloven § 15) eller som oppfordring til straffbar handling (jf. straffeloven § 183). Departementet opprettholder vurderingen i høringsnotatet om at straffeloven § 185 etter en konkret vurdering også kan ramme hatefulle ytringer på bakgrunn av språk. Departementet antar at språk også vil kunne rammes som diskrimineringsgrunnlag dersom dette er nært knyttet til en nasjonal eller etnisk opprinnelse. Sosial opprinnelse, politiske holdninger, genetiske kjennetegn, eiendom eller fødsel er ikke begreper som brukes i straffeloven § 185, men departementet anser at kategoriene i konkrete tilfeller kan overlappe med grunnlagene som er vernet i denne straffebestemmelsen eller i §§ 183 og 263.

Straffeloven § 185 omfatter heller ikke direkte hatefulle eller diskriminerende ytringer på bakgrunn av kjønn. Ved gjennomføringen av artikkel 6 slik den lød i AMT-direktivet før det ble endret, ble det vurdert om direktivets krav var oppfylt på dette området. Departementet konkluderte i Prop. 9 L (2012–2013) med at det ikke var behov for ytterligere tiltak for å oppfylle direktivets krav, sett i lys av øvrige tiltak Norge har iverksatt for å bedre likestillingen mellom kjønnene og det generelle klimaet i det offentlige ordskiftet på dette området. I høringsnotatet ble det foreslått å inkludere en plikt for tilbyder av videodelingsplattformer til å iverksette hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot innhold som er i strid med likestillings- og diskrimineringslovens § 13. En henvisning til denne bestemmelsen vil favne ytringer som er trakasserende på et eller flere av følgende grunnlag: kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller alder. Både NRK og Norsk redaktørforening tar i høringen til orde for at virkeområdet til loven blir for vidt ved at det stilles krav om hensiktsmessige tiltak for å overholde likestillings- og diskrimineringslovens § 13. Departementet er enig i at ordlyden i bestemmelsen dekker svært vidt ved at den inkluderer «handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende» på ett eller flere av de nevnte grunnlagene. Loven rammer også medvirkning til slik trakassering, jf. § 16, selv om medvirkningsansvaret ikke er like vidtrekkende som det strafferettslige, se Prop. 81 L (2016–2017) s. 323. Departementet peker på at å innta en forpliktelse for norske tilbydere av videodelingsplattformer til å innføre hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot en slik vidt definert og omfattende gruppe av ytringer, vil innbære en viss risiko for overmoderasjon i norske videodelingsplattformtjenester som kan begrense ytringsfriheten i strid med grunnleggende rettigheter. I tillegg kan det forhold å pålegge tilbydere å innta et forbud i brukervilkårene til tjenestene mot en så vid gruppe av ytringer, kunne ha nedkjølende effekt på ytringsfriheten i Norge. Dette taler for å avgrense plikten til ytringer som rammes av straffeloven. Departementet opprettholder på dette grunnlag ikke forslaget om å pålegge norske tilbydere av videodelingsplattformer å treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot ytringer som rammes av likestillings- og diskrimineringsloven § 13.

Endelig viser departementet til at forslaget til ny § 5 A-4 kun regulerer plikten tilbyderen av en videodelingsplattform har til å iverksette hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot nærmere bestemt ulovlig innhold. Lovforslaget tar ikke sikte på å regulere spørsmål knyttet til berettigelsen av en beslutning tilbyder har tatt om å fjerne innhold i tjenesten som er ulovlig eller strider mot brukervilkårene. Som NRK selv påpeker vil dette bli del av en større regulering av digitale tjenester i blant annet Europaparlamentets og Rådets forordning (EU) 2022/2065 av 19. oktober 2022 om et indre marked for digitale tjenester og om endring av direktiv 2000/31/EF (forordning om digitale tjenester). Departementet vil vurdere nasjonale tilpasninger i forbindelse med at forordningen eventuelt innlemmes i EØS-avtalen.

NRK etterlyser en bredere vurdering av lovforslagets konsekvenser opp mot ytringsfriheten og den redaksjonelle friheten. Departementet viser til at forholdet til ytringsfriheten ble vurdert i høringen. Det ble der presisert at direktivet, i lys av ytringsfriheten, ikke kan forstås slik at medlemsstatene plikter å forhindre oppfordringer til hat mot religioner og livssyn, eller mot politiske eller andre synspunkter, i seg selv. Det samme må gjelde dersom et redaktørstyrt medium laster opp programmer med slikt innhold på en videodelingsplattform. Bestemmelsen vil derimot omfatte oppfordring til vold eller hat mot personer eller grupper av personer på noen av disse grunnlagene. Slike ytringer nyter et beskjedent grunnlovsvern ettersom de ikke faller innenfor den kjerneverdi som ytringsfriheten skal beskytte – det offentlige ordskiftet (jf. blant annet HR-2020-2133-A, avsnitt 32).

Departementet opprettholder videre forslaget om å gjennomføre artikkel 28b (1) bokstav c ved å lovfeste en plikt for tilbydere av videodelingsplattformer å treffe hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot innhold som strider mot straffeloven § 136 a (oppfordring til terror) og § 311 (barnepornografi). Departementet viser i denne forbindelse til felleserklæringen fra EFTA-statene som er inntatt i EØS-komiteens beslutning nr. 337/2022 som innebærer at eksisterende nasjonal lovgivning i EFTA-statene ansees å gjennomføre direktivet på en tilfredsstillende måte når det gjelder artikkel 28b (1) bokstav c.

13.7 Reklame, sponsing og produktplassering

13.7.1 Gjeldende rett

Ehandelsloven fastsetter visse krav til markedsføring i informasjonssamfunnstjenester og dermed også videodelingsplattformer. Ehandelsloven § 9 tredje ledd pålegger blant annet en tjenesteyter å identifisere reklametilbud. Markedsføringslovens bestemmelser gjelder i tillegg, jf. § 9 femte ledd.

Departementet viser til Prop. 9 L (2012–2013) punkt 7.5, der det er vurdert at grunnkravene til audiovisuell kommersiell kommunikasjon i AMT-direktivet artikkel 9 (1) er gjennomført i norsk rett gjennom nærmere angitte bestemmelser i kringkastingsloven, markedsføringsloven, tobakksskadeloven, alkoholloven og legemiddelforskriften. Se nærmere omtale i punkt 11.2.1.

Bestemmelsene i kringkastingsloven som gjennomfører artikkel 9 (1) gjelder kun for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. De øvrige bestemmelsene som gjennomfører artikkel 9 (1), dvs. de aktuelle bestemmelsene i markedsføringsloven, tobakksskadeloven, alkoholloven og legemiddelforskriften, er plattformnøytrale. Disse bestemmelsene vil derfor omfatte reklame, sponsing eller produktplassering mv. som tilbydere av videodelingsplattformer selv markedsfører, selger eller tilrettelegger.

I tillegg til bestemmelsene som i norsk rett gjennomfører artikkel 9 (1), kan tilbydere av videodelingsplattformer blant annet holdes ansvarlig for reklame, sponsing eller produktplassering for pengespill som ikke har tillatelse i Norge jf. pengespilloven § 6.

Det er ikke eksplisitte krav i gjeldende rett for tilbydere av videodelingsplattformer til å treffe hensiktsmessige tiltak mot ulovlig reklame som tilbyderen selv ikke markedsfører, selger eller tilrettelegger. En tilbyder av videodelingsplattform kan imidlertid bli pålagt av en domstol eller en forvaltningsmyndighet å fjerne ulovlig innhold i tjenesten som brukere laster opp, jf. ehandelsloven § 18. Det kan også etter forholdene anses som en urimelig handelspraksis etter markedsføringsloven § 6 om en plattform ikke legger til rette for at tredjeparter kan følge gjeldende regelverk om reklame og forbrukervern.

13.7.2 AMT-direktivet

Etter endringsdirektivet artikkel 28b (2) første ledd skal medlemsstatene sikre at tilbydere av videodelingsplattformer oppfyller kravene i artikkel 9 (1) når det gjelder reklame, sponsing og produktplassering som tilbyderen av videodelingsplattformen selv markedsfører, selger eller tilrettelegger.

For reklame, sponsing og produktplassering som tilbyderen ikke markedsfører, selger eller tilrettelegger, skal tilbyderen treffe hensiktsmessige tiltak for å oppfylle kravene i artikkel 9 (1), jf. artikkel 28b (2) andre ledd.

Artikkel 9 er nærmere redegjort for under punkt 11.2.1.

Endringsdirektivet artikkel 28b (2) tredje ledd pålegger tilbydere av videodelingsplattformer å informere brukerne når bildeprogrammer eller brukergenererte videoer inneholder audiovisuell kommersiell kommunikasjon, forutsatt at tilbyderen har kjennskap til dette eller at det ved opplastningen er opplyst at bildeprogrammet eller videoen har kommersielt innhold.

13.7.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet at det samme beskyttelsesnivået på fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester for forbrukere som følger av gjeldende rett, også burde gjelde for videodelingsplattformer. Det ble pekt på hensynet til like konkurransevilkår i det audiovisuelle markedet, samt at det også fra seernes perspektiv er rimelig å forvente et tilsvarende beskyttelsesnivå for bildeprogrammer og brukergenererte videoer på videodelingsplattformer. Videre viste departementet til at også hensynet til tilbyderne og annonsørene kan tale for at reguleringen er mest mulig plattformnøytral. I tillegg ble det pekt på at flere av bestemmelsene i særlovgivningen i norsk rett som gjennomfører AMT-direktivet artikkel 9 (1) allerede er utformet plattformnøytralt. Departementet foreslo på denne bakgrunn at reglene om reklame, sponsing og produktplassering som gjelder for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester legges til grunn ved gjennomføringen av endringsdirektivet artikkel 28b (2) så langt det er hensiktsmessig.

Når det gjelder reklame, sponsing og produktplassering som tilbyderen selv markedsfører, selger eller tilrettelegger, vurderte departementet at det ikke var nødvendig å endre lovbestemmelsene i markedsføringsloven § 2, tobakksskadeloven § 22, alkoholloven §§ 9-1 og 9-2 eller legemiddelforskriften § 13-4, ettersom disse allerede er utformet plattfornøytralt.

Bestemmelsene i kringkastingsloven som gjennomfører artikkel 9 (1) gjelder i dag kun for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester. Departementet foreslo i høringsnotatet at det i ny kringkastingslov § 5 A-5 slås fast at følgende regler i kringkastingsloven gjelder tilsvarende for reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer og som inngår i eller følger med bildeprogrammer eller brukergenererte videoer:

• Forbudet mot å sende reklameinnslag i tilknytning til barneprogram eller reklameinnslag som særlig er rettet mot barn i § 3-1 første ledd.

• Forbudet mot skjult reklame og andre former for skjult markedsføring i § 3-3.

• Reglene om sponsing i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester i § 3-4.

• Reglene om produktplassering i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester i § 3-6 og krav til programmer som inneholder produktplassering i § 3-7.

Departementet foreslo også endringer i kringkastingsforskriften, slik at forskriftsbestemmelser gitt med hjemmel i ovennevnte lovbestemmelser får tilsvarende anvendelse for videodelingsplattformer.

Videre ble det foreslått ny § 5 A-6 i kringkastingsloven som pålegger tilbydere av videodelingsplattformer å treffe hensiktsmessige tiltak for at reklame, produktplassering og sponsing som ikke selges, markedsføres eller tilrettelegges av tilbyderne, overholder følgende bestemmelser:

• § 3-1 første ledd om forbud mot reklameinnslag i tilknytning til barneprogram mv.

• § 3-3 om forbud mot skjult reklame og andre former for skjult markedsføring.

• § 3-4 om sponsing i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester.

• § 3-6 om produktplassering i kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester og § 3-7 om krav til programmer som inneholder produktplassering.

• Markedsføringsloven § 2 om god markedsføringsskikk mv.

• Alkoholloven § 9-1 om forbud mot reklame for tilvirkningsmidler for alkoholholdig drikk og § 9-2 om forbud mot reklame for alkoholdig drikk, med tilhørende forskrifter.

• Tobakksskadeloven § 22 om forbud mot reklame for tobakksvarer mv. og § 23 om forbud mot tobakkssponsing, med tilhørende forskrifter.

• Legemiddelforskriften § 13-4 om forbud mot reklame for legemidler til allmennheten

• Pengespilloven § 6 om markedsføring av pengespill.

13.7.4 Høringen

Medietilsynet og Norsk Journalistlag støtter departementets forslag om å stille tilsvarende krav til videodelingsplattformer som til de tradisjonelle tilbyderne av fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester.

Lotteri- og stiftelsestilsynet viser til at pengespillreklame ikke er samordnet av endringsdirektivet (jf. fortalepunkt 10), og legger til grunn at gjennomføringen ikke er til hinder for en strengere norsk regulering av pengespillmarkedsføring. Det forutsettes at Lotteri- og stiftelsestilsynet fortsatt vil ha myndighet til å føre tilsyn med forbudet mot å markedsføre pengespill som ikke har tillatelse etter pengespilloven § 6 og kan gjennomføre tiltak for å håndheve dette overfor tilbydere av fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester og videodelingsplattformer som er omfattet av direktivet, så fremt tiltakene er begrunnede, forholdsmessige og nødvendige for å oppnå et høyt forbrukervernnivå.

Norske Kvinners Sanitetsforening støtter forslaget om å innta videodelingsplattformer under kringkastingslovens virkeområde. Foreningen ønsker i tillegg en klargjøring i en egen lovbestemmelse om at innholdsprodusenter som bruker slike plattformer selv kan ha redaksjonelt ansvar. Det vises til at dette vil bidra til at regler som skal beskytte forbrukerne kan gjøres effektive for flere medier. Det pekes på at lovforslaget ikke regulerer reklame, sponsing og produktplassering i selve innholdstjenesten. Foreningen mener dette er en svakhet, ettersom mye innhold på plattformer slik som YouTube har stor påvirkning på brukerne.

13.7.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om å lovfeste regler som gir et tilsvarende beskyttelsesnivå for mediebrukere i Norge som gjelder for fjernsyn og audiovisuelle bestillingstjenester når det gjelder reklame, sponsing og produktplassering som tilbyderen av en videodelingsplattform selv selger, markedsfører eller tilrettelegger. Etter gjeldende rett er det kun tilbydere av kringkasting og audiovisuelle bestillingstjenester som plikter å følge regler i kringkastingsloven med forbud mot reklame rettet mot barn og forbud mot skjult markedsføring, samt regler om sponsing og produktplassering. Det er derfor nødvendig å lovfeste en tilsvarende plikt for tilbydere av videodelingsplattformer, se forslag til ny § 5 A-5 første ledd. Departementet foreslår at det i bestemmelsens andre ledd gis hjemmel til at Kongen kan gi forskrift om reklame, sponsing og produktplassering som markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer.

Departementet opprettholder også forslaget fra høringsnotatet om at det i ny § 5 A-6 innføres en plikt for tilbydere av videodelingsplattformer til å treffe hensiktsmessige tiltak når det gjelder reklame, sponsing og produktplassering som selges, markedsføres eller tilrettelegges av andre enn tilbyderen. I tillegg til å innføre en slik plikt for regler som følger av kringkastingsloven, er det nødvendig å stille krav om at tilbyderen i slike tilfeller også treffer hensiktsmessige tiltak for å følge regler om markedsføring i markedsføringsloven § 2, alkoholloven §§ 9-1 og 9-2 og forskrifter fastsatt i medhold av disse paragrafene, tobakksskadeloven §§ 22 og 23 og forskrifter fastsatt i medhold av disse paragrafene, pengespilloven § 6 og forskrifter fastsatt i medhold av legemiddelloven § 19 andre ledd. Departementet opprettholder også forslaget om å lovfeste en hjemmel for at Kongen kan gi forskrift om reklame, produktplassering og sponsing som selges, markedsføres eller tilrettelegges av andre enn tilbydere av videodelingsplattformer.

Departementet gjør oppmerksom på at markedsføringsloven § 2 ble endret fra 1. juli 2022, ved at andre ledd, andre punktum også angir en plikt til å merke retusjert reklame. Pliktsubjektet etter bestemmelsen er «annonsør og den som utformer reklame». Departementet legger til grunn det ikke er problematisk at tilbydere av videodelingsplattformer får plikt til å innføre hensiktsmessige tiltak iht. § 5 A-6 også når det gjelder denne bestemmelsen. Det understrekes at hensiktsmessige tiltak skal etter forslagets § 5 A-7 være gjennomførbare og forholdsmessige og ta hensyn til videodelingsplattformtjenestens størrelse og art. I tråd med dette vil det bli fastsatt i kringkastingsforskriften hvilke konkrete tiltak som kan treffes.

Når det gjelder Lotteri- og stiftelsestilsynets innspill, viser departementet til at forslaget ikke vil berøre tilsynets kompetanse etter pengespilloven, herunder tilsyn med markedsføringsforbudet i pengespilloven § 6 som er utformet medienøytralt. Forbudet i pengespilloven omfatter dermed slik reklame, sponsing og produktplassering som tilbydere av videodelingsplattformer selv markedsfører, selger eller tilrettelegger. Medvirkning til markedsføring av pengespill uten tillatelse kan også etter omstendighetene rammes av forbudet i pengespilloven § 6, se Prop. 220 L (2020–2021) s. 187. Hvorvidt en tilbyder av en videodelingsplattform kan holdes ansvarlig for medvirkning dersom det lastes opp markedsføring for pengespill på plattformen som ikke er under tilbyders kontroll, må vurderes konkret av Lotteri- og stiftelsestilsynet i håndhevingen av pengespilloven, der det også må tas hensyn til ansvarsreglene i ehandelsloven. Ettersom pengespilloven imidlertid ikke stiller krav til å iverksette hensiktsmessige tiltak for kommersielt innhold som tilbyderen ikke selv markedsfører, selger eller tilrettelegger, vurderes det å være behov for å innføre plikt for tilbyderen i kringkastingsloven til å treffe hensiktsmessige tiltak for å oppfylle kravene i pengespilloven § 6, se forslag til ny § 5 A-6 første ledd bokstav e. Når det gjelder forholdet mellom AMT-direktivet og norsk pengespillovgivning, vises til departementets vurdering i Prop. 45 L (2019–2020) Endringer i kringkastingsloven mv. (tiltak mot markedsføring av pengespill som ikke har tillatelse i Norge).

Departementet vil vurdere tilsynsmyndighet som del av forskriftsarbeidet. I høringsnotatet foreslo departementet at Medietilsynet burde ha tilsyn for § 5 A-6 ettersom tilsynet på dette punkt først og fremst vil handle om det er iverksatt hensiktsmessige tiltak, og ikke om innholdet i tjenesten.

Dersom opplasteren oppfyller vilkårene i kringkastingsloven § 1-1 for å være tilbyder av enten fjernsyn eller audiovisuell bestillingstjeneste, vil tilbyderen være ansvarlig for at regelverket i kringkastingsloven om fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester følges for innholdet i tjenesten, selv om tjenesten tilbys på en videodelingsplattform. Medietilsynet har blant annet publisert en veileder for merking av reklame, sponsing og produktplassering hos norske YouTube-kanaler. For andre opplastere som ikke oppfyller vilkårene for å være tilbydere av fjernsyn eller audiovisuelle bestillingstjenester, vil reglene i markedsføringsloven gjelde. Etter denne loven skal blant annet markedsføring utformes og presenteres slik at den tydelig fremstår som markedsføring jf. § 3. Departementet vurderer at denne reguleringen vil gi en tilstrekkelig beskyttelse for mediebrukerne når det gjelder kommersielt innhold.

13.8 Hensiktsmessige tiltak

13.8.1 Gjeldende rett

Det foreligger ingen eksplisitt plikt etter gjeldende rett for norske tilbydere av videodelingsplattformer til å treffe hensiktsmessige tiltak for å verne allmennheten og mindreårige mot visse former for ulovlig eller skadelig innhold.

Tilbydere av videodelingsplattformer vil likevel kunne holdes ansvarlig for lagring av ulovlig innhold publisert på plattformen dersom tjenesteyteren har utvist forsett eller grov uaktsomhet, og har unnlatt å treffe tiltak for å fjerne eller sperre tilgangen til informasjonen «uten ugrunnet opphold», jf. ehandelsloven § 18. Dette er nærmere omtalt i punkt 13.7.1. Tilbyderen har ansvar for å fjerne informasjonen og/eller å utrede hvorvidt informasjonen er ulovlig. Tilbyderen må derfor umiddelbart begynne med slike undersøkelser, og sørge for at informasjonen fjernes raskt når de nødvendige avklaringer er på plass jf. Ot.prp. nr. 4 (2003–2004) s. 40. En tilbyder er ikke omfattet av ansvarsfrihetsbestemmelsens vern dersom den som legger ut informasjonen gjør det på tilbyderens vegne eller under dennes kontroll, jf. ehandelsloven § 18 tredje ledd.

13.8.2 AMT-direktivet

I endringsdirektivet artikkel 28b (3) første ledd gis det overordnede føringer for hvilke hensiktsmessige tiltak tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe for å beskytte mindreårige og allmennheten mot innhold og reklame mv. som nevnt i artikkel 28b (1) og (2). De hensiktsmessige tiltakene skal bestemmes ut fra det aktuelle innholdets art, hvilken skade det kan gjøre, egenskapene til den kategorien av personer som skal beskyttes, samt hvilke rettigheter og rettmessige interesser som står på spill, herunder hos tilbydere av videodelingsplattformer og brukere som har skapt eller lastet opp innholdet, samt allmennhetens interesse. Tiltakene skal være gjennomførbare og forholdsmessige og ta hensyn til videodelingsplattformens størrelse og art. Tiltakene skal ikke føre til forhåndskontroll eller opplastingsfiltrering av innhold.

Når det gjelder beskyttelse av mindreårige etter artikkel 28b (1) bokstav a, skal det mest skadelige innholdet være underlagt de strengeste tiltakene for tilgangskontroll.

I artikkel 28b (3) tredje ledd listes det opp hva tiltakene «alt etter hva som er hensiktsmessig» skal bestå i:

1. å inkludere og anvende kravene i artikkel 28b (1) som en del av vilkårene for videodelingsplattformtjenester,

2. å inkludere og anvende kravene i artikkel 9 (1), som en del av vilkårene for videodelingsplattformtjenester, for audiovisuell kommersiell kommunikasjon som ikke markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbydere av videodelingsplattformer,

3. å ha en funksjon der brukere som laster opp brukergenererte videoer, kan angi om videoen etter det de kjenner til eller med rimelighet kan forventes å kjenne til, inneholder audiovisuell kommersiell kommunikasjon,

4. å opprette og drifte åpne og brukervennlige ordninger som brukere av en videodelingsplattform kan benytte til å rapportere eller flagge innhold nevnt i artikkel 28b (1) som tilbys på plattformen, til den berørte tilbyderen av videodelingsplattformen,

5. å opprette og drifte systemer som tilbydere av videodelingsplattformer kan benytte til å fortelle brukerne av plattformene om hvilken virkning rapportering og flagging nevnt i bokstav d har hatt,

6. å opprette og drifte systemer for alderskontroll av brukere av videodelingsplattformer med hensyn til innhold som kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling,

7. å opprette og drifte systemer som er enkle å bruke og gjør det mulig for brukere av videodelingsplattformer å klassifisere innhold som nevnt i artikkel 28b (1),

8. å sørge for systemer for tilgangskontroll, styrt av sluttbrukeren, med hensyn til innhold som kan skade mindreåriges fysiske, mentale eller moralske utvikling,

9. å opprette og drifte transparente, brukervennlige og effektive prosedyrer for å håndtere og avgjøre klager fra brukere til tilbydere av videoplattformer i forbindelse med gjennomføringen av tiltakene nevnt i bokstav d–h,

10. å sørge for effektive tiltak og verktøyer som gir økt mediekompetanse, og øke bevisstheten hos brukerne om disse tiltakene og verktøyene.

Etter endringsdirektivet artikkel 28b (5) skal medlemslandene opprette «nødvendige ordninger» for å vurdere om tiltakene tjenestetilbyder har valgt å innføre etter artikkel 28b (3), er hensiktsmessige.

13.8.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta en forskriftshjemmel i ny § 5 A-7 i kringkastingsloven, der det fremgår at Kongen kan gi nærmere regler om hvilke hensiktsmessige tiltak tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe etter §§ 5 A-3 (beskyttelse av mindreårige mot skadelig innhold), 5 A-4 (beskyttelse av allmennheten mot visse former for ulovlig innhold) og 5 A-6 (reklame, produktplassering og sponsing som ikke selges, markedsføres eller tilrettelegges av tilbyderen). Det ble vist til at hvilke tiltak som er hensiktsmessige kan endres i takt med utviklingen av tekniske løsninger og med utviklingen i markedet for tilbydere av audiovisuelt innhold. Regelverket bør derfor enkelt kunne oppdateres i takt med dette.

De overordnede kravene til at tiltakene skal være gjennomførbare og forholdsmessige sett hen til videodelingsplattformens størrelse og art, ble foreslått regulert i forskrift. Videre foreslo departementet at det i forskrift presiseres at tiltakene ikke skal føre til forhåndskontroll eller opplastningsfiltrering av innhold, der dette ikke samsvarer med ehandelsloven § 19.

13.8.4 Høringen

Medietilsynet støtter departementets forslag om å implementere direktivets bestemmelser om hensiktsmessige tiltak og at dette gjøres gjennom en forskriftshjemmel. Medietilsynet viser til at det blir nødvendig å konkretisere hvilke tiltak som vil være relevante, forholdsmessige og effektive i nærmere angitte retningslinjer. Videre peker tilsynet på at det bør vurderes om det skal oppstilles enkelte minstekrav som skal gjelde for alle tjenester, for eksempel når det gjelder krav til brukervennlige løsninger for å rapportere om ulovlig innhold på tjenesten. Når det gjelder tiltak som skal gi økt kritisk medieforståelse, mener tilsynet at eksempler kan være å stille krav til at plattformene må være åpne om moderering og algoritmer og at plattformene skal etterleve transparens ved at brukerne skal få vite hvorfor de får se innhold samt hvem som står bak. Tilsynet viser til at «Pop-up» er et virkemiddel som kan brukes for å sjekke avsender av budskap. I enkelte tilfeller bør plattformene også veilede brukere til troverdige kilder. Medietilsynet peker på at dette er spesielt relevant for tematikk der desinformasjon er en utfordring, for eksempel i en pandemi, ved en krigssituasjon og ved politiske valg.

Norsk redaktørforening og NRK har problematisert hva som ligger i hensiktsmessige tiltak knyttet til beskyttelse av allmennheten mot visse former for ulovlig innhold, og påpekt at dette kan være problematisk opp mot ytringsfriheten, sensurforbudet og pressefriheten. Høringsuttalelsene er referert i punkt 13.6.4.

Ingen av de øvrige høringsinstansene uttalte seg til dette.

13.8.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder vurderingen fra høringsnotatet om å innta en hjemmel i kringkastingsloven for Kongen til å gi forskrift om hvilke hensiktsmessige tiltak tilbydere av videodelingsplattformer skal treffe etter §§ 5 A-3, 5 A-4 og 5 A-6. Endringsdirektivet artikkel 28b (3) stiller enkelte overordnede føringer som skal legges vekt på i avgjørelsen av hvilke hensiktsmessige tiltak som skal benyttes. Relevante momenter er

• innholdets art,

• hvilken skade det kan gjøre,

• egenskapene til den kategorien av personer som skal beskyttes,

• hvilke rettigheter og rettmessige interesser som står på spill, herunder hos tilbydere av videodelingsplattformer og brukere som har skapt eller lastet opp innholdet, og

• allmennhetens interesse.

Departementet foreslo i høringsnotatet å forskriftsfeste at tiltakene skal være gjennomførbare og forholdsmessige og at det skal tas hensyn til videodelingsplattformens størrelse og art. Hensiktsmessige tiltak skal heller ikke føre til forhåndskontroll eller opplastingsfiltrering av innhold i strid med ehandelsloven § 19. I lys av høringsinstansenes innspill om forholdet til ytrings- og informasjonsfriheten vil departementet understreke at det er viktig at hensiktsmessige tiltak er forholdsmessige både sett i forhold til tilbyderen, men også for brukeren som har lastet opp innholdet. Videre vil arten og omfanget av tjenesten ha betydning for valg og utforming av hensiktsmessige tiltak. Dette innebærer for eksempel at en videodelingsplattform som har mange brukere eller høy omsetning kan pålegges å innføre mer avanserte løsninger for de ulike tiltakene enn mindre tjenester. Videre er det viktig at hensiktsmessige tiltak ikke utformes på en slik måte at de fører til at plattformen forhåndskontrollerer innhold før det blir tilgjengeliggjort på plattformen eller filtreres på annen måte i strid med ehandelsloven. Departementet mener at krav til forholdsmessighet, gjennomførbarhet og forbudet mot forhåndskontroll/filtrering er helt grunnleggende føringer som bør være styrende for hvilke krav til hensiktsmessige tiltak som kan fastsettes i forskrift. Disse kravene bør derfor lovfestes. Se forslag til ny § 5 A-7 i kringkastingsloven.

Innspillene i høringen fra NRK og Norsk redaktørforening knyttet til hensiktsmessige tiltak for å beskytte allmennheten mot ulovlig innhold, er drøftet i punkt 13.6.5.

13.9 Behandling av personopplysninger om mindreårige

13.9.1 Gjeldende rett

Etter prinsippet om «formålsbegrensning» i personvernforordningen (GDPR) vil det normalt ikke være anledning til å bruke personopplysninger som samles inn eller genereres som ledd i beskyttelsestiltak for kommersielle formål. GDPR er gjennomført i norsk rett i personopplysningloven § 1. GDPR artikkel 5 (1) bokstav b fastsetter at personopplysninger skal «samles inn for spesifikke, uttrykkelig angitte og berettigede formål og ikke viderebehandles på en måte som er uforenlig med disse formålene». Forordningen artikkel 6 (4) gir anvisning på en ikke-uttømmende liste av momenter som den behandlingsansvarlige skal ta i betraktning i vurderingen av forenlighet. GDPR har likevel ikke noe uttrykkelig forbud mot slik kommersiell bruk av barns personopplysninger.

13.9.2 AMT-direktivet

Etter artikkel 28b (3) fjerde ledd kan ikke personopplysninger om mindreårige som tilbyderen henter inn eller på annen måte får tilgang til gjennom systemer for alders- eller tilgangskontroll som beskrives i artikkel 28b (3) bokstav f og h, benyttes til kommersielle formål. Tilbyderen kan for eksempel ikke bruke slike opplysninger til direkte markedsføring, profilering eller atferdsbasert reklame. En tilvarende bestemmelse gjelder for tilbydere av audiovisuelle medietjenester, jf. artikkel 6a (2).

13.9.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å innta en hjemmel for Kongen til å fastsette nærmere regler i forskrift om bruk av mindreåriges personopplysninger.

13.9.4 Høringen

Ingen av høringsinstansene uttalte seg til lovhjemmelen om å kunne gi nærmere regler om bruk av mindreåriges personopplysninger i forskrift.

13.9.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om å innta en forskriftshjemmel i kringkastingsloven for fastsetting av nærmere regler om bruk av mindreåriges personopplysninger, se forslag til ny § 5 A-3 andre ledd.

13.10 Tvisteløsning og domstolsbehandling

13.10.1 Gjeldende rett

Det finnes ikke organ i Norge som etter gjeldende rett har kompetanse til å behandle tvister mellom brukere og norske tilbydere av videodelingsplattformer.

Vilkårene for å reise sivilt søksmål fremgår av lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven). Av § 1-3 fremgår at det kan reises sak for domstolene om rettskrav. Det er vilkår om at den som reiser saken må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det. Det følger videre av tvisteloven kapittel 5 at det foreligger visse plikter før en sak kan reises for domstolene. Blant annet skal det etter § 5-4 forsøkes å få i stand en minnelig løsning, eventuelt gjennom mekling for forliksrådet, ved utenrettslig mekling eller ved at tvisten bringes inn for en utenrettslig tvisteløsningsnemnd. Denne plikten er imidlertid ikke til hinder for at det reises sak dersom minnelig løsning ikke kan oppnås.

13.10.2 AMT-direktivet

Etter endringsdirektivet artikkel 28b (7) skal medlemslandene sørge for at det finnes utenrettslige klageordninger for løsning av tvister mellom brukere og tilbydere av videodelingsplattformer når det gjelder bestemmelsene om beskyttelse av mindreårige og allmennheten, samt anvendelsen av hensiktsmessige tiltak. Tvisteløsningen skal legge til rette for en uavhengig behandling av tvisten, med sikte på å oppnå en minnelig løsning. Brukeren må samtidig beholde muligheten til å bringe saken inn for en domstol, jf. endringsdirektivet artikkel 28b (8).

13.10.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte flere ulike løsninger for klageorgan i høringsnotatet, slik som Forliksrådet, Forbrukertilsynet eller å legge myndigheten direkte til enten Medietilsynet eller Medieklagenemnda. Forliksrådet ble forkastet fordi rådet som del av det norske domstolsapparatet trolig ikke oppfyller endringsdirektivets krav til å være «utenrettslig». Av hensyn til myndighetenes behov for å være upartisk i løsningen av sine oppgaver, ble det heller ikke ansett hensiktsmessig å legge oppgaven direkte inn under Medietilsynet eller Medieklagenemnda. Departementet foreslo derfor å gi Medietilsynet i oppgave å utvikle en utenrettslig klageordning for løsning av tvister, i samråd med tilbydere av videodelingsplattformer og eventuelle interessenter for brukere av plattformene. Etter forslaget gis Medietilsynet en hjemmel til å gi nærmere bestemmelser i forskrift. Mediemyndigheten i Sverige har fått tilsvarende mandat. Det ble foreslått at det i loven bør stå at klagenemnda skal opptre uavhengig ved behandlingen av klager og ikke kan instrueres verken i enkeltsaker eller generelt. Ettersom det er svært få, om noen, tilbydere av videodelingsplattformer i Norge i dag, la departementet til grunn at det ikke er behov for at Medietilsynet oppretter klagenemnda før det norske markedet eventuelt har utviklet seg.

Departementet vurderte at tvistelovens vilkår for søksmålsadgang er tilstrekkelig for at Norge må anses å ha gjennomført direktivet på dette punkt.

13.10.4 Høringen

Forbrukertilsynet støtter forslaget om å gi Medietilsynet kompetanse til å utvikle en utenrettslig klageordning, i samråd med evt. norske tilbydere av videodelingsplattformer og eventuelle interessenter for brukere av slike plattformer.

Medietilsynet støtter også forslaget, men peker samtidig på at det bør gis veiledning for når et marked for norske videodelingsplattformer skal anses å være utviklet slik at plikten til å opprette klageorgan inntreffer. Medietilsynet foreslår at kriteriene for vurderingen for eksempel knyttes opp mot at det må finnes et gitt antall aktører, og at disse må være av en viss størrelse/bruksomfang for at det kan sies å ha utviklet seg et marked.

NRK støtter departementets forslag om at det per i dag ikke er behov for å opprette en klageordning ettersom det neppe er noen tilbydere i det norske markedet. NRK peker på at dersom det i fremtiden blir aktuelt å opprette et klageorgan, bør representanter for de redaktørstyrte mediene bli involvert i prosessen. Videre ønsker NRK at en eventuell klageordning også bør omfatte tvister om fjerning av innhold fra redaktørstyrte medier på slike plattformer.

13.10.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget fra høringsnotatet om at Medietilsynet får hjemmel til ved forskrift å opprette en klagenemnd for løsning av tvister mellom brukere og norske tilbydere av videodelingsplattformer, samt gi forskrift om klagenemnda, blant annet nemndas sammensetning, kompetanse og organisering.

Medietilsynet etterlyser i høringen veiledning knyttet til når et norsk marked for videodelingsplattformer er tilstrekkelig utviklet til at plikten til å opprette klageorgan inntreffer. Departementet viser til at Medietilsynet jevnlig bør kartlegge et mulig norsk marked for tilbydere av videodelingsplattformer, blant annet for å sikre at registreringsplikten blir overholdt. Det er i utgangspunktet opp til Medietilsynets skjønn å avgjøre når et klageorgan skal opprettes, jf. ordlyden i bestemmelsen som sier at Medietilsynet kan opprette slikt organ. Etter direktivet artikkel 28b (7) så plikter medlemsstatene å sikre brukere tilgang til et slikt klageorgan. Departementet legger derfor til grunn at terskelen for å opprette et organ ikke bør være for høy. Når det foreligger et tilstrekkelig antall norske tilbydere av en størrelse og med et innhold som gjør det aktuelt at det kan oppstå behov for tvisteløsning, bør organet dannes. Departementet vil komme nærmere tilbake til finansiering av tvisteløsningsorganet.

Departementet legger til grunn at Medietilsynet involverer norske tilbydere av videodelingsplattformer ved opprettelsen av tvisteløsningsorganet. Departementet er enig med NRK i at også representanter for redaktørstyrte medier bør konsulteres når et tvisteløsningsorgan skal opprettes, ettersom hensiktsmessige tiltak også kan gjelde redaksjonelle bildeprogrammer på plattformen. Departementet viser til at regler skal gis i forskrift, og må derfor sendes ut på offentlig høring før de vedtas. Medietilsynet må selv vurdere relevante aktører å konsultere i forkant av en slik høring.

Når det gjelder NRKs innspill til at klageorganet også bør kunne behandle tvister knyttet til fjerning av innhold fra redaktørstyrte medier, peker departementet på at tvisteløsningsorganet etter direktivet artikkel 28b (7) kun skal behandle tvister knyttet til hvorvidt tilbyderen av en videodelingsplattform har hensiktsmessige tiltak og om disse er forholdsmessige og praktikable sett opp mot tjenestens art og størrelse. Videre skal tiltakene vurderes etter arten av innholdet som saken gjelder, hvilken skade det kan påføre og personkretsen som reglene er satt til å beskytte, veiet opp mot rettighetene til plattformen og opplasteren. Direktivet legger imidlertid ikke opp til at organet skal behandle tvister knyttet til konkrete avgjørelser om å fjerne innhold. Departementet viser blant annet til at EU-forordningen om digitale tjenester (DSA) innfører prosedyreregler for lagringsplattformer for beslutninger om å fjerne både ulovlig innhold og innhold som strider mot brukervilkårene. Det stilles både krav til å ha et system for å behandle klager internt hos tilbyderen (artikkel 20) og til å kunne få behandlet en klage hos et utenrettslig tvisteløsningsorgan (artikkel 21). Forordningen om digitale tjenester er til vurdering i EØS/EFTA-statene for eventuell innlemmelse i EØS-avtalen.

Det kom ingen bemerkninger til at direktivets krav til domstolsbehandling må anses å være oppfylt gjennom tvistelovens vilkår for søksmålsadgang, og departementet fastholder denne vurderingen.

13.11 Tilsyn, og sam- og selvregulering

13.11.1 Gjeldende rett

Hvilke myndigheter som fører tilsyn med de enkelte bestemmelser i kringkastingsloven er fastsatt i kringkastingsforskriften § 1-8. Det er ikke egne selv- eller samreguleringsordninger for videodelingsplattformer i Norge.

13.11.2 AMT-direktivet

Etter endringsdirektivet artikkel 28b (5) skal medlemslandene opprette «nødvendige ordninger» for å vurdere om tiltak etter artikkel 28b (3) er hensiktsmessige mv. Medlemslandene skal også i henhold til endringsdirektivet artikkel 28b (2) påse at tilbydere av videodelingsplattformer oppfyller grunnkravene i artikkel 9 (1) for reklame, produktplassering og sponsing når denne markedsføres, selges eller tilrettelegges av tilbyderen. Det samme gjelder plikten til klart og tydelig å informere brukerne om audiovisuell kommersiell kommunikasjon i brukergenererte videoer eller bildeprogrammer i tjenesten, så fremt dette er opplyst av opplasteren eller tilbyderen har kjennskap til dette.

Etter direktivet artikkel 28b (4) skal medlemslandene oppfordre til bruk av samregulering ved gjennomføringen av hensiktsmessige tiltak etter artikkel 28b (1) og (3) i samsvar med artikkel 4a (1). I fortalen punkt 49 påpekes at tilbydere av videodelingsplattformer så langt som mulig bør involveres i gjennomføringen av hensiktsmessige tiltak. Etter direktivet artikkel 28b (2) fjerde ledd skal medlemsstatene også oppfordre til bruk av sam- eller selvregulering gjennom bransjenormer som fastsatt i direktivet artikkel 4a (1) med sikte på å begrense barns eksponering for audiovisuell kommersiell kommunikasjon for usunn mat og drikke i videodelingsplattformtjenester. Videre skal EU-kommisjonen etter artikkel 28b (9) oppfordre tilbydere av videodelingsplattformer til å utveksle beste praksis når det gjelder bransjenormer som nevnt i artikkel 28b (4). Endelig kan medlemslandene og EU-kommisjonen/ESA fremme selvregulering gjennom bransjenormer, jf. artikkel 28b (10). På dette området kan nevnes bransjenormen «Code of Conduct on Countering Illegal Hate Speech Online», som er inngått blant annet mellom Facebook, Google, Twitter og Microsoft.

13.11.3 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo en hjemmel i kringkastingsloven til å fastsette nærmere bestemmelser om tilsyn med bestemmelsene om videodelingsplattformtjenester i forskrift, jf. § 5 A-9.

Departementet viste til at det per i dag er begrensede muligheter for samregulering i Norge ettersom det ikke er et marked for norske tilbydere av videodelingsplattformer. Departementet foreslo imidlertid at Medietilsynet får i oppgave å utvikle en utenrettslig tvisteløsningsmekanisme, og at en nemnd bør opprettes blant annet i samråd med tilbydere av videodelingsplattformer.

13.11.4 Høringen

Ingen av høringsinstansene uttalte seg til forslaget om at bestemmelser om tilsyn skal gis i forskrift, eller til departementets forslag til samregulering ved opprettelse av tvisteløsningsorgan.

I høringen hadde Forbrukertilsynet, Datatilsynet og Medietilsynet uttalelser knyttet til de konkrete forslagene om tilsynsmyndighet i kringkastingsforskriften.

13.11.5 Departementets vurdering

Departementet opprettholder forslaget om å innta en hjemmel i kringkastingsloven i ny § 5 A-9, om at Kongen kan gi forskrift om tilsyn med etterlevelsen av bestemmelsene i kringkastingsloven kapittel 5 A om videodelingsplattformtjenester. Medietilsynet vil få en viktig oppgave i tilsynet med de foreslåtte reglene, og departementet forutsetter at Medietilsynet konsulterer andre relevante tilsyn ved behov, og at tilsynene i fellesskap finner frem til en hensiktsmessig tilsynsmetodikk og rutiner for samarbeid.