5 Adgangsbegrensninger i kystflåten

5.1 Adgangsbegrensninger etter deltakerloven § 21

Når hensynet til ressursforvaltningen, avviklingen av fisket eller lønnsomheten i fisket gjør det nødvendig, kan det fastsettes bestemmelser om adgangen til å delta i et bestemt fiske. Det gjøres med hjemmel i § 21 i deltakerloven – lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst. Adgangsbegrensning kan etter loven gjelde alt fiske etter bestemte fiskeslag, eller avgrenses til bestemte fartøystørrelser, fiske med enkelte redskap, bestemte geografiske områder eller for bestemte tidsrom. Loven nevner noen kriterier som kan nyttes for å skille mellom de som gis adgang og de som ikke gis adgang, men loven er ikke uttømmende når det gjelder hvilke krav som kan stilles. I praksis har et krav om tidligere deltakelse i vedkommende fiske vært det viktigste kravet.

Forskrifter om adgangsbegrensninger kan fastsettes med virkning bare for ett år av gangen. Slik sikrer loven en regelmessig vurdering om det fortsatt er behov for adgangsbegrensningen.

Gjennom adgangsbegrensninger kan en definere en gruppe som får adgang til å delta, og utelukke alle andre. Et annet alternativ er at forskriftens regler definerer ulike grupper. I den ene gruppen kan det være forholdsvis strenge vilkår for å delta («adgangsbegrenset gruppe», som for eksempel gruppe I i fisket etter torsk nord for 62 °N) mens en annen gruppe fortsatt er åpen for enhver som er registrert i fiskermanntallet og eier fartøy innført i merkeregisteret («åpen gruppe», som for eksempel gruppe II i fisket etter torsk). Torskefisket er altså ikke fullstendig lukket.

Delingen i to grupper følges opp i reguleringssammenheng, slik at fartøy i den adgangsbegrensede gruppen gis høyere kvoter enn fartøy i den åpne reguleringsgruppen. En slik deling i ulike reguleringsgrupper gir ikke bare anledning til differensierte kvoter, men også mer grunnleggende ulike reguleringsregimer. Det kan for eksempel anvendes ulik grad av overregulering i ulike reguleringsgrupper, og eventuelt fartøykvoter i andre.

Uttrykkene overregulering, fartøykvoter og maksimalkvoter er nærmere forklart i kap. 5.6.1.

Adgangsbegrensninger var i bruk også før 1990. Det var imidlertid med adgangsbegrensningen av torskefisket nord for 62 °N i 1990 at dette ble et virkemiddel som omfattet større fartøygrupper.

5.2 Kvotesituasjonen frem mot 1990

Det var fremdeles ingen kvantumsreguleringer rundt 1960. Trålfiske, sel- og hvalfangst var de eneste områdene som var konsesjonsregulert. Utover på 1960-tallet ble imidlertid behovet for vidtgående reguleringstiltak for enkelte fiskebestander mer tydelig, og gjennom deltakerloven av 1972 fikk bestemmelser om adgangen til å drive fiske et klarere innsatsreduserende perspektiv.

I 1988 var totalkvoten for torsk nord for 62 °N opprinnelig satt til 630.000 tonn, inkludert norsk kysttorsk. På bakgrunn av bestandssituasjonen ble imidlertid Den blandete norsk-sovjetiske fiskerikommisjon i juni 1988 enig om å sette ned kvoten til 491.000 tonn, en reduksjon på 22 %. I 1989 ble totalkvoten ytterligere redusert til 340.000 tonn, og det konvensjonelle fisket ble stanset allerede 18. april 1989. Kvoterådene for 1990 indikerte ytterligere reduksjon i totalkvoten.

Dette var bakgrunnen for at det høsten 1989 ble gjennomført flere møter i Reguleringsrådet for å drøfte den vanskelige situasjonen. Det ble diskutert ulike reguleringsformer som periodekvoter, utvidet helligdagsfredning, redskapskvoter, distriktskvoter, differensierte maksimalkvoter, kvoter etter faktisk lengde og fartøykvoter.

5.3 Fartøykvoteordningen fra 1990

Den blandete norsk-sovjetiske fiskerikommisjon fastsatte en torskekvote for 1990 på 200.000 tonn nord for 62 °N, inklusive norsk kysttorsk. Det var en reduksjon på 140.000 tonn i forhold til 1989. Dette ga en norsk kvote på 113.000 tonn, tilsvarende det kvantum den konvensjonelle flåten alene hadde fisket de to foregående år.

Dette er den laveste torskekvoten noensinne, og situasjonen for hele den torskeavhengige fiskeflåten var meget alvorlig. Kvoten på 113.000 tonn skulle deles på trålflåten og den konvensjonelle flåtegruppen. Trålernes adgang til å delta i torskefiske var definert gjennom konsesjonsordninger. Det var klart at kvantumet som var til rådighet for konvensjonelle fartøy ikke kunne gi grunnlag for torskefiske i samme omfang som tidligere for alle disse fartøyene. For første gang i nyere tid ble det derfor nødvendig å innføre en adgangsbegrensing i kystflåtens fiske etter torsk.

Etter en høringsrunde sent på høsten 1989 ble det ved kgl.res. fastsatt forskrift om adgang til å delta i det konvensjonelle torskefisket. For å få delta i den såkalte fartøykvoteordningen (tilsvarende dagens gruppe I), måtte en i ett av årene 1987, 1988 eller 1989 (inntil 1. oktober) ha levert et minstekvantum torsk, gradert etter fartøystørrelse og varierende fra fire tonn rund vekt for fartøy under sju meter, til 50 tonn for fartøy over 18 meter.

De fartøyene som ikke fylte disse vilkårene kunne delta i den åpne maksimalkvoteordningen, tilsvarende dagens gruppe II, men med langt lavere kvoter. Kvoteforskjellene var forholdsvis små for de minste fartøyene, idet kvoten fra årets begynnelse var 4,3 tonn for et fartøy under sju meter i fartøykvoteordningen, mens alle fartøy under 12 meter i maksimalkvoteordningen hadde en maksimalkvote på 2,5 tonn. For de større fartøyene ble utslagene vesentlig høyere. Et fartøy på 13 meter i fartøykvoteordningen hadde for eksempel 29,7 tonn, mens alle fartøy over 12 meter i maksimalkvoteordningen hadde 3,5 tonn.

Det ble opprinnelig lagt til grunn at i overkant av 3.000 fartøy ville komme inn i fartøykvoteordningen ved de fastsatte kvantumskravene. Det faktiske tallet viste seg å bli ca. 2.800 fartøy.

Adgangsbegrensningen skapte betydelige protester langs kysten. Det ble av mange hevdet at deltakerkriteriene var for strenge, og ikke tok de nødvendige hensyn til alle fylker. Det ble derfor allerede 26. januar 1990 besluttet at det skulle fordeles ytterligere 2.240 enhetskvoter 1 (kvotefaktorer), hvilket ville tilsvare at ytterligere ca. 500 fartøy fikk adgang til å delta. Disse skulle fordeles på fartøy fra og med Møre og Romsdal og nordover til og med Finnmark, etter en bestemt nøkkel. Fordelingen i det enkelte fylke skjedde etter søknad, og ble avgjort lokalt av fiskerisjefen.

På bakgrunn av kritikk om skjevfordeling mellom fylkene også i denne runden, ble det i mars 1990 besluttet at Møre og Romsdal skulle tildeles ytterligere 50 enhetskvoter.

Til sammen innebar dette at i alt 3.468 fartøy fikk adgang til å delta i fartøykvoteordningen ved adgangsbegrensningen av torskefisket i 1990. Dette omfattet fartøy både over og under 28 meter. Fartøy over 28 meter ble først skilt ut som egen reguleringsgruppe i 1994.

Den fartøygruppen som ble definert gjennom fartøykvoteordningen fra 1990, har siden dannet stammen i gruppe I og utgjør hovedtyngden av de mest aktive fartøyene i kystflåten.

5.4 Elementer i adgangsreglene som har hatt struktureffekt

Adgangsbegrensningene har i seg selv struktureffekt, idet en kontrollerer hvilke vilkår som må oppfylles for å delta i vedkommende gruppe. Et effektivt redskap for å unngå økning i deltakelsen er å kreve at en må ha deltatt foregående år for å få delta i inneværende år. Innenfor rammen av en fast fordeling av gruppekvoter mellom ulike fartøygrupper, vil enhver økning av antall fartøy i en gruppe innebære et mindre kvantum til fordeling på de opprinnelige deltakerne.

Adgangsbegrensningene innebærer ikke bare at noen utelukkes fra å delta. Reguleringsformen innebærer at adgangen til å delta blir et knapphetsgode, som det blir satt en pris på i et marked av potensielle deltakere. Det innebærer igjen at ingen i praksis går frivillig ut av gruppen, uten å realisere denne verdien ved å selge sitt fartøy for fortsatt drift. Adgangsbegrensningene fører slik til en strukturell stivhet.

Fra 1994 ble det innført et aktivitetskrav i torskefisket i gruppe I, for å sørge for at det bare var aktive fiskere som hadde deltakeradgang. Kravet for å kunne delta var at en hadde fisket en viss andel av kvoten i ett av de to foregående årene. Kravet ble senere justert opp eller ned flere ganger, og varierte mellom 10 % og 40 %.

Et slikt aktivitetskrav har en klar struktureffekt. I årene med aktivitetskrav var det 870 fartøy som mistet sin deltakeradgang som følge av manglende aktivitet. Disse fartøyene kunne fortsette å fiske i den åpne gruppe II, på maksimalkvoter som var høyere enn de aktivitetskravene som var satt i gruppe I. Dermed mistet de reelt sett ikke muligheten til å videreføre sin aktivitet på det nivå de hadde lagt seg på. Aktivitetskravet medførte likevel i utgangspunktet et større kvantum til disposisjon for de mest aktive fartøyene i gruppe I.

Kilde: Foto: © fiskeri.no

Struktureffekten ble motvirket av at en med utgangspunkt i de kvotene som ble frigitt gjennom aktivitetskravet, i enkelte år gjennomførte såkalte rekrutteringsrunder. Dette var ordninger med sikte på å rekruttere yngre fiskere inn i gruppe I.

Aktivitetskravet ble opphevet fra og med 2002. Det ble nå lagt større vekt på en annen følge av aktivitetskravet, som ble mer fremtredende etter at de minst aktive etter hvert falt ut av gruppe I. Det en så var at enkelte utviste større aktivitet enn det vedkommende selv ønsket, for å sikre seg fortsatt adgang til å delta i gruppen.

Et annet element som har struktureffekt for gruppe I, er reglene om tildeling av kvote etter fartøyets lengde på en viss skjæringsdato, og ikke etter faktisk lengde til enhver tid. Dette innebærer at forlengelse av fartøyet eller utskifting til større fartøy, i utgangspunktet ikke gir større kvote. Dette skulle dempe tendensen til utskifting til større fartøy.

Disse skjæringsdatoene har imidlertid blitt flyttet flere ganger. Konsekvensen av dette har vært at det til tider har vært en forventning også om fremtidige flyttinger, slik at ordningen ikke alltid har fått den ønskede effekten. Skjæringsdatoen har imidlertid nå stått fast siden desember 1994 for fartøy på 28 meter, og siden desember 1998 for fartøy under 28 meter (med unntak av de fartøyene som fikk adgang til å delta i gruppe I først i forbindelse med opprettelsen av den nye gruppe I for fiske etter torsk, hyse og sei fra og med 2003. Skjæringsdatoen for disse fartøyene er 1. november 2002).

Dette innebærer at utskifting til lengre fartøy etter disse datoene, ikke har gitt kvotemessig uttelling. Fiskeridepartementet anser det som sikkert at dette har dempet tendensen til kvotemotivert utskifting av fartøy.

De siste årene har fartøyeiere fått beholde den opprinnelige kvoten, selv om de skifter til mindre fartøy. Dette legger til rette for fornuftige tilpasninger, både praktisk og økonomisk. Også dette er et tiltak som har klar innvirkning på den totale fangsteffektiviteten i kystflåten, idet et moderne fartøy som den store hovedregel vil ha større effektivitet enn et eldre fartøy på samme størrelse.

En annen form for struktureffekt ligger i de geografiske restriksjonene for salg av fartøy med sikte på fortsatt deltakelse i gruppe I. Som påpekt ovenfor, ble det lagt stor vekt på en rimelig fylkesvis fordeling ved innføringen av adgangsbegrensningen i 1990. Dette er videreført ved bestemmelser om at et fartøy ikke kan selges for fortsatt drift ut av fylket, idet kjøper og selger må ha vært ført i fiskermanntallet i samme fylke i minst 12 måneder før kjøpet finner sted. Dette gjelder likevel ikke ved salg av fartøy til tiltakssonen Nord-Troms og Finnmark. Her har en fritt kunnet kjøpe fartøy inn til sonen, hvilket innebærer en prioritering av dette området når det gjelder utvikling og opprettholdelse av kystfiske som næringsvei.

5.5 Deltakelse i gruppe I og gruppe II samt i fisket etter sei og hyse i 1990 til 2003

Deltakelsen i kystgruppens fiske etter ulike fiskeslag har variert noe i perioden 1990 til 2003. Deltakelsen i fisket etter torsk, hyse og sei er gjengitt i figur 5.2.

1) «Antall fartøy» refererer seg til antall registreringsmerker med deltakeradgang som har levert fangst det gjeldende året. Se vedlegg 5 for detaljer.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Deltakelsen i gruppe I i fisket etter torsk med konvensjonelle redskap nord for 62°N økte fra 3.468 fartøy i 1990 til 3.627 fartøy i 1993. Deltakelsen har i årene etter 1993 blitt redusert, og i 2002 deltok 2.583 fartøy i gruppe I. Når det gjelder 1991 er antallet i gruppe I og gruppe II ikke sammenlignbart med antallet i året før og etter, idet fartøy under ni meter (ca 1.300) ble flyttet fra gruppe I til gruppe II dette året. Fartøyene ble flyttet tilbake i 1992.

I 1990 deltok 4.001 fartøy i gruppe II i fisket etter torsk med konvensjonelle redskap nord for 62°N. På grunn av overflyttingen av de minste fartøyene i 1991, økte antallet til 5.264 fartøy dette året. Deltakelsen i den åpne gruppen gikk deretter jevnt tilbake frem til 1997, men har siden 1997 ligget forholdsvis stabilt. I 2002 deltok 3.342 fartøy i gruppe II.

Deltakelsen i fisket etter hyse med konvensjonelle redskap nord for 62°N har vært relativt stabil i perioden. I 1990 deltok 4.990 fartøy. Deltakelsen var størst i 1994 da 5.881 fartøy fisket hyse. I 2002 deltok 4.959 fartøy i fisket etter hyse med konvensjonelle redskap nord for 62°N.

Deltakelsen i seifisket økte fra 5.857 fartøy i 1990 til 6.423 fartøy i 1993. Deltakelsen har i årene etter 1993 avtatt noe, og i 2002 deltok 5.361 fartøy i seifisket med konvensjonelle redskap nord for 62°N.

Frem til 2003 har det ikke vært begrensninger i adgangen til å delta i seifisket og hysefisket nord for 62°N med konvensjonelle fartøy under 28 meter. Fra og med 2003 er det etablert en felles gruppe I for torsk, sei og hyse, som omfatter alle de tidligere gruppe I-fartøyene og i tillegg fartøy som oppfylte visse krav om aktivitet i fisket etter sei eller hyse, jf nærmere om dette nedenfor i kapittel 5.6.5. Tilsvarende som for torsk er det også i fisket etter sei og hyse fortsatt en reguleringsgruppe som er åpen.

5.6 Kort beskrivelse av noen utviklingstrekk etter 1990

5.6.1 Overregulerte maksimalkvoter for torsk

Den norske totalkvoten av torsk deles i gruppekvoter for trålerne og for konvensjonelle fartøy, jf figur 7.2 i kap. 7.

Gruppekvoten for de konvensjonelle fartøyene har etter hvert blitt delt i flere og mer spesifiserte undergrupper. Gruppekvoten ble først delt i to – én del for fartøykvoteordningen/gruppe I og én del for maksimalkvoteordningen/gruppe II. Deretter ble gruppe I-kvoten fra og med 1994 delt i to, for fartøy over 28 meter og fartøy under 28 meter. Fra og med 2002 er gruppekvoten for gruppe I under 28 meter igjen delt, nå i fire lengdegrupper. Dette er nærmere omtalt nedenfor i kap. 5.6.4 om Finnmarksmodellen.

En gruppekvote er et kvantum som båter i en nærmere definert gruppe kan fiske på. Gruppekvoter kan fordeles på enkeltfartøy i gruppen som fartøykvoter eller maksimalkvoter, eller det kan også være fritt fiske for de deltakende fartøy inntil gruppekvoten er tatt.

Dersom gruppekvoten blir fordelt slik at summen av kvoter til hvert enkelt fartøy tilsvarer gruppekvoten, har hvert fartøy i praksis – om ikke i juridisk forstand – et garantert kvantum. Slike kvoter omtales som fartøykvoter.

Dersom summen av kvoter tildelt hvert enkelt fartøy er større enn gruppekvoten, omtales fartøyets kvote som en maksimalkvote. Denne maksimalkvoten er da et største kvantum som vedkommende fartøy kan fiske. De har imidlertid ingen garanti for å få fiske dette kvantumet, idet fisket blir stoppet når gruppekvoten er fisket opp. Denne reguleringsformen innebærer en større eller mindre grad av konkurranse mellom fartøyene om kvantum. Maksimalkvoter har gjerne blitt benyttet i fiskeri der fangstinnsats og fangstkvantum varierer mye mellom de deltakende fartøy, for å sikre at gruppekvoten og dermed totalkvoten faktisk blir fisket.

Differansen mellom summen av maksimalkvotene og den faktiske gruppekvoten omtales som overregulering, og beregnes i prosent av den faktiske gruppekvoten. Dersom gruppekvoten for eksempel er 10.000 tonn og summen av maksimalkvotene er 13.000 tonn, er overreguleringen 30 %.

På grunn av at fartøyene i gruppe I i torskefisket hadde ulikt aktivitetsnivå, og på grunn av at totalkvotene steg utover 1990-tallet, ble kvotene til hvert enkelt fartøy i gruppe I etter hver overregulert. Frem mot tusenårsskiftet jevnet disse ulikhetene i kvoteutnyttelsen seg ut, og gruppe I utviklet seg fra en gruppe med relativt ulikt aktivitetsnivå mot en gruppe med jevn og relativt høy kvoteutnyttelse. For den åpne gruppen har aktivitetsnivået blant potensielt deltakende fartøy variert i større grad. Variasjonen i overreguleringen for de to gruppene for perioden 1990 – 2003 er fremstilt i figurene 5.3 og 5.4. I vedlegg 4 finnes en oversikt over overreguleringen i utvalgte adgangsbegrensede fiskerier.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Figur 5.3 illustrerer at overreguleringen for gruppe I i fisket etter torsk var relativt lav i årene før 1996. I 1996 økte overreguleringen til 47 %. Overreguleringen var på 100 % i 1997 og 70 % i 1998. Graden av overregulering i fisket etter torsk for fartøyene i gruppe I har blitt redusert fra 40 % i 1999 til 21 % i 2003. Tallet for 2003 er gjennomsnittet for de fire reguleringsgruppene i gruppe I, jf. nedenfor i kap. 5.6.4 om Finnmarksmodellen.

Som illustrert i figur 5.4 har overreguleringen i torskefisket for fartøy i gruppe II variert fra 22 % i 1990 til 335 % i 1999. Overreguleringsgraden i 2003 er beregnet til å være på 112 %. Siden fisket etter torsk i gruppe II er åpent vil overreguleringsgraden være avhengig av den reelle deltakelsen i gruppen.

Disse variasjonene henger ikke bare sammen med ulike aktivitetsnivå i ulike perioder, men også med varierende gruppekvoter. Variasjonen i gruppekvotene fremgår i figur 5.5.

Kilde: Fiskeridirektoratet

1) Fra 1990 til 1993 er fartøy over 28 meter som fisker med konvensjonelle redskap inkludert i gruppe I. Fra 1994 ble disse skilt ut som en egen reguleringsgruppe.

Kilde: Fiskeridirektoratet

5.6.2 Årene 2001 til 2003 – Forenkling av reguleringene

I årene 2001 til 2003 har reguleringen av fisket etter torsk nord for 62°N blitt forenklet. Det er innført samlekvoter i fisket etter torsk, hyse og sei for fartøy under 15 meter i gruppe I og for alle fartøy i gruppe II. Bifangstregelverket er forenklet ved omlegging til ukesavregning av fangsten, og aktivitetskravet i torskefisket er fjernet.

Bifangst på ukesbasis innebærer at bifangsten regnes per uke og ikke etter hver enkelt tur. Hver enkelt sluttseddel/bryggeseddel som er undertegnet i tidsrommet fra mandag kl. 00.00 til søndag kl. 24.00 går inn i en felles beregning, og danner basis for beregningen av om fartøyet har holdt seg innenfor lovlig bifangstprosent i det enkelte fiskeri.

Samlekvote for torsk, hyse og sei innebærer at kvotene for det enkelte fartøy i disse tre fiskeriene blir slått sammen. Størrelsen på samlekvoten er lik summen av de tre kvotene, men hvor hyse og sei blir vektet i forhold til torsk ved at 1 kg hyse i reguleringene for 2003 tilsvarer 0,7 «torskeenheter», mens 1 kg sei tilsvarer 0,25 «torskeenheter». Samlekvoten tildeles som en garantert kvote, men det enkelte fartøy i gruppe I kan i 2003 ikke fiske mer enn 70 % av samlekvoten som torsk. Tilsvarende begrensning i gruppe II er 80 %.

Samlekvoteregulering bidrar til at fisket kan gjennomføres på en mer hensiktsmessig måte i form av enklere reguleringsopplegg og mindre behov for kontroll. En vil på denne måten redusere kappfiske, problemer med ulike bifangstordninger og stopp i fisket over lengre perioder.

5.6.3 Flere adgangsbegrensede fiskerier

I 2003 er det innført mer eller mindre omfattende adgangsbegrensninger for alle de viktigste fiskeriene for kystflåten. Adgangsbegrensningene følger samme hovedprinsipp som adgangsbegrensningen av torskefisket i 1990, men med en del variasjon i detaljene. I noen av disse fiskeriene er det fortsatt både åpne og lukkede grupper, som gruppe I og gruppe II i torskefisket, mens andre bare har en lukket gruppe. I noen fiskerier er det gjort slik at adgangsbegrensningene bare gjelder fartøy over en viss størrelse.

I notfisket etter makrell ble det innført adgangsbegrensninger for fartøy mellom 70 og 90 fot allerede i 1983. Videre ble det innført adgangsbegrensninger i makrellfisket i 1997/98 for fartøy over 13 meter, denne gangen både for notfartøy og for fartøy som fisker med garn/snøre. I 2002 ble det innført adgangsbegrensning i makrellfisket også for fartøy under 13 meter, men her er det etablert en gruppe II som fortsatt er åpen.

Trålfisket etter reker sør for 62°N ble adgangsbegrenset i 1998, men bare for fartøy over 11 meter.

Notfisket etter sei med fartøy over 13 meter er også adgangsbegrenset, nord for 62°N siden 1999 og sør for 62°N fra og med 2003.

Notfisket etter norsk vårgytende sild ble adgangsbegrenset for alle fartøystørrelser fra og med 2002.

Notfisket etter nordsjøsild ble adgangsbegrenset for fartøy mellom 70 og 90 fot allerede i 1986. I 2003 ble det innført adgangsbegrensning i dette fisket også for notfartøy under 70 fot/21,35 meter, men her er det en gruppe II som fortsatt er åpen for fartøy under 21,35 meter.

Det konvensjonelle fisket etter hyse og sei nord for 62°N ble adgangsbegrenset fra 2003, jf. nedenfor i kap. 5.6.5 om ny gruppe I torsk, hyse og sei.

Den årlige deltakelsen i de enkelte fiskeriene er fremstilt i vedlegg 5.

5.6.4 Finnmarksmodellen

I 2002 ble det innført en ny lengdeinndeling av kystflåten. Kystflåten ble da delt inn i fire lengdegrupper som la grunnlaget for innføring av den såkalte Finnmarksmodellen som er fremstilt i boks 5.1.

Hensikten med Finnmarksmodellen er å opprettholde en fortsatt variert kystflåte, og å få til et mer rettferdig konkurransegrunnlag mellom fartøyene.

Hovedprinsippet i Finnmarksmodellen er at kystfartøyenes gruppekvote deles mellom de fire lengdegruppene. Hensikten er at fartøyene bare konkurrerer om sin andel av gruppekvoten med fartøy innen den samme lengdegruppen. Modellen gir dermed en mer jevnbyrdig konkurranse fartøyene imellom, og bidrar til at små fartøy kan konkurrere om ressursene på linje med de største fartøyene i kystflåten. Tidligere konkurrerte alle fartøyene i kystflåten med hverandre, og konsekvensen av dette var at de største fartøyene, som har best forutsetninger for å utnytte overreguleringen, kunne «spise» kvoteandeler fra de minste fartøyene.

Finnmarksmodellen gir grunnlag for å variere overreguleringen mellom de fire lengdegruppene. Dette gir dermed reguleringssystemer som er bedre tilpasset den enkelte gruppe. Overreguleringen kan på denne måten også justeres underveis for den enkelte gruppe, når en ser utviklingen i fisket over året.

Innføring av Finnmarksmodellen har også lagt grunnlaget for innføring av samlekvoter for torsk, sei og hyse for den minste delen av kystflåten.

Etter innføringen av denne firedelingen er det nå til sammen seks reguleringsgrupper i den konvensjonelle fartøygruppen (torsk, hyse og sei);

• de fire lengdegruppene i gruppe I,

• gruppe II og

• fartøy på eller over 28 meter.

5.6.5 Ny gruppe I torsk, hyse og sei

I 2002 ble situasjonen vurdert slik at det var behov for å innføre adgangsbegrensning i kystfartøyenes fiske etter hyse og sei.

Fangsttallene viste at det var stort sammenfall mellom de fartøyene som fisket mest av hyse og sei, og de fartøyene som hadde adgang til å delta i gruppe I i torskefisket. Det ble derfor opprettet en ny gruppe I i fisket etter torsk, hyse og sei nord for 62°N. Den nye gruppen består av samtlige fartøy som tidligere hadde adgang til å delta i gruppe I, pluss fartøy utenom som har fisket en gitt mengde hyse og sei i årene 1999–2001.

Innføringen av en felles gruppe I og gruppe II i disse tre fiskeriene har også lagt til rette for videreutvikling av samlekvoteordningen og for innføring av «Finnmarksmodellen» i den nye gruppe I.

Per 14. februar 2003 har 2.606 fartøy adgang til å delta i den nye gruppe I. Reglene åpner imidlertid for dispensasjon fra det kvantumskravet som ble stilt for deltakelse i den nye gruppe I. Det endelige antallet er derfor ikke klart.