Tilrådinger
Staten fastsetter planleggings- og beslutningsprosessen for en eventuell tredje rullebane
I utvalgets mandat punkt B heter det at «Staten tar først stilling til om en tredje rullebane skal bygges dersom Avinor på et fremtidig tidspunkt kommer til at det er behov for det, og må søke staten om konsesjon for det».
Beslutning om bygging av en tredje rullebane er av stor samfunnsmessig betydning. Uavhengig av om Avinor og/ eller staten skal finansiere en eventuell tredje rullebane, bør statens prosjektmodell brukes. Dette sikrer også en uavhengig ekstern gjennomgang både i tidligfase og før investeringsbeslutningen skal tas.
Utvalgets dialog med interessenter viste at det råder usikkerhet rundt statens planleggings- og beslutningsprosess, herunder i hvilke sammenhenger, på hvilken måte, og når, man vil få mulighet til å gi innspill.
Utvalget tilrår derfor at staten, i samråd med Avinor, tar stilling til, og kunngjør, planleggings- og beslutningsprosessen for en eventuell tredje rullebane. Det vil bidra til åpenhet og forutsigbarhet om prosessen og vil avklare statens, og berørte interessenters rolle og mulighet for medvirkning.
Staten sikrer at et lokaliseringsvalg for en eventuell tredje rullebane gjøres i overensstemmelse med relevant regelverk
I regjeringens tiltredelseserklæring heter det at «Regjeringen vil skrinlegge vestre alternativ for en tredje rullebane på Gardermoen, og dermed frigjøre viktig areal» (Arbeiderpartiet og Senterpartiet, 2021) uten at det er angitt nærmere hva som kreves for å gjennomføre en slik beslutning.
Utvalget tilrår at staten tar initiativ til å få frem et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag samt få igangsatt de nødvendige prosesser i henhold til lovverket for å avklare lokaliseringsspørsmålet for en eventuell tredje rullebane. Ved å følge forskriften om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven (FOR-2017-06-21-854) blir de relevante alternativene konsekvensutredet og høringsprosesser gjennomført.
Det er klare fordeler ved å foreta en avklaring av lokalisering av et vestre vs. et østre alternativ nå. Det reduserer usikkerhet for berørte parter, noe som har vært uttrykt overfor utvalget som et viktig moment, spesielt fra berørte kommuner. En slik avklaring vil også gi et nyttig kunnskapsgrunnlag for planarbeidet for en eventuell tredje rullebane.
Utvalget viser til at dette rådet ble formidlet til oppdragsgiver ved samferdselsministeren i mai 2023 (Utvalget, 2023).
Staten påser at tidligfase prosjektplanlegging igangsettes
Trafikkprognosene tilsier at det vil oppstå behov for en tredje rullebane i fremtiden, men at det er lite sannsynlig før etter år 2040. Med en samlet planleggings- og utbyggingsperiode på 10–15 år1 betyr at det er lite aktuelt å foreta en eventuell investeringsbeslutning før tidlig på 2030-tallet. Planleggingen i forkant av en investeringsbeslutning omfatter lokaliseringsvalg, konseptvalgutredning med etterfølgende kvalitetssikring, reguleringsplanarbeid, avklaring av konsesjon samt forprosjekt og etterfølgende kvalitetssikring av kostnadsgrunnlag. Detaljprosjektering og bygging bør kunne gjennomføres på 5–6 år når investeringsbeslutningen er fattet.
Utvalget tilrår at staten, etter å ha avklart planleggings- og beslutningsprosess, ber Avinor igangsette tidligfase prosjektplanlegging, herunder å foreta lokaliseringsvalg for en tredje rullebane på Oslo lufthavn og gjennomføre konseptvalgutredning.2 Beslutning om lokaliseringsvalg må skje før konseptvalgutredningen sluttføres. Ved å gjøre innledende planlegging tidlig, kan investeringsbeslutningen skyves nærmere tidspunktet for ferdigstilling av en eventuell tredje rullebane. På den måten reduseres usikkerheten knyttet til trafikkprognoser og øvrig nødvendig kunnskapsgrunnlag.
Staten påser at det iverksettes rådighetsbegrensende tiltak for å hindre utbygging på aktuelt areal
Dersom myndighetene ikke iverksetter rådighetsbegrensende tiltak, kan det aktuelle arealet for en tredje rullebane bli regulert og utbygget til andre formål. Slik utbygging vil gjøre det unødig tidkrevende og kostbart å bygge rullebanen dersom behovet oppstår.
Det finnes et bredt spekter av rådighetsbegrensende tiltak. Staten bør, etter dialog med berørte kommuner, gjøre de nødvendige avveiingene mellom storsamfunnets interesser og konsekvensene for lokalsamfunnet i form av begrensninger og økonomiske tap, og på det grunnlaget velge ut det best egnede tiltaket.