4 Høringen i 1999
4.1 Høringsbrevet
Spørsmålet om Norge bør akseptere at patentdirektivet blir innlemmet i EØS-avtalen, ble sendt på en bred høring under Bondevik I-regjeringen 23. mars 1999 med høringsfrist 23. juni 1999. Det foreløpige standpunktet i høringsbrevet var at Norge burde gå imot å innlemme direktivet i EØS-avtalen. Fra høringsbrevets avsluttende vurderinger siteres:
«Moderne bioteknologi har gjort det mulig å utvikle fremgangsmåter og produkter som er til stor nytte for samfunnet. Næringen har et betydelig vekstpotensiale. Det er derfor ønskelig å etablere rammebetingelser som stimulerer til en positiv men samtidig forsvarlig forskning og produktutvikling også i Norge. Det knytter seg imidlertid betenkeligheter til å stimulere til slik virksomhet ved å godta patentdirektivet. En adgang til patentering av planter og dyr innebærer i realiteten at patenthaveren får en slags tidsbegrenset «eiendomsrett» til en livsform og kan påvirke dens utbredelse og utvikling. En slik ordning kan sies å bryte med grunnleggende etiske normer om respekten for naturens egenverd og integritet [ . . .]. Dessuten kan patentdirektivet skape ytterligere skjevheter i fordelingen av ressurser mellom u-landene og de vesteuropeiske landene [ . . .]. En rekke u-land har protestert sterkt mot en adgang til patentering av planter og dyr, bl a under henvisning til at patenteringsadgangen vil svekke muligheten til å utnytte egne naturressurser og bidra til «genrøveri». Etiske prinsipper om likeverd og solidaritet som ligger til grunn bl a for norsk bistandspolitikk, taler derfor også mot at Norge godtar direktivet.
Den patenteringsadgangen direktivet legger opp til, kan dessuten skade det biologisk mangfoldet og gjøre det vanskeligere å sikre en bærekraftig utvikling. Direktivet harmonerer derfor dårlig med intensjonene bak konvensjonen om biologisk mangfold, som Norge har sluttet seg til [ . . .].
Patentbeskyttelsen kan virke prisdrivende pga monopolvirkninger og kostnadene forbundet med å opprettholde et patent. Hensett til at menneskeheten står i et grunnleggende avhengighetsforhold til biologiske ressurser, kan disse mekanismene gjøre seg særlig sterkt gjeldende på bioteknologiens område. Mulige kostnadsøkninger vil kunne skade både forbrukerinteresser og forsknings- og produksjonsmiljøer i Norge som bruker biologisk materiale som innsatsfaktorer. En rekke av disse forskningsmiljøene har allerede i dag knappe ressurser [ . . .].
Patentbeskyttelsen innebærer at man er avhengig av samtykke fra patenthaveren for å kunne markedsføre oppfinnelser som er basert på en patentert oppfinnelse. Eksempelvis kan patenthaveren nekte salg av en plante som er videreutviklet fra den patenterte planten, dersom den nye planten uttrykker oppfinnelsen, f eks et modifisert gen. Dette gjelder selv om det ligger et betydelig foredlingsarbeid bak den nye planten. Patenthaveren kan ha interesse i å nekte markedsføring av den nye planten for å hindre konkurranse. En slik utvidelse av patenteringsadgangen som patentdirektivet legger opp til, vil derfor kunne hindre utvikling av nye og forbedrede biologiske produkter. Problemene vil være særlig store dersom det biologiske materialet inneholder flere patenterte oppfinnelser.
Direktivet artikkel 11 gir bønder en viss rett til å bruke avkommet fra planter og dyr i sin virksomhet, uten hinder av patenthaverens enerett. Når det gjelder planter, må imidlertid storbønder gi patenthaveren et rimelig vederlag for bruken. En adgang til å gi patent på dette området vil derfor kunne medføre en vesentlig økning i driftskostnadene for bøndene det gjelder. Prinsippet om «farmers» privilege» er dessuten ikke særlig vidtrekkende. Eksempelvis gir reglene ikke rett til å utveksle avlsmateriale med andre bønder [ . . .].
Den stimulerende effekten av patentsystemet skal heller ikke overdrives. De genmodifiserte dyrene som er på EU-markedet i dag, er ikke patenterte, og bare et fåtall planter som er utviklet de senere årene, er patentbeskyttet. Dette viser at slikt utviklingsarbeid ikke nødvendigvis er avhengig av en adgang til patentering. Det finnes dessuten andre måter å stimulere til forskning på, f eks ved offentlig støtte. Støtteordninger gir for øvrig mulighet for å styre forskningen i en retning som samfunnet er tjent med. Dette er av særlig betydning på bioteknologiens område, ettersom utviklingsarbeidet reiser mange etiske og samfunnsmessige dilemmaer. En stor andel av bioteknologisk forskning i Norge skjer i tilknytning til universitets- og høyskolemiljøene og er offentlig subsidiert.
Ulike produkter basert på biologisk materiale har en helt fundamental betydning for produksjonslivet og menneskers levevilkår. Dette tilsier at de i størst mulig grad bør være tilgjengelige for alle, og at ulempene ved patentsystemet bør tillegges tilsvarende stor vekt i spørsmålet om Norge skal tiltre patentdirektivet.
På denne bakgrunn kan det synes som om Norge bør nekte å godta patentdirektivet som en del av EØS-avtalen.»
4.2 Høringsinstansene
Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Bioteknologinemnda
Det Norske Radiumhospitalet
Det Teologiske Menighetsfakultet
Direktoratet for arbeidstilsynet
Direktoratet for naturforvaltning
Fiskeridirektoratet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Fiskeriteknologisk forskningsinstitutt
Forsvarets forskningsinstitutt
Fylkesveterinæren for Oslo, Akershus og Østfold
Haukeland sykehus
Havforskningsinstituttet
Kirkerådet
Konkurransetilsynet
Misjonshøgskolen
Norges Eksportråd
Norges Fiskarlag
Norges Landbrukshøgskole
Norges veterinærhøgskole
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning
Patentstyret
Regionsykehuset i Tromsø
Rikshospitalet
Statens dyrehelsetilsyn
Statens ernæringsråd
Statens forurensingstilsyn
Statens helsetilsyn
Statens institutt for folkehelse
Statens institutt for forbruksforskning
Statens Kornforretning
Statens Landbruksbank
Statens landbrukstilsyn
Statens legemiddelkontroll
Statens næring- og distriktsutviklingsfond
Statens næringsmiddeltilsyn
Statens veiledningskontor for oppfinnere
Statskonsult
Ullevål sykehus
Veterinærinstituttet
Akvaforsk
Alpharma AS
Axis Biochemicals AS
Bergen Medikal AS
Biokjemi Norge
Biosence Laboratories AS
BioSoft AS
Biotech AS
Bioteknologisenteret
Den norske Advokatforening
Den Norske Veterinærforening
Fiskefôrprodusentenes landsforening
Fiskeri- og havbruksnæringens landsforening
Fiskeriforskning
Forskerforbundet
Forskningsparken i Ås
Forskningsparken på Gaustad
Forum for Utvikling og Miljø
Intervet-Norbio (Bergen)
Institutt for biokjemi
Institutt for bioteknologi
Institutt for menneskerettigheter
JORDFORSK
Kommunenes Sentralforbund
Landbrukets Forsøksringer
Landbrukssamvirkets Felleskontor
Landsorganisasjonen i Norge
Legemiddelindustrien
Matforsk
Miljøstiftelsen Bellona
Natur og Ungdom
NITO, Bioingeniørfaglig Institutt
NORAD
Nordisk Industrifond
Norges Bondelag
Norges Farmaceutiske forening
Norges Forskningsråd
Norges Jeger- og fiskerforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Naturvernforbund
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
NORIMPOD
Norsk Bonde- og småbrukarlag
Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse
Norsk Forening for Industriens Patentingeniører
Norsk Hydro ASA
Norsk Institutt for Markedsforskning
Norsk institutt for planteforskning (Planteforsk)
Norsk Oppfinnerforening
Norsk Plantevernforening
Norsk Økologisk Landbrukslag
Norske fiskeoppdretteres forening
Norske Patentingeniørers Forening
Nycomed AS
Næringslivets Hovedorganisasjon
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening
Sametinget
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Trondheim
Universitetet i Tromsø
Verdens Naturfond/WWF Norge
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Justisdepartementet mottok realitetsuttalelser fra følgende instanser (departementene er ikke med i oppregningen):
Bioteknologinemnda
Det Teologiske Menighetsfakultet
Direktoratet for naturforvaltning
Fiskeridirektoratet
Haukeland sykehus
Havforskningsinstituttet
Helseregion sør
Kirkerådet
Landbrukstilsynet
Misjonshøgskolen
Norges landbrukshøgskole
Norges veterinærhøgskole
Patentstyret
Rikshospitalet
Statens forurensningstilsyn
Statens helsetilsyn
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Ullevål sykehus
Veterinærinstituttet
Affitech
Alpharma AS
Axis Biochemicals AS
Den Norske Advokatforening
Det norske universitetsråd
Dynal
Dyrebeskyttelsen
Fiskeriforskning
Foreningen for Muskelsyke
Forum for Utvikling og Miljø
Human-etisk forbund
Kværner
Landbrukssamvirkets Felleskontor
Landsorganisasjonen i Norge
Legemiddelindustrien
NORAD
Norges Bondelag
Norges Bondekvinnelag
Norges Forskningsråd
Norges Kristelige Studentforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Naturvernforbund
Norsk Bonde- og Småbrukarlag
Norsk folkehjelp
Norsk forening for cystisk fibrose
Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse
Norsk forening for Industriens Patentingeniører
Norsk Hydro ASA
Norsk institutt for planteforskning
Norsk kornforedling
Norsk Økologisk Landbrukslag
Norske fiskeoppdretteres forening
Norske Patentingeniørers Forening
Nycomed Amersham
Næringslivets Hovedorganisasjon
Pronova
Rådet for dyreetikk
Stiftelsen Genesis
Universitetet i Bergen
Universitetet i Trondheim - NTNU
Følgende instanser uttalte at de ikke hadde merknader: Forbrukerombudet, Kommunenes sentralforbund, Konkurransetilsynet, Landbrukets forsøksringer, Statens dyrehelsetilsyn, Statens kornforretningog Statskonsult.
Enkelte instanser uttalte seg uten å ta uttrykkelig standpunkt til spørsmålet om innlemmelse (bl.a. Havforskningsinstituttet og Norsk forening for cystisk fibrose).
Landsorganisasjonen i Norge støtter innlemmelse av direktivet ut fra næringshensyn men ønsker samtidig at levende organismer og naturlig forekommende gener eller deler av disse ikke skal kunne patenteres.
4.3 Høringsinstansenes synspunkter
4.3.1 Oversikt
Høringsinstansene er uenige i om Norge bør gå inn for at patentdirektivet innlemmes i EØS-avtalen. Engasjementet er sterkt på begge sider.
Bedriftene og deres organisasjoner og de fleste forskningsinstitusjonene mener at direktivet bør innlemmes, mens de fleste landbruks-, livssyns-, bistands- og miljøorganisasjoner går imot direktivet.
Bioteknologinemnda er splittet i synet på spørsmålet om direktivet bør innlemmes i EØS-avtalen (fem medlemmer anbefaler av direktivet ikke avvises, mens elleve medlemmer anbefaler at direktivet avvises). I høringsuttalelsen fra Bioteknologinemnda oppsummeres de ulike argumentene slik:
«De viktigste argumentene for å anbefale at Norge ikke godtar direktivet er:
Det er etisk sett ikke riktig å patentere planter og dyr
De negative konsekvenser dette vil få for norsk landbruk av patenterte dyr og planter
Det er ikke harmoni mellom Biodiversitetskonvensjonen og patentdirektivet når det gjelder å sikre nasjonalstaters rett til egne genressurser
Patentrett vil gi enerett til naturressurser til vestlige selskaper
En avvisning av direktivet vil være et viktig signal om norsk solidaritet med u-landene
Forskningsresultater bør være fritt tilgjengelig for alle, patentering vil virke hemmende på forskning
Det er uklarheter omkring «farmers' privilege»
Norges holdning kan være en støtte til de land i EU som utfordrer direktivet
De viktigste argumentene for å anbefale at Norge godtar direktivet er:
Norge vil få et patentsystem som er felles med resten av Europa
Uten patentmulighet vil mange forskningsresultater ikke kunne kommersialiseres i Norge
De målsettingene som gis i høringsnotatet om biodiversitet kan ikke nås ved en norsk avvisning av direktivet, disse forhold ivaretas bedre i Biodiversitetskonvensjonen
En norsk avvisning av direktivet vil ikke ha noen praktisk betydning for utviklingslandenes økonomi
Det etiske dilemma som oppstår ved behov for import av medisiner fremstilt i genmodifiserte dyr til norske pasienter
En avvisning av direktivet vil sende et negativt signal til norske bioteknologiske forskningsmiljøer og er ikke i tråd med regjeringens handlingsplan for utvikling av næringsrettet bioteknologi»
Flere høringsinstanser fremhever dessuten at det vil gi en negativ signaleffekt til bioteknologinæringen hvis Norge avviser patentdirektivet. Flere fremhever også forholdet til EØS-avtalen og EU.
4.3.2 Instanser som går inn for innlemmelse
4.3.2.1 Hensynet til næringsutvikling
De høringsinstansene som går inn for at patentdirektivet blir innlemmet i EØS-avtalen, legger størst vekt på at patentbeskyttelse er nødvendig for å stimulere til forskning og utvikling på bioteknologiområdet. Hvis Norge skal delta i utviklingen på bioteknologiområdet, er det etter mange høringsinstansers syn nødvendig eller ønskelig å ha de samme rammevilkårene som de landene man konkurrerer med. Instanser som fremhever slike hensyn er Affitech, Alpharma, Axis Biochemicals, Den Norske Advokatforening, Det Norske Universitetsråd, Dynal, Fiskeriforskning, Kværner, Legemiddelindustrien, Norges forskningsråd, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges veterinærhøgskole, Norsk Forening for Industriell Rettsbeskyttelse, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, Norsk institutt for planteforskning (Planteforsk) Norsk Hydro, Norsk Kornforedling, Nycomed Amersham, Næringslivets Hovedorganisasjon, Patentstyret, Pronova, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Ullevål sykehus og Universitetet i Bergen.
Videre viser flere instanser til at innlemmelse av direktivet i EØS-avtalen vil få begrenset betydning for patenteringspraksis, men at innlemmelse vil gi en positiv signaleffekt til bioteknologisk næringsvirksomhet i Norge.
Fra Norges forskningsråds høringsuttalelse siteres:
«Forskningsrådet mener at bioteknologien står foran en rivende utvikling, og at samfunnet vil høste store gevinster på dette området blant annen innenfor medisin, landbruk, havbruk og industri. Forskningsrådet har således en grunnleggende positiv holdning til de muligheter bioteknologien åpner, og mener at denne utviklingen må stimuleres gjennom forskning og innovasjon. Rettsbeskyttelse av oppfinnelser gjennom patent er en viktig forutsetning for å utløse dette potensialet, og stimulerer dessuten til åpenhet om forskningen, mens alternativet er hemmeligholdelse. Forskningsrådet er overbevist om at en stor del av den bioteknologiske utviklingen fremover vil være knyttet til planter og dyr, noe som fremstår som et argument for å sikre patentbeskyttelsen på dette området.»
Forskningsrådet mener at en avvisning av direktivet kan få negative konsekvenser:
«Forskningsrådet frykter at denne situasjonen ikke bare vil virke negativt inn på innovasjonsviljen og utviklingen av det industrielle og patentrettslige miljø i Norge, men at den utad markerer at Norge inntar en negativ holdning til utviklingen av en av fremtidens sentrale teknologier, som også vil få dyptgripende betydning i vårt land. Norsk industri og norske FoU-miljøer på området kan derved fremstå som lite attraktive for utenlandske partnere. Det kan også føre til at utenlandske virksomheter unnlater å etablere seg i Norge, eller å legge sin innovasjonsvirksomhet til vårt land.»
Også Fiskeriforskning anser det som vesentlig at oppfinnelser knyttet til planter og dyr kan patenteres og dermed beskyttes kommersielt. I høringsuttalelsen til Næringslivets Hovedorganisasjon heter det:
«Dersom man ønsker å følge med i utviklingen både når det gjelder forskning og industrialisering er det viktig at Norge har minst like gode rammebetingelser som det man har i utlandet. I denne sammenheng bør det da være like gode muligheter for beskyttelse av oppfinnelser, dvs patenter. Et nei til patentdirektivet vil skape usikkerhet om hva som vil være patenterbart i fremtiden. Det er viktig for den som har gjort en oppfinnelse at det ikke er usikkerhet om beskyttelsesnivået og rettighetene. Det er derfor en stor fordel for de deler av norsk næringsliv som forsøker å kommersialisere resultatene av forskning at vilkårene for å oppnå beskyttelse er de samme i alle EU-land, og at fortolkningen av patentlovens bestemmelser er lik.»
Flere høringsinstanser fremhever at en mulighet for patentering er ekstra viktig innenfor bioteknologisk virksomhet fordi forskning og utvikling på dette feltet er særlig ressurs- og tidkrevende. I Legemiddelindustriens høringsuttalelse er det uttalt:
«Utvikling av et nytt legemiddel koster i gjennomsnitt nesten fire milliarder kroner. Utviklingskostnadene og konkurransen på legemiddelområdet har dessuten økt de senere årene og forventes å øke i tiden fremover. De store utviklingskostnadene og den store risiko som er forbundet med investeringer innen legemiddelområdet gjør at patentinstituttet er spesielt viktig her.
En tidsbegrenset enerett, som et patent utgjør, er en tilsiktet virkning, og ikke noen uheldig bivirkning, slik departementet synes å mene. «Monopolsituasjonen» er ønsket for en kortere periode nettopp for å muliggjøre at den investerte kapital skal kunne forrente seg. Med de økte utviklingskostnadene og den økte konkurransen som finnes, er det utenkelig at samme tilgang på innovative legemidler ville ha eksistert hvis vi ikke hadde hatt mulighet for god patentbeskyttelse.»
Ullevål sykehus uttaler seg i samme retning:
«Når det gjelder oppfinnere kommer hensynet til økonomi inn i bildet på en helt annen måte enn for de fleste andre opphavsmenn. Å bringe en oppfinnelse frem til patenterbarhet kan være et økonomisk løft, og å bringe et patentert produkt ut i markedet kan kreve stor kapital. Eksempelvis kan det koste flere hundre millioner dollars å få en ny medisin frem til godkjenning for alminnelig bruk hos pasienter. Medisinske fakulteter eller andre offentlige forskningsinstitusjoner besitter ikke de summer som skal til for å bringe frem en ny medisin, og det kan kanskje også stilles spørsmål ved berettigelsen av å bruke store summer av offentlige midler til et sjansepreget arbeid med å få frem nye medisiner (langt fra alle medisiner som i utgangspunktet ser lovende ut, når frem til markedet).
De som satser store beløp på å få frem et nyttig produkt (eksempelvis en ny medisin), ønsker rimeligvis en viss sikkerhet for å kunne tjene inn igjen de investerte midler, og helst mere, dersom produktet skulle vise seg å ha livets rett i markedet. Eneretten for et begrenset tidsrom som patentbeskyttelsen gir, innebærer at utvikleren av patentet kan få igjen sine investerte midler med fortjeneste, og at oppfinneren selv kan få økonomisk utbytte av sitt intellektuelle arbeid. Patentbeskyttelse er en mekanisme til å få frem risikovillig kapital som kan føre til ny verdiskapning i næringslivet. Fordi det er store utgifter forbundet med patentering og langt større utgifter forbundet med å få et patentert produkt til markedet, vil det ofte være kapitalsterke bedrifter, eksempelvis store internasjonale selskaper, som står for utviklingen av patenterte produkter. Med det økonomiske system vi har i vestlige land kan dette vanskelig bli annerledes.»
Ullevål sykehus påpeker at direktivet har vært gjennom «en overmåte grundig saksbehandling og at det støttes av EUs nordiske medlemsland som Norge har mye til felles med i synet på etiske, samfunnsmessige og økonomiske spørsmål».
Det Norske Universitetsråd uttaler:
«Det er grunn til å tro at de bedrifter som satser på selvstendig utvikling innenfor bioteknologi, vil legge forsknings- og utviklingsarbeidet til land der slike oppfinnelser er best sikret patentering. Man må også frykte for negativ utvikling med utarming av norske forskningsmiljø. Norske forskermiljøer innenfor bioteknologi vil være avhengig av samspill med næringsliv. Forskermiljøene i de land der bioteknologiske oppfinnelser er sikret den beste rettsbeskyttelse, vil trekke til seg norske forskere som ønsker å få være med i utviklingen. Også dette vil ramme norsk forskning, og svekke innsatsen innenfor bioteknologisk forskning og utvikling generelt.»
Også organisasjoner innen planteforedling støtter en innlemmelse av direktivet. I høringsuttalelsen til Norsk Kornforedling heter det:
«Myndighetene har i løpet av de siste 15 årene lagt til rette for at norske og utenlandske planteforedlere kan skaffe seg inntekter i form av foredler- og lisensavgift fra salg av sertifisert såvare av markedsførte sorter i Norge. For Norsk Kornforedling har dette medført at de statlige bidragene til kornforedling i stor grad er erstattet med foredler- og lisensavgifter fra kornprodusenter som kjøper såkorn. Myndighetene har signalisert at de ytterligere vil redusere den økonomiske støtten til Norsk Kornforedling. Dette må bety at planteforedlere i større grad enn i dag må skaffe nødvendige inntekter til foredlingsforskning og sortsutvikling fra markedet, dersom omfanget av foredlingsaktiviteten skal opprettholdes. Vi mener EU-direktivet sammen med UPOV-konvensjonen vil sikre foredlerne betryggende beskyttelse og nødvendige lisensinntekter av nye markedsførte kornsorter.»
Norsk kornforedling mener at en avvisning av patentdirektivet kan resultere i at norsk landbruk blir mindre konkurransedyktig.
Norsk institutt for planteforskning (Planteforsk) gir uttrykk for de samme synspunktene. I høringsuttalelsen er det bl.a. uttalt:
«Fra samfunn og myndigheter reises det krav om at norsk landbruk skal være kostnadseffektivt og konkurransedyktig. Landbruket må da ha tilgang på det til enhver tid beste sortsmaterialet. Utenlandske sortseiere kan vegre seg for å sende nye sorter med patenterte gener/gensekvenser ut i et marked som ikke gir mulighet til patentering av slike oppfinnelser, av frykt for at gener kan komme på avveier.»
Blant annet på denne bakgrunn støtter Planteforsk de deler av direktivet som gjelder patentering av plantegener (gensekvenser), men tar ikke stilling til de andre delene av direktivet.
4.3.2.2 Etiske hensyn
Flere av de høringsinstansene som mener at patentdirektivet bør innlemmes i EØS-avtalen, understreker at de er uenige i at patent knyttet til biologisk materiale er etisk betenkelig ut fra respekten for naturens egenverdi.
Ullevål sykehus uttaler:
«Departementet ser etiske problemer med å slutte opp om EU-direktivet, og henviser bl.a. til «nyere bioetikk og økofilosofi» der «synspunktet er at alle levende organismer har rett til å opprettholde sin egenart . . .». Disse og andre etikkargumenter fra departementets side må veies mot allmennetiske betraktninger som taler sterkt for å bidra til å motvirke sykdom og/eller skape bedre forutsetninger for livet på jorden. Det er tradisjon for å legge avgjørende vekt på å komme frem til muligheter for behandling av sykdommer som i dag er håpløse. Dette hensyn er mer enn tilstrekkelig til å oppveie de etiske argumenter departementet fører i marken. Siden patenterbarhet vil bidra til forskning over og utvikling av nye behandlingsformer, synes det mer etisk å slutte opp om patentdirektivet enn å avvise det.»
Ullevål sykehus viser også til hensynet til oppfinneren:
«Adgangen til patentering er mekanismen for beskyttelse av rettighetene til de opphavsmenn som er oppfinnere. Disse bør ha samme krav på beskyttelse av sine intellektuelle verk som andre opphavsmenn har. Å unnta grupper av oppfinnere fra adgangen til patentering ville være å frata dem beskyttelsen av intellektuelle verk som andre opphavsmenn har. Det måtte sterke grunner til om en skulle ha en slik forskjellsbehandling her i vårt land.»
Patentstyret uttaler:
«Diskusjonen her forekommer oss til dels ganske vidløftig i forhold til temaet for høringsnotatet, og man faller tilbake på en rekke utsagn som kan diskuteres og på upresis begrepsbruk («enerett på liv», etc.). Allerede i dag forekommer de facto alternative «enerettsformer» for beskyttelse av dyreraser som er avlet frem ved tradisjonelle avlsmetoder. Så vidt vi kjenner til, reguleres eksempelvis omsetningen av avlsmateriale for Norsk Rødt Fe (NRF) gjennom avtaler, hvilket anses lite kontroversielt.»
Blant andre Fiskeriforskning peker på at Norge allerede i dag tillater patentering av levende materiale i form av mikroorganismer.
Det Norske Universitetsråd mener det er vanskelig å legge til grunn at Norge atskiller seg fra andre vesteuropeiske demokratier, inkludert de nordiske land, i avveiningen av etiske hensyn. Nycomed Amersham gir uttrykk for liknende synspunkter. Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet savner «en begrunnelse for hvorfor de etiske normene på dette området skal være forskjellige i Norge og de fleste andre europeiske land».
Flere instanser mener det kan være etisk betenkelig å produsere produkter som er patentert i utlandet, men som ikke kan pantenteres her. Norges teknisk-naturvitenskapelig universitet mener at en slik praksis «i hvert fall ikke [vil] styrke Norges anseelse», mens Alpharma antar at slike handlinger kan resultere i et meget anstrengt forhold til EU, og også skape vanskeligheter for EØS-avtalen. Affitech «kan vanskelig tro at det er Norges offisielle politikk å profittere på andres forskningsinnsats», mens Dynalmener det vil kunne ses på som en provokasjon. Norsk Hydro mener at det oppstår et etisk dilemma hvis det importeres og brukes produkter som er produsert i utlandet på betingelser Norge ikke godtar selv.
Flere instanser uttaler at de etiske betenkelighetene knytter seg til bestemte former for bioteknologisk virksomhet, og ikke til patentering. Fra Norges forskningsråds høringsuttalelse siteres:
«Et sentralt spørsmål er om det også bør være begrensninger i adgangen til å patentere genmodifiserte planter og dyr. Når det gjelder genmodifisering, mener Forskningsrådet at det er viktig å etablere lover og forskrifter som på en effektiv og betryggende måte regulerer fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer, blant annet ut fra hensyn til etikk, miljøkonsekvenser og dyrevelferd. Men Forskningsrådet vil gjenta at en slik regulering bør skje med utgangspunkt i lover og forskrifter som er rettet mot dette spesifikke formålet, og ikke gjennom den lovgivning som skal ivareta eiendomsretten til oppfinnelser. Basert på det faktum at viktige sider ved den bioteknologiske utvikling i fremtiden vil bli knyttet til høyerestående organismer, og at det er viktig å sikre en patentlov uten omfattende unntak, ser Forskningsrådet sterke argumenter for den linje EU-direktivet legger seg på, nemlig å åpne for patent på planter og dyr.»
4.3.2.3 Miljøhensyn mv.
Det er fra flere hold hevdet at patentering fører til reduksjon av det biologiske mangfoldet fordi det i jordbruket satses på noen få patenterte produkter i stedet for et mangfold av plantesorter. Denne sammenhengen mellom patenteringsadgang og biodiversitet blir bestridt av bl.a. Affitech, Alpharma, Axis Biochemicals, Den Norske Advokatforening, Det Norske Universitetsråd, Fiskeriforskning, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges veterinærhøgskole, Norsk Hydro, Norsk Kornforedling, Nycomed Amersham, Næringslivets hovedorganisasjon, Pronova, Ullevål sykehus og Universitetet i Bergen.
Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:
«NHO mener at reduksjon av det biologiske mangfoldet er et etisk og økologisk problem som må tas alvorlig. NHO har imidlertid problemer med å forstå når det i notatet hevdes at patentdirektivet vil fremme økt bruk av monokulturer som igjen vil redusere det biologiske mangfoldet. Dette står ikke i forhold til virkeligheten, eller til de reelt dominerende trusler på området.
For det første setter høringsnotatet som premiss at planter og dyr som er patenterte vil dominere landbruket, i kraft av at de er patenterte. Dette er imidlertid et resonnement som ikke er holdbart. Til enhver tid vil det være de mest konkurransedyktige plantesorter og dyreraser som vil dominere i landbruket. At man kan oppnå patent på en plante eller et dyr forårsaker verken direkte eller indirekte noen form for begrensning i biologisk mangfold. Kun dersom f.eks. en plante har store konkurransefortrinn vil dette skje, og det kan like gjerne være en plante fremkommet ved vanlig avl, og som er dekket av UPOV-konvensjonen som Norge allerede har tiltrådt. En bestemt plante vil heller ikke være like egnet overalt fordi den er avhengig [av] å være tilpasset til lokalt klima, jordsmonn og parasittfauna.
For det andre er det biologiske mangfoldet ikke først og fremst truet av ensidig bruk av en plantesort eller en dyrerase, men av utbygging av hittil urørte områder og inngrep i naturen som endrer livsbetingelsene for flora og fauna. Det bidrar til at organismer mister sitt livsgrunnlag og dør ut. Reduksjonen i det biologiske mangfoldet har pågått over lang tid, og lenge før genteknologien var kjent. [ . . .]
NHO mener at det er viktig å bevare det biologiske mangfoldet. Virkemiddelet for å oppnå dette bør være gjennom internasjonalt samarbeid, og nasjonale tiltak som er direkte rettet mot problemet. Det finnes sikkert bioteknologi som kan virke uheldig på det biologiske mangfoldet, men det er adskillig flere eksempler på det innenfor konvensjonell teknologi. Det er lite målrettet når bioteknologi ikke skal stimuleres ved hjelp av patentsystemet fordi visse typer bioteknologi kan ha en negativ innvirkning.»
De samme synspunktene fremføres av Ullevål sykehus:
«Når det gjelder utsetting av genmodifiserte organismer i det fri, kan et gitt land [ . . .] forby eller sette strenge grenser for slik utsetting, helt uavhengig av patentlovgivningen. Med det regelverk som allerede eksisterer er det vanskelig å se at patenterbarhet i seg selv skulle kunne medføre noen fare. Også den økede «genetiske ensretting» som departementet frykter, kan helt unngås ved rasjonell lovgivning.»
Norges veterinærhøgskolemener det er «et sidespor å bruke patentdirektivet som et etisk og sikkerhetsmessig reguleringssystem» for bruk av bioteknologi. Den Norske Advokatforening uttaler seg i samme retning:
«Å nekte patentbeskyttelse vil ikke i seg selv hindre forskning eller sette grenser for biologisk forskning og oppfinnelser i den forbindelse. Hvis man i Norge ut fra etiske betraktninger ikke ønsker omsetning av farmasøytiske produkter fremstilt gjennom oppfinnelser knyttet til planter eller dyr, er det ikke tilstrekkelig å nekte patentering av den type oppfinnelser. Da blir det også spørsmål om man skal forby salg og import av slike produkter. Hvis man omvendt mener at de etiske problemstillingene knytter seg til selve eneretten som patentering gir, og ikke virksomheten som sådan, er det patentrettens omfang og avgrensning - for eksempel i forhold til jordbruksnæringen - man må gå inn på.»
I Affitechshøringsuttalelse heter det:
«Fra et faglig synspunkt er det vanskelig å se holdbarheten i argumentene om «genetisk ensretting». Problemet med monokulturer i landbruket er ikke spesielt knyttet til transgene organismer (planter), men til det faktum at man i stor skala fjerner komplekse biotoper til fordel for landbruksareal (f.eks. gjennom skogsbrenning).»
Norsk Kornforedling mener at patentdirektivet ikke vil bidra til å redusere biodiversiteten i vesentlig sterkere grad enn planteforedlerloven.
4.3.2.4 Hensynet til utviklingslandene
Affitech, Alpharma, Axis Biochemicals, Det Norske Universitetsråd, Fiskeriforskning, Legemiddelindustrien, Norges forskningsråd, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norges veterinærhøgskole, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, Norsk Hydro, Nycomed Amersham, Næringslivets Hovedorganisasjon, Pronova og Ullevål sykehus avviser at innlemmelse av patentdirektivet i EØS-avtalen vil ha noen særlig betydning for utviklingslandene. Det påpekes at fordelingshensyn må ivaretas ved annet regelverk enn patentlovgivingen.
Norges forskningsråd uttaler at patentvernet kan gi særlige fordeler til de som bidrar i den siste delen av utviklingsarbeidet som leder frem til patenterbare oppfinnelser, uten at de som har bidratt til tidligere kunnskapsutvikling, får noe igjen for innsatsen. Forskningsrådet uttaler videre:
«U-landene kan lett bli hengende etter i den bioteknologiske utvikling. Dette skyldes imidlertid i første rekke andre forhold enn patentlovgivningen i industrilandene. Dersom man ønsker å gi u-landene del i den bioteknologiske revolusjon, er en restriktiv patenteringsadgang neppe et egnet virkemiddel, og heller ikke et tungt argument for at Norge skal si nei til direktivet. Forskningsrådet vil derfor i stedet tilrå at man fra norsk side tar sikte på en internasjonal styrking av u-landenes interesser der deres genmateriale danner grunnlaget for oppfinnelser gjort i i-land. Konvensjonen som biologisk mangfold skal, sammen med UPOV-konvensjonen, sikre u-landenes rettigheter i denne forbindelse. Men det ser ut til å være et behov for å utvikle konvensjonene og praksis slik at målsettingen kan bli en realitet.»
I høringsuttalelsen til Norsk Hydro heter det:
«Notatets spekulasjoner vedrørende monopolsituasjon, prisøkning, kostnadsøkning som kan gi u-landenes industri problemer er ikke holdbare og de er da heller ikke underbygget. U-landene har eller kan etablere nasjonale patentsystemer, lisensordninger etc. som vil kunne ivareta deres interesser. Den monopoliseringsrisiko som patentsystemet medfører skiller seg ikke fra de forhold man har på andre områder. U-landene har i økende grad akseptert patentsystemene på andre områder og de har lært seg hvordan de takler eventuelle konsekvenser dette vil ha på deres egen aktivitet. De bør følgelig heller hjelpes til å forbedre sitt eget rettslige vern av oppfinnelser eller biologisk materiale som har sitt utspring i det enkelte land. Det bør også minnes om at de står fritt til å utnytte det opprinnelige plantematerialet og til å forbedre det [ . . .].»
Pronova gir uttrykk for det samme. Norsk Hydro er enig i at utviklingslandene må sikres en andel av utbyttet fra utnyttelsen av deres genressurser:
«Et eksempel som ofte blir brukt er at dersom et internasjonalt frøselskap isolerer et interessant gen fra en plante i et u-land og utnytter dette kommersielt, til og med ved å selge frø fra den modifiserte planten tilbake til bønder i det landet der genet ble oppdaget, så bør det landet eller de landene det gjelder ha en kompensasjon fra den eller de som tjener penger på dette. Dette prinsippet er det enighet om og det er nedfelt i Rio-konvensjonen om Biologisk Mangfold. Det gjenstår imidlertid å fastsette hvordan dette skal gjøres, men dette rokker heller ikke ved at utnyttelsen av slike oppfinnelser skal kunne patentbeskyttes.»
Legemiddelindustrien mener at det ikke eksisterer noen interessemotsetninger mellom utviklingsland og industriland i forhold til patentdirektivet:
«Både utviklingsland og industriland har interesse av et godt patentvern. Uten et slik vern ville det ikke ha vært mulig å utvikle moderne legemidler i det hele tatt. Dette gjelder også legemidler som anvendes til bekjempelse av sykdom som er spesielt utbredt i utviklingslandene. Det finnes dessuten en rekke særavtaler som gir utviklingsland økt tilgang på moderne legemidler.»
Næringslivets Hovedorganisasjon understreker at patentdirektivet ikke vil medføre patentvern for produkter i utviklingslandene og uttaler:
«Det er vanskelig å forstå at redusert adgang til patentering i Norge vil bidra til å bedre forholdene i u-landene. Det er mulig at ny teknologi kan ha den effekt at forskjellen mellom u-land og andre land øker. I så fall er det neppe bare begrenset for de deler av bioteknologien som Regjeringen ikke ønsker skal være patenterbare. Det gjelder nok i minst like stor grad annen høyteknologiindustri, for eks. databransjen.»
Heller ikke Affitech kan se hvordan norsk patentlovgivning skulle påvirke tilgjengelighet eller pris i andre land. Selskapet uttaler:
«Vi er på ingen måte uenig i at en stat bør sikres rettigheter til egne naturrikdommer. Imidlertid kan vi ikke se at fravær av patentregler gir den tilsiktede effekt. Tvert imot reduserer det mulighetene for at lokale forskninggrupper skal kunne hevde seg i en kompetitiv bransje. Et mer adekvat tiltak må være at det legges spesielle restriksjoner på leting eller utførsel av genetisk materiale, og at angivelse av funnsted kreves angitt i patentsøknader. Vårt råd er at Norge arbeider for at et slikt krav om angivelse av funnsted innarbeides i lovverket [ . . .].»
Også Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet mener at fordelingsproblemer må løses utenfor patentlovgivningen:
«U-landene frykter for at bioteknologisk industri skal røve deres genmateriale. Vi må hjelpe til med å lage internasjonale overenskomster som sikrer u-landenes rettigheter og gir dem økonomisk kompensasjon for eventuelle tap. Det er til liten hjelp for u-landene at Norge avviser patentdirektivet.»
Det Norske Universitetsråd er inne på det samme i sin høringsuttalelse:
«[Det må] fremholdes at det for u-landene ikke først og fremst er spørsmål om hvilken patentbeskyttelse man har i de rike landene, men grunnlaget for anvendelse av slike oppfinnelser i u-landene. Det er en kompleks problemstilling, der blant annet utdanning, samarbeid og det enkelte u-lands regler om patentbeskyttelse er vesentlig viktigere enn grensedragningen for patentbeskyttelsen i Norge.»
4.3.2.5 Hensynet til grunnforskningen mv.
Mange instanser er uenige i at patenteringsadgang kan føre til vridning av bioteknologisk forskning i en mer markedsstyrt retning på bekostning av samfunnsnyttig, men lite lønnsom forskning. Fra høringsuttalelsen til Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet siteres:
«For det første er det ingen motsetning mellom at bioteknologisk forskning har en markedsverdi, og at den er samfunnsnyttig. Det er snarere en sammenheng. For det andre benytter norske myndigheter, gjennom Norges forskningsråd, i høy grad forskningsresultatenes mulige markedsverdi og forskernes samarbeid med norsk industri som viktige kriterier for tildeling av forskningsmidler til universitetssektoren. Forskningsrådet oppfordrer nå til at det tas ut patenter, også innen bioteknologi. Denne oppfordringen er formodentlig en erkjennelse av at industrien er mest interessert i forskningsresultater eller produkter som er patentbeskyttet.
Justisdepartementet frykter at adgang til patentbeskyttelse kan virke prisdrivende, og at den mulige kostnadsøkningen kan skade bl.a. forskningsmiljøer som bruker biologisk forskningsmateriale som innsatsfaktor, og som allerede i dag har knappe ressurser [ . . .]. Etter vår mening er det større fare for at norske, bioteknologiske forskningsmiljøer kan bli ytterligere utarmet dersom muligheten for patentering avvises, og det kanskje ikke vil eksistere noen norsk industri som kan utnytte forskningsresultatene.»
Axis Biochemicals mener at det er reduserte offentlige bevilgninger og ikke patentering som svekker grunnforskningen. En endret bevilgningspolitikk vil derfor være et adekvat virkemiddel overfor problemstillingen. Heller ikke Norges veterinærhøgskole kan se at direktivet vil skade grunnforskningen:
«Patentdirektivet vil ha minimal betydning for å drive naturvitenskapelig og teknologisk grunnforskning så lenge det er full anledning til å forske på patenterte systemer. Grunnforskningens omfang i Norge er i mye større grad avhengig av bevilgningsrammer enn patentbeskyttelse. Alternativet til patentering er i mange sammenhenger hemmeligholdelse, som vil føre til mye «dobbeltarbeid». Når et patent er innvilget, er informasjonen offentlig tilgjengelig. Patentsøknader hindrer heller ikke muligheten for forskere til å publisere.»
At hemmelighold av forskningsresultater er et dårlig alternativ til patentering både for oppfinnerne og samfunnet, understrekes også av Alpharma, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører og Næringslivets Hovedorganisasjon. Nycomed Amersham uttaler:
«Hemmelighold er ikke en realistisk alternativ beskyttelsesform for bioteknologiske oppfinnelser. Idet produktet markedsføres vil det i mange tilfeller være enkelt å avsløre oppfinnelsen og utnytte den kommersielt. Mange av oppfinnelsene innen dette feltet er selvformerende som planter, dyr og mikroorganismer, og nyter ikke noe vern ved hemmelighold.»
Selskapet har dessuten vanskelig for å forstå at hemmelighold av oppfinnelsen er mer etisk akseptabelt enn patentering.
4.3.2.6 Pris og tilgjengelighet
Mange instanser mener det er liten eller ingen fare for at patentering kan føre til monopolsituasjoner som igjen fører til prisøkninger på produktene. Patentstyretuttaler bl.a.:
«Det er vesentlig å være klar over at når et nytt, patentert produkt bringes på markedet, må det alltid konkurrere med eksisterende produkter. Konkurransen vil derfor alltid øke i forhold til det som var situasjonen før produktet ble brakt på markedet. Hvis etterspørselen kanaliseres til det nye produktet, til tross for at det selges til en høyere pris, vil det normalt være fordi produktets verdi rettferdiggjør den høyere prisen. Hvis verdien av den samlede produksjonen øker, vil det således ikke være en indikasjon på svekket konkurranse, men på høyere samfunnsnytte.»
Axis Biochemicals, Norsk Hydro, Næringslivets Hovedorganisasjon og Pronova gir uttrykk for det samme. I høringsuttalelsen til Norsk Hydro heter det:
«Nye produkter, patenterte eller ikke, vil prises i forhold til det markedet er villig til å betale, og det er et faktum at jo flere parallelle produkter som finnes i markedet, desto lavere blir prisene. At patenter i helt spesielle og meget sjeldne situasjoner (pionerpatent) kan skape en monopolsituasjon er en, sett fra samfunnets side, vel kjent ulempe. Men denne ulempe er en direkte følge av patentinstituttet generelt og ikke Direktivet spesielt.»
Pronova anfører de samme argumentene. Om tilgang til patentbeskyttede produkter uttaler Norsk Hydro:
«Å avvise Direktivet og dermed forsøke å gjøre Norge til en «fristat» i patentsammenheng er en tvilsom affære. Det er ikke sikkert at utenlandske produsenter vil satse på salg i Norge, og priser på aktuelle produkter vil i hvert fall ikke bli billigere i Norge på grunn av faren for parallellimport fra EU-land. Å produsere slike produkter i Norge for det norske markedet, vil sjelden være regningssvarende.»
I høringsnotatet er det fremhevet at patentering av planter eller plantegener kan vanskeliggjøre og fordyre videre planteforedlingsarbeid når patenterte planter inngår i foredlingsarbeidet. Mot dette anfører Norsk Kornforedling:
«Pr. dato satser Norsk Kornforedling ikke på å identifisere gener aktuelle for patentering eller å utvikle genmodifiserte kornsorter. I løpet av få år kan det derimot bli aktuelt å utnytte utenlandske sorter med patenterte gener i krysninger eller for markedsføring i Norge. Norsk aksept av EU-direktivet vil være en nødvendig forutsetning for at Norsk Kornforedling skal få tillatelse av patenthaverne til å utnytte slike sorter. Avvisning av direktivet kan resultere i at norsk landbruk blir mindre konkurransedyktig og følgelig mer avhengig av import av matvarer fra land som har en betydelig mer liberal lovgivning på området enn det Norge har.»
Norges veterinærhøgskolemener at høringsnotatet ikke belyser problemstillinger knyttet til monopoler og prisøkning i forhold til vanlige markedsmekanismer og uttaler:
«EUs patentdirektiv på bioteknologi sett i forhold til prisøkning er lite relevante i denne sammenheng. Dette gjelder patenter generelt. Insentivet for å utvikle nye produkter etc faller bort om en ikke kan patentere. Det koster å utvikle nye ting, og det må man kunne ta igjen på en produktpris som kan opprettholdes i de første årene så lenge patentbeskyttelsen varer.»
Planteforsk gir uttrykk for tilsvarende synspunkter og uttaler at dersom mulighetene til å beskytte plantegener er forskjellige i Norge og EU-landene, kan dette vanskeliggjøre et nært samarbeid om planteforedling og redusere institusjonens muligheter til sortsinntekter.
4.3.2.7 EØS-avtalen, EU og harmonisert lovgivning
Flere instanser er opptatt av hensynet til forutbereknelighet og forholdet til EU og EØS-avtalen. Den Norske Advokatforening uttaler:
«Advokatforeningen ser det som en fordel at Norge har en lovgivning som er mest mulig tilpasset Europa for øvrig, og til Norden i særdeleshet. Det skal derfor foreligge sterke grunner for å fravike de løsningene som er valgt. Særlig på patentområdet vil markedet kun sjelden være nasjonalt begrenset. Forskningsmiljøene vil være internasjonale og det samme vil produksjonsenhetene. Det vil ved praktiseringen av reglene være en fordel også å kunne holde seg til den rettspraksis som etter hvert vil forefinnes i henhold til EU-reglene. Også dette vil skape forutberegnelighet.»
Norges veterinærhøgskole, Næringslivets Hovedorganisasjonog Legemiddelindustrien er inne på det samme. Sistnevnte uttaler:
«Direktivet er en nødvendig harmonisering av reglene i EU. I europeisk legemiddelindustri er det ansett som viktig at man har et helhetlig regelverk å forholde seg til. Dette av hensyn til muligheten for effektivitet og forutsigbarhet, slik at produsentene i størst mulig grad kan forholde seg til Europa som en enhet.»
Næringslivets Hovedorganisasjoner dessuten opptatt av den politiske risikoen ved å avvise patentdirektivet:
«Norsk næringsliv er svært avhengig av samhandelen med EU, og av at rammebetingelsene gjennom EØS-avtalen opprettholdes.
Norge er gjennom EØS- og WTO-avtalen forpliktet til å følge de internasjonale standardene for patentering også på bioteknologiområdet. Det er derfor usikkert hva som vil skje dersom Norge reserverer seg mot visse sider av patenteringspraksisen som omfattes av disse avtaler. EU har i en slik situasjon anledning til å iverksette mottiltak. Man kjenner ikke EUs eventuelle reaksjon, og vet dermed ikke hvilke konkrete konsekvenser et nei vil medføre. Det ligger en politisk risiko innebygd i «å tukle med» EØS-avtalen. For norsk næringsliv er EØS-avtalen av vital betydning for å sikre markedsadgang og handelssamkvem med EU. [ . . .]
Internasjonalt vil et eventuelt veto mot Patentdirektivet ramme oss mest selv. Bioteknologiske produkter har i all hovedsak et internasjonalt marked, og muligheten for patentbeskyttelse i land som EU, USA, Japan etc betyr naturligvis langt mer enn i et lite land som Norge. Det er helst vår egen rett til å være med når toget går det her gjelder.»
Alpharmauttaler:
«En nektelse av patentdirektivet vil utvilsomt få innvirkning med henblikk på fri flyt av varer og tjenester innen EU og EØS. EU tillegger patenteringsadgang stor vekt for å kunne hevde seg globalt slik at ressurser til forskning og utvikling skal kunne gi avkastning i form av nye og forbedrede produkter. Det er lite trolig at EU vil være spesielt fornøyd med en situasjon hvor EFTA-landene beveger seg i motsatt retning av utviklingen i EU.»
Affitech, Alpharma, Axis Biochemicals, Den Norske Advokatforening, Norges forskningsråd, Norges veterinærhøgskole, Norsk Forening for Industriens Patentingeniører, Norsk Hydro, Nycomed Amersham og Næringslivets Hovedorganisasjon legger vekt på at en adgang til patentering av planter og dyr er nødvendig for at Norge skal kunne slutte seg til Den europeiske patentkonvensjonen (EPC), som gjør det mulig å søke om patent i flere europeiske land under ett.
4.3.3 Instanser som går imot innlemmelse
4.3.3.1 Etiske hensyn
Blant de høringsinstansene som går imot innlemmelse av direktivet, er det mange som legger vekt på at direktivet, etter deres syn, innebærer en svekkelse av respekten for liv. Flere av høringsinstansene tar også på prinsipielt grunnlag avstand fra at private aktører gjennom patentsystemet gis enerettigheter knyttet til levende materiale. Instanser som tar opp disse problemstillingene, er Bioteknologinemnda, Det Teologiske Menighetsfakultet, Direktoratet for naturforvaltning, Dyrebeskyttelsen,Foreningen for Muskelsyke, Forum for Utvikling og Miljø (med tilslutning fra Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Økologisk Landbrukslag, og Stiftelsen Genesis), Human-Etisk Forbund, Kirkerådet, Misjonshøgskolen, Norges Bondekvinnelag, Norges Bondelag, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norges Naturvernforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Folkehjelp, Rådet for dyreetikk, Statens helsetilsyn og Veterinærinstituttet.
Kirkerådet uttaler:
«Kirkerådet ønsker å bekjempe en utvikling som setter likhetstegn mellom levende organismer med egen verd og egne rettigheter og livløs materie. Et «forbrukende» natursyn har allerede skapt mange uheldige konsekvenser for alt liv på jorden. [ . . .]
Direktivet kan bidra til å utviske grensen mellom «oppfinnelse» og «oppdagelse». Dette kan føre til at mennesker (eller firmaer) kan oppfatte og betegne seg som «oppfinnere» av liv, noe som er etisk helt uakseptabelt og må avvises på det sterkeste. Dette er ikke i overensstemmelse med et kristent menneskesyn, som ser mennesket, sammen med planter og dyr, som en del av skapelsen. Gud er Skaperen av alt liv, som kan utforskes og oppdages av mennesket.
Ut i fra et kristent menneskesyn støtter Kirkerådet alle bestrebelser som fører til at mennesket oppfatter seg som ansvarlig forvalter av naturens ressurser, og ikke først og fremst som «eier» med tidsavgrenset enerett til kommersiell utnyttelse.»
Fra Norges Naturvernforbunds høringsuttalelse siteres:
«Patentdirektivet bryter fundamentalt med et prinsipp om naturens egenverdi [ . . .]. For det første - som omtalt ovenfor - ved at det tilkjenner enkeltmennesker og enkeltfirmaer en rett til å eie naturens grunnleggende byggesteiner og derved sentrale deler av dens egen evolusjonshistorie. For det andre ved at det bygger på og viderefører et instrumentelt natursyn som til og med framtrer mer ytterliggående enn i tidligere faser av den teknisk-naturvitenskapelige utviklingshistorie. Det er med dette vesentlig større deler av naturen som defineres til å skulle tjene meget avgrensete menneskelige formål alene. Det er sterkt beklagelig i lys av den stadig bredere aksept som prinsippet er blitt gjenstand for de seinere årene.»
Norge Bondelaguttaler seg i samme retning:
«Etisk sett, og som signaleffekt, ser vi det som svært uheldig at et patenteringssystem for tekniske oppfinnelser basert på ikke-levende materiale overføres på organisk materiale. Etter vår oppfatning kan dette svekke respekten for liv.»
Også Norsk Bonde- og Småbrukarlag tar opp de etiske problemstillingene:
«Det nye direktivet dreier seg om hvem som skal ha eiendomsretten, og dermed makten, over vårt felles livsgrunnlag. Slik det pekes på i høringsnotatet står alle mennesker i et fundamentalt avhengighetsforhold til det biologiske materialet. Norsk Bonde- og Småbrukarlag mener dette tilsier at genressursene ikke må privatiseres, men betraktes som felleseie, eller som del av «allmenningene».»
Forum for Utvikling og Miljø uttaler bl.a.:
«Mennesket kan nå kalle seg oppfinner av livsformer. Denne tingliggjørende og fremmedgjorte holdningen til naturen er et problem i vår kultur - naturen er ikke lenger en størrelse med egenverdi som skal brukes med respekt, men en ting som skal manipuleres og kontrolleres, noe som mennesket skal «finne opp» og forbedre utelukkende på sine egne premisser. Uansett om man tillegger naturen egenverd eller ikke, så uttrykker prinsippet om bærekraftig utvikling at det er nødvendig med visse begrensninger for å hindre at miljø og natur tar skade: Den vestlige verdens instrumentelle og «forbrukende» natursyn er blitt nesten enerådende i vårt århundre, parallelt med rask teknologisk og økonomisk utvikling, og omfattende miljøproblemer.
Den instrumentelle holdning til naturen som forutsettes i direktivet rammer i stor grad dyrene. Adgangen til å få oppfinnerstatus på genmanipulerte dyr markerer noe fundamentalt nytt i menneskets forhold til dyr. I et industrisamfunn har man vanskelig for å se forholdet til dyrene som viktig etisk sett, men til grunn for lovgivning som omfatter behandling av dyr må det i hvert fall ligge en tekning rundt spørsmålet om hvordan det menneskelige samfunn kan respektere dyrenes og den levende verdens egenverdi og integritet. Det bør være prinsipielle grenser for menneskets utnyttelse av dyrene.
I siste instans vil et instrumentelt natursyn ramme menneskets egen status. Dette antydes i direktivet i og med at det åpner for patent på menneskegener og menneskedeler.»
Norsk Folkehjelpgir uttrykk for liknende synspunkter:
«Ideen om patent på liv må sees på bakgrunn av de grenseoverskridende bioteknologiske nyvinninger de siste tiår. Genteknologenes nye mulighet til å manipulere organismers egenskaper har skapt kravet om å få intellektuell eierrett til disse organismene. Etter hvert er dette blitt utvidet til krav om eierrett også til levende organismer som allerede fins i naturen. Patentpolitikk handler dermed også om hva slags genteknologi vi vil ha, og hvilke forutsetninger den skal arbeide ut fra. Genteknologiens formål er å endre livets innerste kjerne. I dag kan man gripe inn i genene til levende organismer på en fundamentalt ny måte, og forme livet etter eget ønske og formål. Dette preger grunnholdningen til levende organismer i EUs direktiv, som kjennetegnes av mangel på bevissthet om livets status og egenverd. Adgang til patent på liv kan innebære at kortsiktige og kommersielle formål blir enda mer dominerende innenfor genteknologisk virksomhet.
En patentlovgivning som åpner for patent på planter og dyr, vil angi hvilken status ulike livsformer har i samfunnet, og kulturen generelt. Det er nødvendig at patentlovgivningen bygger på et uttalt og sammenhengende etisk grunnlag, en konsekvent bioetikk eller tenkning om hva som er etisk akseptabel behandling av levende organismer.
EU's patentdirektiv inneholder en rekke artikler som etisk sett er svært problematiske. Direktivet åpner for å patentere, og dermed få oppfinnerstatus og intellektuell eierrettighet til dyr og planter: «Opfindelser, hvis genstand er planter eller dyr, kan patenteres.» (artikkel 4.2). Direktivet slår også fast at organismer som allerede eksisterer i naturen kan patenteres: «Biologisk materiale, der er isolert fra sit naturlige miljø kan være genstand for en oppfinnelse, også selvom det i forvejen fantes i naturen» (artikkel 3.2). Direktivet åpner videre for at dyr som er påført lidelser og handikap ved hjelp av genteknologi kan patenteres, dersom det kan begrunnes i en «vesentlig medisinsk nytteverdi» (artikkel 6.2d). Det er ikke presisert hva dette innebærer. Deler av det menneskelige legeme kan ifølge direktivet også patenteres, «selvom en sådan del er identisk med opbygningen i en naturlig forekommende del» (artikkel 5.2). I praksis har dette til nå gjeldt gensekvenser fra mennesket. I framtiden kan det også komme til å omfatte f.eks. menneskelige organer.»
Fra høringsuttalelsen til Veterinærinstituttet siteres:
«Prinsippet om bærekraftig utvikling (jfr. Brundtland-kommisjonen) bygger på en respekt for naturens integritet og egenverdi. En frykter at patentdirektivet kan bidra til at kortsiktige nyttebetraktninger vinner frem i forhold til en holistisk vurdering, og bidra til å svekke respekten for naturens integritet. Således vil arbeidet med å sikre en bærekraftig utvikling vanskeliggjøres.»
I høringsuttalelsen fra Direktoratet for naturforvaltning heter det:
«Alle levende organismers egenskaper har utgangspunkt i geners sammensetning, uttrykk og samspill. Med dette mener vi at det ikke er et hvilket som helst kjemisk molekyl det er tale om, men byggesteinene og fundamentet for alle levende organismers egenskaper. Med bakgrunn i et etisk ståsted, og et syn om verdenssamfunnets felles naturarv, er det svært vanskelig å akseptere oppfinnelsesrettigheter til organismer, gener og deres genprodukter, eller sagt på en annen måte rettigheter til «det levende liv».»
Bioteknologinemnda er delt i synet på det grunnleggende etiske spørsmålet:
«For enkelte kan ikke spørsmålet om adgang til å ta patent på planter og dyr reduseres til rene forsknings- eller handelsmessige vurderinger. Enkelte i nemnda hevder at dersom det blir mulig å patentere en plante eller et dyr kan det få konsekvenser for vårt natursyn. Det å utstede et patent på en plante eller et dyr, og dermed utrope et menneske eller et selskap til oppfinner eller skaper av dyret/planten, kan sees som en legitimering av et instrumentelt natursyn hvor mennesket og menneskets behov er det eneste som tillegges verdi. Dette kan føre til en forbrukende holdning til natur, som i verste fall kan lede til flere miljøproblemer.
Andre i nemnda følger ikke denne argumentasjonen, og mener at en utvidelse av mulighet til patentering fra mikroorganismer til prosesspatenter knyttet til planter og dyr, ikke kommer i konflikt med deres positive holdning til naturen.
Slik enkelte ser det er spørsmålet om patent på dyr et tydelig uttrykk for hvilken status samfunnet ønsker å tillegge dyrene. På den annen side kan det anføres at vårt samfunn allerede utnytter dyr, og at et minimum av hensyn til dyrene blir ivaretatt gjennom blant annet dyrevernloven og viltloven. Mot dette kan det hevdes at det å likestille dyr med patenterbare oppfinnelser som støvsugere og datamaskiner er fundamentalt forskjellig fra det å kjøpe, selge eller slakte dyr for å tilfredsstille basisbehov for mat.»
Norske Patentingeniørers Foreninggår imot innlemmelse av patentdirektivet fordi den - bl.a. på bakgrunn av patentbeskyttelsens bredde - stiller spørsmål ved om ikke en egen beskyttelsesform for planter og dyr vil være mer velegnet. Foreningen mener derimot ikke at patentbeskyttelse for planter og dyr i seg selv er uetisk:
«Mulige etiske innvendinger mot det monopol patentproduktbeskyttelse på planter og dyr vil kunne medføre anses ikke som spesielt problematisk da patentrettigheter ikke gir patentinnehaveren noen automatisk rett til å utnytte oppfinnelsen. Patentet sikrer kun at patentinnehaveren kan nekte andre i å utnytte den patentbeskyttede oppfinnelsen kommersielt. Andre lover som for eksempel forurensningloven, genteknologiloven eller dyrevernloven kan sette grenser for utnyttelsen av oppfinnelsen. Slike grenser vil ikke bare stoppe utnyttelsen av en patentbeskyttet oppfinnelse, men all ulovlig bruk.»
4.3.3.2 Miljøhensyn mv.
Enkelte høringsinstanser er av den oppfatning at patentdirektivet kan føre til en svekkelse av det biologiske mangfoldet eller få andre uheldige økologiske konsekvenser. Dette gjelder Det Teologiske Menighetsfakultet, Dyrebeskyttelsen, Forum for Utvikling og miljø (med tilslutning fra Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Økologisk Landbrukslag, og Stiftelsen Genesis), Human-Etisk Forbund, NORAD, Norges Bondekvinnelag, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norges Naturvernforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norges landbrukshøgskole, Norsk Folkehjelpog Veterinærinstituttet. Fra høringsuttalelsen til Norges landbrukshøgskole siteres:
«[ . . .] det gjelder også hensynet til det biologiske mangfold. Riktignok mener vi ikke at noen i dag sitter inne med kunnskaper av en art som tilsier at en med sikkerhet kan si at patentrettigheter virkelig vil gå utover det biologiske mangfold. Men muligheten for at patentretting kan bidra til å svekke det biologiske mangfold er bl.a. knyttet til at monopoldannelsen på ulike måter vil kunne stimulere genetisk ensrettet produksjon. Tross usikkerheten er denne konsekvensen av så uhyre negativ betydning at den må tilskrives stor vekt som argument mot patentretten.»
I høringsuttalelsen til Norsk Folkehjelp heter det:
«Det er klart at viljen til vern blir mindre dersom lokalsamfunnet og staten ikke får del av fortjenesten ved moderne utnyttelse av det biologiske mangfoldet. På lang sikt vil alle parter tape på et system som legaliserer genrøveri: fattige land taper ved at de ikke får sin rettmessige del av fortjenesten, og rike land taper ved at det biologiske mangfoldet som alle er avhengige av blir ytterligere redusert.»
Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttaler:
«Hensikten med patentrettigheter er å oppmuntre til forskning og utvikling. Selv om patentering i seg selv ikke frambringer ny teknologi eller nye metoder, så vil privat eiendomsrett på levende biologisk materiale øke profittmulighetene. Etter Norsk Bonde- og Småbrukarlags oppfatning er det derfor nødvendig å vurdere patentdirektivet i sammenheng med den faktiske situasjonen når det gjelder genteknologi. I dag kontrolleres forskning og utvikling på matområdet av noen få transnasjonale selskaper. Majoriteten av de planter det er søkt om godkjenning for på verdensbasis er tilført egenskaper som herbicidresistens og/eller insektresistens. Dette er egenskaper som etter vår mening bidrar til å forsterke industrialiseringen og ensrettingen av matproduksjonen. Det er også stor usikkerhet knyttet til utsetting og bruk av genmodifiserte planter. Vi vet lite om de langsiktige konsekvensene for den økologiske balansen, og for menneskers og dyrs helse. Patentdirektivet vil befeste og forsterke maktkonsentrasjonen innen matvareindustrien, i tillegg til å åpne for monopoler på nye områder. Dette vil etter Bonde- og Småbrukarlagets oppfatning svekke matsikkerheten både på kort og lang sikt.»
Norges Naturvernforbund mener at «iverksetting av direktivet vil i vesentlig grad kunne medføre vesentlige negative virkninger for det biologiske mangfoldet, nasjonalt og globalt, og både i forhold til den ukultiverte og den kultiverte naturen».
Bioteknologinemnda mener for sin del at konsekvensene av direktivet sett i forhold til andre faktorer i verste fall vil bli «ganske marginale»:
«Sett i lys av den motstand publikum i hele Europa har vist overfor genmodifiserte planter, er det liten grunn til å tro at genmodifiserte dyr vil bli tatt i bruk i landbruket i nevneverdig omfang. Patenteringsspørsmålet knytter seg derfor i praksis til bruk av genmodifiserte dyr i farmasøytisk produksjon. Antall dyr som benyttes til dette formålet vil bli meget beskjedent og bruken vil være innesluttet. F.eks. kan hundre genmodifiserte sauer i et fjøs i Skottland produsere nok bløderfaktor IX i melken til å dekke behovet til samtlige hemofile i Europa. Sammenliknet med konsekvensene av [det] mangeårige intensive avlsarbeid innen moderne husdyrbruk og utstrakt bruk av monokulturer er konsekvensene for det biologiske mangfold av mulighetene for patentering av dyr i verste fall ganske marginale.»
4.3.3.3 Hensynet til utviklingslandene
Flere høringsinstanser fremhever fordelingsmessige problemer ved patentdirektivet og hensynet til utviklingslandene. Dette gjelder Bioteknologinemnda (flertallet), Det Teologiske Menighetsfakultet, Direktoratet for naturforvaltning, Forum for Utvikling og Miljø (med tilslutning fra Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Økologisk Landbrukslag, og Stiftelsen Genesis), Kirkerådet,Misjonshøgskolen, NORAD, Norges Bondekvinnelag, Norges Bondelag, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norges landbrukshøgskole, Norges Naturvernforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Norsk Folkehjelp, Statens helsetilsyn og Veterinærinstituttet. Flere mener at patentdirektivet legger til rette for det de kaller «genrøveri», og at patentdirektivet derfor er i strid med Biodiversitetskonvensjonen eller vil motvirke dens målsettinger.
Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttaler:
«90 % av jordas genressurser er anslått å finnes i såkalte u-land, mens det meste av kapitalen og teknologien er under vestlig kontroll. Patentdirektivet stiller ingen krav til patentsøker om å oppgi hvor det biologiske materialet er hentet fra. Mangelen på en slik opplysningsplikt, kombinert med flytende grenser for oppdagelser og oppfinnelser, gjør at direktivet vil legalisere «genrøveri» og øke kløften mellom fattige og rike land.»
Også Veterinærinstituttet tar opp denne problemstillingen:
«Det er rimelig å anta at patentdirektivet vil styrke tendensen til at bioteknologisk forsking og utvikling vil konsentreres til store selskaper i i-landene, og at u-landene blir ytterligere akterutseilt på dette området. U-landene vil dessuten lettere enn i-landene komme i et avhengighetsforhold til patenthaverne. Videre vil patentdirektivet kunne bidra til «genrøveri» fra u-landene og motvirke intensjonen i FN-konvensjonen om biologisk mangfold om « . . .en rimelig fordeling av fordelene som følger utnyttelsen av genressurser, bl.a. gjennom en hensiktsmessig tilgang til genressurser og en hensiktsmessig overføring av relevante teknologier . . .». Etiske prinsipper om likeverd og solidaritet som ligger til grunn for norsk bistandspolitikk taler mot at Norge godtar direktivet.
Det må imidlertid også påpekes at mye av den moderne bioteknologi, spesielt innenfor legemiddelindustrien, vil kunne komme u-landene til gode. Slik sett vil en styrking av bioteknologisk forskning og utvikling i i-landene indirekte kunne komme u-landene til nytte.»
Norsk Folkehjelputtaler seg i samme retning:
«Ordet «bioprospektering» brukes ofte for å beskrive det at vestlige vitenskapsfolk som reiser ut for å finne nyttige gener som kan brukes i utviklingen av mat, medisiner, vaskepulver med mer. Dersom letevirksomheten skjer uten tillatelse fra myndighetene, og genmaterialet kommersialiseres uten at opphavslandet får noen del av fortjenesten, kalles dette genrøveri. Genrøveri er et stort problem i kjølevannet av den moderne bioteknologien og rammer i særlig grad fattige land i tredje verden. [ . . .]
Råstoffet til genteknologene er gener, og interessante gener finner man ofte i nyttevekster, kulturplanter og husdyr som lokalbefolkningen har brukt og foredlet i generasjoner. Problemet med å utstede patenter til forskere som har stjålet med seg gener og overført dem inn i nye organismer er at disse patentene bare belønner dem som har utført en liten del av en stor jobb. Kunnskapen og oppfinnerinnsatsen til forskere blir anerkjent, mens tusen års uformelt foredlingsarbeid blir tatt for gitt. Dette er grunnleggende urettferdig, og vekker naturlig nok harme hos folk som oppdager at «deres» planter er blitt patentert. [ . . .]
Dersom et selskap tar patent på en plante med en ny egenskap, og et u-land ønsker å eksportere en råvare med den samme egenskapen til landet der patentet er gyldig, risikerer man at patentinnehaveren kan hindre denne eksporten under henvisning til at den vil krenke selskapets patentrettigheter. Konkret er det uttrykt bekymring fra etiopisk hold over utsiktene for eksporten av Arabica-kaffe (Egziabher, Tewolde Gebre 1998, «Liebe mitglieder» Fra boka «Das Patentierte leben», Rotpunktverlag, Zürich). Dersom europeiske land skulle utstede patent på genmodifiserte planter som er tilført et gen fra Arabica-kaffen kan patentinnehaver hevde at etiopiske produsenter ikke kan selge Arabica-kaffe uten å betale avgift til patentinnehaveren.
Dersom representanter for kaffeprodusentene i Etiopia kan dokumentere at de har brukt det patenterte genet først, vil man trolig kunne utfordre selve gyldigheten av patentet. For å få patent må man som kjent dokumentere at noe er nytt. Problemet er imidlertid at det både er dyrt og vanskelig å fremme slike krav for patentstyrene, og at systemet er såpass komplisert at et råvare-eksporterende u-land har små muligheter for å kreve sine rettigheter.»
Norsk Folkehjelp påpeker videre at direktivet gjør det umulig å kreve at patentsøknader skal inneholde opplysninger om opprinnelsen til genmaterialet som oppfinnelsen er basert på, og at det ikke kan stilles krav om utførselstillatelser eller avtaler om deling av fortjenesten. Blant annet på denne bakgrunn mener organisasjonen at patentdirektivet er «klart i strid med konvensjonen om biologisk mangfold». Også Direktoratet for naturforvaltning, Forum for Utvikling og Miljø (med tilslutning fra Norges Kristelige Studentforbund, Norsk Økologisk Landbrukslag, og Stiftelsen Genesis), Human-Etisk Forbund, Norges Naturvernforbund og Veterinærinstituttet konkluderer med at direktivet er i strid med denne konvensjonen.
Direktoratet for naturforvaltning uttaler bl.a.:
«Eiendomsforholdet til de genetiske ressursene er også et kontroversielt tema. Det vi ser i dag er at genetiske ressurser som er deponert i bl.a. frøbanker og innsamlet fra mange kanter av verden blir utnyttet kommersielt og patentert av de større internasjonale konsernene. Mye av dette sortsmaterialet har lokale bønder i u-land foredlet og utviklet gjennom generasjoner, og kan sees på som deres kulturarv. Denne patentaktiviteten bryter også med prinsippene bak Konvensjonen om biologisk mangfold. Konvensjonen har ikke tilbakevirkende kraft og da det meste av det deponerte materialet er innsamlet før konvensjonen trådte i kraft er frømaterialet ikke beskyttet og dermed tilgjengelig for bioteknologi-industriens utnyttelse. [Dette bryter] også med FAOs prinsipper om «farmers rights» og tilgangen til plantegenetiske ressurser for planteforedling og vitenskapelige formål.
[ . . .] I tilfeller hvor genproduktet og de genetiske ressursene er hentet fra kilder i enkeltland eller f.eks. frøbanker, bør prinsippene i Konvensjonen om biologisk mangfold gjelde slik at det gis kompensasjon til lokalsamfunnet eller landet organismene/genmaterialet er hentet fra. I dag ser vi en klar tendens til at farmasøytisk industri og frøforedlingsselskaper benytter lokale tradisjonelle sorter og naturmedisiner fra u-land i sin strategi for å utvikle «nye» bioteknologiske såvarer og medisiner. Direktoratets oppfatning er at denne type aktivitet ikke ensidig bør beskyttes av patentrettigheter uten en tilfredsstillende kompensasjonsordning og fordeling av godene med de befolkningsgrupper som tradisjonelt har ivaretatt kunnskapen og ressursene gjennom generasjoner. Vi kan ikke se at slike hensyn ivaretas av Direktivet, men at dette heller forsterker motsetningene mellom lokale bønder og bioteknologi-industrien og mellom u-land og i-land.»
Bioteknologinemnda, som er splittet synet på om direktivet bør innlemmes i EØS-avtalen, er likevel «samlet i sitt syn på at direktivet burde vært harmonisert med Biodiversitetskonvensjonen med hensyn på krav om opphavsland for biologisk materiale som søkes patentert».
Blant andre NORAD gir uttrykk for at det vil skape problemer for Norges tradisjonelle brobyggerrolle i u-landsproblematikken dersom Norge aksepterer patentdirektivet. NORAD uttaler:
«Selv om patentdirektivet og en evt norsk tilslutning til dette, ikke får direkte konsekvenser for patentrettslige forhold i utviklingslandene, er det viktig at Norge er konsistent i sin utenrikspolitikk. Norges holdning til TRIPS og de pågående forhandlinger i WTO for å endre TRIPS-avtalen, er at det skal være adgang til å forby patent på planter og dyr. Dette er i tråd med norsk rettspraksis og utviklingslandenes interesser. En tilslutning til patentdirektivet som gir patentbeskyttelse til planter og dyr, vil gjøre det vanskelig å forsvare opprettholdelse av norske posisjoner i WTO-forhandlingene.»
Norske Patentingeniørers Forening uttaler:
«I utgangspunktet har patentsystemet kun liten relevans for nord-sør forholdet, men en utvidelse av patenteringsadgangen som gitt i EU-direktivet, vil kunne virke uheldig inn på utviklingslandenes mulighet til å styrke sin posisjon, spesielt innenfor primærnæringene.»
4.3.3.4 Hensynet til landbruket og fiskerisektoren
Flere instanser mener at direktivet kan føre til en kostnadsøkning i landbruket og svekket kontroll over innsatsfaktorene. I høringsuttalelsene til Forum for Utvikling og Miljø, Landbrukssamvirket, Landbrukstilsynet, Norges Bondelag, Norges Bondekvinnelag, Norges Kvinne- og Familieforbund, Norsk Bonde- og Småbrukarlag og Veterinærinstituttet er standpunktet bl.a. begrunnet med at reglene i direktivet om såkalt «farmers' privilege», som gir bønder en viss rett til fritt å bruke egenprodusert formeringsmateriale på eget bruk, ikke er tilfredsstillende utformet. Norsk Bonde- og Småbrukarlag uttaler:
«Punktet om «farmers' right» i direktivet er ikke tilfredsstillende, verken for bønder i Norge, eller andre land. Selv om det vil ta tid før norske bønder merker konsekvensene av patentdirektivet, så betyr det likevel at en åpner for prinsippet om at patentinnehavere har eiendomsrett og makt over deler av produksjonen på den enkelte gård. Patentdirektivet vil sannsynligvis også bety dyrere innsatsfaktorer i landbruket.»
Norsk bonde- og småbrukarlag konkluderer med at direktivet «vil stimulere til privatisering og kommersialisering av naturressursene, og til at økonomiske særinteresser får makt på bekostning av fellesskapets interesser».
Norges Bondelag oppsummerer sitt syn slik:
«For norsk landbruk er det særdeles viktig å ha planter og husdyr som er tilpasset norske forhold, og at norske myndigheter har full styring på dette området. For norske bønder er det av avgjørende betydning å ha full valgfrihet og råderett over produksjonsressursene. Etter vår oppfatning vil direktivet om rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser kunne bidra til redusert valgfrihet og råderett for bøndene over produksjonsressursene.»
I høringsuttalelsen fra Norges Bondekvinnelag heter det:
«Det fyrste som slår oss, er at patentdirektivet er svært uklart. Ut frå den teksten som ligg føre er det vanskeleg å seia noko om kva konkrete følgjer direktivet kan få for norsk jordbruk. Det er blant anna avhengig av utviklinga innanfor den bioteknologiske industrien, kor mange patentar det blir søkt om og tolkinga av ordlyden i direktivet. Me merkar oss særleg at eit so vesentleg og uklart omgrep som «dyrerace» ikkje er definert. Slik Norges Bondekvinnelag ser det, vil det vera eit sjansespel å akseptere ein avtale der dei langsiktige følgjene er so uklare.
Blant fleire mogelege problemområde vil me nemne det at patentretten til dyr og planter kan vera gyldig over mange generasjonar (artikkel 8.1). Slik må det nødvendigvis bli når patentretten er knytt til arvematerialet. Bonden risikerer soleis å miste råderett - ikkje berre innkjøpte dyr, men òg over avkomet deira. Slik me les teksten i direktivet kan tradisjonelt sal av livdyr eller såvarer gardbrukarar imellom koma i konflikt med patentretten (artikkel 11). Dersom teksten skal tolkast bokstavleg, kan ein til dømes ikkje kjøpe ein «patentver» frå naboen, for i neste omgang å selja lam av denne veren. Korleis vil handhevinga av regelverket kunne tilpassast dei mange meir og mindre formelle avlsgruppene kring i landet? Småskala handel med husdyr er vanleg i Bygdenoreg, og me finn ei avgrensing av dette svært urovekkjande både avlsmessig og som brot med ein viktig del av bygdetradisjonen.
[...]
Norges Bondekvinnelag meiner òg at patentdirektivet vil vera med på å forsterke ein sentraliseringsprosess der det meste av plante- og dyreavl blir samla i nokre få store multinasjonale selskap.»
Veterinærinstituttet mener det er bekymringsfullt at det ikke fremkommer hvorvidt «farmers' privilege» gjelder på fiskerisektoren. Dersom fiskerisektoren unntas fra disse reglene, mener instituttet at det sannsynligvis vil resultere i økte driftskostnader i oppdrettsnæringen. Også Norges forskningsråd, som går inn for å innlemme direktivet i EØS-avtalen, mener at spørsmålet må avklares. Norske fiskeoppdretteres forening,som ikke tar uttrykkelig stilling til spørsmålet om innlemmelse, uttaler blant annet:
«Dagens praksis i oppdrettsnæringen medfører at oppformeringen av individer for videre påvekst skjer gjennom et fåtall aktører (rogn-/yngelproduksjon). Gjennom praksis og regelverk er prinsippet om fri konkurranse ivaretatt. En eventuell bruk av patenterte individer i framtiden vil kunne medføre en type monopolisering og fare for økte kostnader og uheldige avhengighetsforhold mellom ledd i verdikjeden. Her vil tolkningen av «farmers' privilege» være av interesse. Dette gjelder både om fiskerinæringen i bred forstand omfattes av begrepet, og eventuell oppkobling mot «bruksstørrelse» og definisjon av denne. Dette er spørsmål som må avklares.
Med bakgrunn i Norges ressurser i havet og vår begrensede viten om det potensialet dette bl.a. bioteknologisk kan ha i framtiden, kan det oppstå en problematikk i forhold til en eventuell tilslutning til patentdirektivet.»
Foreningen konkluderer slik:
«For fiskeri- og oppdrettsnæringen vil bruk av marin bioteknologi og direkte eller indirekte bruk av mikroorganismer ha betydning for den videre utvikling og forløsning av næringens potensiale. Næringens eventuelle behov for bruk av patenterte dyr og planter er imidlertid noe en ikke kan se behovet for på nåværende tidspunkt.»
Landbrukstilsynet fremhever at patenter på planter og plantegener kan vanskeliggjøre og fordyre videre planteforedlingsarbeid:
«Patentdirektivets bestemmelser om at det kan gis patent på enhver ny anvendelse av et patentbeskyttet produkt, likeledes at ulike sekvenser eller deler av gensekvenser kan patenteres, vil komplisere foredlernes hverdag betydelig. Et viktig prinsipp i det norske lovverket om planteforedlerrett etter UPOV-konvensjonen fra 1978, er foredlernes frie adgang til å videreutvikle beskyttede sorter. I kryssingarbeidet bygger man nettopp på foreldersortenes gode egenskaper med sikte på at disse skal nedarves i avkommet. Dersom foreldresortene i fremtiden vil være bundet av ulike patenter, det være seg på gener eller fremstillingsmåter, forutsetter dette at foredleren før foredlingsarbeidet starter, har inngått avtaler med patentinnehaverne. Dette selvsagt fordi en må være sikker på at ev. fremforedlet sort vil kunne la seg markedsføre før en legger ned arbeid og penger i prosjektet. Selv om ulike foredlere oppnår avtale, vil det komplisere og helt sikkert fordyre foredlingsarbeidet.»
I høringsuttalelsen til Bioteknologinemnda heter det:
«Ved utstrakt bruk av patenterte planter og dyr i landbruket vil enkelte i nemnda forvente en rekke negative konsekvenser for norsk landbruksnæring. De ser patentering som en ny form for eiendomsrett over planter og dyr, en eiendomsrett som strekker seg over flere generasjoner. Dette fører til at makt overføres i ikke ubetydelig grad fra jordbrukerne til patenthaverne.»
4.3.3.5 Andre hensyn
Få høringsinstanser mener at forskningsinteresser taler mot å innlemme patentdirektivet.
I Bioteknologinemndas høringsuttalelse heter det:
«Patentsystemet ble utviklet for å beskytte mekaniske, tekniske og kjemiske forbindelser. Det kan stilles berettiget spørsmål om et system utviklet for teknologi av denne karakter egentlig egner seg for beskyttelse av oppfinnelser knyttet til levende organismer. Imidlertid har man i alle vestlige land valgt å legge de nye teknologiområdene inn under eksisterende lovverk. Det er bare for plantesorter man har utviklet et annet system, nemlig UPOV-systemet for plantesortsvern. [ . . .]
For industriell utnytting av bioteknologi er patentrett av fundamental betydning. Nye idéer fra bioteknologiske forskningsmiljøer kan danne utgangspunkt for industriproduksjon bl.a. av finkjemikalier og farmasøytisk viktige forbindelser. I motsetning til våre naboland og mange andre land i Europa, har Norge lite av denne type industri. Norsk forskning kan imidlertid hevde seg på kunnskapssiden. Norske forskere har anledning til å patentere i utlandet og risikovillige investorer vil i første rekke kreve internasjonal patentering. Norsk patent er først og fremst viktig i de tilfellene der det er viktig å ha prøvd ut produktene på hjemmemarkedet. Som eneste marked er Norge for lite til å være interessant for de fleste bioteknologiske produkter bortsett fra bioteknologiske produkter for oppdrettsnæringen.
Alternativet til patentering kan være hemmelighold. Hvordan patentering virker på forskning er usikkert, og vil avhenge av hvilke områder det gjelder. Enkelte mener at det er en motsetning mellom forskningen frihet og den private eiendomsrett som patentsystemet representerer. Andre ser patentering som en nødvendig forutsetning for å kunne utnytte forskningens resultater på en slik måte at det blir oppfinneren som kan høste det økonomiske utbytte av sin innsats.»
Forum for Utvikling og Miljø uttaler:
«Høringsnotatet fremhever mange fremskritt som bioteknologien har bidratt til innen forskning og produktutvikling. Det fremheves at bioteknologien har bidratt til at man kan fremstille en rekke produkter raskere, billigere og mer miljøvennlig enn før. [ . . .] Disse eksemplene viser kanskje hvor bra gen- og bioteknologien kan være, men de har svært lite med EUs patentdirektiv å gjøre. Hovedpunktet vedrørende en norsk tilslutning til EUs patentdirektiv vil være en aksept av patent på planter og dyr. Norge gir allerede i dag patent på gener og mikroorganismer. Beskyttelsen av de produkter som beskrives i høringsnotatet, vil derfor ikke bli berørt dersom Norge velger å ikke slutte seg til EUs patentdirektiv.»
Om åpenhet i forskningen uttaler organisasjonen:
«ForUM vil påpeke at det ikke nødvendigvis er slik at patentering motvirker hemmelighold og fremmer forskning. Dersom en forsker har som mål å patentere oppfinnelsene sine, blir det svært viktig å hemmeligholde hva man arbeider med før patentsøknaden er innlevert. Dette kan klart svekke muligheten for samarbeid i forskningsmiljøene og vanskeliggjøre en effektiv bruk av samfunnets forskningsmidler.»
Rikshospitaletmener at det å kunne ta patenter knyttet til menneskegener «vil måtte virke begrensende på forskning/gentesting/utvikling» innen det medisinske fagområdet. Det konkluderes med at «sammenfattende sees sidene ved direktivet, når det gjelder adgang til å patentere gener fra mennesket, som negative».
Haukeland sykehus uttaler bl.a.:
«Patentbeskyttelse vil føre til dyrere diagnostikk og følgelig mindre tilgjengelighet. I tillegg er selve prinsippet med at undersøkelse av humane gener kan patenteres (gener som vi alle har og som mennesket har hatt i tusenvis av år) vanskelig å forstå fra et biologisk ståsted.»
Innvendingene fra de nevnte sykehusene rammer også gjeldende norsk patenteringspraksis.
4.3.4 Felles synspunkter
Både instanser som er for og instanser som er imot innlemmelse er opptatt av at det bare må gis patent når kravet om oppfinnelseshøyde er oppfylt, og at patenter ikke må være for brede i forhold til oppfinnerinnsatsen. Ellers kan patentering i urimelig grad hindre bruk av biologisk materiale og bioteknologi.
Direktoratet for naturforvaltning er imot at patentdirektivet innlemmes i EØS-avtalen og uttaler:
«Etter DNs vurdering av artikkel 9 [ . . .] åpner direktivet også for at man bl.a. kan få patent på egenskaper i organismer som man overhodet ikke har kjennskap til, fordi man har patent på genet og den egenskapen som uttrykker oppfinnelsen. Svært mange arter og organismer inneholder felles identiske gener, noe som gjør denne type patentering svært vid. En slik type patentering vil innebære en patentbeskyttelse av de uttrykte genene i alle organismer som inneholder og uttrykker dette genet. I følge DNs oppfatning er dette helt uakseptabelt [ . . .].»
Direktoratet uttaler videre:
«Hvis noe skal kunne patenteres på bioteknologiområdet så bør dette etter DNs oppfatning være nye metoder for syntetisering av genprodukter og den nyoppfunnede anvendelsen av genproduktet, og ikke selve genene eller organismene.»
Også Norske Patentingeniørers Forening, som går imot at patentdirektivet innlemmes i EØS-avtalen, omtaler patentbeskyttelsens bredde:
«Direktivet innebærer [ . . .] at produktpatent på gener eller genetisk informasjon skal gjelde for alle andre organismer hvor genet settes inn og utøver sin funksjon. Vi er av den oppfatning at denne eiendomsretten strekker seg for langt og vil kunne hindre videreutvikling av nye produkter.»
Bioteknologinemnda er «samlet i sitt negative syn på den uheldige praksis som har utviklet seg med hensyn på de bredt formulerte patentkrav innen bioteknologi, særlig i USA». I høringsuttalelsen er dette utdypet slik:
«Trusselen i denne forbindelse, både for forskning og utvikling av nye produkter, er de bredt definerte patenter. Det er utstedt mange plantepatenter, særlig i USA, som omfatter alle fremtidig genmodifiserte planter av samme arten. Bioteknologinemnda er meget kritisk til dette som den oppfatter som en utglidning av tradisjonell patentpraksis. Dette problemet er for øvrig tatt opp av myndighetene både i USA og i India.»
Universitetet i Bergen, som støtter innlemmelse av direktivet, tar opp problemstillinger knyttet til både oppfinnelseshøyde og patenters bredde:
«Et hovedproblem ved patentdirektivet er at det åpner mulighetene for å patentere genfragmenter, for eksempel såkalte EST-sekvenser. Rent prinsipielt har DNA-sekvenser mer preg av oppdagelse enn av oppfinnelse, og erfaringene fra USA tyder på at en åpning for å patentere dette kan være uheldig. Blant annet kan det fort føre til et meningsløst høyt antall av patenter fra enkeltlaboratorier med høy analysekapasitet, og som kan være hindrende for videre utvikling innen feltet.
Et annet problem er hvis adgangen til å ta ut patenter blir for bred, og med samme begrunnelse som ovenfor.»
Norges veterinærhøgskole, som støtter at direktivet innlemmes i EØS-avtalen, peker i denne sammenheng på forskjeller mellom amerikansk og europeisk praksis:
«USA har innvilget svært brede patenter bl.a. ved å gi patenter på gensekvenser uten at noen nytteverdi er dokumentert. Dette er en svært lite ønskelig utvikling og kan på sikt bidra til å undergrave hele patentsystemet. [ . . .] Krav til oppfinnelseshøyde og dokumentert industriell nytteverdi synes betydelig strengere i EUs patentdirektiv enn i henhold til USA sitt patentsystem slik vi har sett det praktisert. Det er avgjørende for et sunt patentsystem at nytteverdien er vel dokumentert. Det er også nødvendig at patent på en egenskap til en organisme ikke hindrer andre i å bruke den opprinnelige organismen for å ta patent på andre egenskaper så fremt alle krav til innfrielse av patentet er oppfylt. Den innskjerping som EUs patentdirektiv representerer sammenlignet med USA, må eventuelt kunne innskjerpes ytterligere med nasjonale retningslinjer i stedet for å gå imot hele patentdirektivet.»
Norges forskningsråd, som er positiv til innlemmelse, tar også opp problemstillingen:
«En viktig side ved patentadgangen berører omfanget av de rettigheter en oppfinner får gjennom sitt patent. Sentralt i denne diskusjonen står spørsmålet om forskjellen mellom oppfinnelser og oppdagelser, og vurderingen av patenters såkalte oppfinnelseshøyde og bredde. Det er opp til nasjonale myndigheter å tolke hvordan patentloven skal anvendes. Det er en alminnelig oppfatning at patentsystemet i USA har gått meget langt i retning av å gi patenter på mikroorganismer og gener, uten å kreve dokumentasjon når det gjelder hvilket teknisk problem de løser. De rettigheter et patent gir, kan derfor bli for store i forhold til den nyskapning oppfinnelsen representerer, og derved den oppfinnelseshøyden som er til stede. Dessuten kan patentet bli bredere og dekke mer enn det som er rimelig og som tjener industriutviklingen på området. EU's patentdirektiv synes å gi klare signaler om at man på dette området går inn for en mer restriktiv praksis enn i USA. Forskningsrådet ser dette som positivt.»
Også Patentstyret omtaler patentbeskyttelsens omfang, se kapittel 9.5.