10 Betydningen av patentering i utviklingsland

10.1 Innledning

I kapittel 9 er det gitt en drøftelse av patentsystemets betydning med sikte på norske forhold. I dette kapitlet vil betydningen av patentsystemer i utviklingsland bli omtalt.

Problemstillingen har ingen direkte sammenheng med spørsmålet om patentdirektivet skal gjennomføres i norsk rett, fordi patenter gitt i Norge i samsvar med direktivet ikke vil gjelde i utlandet. Problemstillingen tas opp både fordi mange høringsinstanser har kommentert den, og fordi regjeringen i fremtiden ønsker å fokusere mer på utviklingslandenes interesser på immaterialrettsområdet.

10.2 Patentering i utviklingsland

TRIPS-avtalen oppstiller minimumskrav til nasjonal beskyttelse på de fleste områder innenfor immaterialretten, herunder patentretten, se kapittel 13.2.1. Avtalen inneholder enkelte særbestemmelser for utviklingsland. For å lette gjennomføringen av TRIPS-avtalen skal industriland søke å gi teknisk og finansiell bistand til utviklingsland, se artikkel 67. Slik bistand skal omfatte hjelp til utformning av regelverk om beskyttelse og håndheving av immaterielle rettigheter og om hvordan misbruk av slike rettigheter forhindres og skal omfatte støtte til å opprette eller styrke de kompetente nasjonale organene på dette området, herunder personalopplæring. Bistanden kanaliseres i stor grad gjennom Verdensorganisasjonen for immaterielle rettigheter (WIPO).

Videre følger det av artikkel 66 nr. 2 at industriland ved konkrete midler skal oppmuntre foretak og institusjoner til å overføre teknologi til de minst utviklede medlemslandene slik at de får et solid og levedyktig teknologisk grunnlag.

TRIPS-avtalen gir statene en viss valgfrihet med hensyn til hva som skal kunne patenteres. Det er bl.a. ikke nødvendig å åpne for patentering knyttet til planter og dyr.

I mai 2001 oppnevnte den britiske utviklingsminister Clare Short en kommisjon som skulle utrede forholdet mellom immaterielle rettigheter og utviklingspolitikk. Hovedoppgaven var å vurdere om immaterielle rettigheter og det institusjonelle rammeverket kan føre til utvikling og fattigdomsreduksjon i utviklingslandene. Rapporten om integrering av immaterielle rettigheter og utviklingspolitikk ble avgitt høsten 2002. I hvilken grad en patenteringsadgang i utviklingsland vil stimulere til forskning og produktutvikling, beror etter den britiske kommisjonens oppfatning på hvilket teknologisk og utdanningsmessig utviklingsnivå landet befinner seg på. Utviklingsland med teknologi på et relativt høyt nivå kan være tjent med en omfattende patenteringsadgang for å stimulere til videreutvikling, forutsatt at landene har effektive mekanismer som sikrer konkurranse og hindrer prisøkninger for forbrukerne, herunder effektive regler om tvangslisenser.

Kommisjonen påpeker imidlertid at det ikke uten videre kan hevdes at patenteringsadgang i utviklingsland generelt oppmuntrer til relevant forskning og produktutvikling. Patentsystemer som er egnet i industrialiserte land, kan skape større kostnader enn nytte hvis de gjennomføres i utviklingsland. Myndighetene - særlig i de fattigste landene - må derfor anvende patenteringsvilkårene strengt - særlig på legemiddel- og landbrukssektoren.

Det anføres ofte at en patenteringsadgang er nødvendig for at utviklingslandene skal tiltrekke seg utenlandske investeringer. Den britiske kommisjonen mener at denne problemstillingen ikke er den mest sentrale. Spørsmålet er heller hvordan immaterielle rettigheter påvirker utviklingslandenes mulighet til å få tilgang til moderne teknologi som vil være til nytte for utviklingen i landene. Den britiske kommisjonen påpeker at mange land som i dag er å anse som industriland - senest en del østasiatiske land - utviklet et konkurransedyktig næringsliv bl.a. ved å kopiere andres innsats.

Fordi utviklingsland er netto-importører av teknologi, hevder den britiske kommisjonen at patentssystemer i disse landene vil medføre en netto overføring til industriland. For at utviklingslandene skal ha nytte av patentering, må patentsystemet stimulere til forskning og produktutvikling i disse landene. I hvilken grad dette er tilfellet, varierer med utviklingsnivået i de enkelte landene.

Den britiske kommisjonen fremhever at den sentrale utfordringen er hvordan utviklingslandene kan utforme beskyttelsessystemer som er tilpasset landenes økonomiske, sosiale og teknologiske forhold, slik utviklede land har gjort tidligere. Utviklingsland bør ikke presses til å innføre avanserte patentsystemer uten en grundig og objektiv vurdering av virkningene for utvikling og fattigdom.

10.3 Regjeringens vurderinger og tiltak

Norge har i mange år fungert som en brobygger mellom OECD-landene og utviklingslandene når det gjelder problemstillinger knyttet til patentering av biologisk materiale.

Norge har i de senere år fremmet en rekke kompromissforslag under internasjonale forhandlinger på området. Da det f.eks. ble forhandlet om en traktat om plantegenetiske ressurser i FAO (FNs ernærings- og landbruksorganisasjon, se kapittel 12.7), fremmet Norge forslag om å legge avgift på visse former for patentering av plantegenetisk materiale. Dette forslaget ble et viktig utgangspunkt for den løsningen man til slutt kom frem til. I siste partsmøte under Biodiversitetskonvensjonen la Norge frem forslag om å se nærmere på spørsmålet om angivelse av leverandørland for genressurser som er brukt i produkter det søkes patent for. Norge har også tatt til orde for dette i TRIPS-rådet i WTO. Norge har også spilt en aktiv rolle arbeidet i WIPOs komité for genressurser, tradisjonell kunnskap og folklore.

Noen har ment at en norsk gjennomføring av patentdirektivet vil gjøre en slik brobyggerrolle på dette feltet vanskeligere. Det henvises blant annet til at det kan bli problematisk å ta til orde for løsninger som vil være i strid med direktivet. Det har vært advart mot at dersom Norge får problemer med å gi uttrykk for slike posisjoner, kan konsekvensen bli at synspunkter som også har støtte i mange kretser i Europa, ikke kommer frem. Det påpekes at i noen tilfeller vil EU kunne komme til akseptere slike forslag, til tross for at EU ikke selv har foreslått dem.

Regjeringen er opptatt av problemstillinger om forholdet mellom immaterielle rettigheter og utviklingslandenes interesser. Regjeringen mener av den grunn det er viktig at Norge fortsetter å spille en aktiv rolle som brobygger mellom OECD-landene og utviklingslandene og er av den oppfatning at patentdirektivet ikke vil hindre dette. Regjeringen vil derfor legge til grunn forhandlingsposisjoner som også tar hensyn til utviklingslandenes - og spesielt de minst utviklede landenes - interesser i relevante fora.

Regjeringen vil delta aktivt i arbeidet med å utvikle ordninger som kan sikre en mer rettferdig fordeling av goder fra utnyttelsen av genressurser, med særlig sikte på å styrke velferdsutviklingen i fattige land. Regjeringen vil arbeide videre med spørsmålet om hvordan tradisjonell kunnskap best kan beskyttes i Norge og internasjonalt. Arbeidet i WIPOs komité for genressurser, tradisjonell kunnskap og folklore er viktig i denne sammenheng, se kapittel 13.6. Det samme gjelder den videre utformingen av WIPOs patentagenda. Regjeringen vil dessuten arbeide for internasjonale rammebetingelser som legger bedre til rette for bevaring av og tilgang til genressurser. Disse problemstillingene henger nært sammen med målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen. Biomangfoldlovutvalget utreder tiltak som skal sikre en effektiv gjennomføring av prinsippene i denne konvensjonen, se kapittel 12.9.3. Regjeringen vil bistå utviklingslandene i samsvar med TRIPS-avtalen artikkel 66 nr. 2 og 67 og arbeide for at de samme hensynene ivaretas i WIPO.

TRIPS-rådet går for tiden gjennom artikkel 27 nr. 3 bokstav b, som bl.a. fastslår at planter og dyr kan unntas fra patentering. USA har gitt uttrykk for at man bør fjerne adgangen etter TRIPS-avtalen til å unnta planter og dyr fra patentering. På motsatt fløy ønsker India og Afrika-gruppen at TRIPS-avtalen skal forby patentering ikke bare av planter og dyr, men også av mikroorganismer. En rekke land, deriblant Norge, har gått inn for å beholde den valgfriheten som dagens TRIPS-avtalen gir. Som påpekt av den britiske kommisjonen er det viktig at nasjonale systemer for immaterielle rettigheter tilpasses utviklingsnivået og behovene i det enkelte land, og at det både rettslig og faktisk legges til rette for at statene kan velge forskjellige beskyttelsesnivåer. Valget må treffes på grunnlag av tilstrekkelig kunnskap om mulige konsekvenser.

Norge vil arbeide aktivt for å hindre at utviklingsland presses til å godta regler som innskrenker statenes valgmuligheter etter TRIPS-avtalen. Særlig gjelder dette regler om tvangslisens og om patentering av bioteknologiske oppfinnelser.

Regjeringen arbeider også aktivt for å bedre utviklingslandenes mulighet til lettere få tilgang til tvangslisensierte legemidler. Under WTOs ministerkonferanse i Doha høsten 2001 ble TRIPS-rådet instruert om å søke å finne en løsning på denne problemstillingeninnen utgangen av 2002 (Doha-erklæringen om TRIPS og folkehelse). Norge spilte en aktiv rolle under forhandlingene om erklæringen og under forsøkene på å finne en løsning innen tidsfristen, noe som imdlertid ikke lyktes.

Norge har også tatt intitativet til og finansiert internasjonale studier om hvordan patentregelverket kan forbedres for å ivareta utviklingslandenes interesser. Det gjelder effektivisering av regelverket om tvangslisensiering av legemidler og hvordan opprinnelsesangivelse ved patentering av biologisk materiale kan bidra til å understøtte Biodiversitetskonvensjonen. Rapportene er utgitt under Utenriksdepartementets globaliseringsprosjekt. Utenriksdepartementet har videre bedt den internasjonale avdelingen av Leger uten grenser om å utrede hvordan patentsystemet påvirker tilgangen til legemidler i utviklingslandene.

En vil videre søke å ta hensyn til utviklingslandenes interesser på andre immaterialrettslige områder i Norge og internasjonalt.

Det vises også til kapittel 13.