14 Forholdet til regler om beskyttelse av plantesorter

14.1 UPOV-konvensjonen

Et ønske om at planteforedlere burde sikres utbytte av sin virksomhet gjennom et spesialtilpasset beskyttelsessystem, førte til opprettelsen av en internasjonal konvensjon om beskyttelse av plantesorter (planteforedlerrett). Konvensjonen trådte i kraft i 1968 og er siden revidert i 1972, 1978 og 1991. De ulike reviderte utgavene er selvstendige konvensjoner. Statene som er part i konvensjonene, utgjør en internasjonal union for beskyttelse av plantesorter (Unionen for beskyttelse av nye plantesorter, UPOV). Unionen har i dag over 50 statsparter. Norge tiltrådte 1978-konvensjonen i 1993. Konvensjonen ble gjennomført i norsk rett ved planteforedlerloven av 12. mars 1993 nr. 32.

For å få planteforedlerrett må sorten være stabil, ensartet og distinkt.

En viktig grunn til at patentering ikke ble valgt som beskyttelsesform for plantesorter, var at planteforedlere normalt bygger foredlingsarbeidet på allerede foredlede sorter. «Foredlerunntaket» i reglene om planteforedlerrett («breeders' exemption») innebærer at en planteforedlerrett som utgangspunkt ikke er til hinder for at andre fritt bruker sorten til videre foredling.

Konvensjonen fra 1978 åpner dessuten for at bønder kan utnytte egenproduserte såvarer til å dyrke nye avlinger («farmers' privilege»).

Planteforedlerretten er heller ikke til hinder for at den videreforedlede sorten utnyttes kommersielt. Dette skyldes at planteforedlerretten - i motsetning til et patent - ikke gir beskyttelse for de enkelte genene og cellene i planten. Planteforedlerretten omfatter bare planter som ut fra sine samlede genetiske egenskaper må sies å tilhøre den beskyttede sorten. Et patent på en oppfinnelse knyttet til et bestemt plantegen vil derimot omfatte alle planter som det patentbeskyttede genet er satt inn i og som uttrykker genets egenskaper. Dette gjelder selv om det er ulikheter i andre egenskaper. Patenter gir dermed en mer omfattende beskyttelse enn planteforedlerretter.

På den annen side kan det gis planteforedlerrett også på grunnlag av foredling som har mer preg av å være en oppdagelse av en sort, hvis sorten er stabil, ensartet og distinkt. Det kan bl.a. gis beskyttelse for sorter som er resultat av oppformering fra og krysning av kjent plantemateriale eller viltvoksende planter. Patentsystemet gir ikke grunnlag for å beskytte noe som bare er en oppdagelse. Bortsett fra dette er det flere likhetstrekk mellom vilkårene for planteforedlerrett og grunnvilkårene for patentering.

De fleste land som er tilknyttet UPOV-konvensjonene - herunder Norge - er tilknyttet konvensjonen av 1978. Denne setter forbud mot dobbeltbeskyttelse av en sort ved både patent og planteforedlerrett.

Beskyttelsestiden er i den norske loven fastsatt til tjuefem år for trær og vinranker og tjue år for andre planter, se planteforedlerloven § 13. Dette er en lengre beskyttelsesperiode enn 1978-konvensjonen krever, men i samsvar med minimumstiden for beskyttelsestidens varighet i 1991-konvensjonen. Norsk regelverk går også lenger enn 1978-konvensjonen ved at planteforedlerrett kan oppnås til alle plantearter, og ikke bare til nærmere angitte arter.

UPOV-konvensjonen av 1991 styrker sortseierens stilling. Praktisk talt alle former for kommersiell utnyttelse av formeringsmaterialet krever samtykke fra sortseieren, og sorter innenfor alle arter og slekter skal kunne beskyttes. Dessuten omfatter eneretten ikke bare plagiater. Sortseieren kan også nekte produksjon og salg av sorter som i hovedsak er utviklet fra den beskyttede sorten. Utvidelsen av sortseierens rettigheter i 1991-konvensjonen er hovedsakelig begrunnet ut fra behovet for å skape en bedre balanse mellom planteforedlerretten og muligheten for å patentere planter. Mange sortseiere anser likevel at deres rettigheter ikke blir tilstrekkelig beskyttet sammenliknet med patenthaveres rettigheter. Det pågår for tiden diskusjoner om hvordan balansen mellom de to systemene for immaterielle rettigheter kan bedres. Norge er ikke tilsluttet 1991-konvensjonen.

Artikkel 27 nr. 3 bokstav b i TRIPS-avtalen krever at medlemsstatene skal beskytte plantesorter ved et patentsystem eller ved et særskilt system, eller ved en kombinasjon. Dette kravet er oppfylt for Norges vedkommende gjennom planteforedlerloven.

14.2 Beskyttelse av plantesorter etter EF-retten

Forordning (EF) nr. 2100/94 om EF-planteforedlerrett ble vedtatt av Rådet 27. juli 1994. Forordningen bygger på UPOV-konvensjonen av 1991. Den innebærer at planteforedlere i alle EU-landene samt i stater som er tilsluttet UPOV-konvensjonen av 1991, gjennom én søknad til EF-sortsmyndigheten kan få sine sorter beskyttet i hele EU-området. På samme måte som UPOV-konvensjonen av 1991 gir forordningen sortseieren enerett til nær sagt alle former for kommersiell utnyttelse av den beskyttede sorten.

Forordningen om EF-planteforedlerrett er ikke innlemmet i EØS-avtalen. Dette skyldes bl.a. at forordningen administreres av EU-organer og derfor ikke harmonerer med topillarsystemet som EØS-avtalen bygger på. En innlemmelse av forordningen ville dessuten reise konstitusjonelle problemstillinger.

14.3 Forholdet mellom reglene om planteforedlerrett og patentdirektivet

Som nevnt oppstiller UPOV-konvensjonen av 1978 et forbud mot å gi både planteforedlerrett og patent på en sort. En innlemmelse av EUs patentdirektiv i EØS-avtalen gjør det likevel ikke nødvendig å slutte seg til UPOV-konvensjonen av 1991, der forbudet mot dobbeltbeskyttelse er tatt ut. Bakgrunnen for dette er at patentdirektivet forbyr patentering av plantesorter.

Planteforedlerloven § 3 tredje ledd gir rett til å videreforedle beskyttede plantesorter og utnytte den nye sorten kommersielt, uten at det er nødvendig med samtykke fra sortseieren. Selv om patentdirektivet ikke åpner for patentering av plantesorter, vil direktivet kunne begrense muligheten for å bruke denne retten. Patentbeskyttelsen er riktignok ikke til hinder for at det forskes på oppfinnelsen f.eks. med sikte på å forbedre den. Men dersom en foredlet sort inneholder og uttrykker en patentert oppfinnelse, f.eks. et gen, vil den ikke kunne utnyttes kommersielt uten samtykke fra patenthaveren.

I tilfeller der et patent hindrer utnyttelse av en plantesort, gir patentdirektivet artikkel 12 på bestemte vilkår grunnlag for tvangslisens (avhengighetslisens) til å utnytte sorten.

Under ugyldighetssøksmålet mot direktivet for EF-domstolen hevdet Nederland at bestemmelsene om patentering av planter og dyr sto i et uklart forhold til forbudet mot å patentere plantesorter og dyreraser, slik at direktivet måtte kjennes ugyldig på grunnlag av rettssikkerhetsprinsipper. Dette ble avvist av EF-domstolen, som viste til at patenteringsadgangen var presisert i fortalen punkt 29 til 32. Domstolen påpekte at plantesorter kjennetegnes ved sitt samlede genom (dvs. alle genene) og kan underlegges planteforedlerrett. Hvis en bestand av planter kjennetegnes ved ett bestemt gen, og ikke det samlede genomet, er det ikke noen fare for rettslig konflikt mellom reglene om patenter og planteforedlerrett. Oppfinnelser knyttet til ett gen kan derfor patenteres hvis oppfinnelsen ikke er teknisk begrenset til å gjelde bare én plantesort.