12 Forholdet til Biodiversitetskonvensjonen mv.

12.1 Innledning

Det har vært mye diskusjon om forholdet mellom patentdirektivet og konvensjon av 22. mai 1992 om biologisk mangfold (Biodiversitetskonvensjonen), som ble forhandlet frem i regi av FNs miljøorganisasjon UNEP. Konvensjonen har 186 parter. Både Norge, EUs medlemsstater og EU har sluttet seg til konvensjonen, som er den første globale avtalen som omfatter forvaltningen av alt biologisk materiale.

Konvensjonen sto sentralt i Norges innlegg i Nederlands ugyldighetssøksmål for EF-domstolen. De norske synspunktene ble vurdert av EF-domstolen, som i sin avgjørelse kom til at patentdirektivet ikke var i strid med konvensjonen, se kapittel 12.8. EF-domstolen understreket imidlertid at direktivet måtte praktiseres i samsvar med forpliktelsene etter Biodiversitetskonvensjonen. Den norske erklæringen ved innlemmelsen understreker at en forutsetning fra Norges side for å akseptere direktivet, er at direktivet skal gjennomføres og praktiseres på en måte som er i samsvar med forpliktelsene som følger av Biodiversitetskonvensjonen, se kapittel 3.

12.2 Hovedinnholdet i Biodiversitetskonvensjonen

Formålsbestemmelsen i Biodiversitetskonvensjonen artikkel 1 lyder slik:

«Denne konvensjonens målsetninger, som skal gjennomføres i samsvar med dens relevante bestemmelser, er bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av dets komponenter og en rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av genressurser, bl.a. gjennom en hensiktsmessig tilgang til genressurser og en hensiktsmessig overføring av relevante teknologier, der det tas hensyn til alle rettigheter over slike ressurser og teknologier, samt gjennom en hensiktsmessig finansiering.»

Konvensjonens formål er altså å bevare det biologiske mangfoldet og å sikre en bærekraftig bruk. Videre skal konvensjonen sikre tilgang til genressurser og en rettferdig fordeling av goder fra kommersiell eller annen utnyttelse av genressursene. Det som skal fordeles, er ikke bare den rent økonomiske avkastningen, men også andre typer goder som f.eks. forskningsresultater og ny teknologi. Innholdet er nærmere omtalt i St.prp. nr. 56 (1992-93), som gjaldt samtykke fra Stortinget til norsk ratifikasjon av konvensjonen.

Flere bestemmelser i konvensjonen fremhever at det er særlig viktig å ivareta utviklingslandenes interesser. Synspunktet er at også utviklingslandene bør gis del i gevinsten av forskningen og produktutviklingen, som en gjenytelse for å stille sine genressurser til disposisjon i tråd med konvensjonen.

Ifølge formålsbestemmelsen skal det tas hensyn til alle rettigheter - herunder immaterielle rettigheter - til genressurser og teknologi når det settes i verk tiltak på konvensjonens område.

12.3 Hovedinnvendingene mot patentdirektivet

Konvensjonen anerkjenner at patentering kan ha betydning for konvensjonens målsettinger, se særlig artikkel 16 nr. 5:

«Idet de erkjenner at patenter og andre immaterielle eiendomsrettigheter kan påvirke gjennomføringen av denne konvensjon, skal de kontraherende Parter i denne forbindelse samarbeide, under iakttakelse av nasjonale lover og folkeretten, for å sikre at slike rettigheter støtter opp om og ikke motvirker denne konvensjonens målsetninger.»

Biodiversitetskonvensjonen er ikke i seg selv et instrument for å regulere patentering. Immaterielle rettigheter er nevnt som bare en av mange faktorer som kan påvirke muligheten for å nå konvensjonens målsettinger.

Det har vært hevdet at en patenteringsadgang i tråd med direktivet vil kunne motvirke målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen. Dette gjelder særlig målsettingene om

• å sikre statene rådighet over egne genressurser

• å sikre en rettferdig fordeling av goder fra bioteknologisk virksomhet

• utveksling av genressurser mellom landene

• å bevare det biologiske mangfoldet

Som påpekt av embetsgruppen for EUs patentdirektiv, rammer innvendingene langt på vei også dagens norske praksis om patentering av genetisk materiale.

12.4 Rådighet og fordeling av goder

12.4.1 Biodiversitetskonvensjonens bestemmelser

Biodiversitetskonvensjonen artikkel 3 legger til grunn at statene, i henhold til FN-pakten og prinsippene i folkeretten, har suveren rett til å utnytte egne genressurser. I artikkel 15. nr. 1 er det uttalt:

«Idet det erkjennes at statene har suverene rettigheter over sine naturressurser, ligger myndigheten til å bestemme over tilgangen til genressursene hos nasjonale regjeringer og er undergitt nasjonal lovgivning.»

Uttak av biologisk materiale krever forhåndssamtykke og skal skje på avtalte vilkår. Statene kan imidlertid gi fri tilgang til ressursene hvis de ønsker det, jf. artikkel 15 nr. 4 og nr. 5. Norge har tradisjonelt hatt et åpent regime.

FNs havrettskonvensjon 10. desember 1982 bekrefter at kyststatene har rådighet også i et begrenset sjøbelte, sjøterritoriet. Utenfor sjøterritoriet kan kyststaten opprette en økonomisk sone. I dette området har kyststaten ifølge havrettskonvensjonen del V suveren rett til å utnytte både levende og ikke-levende naturforekomster.

Biodiversitetskonvensjonen skal også sikre en rettferdig fordeling av goder fra utnyttelsen av genressursene. Dette prinsippet har nær sammenheng med statenes suverene rådighet over egne genressurser. Konvensjonen legger opp til at statene skal sikres økonomisk godtgjørelse for bruken av de genressursene som finnes på deres territorier. De skal også få tilgang til forskningsresultater og produkter som er basert på genressursene. I artikkel 15 nr. 7 heter det:

«Hver kontraherende Part skal treffe hensiktsmessige rettslige, administrative eller politiske tiltak, og i samsvar med artiklene 16 og 19 og, om nødvendig, ved hjelp av den finansielle ordningen opprettet i artiklene 20 og 21, med sikte på å oppnå en rimelig og likeverdig fordeling med de kontraherende Parter som leverer disse ressursene, av resultatene fra forskning og utvikling og av fordelene som følger av kommersiell eller annen utnyttelse av genressursene. Slik fordeling skal skje på gjensidig avtalte vilkår.»

Omlag 90 % av verdens totale genressurser finnes i tropiske og subtropiske områder, dvs. områder som hovedsakelig ligger i utviklingsland. Samtidig er det den industrialiserte delen av verden som har den nødvendige teknologien til å utvikle ressursene kommersielt. Etterlevelse av prinsippene om rådighet og fordeling av goder har derfor særlig betydning for utviklingslandene.

12.4.2 Betydningen av patentering

12.4.2.1 Retten til å utnytte egne genressurser

Det har blitt hevdet at patentering i samsvar med patentdirektivet kan føre til at statene hindres i å bruke egne genressurser, noe som harmonerer dårlig med prinsippet om rådighet over egne genressurser.

Et patent som er gitt i én stat, vil imidlertid ikke ha virkning i andre stater. Patenter er nasjonalt eller regionalt begrenset, dvs. at de bare gjelder i stater de er innvilget for. Hvis ikke staten selv har gitt patent på grunnlag av nasjonal lovgivning, kan oppfinnelsen fritt utnyttes der. For eksempel vil patenter i EU/EØS-området ikke kunne påberopes i et utviklingsland.

Eventuell patentbeskyttelse vil ikke omfatte det biologiske materialet slik det forekommer i naturen. Patentet omfatter bare den tekniske nyvinningen, f.eks. en plante kombinert med en genmodifisering som gir planten en ny egenskap. Naturlige forekomster av planten kan derfor fortsatt selges og utnyttes, også i EØS-området. Dette innebærer bl.a. at tradisjonell bruk av genressursene kan fortsette. Det biologiske materialet kan imidlertid ikke videreutvikles og utnyttes kommersielt på en måte som vil stride mot den patenterte oppfinnelsen.

Embetsgruppen for EUs patentdirektiv har også vurdert problemstillingen:

«Gruppen nevner [ . . .] at rådighetsprinsippet i konvensjonen ikke gir noen rett til å råde over selve den patenterte oppfinnelsen, f.eks. et isolert gen fra en plante i leverandørlandet, som er satt inn i en industriell sammenheng.

Med hensyn til leverandørlandets mulighet til selv å utnytte de naturlige forekomstene av sine genressurser, vil planten slik den forekommer i naturen i leverandørlandet, fortsatt kunne selges i EØS-området av leverandørlandet, uten samtykke fra patenthaveren.

Et patent på et isolert naturlig forekommende gen vil heller ikke være til hinder for at plantene som inneholder genet allerede fra naturens side eller på grunn av tradisjonell planteforedling, videreutvikles ved tradisjonell planteforedling (krysning av plantene som sådanne). Et slikt patent omfatter bare bruk av genet isolert fra sine naturlige omgivelser. Derimot kan patentering avskjære leverandørlandet fra å selv å utnytte genressursene kommersielt på den måten som er patentert, i de land der patentet gjelder, f.eks. ved at det patenterte plantegenet isoleres og settes inn i andre organismer ved hjelp av bioteknologiske metoder.

Hvor langt landet kan gå i retning av å utnytte genmaterialet, vil for øvrig bero på rekkevidden av det konkrete patentet som er gitt av nasjonale patentmyndigheter.»

12.4.2.2 Fordeling av goder

Direktivet har vært kritisert for at det ikke stiller som vilkår for patentering at landet som har levert genressursene som oppfinnelsen er basert på (opprinnelseslandet), er angitt i patentsøknaden. Det har vært påpekt at uten opplysninger om opprinnelsesland kan det være vanskelig å undersøke om materialet er innhentet i samsvar med Biodiversitetskonvensjonen og sikre en rettferdig fordeling av godene. Dette vil særlig ramme utviklingslandene.

I prosessen fram mot patentdirektivet i EU ble det foretatt endringer i direktivet. Selv om patentdirektivet ikke oppstiller en opplysningsplikt på dette punkt, uttales det nå i punkt 27 i fortalen at patentsøknaden bør inneholde opplysninger om råstoffets geografiske opprinnelse hvis opprinnelsen er kjent. Dette går lengre enn gjeldende norsk patentlov og praksis. I Norge blir patenter som gjelder gener gitt uten noen oppfordring til å opplyse om opprinnelse i patentsøknaden. Ifølge patentdirektivet kan søknaden ikke avslås hvis opplysningen ikke blir gitt. Det er derimot forenlig med direktivet å oppstille andre sanksjoner, se kapittel 12.9.2.

Direktivet har videre blitt kritisert for at det kan oppnås patent på oppfinnelser basert på genressurser fra andre stater, selv om det er avdekket at prinsippene i Biodiversitetskonvensjonen ikke er fulgt.

Som påpekt av embetsgruppen for EUs patentdirektiv har norsk rett i dag ingen regler som sikrer at konvensjonens prinsipper blir fulgt i forbindelse med bioteknologisk virksomhet. Biologisk materiale kan utnyttes kommersielt selv om opprinnelseslandet ikke har tillatt bruken, og selv om det ikke er inngått avtale om fordeling av goder. Det kan også i dag oppnås patent og planteforedlerrett uten hensyn til om konvensjonen er fulgt. Patentdirektivet har derfor ikke skapt en prinsipielt sett ny problemstilling.

Patentdirektivet gir dessuten ikke rett til verken å hente genressurser i andre land, eller til å utnytte oppfinnelser basert på ressursene. Innhenting og utnyttelse av genressurser må søkes regulert av annet regelverk, ettersom Biodiversitetskonvensjonens bestemmelser gjelder selv om det ikke knyttes patenter til genressursene. Biomangfoldlovutvalget er allerede satt til å utrede slike reguleringer, se kapittel 12.9.3.

Regjeringen vil søke å iverksette generelle tiltak som tar høyde for disse problemstillingene, se kapittel 12.9.

12.5 Utveksling av genressurser

12.5.1 Biodiversitetskonvensjonens bestemmelser

Et hovedformål med Biodiversitetskonvensjonen er å sikre tilgang til genetiske ressurser. Dette er viktig både for å sikre forsyningen av bl.a. mat, og for å legge til rette for videre forskning og produktutvikling.

Biodiversitetskonvensjonen tar sikte på at statene skal samarbeide om ordninger som sikrer en mest mulig åpen tilgang til genressurser. Artikkel 15 nr. 2 lyder:

«Hver kontraherende part skal bestrebe seg på å legge forholdene til rette for å lette andre kontraherende Parters tilgang til genetiske ressurser for miljømessig forsvarlig bruk, og skal ikke innføre restriksjoner som motvirker målsetningene i denne konvensjon.»

12.5.2 Betydningen av patentering

Det har vært hevdet at utvidelse av patenteringsadgangen i Norge til å omfatte oppfinnelser knyttet til planter og dyr, vil motvirke målsettingen om en mest mulig åpen tilgang til genressurser fordi eneretten gir patenthaveren en mulighet til å nekte andre å utnytte det patenterte materialet kommersielt, og til å påvirke utbredelsen av og prisene på produktene. Dette begrenser adgangen til fri bruk av det biologisk materialet.

Patentbeskyttelsen hindrer imidlertid ikke bruk av det opprinnelige biologiske materialet. Det er bare materialet kombinert med oppfinnelsen - f.eks. en genmodifisering som gir resistens mot sprøytemidler - som er omfattet av beskyttelsen. Naturlige forekomster av materialet kan derfor fortsatt selges fritt, også på det europeiske markedet, i den grad ikke toll og andre importrestriksjoner hindrer det. Det er imidlertid en viss fare for at det kan oppstå bevisproblemer med hensyn til om materialet er hentet fra naturlige forekomster.

Det har også blitt påpekt at en omfattende patenteringsadgang vil føre til at landene som besitter genressurser - i stor grad utviklingsland - kan komme til å håndheve sin rådighet over egne genressurser strengt som en reaksjon mot den omfattende patenteringsadgangen i de vestlige landene. Dette har allerede til en viss grad skjedd.

Det er en politisk realitet at mange utviklingsland oppfatter patentering av biologisk materiale som uheldig og urettferdig. Det oppstår skjevheter hvis man bare konsentrerer seg om å ivareta interessene til dem som videreutvikler genressursene til patenterbare oppfinnelser, men ikke f.eks. innehavere av tradisjonell kunnskap. Dette vil regjeringen ta høyde for ved utformingen av norske posisjoner i internasjonale fora, se kapittel 10.3 og 13.

Forholdet mellom patentering og tilgang til å benytte biologisk materiale er også behandlet i kapittel 9. Det arbeides dessuten med generelle tiltak for å ivareta Biodiversitetskonvensjonens målsettinger, se kapittel 12.9.

12.6 Bevaring av det biologiske mangfoldet

12.6.1 Biodiversitetskonvensjonens bestemmelser

Et av konvensjonens hovedformål er å bevare det biologiske mangfoldet og sikre en bærekraftig bruk av de enkelte komponentene i mangfoldet.

Konvensjonen pålegger statene en rekke forpliktelser for å bidra til dette, se bl.a. artikkel 8 om bevaring av genressurser i naturen og artikkel 9 om bevaring utenfor det naturlige miljøet. Artikkel 11 bestemmer:

«Hver kontraherende Part skal, så langt det er mulig og hensiktsmessig, innføre økonomisk og samfunnsmessig forsvarlige tiltak som virker stimulerende for bevaring og bærekraftig bruk av det biologiske mangfolds komponenter.»

12.6.2 Betydningen av patentering

Det har vært hevdet at en omfattende adgang til å patentere bioteknologiske oppfinnelser indirekte kan føre til at det biologiske mangfoldet svekkes, og at patentdirektivet derfor motvirker konvensjonens målsetting på dette punkt.

Argumentasjonen går bl.a. ut på at patentering av biologisk materiale kan svekke utviklingslandenes motivasjon til å bevare sine genressurser. Det anføres at patentering uten et system for fordeling av goder fører til at avkastningen fra utnyttelsen av landenes genressurser havner i de industrialiserte landene. Dette minsker utviklingslandenes interesse i å ta vare på det biologiske mangfoldet. Regjeringen mener det er viktig å motivere og hjelpe utviklingslandene til å bevare det biologiske mangfoldet. Regjeringen vil også arbeide for å etablere ordninger for fordeling av goder, se kapittel 11 og 12.9.

Enkelte mener at omfattende patentering - i samspill med andre faktorer - kan styrke tendensen til at landbrukssektoren domineres av et fåtall store aktører som bruker et snevert utvalg av plantegenetisk materiale over store arealer.

Embetsgruppen for EUs patentdirektiv påpekte at faktorer som produktenes kvalitet, bransjereguleringer og markedsforholdene i de enkelte sektorene uansett har langt større betydning for hvilket produktspekter som tilbys, og for antallet av og størrelsen på aktørene, enn om produktene er patenterte.

Det har også vært innvendt at produkter som er utviklet ved hjelp av moderne bioteknologi, kan fortrenge naturlig forekommende livsformer og dermed redusere det genetiske mangfoldet. Det kan f.eks. dreie seg om planter og dyr med spesielle konkurransefortrinn som øker raskt i antall på bekostning av eksisterende arter. Teknikker for kloning gjør det dessuten mulig å fremstille eksemplarer med identisk arvemateriale, slik at den genetiske ensrettingen øker.

Flere høringsinstanser har påpekt at patentering i samsvar med direktivet ikke vil hindre tilgangen til allerede eksisterende produkter. Hvilke produkter som vinner i markedet, vil først og fremst bero på alminnelige markedsmekanismer. Også offentligrettslig sektorlovgivning kan ha betydning. Å nekte patentering vil ikke kunne hindre at nye og bedre produkter utkonkurrerer tradisjonelle produkter. Derimot vil den tidsbegrensede eneretten kunne motivere patenthavere til å øke produksjonstakten for å tjene maksimalt før patentbeskyttelsen opphører, i stedet for å satse på nye produkter som kan øke produktmangfoldet.

Et patent gir ingen rett til å bruke en oppfinnelse i strid med annen lovgivning. Direktivet er ikke til hinder for at Norge opprettholder en streng politikk f.eks. når det gjelder adgangen til utsetting av genmodifiserte organismer, se kapittel 8.1.6. Likeså vil omsetning av såvarer og annet formeringsmateriale reguleres av bl.a. landbrukslovgivningen.

12.7 FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk

Den internasjonale traktaten 3. november 2001 om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk ble forhandlet frem i regi av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO). Traktaten er undertegnet av Norge og 77 andre stater. Norge har foreløpig ikke ratifisert traktaten, og den har ikke trådt i kraft. Den vil tre i kraft etter at den er ratifisert av 40 stater. Traktaten regulerer tilgang til plantegenetiske ressurser og fordeling av godene ved bruk innen mat- og landbrukssektoren med utgangspunkt i Biodiversitetskonvensjonen. Mange globalt viktige matvekster og fôrvekster inngår i systemet.

Traktaten anerkjenner statenes suverene rådighet over egne plantegenetiske ressurser og retten til å regulere disse i nasjonal lovgivning. Samtidig etableres et multilateralt system for felles tilgang til plantegenetiske ressurser for mat og landbruk og fordeling av de goder som genereres. Tanken er at et slikt multilateralt system vil være langt mer praktisk for forskning, produktutvikling og internasjonalt samarbeid enn om utvekslingen av plantegenetisk materiale skulle baseres på bilaterale avtaler.

Traktaten forplikter statene til å gi fri tilgang til plantegenetiske ressurser som er under statenes kontroll og som samtidig er offentlig tilgjengelige. Tilgang skal gis gratis eller med minimal kostnad og uten behov for å spore opprinnelsen til den aktuelle genressursen.

Overføring av plantemateriale skal skje på grunnlag av en standard materialoverføringsavtale der traktatens vilkår for bruk av materialet inngår, slik at mottakeren er kontraktsrettslig forpliktet til å følge vilkårene. Avtalen regulerer også videre overføring av materialet til nye mottakere.

Traktaten søker å skape balanse mellom immaterielle rettigheter (patenter osv.) og hensynet til at bruken av plantemateriale skal være mest mulig fri. Bruk av genressurser som er beskyttet ved immaterielle rettigheter eller andre rettigheter skal være i samsvar med regelverket for disse rettighetene. Mottakere av plantemateriale fra det multilaterale systemet forplikter seg til å ikke søke immaterielle eller andre rettigheter som begrenser den tilrettelagte tilgangen til dette materiale, eller dets genetiske deler/komponenter, i den form de mottas fra det multilaterale system.

Traktaten er ikke til hinder for å søke patent på oppfinnelser som er basert på det mottatte materialet, såfremt patentbeskyttelsen ikke kan hindre videre tilgang til og bruk av det mottatte materialet til bevarings-, forsknings- og utviklingsformål. Materiale som utveksles innenfor det multilaterale systemet kan ikke patenteres på en måte som hindrer tradisjonell bruk. Tilsvarende forbud mot patentering er praktisert overfor mottakere av genmateriale fra Samrådsgruppen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR, som administrerer de viktigste genbankene på området for matforsyning).

Forpliktelsene knyttet til patentering er forenlige med patentdirektivet og patentloven. Patentering etter disse regelverkene hindrer ikke bruk av plantematerialet i sin opprinnelige form. Patenteringspraksis innenfor rammene av direktivet må legges opp slik at den samsvarer med traktatens formål. Det må bl.a. sikres at terskelen for oppfinnelseshøyde ikke blir for lav.

I samsvar med Biodiversitetskonvensjonen skal traktaten også sikre en rettferdig fordeling av goder som følger av utnyttelsen av plantematerialet. Siden mye av materialet har blitt utvekslet mellom land og regioner i årtusener, skal det ikke gis individuell godtgjørelse til noe konkret land. Innbetalinger skal skje til et internasjonalt fond som skal opprettes under systemet. Fondet skal brukes til å stimulere til bevaring og bærekraftig bruk av genetiske ressurser særlig i utviklingsland og land med overgangsøkonomi.

Mottakeren av genressursene skal betale en andel av godene fra kommersialisering av produkt som inneholder materiale som er mottatt under systemet. Plikten gjelder ikke der genressursen er fritt tilgjengelig for videre forskning eller foredling, men statene skal likevel oppfordre innehavere av genressurser til å betale en andel av eventuelle goder. Praktisk gjennomføring av disse prinsippene, som skal inngå i en standard avtale for materialoverføring, skal nå utredes i en egen ekspertgruppe.

Norge spilte en aktiv rolle i forhandlingene om traktaten. Norge hadde også lederskapet i den europeiske regionale gruppen gjennom sluttforhandlingene.

12.8 Saken for EF-domstolen

Som nevnt i punkt 2.2.1 gikk Nederland i 1998 til søksmål for EF-domstolen med påstand om at patentdirektivet måtte kjennes ugyldig. Et av grunnlagene som ble anført for ugyldighet, med støtte fra Norge, var at direktivet står i et problematisk forhold til Biodiversitetskonvensjonen, nærmere bestemt målsettingene om

• å sikre statene rådighet over egne genressurser

• å sikre en rettferdig fordeling av goder fra bioteknologisk virksomhet

• å sikre tilgang til genressurser

• å bevare det biologiske mangfoldet

Disse anførslene ble avvist av EF-domstolen, som uttalte (premiss 63 til 68):

«Sagsøgeren har for det fjerde endelig sammen med den norske regering, der er interveneret til støtte for sagsøgerens påstande, gjort gældende, at selve direktivets formål, der er at gøre bioteknologiske opfindelser patenterbare i alle medlemsstater, går imod den rimelige og retfærdige fordeling af de fordele, der følger af udnyttelsen af de genetiske ressourcer, hvilket er et af KBM's (Biodiversitetskonvensjonens) formål.

De risici, som sagsøgeren og denne intervenient har påberåbt sig, er imidlertid holdt i hypotetiske vendinger og fremgår ikke direkte af direktivets bestemmelser, men af den brug, der kan gøres heraf.

Det kan ikke uden bevis herfor, hvilket mangler i denne sag, anses for fastslået, at det blotte forhold, at bioteknologiske opfindelser patentbeskyttes, har til følge, således som det hævdes, at udviklingslandene fratages deres mulighed for at kontrollere deres biologiske ressourcer og henholde sig til deres traditionelle kundskaber, og at en monokultur fremmes og nationale og internationale bestræbelser på at bevare den biologiske mangfoldighed modarbejdes.

Selv om KBM's artikel 1 har til formål at sikre den rimelige og retfærdige fordeling af de fordele, der følger af udnyttelse af de genetiske ressourcer, bl.a. på grundlag af behørig adgang til de genetiske ressourcer og passende overførsel af relevant teknologi, præciserer artiklen, at dette skal ske under hensyntagen til samtlige rettigheder til disse ressourcer og til teknologien. Der er ingen angivelse af, at KBM navnlig pålægger en hensyntagen til interesserne hos de lande, hvis genetiske ressourcer er oprindelige, eller til, at der skal findes tekniske overførselsforanstaltninger som en af betingelserne for meddelelse af et patent på bioteknologiske opfindelser.

For så vidt angår den hindring, som direktivet kunne udgøre inden for rammerne af det internationale samarbejde, der er nødvendigt for at opfylde KBM's formål, skal det bemærkes, at medlemsstaterne i henhold til direktivets artikel 1, stk. 2, har til opgave at anvende direktivet i overensstemmelse med de aftaler, de har undertegnet navnlig vedrørende den biologiske mangfoldighed.

Det fremgår af ovenstående, at det fjerde anbringende ikke kan tages til følges.»

EF-domstolen uttaler altså at patentdirektivet er forenlig med Biodiversitetskonvensjonen og fremhever også at direktivet må anvendes i overenstemmelse med Biodiversitetskonvensjonen.

12.9 Regjeringens vurderinger og tiltak

12.9.1 Innledning

For å akseptere beslutningen i EØS-komiteen var det en forutsetning fra norsk side at direktivet skal gjennomføres og praktiseres på en måte som er i samsvar med forpliktelsene som følger av Biodiversitetskonvensjonen. Dette er understreket i den norske erklæringen ved innlemmelsen, se kapittel 3.

EF-domstolen har kommet til at patentdirektivet ikke er i strid med Biodiversitetskonvensjonen. Regjeringen har merket seg at EF-domstolen har kommet frem til dette etter også å ha vurdert den norske argumentasjonen.

Regjeringen er ikke fornøyd med å oppfylle minimumskravene i Biodiversitetskonvensjonen. Regjeringen vil derfor arbeide videre med hvordan målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen kan bli gjennomført på en klarere og mer effektiv måte. Dette ønsker Regjeringen å gjøre på bred basis, ikke bare i tilknytning til patentering.

FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser innen mat og landbruk er en viktig milepæl i arbeidet for global matsikkerhet og gjennomføring av Biodiversitetskonvensjonen. Traktaten skal sikre tilgang til genressurser og fordeling av godene samtidig som det ikke stenges for kommersiell utnyttelse og patentering. Traktaten viser at det er mulig å etablere internasjonale systemer som er basert på prinsippene i Biodiversitetskonvensjonen, uten å lovfeste begrensninger i patenteringsadgangen etter Patentdirektivet, og uten at dette er til hinder for en patenteringsadgang i samsvar med patentdirektivet.

Regjeringen mener at en streng praktisering av kravet om oppfinnelseshøyde og restriktiv praktisering av prinsippene om beskyttelsens omfang vil støtte opp om målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen, særlig målet om å sikre tilgang til genressurser. Det samme gjelder forslaget om å gjøre det enklere å få tvangslisens. Det vises til kapittel 9.8.2.

Det arbeides også med andre tiltak for å ivareta konvensjonens målsettinger, se nedenfor.

12.9.2 Opplysning om opprinnelsessted i patentsøknad

Et krav om at en patentsøker må opplyse om opprinnelsessted for biologisk materiale, vil kunne gjøre det lettere å kontrollere om materialet er innhentet i samsvar med Biodiversitetskonvensjonen. Det kan også bli lettere å finne ut om vilkårene for patentering er oppfylt, eller om patentsøknaden gjelder noe som er kjent fra før (tradisjonell kunnskap eller liknende).

I forbindelse med en gjennomføring av patentdirektivet i norsk rett vil regjeringen derfor foreslå en regel om at patentsøknader på oppfinnelser knyttet til biologisk materiale skal inneholde opplysninger om hvor materialet stammer fra eller hvor det faktisk er hentet fra. Oppfinnerne vil i alle fall kjenne til hvor de selv faktisk har hentet forskningsmaterialet fra, selv om de ikke skulle ha kjennskap til det første leddet i omsetningskjeden.

Brudd på opplysningsplikten vil ikke ha noen betydning for behandlingen av patentsøknaden, se punkt 27 i direktivets fortale. Derimot kan patentsøker straffes for falsk forklaring etter straffeloven § 166 hvis vedkommende bevisst gir gale opplysninger om opprinnelsesstedet eller uriktig opplyser å ikke kjenne opprinnelsesstedet. Liknende regler er innført i Danmark.

Problemstillingen om å kreve angivelse av opprinnelse vil også bli fulgt opp i TRIPS-rådet (se også kapittel 13).

Spørsmålet om søkeren også skal pålegges å gi ytterligere opplysninger, vil bli sett i sammenheng med arbeidet i Biomangfoldlovutvalget og en norsk ratifikasjon av FAO-traktaten om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk.

12.9.3 Tiltak utenfor patentlovgivningen

De mest omfattende tiltakene for å gjennomføre målsettingene i Biodiversitetskonvensjonen, må ligge utenfor patentlovgivningen.

Biomangfoldlovutvalget ble opprettet ved kongelig resolusjon 20. april 2001. Utvalget har som mandat å utrede et lovgrunnlag for en samordnet forvaltning av det biologiske mangfoldet og skal etter planen levere sin innstilling 1. oktober 2003. Utvalget skal utrede tiltak spesielt med tanke på gjennomføring av Biodiversitetskonvensjonen og FAO-avtalen om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk. Utvalget skal foreslå regler som bidrar til å sikre truede og sårbare naturtyper og arter, regler om introduksjon av fremmede arter og regler der sammenhengen mellom artsvern og områdevern kommer bedre frem enn i dag. Det skal utrede forslag til lovverk både om tilgang til genressurser i Norge og om norske interessenters utnyttelse av genressurser fra andre land. Utvalget skal også foreslå tiltak som kan bidra til en rettferdig fordeling av godene fra utnyttelsen av genressurser.

De tiltakene i rapporten fra embetsgruppen for EUs patentdirektiv som knytter seg direkte til Biodiversitetskonvensjonen, skal utredes videre av utvalget.