8 Veglova (Samferdselsdepartementet)

8.1 Gjeldende rett

Lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova) er rammeloven som regulerer de offentlige vegene i Norge og myndighetene som har ansvaret for de offentlige vegene – vegstyresmaktene. Vegstyresmaktene er nærmere regulert i lovens kapittel II. I § 9, jf. § 1, deles det offentlige vegnettet inn i tre typer veger: riksveger, fylkesveger og kommunale veger. I henhold til veglova § 9 er Vegdirektoratet vegstyremakt (vegmyndighet) for riksveiene, fylkeskommunene er vegmyndighet for fylkesveiene og kommunene er vegmyndighet for de kommunale vegene. Myndigheten som «vegstyremakt» innebærer at de respektive offentlige myndighetene har ansvaret for blant annet å planlegge, bygge, forvalte, drifte og vedlikeholde de offentlige vegene iht. bestemmelsene i veglova og forskrifter til veglova.

Gjeldende bestemmelse om tildeling av vegmyndighet i veglova § 9 trådte i kraft henholdsvis 1. januar 2017 og 1. januar 2020 i forbindelse med regionreformen.

Fram til 1. januar 2020 ble det administrative arbeidet med riksvegene og fylkesvegene utført av Statens vegvesen i henhold til §§ 10 og 19. Denne organiseringen var beskrevet som «sams vegadministrasjon» i veglova. Ved regionreformen i 2020 ble fylkesvegadministrasjonen overført fra Statens vegvesen til fylkeskommunene. I Prop. 79 L (2018–2019) Endringer i veglova mv. (overføring av fylkesveiadministrasjon) side 35 heter det:

Veglova § 9 første ledd fjerde og femte punktum og § 9 andre ledd andre, tredje og fjerde punktum gir vegstyresmaktene over riksvei og fylkesvei adgang til å delegere myndighet til hverandre og til kommunen, jf. § 9 tredje ledd. Endringene i bestemmelsene innebærer visse forenklinger samtidig som at myndighet som tidligere er lagt til regionvegkontoret nå legges til Statens vegvesen for riksveiene og til fylkeskommunen for fylkesveiene. I § 9 første ledd slås bestemmelsene i fjerde og femte punktum sammen til et nytt fjerde punktum, som gir Statens vegvesen, etter nærmere bestemmelser fastsatt av departementet, myndighet til å delegere styresmakt til fylkeskommunen og kommunen. I andre ledd slås andre, tredje og fjerde punktum sammen til et nytt andre punktum, som gir fylkeskommunen myndighet til å delegere styresmakt til Statens vegvesen og kommunen. Nytt første ledd fjerde punktum er ment å ivareta behovet for delegasjon fra Statens vegvesen til fylkeskommunene og kommunene, mens nytt andre ledd andre punktum opprettholder en vid adgang for fylkeskommunen å delegere styresmakt til Statens vegvesen og kommunen.

Gjeldende § 9 første og andre ledd viderefører i prinsippet de delegeringsadgangene som fulgte av tidligere lovtekst. Veglova har hatt delegeringshjemler i §§ 9 og 10 siden den ble vedtatt i 1963. Disse hjemlene har hatt forskjellig utforming avhengig av hvordan benevnelsen av myndighetsorganene har vært fastsatt. Delegeringshjemlene var også utformet med tanke på sams vegadministrasjon for riks- og fylkesveger. Tidligere bruk av denne delegeringsadgangen må derfor ses i denne sammenhengen.

Som følge av overføringen av fylkesvegadministrasjonen fra Statens vegvesen til fylkeskommunene falt hjemmelen for fylkeskommunen til å delegere myndighet til de felles regionvegkontorene bort. Fylkeskommunene delegerte i alle år styremakt til vegsjefene, fra 1996 benevnt «vegkontor» og fra 2003 «regionvegkontor». Hjemmelen for fylkeskommunene har vært brukt fra loven trådte i kraft 1. januar 1964 og fram til 1. januar 2020. Veglova hadde også i tillegg før 1. januar 2020 hjemler som la myndighet på fylkesveger direkte til regionvegkontorene som del av sams vegadministrasjon. Etter avviklingen av sams vegadministrasjon i 2020 er gjeldende § 9 ikke benyttet for delegering av oppgaver til fylkeskommuner eller kommuner.

Veglova § 9 første ledd fjerde setning og andre ledd andre setning gjelder delegering av «styremakt» som omfatter noe mer enn å fatte enkeltvedtak med hjemmel i veglova eller i tilhørende forskrifter. Lovens begrep «styremakt» er ikke nærmere definert i veglova. Ut fra de øvrige bestemmelsene i veglova må det legges til grunn at det i begrepet «styremakt» ligger totalansvar for de vegene som faller under vedkommende vegmyndighets ansvar. Dette totalansvaret regnes i praksis å omfatte både det å være eier av vegene, ha ansvaret for å forvalte vegene overfor brukerne av vegene og vegenes omgivelser, og ha ansvaret for å utføre drift, vedlikehold og tiltak for utbygging eller utbedring av vegene, ut fra samfunnets behov. Videre gir veglova de respektive vegmyndighetene etter lovens § 9 hjemmel til å fatte enkeltvedtak etter forvaltningsloven, jf. blant annet veglova kapittel V, VI og VII, og foreta andre disposisjoner som er nødvendige for å ivareta ansvaret som vegmyndighet.

I forskriftene til veglova er det ikke gitt egne bestemmelser om delegering av vegstyresmakt til fylkeskommunene eller kommunene.

8.2 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet la departementet til grunn at kompetansehjemmelen allerede følger av veglova § 9, men at gjennomgangen har vist at det er hensiktsmessig å nærmere regulere måten tildelingen av vegstyresmakt gjennomføres på. Det ble på denne bakgrunn foreslått at det i § 9 andre ledd innføres et krav om at tildelingen av myndighet til fylkeskommuner eller kommuner gjøres i forskrift, og ikke delegeres.

8.3 Høringsinstansenes syn

Høringsforslaget er kun kommentert av Statens vegvesen. De slutter seg til forslaget om at tildeling av myndighet i henhold til veglova § 9 i fremtiden skal skje ved forskrift, og at forslaget til endringer i veglova § 9 kun medfører en formalisering av overføring av myndighet. Statens vegvesen viser til at høringens forslag til ny ordlyd i veglova § 9 første ledd fjerde punktum tar utgangspunkt i bestemmelsens ordlyd før 2020. Myndigheten er i dag lagt til Statens vegvesen, ikke Vegdirektoratet. Statens vegvesen legger til grunn at dette kun er en inkurie.

8.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å endre veglova § 9 slik at det innføres et krav om at den nærmere oppgavetildelingen fra staten til fylkeskommunene og kommunene skal vedtas gjennom forskrift. Det innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til fylkeskommuner og kommuner. Myndigheten til å tildele oppgavene legges til Statens vegvesen. Når oppgavene ikke kan delegeres, innebærer det at Statens vegvesen ikke lenger har instruksjonsmyndighet overfor kommuner og fylkeskommuner om utførelsen av disse. Nåværende hjemmel i § 9 har fram til nå ikke vært benyttet til delegering av oppgaver til kommuner og fylkeskommuner, og departementet legger derfor til grunn at det ikke forventes større praktiske konsekvenser av forslaget.

Dersom Statens vegvesen skal beholde sin rolle som statlig klageinstans knyttet til oppgaver som er tildelt fylkeskommuner og kommuner, innebærer dette et unntak fra forvaltningsloven § 28 andre ledd første punktum, jf. veglova § 11 første ledd og krever derfor klar hjemmel i lov, se omtale i punkt 2.2.4. Nytt fjerde ledd i § 11 skal sikre at Statens vegvesen, i saker der en oppgave er lagt til fylkeskommunen eller kommunen med hjemmel i lovens § 9 nytt fjerde ledd første punktum, fortsatt skal være klageinstans for fylkeskommunale og kommunale enkeltvedtak. Tilsvarende gjelder behovet for at fylkeskommunen skal beholde sin nåværende rolle som klageinstans i saker der fylkeskommunen tildeler oppgaver i forskrift til Statens vegvesen og kommuner, jf. § 11 nytt femte ledd.