4 Naturmangfoldloven (Klima- og miljødepartementet)

4.1 Gjeldende rett

4.1.1 Naturmangfoldloven § 62 andre ledd første punktum

Lov 19. juni 2009 nr. 100 om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) § 62 andre ledd første punktum gir Kongen hjemmel til å bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven.

Kommunen er gitt en sentral rolle i naturforvaltningen etter naturmangfoldloven. Kommunens oppgaver etter loven følger dels av loven selv, se for eksempel § 18 fjerde ledd og kapittel VI om utvalgte naturtyper, dels av forskrifter med hjemmel i loven, og dels av delegeringsvedtak.

Da naturmangfoldloven ble vedtatt, var det alminnelig praksis innenfor naturforvaltningen at kommunen ble tildelt myndighet i forskrift, eller ved delegeringsvedtak med hjemmel i forskrift. Adgangen ble videreført ved vedtagelsen av loven. Av forarbeidene framgår det at sentrale hensyn ved videreføringen var å sikre en fleksibilitet i forvaltningen som kan tilpasses ulike saksfelts kompleksitet og karakter, og samtidig ta høyde for kommuners kompetanse og kapasitet. En slik ordning ivaretar også hensynet til viktige nasjonale og internasjonale interesser i naturforvaltningen.

4.1.2 Særlig om områdevern etter lovens kapittel V

Alle landets kommuner fikk i 1998 tilbud om å få delegert forvaltningsmyndighet for verneområder etter den dagjeldende naturvernloven. Unntatt fra dette tilbudet var nasjonalparker og våtmarksområder av internasjonal betydning (Ramsar-områder). I 2009 hadde om lag 70 kommuner takket ja til tilbudet. Ved fastsettelsen av naturmangfoldloven ble adgangen til slik delegering lovfestet i § 62 andre ledd første punktum. Av denne bestemmelsen følger det at Kongen kan bestemme at kommunen er myndighet etter nærmere angitte bestemmelser i eller i medhold av loven.

Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at delegering til kommunene forutsetter at kommunene frivillig ønsker å påta seg oppgaven, og at delegeringen må knyttes til bestemte bestemmelser i loven eller forskrift med hjemmel i loven, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) side 446. Det framgår av uttalelsene at bestemmelsen først og fremst tar sikte på å gi hjemmel for å fortsette den etablerte praksisen med delegering av forvaltningsmyndighet for verneområder til kommuner som ønsker det. Dette er i tråd med langvarige politiske ønsker og føringer om stor grad av lokal forvaltning av verneområder. Videre ivaretar det prinsippet i kommuneloven § 2-2 andre ledd om at offentlige oppgaver fortrinnsvis bør legges til det forvaltningsnivået som er nærmest innbyggerne.

Forvaltningsmyndigheten for slike verneområder blir utpekt i eller i medhold av det enkelte vedtak om fastsetting av verneforskrift. For eksisterende verneområder der kommunen er forvaltningsmyndighet, er dette hovedsakelig løst ved at det i den enkelte verneforskrift er fastslått at Miljødirektoratet har adgang til å fastsette hvem som skal være forvaltningsmyndighet for det aktuelle verneområdet, og et tilhørende delegeringsvedtak fra direktoratet.

Av naturmangfoldloven § 62 andre ledd andre punktum følger det videre at «Kongen kan instruere kommunene om utøvelsen av delegert myndighet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av kapittel V.» Av Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) side 445 følger det videre at «staten i forbindelse med delegasjon av forvaltningsmyndighet for verneområder til kommuner som frivillig ønsker slik myndighet, som vilkår for delegasjonen kan gis instruksjon om saksbehandling og lovtolkning samt gi generelle retningslinjer for hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved skjønnsutøvelsen. Det kan også gis instruks om skjønnsutøvelsen i konkrete tilfeller.» Med grunnlag i dette får kommuner som påtar seg delegert myndighet etter bestemmelsen, i forbindelse med delegeringsbrevet konkrete oppgaver knyttet til forvaltningsansvaret.

I naturmangfoldloven kapittel V brukes gjennomgående begrepet «forvaltningsmyndighet» for å angi den myndigheten som forvalter verneområdet etter at vernet er vedtatt. Der slik myndighet er delegert til kommuner, jf. § 62 andre ledd, må kommunen tilsvarende anses som miljøvernmyndighet selv om dette ikke uttrykkelig framgår av loven, jf. Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) side 317.

Per desember 2023 har 56 kommuner forvaltningsmyndighet for totalt 286 verneområder. I hovedsak er kommunen forvaltningsmyndighet for naturreservater. Naturreservater er ofte relativt små verneområder, som det er lagt til grunn skal forvaltes av de kommunene som ønsker det. Det stilles noen krav til slik delegering, blant annet at hele verneområdet er innenfor en kommune og at kommunen har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse. Det er lagt til grunn at det er frivillig for kommunene om de vil eller ikke vil overta ansvaret som forvaltningsmyndighet for slike verneområder i sin kommune. Dersom aktuelle kommuner av ulike grunner ikke lenger ønsker slik myndighet, vil Miljødirektoratet treffe et nytt delegeringsvedtak der forvaltningsmyndigheten for verneområdet delegeres til statsforvalteren. Antallet kommuner med forvaltningsmyndighet har vært relativt stabilt siden 2015. Det kommer fra tid til annen noen nye kommuner til, og noen kommuner frasier seg myndigheten for verneområder.

4.1.3 Naturmangfoldloven § 62 andre ledd andre punktum

Det følger av naturmangfoldloven § 62 andre ledd andre punktum at Kongen kan instruere kommunen om utøvelsen av delegert myndighet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av naturmangfoldloven kapittel V om områdevern. Bakgrunnen for instruksjonsadgangen er at det ved forvaltning av verneområder er behov for å kunne sikre at forvaltningen av områdene bidrar til oppfyllelse av nasjonale og internasjonale mål om bevaring av natur.

Andre punktum må leses i sammenheng med første punktum. For delegert myndighet knyttet til verneområder, er § 62 andre ledd andre punktum en særbestemmelse som gir rett til å instruere kommunen om utøvelsen av myndigheten. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen (Ot.prp. nr. 52 (2008–2009) side 317–318) at

miljøvernmyndighetene som betingelse for delegasjonen [vil] kunne gi instruksjon om saksbehandling, og lovtolkning samt gi generelle retningslinjer for hvilke hensyn som skal tillegges vekt ved skjønnsutøvelsen. Selv om det er mindre aktuelt vil det også være adgang til å gi instruks om skjønnsutøvelsen i konkrete tilfeller. Det kan også gi føringer om hvordan oppgaver knyttet til verneområder skal utføres.

4.1.4 Naturmangfoldloven § 62 tredje ledd

Naturmangfoldloven § 62 tredje ledd fastsetter at Miljødirektoratet er klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter naturmangfoldloven, med mindre annet er bestemt. Det følger også av bestemmelsen at statsforvalteren har klagerett over vedtak truffet av kommunen etter delegasjon, og over vedtak som et organ som er særskilt oppnevnt etter § 62 andre ledd tredje punktum har fattet på grunnlag av delegert myndighet.

4.1.5 Naturmangfoldloven § 62 fjerde ledd

Naturmangfoldloven § 62 fjerde ledd gir Kongen hjemmel til å fastsette generelle bestemmelser om kommuners utøvelse av myndighet eller oppgaver etter loven. Regler om utøvelse av myndighet eller oppgaver etter loven skal etter bestemmelsen fastsettes i forskrift. Dette vil nok i utgangspunktet være mest aktuelt ved oppgaver eller myndighet utover forvaltningsmyndighet for verneområder etter kapittel V. Det er ikke fastsatt slike generelle forskrifter med hjemmel i fjerde ledd til nå.

4.2 Forslaget i høringsnotatet

4.2.1 Naturmangfoldloven § 62 andre ledd første punktum

Det følger av bestemmelsen at kommunen kan gis myndighet etter nærmere bestemte bestemmelser i loven eller i forskrift med hjemmel i loven, men kompetansen er ikke nærmere presisert. Departementet foreslo derfor justeringer av § 62 andre ledd første punktum, slik at det følger direkte av ordlyden at myndigheten skal tildeles i forskrift. Dette innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til kommunen.

4.2.2 Myndighet til å fastsette og endre forvaltningsmyndighet

Det har vært praktisk at Miljødirektoratet har brukt sin delegerte myndighet etter naturmangfoldloven § 62 til raskt å kunne delegere forvaltningsansvar til kommuner som har ønsket det. Den samme myndigheten blir brukt til å delegere myndigheten til annen forvaltningsmyndighet dersom kommunen av ulike grunner ikke skal ha den. Det er et mål at slike oppgaver ikke delegeres til kommunen, men tildeles gjennom fastsetting av forskrift, jf. forslaget til endring i § 62 første ledd. Gjeldende § 34 åpner ikke for at andre enn Kongen i statsråd kan tildele kommunene forvaltningsansvar gjennom endring av verneforskriften. Departementet foreslo derfor at § 34 sjette ledd tilføyes et nytt nr. 4, slik at Kongen i statsråd kan delegere til underordnet myndighet adgang til å «fastsette bestemmelse om forvaltningsmyndighet» i verneforskriften. I § 62 andre ledd andre punktum foreslo departementet å klargjøre at tildeling av myndighet etter lovens kapittel V til kommunen skal skje gjennom fastsetting av forskrift under forutsetning av at kommunen samtykker til det.

4.2.3 Eksisterende verneforskrifter og vedtak om delegering

Departementet foreslo ikke i høringen at de om lag 3350 eksisterende verneforskriftene endres slik at de spesifiserer hvem som er forvaltningsmyndighet.

Berørte parter har ofte kjennskap til hvem som er forvaltningsmyndighet, og vil kunne få informasjon om det ved å henvende seg til statsforvalteren. En slik omfattende gjennomgang av gjeldende verneforskrifter vil derfor ha begrenset nytte sammenlignet med ressursene som må prioriteres til arbeidet. Departementet vurderte det som hensiktsmessig at fastsetting av forvaltningsmyndighet for verneområder framover, så langt råd er, skjer i forbindelse med verneprosessene. Hvem som skal være forvaltningsmyndighet vil da kunne framgå både av endelig vedtatt verneforskrift og av høringsforslag til denne. Den vedtatte verneforskriften bør likevel fortsatt gi Miljødirektoratet myndighet til å tildele kommunen myndighet gjennom endring av verneforskriften eller til å delegere myndigheten etter forskriften til et annet organ senere, jf. forslag til endring i naturmangfoldloven § 34 sjette ledd.

4.2.4 Instruksjon ved utøvelse av delegert forvaltningsmyndighet for verneområde

I tråd med kommuneloven § 2-2 første ledd bør ikke det kommunale selvstyret begrenses mer enn det som er nødvendig for å ivareta nasjonale mål. Departementet vurderte at det ikke er behov for å instruere kommuner som har forvaltningsansvar for verneområder. Departementet viste til at dersom forvaltningen er i strid med gjeldende rett eller nasjonale mål, kan enkeltvedtak omgjøres av overordnet myndighet eller oppgaven trekkes tilbake gjennom en forskriftsendring. Det vil være behov for å gi retningslinjer om utøvelse av forvaltningsmyndigheten, men disse er ikke av bindende karakter og utløser derfor ikke krav om lovhjemmel. Departementet foreslo derfor å oppheve naturmangfoldloven § 62 andre ledd andre punktum som åpner for at staten kan instruere kommunene på dette området.

4.2.5 Naturmangfoldloven § 62 fjerde ledd

Naturmangfoldloven § 62 fjerde ledd inneholder en adgang til å gi forskrift om utøvelse av myndighet eller oppgaver etter loven. At eventuelle presiseringer/utfyllinger skjer ved forskrift, sikrer forutberegnelighet, medvirkning gjennom høring og kunngjøring av bestemmelser som utfyller kommunens oppgaver etter loven. Departementet foreslo på denne bakgrunn at bestemmelsen videreføres.

4.2.6 Naturmangfoldloven § 77 nytt andre ledd

For å sikre at ingen eksisterende tildelinger av oppgaver til kommuner blir ugyldiggjort som følge av de foreslåtte endringene i naturmangfoldloven § 62, foreslo departementet å innføre en bestemmelse om at «Vedtak om delegering av myndighet til kommuner som er fattet før ikrafttreden av [den foreslåtte endringsloven] skal fortsatt gjelde», i et nytt andre ledd i naturmangfoldloven § 77.

4.3 Høringsinstansenes syn

Statsforvalteren i Innlandet mener verneforskriften bør endres dersom forvaltningsmyndigheten skal flyttes til et annet organ, og viser til at forslaget til endring i naturmangfoldloven § 34 sjette ledd legger til rette for at dette kan skje raskt. Det vil også bli mulig å endre eldre forskrifter slik at disse også angir riktig myndighet. Statsforvalteren i Innlandet mener det bør framgå tydelig dersom kommuner som har ansvar for forvaltning av verneområder skal anses som «myndighet etter loven» ved bruk av retting etter § 69. Det er uklart hvorvidt statsforvalteren har klagerett over vedtak truffet av kommunen gjennom tildeling av myndighet i forskrift, jf. naturmangfoldloven § 62 tredje ledd.

Statsforvalteren i Oslo og Viken har dårlig erfaring med å følge opp ulovligheter i de verneområdene hvor kommunen i dag er delegert forvaltningsmyndighet. Det er derfor viktig å sikre at kommunen også får tildelt myndighet til å håndheve brudd på verneforskriften og tillatelser gitt i medhold av loven med hjemmel i kapittel IV.

Miljødirektoratet mener naturmangfoldloven § 62 fortsatt bør gi adgang til å instruere kommunene om saksbehandling og lovtolkning, men foreslår som et alternativ til gjeldende bestemmelse at instruksjonsadgangen skal gjelde når det er nødvendig for å ivareta nasjonale miljømål. Direktoratet støtter forslaget om endring i naturmangfoldloven § 34 sjette ledd, at tildeling av forvaltningsmyndighet til kommunene bør skje ved fastsetting eller endring av verneforskrift og at eldre vedtak om delegering fortsatt gjelder, jf. forslag til endring i § 77.

Oslo kommune støtter ikke forslaget om å oppheve hjemmelen til å instruere kommunene. Kommunen mener dette vil svekke muligheten for å ivareta viktige, nasjonale naturverdier og mål.

4.4 Departementets vurderinger og forslag

4.4.1 Endringer i naturmangfoldloven § 62 andre og tredje ledd

Departementet foreslår at naturmangfoldloven § 62 andre ledd første punktum endres, slik at det går direkte fram av ordlyden at tildeling av myndighet til kommunen etter angitte bestemmelser i eller i medhold av loven skal skje i forskrift. Dette innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til kommunen. Se punkt 2.2.4 om de rettslige konsekvensene av å endre en delegeringshjemmel til en hjemmel for oppgavetildeling.

Departementet foreslår i samme bestemmelse at myndigheten etter kapittel V kan tildeles kommuner som samtykker til det gjennom fastsetting av forskrift. Departementet legger til grunn at gjeldende praksis med å oppstille visse forutsetninger for tildeling av forvaltningsmyndighet kan fortsette med grunnlag i at oppgavetildelingen krever samtykke fra kommunen. Kommunene påtar seg i dag blant annet å forvalte verneområdene i samsvar med verneformålet og statlige retningslinjer for forvaltning av verneområder. Dersom kommunen ikke følger forutsetningene kommunen har samtykket til ved oppgavetildelingen, kan forvaltningsmyndigheten endres gjennom endring i verneforskriften. Departementet viser til punkt 2.2.4 om hvilken betydning endringen har for statsrådenes konstitusjonelle ansvar. Det konstitusjonelle ansvaret vil også omfatte ansvar for å revurdere myndigheten der kommunen eventuelt ikke følger forutsetningene for oppgavetildelingen.

Det følger av § 62 tredje ledd første punktum at Miljødirektoratet er klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter naturmangfoldloven, med mindre annet er bestemt. Etter departementets vurdering bør Miljødirektoratet fortsatt være klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter tildelt myndighet. Det er dermed ikke behov for endringer i regelverket for å fastsette statlig klageinstans, som er et unntak fra hovedregelen i fvl. § 28 andre ledd første punktum.

Etter forvaltningsloven § 35 andre ledd kan et vedtak «omgjøres også av klageinstansen eller av annet overordnet organ». Kommunene er egne rettssubjekter, og har i utgangspunktet ikke «annet overordnet organ» over seg. Departementet kan som et utgangspunkt ikke omgjøre vedtak kommunen treffer etter myndighet tildelt gjennom fastsetting av forskrift, i motsetning til når myndigheten er delegert. Samtidig vil departementet etter forvaltningsloven ha adgang til å omgjøre vedtak av samme type som statsforvalteren eller et verneområdestyre treffer om tiltak i verneområder, da som overordnet organ.

Adgangen til omgjøring av vedtak om tiltak i verneområder bør etter departementets syn være lik og ikke avhengig av hvilken myndighet som i det enkelte tilfellet treffer vedtak. Departementet foreslår derfor at naturmangfoldloven § 62 andre ledd tilføyes et nytt andre punktum. Forslaget innebærer at der kommunen er forvaltningsmyndighet, gir bestemmelsen departementet samme myndighet til å omgjøre som overordnet organ har etter forvaltningslovens bestemmelser om omgjøring. På den måten er departementets adgang til å omgjøre den samme, enten det er kommunen, statsforvalteren eller et nasjonalparkstyre som er forvaltningsmyndighet. Forslaget medfører i realiteten ikke endringer i gjeldende rett i det departementet vil ha samme adgang til omgjøring som departementet i dag har der myndigheten er delegert til kommunen. Departementet viser til punkt 2.2.4 om hvilken betydning adgangen til omgjøring har for statsrådenes konstitusjonelle ansvar.

Gjeldende § 62 andre ledd andre punktum gir hjemmel til å instruere kommunene om utøvelsen av delegert myndighet etter bestemmelser gitt i eller i medhold av kapittel V. Departementets vurdering er at det er lite praktisk behov for bestemmelsen, og foreslår derfor å oppheve gjeldende § 62 andre ledd andre punktum. Departementet viser til at klageinstansen etter gjeldende rett kan omgjøre kommunens vedtak om det er grunnlag for det, jf. forvaltningsloven § 35. Departementet kan med forslaget til § 62 andre ledd nytt andre punktum på samme grunnlag fortsatt omgjøre kommunens vedtak. Gjeldende rundskriv og retningslinjer til forvaltningsmyndighetene, som aktuelle kommuner skal følge som forutsetning for å påta seg forvaltningsmyndighet, er ikke lovhjemlet og er heller ikke av bindende rettslig karakter. Disse retningslinjene står ved lag overfor kommunene uavhengig av gjeldende § 62 andre ledd andre punktum om å kunne instruere kommuner. På bakgrunn av dette ser departementet ikke et stort praktisk behov for å lovfeste adgang til å instruere kommuner av hensyn til å nå nasjonale mål, slik Miljødirektoratet foreslår.

Etter gjeldende § 62 tredje ledd andre punktum har statsforvalteren klagerett over vedtak truffet av kommunen «etter delegasjon». Med bakgrunn i at kommunen skal tildeles myndighet ved fastsetting av forskrift, er det behov for å oppdatere begrepsbruken i bestemmelsen. Det er imidlertid ikke behov for å gjengi grunnlaget for kommunens utøvelse av myndigheten i bestemmelsen, da denne må forutsettes å være hjemlet i loven enten det er tale om tidligere vedtak om delegering eller fremtidig tildeling av oppgaver i form av fastsetting av forskrift. Det er tilstrekkelig at bestemmelsen anviser at statsforvalteren har klagerett over vedtak kommunen eller særskilt oppnevnt organ har truffet i medhold av loven. Forslaget medfører etter departementets vurdering ingen endringer i gjeldende rett, men innebærer en nødvendig klargjøring av begrepsbruken i naturmangfoldloven i tråd med formålet med sektorlovgjennomgangen. Departementet vurderer derfor at endringen kan fastsettes uten høring.

Departementet mener at hjemmelen i naturmangfoldloven § 62 fjerde ledd til å gi forskrift om kommunens utøvelse av myndighet eller oppgaver etter loven, herunder myndighet som er tildelt kommunen i forskrift, bør videreføres. Høring av forskriftsbestemmelser som utfyller eller presiserer kommunens myndighet og oppgaver sikrer forutberegnelighet, medvirkning og kunngjøring.

4.4.2 Forholdet til eksisterende delegeringer av oppgaver til kommunene

For å sikre at ingen eksisterende delegeringer av oppgaver til kommuner blir ugyldige som følge av endringene i § 62, foreslår departementet i § 77 en ny overgangsbestemmelse om at eksisterende vedtak om delegering av myndighet til kommuner fortsatt gjelder inntil slik myndighet er tildelt i forskrift. Forslaget må særlig ses i sammenheng med at viltloven med forskrifter, som følge av den pågående revisjonen av viltloven, ikke omfattes av sektorlovgjennomgangen, og at enkelte forskrifter på viltforvaltningsområdet er hjemlet både i naturmangfoldloven og i viltloven.

Eksisterende delegeringsvedtak vil over tid bli gjennomgått, og oppgaver som er delegert til kommunen vil så langt som mulig bli fastsatt i forskrift med hjemmel i § 62. Delegeringsvedtak knyttet til forvaltning av verneområder vil bli vurdert i forbindelse med løpende revisjon av relevante verneforskrifter. Berørte kommuner vil bli involvert på egnet måte før myndigheten fastsettes i verneforskriften, og dette forutsetter også samtykke fra kommunen. En vurdering av delegeringsvedtak på viltfeltet må ses i sammenheng med den pågående revisjonen av viltloven.

4.4.3 Hjemmel til å gi kommunene myndighet til å håndheve brudd på verneforskrift

Vedtak om delegering av forvaltningsmyndighet til kommunene etter verneforskriften omfatter i dag kun myndighet til å treffe vedtak om dispensasjon fra verneforskriftene, samt skjøtsels- og tilretteleggingstiltak, og ikke myndighet til blant annet å gi pålegg om retting og andre sanksjonsmidler i naturmangfoldloven kapittel IX Håndheving og sanksjoner. Det blir også understreket i beslutninger om fastsetting av myndighet til kommunen at det er statsforvalteren som håndhever brudd på verneforskriften eller vedtak i medhold av verneforskriften, og at kommunen derfor må ha dialog med statsforvalteren om oppfølging av ulovlige forhold. Departementet mener det i noen tilfeller kan være effektivt og rasjonelt at kommunen også har hjemmel til å følge opp brudd på verneforskriften og tillatelser der kommunen har ordinær forvaltningsmyndighet etter verneforskriften. De lokale verneområdestyrene har også slik myndighet i dag. Som del av verneprosessen og dialogen med kommunen om kommunens ordinære forvaltningsansvar, bør det derfor avklares om kommunen også skal ha ansvar for visse former for håndheving. Eksempler på dette kan være å gi pålegg om retting eller avbøtende tiltak (§ 69) eller treffe vedtak om tvangsmulkt for å sikre at bestemmelser i eller i medhold av loven blir gjennomført (§ 73). Tildeling av slik myndighet krever ikke ytterligere lovendring. Myndigheten kan med hjemmel i § 62 andre ledd fastsettes i samme bestemmelse i verneforskriften om den ordinære forvaltningsmyndigheten. Høring av oppgavetildelingen ivaretas ved at bestemmelse om dette inngår i forslag til verneforskrift som sendes på høring. Dersom bestemmelser om kommunens ansvar for håndheving ikke har vært omfattet av ordinær høring i verneprosessen, men spørsmålet senere kommer opp, kan det vurderes om særskilt ny høring i lys av dialog med berørt kommunen «må anses åpenbart unødvendig», jf. forvaltningsloven § 37 fjerde ledd bokstav c.

4.4.4 Myndighet til å fastsette og endre forvaltningsmyndighet

Departementet foreslår i § 34 sjette ledd i tråd med høringsforslaget at Kongens myndighet til å fastsette forvaltningsmyndighet etter verneforskriften kan delegeres. Det betyr at Miljødirektoratets praksis med å tildele eller endre forvaltningsmyndighet etter verneforskriften kan fortsette, men at den formelle beslutningen heretter blir en forskrift om endring av forskrift og ikke et særskilt vedtak om delegering der beslutningen gjelder kommunens myndighet. Myndigheten til å endre forskriften omfatter både det å tildele og trekke tilbake kommunens forvaltningsmyndighet. Dette gjør at endring i forvaltningsmyndighet kan gjennomføres raskere enn om saken må fremmes for Kongen i statsråd.

Høringsforslaget åpnet imidlertid ikke for at lavere forvaltningsmyndighet enn Kongen i statsråd gjennom forskriftsendring kan fastsette bestemmelse i forskriften om tildeling av annen myndighet etter loven, blant annet bestemmelser om håndheving og sanksjon. Departementet foreslår derfor en mindre endring i forslaget til § 34 sjette ledd sammenlignet med høringsforslaget. Departementet foreslår med nevnte justering i kursiv at nytt nr. 4 i sjette ledd lyder «fastsette bestemmelse om forvaltningsmyndighet og annen myndighet etter loven, jf. § 62». Endringen får ingen direkte konsekvenser for kommunene nå, men åpner for at det gjennom forskriftsendring på lavere nivå enn Kongen i statsråd senere kan fastsettes bestemmelse om endring av også annen myndighet etter loven. Dersom det skal fastsettes slik endringsforskrift, vil berørt kommune bli hørt forut for eventuell forskriftsendring. Departementet vurderer derfor at tilføyelsen i utkastet til ny nr. 4 kan fastsettes uten høring. Uten lovendring som nevnt må slik forskriftsendring fremmes for Kongen i statsråd, noe departementet vurderer er lite hensiktsmessig ut fra både antall saker det kan gjelde og Grunnloven § 26 om at det er «saker av viktighet som skal foredras i statsrådet».