16 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til endringen i friluftsloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 5.4.

Til § 22 andre ledd andre punktum:

Departementet foreslår å endre friluftsloven § 22 andre ledd andre punktum slik at det nå også framgår av loven at fylkeskommunenes oppgaver skal tildeles i forskrift. Dette er i tråd med forutsetninger i Prop. 42 L (2019–2020) og anses ikke å endre gjeldende rett. Her ble det understreket at kommunene og fylkeskommunene ikke kan instrueres eller delegeres oppgaver uten hjemmel i lov, og bestemmelsen som åpnet opp for å instruere fylkeskommunen ble, som foreslått av departementet, opphevet. Det ble vist til at kommunene og fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsnivåer, og ikke hierarkisk underordnet departementet som overordnet organ. Videre foreslår departementet nå å endre begrepsbruken i bestemmelsen fra gjeldende «tillegge» til «tildele» i tråd med begrepsbruken ellers i lovforslaget her.

Til endringene i veglova

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 8.4.

Til § 9 første og andre ledd:

Endringen i første ledd fjerde punktum innebærer et krav om at oppgavetildeling fra Statens vegvesen til fylkeskommuner og kommuner skal skje ved forskrift. Det innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til fylkeskommuner og kommuner.

Endringen i andre ledd andre punktum innebærer et krav om at oppgavetildeling fra fylkeskommunen til Statens vegvesen og kommunen skal skje ved forskrift. Det innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til kommunen.

Til § 11 nytt fjerde og femte ledd:

Gjeldende § 11 viser til reglene i forvaltningsloven for saksbehandling av vedtak med hjemmel i veglova. Den har også en spesiell regel for klagebehandling av vedtak angående avkjørsler som er et brudd med de ordinære reglene i forvaltningsloven. Den særskilte klageregelen som opprettholder dagens ordning om at Statens vegvesen er klageinstans knyttet til oppgaver som i forskrift etter § 9 første ledd fjerde punktum tildeles fylkeskommuner og kommuner, tilføyes i nytt fjerde ledd. Særregelen om at fylkeskommunen beholder sin rolle som klageinstans knyttet til oppgaver som i forskrift etter § 9 andre ledd andre punktum tildeles Statens vegvesen og kommuner, tilføyes i nytt femte ledd. Dermed samles reglene om saksbehandling med hjemmel i veglova i en paragraf.

Til endringene i vegtrafikkloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 7.4.

Til § 4 andre ledd:

Endringen innebærer å innføre et krav om at myndighet til å gi trafikkbestemmelser til kommunen eller lokal politimyndighet skal tildeles i forskrift, og ikke delegeres. Bestemmelsen gir i dag hjemmel for Samferdselsdepartementet til å delegere myndighet til å gi bestemmelser om trafikkregler til Statens vegvesen, kommunen og lokal politimyndighet. Endringen innebærer i første rekke en formalisering av myndighetstildelingen slik at denne fastsettes i forskrift, og ikke ved delegeringsvedtak, rundskriv e.l. Den innebærer også at kommunen ikke kan instrueres i utøvelsen av myndigheten, men dette har mindre betydning da instruksjon av kommunene anses lite aktuelt på vegtrafikklovens område, jf. omtale i punkt 7.4. Mulighet til delegering til Statens vegvesen videreføres uendret, da Statens vegvesen er en underliggende etat underlagt departementets instruksjonsmyndighet.

Til § 5 andre ledd:

Endringen innebærer å innføre krav om at tildeling av myndighet til kommuner til å treffe vedtak om oppsetting av skilt og oppmerking skal gjøres i forskrift, og ikke delegeres. Bestemmelsen gir i dag hjemmel for Samferdselsdepartementet til å delegere slik myndighet til kommunen. Endringen innebærer i første rekke en formalisering av myndighetstildelingen slik at denne fastsettes i forskrift og ikke ved delegeringsvedtak, rundskriv e.l. Den innebærer også at kommunen ikke kan instrueres i utøvelsen av myndigheten, men dette har mindre betydning da instruksjon av kommunene anses lite aktuelt på vegtrafikklovens område, jf. omtale i punkt 7.4. I tillegg lovfestes en mulighet til å gi skiltmyndighet også til fylkeskommunen. For å unngå tvil om skiltvedtak som er fattet etter myndighet tildelt til kommuner og fylkeskommuner omfattes av skiltforskriftens regler om overprøving av skiltvedtak, framgår det uttrykkelig i bestemmelsen at departementet også kan gi regler om overprøving av skiltvedtak.

Til § 6 andre ledd:

Endringen innebærer å innføre krav om at myndighet til kommunen og politi om å avgjøre om et område skal regnes som tettbygd strøk og til å fastsette grensene for det tettbygde strøk, tildeles i forskrift, og ikke delegeres. Endringen innebærer i første rekke en formalisering av myndighetstildelingen slik at denne fastsettes i forskrift, og ikke ved delegeringsvedtak, rundskriv e.l. Den innebærer også at kommunen ikke kan instrueres i utøvelsen av myndigheten, men dette har mindre betydning da instruksjon av kommunene anses lite aktuelt på vegtrafikklovens område, jf. omtale i punkt 7.4. Mulighet til delegering til Statens vegvesen videreføres uendret, da Statens vegvesen er en underliggende etat underlagt departementets instruksjonsmyndighet. Nærmere detaljregulering av myndighetstildeling etter denne bestemmelsen vil fortsatt gjøres i skiltforskriften, jf. omtale i punkt 7.2. For overprøving av skiltvedtak knyttet til slik myndighetstildeling, vises det til særmerknadene til § 5 andre ledd.

Til § 31 a andre ledd:

Endringen innebærer at det i lovbestemmelsen innføres et krav om at tildelingen av gebyrmyndighet til kommunen gjøres i forskrift, og ikke delegeres. Endringen innebærer i første rekke en formalisering av myndighetstildelingen slik at denne fastsettes i forskrift og ikke ved delegeringsvedtak, rundskriv e.l. Den innebærer også at kommunen ikke kan instrueres i utøvelsen av myndigheten, men dette har mindre betydning da instruksjon av kommunene anses lite aktuelt på vegtrafikklovens område, jf. omtale i punkt 7.4.

Til § 37 fjerde ledd:

Endringen innebærer at det i lovbestemmelsen innføres et krav om at tildelingen av myndighet til kommunen til å fjerne eller ta i forvaring kjøretøy, gjøres i forskrift, og ikke delegeres. Endringen innebærer også her i første rekke en formalisering av myndighetstildelingen slik at denne fastsettes i forskrift og ikke ved delegeringsvedtak, rundskriv e.l. Den innebærer også at kommunen ikke kan instrueres i utøvelsen av myndigheten, men dette har mindre betydning da instruksjon av kommunene anses lite aktuelt på vegtrafikklovens område, jf. omtale i punkt 7.4.

Til § 52 nytt femte ledd:

Det legges opp til at innholdet i tidligere delegeringsvedtak så langt som mulig innlemmes i forskrift. Fravær av slik forskriftsfastsettelse skal imidlertid ikke berøre gyldigheten av tidligere delegeringer. Endringen vil tydeliggjøre at vedtak om delegering av myndighet som er fattet før ikrafttreden av den foreslåtte endringsloven fortsatt skal gjelde. Se for øvrig departementets vurderinger og forslag til de enkelte bestemmelsene i kapittel 7.4.

Til endringen i odelsloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 12.4.

Til § 33 tredje ledd:

Endringen gir hjemmel i odelsloven for at kommunen kan tildeles oppgaver knyttet til forberedelse og avgjørelse av søknader om odelsfrigjøring etter odelsloven § 30 og odelsloven § 32 andre ledd. Oppgavene som ligger til kommunen følger av forskrift 11. februar 2011 nr. 138 om saksbehandling i saker om odelsfrigjering etter odelslova § 30 og § 32.

Til endringene i forurensningsloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 3.4.

Til § 48 a:

Henvisningen til forurensningsloven § 81 er endret til § 82 som følge av at kommunens myndighet og plikter etter lovendringen vil fastsettes med hjemmel i § 82. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Til § 81 andre og tredje ledd:

Tilføyelsen av nytt andre punktum i andre og tredje ledd innebærer at Kongens myndighet etter bestemmelsen ikke gjelder for tildeling av myndighet eller gjøremål til kommunene og fylkeskommunene. Dette må i stedet skje med hjemmel i ny § 82. Det innebærer at Kongen ikke kan delegere oppgaver til kommuner og fylkeskommuner (se de generelle merknadene i punkt 2.2.4 om forskjellen på delegering og tildeling av oppgaver til kommuner og fylkeskommuner). Kongen kan i forskrift med hjemmel i ny § 82 tildele myndighet og gjøremål til kommunen, på saksområdene nevnt i bestemmelsen. Kongen kan også gi forskrift om fylkeskommunens myndighet og gjøremål etter loven.

I tredje ledd tas andre punktum om Kongens myndighet til å gi instruks om utøvelse av myndighet og om delegasjon etter §§ 83 og 84 ut i tråd med føringene for sektorlovgjennomgangen, se de generelle merknadene i punkt 2.1 og 2.2. Så vidt departementet kjenner til, har ikke bestemmelsen vært benyttet. Endringen vurderes derfor ikke å ha noen praktisk betydning. Henvisningen til § 84 fjernes fordi den ved en inkurie ikke ble endret da § 84 ble opphevet ved lov 21. juni 1996 nr. 36.

Til § 82:

Paragrafen er ny og gjelder i stedet for § 81 for tildeling av myndighet og gjøremål til kommunene og fylkeskommunene. Den angir uttømmende hvilke saksområder kommunen kan få myndighet eller gjøremål på. Det er også inntatt en bestemmelse om at Kongen kan gi forskrift om fylkeskommunenes myndighet og gjøremål etter loven. Fylkeskommunen er listet opp som forurensningsmyndighet i § 81, men har i dag ingen oppgaver etter loven.

Første ledd gir Kongen myndighet til å fastsette forskrifter om kommunens myndighet på områdene avløp, avfall, akutt forurensning, lokal luftkvalitet, støy, forurenset grunn, landbruk og lokale klimagassutslipp. Bestemmelsen angir områdene kommunen har eller kan ha myndighet på etter loven, også forskriftskompetanse. Hvilken myndighet kommunen faktisk har, framgår av andre bestemmelser i loven eller av forskrifter gitt med hjemmel i første ledd.

På områdene avløp og avfall følger kommunens myndighet delvis direkte av lovens kapittel 4 og 5. På de øvrige områdene må myndighet gis i forskrift.

Også på saksområder der kommunens myndighet i noen grad følger direkte etter loven, vil myndighet etter en rekke bestemmelser i loven likevel måtte tildeles kommunen gjennom forskrift. Dette gjelder bestemmelser som gir «forurensningsmyndigheten» myndighet til oppfølging av enkeltsaker, og som før lovendringen i hovedsak har vært delegert til kommunen gjennom rundskriv.

Andre ledd gir Kongen myndighet til å fastsette forskrifter om kommunens gjøremål på områdene avløp, avfall, akutt forurensning, lokal luftkvalitet og støy. Med gjøremål menes plikter i form av annet enn myndighetsutøvelse, se merknader til gjeldende § 81 tredje ledd i Ot.prp. nr. 11 (1979–80) Om lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven). Selve innholdet i gjøremålene framgår av andre bestemmelser i loven eller i forskrifter gitt med hjemmel i særbestemmelser om dette i loven eller i andre ledd.

På områdene avløp, avfall og beredskap mot akutt forurensning følger kommunens plikter i stor grad direkte av loven kapittel 4, 5 og 6. Det er for disse områdene fastsatt forskrifter med hjemmel i bestemmelser i disse kapitlene som konkretiserer og i noen grad utvider kommunens plikter.

Tredje ledd går ut på at Kongen kan tildele fylkeskommunen myndighet eller gjøremål etter loven. Dette må gjøres gjennom forskrift.

Fjerde ledd gir Miljødirektoratet kompetanse til å endre myndighetsfordelingen i enkeltsaker ved at kommunens myndighet i stedet legges til statsforvalteren eller Miljødirektoratet. Det er et vilkår for at dette kan gjøres, at kommunen ber om dette. Et initiativ til en endring vil i det fleste tilfeller komme fra kommunen. Det er likevel ikke noe til hinder for at Miljødirektoratet eller statsforvalteren tar kontakt med kommunen om en enkeltsak og foreslår en endring. Det er imidlertid opp til kommunen å beslutte om de skal be om dette. Det stilles ingen formkrav til hvordan beslutninger om endringer i myndighetsfordelingen skal gjøres. Det bør likevel gjøres skriftlig, slik at man sikrer notoritet for ettertiden. Kommunens anmodning om endring bør også forelegges Miljødirektoratet skriftlig. Når det gjelder hvem i kommunen som skal ha kompetanse til å ta beslutninger etter bestemmelsen, vises det til kommuneloven § 5-3.

Til endringen i lakse- og innlandsfiskloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 6.4.

Til § 6 nytt fjerde ledd:

Nytt fjerde ledd gir departementet adgang til å tillegge fylkeskommunen og kommunen ansvaret for nærmere bestemte oppgaver etter loven, gjennom forskrift. Dette innebærer at det ikke kan delegeres myndighet til kommunen (se forskjellen på delegering og tildeling i de generelle merknadene i punkt 2.2.4). Det vil heller ikke være adgang til å instruere kommunen og fylkeskommunen om utøvelse av myndigheten. Bestemmelsen fastsetter også at det i forskrift kan angis statlig klagemyndighet for vedtak truffet etter lakse- og innlandsfiskloven.

Eksisterende vedtak om fordeling av myndighet vil tas inn i en egen forskrift med hjemmel i denne bestemmelsen.

Til endringene i jordloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 11.4.

Til § 3 andre, tredje og nytt fjerde punktum:

Forslaget i andre punktum innebærer at hjemmelen til å fastsette særlige saksbehandlingsregler i forskrift gjelder alle landbrukssaker, ikke bare statlige landbrukssaker slik regelen er i dag. Forslaget innebærer at det fortsatt er hjemmel til å fastsette slike saksbehandlingsregler også der myndigheten til kommunen eller fylkeskommunen er tildelt.

Forslaget i tredje punktum innebærer at det går uttrykkelig fram av jordloven § 3 at departementet kan gi forskrift om at kommunen og fylkeskommunen kan tildeles myndighet til å gi uttalelse og ta avgjørelse i landbrukssaker.

Hjemmelen i tredje punktum er begrenset til at myndighet kan tildeles kommune eller fylkeskommune. Det vil dermed ikke lenger være adgang til å delegere myndighet etter loven eller forskrifter gitt med hjemmel i den, til kommunen eller fylkeskommunen. Det er heller ikke adgang til å instruere kommunen eller fylkeskommunen, for eksempel om avgjørelsen eller saksbehandlingen i en konkret enkeltsak. Endringen innebærer at det går uttrykkelig fram av jordloven § 3 at oppgaver etter loven bare kan legges til kommunen eller fylkeskommunen hvis det skjer gjennom forskrift. Oppgavene kan være plikt for kommunen til å uttale seg i landbrukssaker, og plikt til å avgjøre slike saker.

Forslaget i nytt fjerde punktum gir hjemmel for at departementet kan delegere oppgaver til kommunen eller fylkeskommunen hvis avgjørelsen gjelder tildeling av tilskudd. Det følger av vanlige forvaltningsrettslige regler at departementet også kan delegere sin myndighet til underliggende statlige organer.

Eksisterende fjerde punktum blir nytt femte punktum.

Til § 4 nytt første og andre ledd:

Det følger av forslaget til § 4 nytt første ledd første punktum at statsforvalteren er klageinstans for vedtak truffet av kommunen. Bestemmelsen lovfester gjeldende ordning som i dag følger av forskrift. Det er ikke ment å gjøre noen realitetsendring sammenlignet med dagens løsning.

Det følger av forslag til nytt første ledd andre punktum at departementet ved forskrift kan fastsette en annen klageinstans for kommunens og fylkeskommunens vedtak. En annen klageinstans kan for kommunen for eksempel være kommunens egne klageinstanser, jf. forvaltningsloven § 28 andre ledd første punktum. For fylkeskommunens vedtak kan annen klageinstans være Landbruksdirektoratet eller et annet statlig organ. Det følger av gjeldende forskrifter som gir oppgaver til fylkeskommunen at fylkeskommunens vedtak kan påklages til direktoratet.

Etter forslaget til nytt andre ledd gis departementet hjemmel til å omgjøre kommunens og fylkeskommunens vedtak hvis vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Bestemmelsen innebærer at det ikke bare er klageinstansen som har kompetanse til å omgjøre etter forvaltningslovens regler. Departementet kan delegere sin omgjøringskompetanse til direktoratet etter vanlige forvaltningsrettslige prinsipper.

Til § 19:

Endringen innebærer at det går uttrykkelig fram av bestemmelsen at kommunens ansvar for å føre tilsyn med at reglene i jordloven blir overholdt også innebærer at kommunen har ansvar for å føre tilsyn med at forskrifter gitt med hjemmel i §§ 8 til 12 blir fulgt.

Til endringene i vannressursloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 13.4.

Til § 16 andre ledd:

Endringen innebærer at kommunen gis myndighet direkte i lovens ordlyd, og ikke som i dag ved at kommunens myndighet er gitt gjennom delegeringsvedtak fattet av Kongen.

Det følger av forslaget til endring i § 64 fjerde ledd andre punktum at kommunen ikke kan instrueres ved utøvelse av myndighet etter bestemmelsen.

Til § 64 første og fjerde ledd:

Endringene i første ledd innebærer at adgangen til å tildele oppgaver etter loven til kommuner kun kan gjøres i forskrift. Det innebærer at kommunen ikke kan delegeres myndighet (se forskjellen på delegering og tildeling i de generelle merknadene i punkt 2.2.4). I tråd med forslaget vil det heretter framgå direkte av de enkelte bestemmelsene i lov eller forskrift hvor kommunen har myndighet.

Endringene i fjerde ledd avskjærer instruksjonsadgangen i tilfeller hvor myndighet etter loven er lagt til kommunen. Dette samsvarer med at myndigheten til kommunen ikke lenger er delegert. Med de endringene som foreslås i dette lovforslaget vil bestemmelsen gjelde for kommunens myndighet etter vannressursloven §§ 11 andre ledd og 16 andre ledd.

Til endringene i konsesjonsloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 9.4.

Til § 2 første ledd:

Endringen i første ledd andre punktum innebærer at det går uttrykkelig fram at Kongen i forskrift kan legge myndigheten til å treffe avgjørelse i nærmere bestemte saker til kommunen. Dette innebærer at kommunen tildeles oppgaver. Det vil etter dette ikke være adgang til å delegere myndighet etter loven til kommunen. Det er heller ikke adgang til å instruere kommunen, for eksempel om avgjørelsen eller saksbehandlingen i en konkret enkeltsak.

Det følger av forslaget til første ledd nytt tredje punktum at statsforvalteren er klageinstans for vedtak truffet av kommunen. Statlig klageinstans på kommunale vedtak avviker fra utgangspunktet i forvaltningsloven § 28 andre ledd første punktum. Bestemmelsen lovfester gjeldende ordning som i dag følger av forskrift, og gjør ingen endring sammenlignet med dagens løsning.

Etter forslaget første ledd nytt fjerde punktum er departementet gitt hjemmel til å omgjøre kommunens vedtak hvis vilkårene i forvaltningsloven § 35 er oppfylt. Bestemmelsen innebærer at det ikke bare er klageinstansen, det vil si statsforvalteren, som har kompetanse til å omgjøre etter forvaltningslovens regler. Departementet kan delegere sin omgjøringskompetanse til direktoratet.

Til endringene i skogbruksloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 10.4.

Til § 3 første ledd:

Endringen i første ledd andre punktum innebærer at myndighet etter loven bare kan tildeles kommunen eller fylkeskommunen gjennom forskrift. Ordlyden «forvaltningsorgan» foreslås endret til «kommunen eller fylkeskommunen». Tredje punktum foreslås opphevet. Forslaget er imidlertid ikke til hinder for at departementet kan delegere sin myndighet til statsforvalteren i kraft av sitt alminnelige overordningsforhold.

Til § 19 nytt andre ledd:

Endringsforslaget innebærer å lovfeste en regel om at departementet i forskrift etter første ledd kan delegere myndighet til kommunen eller fylkeskommunen i saker som gjelder tilskudd.

Til § 21 første ledd:

I første ledd foreslås det å tydeliggjøre at statsforvalteren også er klageinstans hvor kommunen fatter vedtak med hjemmel i en forskrift hjemlet i skogbruksloven.

Til endringene i naturmangfoldloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram i punkt 4.4.

Til § 34 sjette ledd:

Adgangen til å delegere til underordnet organ i statsforvaltningen myndigheten til å gjøre endringer i eksisterende verneforskrifter er i dag svært begrenset. Som nevnt i punkt 4.2 bør kommunens forvaltningsansvar tildeles gjennom fastsetting av forskrift. Miljødirektoratet kan i dag gjøre mindre endringer i eksisterende forskrifter, men kan ikke fastsette bestemmelse om tildeling av forvaltningsmyndighet ved endring av verneforskriften. Ved at § 34 sjette ledd tilføyes nytt nr. 4 åpner loven for at Kongen kan delegere til underordnet organ myndigheten til å tildele slike oppgaver til kommunen gjennom endring i eksisterende verneforskrifter. Dette innebærer at myndigheten må tildeles i forskrift, og ikke kan delegeres til kommunen. Videre åpner bestemmelsen for å tildele «annen myndighet etter loven, jf. § 62». Dette er særlig aktuelt når det gjelder myndighet til å gjennomføre håndheving og sanksjoner, jf. loven kapittel IX.

Til § 62 andre og tredje ledd:

Andre ledd første punktum medfører en endring i Kongens adgang til å tildele oppgaver til kommuner etter bestemmelser i eller i medhold av loven. Endringen innebærer at tildeling av nye oppgaver til kommuner skal skje i forskrift, og ikke kan delegeres. For eksisterende delegeringsvedtak, se merknader til § 77 nytt andre ledd.

Andre ledd første punktum klargjør også at tildeling av myndighet etter lovens kapittel V til kommunen skal skje i form av forskrift og forutsetter at kommunen samtykker til det og følger forutsetningene for oppgavetildelingen. Dersom kommunen ikke følger forutsetningene kommunen har samtykket til ved oppgavetildelingen, kan forvaltningsmyndigheten endres gjennom endring i verneforskriften. Gjeldende andre ledd andre punktum om statens instruksjonsadgang oppheves. Det er mulig å sikre forvaltning i tråd med gjeldende rett og nasjonale mål på annen måte enn gjennom å instruere kommunen. Andre ledd nytt andre punktum gir departementet samme myndighet til å omgjøre kommunens vedtak som overordnet organ har etter forvaltningslovens regler om omgjøring.

Endringen i andre ledd første punktum medfører at heretter skal myndigheten til kommunen tildeles i form av forskrift, ikke delegering. Samtidig forutsetter gjeldende tredje ledd andre punktum at kommunen har myndighet «etter delegasjon». Det er ikke behov for å gjengi grunnlaget for utøvelse av myndigheten her, da denne alltid må forutsettes å være hjemlet i loven enten det er tale om tidligere vedtak om delegering eller fremtidig tildeling av oppgaver i form av fastsetting av forskrift. Det er tilstrekkelig at bestemmelsen anviser at statsforvalteren har klagerett over vedtak kommunen eller særskilt oppnevnt organ har truffet i medhold av loven.

Til § 77 nytt andre ledd:

Nytt andre ledd må ses i sammenheng med innføring av krav om at tildeling av myndighet til kommuner etter loven skal skje i forskrift, se forslag til ny § 62 andre ledd første punktum. For å sikre at eksisterende oppgavetildelinger til kommuner ikke blir ugyldige som følge av endringen i § 62, fastslår § 77 nytt andre ledd en generell bestemmelse om at delegeringer av myndighet til kommuner etter gjeldende rett forblir gyldige inntil myndigheten er fastsatt i forskrift.

Til endringen i pengespilloven

Departementets generelle merknader til denne delen av lovforslaget går fram av punkt 14.4.

Til § 12 nytt tredje og fjerde ledd:

Tredje ledd første punktum fastsetter at fylkeskommuner og kommuner kun kan tildeles oppgaver ved forvaltning av overskuddet fra Norsk Tippings pengespill ved forskrift. Oppgavetildelingen er begrenset til å gjelde forvaltning av overskuddet fra Norsk Tipping til formål som nevnt i § 12 første ledd nr. 5. Bestemmelsen innebærer at fylkeskommuner og kommuner ikke kan delegeres oppgaver (se forskjellen på delegering og tildeling i de generelle merknadene i punkt 2.2.4) og heller ikke instrueres i utføringen av oppgavene som tildeles ved forskrift. Endringer i fylkeskommunenes og kommunenes oppgaver krever derfor forskriftsendringer.

Tredje ledd andre punktum må sees i sammenheng med kravet i første punktum om at tildeling av oppgaver til fylkeskommuner og kommuner ved forvaltning av overskuddet fra Norsk Tippings pengespill etter pengespilloven § 12 første ledd nr. 5 skal skje i forskrift. For å sikre at eksisterende oppgavetildelinger til fylkeskommuner og kommuner kan videreføres i en overgangsperiode etter at tredje ledd første punktum er trådt i kraft, fastsetter tredje ledd andre punktum at delegeringer av oppgaver til fylkeskommuner og kommuner etter gjeldende rett fortsatt skal gjelde inntil oppgavetildelingen er fastsatt i forskrift.

Fjerde ledd gir hjemmel for at departementet, ved tildeling av oppgaver til fylkeskommuner og kommuner etter bestemmelsens tredje ledd første punktum, kan fastsette i forskrift at det skal være et statlig klageorgan for enkeltvedtak fattet av fylkeskommunen og kommunen. Bestemmelsen åpner derfor for at det kan gjøres unntak fra de alminnelige klagereglene i forvaltningsloven § 28 andre ledd første punktum, se nærmere i punkt 14.4.