5 Friluftsloven (Klima- og miljødepartementet)

5.1 Gjeldende rett

Arbeidet med friluftsliv er preget av samspill mellom stat og kommune med kommunene som hovedaktør. Lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet (friluftsloven) gir allemannsretten innhold og rammer, og forvaltes i all hovedsak av kommunene, blant annet gjennom plan- og bygningsloven der kommunen kan regulere arealer til friområder og friluftsområder.

Både kommunen og fylkeskommunen er friluftslivorganer etter friluftsloven § 21. Etter lovens § 22 første ledd skal friluftslivorganene utføre de oppgaver som direkte er tillagt dem etter loven. I tillegg har friluftslivsorganene et generelt ansvar for å fremme allmennhetens friluftsinteresser. Någjeldende § 22 andre ledd første punktum legger dette ansvaret direkte til kommunen og fylkeskommunen, i motsetning til den tidligere ordningen med særskilte nemnder. Dette innebærer at den enkelte kommune og fylkeskommune står fritt, innenfor kommunelovens rammer, til å bestemme hvordan arbeidet med friluftsliv skal organiseres, jf. Ot.prp. nr. 27 (1995–96).

Fylkeskommunen skal etter § 22 andre ledd første punktum arbeide for å fremme friluftslivet. Klima- og miljødepartementets hjemmel til å tildele fylkeskommunen konkrete oppgaver følger av andre punktum. Friluftsloven § 22 ble endret i 2020, blant annet ved at andre ledd tredje punktum, som etter ordlyden ga en statlig instruksjonsadgang overfor kommuner og fylkeskommuner, ble opphevet. Også dagens andre ledd andre punktum ble i denne prosessen vurdert endret. Om vurderingen av endringer i bestemmelsen uttales det i Prop. 42 L (2019–2020) Endringer i friluftsloven (oppfølging av kommune- og regionreformen) side 5:

Kommunene og fylkeskommunene er selvstendige forvaltningsnivåer, og ikke hierarkisk underordnet departementet som overordnet organ. Dette medfører at kommunene og fylkeskommunene ikke kan instrueres eller delegeres oppgaver, uten hjemmel i lov. Som utslag av dette skal kommunene og fylkeskommunene som utgangspunktet få sine oppgaver tildelt gjennom lovvedtak fra Stortinget.

I dag er har departementet en hjemmel i friluftsloven § 22 andre ledd, tredje setning til i forskrift å tillegge fylkeskommunene ansvar på friluftslivsområdet. Departementet mener det fortsatt bør være adgang til å gi fylkeskommunene slike oppgaver gjennom forskrift i stedet for at oppgavene skal fastsettes direkte i friluftsloven. En slik løsning gir mer fleksibilitet ved eventuelle senere organisatoriske endringer og endringer i oppgavefordelingen mellom kommune, fylkeskommune, fylkesmann og eventuelt direktorater.

Det følger av disse uttalelsene at friluftsloven i dag gir departementet hjemmel til å tildele og ikke delegere oppgavene til fylkeskommunene. Uttalelsene viser videre at oppgavetildeling til fylkeskommunene etter § 22 andre ledd andre punktum skal skje i forskrift. Fylkeskommunens oppgaver framgår i dag av forskrift 30. september 2019 nr. 1310 om fylkeskommunenes oppgaver innenfor friluftslivsområdet, som trådte i kraft 1. januar 2020.

5.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet vurderte i høringen at ordningen der fylkeskommunens oppgaver innen friluftslivet følger av forskrift, tilstrekkelig ivaretar hensynene bak sektorlovgjennomgangen. Samtidig vurderte departementet i høringen at dette med fordel kan framgå og presiseres i bestemmelsens ordlyd, og foreslo en mindre endring i friluftsloven § 22 andre ledd andre punktum om dette.

5.3 Høringsinstansenes syn

Miljødirektoratet støtter forslaget til endring i friluftsloven.

5.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å endre friluftsloven § 22 andre ledd andre punktum slik at det framgår av loven at fylkeskommunenes oppgaver skal tildeles gjennom forskrift. Det innebærer, som i dag, at det ikke kan delegeres myndighet til fylkeskommunen. Endringen er i tråd med forutsetninger i Prop. 42 L (2019–2020) om at oppgaver til fylkeskommunene etter friluftsloven skal tildeles, og anses ikke å endre gjeldende rett.