12 Odelsloven (Landbruks- og matdepartementet)

12.1 Gjeldende rett

Lov 28. juni 1974 nr. 58 om odelsretten og åsetesretten (odelslova) §§ 30 til 33 inneholder regler om odelsfrigjøring. Odelsfrigjøring etter odelsloven § 30 og § 32 innebærer at en odelseiendom eller del av en slik eiendom som er overtatt eller skal overtas av det offentlige, herunder av en kommune, kan frigjøres fra odel. Hvis eiendommen frigjøres, kan eventuelle odelsberettigete ikke lenger kreve eiendommen tilbake gjennom odelsløsning. Odelsloven § 30 gjelder ordinære erverv som stat eller kommune gjør, mens odelsloven § 32 gjelder ekspropriasjon og overtakelse knyttet til minnelig overføring under trussel om ekspropriasjon. Regelen om odelsfrigjøring til landbruksformål i § 31 ble opphevet ved lov 14. juni 2013 nr. 47.

Etter både § 30 og § 32 er avgjørelsesmyndigheten lagt til Kongen. Kongens myndighet er delegert til Landbruks- og matdepartementet. Myndigheten til å avgjøre spørsmålet om odelsfrigjøring etter §§ 30 og 32 er imidlertid lagt til statsforvalteren, jf. forskrift 8. desember 2003 nr. 1479 om overføring av myndighet til kommunen, statsforvalteren, Landbruksdirektoratet og Direktoratet for mineralforvaltning etter konsesjonsloven, jordlova og odelsloven § 3 nr. 5.

Forskrift 11. februar 2011 nr. 138 om saksbehandling i saker om odelsfrigjering etter odelslova § 30 og § 32 gir regler om hvordan søknader om odelsfrigjøring skal behandles. Forskriften er gitt med hjemmel i odelsloven § 33 tredje ledd som fastsetter at departementet kan gi regler om saksbehandlingen. Etter forskriften § 3 er det fastsatt at søknaden sendes til kommunen. Hvis det er kommunen selv som står som søker, avgjør statsforvalteren om søknaden kan tas til behandling – det foretas en såkalt preliminær behandling. Forskriften § 5 fastsetter en frist for å søke om frigjøring, og kommunen kan etter forskriften gi oppfrisking for oversittelse av fristen. Kommunen skal etter § 6 gi eventuelle odelsberettigede frist for å uttale seg, og skal etter § 7 innhente nødvendige opplysninger i saken. I saker hvor det er andre enn kommunen som søker odelsfrigjøring skal kommunen etter § 9 foreta den preliminære vurderingen av om søknaden kan tas til behandling. Etter § 10 skal kommunen deretter avgi uttalelse om spørsmålet og sende saken til statsforvalteren.

12.2 Høringsnotatet

Høringsnotatet tok ikke opp spørsmål knyttet til odelsloven.

12.3 Høringsinstansenes syn

Landbruksdirektoratet har i høringen påpekt at odelsloven ikke inneholder noen hjemmel for at kommunene skal ha noen oppgaver i tilknytning til søknader om odelsfrigjøring. Direktoratet foreslår at det innføres en slik hjemmel.

12.4 Departementets vurderinger og forslag

Departementet er enig med Landbruksdirektoratet i at odelsloven ikke inneholder noen hjemmel for å legge oppgaver til kommunen. Forskriften om odelsfrigjøring har eksistert siden 2011, og oppgavene som er nevnt i forskriften har siden den gang ligget til kommunen. Forut for den tid, ble frigjøringssøknadene avgjort av de departementene som hadde ansvar for saksområdet som eiendommen skulle brukes til. Hvis kommunen søkte odelsfrigjøring, hadde for eksempel Kommunal- og distriktsdepartementet myndighet til å odelsfrigjøre, gjaldt ervervet forsvaret, lå myndigheten inn under Forsvarsdepartementet.

Departementet har ikke oversikt over antallet odelsfrigjøringssøknader som er behandlet av kommunen i tiden etter at forskriften ble vedtatt. Ut fra departementets kjennskap til bruken av hjemmelen i tiden forut for 2011, er det lite trolig at det dreier seg om mer enn én sak på landsbasis hvert femte eller sjette år.

Særlig fordi dette er saker som er komplekse og oppstår sjelden, mener departementet at det er ønskelig å ha like regler for forberedelse og avgjørelser av slike saker. Kommunen har en etablert og naturlig rolle i den forbindelse. Departementet foreslår derfor en endring i odelsloven § 33 tredje ledd som gir hjemmel for at kommunen kan tildeles oppgaver knyttet til behandlingen av søknad om odelsfrigjøring. Forslaget medfører ingen endringer i kommunens oppgaver, men innebærer at det framgår eksplisitt av loven at kommunen gjennom forskrift kan gis oppgaven med å behandle slike søknader. Dette er i tråd med formålene med sektorlovgjennomgangen. Departementet vurderer derfor at endringen kan fastsettes uten høring.

Etter departementets vurdering krever lovendringen ingen endringer i forskrift 11. februar 2011 nr. 138 om saksbehandling i saker om odelsfrigjering etter odelslova § 30 og § 32. I forskriften er kommunens rolle og oppgaver uttrykkelig beskrevet.