5 Statens arverett

5.1 Innledning – gjeldende rett

Staten kommer inn som arving hvis avdøde ikke etterlater seg ektefelle, arveberettiget samboer eller slektninger som har arverett etter arveloven, og hvis avdøde heller ikke har opprettet testament. Hjemmelen for statens arverett er arveloven § 46:

«Har arvelataren ikkje slektningar eller ektemake som arvar han, og har han ikkje gjort testament om arven, går arven til staten.»

I de tilfellene der staten er arving etter loven, gir arveloven § 47 staten adgang til å gi avkall på arven til fordel for slektninger eller andre som har stått arvelateren nær. Avkall kan bare gis i «særlege høve» og til «føremon for slektningar eller andre som har stått arvelateren nær». De nærmere bestemmelsene om slikt avkall er gitt ved forskrift 8. august 1991 nr. 564 der det følger av § 1:

«Departementet kan som hovedregel bare gi avkall på arv som er tilfalt staten når det har bestått et meget nært forhold mellom avdøde og søkeren, f.eks. i form av regelmessig understøttelse, felles husholdning e.l., eller når avdøde selv i en klart bevist form har erklært at vedkommende søker skal ta arv. Avkall på arv kan også gis til fordel for institusjoner eller ideelle organisasjoner, når særlige forhold taler for det.»

Paragraf 1 åpner for at departementet kan gi avkall dersom det har vært et meget nærtforhold mellom avdøde og søkeren. Dette kriteriet fremstår som en viss innsnevring av lovteksten ved at det etter forskriften kreves «et meget nært forhold». Forskriften nevner som eksempel regelmessig understøttelse, felles husholdning eller lignende. Videre kan departementet gi avkall hvis det klart fremgår at avdødes vilje var at søkeren skulle ta arv. Dette vil kunne være tilfellet for eksempel når det foreligger et testament som er ugyldig på grunn av formfeil, eller når personer som selv ikke kan nyte godt av et mulig arveavkall kan bekrefte avdødes vilje.

Søknader om avkall kommer i all hovedsak fra personer som har hatt et meget nært forhold til avdøde. I noen enkeltstående tilfeller er det gitt avkall til fordel for institusjoner (Røde Kors, Frelsesarmeen mv.). Det er rent unntaksvis at det kommer søknader fra personer som har bodd sammen (samboere mv.) med avdøde.

Staten er arving i relativt få dødsbo hvert år. I 2007 var staten arving i 20 dødsbo, som totalt utgjorde kr 17 790 300. Det ble gitt avkall i tre dødsbo. Avkall ble gitt til fordel for henholdsvis samboer, bortadoptert biologisk datter og en organisasjon som avdøde hadde ønsket at skulle bli tilgodesett. Netto arv til staten var i 2007 kr 13 740 300. I 2009 var staten arving i 24 dødsbo. Total arv utgjorde kr 19 530 113, men det ble gitt avkall i seks dødsbo på til sammen kr. 6 815 000. I 2010 var staten arving i 12 dødsbo. Statens arverett utgjorde 10 342 000, men det ble gitt avkall i 5 dødsbo på til sammen kr 2 804 000.

Spørsmålet om et eget fond som skulle tre i stedet for staten i tilfeller hvor staten ellers ville være arving, er vurdert tidligere. Det var omfattende diskusjoner om spørsmålet i forbindelse med arvelovrevisjonen i 1937. Spørsmålet ble også drøftet i Stortinget i 1960, men da uten forbindelse med noe konkret lovforslag. Spørsmålet ble videre drøftet i Utkast 1962. Et flertall gikk inn for å opprette et eget arvefond til beste for barn og ungdom i sin alminnelighet og til institusjoner som tjener barn og ungdom, se nærmere om de tidligere vurderingene av et arvefond i Utkast 1962 s. 140–145.

Mindretallet ville beholde ordningen med staten som arving. Mindretallet la særlig vekt på at fondet trolig ville bli svært lite, og at det ville knytte seg en del administrasjonskostnader til å drifte fondet. Departementet støttet mindretallets forslag og viste til deres uttalelser.1

I Sverige er det et eget fond, «Allmänna arvsfonden» med hjemmel i ärvdabalken 5. kap. 1 §. Fondet er arving i tilfeller hvor det ikke er slektsarvinger, ektefelle eller testamentsarvinger. Fondet er regulert i Lag (1994: 243). Formålet er å fremme «verksamhet av ideell karaktär till förmån för barn, ungdommar och personer med funktionshinder».

5.2 Utvalgets vurderinger

I Mandatet er det gitt følgende føringer i dette spørsmålet:

«Reglene om statens arverett skal vurderes. Blant annet bes utvalget se på spørsmålet om det bør innføres en ordning som sikrer at midler fra falt arv kommer frivillige organisasjoner til gode.»

Utvalget har vurdert om det bør opprettes en slik ordning som skissert i mandatet, men kommet til at det ikke vil foreslå noen endring i gjeldende regler om at det er staten som er arving i tilfeller hvor det ikke er arveberettigede slektninger, ektefelle, samboer eller testamentsarvinger.

For det første er det forholdsvis få dødsbo hvert år hvor staten er arving. Det er også forholdsvis små beløp selv om det etter hva utvalget har fått opplyst, ofte vil være beløp på mellom 10 og 20 millioner hvert år. Hvis det skal opprettes et eget fond, vil dette kreve en del administrasjonskostnader. Disse vil spise av de allerede beskjedne arvebeløpene. Dagens ordning, hvor både administrasjon av arven og vurderingene av om avkall skal gis, tas av statsansatte som også har andre oppgaver, antas å være langt mindre kostnadskrevende enn å opprette et nytt organ for dette formålet.

For det andre vil det by på problemer å finne formål som det er rimelig allmenn tilslutning til i samfunnet. Tidligere forslag har knyttet fondet opp mot formål for barn og unge. Dette kunne kanskje være i tråd med ønskene til arvelatere flest tidligere, men i dag kan det like gjerne være en formodning for at midlene skulle gå til tiltak for eldre. Arvelaterne det er tale om, vil være i svært forskjellige livssituasjoner. Det er neppe mulig å finne frem til formål som alle ville være tilfreds med.

For det tredje er det med det syn utvalget har på utstrekningen av slektsarveretten – at fettere og kusiner fortsatt skal være legalarvinger – mindre behov for et eget arvefond enn det ville ha vært med en beskjæring av kretsen av arveberettigede slektninger. Utvalget foreslår dessuten en utvidelse av kretsen av arveberettigede ved at også samboere uten felles barn gis gjensidig arverett etter fem års samboerskap.

For det fjerde er utvalget av den oppfatning at dagens ordning stort sett fungerer tilfredsstillende. Regelverket praktiseres med smidighet innenfor de rammene som er gitt.

Utvalget mener imidlertid det er grunn til å ta vurderingstemaet for statens avkall inn i selve lovteksten fremfor dagens ordning hvor dette er regulert i forskrift. Utvalget har også funnet grunn til å myke opp noe i kravene til tilknytning mellom avdøde og den eller de som det gis avkall til fordel for. Det er redegjort nærmere for hvordan utvalget tenker seg avkallspraksis, i merknadene til utkastets § 11.