11 Tilbakekall og endring av testament

11.1 Innledning – gjeldende rett

Bestemmelsene om tilbakekall og endring av testamenter finner vi arveloven § 57. Tilbakekall og endring gjøres etter de samme reglene som gjelder for opprettelse av testament. I tillegg kan rent tilbakekall skje ved ødeleggelse eller overstryking av dokumentet.

Arveloven § 57 første ledd er hovedregelen for tilbakekall. Tilbakekall i de samme formene som opprettelse av testament, er den sikreste måten å gjennomføre et tilbakekall på fordi man (som oftest) unngår senere bevisproblemer. Tilbakekall kan gjennomføres ved et skriftlig dokument som bare inneholder et tilbakekall, et skriftlig dokument som innledes med et tilbakekall og som så inneholder nye bestemmelser, eller et nytt testament med bestemmelser i strid med det første. Etter § 66 nr. 5 går et nyere testament foran et eldre når det er konflikt mellom testamentene, hvis det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet.

Ødeleggelse og overstryking er alternative måter å tilbakekalle testamenter på. Både ødelegging og overstryking kan gjelde hele eller deler av et testament. Ved delvis tilbakekall forblir det resterende testamentet gyldig. Delvis tilbakekall medfører nødvendigvis en endring av testamentet siden den summen eller gjenstanden som tilbakekallet omfatter, må gå til andre. I tvilstilfeller må man ved delvis tilbakekall tolke testamentet for å finne frem til hvem som trer inn som arving for den tilbakekalte delen.

Ødeleggelsen eller overstrykingen må være gjort på en slik måte at det er «truleg» at disposisjonen ikke skal gjelde, jf. arveloven § 57 andre ledd første punktum. Det må altså sannsynliggjøres av de som hevder at testamentet er tilbakekalt, at hensikten med ødeleggelsen eller overstrykingen var å tilbakekalle testamentet. Hvis testamentet er ødelagt ved en ren feiltakelse, vil det likevel legges til grunn dersom vilkårene i arveloven § 69 er oppfylt. I arveloven § 69 heter det at om et testament ikke kan finnes når testator er død, skal det likevel gjelde når innholdet kan bli klarlagt, med mindre man må gå ut fra at testamentet er tilbakekalt.

Endring av et testament kan som hovedregel bare gjennomføres etter de samme reglene som for opprettelse. Her må man imidlertid skille mellom en endring som innebærer en utvidelse av det første testamentet, og delvis tilbakekall. Testator kan i testament nr. 1 ha testamentert 100 000 til A. Senere overstryker han 100 000 og skriver inn 50 000. Dette er en endring som i realiteten er et delvis tilbakekall, som man derfor i teori og i praksis har ment at kan gjøres formløst. Hvis testator skriver 200 000 istedenfor 100 000, er dette en utvidelse, som må skje i testamentsform. Hvis tallet 100 000 i dette tilfellet er overstrøket, vil man anse endringen som betinget av at økningen er gyldig. Legataren vil derfor få sine 100 000. I alle fall i ett tilfelle kan også en utvidelse foretas formløst. Testator kan ha testamentert 100 000 til A hvis han kommer gjennom legestudiet før fylte 30. Senere overstryker han betingelsen om legestudiet. As arverett er dermed utvidet, idet han etter overstrykingen har en ubetinget rett til å arve 100 000. Å stryke et tyngende pålegg eller en betingelse likestilles med et tilbakekall, selv om det for testamentsarvingen reelt sett fremstår som en utvidelse av retten etter testamentet.

11.2 Fremmed rett

Det kan internasjonalt skilles mellom tre systemer for tilbakekall av testamenter. Det ene – som følges av få land – er fullstendig formbundethet. Det betyr at testamenter bare kan tilbakekalles ved å følge de samme reglene som gjelder for opprettelse av testamenter. Det andre systemet, som følges i flertallet av land i Europa, er relativ formbundethet: Hovedregelen er da at man følger de samme reglene som for opprettelse, men man godtar også visse alternative fremgangsmåter, som er angitt i loven. Det tredje systemet er fullstendig formfrihet: Man kan tilbakekalle testamenter på hvilken som helst måte; det er bare et bevisspørsmål om det har vært testators mening å tilbakekalle, se nærmere Hambro, Tilbakekall s. 29 flg.

De nordiske landenes regler illustrerer godt disse forskjellige måtene å lovregulere tilbakekall av testamenter på. De eneste landene i Europa i dag som har systemet med fullstendig formfrihet, er Sverige, Finland og Island. Ordlyden i ärvdabalken 10 kap. 5 § er:

«Har testator i den ordning som gäller för testamentets üpprättande återkallat sitt förordnande eller har han förstört testamentshandlingen eller eljest otvetydigt givit tillkänna att förordnandet ej längre var uttryck för hans yttersta vilja, är förordnandet utan verkan.»

Lignende formuleringer finner man i den finske ärvdabalken 10:5 og i den islandske arveloven § 48 andre ledd.

I dansk rett var det tidligere også fullstendig formfrihet ved tilbakekall, jf. § 46 i den danske arveloven av 1963, hvor testator kunne tilbakekalle i testamentsform eller «ved at testator på anden måte utvetydigt tilkendegiver, at den [testamentariske disposisjonen] ikke længere skal være gældende». I den nye danske arveloven har man gått over til fullstendig formbundethet, jf. § 67, hvor det heter at «Tilbagekaldelse eller ændring af et testamente skal ske i overensstemmelse med reglerne om oprettelse af testamente.» Man kan likevel etter § 65 i nødstilfelle på en hvilken som helst måte tilbakekalle et testament.

11.3 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at utgangspunktet fortsatt bør være at tilbakekall og endring av testamenter skal skje gjennom anvendelse av de samme formkrav som for opprettelse av testamenter. Tilbakekall kan da etter utvalgets forslag gjøres enten i form av et alminnelig vitnetestament eller som notartestament. Hvis testator befinner seg i en nødssituasjon, kan tilbakekall også gjøres etter de reglene som gjelder for nødstestamenter.

Utvalget har vært i tvil om i hvilken utstrekning man fortsatt bør tillate ødeleggelse og overstryking som alternative former for tilbakekall. I Danmark, hvor man tidligere hadde full formfrihet ved tilbakekall, har man nå gått over til full formbundethet. Overgangen begrunnes nærmere i Betænkning 2006 s. 226–229:

«En formløs tilbagekaldelse kan give anledning til store bevisproblemer, særligt i de tilfælde, hvor der er tale om en ensom disposition, dvs. en tilkendegivelse fra testator, der ikke meddeles til andre. Hertil kommer, at der ved en formløs tilbagekaldelse er større risiko end ved en tilbagekaldelse for notaren for, at testator i forbindelse med tilbagekaldelsen har været udsat for pression. Endvidere kan det være vanskeligt at afgøre, hvornår tilbagekaldelsen er sket, og det kan have betydning for vurderingen af, om testator fornuftsmæssigt var i stand til at tilbagekalde testamentet … Det er betydelige fordele ved en ordning, hvorefter en testamentarisk disposition hvad enten der er tale om oprettelse eller ændring i form af tilbagekaldelse, skal ske under overholdelse af testamentsformerne. Det skaber en høj grad af sikkerhed for, at tilbagekaldelsen reelt er udtryk for testators vilje. Man vil endvidere undgå de vanskelige afgrænsninger mellem tilbagekaldelse, der i dag kan ske formløst, og ændring af testamentet, der kræver overholdelse af testamentsformerne, jf. arvelovens § 46, stk. 2. Endvidere vil de problemer, der i dag kendes i forbindelse med en tilbagekaldelse af tilbagekaldelsen (og dermed genoplivelse af det oprindelige testamente) ikke længere være aktuelle. … Hertil kommer, at den formløse adgang til tilbagekaldelsen harmonerer mindre godt med de strenge formkrav, der stilles til oprettelse af testamente. Denne disharmoni accentueres ved udvalgets forslag om afskaffelse af vitnetestamentet.»

Forslaget fra det danske arvelovutvalget om å avskaffe vitnetestamentene fikk ikke gjennomslag, men adgangen til formløse tilbakekall ble stengt, se L 100: Forslag til ny arvelov s. 60–61.

Utvalget har vurdert om det bør innføres full formbundethet ved tilbakekall av testamenter også i Norge, men kommet til at en slik innskjerping av formkravene ikke er ønskelig. Utvalget går heller inn for en mer moderat innstramning av adgangen til tilbakekall gjennom å fjerne muligheten til å tilbakekalle testamentet ved overstrykning, se nedenfor. Det er to hovedgrunner til at vi i Norge bør holde fast på det eksisterende systemet med relativ formbundethet. For det første har vi hatt dette systemet helt siden arveloven av 1854, slik at det er vel kjent at tilbakekall kan skje ved ødeleggelse. For det andre er dette systemet som følges i de fleste land i Europa i dag samt flertallet av delstater i USA, se nærmere Hambro, Tilbakekall s. 36 flg. Praktiske grunner tilsier også at man ikke bør avskaffe adgangen til tilbakekall ved ødeleggelse. Testator kan opprette testament i bare én utgave med to vitner og selv beholde det eneste eksemplaret. I slike tilfeller ville det være meningsløst ikke å godta tilbakekall ved ødelegging. Det hadde stilt seg annerledes hvis man, som i det danske arvelovutvalgets forslag, bare godtok notartestamenter. Da ville man alltid hatt tilgang til testamentet eller kopi av testamentet i testamentsregisteret.

Utvalget er imidlertid oppmerksomt på at tilbakekall ved ødeleggelse eller overstryking har sine skyggesider. Det uheldige ved disse fremgangsmåtene er at det kan oppstå bevisproblemer både om hvem som har foretatt handlingen, og når den ble foretatt. At testators originalversjon som testator hadde i sin besittelse, ikke kan finnes ved hans eller hennes død, betyr ikke nødvendigvis at testamentet er tilbakekalt, jf. arveloven § 69. Delvis ødeleggelse kan skape spesielt store bevisproblemer etter testators død, siden det er fullt mulig at ødeleggelsen skyldes en tilfeldig begivenhet eller oppbevaringsmåten. Det er ikke et vilkår at testamentet er ødelagt av testator selv, men ødeleggelsen må være uttrykk for testators vilje.

Et problem som kan oppstå ved tilbakekall ved ødeleggelse eller overstryking, knytter seg til tilfeller hvor det er flere originaler av et testament. Spørsmålet oppstår da om testator kan tilbakekalle ved å ødelegge bare den originalen han eller hun har i sin besittelse, eller om alle må ødelegges. Hvis alle må ødelegges, vil muligheten for tilbakekall ved ødeleggelsen være avhengig av det helt tilfeldige forholdet om testamentet er laget i en original som blir kopiert, eller med flere originaler. Da arveloven ble forberedt i 1960-årene, var det sikkert vanlig å lage én original, som ble undertegnet, og senere kopiert. Når et testament i dag opprettes av en advokat, blir det ofte straks tatt flere utskrifter som undertegnes. Om man stiller som krav at alle originaler ødelegges, vil det også umuliggjøre tilbakekall ved ødeleggelse i en del tilfeller. Testator kan ganske enkelt ha glemt hvor mange originaler som ble laget, eller hvem de ble gitt til. Testator kan ha gitt en original til oppbevaring hos en venn som senere dør, uten at testator ber om å få tilbake originalen fra hans arvinger. Har testator ødelagt sin original i vitners nærvær, er det utvilsomt at testator ønsker å tilbakekalle. At testamentet likevel legges til grunn fordi det finnes ytterligere en original, kan virke svært urimelig. Vi har imidlertid to lagmannsrettsdommer hvor man kom til at samtlige originaler må ødelegges (Hålogaland 7. desember 2005 LH-2005-110955 og Agder 30. mars 2007 LA-2007-1437). Utvalget mener at disse situasjonene bør løses på bakgrunn av om ødeleggelsen må forstås slik at det er trolig at testamentet ikke skal gjelde. At det etter ødeleggelsen fortsatt finnes flere originaler i behold, blir et moment i vurderingen av om det er trolig at testamentet er tilbakekalt. Men det vil ikke uten videre være noe avgjørende hinder for at testamentet anses tilbakekalt.

De samme synspunktene gjør seg gjeldende ved overstryking. Hvis man krever at samtlige originaler må være ødelagt for at et tilbakekall er gyldig, skulle logisk det samme gjelde for overstryking. Når testator har levert en original til en venn og sendt en til tingretten, skulle testator dermed for å gjennomføre et gyldig tilbakekall – eller mer praktisk delvis tilbakekall – måtte sørge for å få disse originalene i retur, foreta en overstryking og levere dem tilbake. Svært få mennesker vil sannsynligvis tenke på å følge en så tungvint fremgangsmåte.

Et annet problem som knytter seg til tilbakekall ved ødeleggelse eller overstryking, reiser seg hvor et testament er opprettet med én original og flere kopier. I eldre teori tok man det som gitt at det var originalen som måtte ødelegges, jf. Knoph s. 256 og Arnholm V s. 271. Også forarbeidene til arveloven legger dette til grunn. Det heter i Utkast 1962 s. 221 at § 57 andre ledd andre punktum kan «ha betydning hvor den etterfølgende omstendighet knytter seg til at testator har ødelagt eller overstrøket bare en gjenpart av et testament – ikke testamentet selv». I 1972 var kopier av en slik kvalitet at selv en svaksynt eldre person uten videre kunne se at dokumentet man hadde foran seg, var en kopi. Utviklingen siden har medført at det kan være svært vanskelig å vite om et dokument er en original eller kopi, og for en svaksynt testator kan det være umulig. Det er derfor fullt mulig at testator ved en feiltakelse gir en original til en venn for oppbevaring og beholder en kopi selv. Om testator senere ødelegger den utgaven han eller hun har i sin besittelse i den tro at det er en original, bør dette godtas som et gyldig tilbakekall. Utviklingen i kopieringsteknologi har antakelig medført at de fleste mennesker i dag legger langt mindre vekt på skillet original/kopi enn for 40 år siden. Også i slike tilfeller som nevnt burde det avgjørende etter utvalgets syn være om ødeleggelsen er av en slik art at vilkåret om «trolig» er oppfylt. Det kan selvsagt tenkes at det etter testators død er umulig å oppdage om det forelå en villfarelse hos testator. En slik uklarhet må føre til at testamentet fortsatt er gyldig.

Tilbakekall i form av overstryking – særlig delvis overstryking – skaper en del tilleggsproblemer. Det kan oppstå spørsmål om hvordan de testamentariske bestemmelsene som gjenstår, skal tolkes, og det kan oppstå spørsmål om hvem som skal ha det som er strøket ut. Det er også problematisk i forhold til formkravene at en overstryking av vilkår kan innebære at den begunstigede settes i en bedre stilling enn det testator ønsket da den opprinnelige testasjonen ble opprettet.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Hambro, vil derfor avskaffe alternativet med tilbakekall ved overstryking, men beholde muligheten til å tilbakekalle ved ødeleggelse. Ødeleggelse skaper ikke de samme problemene som delvis overstryking. Ødeleggelsen må imidlertid være fullstendig. Hvis man for eksempel tar ut en side av et testament eller klipper ut deler av testamentet, får man mange av de samme problemene som ved delvis overstryking. Det vil da lett oppstå spørsmål om det er testator selv som har utført den delvise ødeleggelsen, og det vil kunne oppstå tolkningsspørsmål. Selv om overstryking ikke videreføres som alternativ i loven, vil en fullstendig overstrykning kunne oppfattes som ødeleggelse.

Mindretallet, Hambro, vil beholde dagens ordning fullt ut. Mindretallet mener at det ikke er så store forskjeller i ulempene som ødeleggelse og overstryking medfører, at det er grunn til å tillate det ene og forby det andre. Mindretallet legger også vekt på at det er lang tradisjon for begge disse formene for tilbakekall i norsk rett, og at mange testatorer ville oppleve det som en felle dersom den ene formen ble avskaffet som gyldig form for tilbakekall. Hvis man avskaffer muligheten til delvis tilbakekall gjennom overstryking, kan man også få opp problemstillingen om overstrykingen ikke var en etterfølgende overstryking, men en rettelse som ble gjort før testamentet ble opprettet. Det kan ikke være noe i veien for at det foretas rettelser i dokumentet før testator og vitnene skriver under testamentet.

I arveloven § 57 andre ledd er tilbakekall og ødeleggelse etter ordlyden alternativer som bare kan brukes når testamentet kan tilbakekalles uten stadfestelse. I første ledd er det angitt at det ikke er nødvendig med stadfestelse hvor en mindreårig testator vil tilbakekalle sitt testament. Den stadfestelsen som det siktes til i andre ledd, var en stadfestelse som tidligere var nødvendig hvis umyndiggjorte skulle opprette eller tilbakekalle testament. Denne stadfestelsesordningen ble opphevet ved en endring av arveloven § 48 i 1988. Ved en feil ble ikke arveloven § 57 endret samtidig. I utkastet er dette rettet opp.

Bristende forutsetninger som bortfallsgrunn, som i arveloven er regulert i samme paragraf som reglene om tilbakekall, er i utkastet foreslått regulert i en særskilt bestemmelse om forutsetningssvikt, se punkt 12.2 nedenfor og merknadene til § 45.

I arveloven § 57 tredje ledd er det en særskilt bestemmelse om tilbakekall eller endring av gjensidige testamenter. Denne bestemmelsen er drøftet i kapittel 13.4 om gjensidige testamenter og felles testamenter. Den er der foreslått videreført i tilknytning til de øvrige bestemmelsene om slike testamenter.