19 Avtaler om arv

19.1 Innledning – gjeldende rett

19.1.1 Innledning

Retten til arv bygger enten på lovens arvegangsregler eller på arvelaterens testament. I en viss utstrekning kan fordelingen av arven også påvirkes gjennom avtaler mellom arvelateren og arvingene, eller ved ensidige erklæringer fra arvelateren eller en arving. I gjeldende lov inneholder kapittel VI regler om avkorting, avhendelse og avkall på fremtidig arv, mens regler om avslag på falt arv gis i arveloven § 74. Livsarvinger kan samtykke til pliktdelskrenkende testament, jf arveloven § 29. Ved arvepakt kan arvelateren forplikte seg til ikke å opprette eller tilbakekalle testament. Gjensidige testamenter inneholder ofte avtaler hvor testatorene har fraskrevet seg adgangen til å tilbakekalle testamentet, og bemyndiget den andre til å testamentere over arven som ellers ville gått til egne slektsarvinger.

Arvelovens utgangspunkter er at arvelateren bare kan gi bestemmelser om arvens fordeling ved testament, jf. arveloven §§ 49 og 53, og at arvingene ikke kan disponere over fremtidig arv, jf. arveloven § 44. Avtaler om at arven skal fordeles på annen måte enn etter lovens arvetavle (arveloven §§ 1-3 og 6) krever derfor hjemmel i lov. Lovens regler om avkorting, avkall osv. kan derfor betraktes som en del av lovens arvegangsregler, som supplerer lovens arvetavle.

Eksempler på avtaler som griper inn i fordelingen av testamentsarv, er arvepakt og livsarvingenes samtykke til pliktdelskrenkende testament, som begge regulerer arvelaterens testasjonskompetanse. En arvepakt begrenser arvelaterens testasjonskompetanse, mens samtykke til pliktdelskrenkende testament utvider den testasjonskompetansen en arvelater med livsarvinger har etter loven. Gjensidige testamenter bygger som nevnt ofte på avtaler om lengstlevendes testasjonskompetanse.

Reglenes innhold varierer ofte med hvorvidt avtalen omhandler fremtidig eller falt arv. Lovens utgangspunkt er at arvingen ikke kan disponere over fremtidig arv, men står fritt til å råde over falt arv. Før skifteoppgjøret er gjennomført, gjelder det imidlertid en rekke begrensninger i arvingens adgang til å disponere over sin posisjon som arving i dødsboet.

Etter at dødsboet er skiftet og arvingen har mottatt arven, er det ikke lenger noen lovregler som begrenser arvingens rådighet over arven. Begrensninger kan imidlertid følge av testament – typisk bestemmelser om sekundærarverett i gjensidig testament.

Arvelovutvalget foreslår ingen vesentlige endringer i de materielle reglene, men foreslår en opprydding som vil medføre at flere usikre spørsmål blir avklart, og at enkelte spørsmål faller bort.

19.1.2 Arvingens rådighet over fremtidig arv

«Ingen må avhende eller pantsetje arv han ventar» heter det i arveloven § 44 første punktum. Forbudet er en videreføring av de tidligere reglene i arveloven 1854 § 73, som igjen avløste NL 5-2-82. Ved arveloven av 1972 ble det også tatt inn en presiserende bestemmelse om at rådighetsbegrensningene også gjaldt den retten en arving har i et uskiftet bo, se arveloven § 44 andre punktum.

Regelen omfatter både legalarv, testamentsarv og legater. Etter alminnelig lære har det heller ingen betydning om arven er sikret gjennom arvepakt eller pliktdelsregler.

I juridisk teori begrunnes forbudet mot disposisjoner over fremtidig arv særlig i hensynet til arvelateren. Det kan være støtende at arvelaterens kommende død gjøres til en formuesverdi. Dels begrunnes reglene i hensynet til arvingen, som kan bli fristet til å trekke for store veksler på fremtiden. Ytterligere begrunnelse finnes i hensynet til medarvingene, som skal slippe å få utenforstående inn i arveoppgjøret. De store usikkerhetsmomentene som normalt knytter seg til avhendelse av fremtidig arv, er også trukket inn som en grunn for lovgiver til å sette forbud mot slike avtaler.

Det er også hevdet at fremtidig arv overhodet ikke er et formuesgode eller en rettighet, men bare er en forventning. Helt forenklet kan det sies at det i norsk arverett er innarbeidet den grunnregelen at arvingen ikke med bindende virkning kan overdra, pantsette eller på annen måte disponere over fremtidig arv.

Selv om arvingen ikke kan overdra sine fremtidige arverettigheter til andre, står han eller hun likevel fritt til å tre ut av arveposisjonen, slik at andre arvinger mottar den frafalte arven. Reglene i arveloven § 45 om avkall på fremtidig arv er slik sett unntak fra rådighetsforbudet i arveloven § 44. Grensegangen mellom ulovlig avhendelse og lovlig avkall innebærer at avkallet på fremtidig arv må gis overfor arvelateren, mens det vil være ugyldig hvis det gis overfor medarvingene.

Det følger av arveloven § 44 andre punktum at rådighetsforbudet også gjelder «den rett ein arving har i eit uskift bu». Ved at arven etter førstavdøde ikke anses falt før uskifteboet skiftes, se arveloven § 22, følger denne regelen allerede av hovedregelen i første punktum. Andre punktum er likevel en nyttig påminnelse.

Ved samtykkebasert uskifte fremgår det av arveloven § 22 første ledd andre punktum at den samtykkende uskiftearvingen har rett til arv i uskifteboet selv om han eller hun dør før uskifteboet skiftes. Etter gjeldende rett er det litt uklart hvilken betydning denne regelen har for den samtykkende uskiftearvingens rådighet over sin rett til arv i uskifteboet.1

19.1.3 Avkall på fremtidig arv

Det følger av arveloven § 45 første ledd første punktum at en arving kan gi helt eller delvis avkall på fremtidig arv. Hvilke virkninger avkallet har, er på enkelte områder uklart. Fremstillingen i det følgende er knyttet til fullstendig avkall.

Den umiddelbare virkningen av et avkall er at avkallsgiveren trer ut av rekken av arveberettigede. Til tross for at ordlyden er rimelig klar, har det vært noe uenighet knyttet til virkningen av avkallet for avkallsgiverens egne livsarvinger, i hvilken utstrekning arvelater med livsarvinger i testament kan disponere over den frafalte arvelodd osv.

Lovteksten skiller mellom avkall fra livsarvinger og andre arvinger (utarvinger). For utarvingene er lovens løsning at avkallet også får virkning for avkallsgiverens egne livsarvinger. For avkall gitt av en livsarving, får avkallet bare virkning for linjen hvis det er gitt mot rimelig vederlag. Denne forskjellen kan forklares med at arvelateren fritt kan frata utarvingene deres arverett ved testament, mens det vesentligste av livsarvingenes legalarverett er pliktdelsbeskyttet. Innvendingene går blant annet på spørsmålet om det er i strid med grunnprinsippene i lovens arvegangsregler at en arving også kan disponere over sin linjes legalarverett.2

Et annet omdiskutert spørsmål er om kravet til rimelig vederlag bare gjelder dersom avkallsgiveren dør før arvelateren. Den rådende oppfatningen har – under henvisning til lovforarbeidene – vært at bestemmelsen i arveloven § 45 måtte tolkes innskrenkende slik at den ikke gjaldt dersom arvingen overlevde arvelateren. I senere tid er det imidlertid argumentert for at bestemmelsen må tas på ordet.3

Ytterligere er det knyttet usikkerhet til spørsmålet om hvem den frafalte arvelodden tilfaller, og i forlengelsen av dette avkallets betydning i forhold til pliktdelsreglene. Problemene knyttet til lovens løsninger er nærmere drøftet i punkt 19.3 om utvalgets vurderinger.

Mindreårige arvinger kan ikke på egen hånd gi avkall på fremtidig arv, men avkallet må gis av vergen med samtykke fra fylkesmannen – etter at arvingens mening så langt mulig er hørt, se vergemålsloven § 42 jf § 17. En voksen arving som er satt under vergemål, kan som utgangspunkt selv gi avkall på fremtidig arv, hvis ikke han eller hun er fradømt den rettslige handleevnen eller mangler forståelse for hva avkallet innebærer, se vergemålsloven § 21 første ledd og § 33 andre ledd. I så fall gjelder de samme reglene som for mindreårige, se vergemålsloven § 42 jf. § 33 første og tredje ledd.

Når gjenlevende ektefelle har overtatt boet etter førstavdøde i uskifte, anses ikke arven etter førstavdøde som falt før uskifteboet skiftes, se arveloven § 22. I fortsettelsen av dette bestemmer arveloven § 45 andre ledd at avkall på fremtidig arv etter førstavdøde kan gis overfor gjenlevende. Regelen er gitt fordi hovedregelen ellers er at avkallet må gis direkte overfor arvelater. Som mottaker av avkallet må derfor gjenlevende anses som representant for arvelateren, og ikke som medarving.

Reglene i arveloven § 45 andre ledd må gjelde tilsvarende hvor det er gjenlevende samboer som sitter i uskifte. Se til sammenligning arveloven § 28f om at uskiftereglene i arveloven kapittel III gjelder tilsvarende på samboeruskifte.

19.1.4 Avkortingsreglene

Avkortingsreglene dreier seg om hvorvidt det skal gjøres fradrag i en livsarvings arvelodd for betydelige gaver eller arveforskudd han eller hun har mottatt fra arvelateren i live. Det knytter seg en rekke spørsmål både til om avkorting skal skje, og i tilfelle hvordan avkortingen skal gjennomføres.

Et av de mest sentrale spørsmålene har vært om avkorting skal skje automatisk – uavhengig av arvelaterens påbud eller ønsker, og i motsatt fall hva som skal være lovens utgangspunkt. Dette spørsmålet beror på hvorvidt avkorting vurderes som en rett de øvrige livsarvingene kan gjøre gjeldende, eller som en rettighet for arvelateren.

Etter gjeldende rett skjer avkorting bare dersom arvelateren har påbudt det, eller hvis det kan sannsynliggjøres at avkorting vil være i samsvar med arvelaterens forutsetninger for gaven, se arveloven § 38. Loven gir arvelateren rett til ensidig og formløst å gripe inn i arvens fordeling mellom livsarvingene – uavhengig av testamentsreglene. Ønsker ikke arvelateren avkorting, kan ikke de øvrige livsarvingene protestere.

Under uskiftet er til sammenligning regelen den motsatte. Har lengstlevende delt ut midler fra uskifteboet til en av uskiftearvingene, kan de øvrige kreve tilsvarende oppgjør eller at det senere skjer en avkorting – uavhengig av «giverens» (lengstlevendes) bestemmelser eller ønsker, se arveloven § 21. Er gaven gitt av lengstlevende, før førstavdødes død, gjelder imidlertid de vanlige avkortingsreglene i arveloven § 38.

For gaver en ektefelle gir av felleseiemidler til felles barn, finnes særregler i arveloven § 39 som i realiteten innebærer at gaven anses gitt av begge ektefellene – av felles midler. Det bestemmes derfor at avkorting, uavhengig av hvem gaven kom fra, skal skje i arven etter førstavdøde, og at eventuelt ytterligere avkorting skal foretas i arven etter lengstlevende.

Arveloven § 40 inneholder to alternative måter for fastsettelse av avkortingssummens størrelse. Hvis arvelateren ikke har bestemt noe annet, skal avkortingssummen settes til verdien av gaven da den ble gitt, hvis ikke dette vil være åpenbart urimelig. Har arvelateren selv fastsatt avkortingssummen, legges denne til grunn med mindre den må anses å være for høy. De to alternativene må ses i sammenheng, og dessuten ses i sammenheng med at avkorting i det hele er avhengig av giverens vilje. En fastsatt avkortingssum kan derfor ikke påstås å være urimelig lav overfor medarvingene. Derimot kan det tenkes at en avkortingssum tilsvarende verdien av gaven da den ble gitt, kan anses å være urimelig lav, hvis det kan sannsynliggjøres at arvelaterens mening var at det skulle foretas en avkorting som reelt sett stilte barna likt. Se til sammenligning Rt. 1996 s. 710.

Formålet med avkorting er som regel å sørge for at barna og deres linjer stilles likt. Derfor bestemmer arveloven § 42 at dersom en avdød gavemottaker hadde måtte tålt avkorting, kan avkorting gjøres overfor gavemottakerens egne livsarvinger, dvs. hans eller hennes linje.

Avkortingsreglene er videre ment å være begrenset til en justering av arvens fordeling mellom livsarvingene. Derfor bestemmer arveloven § 41 at avkortingssummen ikke kan settes større enn gavemottakerens arvelodd, det vil si at gavemottakeren ikke trenger å tilbakebetale noe til boet. Noe annet kan være avtalt, men da dreier det seg normalt om en låneavtale (hvor skifteloven § 61 tredje ledd gir en særlig hjemmel for motregning i arvelodden). Arveloven § 43 bestemmer også at avkortingen utelukkende skjer internt mellom livsarvingenes arvelodder. Avkortingssummen skal ikke legges til boet verken ved beregningen av eventuell lengstlevende ektefelles boslodd eller arvelodd, eller ved beregningen av pliktdelsarven og arvelaterens testasjonsrådighet.

Det fremgår av § 43 at noe annet kan være avtalt. Det er imidlertid uklart hva annet som lovlig kan avtales, og i tilfelle hvordan – og mellom hvem. Se nærmere punkt 19.3.7.

19.1.5 Disposisjoner over falt arv

Etter at arven er falt, kommer ikke lenger forbudet mot avhendelse og pantsettelse i arveloven § 44 til anvendelse. Før dødsboet er skiftet og arvingen har mottatt sin arv, er det likevel etter gjeldende rett noe uklart i hvilken utstrekning arvingen kan avhende eller pantsette sine arverettigheter. Skifteloven § 60 forutsetter at falt arv kan overdras, og reglene i tvangsloven forutsetter at det kan tas utleggspant i falt arv. På den annen side kan arvingen som utgangspunkt ikke gi avslag på falt arv til fordel andre, se arveloven § 74 tredje ledd. Denne uklarheten skyldes blant annet at det ikke skilles mellom mottatt arv og falt, men ikke skiftet, arv.

19.1.6 Avslag på falt arv

Reglene om avslag på falt arv gjelder etter arvefallet, men før boet er skiftet. Det er følgelig disposisjoner over posisjonen som arving i boet som reguleres, ikke disposisjoner over de verdiene eller gjenstandene arvingen har mottatt – eller venter å motta – som ledd i skifteoppgjøret, se punkt 19.3.3 om rådigheten over fremtidig arv. Den praktiske betydningen av dette skillet har hittil vært hvorvidt den opprinnelige arvingen selv må betale arveavgift. På samme måte som ved avkall på fremtidig arv er hovedbegrunnelsen bak reglene at ingen kan tvinges til å motta arv. Det er dette som kommer til uttrykk i arveloven § 74 første ledd. Avslaget kan omfatte hele eller deler av arven.

Avslaget må gis overfor medarvingene. Loven inneholder ingen regler om hvordan og overfor hvem avslagsgiveren blir bundet av sitt løfte. Dette beror derfor på alminnelige avtalerettslige regler. Er arvingen mindreårig eller satt under vergemål, gjelder reglene i vergemålsloven § 42. Reglene er de samme som ved avkall på fremtidig arv, se punkt 19.1.3.

Avslagsreglene skiller ikke mellom livsarvinger og utarvinger. Hovedregelen er at avslaget innebærer at arven fordeles som om avslagsgiveren var død før arvelateren, se arveloven § 74 tredje ledd første punktum. Resultatet blir følgelig at arven – så langt avslaget rekker – går nedover i linjen til avslagsgiverens egne livsarvinger. Dersom avslagsgiveren ikke har egne livsarvinger, fordeles den avslåtte arven på medarvingene.

For det tilfellet at avslagsgiveren ikke har egne livsarvinger, kan han eller hun gi avslag til fordel for en særskilt medarving, se arveloven § 74 tredje ledd andre punktum. Denne særregelen har skapt en del uavklarte spørsmål.

Avslagsreglene er utformet med tanke på slektsarvinger, men gjelder tilsvarende for gjenlevende ektefelle. Det må likevel gjøres den presiseringen at gjenlevendes livsarvinger ikke er arvinger i kraft av å være neste generasjon i linjen. Ektefellen representerer ingen linje av legalarvinger, slik en slektsarving gjør. Ved avslag fra gjenlevende ektefelle vil derfor ikke arven gå videre til gjenlevendes livsarvinger, men bli fordelt på de øvrige arvingene. Det følger av arveloven § 74 tredje ledd siste punktum at gjenlevende ektefelle kan gi avslag til fordel for en særskilt medarving.

Avslagsreglene gjelder tilsvarende for testamentsarvinger (loddeiere) så langt de passer, det vil si så langt ikke noe annet følger av en konkret tolking av testamentet – eller av tolkingspresumsjoner, se særlig arveloven § 66 nr. 2. For legatarer blir utgangspunktene de samme, men i tillegg vil løsningene variere med hvorvidt man anser legatarens eiendomsrett som etablert allerede ved arvefallet.

Samtykke til pliktdelskrenkende testament har visse likhetstrekk med avkall eller avslag. Den viktigste realitetsforskjellen mellom samtykke til pliktdelskrenkende testament og avkall eller avslag på arv, er at sistnevnte (helt eller delvis) dreier seg om oppgivelse av posisjonen som legalarving, mens samtykket bare dreier seg om å frafalle pliktdelsbeskyttelsen. Forskjellen får betydning hvor testasjonen bortfaller, eksempelvis fordi arvelateren tilbakekaller testamentet eller det av andre grunner er ugyldig.

19.2 Nordisk rett

I alle de nordiske landene gjelder som utgangspunkt et generelt forbud mot at arvinger disponerer over den arven de har i vente, se den danske arveloven § 41, den finske og svenske ärvdabalken 17:1 og den islandske arveloven § 27.

For falt arv er utgangspunktet det motsatte; arvingen kan fritt disponere over arven, men må som hovedregel først ha mottatt den. Det må derfor skilles mellom å disponere over mottatt arv og å gi avslag på falt arv som ennå ikke er skiftet.4

I samtlige nordiske land er forhåndsavkall og avkall på fremtidig arv aksepterte unntak fra hovedregelen om at det ikke lovlig kan disponeres over fremtidig arv. Reglene er imidlertid noe ulikt formulert i de ulike landene, både med hensyn til formkrav og materielt innhold.

I finsk og svensk rett må avkallet («avsägelse») gjøres skriftlig, eventuelt i form av påtegning på testament. En livsarving kan imidlertid alltid kreve pliktdelsarv, med mindre det er gitt vederlag som tilsvarer pliktdelsarven. Avkallet binder også avkallsgivers livsarvinger, med mindre noe annet fremgår av omstendighetene. Dreier det seg om pliktdelsarv, er imidlertid linjen bare bundet dersom det er gitt vederlag, jf. den finske ärvdabalken 17:1 (2) og den svenske ärvdabalken 17:2.

I dansk og islandsk rett er det ingen formkrav, men avkallet må være gitt overfor arvelateren – for dansk rett eventuelt også gjenlevende ektefelle i uskifte. Hvis det ikke er tatt forbehold, er avkallet bindende overfor avkallsgiverens livsarvinger, jf. den danske arveloven § 42 og den islandske arveloven § 28.

Det er bare Finland som – foruten Norge – har lovfestede regler om avslag på falt arv. Det er imidlertid antatt at tilsvarende også gjelder i de øvrige nordiske landene. Hovedregelen ved avslag er at arven fordeles som om avslagsgiveren var død.

Alle de nordiske landene har regler om avkorting og arveforskudd, men reglene er ganske ulike. I finsk og svensk rett er lovens utgangspunkt at gaver til livsarvinger skal regnes som arveforskudd og at avkorting skal skje, hvis ikke arvelateren har bestemt noe annet eller det følger av omstendighetene for øvrig. Arvelateren kan både på gavetidspunktet og senere bestemme at det ikke skal avkortes. For andre arvinger er utgangspunktet det motsatte: Avkorting skjer bare hvis arvelateren har fastsatt det, eller det må antas å være forutsatt da gaven ble gitt, jf. den finske og svenske ärvdabalken 6- kapittel.

I dansk og islandsk rett er lovens utgangspunkt, som i Norge, at avkorting bare skjer hvis arvelateren har bestemt det. I dansk rett kreves at avkorting «må anses for aftalt», mens det etter islandsk rett – som i norsk rett – er tilstrekkelig at arvelateren ensidig har påbudt avkorting eller at det sannsynliggjøres at avkorting er i tråd med arvelaterens forutsetninger for gaven, se den danske arveloven §§ 43–47 og den islandske arveloven §§ 29–33.

For alle de nordiske landene er utgangspunktet at verdien av gaven eller forskuddet på ytelsestidspunktet danner grunnlaget for avkortingssummen. I alle de nordiske landene, unntatt Norge, er regelen videre at avkortingen ikke får betydning for annet enn den interne fordelingen mellom livsarvingene.

19.3 Utvalgets vurderinger

19.3.1 Grunnregler og grunnprinsipper – behovet for endringer

Foran er det redegjort for en rekke uavklarte spørsmål i gjeldende rett. Mange av reglene er overlappende, og det kan oppstå tvil om hvilke regelsett som skal anvendes. Særlig gjelder dette for avkall på fremtidig arv. Etter gjeldende rett er det helt uproblematisk at en arving ønsker å tre ut av arverekken. Problemene oppstår når det er andre rettsvirkninger som er hensikten med disposisjonen – eksempelvis at arvelodden ønskes styrt til andre, at arvelateren ønsker et avkall for å kunne utvide sin testasjonsfrihet eller for å oppnå at de øvrige barna får tilsvarende.

Gjeldende avkortingsregler oppstiller vilkår for når arvelateren ensidig kan påby avkorting, eventuelt for når medarvingene kan kreve avkorting (§ 38). Arvelaterens forutsetninger og bestemmelser er videre avgjørende for fastsettelsen av avkortingssummen (§ 40). De gjeldende reglene sier ikke om arvelateren og gavemottakeren kan avtale avkorting utover hva arvelateren ensidig kan fastsette. For de øvrige virkningene av avkortingen fremgår det av lovteksten at noe annet kan være avtalt (§§ 41 til 43), men lite om hva annet som kan avtales. Utvalget ser behov for en viss avklaring av disse spørsmålene.

Arvelovutvalgets mandat pkt 3 f) lyder slik:

«f) Det bør vurderes om reglene om avkall på fremtidig arv, påbud om avkorting og avslag på falt arv kan samordnes og forenkles.»

I det følgende skal utvalget redegjøre for enkelte grunnprinsipper reglene for avtaler om arv bør bygge på. Før arvelateren er død, er den klare hovedregelen at posisjonen som arving ikke kan overdras. Heller ikke etter arvefallet står den enkelte arvingen helt fritt til å avhende posisjonen som arving. På den annen side kan ingen tvinges til å ta i mot arv. Den enkelte arvingen kan derfor, både før og etter arvefallet, erklære at han eller hun trer ut av arvingposisjonen. Disse utgangspunktene, sammenholdt med grunnregelen om at arverett må bygge på lov eller testament, bør utelukke at en arving alene kan styre arvens fordeling. Reglene bør derfor gå ut på at arvingens eneste valg er om han eller hun ønsker å tre ut av sin arveposisjon, slik at arven fordeles etter lov eller testament som om arvingen var død før arvelateren.

Det er også en grunnregel i arveretten at arvelateren bare kan gi bestemmelser om arvens fordeling ved testament. Unntak fra dette må være særlig hjemlet. Det mest praktiske eksemplet på slik særlig hjemmel er arvelaterens påbud om avkorting i arven for gave gitt en livsarving, som kan gis formløst og uhindret av pliktdelsreglene. Overfor livsarvinger og ektefelle begrenser loven arvelaterens testasjonsfrihet. Denne beskyttelsen kan imidlertid arvingen la være å påberope seg, enten ved passivitet eller ved et uttrykkelig samtykke. Samtykket kan gis både før og etter arvefallet.

Arvelaterens rett til å fastsette arvens fordeling ved testament er en strengt personlig rettighet, som ikke kan overlates til andre. Derimot kan arvelateren fraskrive seg testasjonsrådighet. Etter gjeldende lov må dette skje ved arvepakt. Det er videre antatt at en arvelater kan overlate den nærmere gjennomføringen av en testamentarisk bestemmelse til andre.

Reglene for avtaler om arv dreier seg om rettsvirkningene av en viljeserklæring. De arverettslige reglene trekker materielle rammer for hva som kan avtales. Derfor må de arverettslige reglene suppleres av alminnelige avtalerettslige regler om når et løfte eller påbud er bindende, om tolking og revisjon av avtaler osv. Et illustrerende eksempel finnes i Rt. 1960 s. 26 hvor Høyesterett tolket livsarvingens ubetingede og fullstendige avkall på fremtidig arv som et påbud fra arvelateren om delvis avkorting.

19.3.2 De ulike situasjonene hvor reglene får betydning

Foran er det pekt på at de gjeldende reglene til dels er overlappende. Ved å ta utgangspunkt i de ulike livssituasjonene hvor arvelateren og arvingene ønsker å fravike lovens arvegangsregler, vil utvalget forsøke å utforme mer entydige regler. I stedet for å drøfte om arvelateren ved testament kan disponere over arvelodden en livsarving har gitt avkall på, formuleres spørsmålet som hvordan arvelateren i samarbeid med livsarvingene kan utvide sin testasjonskompetanse.

Ved utformingen av reglene må det ses hen til hvorvidt det er arvingen eller arvelateren som ensidig foretar disposisjonen, eller om det inngås avtaler mellom arvelateren og én, flere eller samtlige av arvingene. Eksempelvis kan ikke arvelateren testamentere over pliktdelsarv, hvis ikke livsarvingen(e) samtykker. En arving kan ikke bestemme arvens fordeling, men kan påvirke fordelingen ved å frafalle arven slik at den går videre til hans eller hennes livsarvinger.

Det forekommer ofte at arvingen ønsker at arven skal gå direkte til egne livsarvinger, enten fordi barna har større behov for arven, for å spare arveavgift (frem til 2014) eller for å unngå at kreditorene tar beslag i den. Både etter gjeldende rett og etter utvalgets forslag oppnås dette enkelt ved at arvingen, før eller etter arvefallet, frafaller arven. Etter gjeldende rett må en utarving ta forbehold om at arven skal gå videre nedover i linjen, mens dette etter utvalgets forslag vil bli lovens ordning. Se nærmere punkt 19.3.5 om avkall og avslag på arv.

En livsarving kan samtykke til at arvelateren disponerer over egen pliktdelsarv. Dette vil være bindende også for livsarvingens linje, så fremt han overlever arvelateren. En livsarving som tidligere har mottatt vesentlige midler, og ønsker at søsknene skal motta arven i stedet for livsarvingens barn, kan avtale avkorting med arvelateren, se punkt 19.3.6.

Hvilke rettsvirkninger slike utdelinger til arvingene skal få, kan arvelateren som utgangspunkt fastsette ved testament. Overfor livsarvinger, hvor pliktdelsreglene setter begrensninger, reguleres spørsmålene av avkortingsreglene. De rettsspørsmålene som må avklares er hva arvelateren ensidig kan påby, og hva arvelateren og gavemottakeren sammen kan avtale. Utvalgets forslag til lovens avkortingsregler vil bli behandlet i punkt 19.3.6, mens det i punkt 19.3.7 redegjøres nærmere for hva annet arvelateren og gavemottakeren kan avtale.

En annen situasjon er hvor arvelateren ønsker å utvide sin testasjonsfrihet overfor livsarvingene, eventuelt i kombinasjon med de øvrige situasjonene som er beskrevet foran.

Etter gjeldende rett blir et pliktdelskrenkende testament bare satt til side i den utstrekning livsarvingene i tide påberoper seg pliktdelskrenkelsen. For å skape sikkerhet om testamentets rettsvirkninger har testatoren et legitimt behov for å innhente bindende forhåndssamtykke fra livsarvingene.

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer i reglene om samtykke til pliktdelskrenkende testament, men foreslår enkelte presiseringer. Det er blant annet forholdet mellom avkall, avkorting og forhåndssamtykke til pliktdelskrenkende testament som har skapt en del usikkerhet. Se nærmere punkt 19.3.7.

19.3.3 Arvingenes rådighet over fremtidig arv

Det finnes i dag en grunnregel i arveloven § 44 om at en arving ikke kan avhende, pantsette eller på annen måte disponere over fremtidig arv. Noen tilsvarende regel finnes ikke for arvingens rådighet over falt, men ikke skiftet, arv. Utvalget foreslår å innta enkelte bestemmelser også om rådighet over falt arvelodd i en felles bestemmelse om arvingens råderett over sin rett til arv. Foruten behovet for avklaring, må forslaget ses i sammenheng med utvalgets utkast til en felles bestemmelse om avkall på fremtidig og falt arv, se punkt 19.3.5. Reglene om avkall på arv er det viktigste unntaket fra utgangspunktet om at arvingene overhodet ikke kan disponere over fremtidig arv, og heller ikke på annen måte gi bestemmelser om fordeling av arv etter loven. Utvalget har presisert dette ved at lovteksten inneholder et forbehold om at rådighet over fremtidig (og falt) arv kan følge av særlig hjemmel i lov.

Lovteknisk blir systemet det samme som pliktdelsreglene, jf. utkastet 49 andre ledd, som fastslår at arvelateren ikke kan testamentere over pliktdelsarv med mindre det foreligger særlig hjemmel. En viktig forskjell er imidlertid at pliktdelsarv også kan disponeres over med hjemmel i livsarvingenes samtykke, mens rådighet over fremtidig arv fordrer hjemmel i lov.

Utvalget foreslår ingen realitetsendringer i regelen om at arvingen ikke uten særlig hjemmel kan råde over fremtidig arv. Utvalget slutter seg også til de begrunnelsene som tradisjonelt er gitt, se punkt 19.1.2 foran. Utvalget finner videre grunn til å videreføre en uttrykkelig bestemmelse om at rådighetsforbudet også omfatter uskiftearvingens krav på arv etter førstavdøde og som etter utvalgets forslag gjelder uavhengig av om uskiftet hviler på uskiftearvingens samtykke.

Arveloven § 22 første ledd andre punktum inneholder en regel om at dersom uskiftet bygger på samtykke fra uskiftearvingen, har denne arvingen krav på arv selv om han eller hun dør før uskifteboet skiftes. Gjennom utkastets 24 andre ledd presiseres det at denne regelen ikke innebærer at arven etter førstavdøde i andre sammenhenger anses falt, men bare regulerer fordelingen av arv ved skifte av uskifteboet. Rådighetsforbudet over fremtidig arv gjelder derfor også for den samtykkende uskiftearvingens rett til arv i uskifteboet.

Etter gjeldende rett er det noe usikkert hvorvidt rådighetsforbudet også omfatter avtaler som utelukkende gjelder retten til gjenstander ved det fremtidige skifteoppgjøret. Dette omfatter i hovedsak to ulike situasjoner. Den ene er arvingenes forhåndsavtale om retten til å overta eiendeler på skiftet, men som ikke griper inn i den verdimessige fordelingen av arven. Den andre er hvor en arving inngår en betinget salgsavtale med en tredjeperson for det tilfellet at arvingen ved det fremtidige skiftet får overtatt en gjenstand.

I juridisk teori er det argumentert for at forhåndsskifteavtaler ikke rammes av arveloven § 44. Begrunnelsen er i korte trekk at slike avtaler ikke griper inn i posisjonen som arving eller fordelingen av arven, men utelukkende dreier seg om å frafalle skifterettigheter.5 Når det gjelder betingede salgsavtaler, er det i juridisk teori en viss støtte for at dette må aksepteres, men også en viss tvil.6 I RG 1963 s. 498 Hålogaland ble en slik avtale akseptert.

Et flertall i utvalget, Coward, Buttingsrud Mathiesen, Frantzen, Forsnes, Hambro og Kløvstad, mener at rådighetsforbudet også må omfatte forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler, og at dette bør fremgå av lovteksten. Flertallet mener at begrunnelsene for rådighetsforbudet også gjør seg gjeldende for alle arvingens disposisjoner over fremtidig arv. Mest tungtveiende er etter flertallets mening hensynet til anstendighet overfor arvelateren. Krenkelsen av arvelateren er vel så stor når arvingen(e) inngår forhåndsavtaler om arvelaterens eiendeler, som når de bare inngår avtaler om arvens fremtidige fordeling. Flertallet ser likevel at det i mange tilfeller kan være behov for forhåndsavtaler om den gjendstandsmessige fordelingen på skiftet. Dersom arvelateren er enig i ordningen, og samtykker til den, innebærer den ikke lenger noen krenkelse. Flertallet viser også til at dette er regelen i dansk arverett. Den danske arveloven § 41 stk 1 andre punktum lyder slik: «Mens arveladeren er i live, kan en arving heller ikke uden arveladers samtykke indgå aftale med medarvinger om overtagelse af aktiver i boet.»

Flertallet viser til at hvor arvelateren og arvingene er enige om en fremtidig gjenstandsfordeling, kan arvelateren bestemme dette i testament, hvor livsarvingene samtykker i eventuell pliktdelskrenkelse. Flertallet finner heller ikke grunn til å akseptere betingede salgsavtaler mellom en arving og en tredjeperson, selv om arvelateren samtykker. Avgjørende for flertallet er den usikkerheten slike avtaler fører med seg. Ønskes en slik ordning, er det ikke noe i veien for at avtalen inngås direkte med arvelateren såfremt den er en livsdisposisjon, og ellers at arvelateren testamenterer til tredjepersonen med eventuelt nødvendig samtykke fra livsarvingene.

Mindretallet, Unneberg, viser til de begrunnelsene som tidligere er gitt i både teori og rettspraksis for hvorfor både forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler ikke rammes av rådighetsforbudet i arveloven § 44, og finner ikke tilstrekkelig grunn til å endre den etablerte rettstilstanden.

Forhåndsavtaler om generasjonsskifter, enten det dreier seg om bedrifter, bolig- eller fritidseiendommer osv., inngås som regel mellom foreldre og barn. I antakelig de fleste tilfellene vil arvelaterne være involvert og ha synspunkter, eller de ser det som positivt i seg selv at barna kommer til enighet, slik at tvister etter arvefallene lettere unngås. Mindretallet er enig med flertallet i at det beste som oftest er at arvelaterne er en del av, eller samtykker i, slike avtaler. Det kan imidlertid forekomme at arvelaterne ikke ønsker å ta del, eller at det av ulike grunner er vanskelig eller uhensiktsmessig å involvere dem, men hvor det likevel foreligger behov for en forhåndsavtale. Arvelaterne vil ofte svekkes med alderen, uten at reglene om vergemål er anvendelige eller egnede. Selv om de beste grunner taler for at forhåndsskifteavtaler bør involvere arvelateren, finner mindretallet ikke grunn til at loven skal oppstille et totalforbud mot forhåndsskifteavtaler som utelukkende inngås mellom arvingene.

Heller ikke hensynet til arvingene taler mot en slik adgang. Skulle forholdene endre seg, eller det viser seg at avtalen bygger på uriktige eller bristende forutsetninger, kan avtalen revideres etter alminnelige avtalerettslige regler.

Mindretallet er også enig med flertallet i at arvingens betingede avtaler med en tredjeperson medfører en rekke uklarheter som bør unngås. Mindretallet peker imidlertid på at det samme gjelder for en rekke andre avtaletyper, men som rettsordenen likevel ikke har funnet grunn til å forby. Som ved forhåndsskifteavtaler må det antas at slike avtaler ofte vil involvere arvelateren når det er mulig eller mest hensiktsmessig. Likeledes vil mulig fremtidig urimelighet avhjelpes ved alminnelig avtalerevisjon.

For både forhåndsskifteavtaler og betingede salgsavtaler mener mindretallet, som flertallet, at det beste er at arvelateren involveres. I motsetning til flertallet finner imidlertid mindretallet at betenkelighetene ikke er så store at det berettiger eller nødvendiggjør et totalforbud.

19.3.4 Arvingenes rådighet over falt, men ikke skiftet, arv

Det finnes i dag ingen lovregler som direkte regulerer arvingens adgang til å disponere over falt arv som et formuesgode, utover arveloven § 74 som regulerer avslag på falt arv. Etter denne bestemmelsen kan arvingen ikke fritt gi avslag til fordel for andre. Kravet til konsekvens i lovverket tilsier derfor at arvingen ikke kan overdra sin posisjon som arving til andre – bare ved å bruke andre betegnelser. Dette ble forutsetningsvis også lagt til grunn i Rt. 2003 s. 885 (avsnitt 24).

Det synes riktignok forutsatt i skifteloven § 60 andre ledd at en arving kan overdra sin falte arvelodd, med den virkning at erververen både kan kreve gjennomført et materielt skifte og at det skiftes offentlig, jf skifteloven § 84 første ledd. En eventuell endring av skifteloven § 60 bør vurderes i samband med den pågående revisjonen av skifteloven.

Ønsker arvingen at andre enn dem loven utpeker skal overta arven, må arvingen selv motta den og så gi den videre. Etter hvert som arvingen mottar arv fra dødsboet, har han eller hun full råderett – med mindre noe annet følger av testament eller skifteavtale.

Avhendelsesforbudet for falt, men ikke skiftet, arv er likevel ikke til hinder for at arvingen etter arvefallet inngår avtale med en tredjeperson (eller medarving) om å overdra de verdiene eller gjenstandene arvingen måtte motta under skifteoppgjøret. Utvalgets forslag til forbud mot betingede salgsavtaler omfatter bare avtaler inngått før arvefallet.

Det er sikker rett at arvingens kreditorer kan ta utlegg i falt arvelodd før arvingen har mottatt arven. Tvangsdekning gjennomføres i tilfelle ved at kreditor ved utlodningen får utbetalt de verdiene debitorarvingen skulle ha mottatt. Pantekreditor trer ikke inn i posisjonen som arving (loddeier), men må gis de skifteprosessuelle rettighetene som er nødvendig for å ivareta sine rettigheter. Pantekreditor kan eksempelvis begjære offentlig skifte, se skifteloven § 84 første ledd jf § 60 andre ledd.

Utvalget finner videre at arvingens adgang til å stifte frivillig panterett i falt, men ikke skiftet, arv må følge de samme retningslinjene som adgangen til å avhende. Som utgangspunkt må reglene for rettsvern og tvangsdekning følge de samme reglene som ved utleggspant.

19.3.5 Avkall på fremtidig og falt arv

Ved avslag på falt arv erklærer arvingen at han eller hun helt eller delvis trer ut av arverekkefølgen, slik at arven fordeles som om arvingen, så langt avslaget rekker, anses som død før arvelateren. Med unntak av den særnorske regelen om at avslagsgiver kan gi avslag til fordel for en medarving, er dette en enkel og forståelig regel, i tråd med grunnregelen om at en arving ikke selv kan styre arvens fordeling.

Før arvefallet er det klare utgangspunktet at arvingen ikke kan disponere over sin fremtidige arv, likevel slik at arvingen kan gi arvelateren avkall på arven. Krav til konsekvens i regelverket tilsier at arvingen i alle fall ikke har større rådighet over fremtidig arv enn over falt arv. Utvalget ser det derfor som et mål i seg selv å samordne reglene for rettsvirkningene av at en arving frafaller sin rett til arv, henholdsvis før eller etter arvefallet. Utvalget viser også til at dette er ordningen i dansk rett, selv om man der har valgt andre løsninger.

Ytterligere viser utvalget til at øvrige rettsvirkningene i det alt vesentlige er de samme enten avkallet gis før eller etter arvefallet. Som følge av lovendring i 1999 kan også en arving under konkurs avslå falt arv, se dekningsloven § 2-12 andre ledd. I forhold til arvingens ektefelle har det ikke noen betydning når avkallet er gitt.

Som vist foran i punkt 19.1.3, er det særlig rettsvirkningene av et avkall på fremtidig arv som har reist vanskelige spørsmål. Årsaken til dette er etter utvalgets mening at lovgiver har ønsket å tilpasse regelen til praktiske behov, som eksempelvis utvidelse av arvelaterens testasjonskompetanse, utligning som følge av gaver osv. Denne tilpasningen har etter utvalgets mening gått litt på bekostning av generelle arverettslige prinsipper og på konsekvensen i regelverket. Bestemmelsene i arveloven § 45 om avkallets virkninger er i det vesentligste en videreføring fra arveloven 1854 § 73, og hvor de prinsipielle spørsmålene utvalget har pekt på ikke ble drøftet.7

Utvalget har derfor funnet grunn til å foreslå en ny og forenklet regel, bygget på de samme grunnreglene som gjeldende regler om avslag på falt arv. Ønskes arvelaterens testasjonskompetanse utvidet, kan livsarvingene samtykke til det pliktdelskrenkende testamentet. Ønsker arvelateren å utligne tidligere gaver til en av livsarvingene, er avkortingsreglene mest egnet for å oppnå dette. Ved avslag på falt arv følger det av arveloven § 74 tredje ledd andre punktum at en arving – livsarving eller utarving – uten egne livsarvinger kan gi avslag til fordel for en særskilt medarving. Avkall på arv til fordel for en medarving er utelukket før arvefallet. Utvalget har heller ikke funnet tilstrekkelige grunner til å beholde en særregel for avkall etter arvefallet. Både lovteksten og alminnelig arverettslig terminologi har ganske konsekvent brukt uttrykkene avkall på fremtidig arv og avslag på falt arv. I én felles bestemmelse har utvalget funnet det mest hensiktsmessig å bruke begrepet avkall både for fremtidig og falt arv. Til sammenligning er dette også terminologien i dansk rett.

Avkall på arv er et unntak fra hovedregelen om at en arving ikke kan råde over sin rettsposisjon som arving. For avkall på fremtidig arv er det derfor i teorien fremholdt at avkallet må gis overfor arvelateren. Gis avkallet overfor egne livsarvinger betraktes det som en ugyldig avhendelse av fremtidig arv. Etter arvefallet må avkallet gis overfor dødsboet, det vil si den eller de som etter skifterettslige regler representerer dødsboet.

Etter dansk rett må avkallet skje gjennom en avtale som arvelateren aksepterer, slik at avkallet er virkningsløst uten arvelaterens aksept.8 Utvalget mener det må være tilstrekkelig at avkallet er kommet til arvelaterens kunnskap. Av samme grunn kan heller ikke arvelateren nekte å akseptere avkallet. Dette følger også av prinsippet om at ingen kan tvinges til å være arving. Uansett vil arvingen kunne gjenta sitt avkall etter arvefallet. Generelt bør spørsmålene om avtalerettslig binding vurderes konkret, avhengig av i hvilken sammenheng de reises.

19.3.6 Avkorting og arveforskuddsavtaler

Et grunnleggende spørsmål er om barn skal ha rett til samlet å motta like mye fra sine foreldre, eller om det skal være opp til foreldrene å utjevne eventuelle forskjeller. Det første synspunktet er også formulert som et spørsmål om hvor langt likhetsprinsippet mellom livsarvinger og deres linjer skal gjennomføres. Lovteknisk blir spørsmålet hva som skal være lovens utgangspunkt dersom noe annet ikke er fastsatt eller avtalt.

Etter svensk og finsk rett er regelen at forskudd til en livsarving skal avkortes med mindre noe annet er bestemt, eller det etter omstendighetene må anses å ha vært forutsetningen, se punkt 19.2 foran. Etter islandsk og norsk rett beror avkorting på arvelaterens bestemmelser eller forutsetninger. I realiteten gjelder det samme etter dansk rett, selv om det som utgangspunkt kreves at avkorting er avtalt.

Etter gjeldende norsk rett kan foreldre ved livsdisposisjoner gi sine barn ulike ytelser uten at de forfordelte kan kreve noen utjevning ved det senere arveoppgjøret. Før arveloven av 1854 kunne imidlertid de forfordelte livsarvingene, uavhengig av arvelaterens bestemmelser, selv kreve utligning, basert på pliktdelslignende synspunkter. Med arveloven 1854 § 14 ble avkorting gjort avhengig av arvelaterens vilje. I Utkast 1962 ble det foreslått å gå tilbake til den tidligere ordningen, idet den dagjeldende ordningen ble betegnet som mislykket. Departementet fulgte ikke opp forslaget. Reglene fra 1854-loven ble i det vesentligste videreført i arveloven § 38, likevel slik at beviskravene for hva som var arvelaterens vilje, ble gjort lempeligere.

Arvelovutvalget er kommet til at ordningen fortsatt bør være at livsarvinger ikke har noen selvstendig rett til å kreve avkorting uavhengig av givers vilje. Spørsmålet var relativt inngående drøftet ved forberedelsen av arveloven av 1972, med motsatte forslag fra Arvelovkomiteen og departementet.9 Skiftelovutvalget foreslo ingen endringer i denne ordningen.

Derimot ser utvalget ikke tilstrekkelig grunn til å opprettholde ordningen med at arvelateren ensidig kan påby avkorting etter at gaven er gitt. Det samme gjelder medarvingenes rett til å kreve avkorting ved å sannsynliggjøre arvelaterens mening eller forutsetning. Utvalget foreslår i stedet at avkorting bare skjer hvor det måanses avtalt mellom arvelateren og gavemottakeren.

Foruten de hensynene som er påpekt ovenfor, antar utvalget at forslaget kan være konfliktdempende i den forstand at færre rettstvister reises, og ved at tvistetemaet blir annerledes.

Gjeldende regler kan åpne for en usmakelig gjennomgang av hva de enkelte av barna har mottatt, for ved dette å skulle sannsynliggjøre arvelaters mening og forutsetninger. Ved at det fortsatt åpnes for en ganske vid bevisførsel omkring hvorvidt avtale må anses inngått, svekkes riktignok denne begrunnelsen. En tvist hvor bevistemaet er om avtale kan anses inngått, blir på mange måter enklere enn en tvist hvor bevistemaet er arvelaterens meninger og forutsetninger. En av begrunnelsene for de særlige avkortingsreglene for livsarvingene, er at pliktdelsreglene ofte hindrer arvelater fra å bestemme utjevning gjennom testament. Utvalget har derfor vurdert om avkortingsreglene helt kunne oppheves, og erstattes av en utvidet hjemmel for å råde over pliktdelsarv for å utjevne tidligere utdelte livsgaver. Fordi det i Norge ikke er tradisjon for å opprette testamenter, er utvalget kommet til at dette ikke vil være noen god løsning. Antakelig ville det ha forekommet en rekke tilfeller hvor avkorting klart var forutsatt, og var synbart for gavemottakeren, men hvor testament ikke var opprettet.

Fordi avtaler mellom nærstående ofte er lite formaliserte, mener utvalget det heller ikke bør oppstilles formkrav for avkortingsavtaler. Selv om det åpner for større usikkerhet og flere tvister, mener utvalget at formkrav på den annen side ville medføre for mange urimelige situasjoner hvor avkorting klart var forutsatt mellom partene, men ikke fastsatt i et formriktig dokument.

Under forberedelsen av arveloven 1972 ble det for arvepakter gjort den endringen at også selve løftet om ugjenkallelighet eller om ikke å opprette testamentet måtte gjøres i testaments form. Begrunnelsen var at den ene avtaleparten var død, og at de samme hensynene som tilsa formkrav for testasjonen, også gjorde seg gjeldende for avtaledelen, se arveloven § 56 andre ledd. Det samme kan anføres om en så viktig avgjørelse som hvorvidt det skal avkortes. Det dreier seg om store beløp, og problemstillingen kommer normalt på spissen etter at giver er død. Arvelovutvalget har likevel kommet til at de hensynene som taler for formløshet, veier tyngre.

Det innebærer en endring når vilkåret endres fra ensidig fastsatt eller forutsatt, til at avkorting må anses avtalt. De reelle forskjellene trenger likevel ikke å bli så store. Det fremgår klart av forarbeidene at et negativt vilkår for avkorting er at arvelateren ikke overfor gavemottakeren har fraskrevet seg retten til å påby avkorting, eller at «arvingen med rimelig grunn har gått ut fra at avkorting ikke skal skje».10

Er det gitt en gave uten at arvelateren har sagt noe om avkorting, og det heller ikke foreligger omstendigheter i situasjonen som synliggjør avkorting som forutsetning, skal det etter utvalgets mening lite til før det må konstateres at gavemottaker har hatt rimelig grunn til å gå ut fra at avkortning ikke skulle skje. Det ligger i formuleringen anses avtalt at det ikke kreves noen skriftlig eller uttrykkelig avtale. Utgangspunktet må være avtalerettslige regler om når det foreligger en gjensidig bindende avtale. Likevel må det ses hen til at avtaler mellom nærstående ofte inngås stilltiende og forutsetningsvis.

Det kan lett tenkes at forholdene over tid endrer seg. I så fall må de alminnelige reglene om avtalerevisjon anvendes. Hvis det ikke foreligger noen uttrykkelig avtale, må det vurderes om det likevel kan anses avtalt at avkorting ikke skal skje dersom visse omstendigheter inntrer eller ikke inntrer.

Etter gjeldende rett fastsettes avkortingssummen til verdien av gaven da den ble gitt, eventuelt i tråd med arvelaters fastsettelse – såfremt den ikke er satt for høyt, se arveloven § 40. Både i teori og i rettspraksis er det pekt på betydningen av arvelaterens mening og forutsetninger også for fastsettelsen av avkortingssummen, se punkt 19.1.4. Ved at avkorting etter forslaget ikke ensidig kan påbys, vil det avgjørende også for fastsettelsen av avkortingssummen være hva som må anses avtalt. Partenes meninger og forutsetninger er ikke uten betydning, men i tråd med alminnelige avtalerettslige regler må partenes felles mening søkes avklart, eventuelt hva en part med rimelighet hadde grunn til å tro at den andre mente å forplikte seg til.

Avkortingsavtaler vil antakelig i praksis ofte inngås ved at gavemottakeren aksepterer givers betingelser for gaven. Indirekte vil derfor arvelaterens forutsetninger kunne få betydning, ved at det sannsynliggjøres at forutsetningene var bestemmende for de vilkårene som ble satt – og akseptert. Dersom det bare kan sannsynliggjøres at avkorting er avtalt, blir det fortsatt behov for utfyllende lovregler. Utvalget har formulert lovteksten etter samme mønster som i arveloven § 40: I den utstrekning noe annet ikke anses avtalt, settes avkortingssummen til verdien av gaven da den ble gitt.

Gjeldende regler er tilpasset utgangspunktet om at arvelateren ensidig kan påby avkorting – så fremt lovens vilkår er oppfylt, og at virkningene av avkortingen derfor også følger av loven hvis ikke noe annet avtales.

Det følger av arveloven § 41 at avkortingssummen ikke kan settes større enn gavemottakerens arvelodd. Av arveloven § 42 følger at avkorting også kan gjøres gjeldende overfor en avdød gavemottakers linje. I begge bestemmelsene er det uttrykkelig sagt at noe annet kan være avtalt. Begge disse reglene videreføres i utvalgets forslag, likevel slik at det formelle utgangspunktet er hva som er avtalt, og at lovens regler gjelder i mangel av slik avtale. Noen realitetsforskjell innebærer ikke dette.

Særlige spørsmål er knyttet til gaver eller arveforskudd gitt av en ektefelle, særlig gaver til felles barn gitt av likedelingsmidler. Betydelige utdelinger av likedelingsmidler kan gi grunnlag for vederlagskrav etter ekteskapsloven § 63, både ved et skilsmisseoppgjør og ved sammensatt skifte, jf ekteskapsloven § 77. Disse spørsmålene behandles ikke nærmere her, men kan få betydning ved vurderingene av hvilke virkninger avkortingen skal få for gjenlevende ektefelle, se punkt 19.3.7 nedenfor.

Arveloven bestemmer i § 39 at gave gitt av felleseiemidler til felles livsarving skal regnes som gitt av begge ektefellene, og at den kan avkortes i arven etter begge ektefellene. Bestemmelsen er en ren videreføring av al 1854 § 13. Den bygget på dagjeldende formuesordning mellom ektefeller, som blant annet innebar at felleseie var et tilnærmet tingsrettslig sameie, bestyrt av mannen, men likevel slik at mannen trengte hustruens samtykke for å gi vesentlige gaver.11 Den gang var derfor gave gitt av felleseiemidler («fælles Midler») i realiteten gitt av en felles formue og etter begges beslutning. I dag er dette annerledes.

Når forutsetningene bestemmelsen i arveloven § 39 hvilte på ikke lenger er til stede, mener utvalget at den må oppheves. Avgjørende for utvalget er også målet om forenkling av reglene.

19.3.7 Nærmere om avtalte virkninger av arveforskuddet

Etter arveloven § 43 får avkortingen bare betydning for den interne fordelingen mellom livsarvingene, med mindre noe annet er avtalt. Så fremt gaven ikke er gitt på dødsleiet eller først får realitet etter arvelaterens død, er ytelsen en livsdisposisjon – selv om den uttrykkelig er betegnet som arveforskudd. Det tidligere utbetalte arveforskuddet anses ikke lenger som en del av dødsboet. Utvalget mener dette er en naturlig løsning.

Til sammenligning er regelen den motsatte ved utdelinger til en uskiftearving fra gjenlevende ektefelle i uskifte, se arveloven § 21 jf. § 26 tredje ledd. Dette skyldes imidlertid at uskifteboet tradisjonelt er blitt betraktet som en form for sameie. Overføring fra gjenlevende til en uskiftearving medfører derfor at midlene fortsatt finnes innenfor det samme formuesfellesskapet.

Skiftelovutvalget foreslår at arveloven § 43 endres slik at avkortingssummen skal legges til boet.12 Forslaget er dels begrunnet i et rettsenhetsperspektiv, fordi Norge på dette området står i en særstilling i forhold til de øvrige nordiske landene. Det vises også til at regelen i arveloven § 43 har vist seg å skape uheldige løsninger i praksis.

Arvelovutvalget vurderer dette annerledes. For det første mener utvalget at et skifteoppgjør må ta utgangspunkt i arvelaterens formue ved arvefallet. For det andre legger utvalget avgjørende vekt på rettstekniske hensyn. Hvis avkortingssummen skal legges til dødsboet vil dette skape kompliserte rettsspørsmål og regnestykker. Særlig gjelder dette hvis avkortingssummen også skal hensyntas ved delingen mellom ektefellene. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig å vise til de mange problemene som oppstår ved utligning for arveforskudd til uskiftearving. Se nærmere punkt 6.1.2.5. Skiftelovutvalgets endringsforslag synes imidlertid å forutsette at avkortingssummen bare skal hensyntas ved det rene dødsboskiftet, det vil si etter at det eventuelt er foretatt en deling mellom ektefellene. Forslaget går ut på at avkortingssummen «skal leggjast til dødsbuet». Legges dette til grunn, blir betenkelighetene langt mindre.

Alene ut fra formålet om forenklede regler mener utvalget at gjeldende rett på dette området bør videreføres. Utvalget peker også på at reglene har vært uendret siden 1854. For tilfeller hvor lovens utgangspunkt kan føre til urimelige resultater, har partene adgang til å avtale noe annet.

Arvelovutvalget foreslår etter dette ingen endringer i gjeldende rett, og foreslår reglene i arveloven § 43 videreført, med ubetydelige redaksjonelle endringer, se merknadene til § 67.

Utvalget finner videre grunn til å presisere at bestemmelsen i arveloven § 43, om at noe annet kan avtales, ikke kan oppfattes som en selvstendig hjemmel for å avtale avvikende arveoppgjør, eventuelt delingsoppgjør mellom ektefellene. Formålet med bestemmelsen er bare å vise at lovens regel er fravikelig.

De spørsmålene som etter arveloven § 43 kan løses annerledes ved avtale, er «den rett attlevande ektemake har til part av buet og … retten til arvelataren til å rå over arven med testament».