22 Internasjonal arverett

22.1 Innledning – gjeldende rett

22.1.1 Skiftekompetanse

Det følger av mandatet at Arvelovutvalget «skal foreslå hensiktsmessige internasjonal-privatrettslige regler på arverettens område». Det fulgte av mandatet til Skiftelovutvalget at utvalget skulle «foreslå interlegale regler for skifteområdet». Skiftelovutvalget oppfattet dette slik at mandatet omfattet både spørsmål om internasjonal skiftekompetanse, rettsvalget og anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør. Skiftelovutvalget foreslo likevel bare regler om internasjonal skiftekompetanse, men de ulovfestede reglene om anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør er omtalt i utredningen.1 Vilkårene for å kreve skifte i Norge er ikke lovregulert, men skifteloven § 8, som bestemmer hvor i Norge det skal skiftes, har til dels blitt anvendt analogisk for å avgjøre vilkårene for å kreve skifte i Norge. I Skiftelovutvalgets utkast er hovedregelen at det skal skiftes i Norge hvis avdøde hadde fast bosted/domisil i Norge ved dødsfallet. Denne reglen ble ansett å være i samsvar med gjeldende rett.

Arvelovutvalget forstår mandatet sitt slik at det omfatter alle internasjonal-privatrettslige spørsmål som gjelder internasjonal arverett, altså tilsvarende mandatet for Skiftelovutvalget.

22.1.2 Rettsvalget i arveretten

Rettsvalgsreglene for arvefordelingen er ulovfestet. Den sedvanerettslige regelen er at arvereglene i den staten der arvelateren hadde sitt siste domisil, skal anvendes. Rettsvalgsreglene om formkrav for testamenter er lovfestet i arveloven § 54 og § 59. Det er uklart om en arvelater har adgang til å bestemme hvilket lands arverett som skal anvendes. Dersom avdøde var statsborger og var bosatt i en nordisk stat, reguleres spørsmål om internasjonal skiftekompetanse og rettsvalg i nordisk konvensjon om arv og dødsboskifte fra 1934. Konvensjonen ble revidert 1. juni 2012. Reglene ble tilpasset og tilnærmet reglene i EU-forordningen om arv som ble vedtatt i 2012. Endringene er ment å tre i kraft før EU-forordningen trer i kraft. Hovedregelen i konvensjonen er at skiftet skal skje i den nordiske staten der avdøde hadde bostedet sitt ved dødsfallet, og at arveretten i bostedslandet skal anvendes. I konvensjonen er det også gitt regler om at arvelateren selv i en viss utstrekning kan bestemme hvilket lands arverett som skal anvendes.

22.1.3 Nærmere om tilknytningskriteriene

Det benyttes ulike tilknytningskriterier innenfor internasjonal arverett. De sentrale tilknytningskriteriene er bosted, vanlig bosted, fast bosted og domisil. Det finnes ikke noen entydig definisjon av de nevnte tilknytningskriteriene. Fast bosted og domisil er i realiteten identiske kriterier. I teori og rettspraksis benyttes begrepet domisil blant annet for å angi hovedregelen om rettsvalget i arveretten, altså at rettsvalget bestemmes av arvelaterens siste domisilland. I lovgivningen har det vært praksis for at begrepet domisil helst ikke benyttes, men begrepet fast bosted har blitt foretrukket for å uttrykke det samme.

For å ha fast bosted/domisil i en stat kreves det at personen har sitt faktiske bosted i den aktuelle staten og at han også har til hensikt å bli boende der varig. Det er uklart hva som nærmere ligger i kravet til hensikt. I noen grad er kravet til hensikt objektivisert. Momenter som kan ha betydning, er blant annet boligsituasjonen, for eksempel om personen eier eller leier bolig, arbeidsforhold og familieforhold. Det antas at kravet til varighet innebærer at personen må ha til hensikt å bli boende i rundt fem år eller mer.

Vanlig bosted (habitual residence) er det sentrale tilknytningskriteriet i EU-forordninger og nyere Haag-konvensjoner om internasjonal privatrett. Det er likevel ikke gitt noen klare definisjoner av hva det nærmere innebærer å ha vanlig bosted i en stat. Begrepet vanlig bosted må i noen grad forstås i lys av det rettsområdet det anvendes innenfor. For å ha vanlig bosted i en stat kreves det eksempelvis en mer fast tilknytning innenfor arveretten enn innenfor kontraktsretten. Vanlig bosted skiller seg fra fast bosted/domisil ved at det ikke oppstilles noe krav om at personen må ha til hensikt å bli boende varig i det aktuelle landet. Det er likevel slik at ikke ethvert midlertidig opphold i en stat medfører at personen har fått vanlig bosted der. Et studieopphold på inntil et år vil eksempelvis ikke innebære at personen i arverettslig forstand har fått vanlig bosted i det aktuelle landet. Et utgangspunkt vil være at vanlig bosted er i den staten der en person etter en samlet vurdering kan sies å ha sentrum for livsinteressene sine.

Begrepet bosted brukes ofte innenfor prosesslovgivningen for å angi hvor en person kan saksøkes, eventuelt hvor et dødsbo skal skiftes. Når begrepet angis som kriterium for å bestemme rettsvalget, altså et materiellrettslig spørsmål, kan det være uklart om det skal forstås som vanlig bosted eller fast bosted/domisil, eller om begrepet har en annen betydning.2 I den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte er bosted brukt som kriterium for å bestemme rettsvalget, se nærmere om dette nedenfor. I de aller fleste tilfellene vil det ikke ha noen betydning om tilknytningskriteriet er fast bosted/domisil, vanlig bosted eller bosted, fordi dette vil være i den samme staten.

22.2 Utvalgets vurderinger

22.2.1 Hensyn bak utforming av reglene

Et sentralt hensyn ved utformingen av rettsvalgsregler er å fremme hensynet til den internasjonale enhetsløsningen, altså å gi regler som samsvarer med rettsvalgsreglene i andre stater. Når rettsvalgsreglene er like i mange stater, blir det langt enklere for alle involverte å planlegge arveoppgjør, og det blir mindre grobunn for konflikter etter arvefallet. Samme stats materielle arverett vil da bli anvendt, uavhengig av i hvilken stat skiftebehandlingen skjer. I EU-forordningen om rettsvalget i arveretten er det vedtatt felles europeiske regler om internasjonal skiftekompetanse, rettsvalget, anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser om arv. Det er også gitt felles regler om et felleseuropeisk arvebevis, altså en form for skifteattest.3 Endringene i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte fra 2012 innebærer en tilpasning til reglene i den europeiske arveforordningen. Endringene ble ansett nødvendige for at Sverige og Finland fortsatt skal kunne anvende konvensjonen i internordiske forhold.4

Det er nokså detaljerte regler både i EU-forordningen og den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. I EU-forordningen er det 84 til dels omfattende artikler, og i tillegg en fortale med 83 punkter som kan ha betydning for tolkningen av reglene. I den nordiske konvensjonen er det 30 artikler. Selv om reglene i den nordiske konvensjonen har blitt tilnærmet reglene i EU-forordningen, er det fortsatt en rekke forskjeller. Dette belyses allerede fordi regelverkene har et nokså ulikt omfang, og fordi det er mer detaljerte regler i EU-forordningen. Det er særlig grunn til å trekke frem at hovedregelen om rettsvalget er forskjellig i EU-forordningen og i den nordiske konvensjonen. Etter EU-forordningen art. 21 nr. 1 skal arveretten i den staten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted, anvendes. Etter den nordiske konvensjonen art. 2 skal arveretten i den staten der avdøde «ved sin død var bosatt», anvendes. Det er lagt til grunn i nordisk rett at «bosatt» i den nordiske konvensjonen skal forstås som domisil. Bosted er fortsatt tilknytningskriteriet i den nordiske konvensjonen. En nordisk ekspertgruppe har forberedt endringene til den nordiske konvensjonen og har avgitt en forklarende rapport. Det sies ikke i rapporten at meningen er at bosted i konvensjonen for fremtiden skal forstås på samme måte som vanlig bosted i arveforordningen. Det fremgår imidlertid i rapporten at endringsforslagene er ment å bringe de mest grunnleggende internordiske rettsvalgsreglene i samsvar med forordningens regler. Utvalget legger under en viss tvil til grunn at bosted i den nordiske konvensjonen fortsatt skal forstås som domisil.

Hensynet til den internasjonale enhetsløsningen, altså hensynet til at en sak løses likt uavhengig av i hvilken stat saken avgjøres, tilsier at vi har samme rettsvalgsregler som i de statene vi har sterkest kontakt med. Det er ikke uten videre klart hvilke stater det er. Det er mange personer som er bosatt i Norge, som har innvandret fra ulike deler av verden, både stater som ligger nært geografisk og fjernt geografisk, stater som er nært kulturelt og stater som er fjernere kulturelt. Det er likevel slik at det over tid har vært stor mobilitet til og fra Danmark og Sverige, og siden EU-utvidelsen i 2004 har det skjedd en markant økt innvandring fra de nye EU-statene. Forholdet til de nordiske nabolandene, Sverige, Danmark, Island og Finland, er regulert gjennom den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Konvensjonen sikrer i utgangspunktet like internordiske regler om skiftekompetanse, rettsvalg, anerkjennelse og fullbyrdelse innenfor arveretten. Ved utformingen av arvelovens rettsvalgsregler er det slik sett ikke behov for å se hen til reglene i den nordiske konvensjonen for å ivareta hensynet til den internasjonale enhetsløsningen.5

EU-forordningen om arv gir felles europeiske regler om internasjonal skiftekompetanse, rettsvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og om et europeisk arvebevis. Også om vi ser bort fra de nordiske statene, er det stor mobilitet mellom Norge og EU-statene. Av hensyn til den internasjonale enhetsløsningen vil det være av stor betydning om vi kan få regler om internasjonal skiftekompetanse og rettsvalg som i store trekk samsvarer med reglene i EU-forordningen.

Et spørsmål er om det kunne være hensiktsmessig å vedta fullt ut tilsvarende rettsvalgsregler som i EU-forordningen. Det er imidlertid ikke mulig å oppnå en fullstendig parallellitet. Det skyldes at forordningen er et felles regelverk for de statene som deltar i forordningen. Norge, som ikke er medlem av EU, kan ikke bli deltaker i dette samarbeidet. Forordningen gir regler som bygger på et samarbeid mellom statenes domstoler, for eksempel ved at behandlingen av et dødsbo kan overføres fra en medlemsstat til en annen medlemsstat. Et slikt samarbeid kan ikke Norge bli en del av ved å vedta egne tilsvarende regler. Norge kan heller ikke, uten å være EU-medlem, delta i et felles system for anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser og heller ikke i en ordning med et felleseuropeisk arvebevis. For disse områdene må det gis egne avvikende norske regler. De norske reglene kan likevel i noen grad tilpasses reglene i forordningen.

For rettsvalget kan det gis regler som fullt samsvarer med reglene i forordningen. Det er likevel ikke opplagt at det vil være hensiktsmessig. Forordningen har 18 ganske omfattende bestemmelser om rettsvalget i arveretten. Reglene er betydelig mer detaljert enn reglene i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte. Helt parallelle ville reglene uansett ikke bli, fordi de norske reglene vil tolkes og utvikles i Norge, gjennom norske rettskilder. Reglene i arveforordningen vil tolkes og utvikles av medlemsstatenes domstoler og EU-domstolen. EU-reglene vil også ha en annen kontekst ved at forordningen, utover rettsvalgsreglene, vil ha andre regler enn i norsk rett. Selv med rettsvalgsregler med samme ordlyd som i forordningen vil det dermed ikke bli like regler.

Arvelovutvalget mener at lovfesting av rettsvalgsreglene vil gi økt forutberegnelighet til fordel for både den som vil treffe bestemmelser om arven etter seg, og for arvingene og kreditorene. Det vil være i tråd med norsk lovgivningstradisjon med et enklere regelsett enn det som følger av EU-forordningen. Utvalget foreslår derfor å lovfeste hovedreglene om rettsvalget. Utvalget legger til grunn at både reglene i EU-forordningen og i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte kan få betydning for avgjørelsen av spørsmål som ikke foreslås lovfestet, for eksempel forordningens artikkel 23 om hva som omfattes av rettsvalgsregelen for arverett (kvalifikasjon). Den nærmere fastleggingen av rettsvalgsreglene bør utvikles gjennom blant annet rettspraksis og teori. Reglene kan da utvikles fleksibelt. Samtidig blir reglene lett tilgjengelig ved at det blir enkelt å identifisere de reglene som har størst betydning i praksis.

Utvalget har ikke vært involvert i revisjonen av den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte som ble foretatt i 2012, og anser det i hovedsak å falle utenfor mandatet å vurdere de nordiske reglene. Utvalget finner likevel grunn til å fremheve at det kan virke kompliserende med to regelsett for å avgjøre rettsvalget i arveretten, ett for nordiske forhold og ett for saker med tilknytning til øvrige stater. Et alternativ kunne være å si opp den nordiske konvensjonen, eventuelt å opprettholde en nordisk konvensjon som bare regulerer anerkjennelse og fullbyrdelse av avgjørelser fra de nordiske statene.

22.2.2 Internasjonal skiftekompetanse

For de skifteprosessuelle spørsmålene viser utvalget i hovedsak til Skiftelovutvalgets utredning i NOU 2007: 16 s. 164 flg. Skiftelovutvalget foreslo å lovregulere spørsmål om internasjonal skiftekompetanse. Utover det la Skiftelovutvalget til grunn at det ikke var behov for å lovregulere vilkårene for anerkjennelse av utenlandske skifteoppgjør. Skiftelovutvalget tok ikke stilling til rettsvalgsspørsmål. Utgangspunktet er at utenlandske skifteoppgjør anerkjennes hvis det ikke foreligger skiftekompetanse i Norge.6 Arvelovutvalget slutter seg i hovedsak til Skiftelovutvalgets vurderinger.

Arvelovutvalget foreslår likevel en viss justering av Skiftelovutvalgets forslag til regulering av den internasjonale skiftekompetansen. Etter at Skiftelovutvalget avga sin innstilling i 2007, er EU-forordningen om skiftekompetanse og arv vedtatt i 2012. Etter EU-forordningen er hovedregelen at skiftet skal skje i den medlemsstaten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted. Skiftelovutvalgets forslag var at det skulle skiftes i Norge dersom avdøde hadde sitt siste faste bosted/domisil i Norge. For å unngå situasjoner der det ikke kan kreves skifte i noen stat, eller der det kan kreves skifte i flere stater, er det hensiktsmessig å ha samme hovedregel om skiftekompetanse i Norge som i EU-statene. Utvalget foreslår derfor en hovedregel om at det kan skiftes i Norge dersom avdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge. Riktignok følger det av artikkel 19 i den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte at det skal skiftes i den staten der avdøde var bosatt ved sin død. Bosatt skal her forstås på samme måte som domisil. I og med at den nordiske konvensjonen stort sett sikrer enhetlige nordiske regler om skiftested, er det ikke behov for å ha samme kriterium for internasjonal skiftekompetanse som i den nordiske konvensjonen.7

I Skiftelovutvalgets forslag er det tatt inn en definisjon av fast bosted/domisil. Arvelovutvalget anser det ikke nødvendig å ta inn en definisjon av begrepet vanlig bosted i arveloven. Hvor en person har sitt vanlige bosted, vil bero på en samlet vurdering av blant annet varigheten av oppholdet og bakgrunnen for oppholdet, se nærmere i pkt. 22.1.3. For at en person i skifterettslig henseende skal anses å ha sitt vanlige bosted i Norge, må det foreligge en stabil tilknytning til Norge.

Arvelovutvalget foreslår også visse justeringer i Skiftelovutvalgets forslag til lov om dødsboskifte § 1-4 andre ledd. I forslaget § 1-4 andre ledd presiseres vilkårene for såkalt nødskompetanse, altså i hvilke tilfeller det kan kreves skifte i Norge selv om avdøde ikke hadde sitt siste vanlige bosted her. Grunnvilkåret for dette i Skiftelovutvalgets forslag er at det ikke kan kreves skifte i den staten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted. EU-forordningen gir en viss fleksibilitet med hensyn til å tillate at partene i saken kan bli enige om at skifteoppgjøret foretas i en annen stat enn der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted, se nærmere reglene i kapittel II i forordningen, særlig art. 7 og 11. Reglene i EU-forordningen kan bare gi grunnlag for å overføre skiftebehandlingen til en annen medlemsstat, men reglene er like fullt uttrykk for en mer dynamisk tilnærming til bestemmelsen av skiftestedet, der arvingenes ønsker får betydning. En mer dynamisk og fleksibel vurdering av hvor det skal skiftes, kan også være hensiktsmessig i norsk rett. Utvalget er derfor kommet til at ordet kan bør strykes i bestemmelsen. Det betyr at når de øvrige vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, kan det være mulig å gjennomføre et skifte i Norge så lenge ingen krever skifte i den staten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted. I og med at skiftet i utgangspunktet skal skje i den staten der avdøde hadde sitt siste vanlige bosted må arvingene bekrefte at dødsboet ikke vil bli skiftet i bostedslandet. Det vil som hovedregel ikke være hensiktsmessig at det skiftes i Norge hvis dødsboet i sin helhet skiftes i bostedslandet. Forslaget om å stryke ordet kan innebærer en mindre endring av Skiftelovutvalgets forslag siden Skiftelovutvalget legger til grunn at det ikke skal stilles strenge krav til dokumentasjon for at det ikke kan kreves skifte i den staten der avdøde var bosatt, se NOU 2007: 16 s. 168. De øvrige justeringene av § 1-4 andre ledd er en følge av at tilknytningskriteriet foreslås endret fra fast bosted til vanlig bosted.

22.2.3 Rettsvalgsregler i arveretten

22.2.3.1 Hovedregel

Etter norsk internasjonal privatrett er hovedregelen at arven fordeles etter arveretten i den staten der avdøde hadde sitt siste domisil. Denne regelen følger av sedvanerett. Som nevnt følger det av mandatet at utvalget skal foreslå rettsvalgsregler. Et alternativ er å lovfeste den sedvanerettslige regelen om siste domisil. Et annet alternativ er å lovfeste at retten i den staten der arvelateren hadde sitt siste vanlige bosted, skal anvendes. EU-forordningen har siste vanlige bosted som tilknytningskriterium, og hensynet til den internasjonale enhetsløsningen taler derfor for å velge dette som tilknytningskriterium. Den nordiske konvensjonen om arv og dødsboskifte har, også etter revisjonen i 2012, bosted (som forstås som domisil) som tilknytningskriterium. Det ville være forenklende om det var samme tilknytningskriterium både for internordiske forhold og for saker med tilknytning til ikke-nordiske stater. Dette taler for å beholde domisil som tilknytningskriterium.

Utvalget er likevel kommet til at vanlig bosted bør være bestemmende for rettsvalget i arveretten. Den nordiske konvensjonen sikrer enhetlige løsninger i internordiske forhold, likevel slik at Sverige og Finland anvender arveforordningens regler. Hensynet til den internasjonale enhetsløsningen får dermed bare betydning for saker som ikke omfattes av den nordiske konvensjonen. I slike tilfeller vil EU-forordningen ha stor betydning ved at det er stor mobilitet mellom Norge og EU-statene. Det er lite som tyder på at mobiliteten vil bli mindre fremover. Forutberegneligheten vil derfor styrkes ved at det velges samme tilknytningskriterium som i EU-forordningen. Det er også uvisst om det på sikt er mulig eller hensiktsmessig å opprettholde den nordiske konvensjonen med rettsvalgsregler som avviker fra løsningene i EU-forordningen.

Et annet hensyn som taler for å velge vanlig bosted som tilknytningskriterium, er at utvalget som nevnt ovenfor foreslår at det som hovedregel skal skiftes i Norge dersom avdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge. Med samme kriterium for skiftekompetanse og rettsvalg forenkles skiftebehandlingen. Hovedregelen blir da at i de tilfellene der det skiftes i Norge, skal norsk arverett anvendes.

Det kan vurderes om hovedregelen om vanlig bosted bør suppleres med en unntaksregel. I forordningen er det en unntaksregel for det tilfelle at det av alle sakens omstendigheter fremgår at avdøde hadde klart nærmere tilknytning til en annen stat enn den staten der han eller hun hadde sitt siste vanlige bosted. I så fall skal denne siste statens rett anvendes, jf. EU-forordningens art. 21 nr. 2. Også i den nordiske konvensjonens art. 2 andre ledd er det tatt inn et slikt unntak. Utvalget mener at allerede hovedregelen om siste vanlige bosted gir en viss fleksibilitet ved at kriteriet vanlig bosted innebærer at det er den staten der avdøde hadde senteret for sine livsinteresser, som skal identifiseres. Et unntak basert på «nærmeste tilknytning» innebærer en langt mer uklar og skjønnsmessig regel enn om det bare er kriteriet vanlig bosted som er avgjørende. Utvalgets generelle utgangspunkt er at det er formålstjenlig med enkle og klare regler, og dette gjelder også for den internasjonale privatretten.

22.2.3.2 Valgadgangen

Det er noe uklart om det etter gjeldende rett er adgang til å velge hvilken stats arverett som skal anvendes. Det er også uklart hvilke staters rett som i så fall kan velges. Ettersom utgangspunktet etter lovforslaget er at arveretten i den staten der arvelateren hadde sitt siste vanlige bosted skal anvendes, vil det være mest aktuelt å akseptere at arvelateren kan velge statsborgerlandets rett. Grunnlaget for å akseptere statsborgerlandets rett er i første rekke at statsborgerskapet utgjør en sterk tilknytningsfaktor. En annen grunn er at en del stater lar statsborgerskapet være avgjørende for rettsvalget. Det kan være upraktisk for en person at det er uklart hvilken stats arverett som skal anvendes. En slik uklarhet kan oppstå dersom det kan bli skifteoppgjør i flere stater, eller dersom arvelateren på testasjonstidspunktet er usikker på hvor han eller hun vil ha sitt bosted i fremtiden. Det kan også bli uklart dersom en person ikke er statsborger av den staten der han er bosatt. I slike tilfeller kan det være uklart hvor dødsboet blir skiftet og dermed hvilken stats arverett som vil bli anvendt. Da vil det være hensiktsmessig at det er mulig å foreta et rettsvalg.

Både i EU-forordningen og i den nordiske konvensjonen er det gitt regler om at en arvelater kan bestemme at statsborgerlandets arverett skal anvendes. Begge regelverkene åpner for at det er tilstrekkelig at personen er statsborger av den aktuelle staten, enten da valget ble foretatt eller ved dødsfallet. Dette er en hensiktsmessig regel fordi den sikrer at et ikke allerede foretatt rettsvalg senere kan bli ugyldig ved at vedkommende mister statsborgerskapet i den aktuelle staten. Begge regelverkene, både EU-forordningen og den nordiske konvensjonen, presiserer også at en person som er statsborger av flere stater, kan velge anvendelse av arveretten i en av de statene der vedkommende er statsborger. Alternativet til en slik løsning kunne være at det bare var mulig å velge den statens rett der vedkommende hadde sitt såkalte «effektive» statsborgerskap, eller at dersom vedkommende var statsborger av Norge, ville bare norsk rett kunne velges. Det vil være en del personer som har flere statsborgerskap, kanskje særlig innvandrere fra stater som i vid forstand anvender muslimsk rett. I en del slike stater er det vanskelig å oppgi statsborgerskapet sitt selv om personen har oppnådd statsborgerskap i Norge. For denne gruppen vil en mulighet til å velge statsborgerlandets rett gi en mulighet til å velge arverett som er basert på sharia-regler.

Arvelovutvalget foreslår en valgadgang som tilsvarer valgadgangen i EU-forordningen og i den nordiske konvensjonen. En slik valgadgang gir arvelateren god forutsigbarhet med hensyn til hvilken stats rett som kommer til anvendelse. Utvalget forutsetter at den foreslåtte bestemmelsen skal forstås slik at en person som har flere statsborgerskap, kan velge retten i en av de statene der vedkommende er statsborger. En slik forståelse er i tråd med den foreslåtte ordlyden, og det anses ikke å være nødvendig å presisere dette i lovteksten.

En bestemmelse om rettsvalg kan ha betydning for fordelingen av arv. Det er derfor grunn til å kreve at bestemmelsen gis i testaments form. For å skape tilstrekkelig klarhet bør det også kreves at bestemmelsen er uttrykkelig. Det vil ikke være tilstrekkelig at testamentet er utformet på et bestemt språk, eller at det benyttes generelle betegnelser som særeie eller felleseie og lignende. Formålet med å kreve at rettsvalget må være uttrykkelig, er å skape sikkerhet for at arvelateren har foretatt et bevisst valg med hensyn til hvilken stats rett som skal anvendes. Den nærmere presiseringen av kriteriet må utvikles gjennom rettspraksis og teori og avgjøres konkret. Den nordiske konvensjonen oppstiller ikke noe krav om at rettsvalgsbestemmelsen må være uttrykkelig, mens EU-forordningen krever et uttrykkelig rettsvalg. Som nevnt flere steder gjør hensynet til den internasjonale enhetsløsningen seg gjeldende i relasjon til EU-forordningen. Dette hensynet gjør seg ikke gjeldende i relasjon til den nordiske konvensjonen, siden konvensjonen sikrer enhetlige løsninger innenfor konvensjonsområdet.

Arveloven § 7 oppstiller krav om at et testament som begrenser gjenlevende ektefelles rett til arv eller uskifte, bare er gyldig hvis gjenlevende har fått kunnskap om testamentet. Regelen foreslås videreført i utkastets § 7. En rettsvalgsbestemmelse kan som nevnt få samme betydning som en testamentsbestemmelse. Hvis avdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge, men har opprettet et testament som utpeker en annen stats arverett, kan dette begrense gjenlevendes rett til arv. Uskifterett vil normalt ikke være aktuelt dersom det velges fremmed rett, i og med at det bare er Danmark og Island utenom Norge som kjenner uskifteinstituttet. Det kan altså være samme behov for å få kunnskap om en rettsvalgsbestemmelse som om et testament som begrenser gjenlevende ektefelles eller samboers arverettigheter. Utvalget mener at det derfor bør tas inn en bestemmelse som sier at en rettsvalgsbestemmelse bare er gyldig overfor gjenlevende ektefelle eller samboer dersom gjenlevende har kunnskap om rettsvalgsbestemmelsen. Gjenlevende vil ha en berettiget forventning om at norsk arverett, inklusiv kunnskapsregelen i § 7, skal anvendes dersom avdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge. Det er derfor foreslått at § 7 skal gjelde tilsvarende dersom avdøde hadde vanlig bosted i Norge ved dødsfallet, se forslaget § 7. Den nordiske konvensjonen § 3 b gir statene anledning til å oppstille et krav om at en rettsvalgsbestemmelse bare er gyldig overfor arvelaterens ektefelle eller samboer dersom den er meddelt ektefellen eller samboeren. Regelen er etter Arvelovutvalgets oppfatning noe uheldig utformet ved at det avgjørende er hvor arvelateren var bosatt da valget ble foretatt. Det betyr at en person bosatt i Sverige kan opprette et testament med en rettsvalgsklausul uten å meddele det til ektefellen, siden det ikke er noe krav om meddelelse i svensk rett. Dette testamentet vil være gyldig selv om testatoren senere bosetter seg i Norge. Arvelovutvalget mener dette er uheldig og at det bør være bostedet ved dødsfallet som er avgjørende for om det skal være et krav om kunnskap om testamentet.

22.2.3.3 Formkrav for testamenter

Rettsvalget for formkrav er lovregulert i arveloven § 54 (opprettelse) og § 59 (tilbakekall). Reglene bygger på Haagkonvensjonen av 5. oktober 1961 om testamentsform, som Norge har tiltrådt. Arveloven § 54 er en noe forenklet og omskrevet versjon av Haag-konvensjonens art. 1. Utgangspunktet for formkrav er at en disposisjon er gyldig dersom den er i samsvar med formkravene i den statens der disposisjonen er opprettet. Dette fremgår av arveloven § 54 a og forslagets § 70 første ledd bokstav a. Utover dette følger det av de andre bestemmelsene i forslaget at testamentet er gyldig dersom det er i samsvar med formreglene i en av de statene som er opplistet i bestemmelsen. Regelen bygger på prinsippet om «in favor testamenti», altså at flest mulige testamenter godtas som gyldige. Forslaget er noe forenklet i forhold til arveloven § 54, men er ikke ment å innebære noen realitetsforskjell. Regelen er plassert sammen med de øvrige reglene om internasjonal privatrett. Arvelovens regel om tilbakekall av testamenter i § 59 foreslås videreført som andre ledd i § 70.

22.2.3.4 Grunnleggende rettsprinsipper (ordre public)

Det følger av reglene om ordre public at en rettsregel i fremmed rett ikke kan anvendes dersom den fører til et resultat som klart strider mot grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. Et slikt forbehold gjelder enten det er lovfestet eller ikke. Av den grunn er det ikke nødvendig å lovfeste ordre public-regelen. Utvalget mener likevel det er hensiktsmessig av pedagogiske grunner å lovfeste regelen, se utkastet § 71. Fremmed rett kan bygge på rettsprinsipper som er i strid med grunnleggende rettsprinsipper i norsk rett. I mange muslimske stater bygger arveretten på Koranen. Det følger eksempelvis av Koranen at døtre arver halvparten av sønner, og at ikke-muslimer ikke har arverett. Disse reglene er i utgangspunktet ordre public-stridige, fordi de diskriminerer på bakgrunn av kjønn og religion. Det må likevel avgjøres konkret om det vil være i strid med ordre public å anvende fremmed arverett som bygger på slike regler. Det kan tenkes at arvelateren etterlater seg bare sønner, og at alle sønnene er muslimer. I så fall har det ikke betydning for resultatet at den fremmede arveretten diskriminerer på bakgrunn av kjønn og religion. Det vil dermed ikke være i strid med ordre public å anvende fremmed arverett i et slikt tilfelle.8

22.2.3.5 Tilbakevisning

Spørsmål om tilbakevisning oppstår dersom de norske rettsvalgsreglene viser til en annen stats arverett, og det følger av den fremmede statens internasjonale privatrett at norsk rett skal anvendes. Dersom avdøde hadde sitt siste vanlige bosted i Norge, følger det av forslaget at skiftebehandlingen i slike tilfeller skjer i Norge, og at norsk arverett anvendes. Dersom avdøde ikke hadde sitt siste vanlige bosted i Norge, er hovedregelen at det ikke skiftes i Norge. Det vil derfor sjelden oppstå spørsmål om tilbakevisning. Når vi har langt på vei samme rettsvalgsregler i Norge som i EU-statene, fører også det til at det vil være sjelden at tilbakevisningsspørsmål oppstår. Det er videre alminnelig anerkjent at dersom avdøde har foretatt et rettsvalg, må det forstås som en henvisning til den aktuelle statens materielle arverett, slik at tilbakevisning er utelukket. Spørsmålet om tilbakevisning vil derfor trolig oppstå svært sjelden. Av den grunn mener utvalget at det ikke er behov for lovregulering.

Det er uklart om tilbakevisning aksepteres i norsk rett. En hovedregel om å akseptere tilbakevisning innebærer at norsk rett kan anvendes. Det gir en praktisk forenkling. I tilfeller der tilbakevisningsspørsmålet oppstår, vil saken ha sterk tilknytning til Norge fordi det følger av en annen stats rett at norsk rett skal anvendes. Det er av den grunn heller ikke sterke hensyn som taler mot å anvende norsk rett. Også etter EU-forordningen art. 34 aksepteres tilbakevisning. Utvalget mener på den bakgrunn at en tilbakevisning til norsk rett bør aksepteres, hvis ikke avdøde selv har bestemt hvilken stats arverett som skal anvendes, jf. § 69.