12 Tolking av testamenter

12.1 Innledning – gjeldende rett

Utgangspunktet for testamentstolking er i dag angitt i arveloven § 65 første ledd, hvor det heter at testamentet skal tolkes i samsvar med det som testator mente. Dette subjektive tolkningsprinsippet var også utgangspunktet i arveloven 1854, selv om det ikke var kommet til uttrykk i noen egen bestemmelse i loven. Det er for øvrig det vanlige utgangspunktet for testamentstolking i de fleste land. Tolkingen er ikke begrenset til rent presiserende tolkning. Man kan også foreta suppleringer og korreksjoner. Man er heller ikke avskåret fra å bruke tolkningsmateriale utenfor testamentet for å finne fram til testators vilje i tilfeller hvor testamentet ikke selv gir holdepunkter for et bestemt tolkningsresultat. Tolkningsmomentene må imidlertid knytte seg til testators vilje på testasjonstiden. Senere uttalelser eller handlinger fra testator kan bare tillegges vekt i den grad de kan belyse testasjonsviljen på testasjonstidspunktet.

I forlengelsen av dette utgangspunktet er det i arveloven § 65 andre ledd gitt uttrykk for at dersom feilskrift eller annet mistak har gjort at en testamentarisk bestemmelse har fått et annet innhold enn det testator mente, skal den testamentariske bestemmelsen gjelde slik som testator mente, når dette kan bringes på det rene. Det er lagt til grunn i praksis og teori at «mistak» i arveloven § 65 andre ledd gjelder tilfeller av motivvillfarelse eller uriktige forutsetninger. Det vil si tilfeller hvor testator har bygd på faktiske eller rettslige forutsetninger som det senere viser seg var uriktige.

Arveloven § 65 er i store trekk i samsvar med rettstilstanden i de øvrige nordiske landene. I den svenske og finske ärvdabalken 11: 1 sies det at tolkningen også går ut på å finne frem til den hypotetiske testasjonsviljen i tilfeller hvor testamentet må utfylles for å kunne oppfylles slik testator mente. I den svenske bestemmelsen heter det at testamentet «skall givas den tolkning, som må antagas överensstämma med testators villja». I den tilsvarende finske bestemmelsen er ordet «må» byttet ut med «kan», men det er neppe noen forskjell i hvordan de to bestemmelsene praktiseres. I dansk og islandsk rett er ikke det subjektive tolkningsprinsippet kommet klart til uttrykk i loven, men det er likevel på det rene at det gjelder også der, se Lødrup, Nordisk arverett s. 324.

I arveloven 1854 var det en rekke supplerende tolkingsbestemmelser, blant annet om hva som skulle legges i ord og uttrykk som ofte går igjen i testamenter. I Utkast 1962 på s. 227 ble det konkludert med at det bare var et begrenset behov for slike supplerende bestemmelser, og de fleste av bestemmelsene ble sløyfet:

«På bakgrunn av det alminnelige anerkjente prinsipp hvoretter et testament skal tolkes ut fra testators ønsker og forutsetninger, kan det nemlig lett bære galt avsted om loven inneholder tolkingsregler. Disse må nødvendigvis være alminnelige og kan bare ta hensyn til gjennomsnittstilfellene. Når tolkingsregler er tatt med i loven, kan det være fare for at det legges for stor vekt på dem, slik at man ikke tar tilstrekkelig hensyn til de særlige forhold i den enkelte sak.»

Det gjenstår bare enkelte sekundære tolkingsregler i arveloven § 66, som gjelder generelt, og i arveloven § 67, som bare gjelder for gjensidige testamenter mellom barnløse ektefeller, se kapittel 13.

I arveloven § 66 er det gitt visse bestemmelser om tolkingspresumsjoner som skal komme til anvendelse under forutsetning av at det ikke er grunn til å tro at testator mente noe annet. Disse presumsjonene får etter utkast 1962 s. 228 heller ikke anvendelse når testator ville ha ment noe annet hvis han eller hun hadde tenkt over spørsmålet. Det presiseres at det heller ikke kreves vanlig bevis for hva testator mente eller ville ha ment, jf. formuleringen «grunn til å tru».

Nr. 1 gir uttrykk for at hvis arven ikke strekker til, skal den som er innsatt som arving til en særskilt ting, gå foran den som skal arve en pengesum. Bestemmelsen tilsvarer §§ 43 første punktum og 44 i arveloven 1854. Skifteloven § 110 bygger også på dette utgangspunktet. Med «ting» må forstås også andre aktiva som det ikke er naturlig å omtale som «ting», f.eks. immaterielle rettigheter. Når det gjelder formuesgoder som har samme funksjon som penger, f.eks. andeler av aksjefond, er det liten grunn til å stille legatarer som tilgodeses med slikt, bedre enn rene sumlegatarer. I Utkast 1962 er det lagt til grunn at man må legge vekt på om tingen eller formuesgodet er gitt i egenskap av ting (dvs. særskilt gjenstand) eller i egenskap av pengeverdi.

Nr. 2 gjelder situasjoner hvor testamentsarvingen dør før testator, eller av andre grunner ikke kan motta arven (er f.eks. fradømt arveretten). Bestemmelsen går ut på at testamentsarvingens livsarvinger trer inn som arvinger hvis de kan ha rett til arv etter testator etter loven, dvs. at de står på lovens arvetavle, se nærmere Utkast 1962 s. 229. Hvis testamentsarvingen er arvelaterens onkel, trer arvelaterens fettere og kusiner inn etter den sekundære tolkingsregelen. Hvis testamentsarvingen derimot er arvelaterens fetter, trer ikke fetterens barn inn i kraft av tolkingsregelen. Det må imidlertid presiseres at regelen ikke kan tolkes antitetisk. Det kan godt tenkes at testamentet må tolkes slik at fetterens barn skal tre inn. Det er en tilsvarende bestemmelse i den svenske ärvdabalken 11:6. I svensk rett har denne bestemmelsen ikke vært til hinder for at domstolene har innfortolket representasjon også utenfor de tilfellene hvor tolkingsregelen uttrykkelig gjelder.

Nr. 3 innebærer at en testamentarisk bestemmelse til fordel for ektefellen bortfaller etter de samme reglene som når ektefellen mister legalarverettighetene sine, blant annet retten til uskifte, etter arveloven § 8. Her må det påpekes at bortfall av rettigheter etter arveloven § 8 skjer ved legalseparasjon, men ikke ved faktisk samlivsbrudd. I enkelte tilfeller av faktisk samlivsbrudd vil imidlertid arveloven § 57 andre ledd andre punktum om bristende forutsetninger komme inn når det gjelder tap av testamentsarverett. Det er ingen bestemmelse om virkningen av samlivsbrudd mellom samboere.

Nr. 4 gir uttrykk for at den som er innsatt til å arve en bestemt ting, ikke kan kreve vederlag for heftelser som hviler på tingen. Heller ikke kan arvingen kreve penger hvis tingen ikke finnes i boet. Bestemmelsen viderefører § 43 første punktum i.f. og andre punktum i arveloven 1854. Bestemmelsen er utformet etter mønster av bestemmelser i den svenske ärvdabalken 11:4 og 11:5. Det er særlig hvor testator har eid tingen, men senere kvittet seg med den, at bestemmelsen har sin berettigelse. Hvis testator aldri har eid tingen, vil testamentet etter omstendighetene kunne tolkes som et påbud om at det skal kjøpes inn en bestemt gjenstand for boets midler til den aktuelle legataren. Når det gjelder heftelser som hviler på tingen, vil det ha betydning både hva slags type heftelser det er tale om, og hvordan heftelsene har oppstått. For eksempel kan frivillige og tvungne heftelser ha ulik betydning i forhold til den sekundære tolkingsregelen. Det kan også ha betydning om det er tilfeldig eller bevisst at den aktuelle gjenstanden er brukt som kredittobjekt.

Nr. 5 har tolkingsregler for tilfeller hvor arvelateren etterlater seg mer enn ett testament. Utgangspunktet er da at alle testamentene gjelder, hvis ikke et yngre testament tilbakekaller eller står i motstrid med noe som er bestemt før. Hvis det ikke er tilstrekkelige midler i boet til å oppfylle alle testamentariske disposisjoner, skal nyere disposisjoner gå foran eldre. Bestemmelsen svarer til § 62 i arveloven 1854.

12.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget mener at utgangspunktet om subjektiv tolking av testamenter bør opprettholdes. Utvalget har vurdert om ordlyden i arveloven § 65 første ledd bør endres i tråd med ordlyden i den svenske og finske ärvdabalken 11:1 første ledd, for å få bedre fram at man kan trekke inn testators hypotetiske vilje ved tolkning og utfylling av testamentet. Utvalget har imidlertid kommet til at dagens ordlyd ikke bør endres på dette punktet. Dagens ordlyd har ikke stengt for at man i praksis har utfylt testamentet med bevismidler utenfor testamentet for å avklare hva testator har ment eller ville ha ment hvis han eller hun hadde blitt forelagt problemstillingen. Tolkningsresultatet må imidlertid kunne forankres i testamentet. At testamentet er en formbundet disposisjon, legger en ytre grense for tolkningen.

Utvalget mener at innholdet i arveloven § 65 andre ledd bør videreføres. Det er imidlertid uheldig å behandle feilskrift og motivvillfarelse i samme punktum. Utvalget mener at motivvillfarelse eller uriktige forutsetninger bør behandles i en egen bestemmelse, sammen med bristende forutsetninger. I den danske arveloven § 77 har man fått en felles bestemmelse for uriktige og bristende forutsetninger. I dag benyttes arveloven § 65 andre ledd på motivvillfarelse eller uriktige forutsetninger, mens det er en uttrykkelig bestemmelse om bristende forutsetninger som bortfallsgrunn for testamentariske disposisjoner i arveloven § 57 andre ledd andre punktum. Dagens rettstilstand er etter utvalgets syn uheldig. Dels er det uheldig at det ikke klart fremgår av arveloven § 65 andre ledd at den omfatter uriktige forutsetninger. Dels er det uheldig at det etter ordlyden i de to bestemmelsene ser ut til å være forskjellige bevismessig terskler for å bygge på uriktige forutsetninger og bristende forutsetninger. For uriktige forutsetninger skal man legge til grunn hva testator mente når dette kan bli «klårlagt», jf. § 65 andre ledd. Bristende forutsetninger fører til bortfall av den testamentariske disposisjonen når det på grunn av forholdene som er kommet til etter testamentet, er «tvillaust» at den ikke skal gjelde, jf. § 57 andre ledd andre punktum.

Utvalget foreslår en felles bestemmelse om uriktige og bristende forutsetninger etter mønster fra den danske arveloven § 77. Bestemmelsen vil erstatte arveloven § 57 andre ledd andre punktum, og § 65 andre ledd når det gjelder motivvillfarelse. Se nærmere i de spesielle merknadene til disse bestemmelsene.

Utvalget vil videreføre de sekundære tolkningsreglene som vi i dag finner i arveloven § 66. Slike regler er i mange tilfeller nyttige, og de kan avklare en del tvilsomme spørsmål uten at det trenger å bli tvist.

Utvalget foreslår å endre bestemmelsen om representasjonsrett for testamentsarvingens livsarvinger, som vi i dag finner i arveloven § 66 nr. 2. I dag gjelder denne representasjonsretten bare hvis testamentsarvingen er slektsarving etter testator. Utvalget mener at denne begrensningen ikke er nødvendig. Presumsjonen bør gjelde testamentsarvingers livsarvinger generelt. Presumsjonen vil være sterkest i tilfeller hvor det er et slektskapsforhold mellom testator og testamentsarvingens livsarvinger. I andre tilfeller, for eksempel hvor testator har disponert til fordel for en venn eller en arbeidskollega, kan det ikke kreves mye for å legge til grunn at testator har ment noe annet enn det som fremgår av den sekundære tolkningsregelen.

I arveloven § 66 nr. 3 er det en sekundær tolkningsregel om at testamentariske bestemmelser til fordel for testators ektefelle bortfaller ved legalseparasjon. I teorien har man lagt til grunn at samlivsbrudd mellom samboere normalt vil være et forhold som innebærer at testasjonen kan settes til side etter arveloven § 57 andre ledd andre punktum. Utvalget har foreslått at innsendelse av separasjonsbegjæring skal være det avgjørende kriteriet for tap av legalarverett for ektefeller. Dette kriteriet er først og fremst valgt på grunn av rettstekniske hensyn, se foran i punkt 3.4.6. For samboere vil samlivsbrudd være skjæringstidspunktet for tap av legalarverett og rett til uskifte.

Utvalget har vurdert om det bør være de samme reglene som gjelder for tap av rettigheter etter et testament som for tap av legalarverett. Hensynet til regelharmoni kan tilsi at de samme skjæringstidspunktene legges til grunn. Utvalget har imidlertid ikke lagt avgjørende vekt på dette. Ved fastleggelsen av når de arverettighetene som følger av loven skal få anvendelse, spiller beskyttelseshensyn en viktig rolle. Det taler for å bruke det klare kriteriet begjæring av separasjon for ektefeller. For samboere, som ikke har noen formell prosedyre for avslutningen av forholdet, må man falle tilbake på samlivsbrudd som skjæringstidspunkt. Ved fastleggelsen av når de arverettighetene som følger av testament skal få anvendelse, er det etter utvalgets syn hensynet til testators vilje som har størst vekt. Utvalget legger til grunn at det vil være i tråd med de fleste testatorers vilje at testamentariske disposisjoner til deres ektefeller eller samboere faller bort ved samlivsbrudd. Utvalget legger til grunn at det ikke er vesentlige forskjeller mellom partenes følelser ved et samlivsbrudd i ekteskap og samboerskap. Ved å bygge på samlivsbruddet som skjæringstidspunkt for testamentariske rettigheter, vil tolkningsbestemmelsen bli samlivsnøytral, noe som i seg selv er et poeng.