3 Ektefellens arverett

3.1 Innledning – avgrensninger

Gjenlevende ektefelles rettsstilling beror på arvelovens regler om legalarverett, minstearv, rett til uskifte og testamentsarverett. Ektefellenes formuesordning har også betydning for omfanget av gjenlevende ektefelles rettigheter. Videre gir skiftelovens regler om naturalutlegg bestemmelser om hvilke gjenstander gjenlevende ektefelle kan gjøre krav på i skifteoppgjøret. Pensjons- og trygdelovgivningen har også stor økonomisk betydning for mange gjenlevende ektefeller. Sist, men ikke minst vil ulike former for forsikringer som kommer til utbetaling som følge av ektefellens død, ofte ha vesentlig betydning for gjenlevende ektefelles økonomiske stilling. I dette kapitlet behandles gjenlevende ektefelles legalarverett, og retten til minstearv.

I arveloven av 1854 hadde ikke gjenlevende ektefelle legalarverett når avdøde etterlot seg livsarvinger. Overfor felles livsarvinger hadde imidlertid gjenlevende rett til uskifte etter uskifteloven av 1851. Hvor avdøde ektefelle etterlot seg andre slektsarvinger enn livsarvinger, arvet gjenlevende ektefelle en tredel av boet. I tilfeller hvor det ikke var slektsarvinger, var gjenlevende ektefelle enearving. Ved lovendring 25. juni 1937 nr. 12 ble gjenlevende ektefelles arverett utvidet. For det første fikk ektefellen rett til arv etter loven også når førstavdøde ektefelle hadde livsarvinger. Når avdøde etterlot seg livsarvinger, ble ektefellens arverett fastsatt til en firedel av arvelaterens formue. Hvor de nærmeste slektsarvingene etter avdøde var foreldre, søsken eller avkom etter søsken, ble arvelodden utvidet fra en tredel til en halvpart. Hvor det bare var arvinger i tredje arvegangsklasse, ble gjenlevende ektefelle enearving. I 1937 fikk loven også en bestemmelse om at testamentariske bestemmelser som innskrenker gjenlevende ektefelles legalarverett, bare er gyldige hvis de er brakt til ektefellens kunnskap før testators død. Den eneste endringen etter 1937 er at gjenlevende ektefelle i 1990 ble gitt rett til minstearv.

3.2 Gjeldende rett

Etter gjeldende rett er gjenlevende ektefelles legalarverett regulert i arveloven kapittel II – Arv på grunnlag av ekteskap. I § 6 angis omfanget av legalarveretten i konkurranse med forskjellige kategorier av slektsarvinger. Bestemmelsen i § 7 setter grensene for i hvilken grad og på hvilken måte ektefellens arverettigheter kan begrenses. Bortfall av ektefellens arverettigheter reguleres i § 8. Reglene gjelder tilsvarende for registrerte partnere, jf. ekteskapsloven § 95 første ledd.

Hvis arvelateren etterlater seg livsarvinger, arver ektefellen en firedel. Er de nærmeste slektsarvingene arvinger i andre arvegangsklasse (foreldre, søsken osv.) utgjør ektefellens arvelodd halvparten av dødsboet. Hvis de nærmeste slektsarvingene til arvelateren er i tredje arvegangsklasse (besteforeldre og deres etterkommere), er gjenlevende ektefelle enearving.

I mindre dødsbo overstyres brøkdelsarveretten av ektefellens minstearv. Dette er en arverett som ikke kan fratas gjenlevende ektefelle ved testament, jf. arveloven § 7 tredje punktum. Hvis de nærmeste slektsarvingene er livsarvinger, utgjør minstearven 4 ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Grunnbeløpet er med virkning fra 1. mai 2013 kr. 85 245. Minstearven når det er livsarvinger, er følgelig kr. 340 980. Minstearven går foran livsarvingenes pliktdelsarv, men det er uklart om den også går foran livsarvingers forloddskrav etter arveloven § 36. I et dødsbo opp til og med 4 G vil førstavdødes barn – også særkullsbarn – bli stående uten arv etter avdøde. Hvis de nærmeste slektsarvingene til avdøde er foreldre eller deres etterkommere, utgjør minstearven 6 G (NOK 511 470). Også i tilfeller hvor det bare er arvinger i tredje arvegangsklasse eller ingen slektsarvinger overhodet, er minstearven 6 G.

Gjenlevende ektefelle kan gi avkall på eller avslå minstearven. Minstearven kan ikke fratas gjenlevende ektefelle ved testament. Legalarven kan begrenses ned til minstearven. Dette må i så fall gjøres ved et testament som gjenlevende ektefelle har fått kunnskap om før dødsfallet. Det er ikke et uttrykkelig krav at det er gitt et særskilt varsel, men varsling vil normalt være måten testamentet kommer til kunnskap på. Kunnskapskravet gjelder ikke i tilfeller hvor det ville være umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. I rettspraksis ble det i Rt. 1979 s. 922 lagt til grunn at unntaksbestemmelsen kom til anvendelse i et tilfelle hvor lengstlevende var så mentalt redusert at det var hensiktsløst å forsøke å informere ham.

Hvis gjenlevende ektefelle velger å sitte i uskiftet bo, og uskifteboet ikke skiftes før etter lengstlevendes død, blir det ikke beregnet arv fra førstavdøde til lengstlevende, jf. arveloven § 6 tredje ledd og arveloven § 26 første ledd andre punktum motsetningsvis. Ved et livstidsskifte av uskifteboet skal det imidlertid beregnes arv til gjenlevende ektefelle. Da vil gjenlevende ektefelle også ha krav på minstearv. Det er uklart om minstearven skal beregnes ut fra grunnbeløpet på skiftetidspunktet eller ut fra grunnbeløpet ved førstavdødes bortgang. I enkelte tilfeller er det både felleseiemidler som gjenlevende kan sitte i uskifte med, og særeiemidler som skal skiftes. Gjenlevende ektefelle vil da ha rett til arv av særeieformuen. Det er uklart om det ved et slikt delvis skifte skal beregnes minstearv, eller om gjenlevende bare har krav på brøkdelsarv av særeieformuen i tillegg til retten til å sitte i uskifte med felleseieformuen.

Retten til arv (og uskifte) på grunnlag av ekteskap går tapt ved skilsmisse. Da er partene ikke lenger ektefeller. Men arveretten kan heller ikke gjøres gjeldende hvis ektefellene var separert ved dom eller bevilling på det tidspunktet arvelateren døde. Et faktisk samlivsbrudd innebærer derimot ikke at arveretten går tapt. Strengt tatt kan man si at legalseparasjon bare suspenderer arveretten. Hvis ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet, blir separasjonen uten rettsvirkning, jf. ekteskapsloven § 20 andre ledd.

3.3 Fremmed rett

Arverettslig beskyttelse av gjenlevende ektefelle kan utformes på flere måter. De fleste land bygger det arverettslige vernet av gjenlevende ektefelle på varianter av to hovedsystemer. Det ene systemet går ut på at gjenlevende ektefelle får en bruksrett (usufruct) til hele eller deler av avdødes formue. Slike ordninger har man i de fleste søreuropeiske land. Det andre systemet går ut på at gjenlevende ektefelle får en vanlig arverett, men da begrenset til en del av formuen hvis det er andre nære slektninger. Denne ordningen er vanligst i Nord- og Mellom-Europa. I en del land har man et tosporet system, hvor gjenlevende ektefelle kan velge mellom en disposisjonsrett med visse begrensninger over hele avdødes formue eller en alminnelig arverett til en del av formuen hvor andelen avhenger av hvilken arvegangsklasse avdødes nærmeste slektsarvinger tilhører. En tredje variant, som man først og fremst ser eksempler på i jurisdiksjoner som bygger på angloamerikanske rettstradisjoner, er at gjenlevende ektefelle sikres rett til å ta ut verdier av boet inntil et bestemt beløp. Beløpet settes vanligvis så høyt at det ikke er nødvendig å gi gjenlevende ektefelle noen arverett eller bruksrett til det som eventuelt måtte være igjen av verdier i boet.

Den norske legalarveretten bygger som nevnt på en gradvis opptrapping av arveretten i takt med hvor fjerne slektsarvinger førstavdøde etterlater seg. Vi har imidlertid et tosporet system med valgrett mellom uskifte og fullstendig arverett til en del av boet. Danmark og Island har også et tosporet system. I Danmark arver gjenlevende ektefelle halvparten i konkurranse med livsarvinger. I konkurranse med fjernere slektsarvinger er gjenlevende ektefelle enearving, men førstavdødes arvinger kan ha krav på etterarv på visse vilkår, jf. dansk arvelov § 15. I Danmark har gjenlevende ektefelle også en minstearv. Gjenlevende ektefelle kan etter dansk arvelov § 11 stk. 2 ta ut så mye av boet at verdien av det som tas ut, sammen med eventuell boslodd og egen særeieeiendom, utgjør DKK 690 000 (tallet er oppregulert til nivået for 2013). Forsørgertapserstatning og utbetalte livsforsikringer medregnes også. Beløpet indeksreguleres. Benyttes minstearven, vil førstavdødes arvinger kunne ha krav på etterarv. I Island arver gjenlevende ektefelle en tredel i konkurranse med livsarvinger, jf. islandsk arvelov § 2. I konkurranse med fjernere slektsarvinger er gjenlevende ektefelle enearving, jf. islandsk arvelov § 3, men førstavdødes slektsarvinger kan ha krav på etterarv, jf. islandsk arvelov § 6.

I Sverige overtar gjenlevende ektefelle hele dødsboet med «fri förfoganderätt» (fri råderett) hvis det er livsarvinger eller arvinger i andre arvegangsklasse. Denne ordningen minner om uskifte og kontinentaleuropeiske bruksrettsmodeller, men den gir større rådighet til gjenlevende ektefelle. Gjenlevende ektefelle overtar hele arven med fri rådighet ved livsdisposisjoner. Førstavdødes arvinger har først krav på å få ut sin arv etter lengstlevende ektefelles død. Gjenlevende ektefelles arverett med «fri förfoganderätt» kan ikke gjøres gjeldende mot særlivsarvinger (særkullsbarn og deres etterkommere). Hvis det bare er særkullsbarn, vil ikke gjenlevende ektefelle arve noe i kraft av alminnelig arverett. Imidlertid har man også i Sverige en slags minstearv. Den såkalte «basbeloppsregeln» (ärvdabalken 3:1 st. 2) gir gjenlevende ektefelle rett til alltid å beholde et minstebeløp som utgjør 4 ganger grunnbeløpet (basbeloppet) etter den svenske loven om allmän försäkring (Lag 1962:381). Grunnbeløpet utgjør i 2013 SEK 44 500, hvilket innebærer at minstearven er 178 000. I motsetning til i norsk rett vil også lengstlevende ektefelles boslodd og eventuelt særeie inngå når man beregner hva gjenlevende har krav på. I så måte er regelen mer behovsbasert enn den norske og mer lik den danske. Arvingene etter førstavdøde har krav på etterarv også i tilfeller hvor gjenlevende arver i kraft av basbeloppsregeln, se nærmere Brattström og Singer s. 80 flg. I konkurranse med tredje arvegangsklasse er gjenlevende ektefelle enearving uten sekundærarverett for førstavdødes slektninger.

I Finland har ikke gjenlevende ektefelle arverett hvor førstavdøde etterlater seg livsarvinger. Gjenlevende har derimot krav på bruksrett til bolig og innbo. Denne bruksretten har gjenlevende krav på uavhengig av om livsarvingene er særkulls- eller fellesbarn. Er de nærmeste slektsarvingene arvinger i andre arvegangsklasse, er det som i Sverige, en arverett med «fri förfoganderätt». Er det bare utarvinger i tredje arvegangsklasse, er gjenlevende ektefelle enearving.

I de tyskspråklige landene i Europa er ektefellens arverett kjennetegnet ved en gradvis opptrapping, avhengig av hvor fjerne slektsarvinger førstavdøde ektefelle etterlater seg. I Østerrike arver ektefellen en tredel i konkurranse med livsarvinger, to tredeler i konkurranse med foreldre, søsken og besteforeldre og det hele i konkurranse med slektsarvinger enda lengre ut (AGBG artikkel 757). I Tyskland arver gjenlevende ektefelle en firedel i konkurranse med livsarvinger, halvparten i konkurranse med arvinger i andre arvegangsklasse og besteforeldre, og det hele hvis det bare er fjernere slektsarvinger (BGB § 1931). Etter tysk rett kan gjenlevende på et sammensatt skifte velge å beholde sin rådighetsdel og samtidig få øket sin arvelodd med en firedel. Når avdøde etterlater seg barn, kan gjenlevende ektefelle altså beholde sin rådighetsdel og samtidig overta halvparten av avdødes formue. I Sveits arver ektefellen halvparten i konkurranse med livsarvinger, tre firedeler i konkurranse med arvinger i andre arvegangsklasse og det hele i konkurranse med fjernere slektsarvinger (ZBGB artikkel 462).

I Frankrike har gjenlevende ektefelle opp til ganske nylig bare hatt livsvarig bruksrett til en firedel av dødsboet hvis avdøde etterlot seg livsarvinger. En reform i 2001 styrket gjenlevende ektefelles arverettslige stilling. Hvor førstavdøde etterlot seg livsarvinger, fikk gjenlevende nå et valg – livsvarig bruksrett til hele boet eller arverett med uinnskrenket eiendomsrett til en firedel av boet, jf. code civil artikkel 757. Hvis avdøde etterlater seg fjernere slektninger enn livsarvinger, arver gjenlevende ektefelle alt med full eiendomsrett, jf. code civil artikkel 757-I.

Spansk rett begrenser gjenlevende ektefelles arverett til en livsvarig bruksrett til en del av dødsboet i tilfeller hvor det er livsarvinger eller arvinger i oppstigende linje (ascendenter), jf. codigo civil artikkel 834 og 837. Gjenlevende ektefelle arver med full eiendomsrett hvis førstavdøde bare etterlater seg fjernere arvinger, jf. codigo civil artikkel 944. Den spanske sivillovbokens arveregler gjelder ikke for hele Spania. Seks autonome regioner har sin egen sivilrett med egne arveregler. De seks regionene har forholdsvis ny arvelovgivning: Navarra (1973), Balearene (1990), Baskerland (1992 og 1999), Aragon (1999), Galicia (2006) og Katalonia (2008). I de autonome regionene er gjenlevende ektefelles stilling til dels langt sterkere enn i de regionene som følger den spanske sivillovboken.

Lengst i beskyttelse av gjenlevende ektefelle har man gått i Nederland. Den reviderte arverettsbolken i sivillovboken, som trådte i kraft 1. januar 2003, gir gjenlevende ektefelle full eiendomsrett til hele formuen selv om førstavdøde etterlater seg livsarvinger. Livsarvingene har bare et pengekrav mot gjenlevende, som tilsvarer hva livsarvingene ville hatt krav på ved et skifte. Pengekravet kan først gjøres gjeldende ved lengstlevende ektefelles død, ved personlig konkurs eller gjeldsordning for lengstlevende, og ved begivenheter som er forhåndsbestemt i førstavdødes testament, jf. sivillovbokens artikkel 4:13. Hvis gjenlevende ektefelle ønsker å inngå nytt ekteskap, har livsarvingene en adgang til å kreve eiendomsretten til visse eiendeler i boet overført til seg, men med en livsvarig bruksrett for gjenlevende ektefelle, jf. sivillovbokens artikkel 4:19.

Også i engelsk rett har det vært en utvikling i retning av å utvide ektefellens rettigheter på bekostning av slekten, også livsarvinger. Denne utviklingen har skjedd gjennom flere lovendringer i the Administration of Estates Act 1925, senest gjennom Law Reform (succession) Act 1995. Gjenlevende ektefelle arver personlig løsøre (personal chattels). Hvis avdøde etterlater seg livsarvinger, har gjenlevende etter en oppjustering i 2009, også krav på £ 250 000. I tillegg vil gjenlevende få en bruksrett/inntektsnytelsesrett («life interest») til halvparten av det som måtte være igjen etter fradrag av «personal chattels» og summen på £ 250 000. Hvis avdøde ikke etterlater seg livsarvinger, men derimot etterlater seg foreldre, helsøsken eller deres avkom, øker summen som gjenlevende ektefelle har krav på, til £ 450 000 i tillegg til en «life interest» til halvparten av det overskytende. Hvis det heller ikke er slike nære slektninger, arver gjenlevende hele dødsboet med full eiendomsrett. I praksis innebærer de engelske reglene (som også gjelder i Wales) at gjenlevende er enearving i alle små og mellomstore dødsbo.

Tendensene i Europa når det gjelder gjenlevende ektefelles arverettslige stilling, er at man beveger seg bort fra bruksretter og over mot full eiendomsrett for gjenlevende ektefelle. Dette skjer på bekostning av livsarvinger og, ikke minst, på bekostning av fjernere slektsarvinger. Utviklingen tar hensyn til ønsket til mange ektefeller om å styrke gjenlevende ektefelles stilling – i hvert fall når det gjelder små og mellomstore dødsbo.

3.4 Utvalgets vurderinger

3.4.1 Mandatet og de grunnleggende spørsmålene

I mandatet er uvalget bedt om å vurdere om forholdet mellom ektefellen og de øvrige arvingene bør justeres i favør av ektefellen. Videre er utvalget bedt om å vurdere om ekteskapets lengde skal påvirke arveretten, og om en tidligere ektefelle i enkelte tilfeller bør ha rettigheter. Forskjellige aspekter av minstearven skal også vurderes, se mandatets punkt 3 bokstav a foran i punkt 1.2.

Det er viktig å utforme en tidsmessig, men gjenkjennelig arvelovgivning som ivaretar hensynet til gjenlevende ektefelles behov for et hjem og for forsørgelse. Men det kan uansett ikke lages en ordning som er optimal for alle. Lovreglene om gjenlevende ektefelles stilling kan ikke utformes slik at vi får en rimelig og tilfredsstillende ordning for alle tenkelige tilfeller. Den virkeligheten som loven skal fungere i, er for variert til at det er mulig. Loven skal gjelde for ektefeller i alle aldre og faser av livet, den skal gjelde for ektefeller med barn og for barnløse, den skal gjelde for ektepar med felles barn og med særkullsbarn, den skal gjelde for langvarige ekteskap og for kortvarige, den skal gjelde for velstående ektefeller og for ubemidlede, for ektefeller som har felleseie og for ektefeller som har valgt andre formuesordninger. Den sentrale målsettingen må være å finne en ordning som balanserer forskjellige beskyttelsesverdige interesser i normaltilfellene.

På et grunnleggende punkt er det dissens i utvalgets synspunkter på ektefellens arverett. Flertallet, alle unntatt Kløvstad, mener at ektefellens arverett fortsatt bør oppstå i og med vigselen. Mindretallet, Kløvstad, mener at ektefeller og samboere bør likestilles med hensyn til hva som utløser arverett.

Mindretallets syn:

Mindretallet mener at arveretten bør være uavhengig av samlivsform. Ektefeller og samboere bør likestilles, jf utvalget innstilling vedrørende samboeres arverett, behandlet under pkt 4.6. Ektefellers arverett bør ikke som nå inntre umiddelbart ved ekteskapsinngåelse.

Ekteskap kan være så mangt, og svært ulikt motivert. Det kan heller ikke legges til grunn at ekteskap er mer moralsk eller holdbart enn ugift samliv i ekteskapsliknende forhold. Ekteskap inngått i utlandet, eller under innflytelse av andre skikker og religioner, behøver ikke ha det samme innhold og virkninger som ekteskap inngått etter norske regler. Mindretallet mener det uansett ikke foreligger noen god begrunnelse for at kortvarige ekteskap uten felles barn, uten videre skal medføre arverett og overføring av formue til den gjenlevende, uten at dette er et bevisst og ønsket resultat av ekteskapsinngåelsen. I så fall kan arverett tilstås ektefellen ved testament innenfor testasjonsfriheten, hvilket betyr at pliktdelsarven til ektefellenes særlivsarvinger ikke påvirkes av ekteskapsinngåelsen.

Mindretallet vil særlig peke på at det ikke er uvanlig at eldre mennesker finner hverandre og vil formalisere sitt forhold gjennom ekteskap uten tanke på, eller ønske om, at dette skal medføre noen arverettslige konsekvenser. Det er også ganske vanlig at eldre menn under eksotiske forhold, forelsker seg i unge kvinner, ofte på alder med egne barn, og relativt spontant inngår ekteskap for å beholde den store kjærligheten og det som følger med. Etter livets alminnelige orden blir ofte slike ekteskap av kort varighet. Enkelte gifter seg også på dødsleiet, etter et kort barnløst samliv. Det er heller ingen god begrunnelse for at yngre mennesker skal arve hverandre etter kort samliv eller ekteskap. Før de får barn vil de jevnlig begge være i arbeid og ha selvstendig økonomi. Det forekommer også at ekteskap inngås alene for å skaffe utlending opphold i riket.

Det må i denne forbindelse også tas i betraktning at utvalget foreslår en betydelig utvidelse av ektefellers og samboeres arverett. Etter mindretallets oppfatning må hensikten med utvidet legalarverett være å sikre samboere og ektefellers levestandard i de mer langvarige samlivene, når de ikke er bundet til hverandre ved felles barn. Når ikke vilkårene for legalarverett er oppfylt, kan partene som nevnt ordne arverett ved testament innenfor testasjonsfriheten.

Etter 5 år samliv, som samboere og/eller ektefeller, er det naturlig at arverett automatisk inntrer. I tilfeller hvor dette ikke er en ønsket virkning av samlivet, kan både ektefeller og samboere bestemme eller avtale noe annet. De kan ensidig redusere arveretten for partneren til minstearven, eller helt frafalle arverett etter hverandre, slik at heller ikke samliv utover 5 år medfører arverett. Ved å ha en slik 5-årsregel forebygges også at inngåelse av ekteskap kan benyttes for å omgå livsarvingenes pliktdelsarv, ved at ektefellens minstearv tar det meste eller det hele, slik at det blir lite eller intet til livsarvingene.

For de aller fleste ektefeller vil ikke et krav om 5 års samliv eller felles barn som vilkår for arverett få noen betydning. Mange vil allerede ved ekteskapsinngåelsen ha vært samboere i minst 5 år. Andre vil ha en kortere forutgående samboertid og vil oppfylle kravet før de har vært gift fem år. Det vil også være slik at i de aller fleste tilfellene dør ikke en av ektefellene relativt kort tid etter ekteskapsinngåelsen.

Et alternativ kunne være at særlivsarvingenes pliktdel går foran ektefellenes minstearv til ektefellen de første 5 årene, og at barns øvrige pliktdel på en halv istedenfor en firedel også skal gå foran testament til fordel for ektefellen de første 5 årene. Et annet alternativ kunne være å gjøre det mulig å opprette et testament om at de alminnelige arvereglene for ektefeller skal gjelde fra dag en i ekteskapet. Mindretallet vil ikke foreslå slike kompliserende mellomløsninger, som også ville representere et avvik fra tanken om forenkling og størst mulig likestilling av samlivsformene. Det enkleste lovteknisk og for brukerne av loven, vil være at reglene om særlivsarvingenes pliktdel gjelder inntil paret har vært samboer/gift i 5 år eller får felles barn.

3.4.2 Legalarvebrøken når førstavdøde etterlater seg livsarvinger

Den vanskeligste avveiningen er etter utvalgets syn avveiningen mellom gjenlevende ektefelle og avdødes livsarvinger – særlig avdødes særlivsarvinger. I konkurranse med arvingene i første arvegangsklasse er det tungtveiende interesser som skal avveies mot hverandre. Uansett hva man velger å prioritere, velger man også å prioritere bort noe annet. En økning av legalarvelodden til gjenlevende ektefelle vil redusere legalarveloddene til barna. For felles livsarvinger betyr en økt legalarvelodd til ektefellen først og fremst at de må vente lenger på en større del av den samlede arv etter foreldrene. For førstavdødes særkullsbarn betyr imidlertid en økning av gjenlevende ektefelles legalarvelodd en reell beskjæring av deres arv.

I Utkast 1962 ble det foretatt en avveining av hensynet til forskjellige grupper av arvinger. I avveiningen mellom gjenlevende ektefelle og felles livsarvinger ble det fremhevet at livsarvingene regelmessig ville ha fullført sin utdannelse og stiftet hjem på det tidspunkt da en av foreldrene dør. Da vil foreldrene allerede ha oppfylt sine forsørgelsesplikter etter barnelovgivningen. Mange vil dessuten ha bekostet videre utdanning for sine barn. Det ble hevdet at foreldrene gjennom forsørgelse og utdanning allerede hadde gitt livsarvingene en vesentlig del av sin arv. I konkurranse med den gjenlevende ektefelle mente man derfor at fellesbarna måtte finne seg i å vente på å få noe mer etter foreldrene i de presumptivt få årene som sto igjen til den lengstlevende av foreldrene var død, se Utkast 1962 s. 76.

Til en viss grad har den utviklingen som ble beskrevet i 1962, fortsatt inn i vår tid. Livsarvingene er gjennomgående eldre i dag når arven etter foreldrene faller enn det de var for 50 år siden. Utvalget kan imidlertid ikke gå god for alle premissene i resonnementet. At foreldrene gjennom å oppfylle sin forsørgelsesplikt overfor sine barn, også har gitt dem «en vesentlig del av sin arv», kan diskuteres. Forhåpentligvis har barna gjennom oppveksten fått en trygg ballast av sine foreldre, slik at de står godt rustet for voksenlivet. Men hvor mye de har fått, og hvor godt rustet de står, vil variere i stor grad. Samfunnet krever også mer i dag av den enkelte for å kunne komme inn i yrkeslivet. Økt spesialisering og teknologisering har medført at man i de fleste yrker i dag vil ha behov for utdannelse ut over videregående skole. Slik utdannelse finansieres for de flestes vedkommende gjennom studielån, selv om mange får støtte hjemmefra både til bolig og levekostnader og til studieavgifter i tilfeller hvor det er nødvendig.

Når det gjaldt avveiningen mellom særkullsbarn og gjenlevende ektefelle, ble det i utkast 1962 lagt til grunn at barn født utenfor ekteskap regelmessig hadde vokst opp sammen med sin mor, og at de sjelden hadde mottatt mer fra sin far enn et beskjedent barnebidrag. Når det gjaldt barn fra tidligere ekteskap, la man til grunn at det her regelmessig ville være større kontakt med faren, og at de regelmessig ville få mer økonomisk støtte fra faren enn utenomekteskapelige barn, se Utkast 1962 s. 76.

Mye har endret seg i forholdet mellom foreldre og barn født utenfor ekteskapet. Ikke minst når det gjelder barn av samboere som – i hvert fall når det gjelder forholdet til felles barn – neppe skiller seg fra familier hvor foreldrene er gift. Delt omsorg hvor barnas foreldre ikke bor sammen, er dessuten svært utbredt i dag. Tilfellene hvor barnet aldri eller bare sporadisk har hatt kontakt med den ene av foreldrene, er langt mindre utbredt i dag enn det var tidligere.

Når det gjelder legalarvelodden for gjenlevende ektefelle, har utvalget vurdert om den bør bli værende på samme nivå som i dag – en firedel – eller om den bør økes til en større andel av boet.

Utvalget har ikke sett det som aktuelt å redusere legalarvebrøken. Riktignok kan det anføres at en styrking av gjenlevende ektefelles arverettigheter går på tvers av den selvstendighets- og individualitetstankegang som har preget de senere revisjonene av ekteskapslovgivningen. Felleskapshensynet er nedtonet gjennom innføringen av skjevdelingsregelen og innstramningen av reglene om ektefellebidrag. Ut fra skilsmissestatistikken er det beregnet at 46 % av de som giftet seg i 2010, kommer til å skille seg hvis skilsmisseratene holder seg konstante, og det er nesten like mange ekteskap som oppløses årlig på grunn av skilsmisse som de som oppløses på grunn av dødsfall.1 På denne bakgrunnen er det noe underlig at rettighetene i den ene situasjonen stadig svekkes, mens det i den andre situasjonen stadig styrkes. I noen tilfeller kan det nok være noe av en tilfeldighet om man kommer i kategorien fraskilt eller gjenlevende ektefelle. Likevel har utvalget lagt avgjørende vekt på at hvor ekteskapet oppløses ved død, har ektefellene bevist at de kunne leve sammen til «døden skilte dem ad». At det er mange andre som av ulike grunner skiller seg, bør etter utvalgets syn ikke være til skade for de som faktisk lever sammen hele livet.

Problemstillingen er her om man bør beholde dagens arvebrøk på en firedel, eller om man bør øke brøken. Hvis brøken skal økes, er det mer naturlig å øke den til halvparten enn til en tredel. Internasjonalt er det, som fremstillingen foran i punkt 3.3 viser, eksempler på en legalarvelodd for gjenlevende ektefelle på både en firedel, en tredel og en halvpart.

I Danmark, som nylig har revidert arvelovgivningen, er ektefellens legalarvelodd i konkurranse med livsarvinger en halvpart. Det danske utvalget, som økte arvelodden fra en tredel til en halvpart, la særlig vekt på at ektefellen hadde delt et livsfellesskap med arvelateren, og at ektefellen derfor burde sikres en begunstiget stilling. Det ble også trukket frem at arvelodden bør være ganske stor av hensyn til de ektefellene som av en eller annen grunn ikke kan sitte i uskiftet bo, se Betænkning 2006 s. 58–59.

Utvalget går inn for at legalarvebrøken bør utvides. Den rådende trenden internasjonalt er at gjenlevende ektefelles arverettigheter styrkes. Denne utviklingen ser man både i land som tradisjonelt har hatt en svakere beskyttelse av gjenlevende ektefelle enn det vi har hatt (eksempelvis Frankrike, Belgia og Spania), og i land som tradisjonelt har hatt en sterkere beskyttelse enn vi har hatt i Norge (England og andre common-law land).

Utvalget foreslår at gjenlevende ektefelles arvelodd økes til en halvpart. En økning til en tredel ville bety svært lite i praksis. Det ville bare innebære en økning på en tolvdel av det totale dødsboet. En slik økning ville spille liten rolle til eller fra for eksempel med tanke på ektefellens muligheter til å ha råd til å beholde det felles hjemmet i konkurranse med førstavdødes særkullsbarn. Selv om vi på dette feltet ikke vil oppnå full nordisk harmonisering, fordi det er avvikende regulering av gjenlevendes arverett både i Sverige, Finland og Island, vil det være en fordel at vi har den samme legalarveretten for ektefelle i Norge og i Danmark.

Utvidelsen av legalarvebrøken for gjenlevende ektefelle vil gå på bekostning av førstavdødes særkullsbarn. Man kunne tenke seg en ordning hvor legalarvebrøken for ektefellen er mindre hvor det er særkullsbarn enn hvor det bare er fellesbarn. Utvalget er imidlertid av den oppfatning at en slik ordning både vil virke fremmed i vårt rettssystem, og at den vil komplisere arvelovgivningen. En redusert arvelodd for ektefellen i disse tilfellene ville begrense ektefellens mulighet til å beholde hjemmet og opprettholde tilvant levestandard i situasjoner hvor det er særlig behov for beskyttelse – fordi det ikke er felles barn som er de øvrige arvingene. Ofte er dessuten særkullsbarna godt voksne og etablerte, slik at de ikke har det samme akutte behov for midler til forsørgelse som gjenlevende vanligvis har. I tilfeller hvor barna har forsørgelsesbehov, vil også trygdelovgivningens barnepensjoner bidra til å dekke forsørgelsesbehovet.

3.4.3 Legalarvebrøken når førstavdøde etterlater seg utarvinger

Gjenlevende ektefelle er i dag enearving når førstavdøde bare etterlater seg arvinger i tredje arvegangsklasse (besteforeldre, onkler og tanter, fettere og kusiner). Utvalget ser ingen grunn til å gjøre noen endring i dette. Gjenlevende ektefelle vil etter forslaget følgelig fortsatt være enearving i konkurranse med førstavdødes legalarvinger i tredje arvegangsklasse.

Utvalget har vurdert om gjenlevende ektefelle bør være enearving også i konkurranse med førstavdødes slektsarvinger i andre arvegangsklasse. I dag arver ektefellen halvparten av boet i konkurranse med slike arvinger.

Interesseavveiningen mellom gjenlevende ektefelle og arvelaterens slektsarvinger i andre arvegangsklasse ble utførlig drøftet også i Utkast 1962, hvor det ble foreslått at gjenlevende ektefelle skulle overta boet med full råderett i slike tilfeller. Det skulle ikke være noen skifteplikt ved gjengifte. Ved skifte etter lengstlevendes død skulle imidlertid boet deles mellom førstavdødes og lengstlevendes slekter. Ordningen som ble foreslått, var inspirert av arveordningene i Sverige og Danmark. Forslaget møtte motbør i høringsrunden. Departementet gikk også inn for å beholde en alminnelig legalarverett på en halvpart for gjenlevende ektefelle i konkurranse med førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 80.

Hvorvidt arvinger i andre arvegangsklasse skal arve i konkurranse med gjenlevende ektefelle, eller om gjenlevende ektefelle skal være enearving i disse tilfellene, beror etter utvalgets syn på en interesseavveining mellom gjenlevende ektefelles behov og følelser og de aktuelle slektsarvingenes behov og følelser. Dels beror det på hva man kan anta at arvelatere flest mener om denne prioriteringen.

Utvalget mener at en avveining av behov klart taler for at gjenlevende ektefelle bør være enearving i disse tilfellene. Gjenlevende ektefelle vil regelmessig ha delt bolig med avdøde, og de har hatt en mer eller mindre sammenvevd økonomi. Foreldre og søsken vil i de aller fleste tilfeller ikke ha utgjort noen økonomisk enhet med avdøde – i hvert fall ikke etter at avdøde flyttet ut fra barndomshjemmet og giftet seg. Gjenlevende ektefelle kan velge uskifte med de rådighetsbegrensninger det medfører, men hvis gjenlevende velger å skifte, kan det være vanskelig å beholde det felles hjem og opprettholde en tilvant levestandard hvis avdødes foreldre, søsken eller søskens etterkommere kan gjøre krav på halvparten av boet.

Følelsesmessig vil det i de fleste tilfeller være tette bånd mellom avdøde og foreldrene. Ofte vil det også være følelsesmessig tette bånd til søsken og til søskens etterkommere. Utvalget finner det likevel opplagt at gjenlevende ektefelle i normaltilfellene oppfattes som avdødes nærmeste – i hvert fall sammenholdt med foreldre, søsken og søskens etterkommere. Det må nok også erkjennes at selv om foreldre føler seg svært tett knyttet til sine barn, så føler ikke barna – etter at de har flyttet fra foreldrehjemmet – seg så tett knyttet til foreldrene.

Utvalget er av den oppfatning at arvelatere flest mener at ektefellen bør prioriteres foran foreldre, søsken og nevøer og nieser. Utvalget konkluderer med at gjenlevende ektefelle bør være enearving også i konkurranse med andre arvegangsklasse.

Et neste spørsmål blir så om det bør være sekundærarverett for førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse i skifteoppgjøret etter lengstlevende ektefelles død. En slik ordning ble som nevnt, foreslått i Utkast 1962. Det er også ordningen i Sverige, Danmark og Finland. I Danmark er riktignok sekundærarveretten svak, i og med at gjenlevende ektefelle fritt kan disponere over hele boet ved livsdisposisjoner eller ved testament, og at sekundærarveretten bortfaller hvis gjenlevende ektefelle gifter seg på ny. Når gjenlevende ektefelle arver alt i konkurranse med arvinger i tredje arvegangsklasse, er det ingen sekundærarverett i Norge. Det er det heller ikke i de øvrige nordiske landene med unntak av Danmark, hvor det er en sekundærarverett til tredje arvegangsklasse forutsatt at gjenlevende ikke har giftet seg igjen, fått barn eller opprettet testament etter førstavdødes død.

En sekundærarverett vil ofte fremstå som rimelig. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor ektefellene dør med kort tids mellomrom. Sekundærarverett er mer betenkelig i tilfeller hvor det går lang tid mellom førstavdødes og lengstlevendes død. Lengstlevende vil i denne perioden kunne føle seg overvåket av førstavdødes slektninger, personer som han eller hun kanskje ikke lenger har noen jevnlig kontakt med. Ulempene med en sekundærarverett hvor det har gått lang tid mellom dødsfallene, kan avdempes ved at man som i dansk rett lar sekundærarveretten være betinget av at lengstlevende ikke etterlater seg livsarvinger, ikke har giftet seg, og ikke har opprettet testament som disponerer over formuen på annen måte. Hvis det også er frihet til å disponere som man vil, både ved livsidsposisjoner og ved testament, slik rettsstillingen er i Danmark, blir ikke forskjellen nødvendigvis så stor fra å gjøre gjenlevende ektefelle til enearving med endelig virkning.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad, mener at det bør være en sekundærarverett for førstavdødes slektninger i andre arvegangsklasse etter dansk mønster. Flertallet legger vekt på at den alminnelige rettsoppfatningen tilsier at formuen bør likedeles mellom slektene etter lengstlevendes død. Dette er den alminnelige tolkningspresumsjon for gjensidige testamenter mellom ektefeller, og det bør også gjelde som lovens normalordning. Flertallet legger også vekt på at medlemmene av referansegruppen, som er nærmere omtalt i punkt 1.3 foran, foretrakk en slik løsning. Det vil fremstå som urimelig om hele formuen etter to ektefeller som dør med kort tids mellomrom, skal gå til lengstlevendes slekt. Når lengstlevende, som i dansk rett, foreslås å stå fritt til å opprette testament for hele arven, og det ikke skal skje noen deling ved inngåelse av ekteskap, ser flertallet ingen betenkeligheter med en likedeling etter lengstlevendes død. Å oppspore førstavdødes arvinger vil i de fleste tilfellene være uproblematisk. Ved en regel om likedeling vil det heller ikke oppstå beregningstekniske problemer.

En likedeling vil ikke alltid passe. Hvis ektefellene har hatt svært ulike formuesforhold, og de har hatt fullstendig særeie under ekteskapet, vil likedeling kanskje ikke være ektefellenes foretrukne valg. I slike tilfeller vil imidlertid ektefellene ved testament kunne bestemme en annen fordeling av arven etter lengstlevendes død. Hvis ektefellene ikke ønsker at lengstlevende skal ha fri testasjonsrett over hele formuen, eller ikke ønsker at lengstlevende skal kunne gifte seg uten å skifte med førstavdødes slekt, kan også dette løses ved testament. Flertallet legger til grunn at de ektefellene eller samboerne som har andre meninger om hvordan arven skal fordeles etter lengstlevendes død, vil opprette testament. Lovens regel bør imidlertid bygge på hva folk i alminnelighet mener er en rimelig løsning.

Mindretallet, Kløvstad, mener at gjenlevende i konkurranse med andre arvegangsklasse, bør arve med endelig virkning – altså uten sekundærarverett for førstavdødes slekt. Dette er dagens ordning hvor førstavdøde ektefelle etterlater seg slektninger i tredje arvegangsklasse. En ordning med sekundærarverett for slektninger i andre arvegangsklasse vil komplisere arveloven. Det vil da være tre forskjellige ordninger avhengig av om førstavdøde etterlater seg arvinger i første, andre eller tredje arvegangsklasse. Mindretallet trekker også frem at det vil være komplisert og gi opphav til tvister, om man skal foreta en fordeling mellom to slekter etter mange år. De to slektene vil ofte ikke ha hatt noen større kontakt med hverandre – særlig etter førstavdødes bortgang. Det vil kunne oppstå tvister rundt hva som finnes av verdier i boet, og rundt disposisjoner lengstlevende har gjort til fordel for egne slektninger.

3.4.4 Bør det være en minstearv, og hvor stor bør den i så fall være?

Minstearven for gjenlevende ektefelle på 4 G i konkurranse med førstavdødes livsarvinger og 6 G i konkurranse med arvinger i andre arvegangsklasse, ble innført ved lov 22. juni 1990 nr. 40. Tidligere var det en form for minstearv i skifteloven § 64, men den nåværende regelen og forløperen i skifteloven skiller seg på noen vesentlige punkter. Minstearven ble foreslått av en arbeidsgruppe som skulle foreslå forenklinger av skifteprosessen. Arbeidsgruppen la til grunn at gjenlevende ektefelle i betydelig sterkere grad enn tidligere burde prioriteres foran andre arvinger i relativt beskjedne dødsbo. Det ble vist til at kravene til en rimelig levestandard var økt, og at en gjenlevende ektefelle burde prioriteres fremfor andre arvinger slik at han eller hun kunne beholde et hjem av vanlig standard etter ektefellens død uten å måtte svare arv til medarvinger, se Ot.prp. nr. 46 (1989–1990) s. 14.

Den tidligere regelen i skifteloven § 64 var behovsbasert i den forstand at man tok i betraktning også gjenlevende ektefelles boslodd og eventuelt særeie ved beregningen. Den hadde således mer til felles med systemene i Sverige og Danmark. Med dagens ordning kan man risikere at en meget velstående gjenlevende ektefelle blir enearving i konkurranse med førstavdødes særkullsbarn. Dette kan fremstå som støtende – særlig hvor særkullsbarna har en svak økonomisk stilling.

Utvalget har vurdert om beskyttelsen av gjenlevende ektefelle bør gjøres i form av et krav på en viss brøk av boet fremfor et beløp. Pliktdelsarv i form av en brøk vil være mer i samsvar med beskyttelsen som er gitt livsarvingene. Det er for så vidt ikke noe i veien for at man kombinerer en minstearv i form av en sum, med pliktdelsarv i form av en brøk. Det har man gjort i Danmark. Utvalget har likevel kommet til at det ikke vil foreslå noen pliktdel i form av en brøk for gjenlevende ektefelle. Vi har aldri tidligere hatt en slik tradisjonell pliktdelsarv for gjenlevende ektefelle. Pliktdelsarv i form av en brøk ville dessuten være lite fleksibel. Arvelaterens testasjonskompetanse ville kunne bli svært begrenset hvor det både er livsarvinger og gjenlevende ektefelle. Dette problemet har man riktignok også i dag, hvor arvelatere som etterlater seg livsarvinger og ektefelle, ikke kan testamentere over noen del av sin formue hvis dødsboet utgjør 12 G eller mindre. Da vil to tredeler være pliktdelsarv for livsarvingene, mens de siste 4 G er minstearv for ektefellen. Ved å innføre pliktdelsarv på en bestemt brøk for gjenlevende ektefelle, kan man – avhengig av størrelsen på brøken – risikere å få enda flere tilfeller hvor arvelateren står uten testasjonskompetanse.

Utvalget går inn for å opprettholde en minstearv knyttet opp mot grunnbeløpet. Det er imidlertid et spørsmål om man ved beregningen av minstearven skal trekke inn gjenlevendes formuesforhold som i Sverige og Danmark og som tidligere gjaldt i Norge i forbindelse med skiftelovens § 64. Alternativet er å opprettholde det norske systemet hvor minstearven beregnes av dødsboet, og hvor gjenlevendes økonomiske stilling ikke får betydning for om det skal beregnes minstearv.

Utvalget ser at det nåværende norske systemet kan gi uheldige utslag i enkelte tilfeller. I de fleste tilfellene hvor minstearven kommer inn, er imidlertid begge ektefeller rimelig likt stilt økonomisk. Minstearven kan bidra til at gjenlevende ektefelle får en noe bedre mulighet til å beholde felles bolig og til å kunne ha midler til forsørgelse. Disse behovene må i slike tilfeller gå foran behovene til voksne særlivsarvinger. Selv om livsarvingene i og for seg også kan ha behov for arven, har de ikke hatt det samme økonomiske fellesskapet med arvelateren som gjenlevende ektefelle har hatt. Det svenske og danske systemet kan gi mer rimelige løsninger i enkelte tilfeller, men det norske systemet er etter utvalgets syn likevel å foretrekke. Det gir enklere oppgjør ved at man ikke trenger å trekke inn gjenlevendes formuesforhold, selv om man må avklare hva som inngår i dødsboet.

Når det gjelder størrelsen på minstearven, foreslår utvalget 6 G. Hvis minstearven skal ha en beskyttelsesfunksjon, bør den ha et visst omfang. Særlig i bystrøk vil en minstearv på bare 4 G kunne gi en svak beskyttelse når man tar hensyn til boligprisene. Mye kunne etter utvalgets syn tale for en enda høyere minstearv, men omfanget må avveies mot hensynet til avdødes særkullsbarn, som ikke bør gjøres arveløse i et unødig stort antall dødsbo.

I og med at utvalget har gått inn for at gjenlevende ektefelle skal være enearving i konkurranse med alle utarvinger, riktignok med en sekundærarverett for førstavdødes arvinger i andre arvegangsklasse, er det ikke lenger behov for å ha forskjellig minstearv i konkurranse med ulike arvegangsklasser – i hvert fall ikke for minstearven som fordelingsregel. Minstearven har imidlertid en annen funksjon – nemlig som beskyttelsesregel mot testamentariske disposisjoner fra førstavdøde ektefelle. Utvalget mener at også minstearven som beskyttelsesregel mot testamentariske disposisjoner (pliktdelsregel) bør være på 6 G.

Utvalget har vurdert om livsarvingene når ektefellen overtar alt som minstearv fortsatt bør ha loddeierrettigheter. Det har vært ulike oppfatninger om dette spørsmålet. I skiftepraksis har det vært en vanlig oppfatning at i og med at livsarvingene ikke har krav på noen lodd når ektefellen overtar alle verdiene i boet i kraft av minstearven, så kan de heller ikke være loddeiere. I teorien har den rådende oppfatningen vært at selv om livsarvingene ikke har krav på noen lodd, så kan de likevel ha interesse av å kunne gjøre gjeldende naturalutlegg etter skifteloven § 61 andre ledd. Derfor argumenteres det for at de bør anses som loddeiere. Utvalget mener at livsarvingene bør ha loddeierrettigheter etter skifteloven selv om verdiene i boet ikke er større enn at lengstlevende ektefelles minstearv omfatter det hele. Se om en lignende problemstilling i NOU 2007: 16 s. 108–109.

3.4.5 Kunnskap om testamenter som begrenser arverettigheter

Utvalget har også vurdert arveloven § 7, som krever at et testament som begrenser ektefellens legalarverett eller uskifterett, må ha kommet gjenlevende ektefelle til kunnskap før førstavdødes dødsfall for at testamentet skal kunne gjøres gjeldende mot gjenlevende ektefelle. Spørsmålet som har blitt drøftet, er om det bør innføres en formell varslingsplikt, ikke bare et krav om kunnskap som i dag. Utvalget antar at den vanligste måten et testament kommer til kunnskap på, er nettopp gjennom varsling fra testator selv eller fra testators advokat.

Det har vært anført at det kan være urimelig at testator venter til sitt dødsleie med å varsle ektefellen. Det gir små muligheter til å områ seg eller til å sette i verk mottiltak. Til en viss grad kunne dette mulige problemet avbøtes ved at man innfører en varslingsplikt i forbindelse med opprettelsen av testamentet. Utvalget har imidlertid ikke funnet det formålstjenlig å innføre en slik varslingsregel. Denne regelen ville for det første være upraktisk for testamenter som er opprettet før ekteskapet. For det andre ville den ikke være til hinder for at testator ventet til han eller hun lå på dødsleiet med å opprette testamentet. For det tredje vil det kunne være vanskelig å etterprøve om varslingen har skjedd ved opprettelsen – særlig hvor testamentet ikke er datert. Utvalget vil etter dette ikke foreslå noen formell varslingsplikt ved testamenter som innskrenker ektefellens rettigheter.

Utvalget har også vurdert om ordlyden i bestemmelsen bør endres for å fange opp den utviklingen som har skjedd i rettspraksis rundt unntaket fra varsling hvor det ville være umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen. I rettspraksis er det lagt til grunn at unntaket omfatter situasjoner hvor ektefellen er mentalt ute av stand til å tilegne seg informasjonen om testamentet og dessuten mangler testamentsevne til å gjøre mottiltak. Utvalget har ikke foreslått noen endring i lovteksten her. Det er vanskelig å finne en dekkende ordlyd som ikke samtidig blir lang og komplisert. Utvalget mener for øvrig også at de mentale tilstander som har vært berørt i rettspraksis, fanges opp av kriteriet «umulig». Utvalget foreslår derfor at dagens lovtekst og rettstilstand videreføres.

3.4.6 Bortfall av ektefellens arverett

Arveloven § 8 regulerer opphørstidspunktet for ektefellens arverettigheter. Retten til arv og uskifte kan ikke gjøres gjeldende dersom ektefellene var separert ved dom eller bevilling da arvelateren døde. Dette innebærer på den ene siden at arverettighetene normalt er bortfalt før en skilsmisse, og på den andre siden at et faktisk samlivsbrudd ikke får betydning for retten til arv og uskifte, jf. Rt. 1965 s. 912. Virkningen av separasjon inntrer den dagen fylkesmannens bevilling er gitt eller dom blir avsagt, jf. ekteskapsloven § 25 første ledd.

Utvalget har vurdert om dagens skjæringstidspunkt, separasjon ved dom eller bevilling, burde erstattes av samlivsbrudd. Man ville da få samme skjæringstidspunkt for bortfall av arverettigheter for ektefeller og samboere. Samlivsbruddet er også skjæringstidspunkt for erverv og gjeld som skal tas med i et skifte av felleseie mellom ektefeller, jf. ekteskapsloven § 60. Mange par som har flyttet fra hverandre, vil nok også finne det påfallende at arveretten og uskifteretten består. På den annen side kan man få et rettsteknisk enklere skjæringstidspunkt ved å knytte skjæringstidspunktet opp mot dom eller bevilling om separasjon eller skilsmisse.

Et flertall i utvalget, alle unntatt Kløvstad, mener at bortfallet av arveretten bør knyttes opp mot legalseparasjon. Flertallet har vært i en viss tvil om det bør være innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning i skilsmissesak som bør være avgjørende, eller om det først er vedtaket om separasjonsbevilling eller dom for skilsmisse som er skjæringstidspunktet. I dag er det dommen eller vedtaket som er skjæringstidspunktet. Det kan virke støtende om arveretten skal bestå i en sak hvor det har vært lang saksbehandlingstid hos retten eller fylkesmannen, men hvor den som senere dør, har ønsket separasjon eller skilsmisse etter langvarig og/eller grov mishandling fra den andre ektefellen. Flertallet mener derfor at den arverettslige virkningen av separasjon og skilsmisse bør knyttes til innsendelse av begjæring om separasjon eller stevning i skilsmissesak.

Mindretallet, Kløvstad, mener at ektefellens arverettigheter bør opphøre ved samlivsbruddet. Da får man like regler for ektefeller og samboere. Mindretallet mener at bortfall av arverett og rett til uskifte ved samlivsbrudd også vil være best i tråd med den alminnelige rettsoppfatning. Ved en slik regel unngår man de støtende resultatene man av og til ser ved at en ektefelle som har flyttet fra arvelateren for mange år siden, krever arv i skifteoppgjøret.

3.4.7 Bør fraskilte gis arverett?

Det følger av mandatet at utvalget skal vurdere om ektefellens arverett skal utvides. I forbindelse med dette sies det:

«Det skal også vurderes om en tidligere ektefelle i enkelte tilfeller bør ha arverettigheter.»

Utgangspunktet ved utformingen av arvetavlen er at arven går til de personene det må antas at arvelateren vil begunstige. Hvis legalarvereglene utformes slik, ivaretas hensynet til arvelateren, og det vil også være slik at arvelateren i flest mulig tilfeller ikke behøver å opprette testament.

Utvalget finner det rimelig klart at de færreste vil ha et ønske om at en tidligere ektefelle skal arve. Det vil i mange tilfeller ha vært uenighet om fordelingen av verdier på ektefelleskiftet. Utgangspunktet ved et ektefelleskifte er også at ektefellenes økonomiske forpliktelser overfor hverandre opphører fra skjæringstidspunktet jf. ekteskapsloven § 57. Det virker ut fra dette vanskelig å begrunne hvorfor en fraskilt ektefelle skal gis arverettigheter. Det er likevel slik at legalarvereglene ikke bare skal utformes ut fra arvelateres antatte ønsker.

I mange tilfeller opprettes det testamenter for å begunstige fellesbarn på bekostning av særkullsbarn, og i mange tilfeller opprettes det testamenter som begunstiger en gjenlevende ektefelle eller samboer på bekostning av fellesbarn og/eller særkullsbarn. Her er det gitt pliktdelsregler som begrenser arvelaterens testasjonsfrihet. I en diskusjon av om en fraskilt ektefelle i enkelte tilfeller bør gis en arverett, blir spørsmålet om hensynet til en rimelig og rettferdig fordeling av avdødes formue tilsier at også en fraskilt ektefelle bør gis arverettigheter. I og med at det i gjeldende arvelov ikke er slike regler, og at det internasjonalt synes å være helt uvanlig med slike regler, kreves det i utgangspunktet gode grunner for å innføre arverett for gjenlevende fraskilt ektefelle.

Det er likevel noen situasjoner der det kan være grunner som tilsier at også en fraskilt ektefelle bør gis arverettigheter. Utvalget ser for seg tre slike grunnlag:

• der ekteskapet har vært svært langvarig

• der den fraskilte hadde krav på underholdsbidrag fra avdøde

• der avdøde tok ut separasjon like før dødsfallet

Vurdering av arverett der ekteskapet har vært svært langvarig

Også ved langvarige ekteskap vil det være slik at de tidligere ektefellene gjennomgående ikke har noe ønske om at den tidligere ektefellen skal motta arv. En fraskilt ektefelle kan imidlertid i noen tilfeller ha krav på ektefellepensjon, jf. ekteskapsloven §§ 86 til 88 og folketrygdloven § 17-10. Etter ekteskapsloven gjelder det tilfeller der ekteskapet varte minst 10 år og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen. Hvis avdøde var gift på nytt, skal pensjonsrettighetene deles mellom gjenlevende ektefelle og gjenlevende fraskilt ektefelle etter nærmere regler i ekteskapsloven § 87. Det legislative grunnlaget for deling av pensjonsrettigheter omtales i NOU 1987: 30 s. 156, der det vises til at rett til ektefellepensjon dels kan begrunnes med formuerettslige synspunkter fordi pensjonsretten for en stor del vil kunne være opptjent gjennom innbetalinger under det tidligere ekteskapet. Det fremheves også at regelen vil fange opp flertallet av de tilfellene der gjenlevende har krav på bidrag og der ekteskapet har medført reduksjon i gjenlevendes ervervsevne. Grunnen til dette er at ektefellepensjon er inntektsprøvd.

Etter utvalgets syn er det ikke en slik parallellitet mellom vilkårene for ektefellepensjon og det legislative grunnlaget for arv at det bør innføres en arverett for fraskilte der ekteskapet har vært langvarig. En arverett for fraskilt ektefelle fremstår til dels som en gjenoppfriskning av ektefelleskiftet. Ekteskapsloven gir også nokså skjønnsmessige regler, slik at det ved delingsoppgjøret tas hensyn til at ekteskapet har vært langvarig og eventuelt at den ene ektefellen har fått redusert sine inntektsmuligheter, for eksempel på grunn av hjemmearbeid. I slike tilfeller vil det ved langvarige ekteskap ofte være grunnlag for ektefellebidrag. Hvis det skulle utformes arveregler, måtte det også tas hensyn til at det kan være vanskelig å utforme regler som tar høyde for de konkrete omstendighetene. Hvis det gis en skjønnsmessig regel, ville den lett kunne bli konfliktskapende. Man måtte også ta stilling til spørsmål som hvilken betydning et nytt ekteskap eller samboerskap for avdøde eller den gjenlevende skulle ha for arverettighetene. For at arverettigheter til fraskilte skulle få noen virkning, måtte de dessuten være beskyttet mot testamentariske disposisjoner. Arverettigheter til fraskilte ektefeller ville trolig ha liten verdi hvis de kunne fratas ved testament.

Etter utvalgets syn er de nevnte innvendingene så mange og tunge at det ikke er grunnlag for å foreslå arverettslige rettigheter til en fraskilt ektefelle i et langvarig ekteskap.

Vurderingen av arverett der den fraskilte hadde krav på underholdsbidrag fra avdøde

Bidrag etter ekteskapslovens kapittel 16 utmåles på bakgrunn av bidragsberettigedes behov og bidragspliktiges bidragsevne. Bidragsplikten bortfaller ved død. I og med at regelen er at bidrag bortfaller ved død, er følgen av dette at krav på fremtidig bidrag ikke kan gjøres gjeldende mot dødsboet. Det kan likevel reises spørsmål om det i enkelte tilfeller bør være slik at en fraskilt ektefelle får et krav mot dødsboet på grunn av bortfall av bidrag. Det kan tenkes at et ektepar skilles mens de begge er i 50-årene. Den ene ektefellen tilkjennes livsvarig underholdsbidrag. Den bidragspliktige ektefellen dør kort tid etter skilsmissen. Selv om regelen er at underholdsplikten bortfaller ved død, kan det hevdes at forutsetningene for ektefelleskiftet er så vesentlig endret at den fraskilte ektefellen bør gis et krav mot boet. Det kan fremstå som urimelig at den fraskilte ektefellen ikke har krav på noe, mens slektninger i andre parentel, eller eventuelt staten, overtar hele avdødes formue. Det er også grunn til å peke på at selv om det normalt utmåles løpende bidrag, kan det «når særlige grunner taler for det», fastsettes engangsbidrag, jf. ekteskapsloven § 80. Ved engangsbidrag vil gjenlevende fraskilte ektefelle ha et ordinært pengekrav mot dødsboet hvis bidraget ikke er betalt. Det kan synes noe tilfeldig at et uventet dødsfall skal gi gjenlevende fraskilte ektefelle helt ulik rettsstilling alt ettersom bidraget er fastsatt som et engangsbidrag eller et løpende bidrag.

Hvis det skulle foreslås en regel om at fraskilt gjenlevende ektefelle kan ha krav mot dødsboet hvis det løper bidragsplikt ved dødsfallet, ville det være nærliggende å foreslå en skjønnsmessig regel. Det måtte da tas stilling til hvilken prioritet et slikt krav skal ha, jf. livsarvingers pliktdel, gjenlevende ektefelles/samboers arverett og testamentariske rettigheter. Det måtte også tas stilling til om det skulle være mulig å opprette testament som avgrenser slike rettigheter. Mange av de samme innvendingene som gjør seg gjeldende mot arverettigheter etter svært langvarige ekteskap, gjør seg imidlertid også gjeldende her. Eventuelle uheldige utslag av bidragsreglene bør etter utvalgets syn heller vurderes ved en eventuell revisjon av bidragsreglene i ekteskapsloven enn i forbindelse med en revisjon av arveloven.

Etter dette vil utvalget heller ikke foreslå rettigheter for fraskilte ektefeller som før dødsfallet hadde krav på bidrag fra avdøde.

Vurderingen av arverett der avdøde tok ut separasjon like før dødsfallet

Det følger av arveloven § 8 at ektefellens arverettigheter bortfaller fra det tidspunktet det er gitt separasjonsbevilling. Utvalget foreslår at ektefellens arverettigheter skal bortfalle fra det tidspunktet det er sendt inn søknad om separasjonsbevilling, se punkt 3.4.6 foran. Hvis en ektefelle ønsker å begrense ektefellens rett til arv og uskifte utover det som følger av arveloven, er en mulighet å kreve separasjon. Slik sett kan muligheten til å kreve separasjon/skilsmisse være en mulighet til å omgå arvelovens vern av gjenlevende ektefelle, blant annet minstearven.

Det kan reises spørsmål om denne muligheten bør begrenses. En mulig begrensning kunne være at ektefellens arverettigheter ikke bortfaller før ekteskapet er oppløst (skilsmisse), eller det kan tenkes en lengre frist. Utvalget har imidlertid ikke sett eksempler i praksis på at ektefeller har tatt ut separasjon for å begrense ektefellens arverettigheter. Med bakgrunn i at slike «omgåelser» forekommer (svært) sjelden, er det etter utvalgets syn ikke behov for å endre reglene på dette punktet, for å sikre den gjenlevende ektefellen som det er tatt ut separasjon fra.