16 Livsarvingenes pliktdel

16.1 Innledning – gjeldende rett

Et viktig spørsmål i arveretten er om testasjonsfriheten skal være uinnskrenket, eller om avdødes nærmeste skal gis en større eller mindre beskyttelse mot arvelaterens testamentariske disposisjoner. I norsk rett er utgangspunktet at arvelater har testasjonsfrihet, noe som kommer til uttrykk i arveloven § 48: «Den som har fylt 18 år kan i testament fastsetje kva som skal gjerast med det han let etter seg når han døyr.» Selv om denne bestemmelsen først og fremst er gitt for å regulere testasjonsalderen, er det vanlig å oppfatte den også som lovgivers uttrykk for testasjonsfrihetens prinsipp. Men testasjonsfrihet har vært utgangspunktet også før det ble lovfestet i gjeldende arvelov.

Utgangspunktet om fri testasjonsrett har imidlertid tre viktige begrensninger. For det første vil testasjonsfriheten til en arvelater som etterlater seg livsarvinger, være begrenset av livsarvingenes pliktdel. Etter arveloven § 29 er to tredeler av arvelaterens formue pliktdelsarv for livsarvingene, men oppad begrenset til 1 000 000 kroner til hvert barn eller hvert barns linje. Arvelateren kan ikke i testament «rå over pliktdelsarv med mindre det er særleg heimel for det», jf. arveloven § 29 andre ledd.

For det andre er det i arveloven §§ 36 og 37 gitt særlige beskyttelsesregler for arvelaterens barn. Barn som ikke har fått oppfostringen sin fullendt da deres far eller mor døde, har på visse vilkår krav på et beløp forlodds av dødsboet, jf. arveloven § 36 første ledd. Forloddskrav kan også fremsettes av voksne barn som har blitt boende hjemme for å stelle sine aldrende foreldre eller flyttet hjem til foreldrene for å ta seg av dem, jf. arveloven § 36 andre ledd. Forloddskrav etter arveloven § 36 kan ikke begrenses ved testament, og for slike krav gjelder i grove trekk pliktdelsreglene tilsvarende, jf. arveloven § 37 første ledd.

For det tredje nyter gjenlevende ektefelles og til en viss grad gjenlevende samboers rettigheter vern mot arvelaterens testamentariske disposisjoner. Gjenlevende ektefelles minstearv etter arveloven § 6 første ledd kan ikke begrenses ved testament, jf. arveloven § 7 tredje punktum. Heller ikke gjenlevende ektefelles naturalutleggsrettigheter etter skifteloven § 63 kan begrenses ved testament. Gjenlevende ektefelles og samboers alminnelige legalarverett og uskifterett kan begrenses, men for at et testament som begrenser legalarveretten eller uskifteretten skal kunne gjøres gjeldende, må den gjenlevende ha fått kunnskap om testamentet før arvelaterens død, jf. arveloven § 7 første punktum for ektefeller og §§ 28 b andre ledd og 28 c tredje ledd for samboere. Når arvelateren etterlater seg livsarvinger, er uskifteretten også til en viss grad beskyttet mot testamentariske disposisjoner gjennom bestemmelsen i arveloven § 11.

Pliktdelen regnes i Norge som en brøk av selve dødsboet. I en del andre land, blant annet de øvrige nordiske landene, regnes pliktdelen som en brøk av den arvelodden livsarvingen skulle ha etter lovens alminnelige fordelingsregler. Her blir det en forskjell fra det norske systemet når avdøde også etterlater seg en ektefelle. I 1854-loven var livsarvingenes pliktdel tre firedeler, men ved en lovrevisjon i 1937 ble den satt ned til to tredeler. Den brøkdelen som man regner med, er en brøkdel av arvelaterens netto dødsbo. Arvelaterens gjeldsforpliktelser må trekkes fra før pliktdelen beregnes. Kombinasjonen av to tredeler og ektefellens minstearv medfører at det i mange dødsbo ikke er noen rest man kan testamentere over. Har man livsarvinger og en ektefelle, må dødsboet være over 12 G for at det blir noe å testamentere over. Pliktdelen på to tredeler utgjør 8 G, mens det resterende, 4 G, er minstearv for ektefellen. Med dagens grunnbeløp på 85 245 kroner utgjør 12 G noe over én million kroner. Hadde arvelateren felleseie med sin ektefelle, skal ektefellen som utgangspunkt ha halvparten som boslodd. Da kommer man opp i 24 G forutsatt at arvelateren eide alt under ekteskapet, 12 G er boslodd og resten som foran. Det betyr at det kan være tilfeller der arvelateren hadde en formue på vel 2 millioner kroner, men likevel er avskåret fra å testamentere over formuen.

Som nevnt er pliktdelen beløpsbegrenset. Denne utvidede testasjonsretten ved større formuer ble innført i 1918. Med kongelig konfirmasjon kunne man testamentere til samfunnsnyttige formål. Denne beløpsbegrensningen gjaldt opprinnelig for arvingene under ett. Formue ut over to millioner kroner kunne testator fritt disponere over, av formue mellom en og to millioner kunne testator disponere over halvparten i tillegg til den frie firedel. I 1937 fjernet man bestemmelsen om kongelig konfirmasjon og samfunnsnyttige formål. Man satte da en grense for hver enkelt livsarving – 200 000 for barn og 50 000 for barnebarn og fjernere avkom. I arveloven av 1972 ble grensen satt til 500 000 for barn og 100 000 for fjernere avkom. I 1985 ble beløpsbegrensningene økt til dagens grenser på henholdsvis 1 000 000 og 200 000. På grunn av velstandsutviklingen, mindre barnekull og at beløpsbegrensningen ikke indeksreguleres, har den langt større praktisk betydning i dag enn da systemet ble innført. Hvis arvelateren har to barn, vil beløpsbegrensningen ha praktisk betydning når dødsboet kommer over tre millioner. To tredeler er pliktdelsarv, hvilket blir to millioner, altså én million på hver. Utgjør boet mer enn tre millioner, kan testator i dette eksempelet benytte seg av beløpsbegrensningen.

Pliktdelsreglene innebærer til en viss grad også beskyttelse mot arvelaterens disposisjoner over de enkelte gjenstandene i boet. Dette omtales ofte som pliktdelsreglenes kvalitative side. Det følger av arveloven § 29 at ingen uten særskilt hjemmel kan «rå over pliktdelsarv». Denne begrensningen har vært oppfattet slik at den stenger for at arvelateren kan råde over enkelte gjenstander i boet som har en større verdi enn det arvelateren kan råde over kvantitativt. Den kvalitative siden av pliktdelsvernet kommer også inn ved testasjoner som består i bruksretter eller forkjøpsretter til fast eiendom i boet. Selv om verdien av bruksretten eller forkjøpsretten ikke trenger å være så stor, vil det avgjørende være om eiendommen som bruksretten eller forkjøpsretten er knyttet til, er så stor at den overstiger det testator kvantitativt kan råde over i testament, jf. Rt. 1948 s. 359.

Arvelateren kan som nevnt, bare råde over pliktdelsarv når det er særskilt hjemmel for det, jf. arveloven § 29 andre ledd. I pliktdelskapitlet i arveloven er det slike hjemler i §§ 30 til 34. Andre regler kan også gripe inn i pliktdelen: en bestemmelse om avkortning etter § 38, forloddskrav etter § 36 og forsikringer som kommer til utbetaling ved arvelaterens død. Etter forsikringsavtaleloven § 15-1 andre ledd går forsikringsbeløpet til ektefellen hvis ikke forsikringstakeren har innsatt andre som begunstiget til forsikringen etter § 15-2. Den eneste begrensningen her følger av § 15-6 om omgjøring av begunstigelser etter krav fra forsørgede. Etter denne bestemmelsen kan en livsarving som forsikringstakeren forsørget eller hadde plikt til å forsørge, og som ville hatt krav på forsikringssummen hvis det ikke var noen begunstiget, kreve forsikringssummen helt eller delvis utbetalt til seg. Livsarvingen har bare krav på forsikringen hvis begunstigelsen ville virke klart urimelig for livsarvingen. I denne vurderingen skal det legges vekt på motivet for begunstigelsen, den forsørgede og den begunstigedes behov, og om den forsørgede har fått varsel om begunstigelsen i rimelig tid før dødsfallet. I praksis vil det være samme gruppe livsarvinger som kan ha krav på omgjøring av begunstigelse, som kan ha krav på forlodds uttak av boet etter arveloven § 36 første ledd.

Pliktdelen er som nevnt, både en sum- og gjenstandsmessig begrensning. Testator kan ikke testamentere over gjenstander verdt mer enn den frie tredelen. Et unntak fra dette utgangspunktet finner vi i arveloven § 30, hvor livsarvingen kan gis rett til å få arven utlagt i bestemte eiendeler. Har man to barn, kan man i testament gi det ene barnet rett til å få arven utlagt i eiendeler som maksimalt beløper seg til verdien av barnets andel av pliktdelen pluss den fri tredel, det vil si to tredeler av boet hvis det er to barn.

Arveloven § 31 åpner for at arvelateren kan bestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingens særeie. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i ekteskapsloven § 48, som gir arvelateren adgang til å bestemme alle de varianter av formuesordninger som ligger innenfor ektefellenes avtalemuligheter etter ekteskapsloven §§ 42 til 44. Se nærmere nedenfor i punkt 16.5.5.

Et dypt innhugg i pliktdelsvernet gir reglene om båndleggelse i arveloven § 32. Arvelateren kan i «særlege tilfelle, og når omsynet til arvingen taler for det, i testament fastsetje innskrenking av retten til å rå over pliktdelsarv», jf. arveloven § 32 første ledd. Med særlige tilfeller menes først og fremst tilfeller hvor livsarvingen har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet. Også rusmisbruk kan gi grunnlag for båndleggelse, mens rene økonomiske problemer neppe er grunnlag for båndleggelse. Båndleggelse er ment for tilfeller hvor det ellers ville være aktuelt med vergemål. Hvis livsarvingen ikke protesterer, kan imidlertid båndleggelse bli resultatet også hvor vilkåret om «særlege tilfelle» ikke er oppfylt. For arv som ikke er pliktdelsarv, kan man sikre seg mot kreditorpågang gjennom reglene om private beslagsforbud i dekningsloven kapittel 3. For slik arv kan man også stort sett sette de rådighetsbegrensningene man måtte ønske med hjemmel i den alminnelige testasjonsfriheten.

Båndlagt arv skal forvaltes enten etter de reglene som gjelder forvaltning av umyndiges midler, eller på en annen måte som gir like god avkastning, jf. arveloven § 32 andre ledd første punktum. Alternativt kan arvelateren bestemme at arven helt eller delvis skal gå til å kjøpe en livrente for arvingen, jf. arveloven § 32 tredje ledd. Når arven er båndlagt, kan ikke arvingen råde over den. I arveloven § 32 andre ledd fjerde punktum henvises det til dekningsloven § 3-1 og § 3-2. Hvis ikke arvelateren har bestemt noe annet, skal arven stå urørt og ikke kunne beslaglegges av livsarvingens kreditorer. Livsarvingen kan ikke råde over arven ved salg eller pantsettelse eller på lignende måte. Denne beskyttelsen mot kreditorene gjelder for gjeld som arvingen har pådratt seg både før og etter arvefallet. Beslagsforbudet gjelder imidlertid ikke for nærmere bestemte utgifter og skatter som er forbundet med et bestemt aktivum, og visse erstatningskrav, jf. dekningsloven § 3-2 andre ledd. Beskyttelse mot at arven går med til dekning av gjeld som oppstår etter arvefallet, forutsetter at arvingens rådighet er begrenset som nevnt i § 3-2 første ledd. Arvelateren kan i testament gi arvingen større frihet med hensyn til rådighet. I så fall gjelder beslagsforbudet bare overfor gjeld arvingen hadde før arvefallet, jf. dekningsloven § 3-1 første ledd. Hvis arvingen skal ha forholdsvis fri rådighet, vil for øvrig ofte ikke vilkårene i § 32 første ledd for båndleggelse være oppfylt. Hvis ikke annet er bestemt, gjelder båndleggelsen både pliktdelsarven og annen arv etter arvelateren, jf. arveloven § 32 femte ledd. Arvingen har i utgangspunktet rett til å disponere avkastningen av båndlagt arv, jf. arveloven § 32 andre ledd tredje punktum, men arvelateren kan bestemme at også avkastningen skal være båndlagt, jf. dekningsloven § 3-1 tredje ledd.

Arvelateren kan bestemme hvor lenge båndleggelsen skal vare. Opphør kan knytte seg til en bestemt dato eller en bestemt betingelse. Båndleggelse etter arveloven § 32 opphører imidlertid senest ved livsarvingens død. Da tilfaller den livsarvingens arvinger etter lov eller testament.

Båndleggelsen kan på visse vilkår oppheves etter reglene om omdanning av stiftelser, jf. arveloven § 32 fjerde ledd. Etter stiftelsesloven § 46 kan båndleggelsen oppheves hvis bestemmelsen i testamentet er «åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig», eller hvis forholdene har utviklet seg slik at båndleggelse er «i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for [båndleggelsen], for eksempel fordi arvelaterens forutsetninger for bestemmelsen har sviktet». En slik forutsetningssvikt må som regel antas å foreligge hvor arvingen godtgjør at de forholdene som begrunnet båndleggelsen, ikke lenger er til stede.

I arveloven § 33 er det en spesialbestemmelse om at arvelater ved testament som er stadfestet av kongen, kan overføre næringsvirksomhet til en eller flere av sine livsarvinger. Den beløpsbegrensede pliktdelen i arveloven § 29 første ledd andre punktum har i takt med inflasjon og den alminnelige velstandsutviklingen gjort at § 33 om næringsvirksomhet har mistet praktisk betydning.

Livsarvingenes pliktdel kan på visse vilkår fratas dem ved testament. Hjemmelen for dette er arveloven § 34:

«Arvelataren kan fastsetje i testament at arving som har fylt 18 år, ikkje skal ta pliktdelsarv etter arvelataren, dersom arvingen har gjort seg skyldig til straff for brotsverk mot arvelataren eller mot nokon av slektningane sine i rett opp- eller nedstigande linje eller syskena sine eller avkom etter dei, eller dersom arvingen har late være å hjelpe arvelataren etter evne då arvelataren trong det. Slikt testament gjeld berre når det er stadfest av Kongen.

Blir nokon gjort arvelaus etter reglane framanfor, skal arven gå som om han var død før arven fall.»

Bestemmelsen er en utvidelse sammenlignet med den tidligere bestemmelsen i arveloven 1854 § 70 når det gjelder hvilke handlinger som kan gi grunnlag for arveløsgjøring, og hvilke personer disse handlingene må være rettet mot. Utvidelsen henger sammen med at kravet om kongelig konfirmasjon innebærer en viss rimelighetssensur av testamentet. Aldersgrensen for når en livsarving kan gjøres arveløs, ble hevet fra den kriminelle lavalder, 15 år, til det som i dag er myndighetsalderen, 18 år. Kravet om at arvingen må ha gjort seg skyldig til straff, vil være oppfylt hvor livsarvingen er straffedømt for forholdet, men kan også være oppfylt ved vedtakelse av forelegg og ved påtaleunnlatelse. Også i tilfeller hvor den straffbare handlingen er foreldet, kan livsarvingen ha gjort seg skyldig til straff.

En arving som mener at lovens vilkår for arveløsgjøring ikke er oppfylt, kan angripe testamentet under skifteoppgjøret for tingretten ved offentlig skifte, eller ved alminnelig sivilt søksmål. Stadfestelse av testamentet kan skje både før og etter arvefallet. Begjæring om stadfestelse må kunne fremmes av enhver som har rettslig interesse i det, jf. Ot.prp. nr. 36 (1968–69) s. 163.

Det er sikker rett at pliktdelskrenkelsen ikke gjør testamentet absolutt ugyldig, men bare angripbart. Et pliktdelskrenkende testament får dessuten fulle rettsvirkninger dersom livsarvingene ikke gjør innsigelser gjeldende innen gitte frister, se arveloven § 70 andre ledd. Det følger av dette at livsarvingene også uttrykkelig kan fraskrive seg retten til å påberope seg pliktdelskrenkelsen.

16.2 Fremmed rett

I land som har regler om pliktdel, har pliktdelsvernet tradisjonelt vært reservert for nære slektsarvinger – livsarvinger, foreldre og søken, og i noen tilfeller også besteforeldre. De fleste såkalte «civil-law-jurisdiksjonene» har en form for pliktdelsvern. Pliktdelen kan være en bestemt del av dødsboet, slik det f.eks. er i Norge, Island, Belgia, Frankrike, Italia og Portugal. Men det kan også være en bestemt del av arvingens legalarvelodd. Slik er det i Sveits, hvor pliktdelen utgjør tre firedeler av livsarvingenes legalarvelodder. I Sverige, Finland, Tyskland og Østerrike utgjør pliktdelen halvparten av legalarvelodden til livsarvingene. I Danmark utgjør pliktdelsarven en firedel av legalarvelodden. Pliktdelsarven kan også variere med antallet barn. I Belgia og Frankrike utgjør pliktdelen halvparten av dødsboet når det bare er ett barn, men den øker til to tredeler hvis det er to barn, og til tre firedeler når det er tre eller flere barn. I Portugal og Italia utgjør pliktdelen halvparten av boet når det er ett barn, og to tredeler når det er mer enn ett barn.

I den spanske sivillovboken, som gjelder i de spanske regionene som ikke har rettslig selvstyre, er pliktdelen to tredeler av dødsboet. Det er likevel bare halvparten av pliktdelen som må fordeles likt mellom livsarvingene. Den andre halvparten, den såkalte «mejora», kan fordeles fritt innenfor gruppen av livsarvinger etter arvelaters ønsker.

Det norske systemet, hvor pliktdelsarven er begrenset oppad til et maksimumsbeløp til hvert barn eller hvert barns linje, er internasjonalt nokså enestående. En lignende bestemmelse er imidlertid innført i den danske arveloven.

Internasjonalt er det også forskjell på systemer hvor pliktdelsarven bare er et krav på en viss andel av boets verdier, og systemer hvor pliktdelsarvingene også har krav knyttet til boets gjenstander. I sydeuropeiske land har pliktdelsreglene vært både kvalitative og kvantitative. Arvingene har både hatt krav på en viss andel av boet (eller andel av sin arvelodd) og krav knyttet til de enkelte gjenstander i boet. I Norge har man et avdempet kvalitativt pliktdelsvern i arveloven § 29 annet ledd, se foran i punkt 16.2. I Tyskland og Østerrike har man tradisjonelt sett pliktdelsvernet bare som et kvantitativt vern. Pliktdelsreglene har ikke vært til hinder for at man kan bestemme fritt over fordelingen av gjenstandene man etterlater seg, så lenge de pliktdelsberettigede får sin pliktdel verdimessig. Tendensen internasjonalt går i retning av å følge det tysk-østerrikske systemet hvor pliktdelskravet bare ses som et pengekrav og ikke som en særrett til en del av avdødes gjenstander eller som en begrensning på testators adgang til å fordele de enkelte gjenstandene i boet. Lovreformer fra de siste årene i Frankrike, Nederland, Danmark og enkelte autonome regioner i Spania illustrerer dette.

Det er også behovsbaserte former for pliktdelsregulering. I delstaten Louisiana i USA er det en aldersgrense på 23 år for pliktdelsarvinger, men livsarvinger med særlige behov er beskyttet også hvis de skulle være eldre. Lignende bestemmelser finner man i den russiske sivillovbokens artikkel 1149. I Polen er det også et element av behovstilknytning i pliktdelsreglene. Pliktdelen er som hovedregel en halvpart, men den øker til to tredeler hvis det er mindreårige barn eller barn som er permanent ute av stand til å arbeide, jf. sivillovbokens artikkel 999 § 1.

Pliktdelslignende regler basert på behov for underhold har likhetstrekk med systemet i England og Wales. Gjennom «the Inheritance (Provision for Family and Dependants) Act» fra 1975 er enkelte nærstående til arvelater gitt adgang til å søke retten om økonomiske ytelser fra boet. Søkere til slike ytelser kan være: 1) Ektefeller og registrerte partnere, 2) tidligere ektefeller eller registrerte partnere som ikke har giftet seg igjen eller etablert seg i registrert partnerskap, 3) en person som har bodd i samme husstand som avdøde i minst to år (samboere), 4) arvelaterens barn, 5) personer som har blitt oppdratt som et barn i familien på grunn av ekteskap eller registrert partnerskap (stebarn) og 6) enhver annen som umiddelbart forut for dødsfallet var forsørget helt eller delvis av avdøde – en såkalt «dependant». Søkeren har krav på «such financial provision as it would be reasonable in all the circumstances of the cases for the applicants to receive for his maintenance», jf. section 1(2)(b). Det er ansett som ganske vanskelig å nå frem med søknader om underhold for voksne livsarvinger.

I land som har pliktdelsregler, er det ofte også visse lovfastsatte begrensninger i pliktdelsvernet. I norsk rett er det vist til flere bestemmelser i punkt 16.1 foran. Den nye danske arveloven av 2007 har innført enkelte nye unntak fra pliktdelsvernet, som åpner for at arvelateren på visse vilkår kan disponere over pliktdelsarven på vegne av livsarvingen, se nærmere i punkt 16.5.9 nedenfor.

16.3 Argumenter for pliktdelsregler

Den tradisjonelle begrunnelsen for pliktdelsvernet er i en viss utstrekning knyttet til en idé eller rettsforestilling om at eiendom – særlig fast eiendom – er familieformue. Historisk har også dette vært det juridiske utgangspunktet, i hvert fall i eldre germansk og norrøn rettskultur, men trolig også i de fleste andre rettssystemene i jordbrukssamfunn. I et agrarsamfunn hvor familiens livsgrunnlag er knyttet til jorden og utnyttelse av den, ville det bære galt av sted om ett slektsledd skulle kunne føre eiendommen og derved livsgrunnlaget ut av slekten.

Juridisk sett stemmer det ikke lenger at testators formue er familiens formue. Men det er en utbredt oppfatning om at det som overføres fra en generasjon til den neste, ikke skal kunne fratas senere generasjoner gjennom overføringer til utenforstående. Selvfølgelig er det ikke alltid slik at testators eiendom er arv fra familien. Ofte vil testator ha lagt grunnlaget for sin velstand på egen hånd. Men i de fleste tilfeller vil i alle fall deler av testators formue være arvet fra tidligere generasjoner, og burde derfor – ut fra et familiesynspunkt – føres videre til livsarvingene.

Arvelaterens barn kan også ha vært med på å bygge opp formuen. Dette er åpenbart hvis man ser på familiebedrifter. Men til en viss grad kan dette også være tilfellet utenfor næringslivet. Barna kan ha bidratt gjennom stell og vedlikehold av bolig, gjennom passing av mindreårige søsken eller ved pleie av foreldrene i deres alderdom. Selv om bidragene kan ha vært små, vil barna ofte føle medeierskap til foreldrenes eiendeler. Ideen om familieformuen er basert på at de biologiske etterfølgerne til arvelateren også bør være de økonomiske etterfølgerne. Pliktdelsreglene bygger på en tanke om solidaritet mellom generasjonene.

Pliktdelsreglene kan også brukes som et middel til å fremtvinge eller styrke familiesolidaritet og familiesamhold hvor det i utgangspunktet ikke foreligger noen familiefølelse eller solidaritetsfølelser. Arverett etter farsslekten for barn født utenfor ekteskapet ville, i hvert fall på den tiden dette ble innført i Norge, vært lite effektivt hvis arveretten ikke var beskyttet gjennom pliktdelsreglene.

Det har vært hevdet at arvelateren har en moralsk underholdsplikt overfor livsarvingene både under sin levetid og med det han eller hun etterlater seg ved sin død. Det hevdes at det er en del av foreldreansvaret å legge det økonomiske fundamentet for sine etterkommere. Pliktdelsreglene fungerer som et surrogat for regler om underholdsplikt etter arvelaters død. Hvis foreldrene etterlater seg barn som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er det rimelig at disse barna får en prioritert stilling ved fordelingen av foreldrenes formue, selv om foreldrene har bestemt i testament at de skal utelukkes. Hvis disse barna ikke kan gis økonomisk understøttelse gjennom arv etter foreldrene, vil de bli økonomiske byrder for samfunnet. Det kan hevdes at det er urimelig om arvelateren gjennom et testament skal overføre denne byrden på samfunnet. Pliktdelsreglene legger sosialt ansvar på testatorer som har satt barn til verden. Dette ansvaret eller disse forpliktelsene må også oppfylles etter arvelaterens død.

Pliktdelsreglene har tradisjonelt vært sett på som et virkemiddel for å sikre likhet mellom arvelaterens barn. Pliktdelsreglene begrenser testators adgang til å forskjellsbehandle livsarvingene på bakgrunn av alder, kjønn, seksuell legning, religion, livsstil eller om de er født i ekteskap eller utenfor ekteskap. Denne virkningen av pliktdelsreglene har vært viktig i forbindelse med arverettsreformer som innføringen av lik arverett for sønner og døtre og lik arverett for barn født i og utenfor ekteskap. Pliktdelsarven vil – i den grad den medfører likhet mellom arvingene – redusere risikoen for en usmakelig kamp mellom livsarvingene om foreldrenes gunst.

Pliktdelsregler gjør det mulig for de fremtidige arvingene å unngå – eller redusere risikoen for – utilbørlig påvirkning fra foreldrene under trussel om å bli gjort arveløse. Testasjonsfrihet kan brukes som et middel til å kontrollere livsarvingene. Muligheten til å bestemme den fremtidige fordelingen av sine etterlatenskaper, kombinert med muligheten til å ombestemme seg, gjør det mulig for testator under sin livstid å øve innflytelse på dem som har forventning om å arve i fremtiden. Testamentet kan bli et middel for å sikre seg lydighet og omtanke fra arvingene. Arvinger kan sette seg i en avhengighetsposisjon til arvelateren ut fra et håp og ønske om å tilgodeses i testamentet.

Pliktdelsreglene kan også redusere risikoen for at foreldrene utsettes for press fra sine barn eller fra andre om å opprette testament. Et slikt press om å opprette testament vil gjerne komme på et tidspunkt i livet hvor foreldrene kan være noe svekket av alderdom, begynnende demens eller lignende.

Testatorens nærmeste legalarvinger kan videre bli fristet til å angripe testamentet ved ugyldighetssøksmål hvis det er disponert over aktiva som de nærmeste arvingene føler at «tilhører» dem og som ville tilfalt dem hvis det ikke hadde vært noe testament. De kan anføre at formkravene ikke er fulgt, eller at testator ble tvunget til å skrive testamentet, at testator var utsatt for press eller var så åndelig svekket da testamentet ble skrevet at testasjonsevnen var gått tapt. Det kan også hevdes at innføring av regler som i England og Wales, hvor den frie testasjonsretten er begrenset av en rett for såkalte «dependants» (ektefelle, samboer og andre som var økonomisk avhengige av avdøde under hans eller hennes livstid) til å kunne kreve ytelser fra boet, kan medføre mindre forutsigbarhet og til og med mindre testasjonsfrihet enn pliktdelsreglene gir, da domstolene i et slikt system kan gi rettigheter til en vid krets av personer også utenfor kretsen av nære slektninger. Dommeren kan utøve en slags moralsk kontrollfunksjon. Det er opp til dommerens skjønn hvem som er «verdige» eller «uverdige» arvinger.

Det er en lang historisk tradisjon for regler om pliktdelsarv, i hvert fall i de fleste kontinentaleuropeiske landene. Det er vanskelig å bryte med disse tradisjonene. Det er også grunn til å fremheve at kritikken mot pliktdelsreglene først og fremst kommer fra arvelatere og fra advokathold. Hvorvidt pliktdelsregler er nødvendige og ønskelige, må også ta hensyn til de som tilgodeses av pliktdelsreglene, og til samfunnet som helhet.

16.4 Argumenter mot pliktdelsregler

Et hovedargument mot pliktdelsarven er sammenhengen mellom arverett og eiendomsrett. Det er nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon protokoll I, artikkel 1 at alle har krav på «peaceful enjoyment of his possessions». Den alminnelige oppfatningen er at denne bestemmelsen ikke forbyr begrensninger i testasjonsfriheten, men i og med at testasjonsfrihet er en sentral del av retten til å råde over sin eiendom, vil mange hevde at vernet av eiendomsretten i EMK er et argument mot pliktdelsreglene. Når fredelig utnyttelse av eiendomsretten er en grunnleggende menneskerettighet, og testasjonsfriheten springer ut av denne retten, kan det hevdes at det er begrensninger av testasjonsfriheten som krever en særskilt begrunnelse – ikke testasjonsfriheten i seg selv. Det er også argumentert med at det er inkonsekvent å gi eieren total disposisjonsfrihet ved livsdisposisjoner, mens adgangen til å foreta dødsdisposisjoner er sterkt begrenset.

Avdødes formue er ikke «familieformue». Hvis dette begrepet skulle gi mening, måtte det i så fall avgrenses til arvet formue, slik at formue som er skapt gjennom arvelaterens egeninnsats, holdes utenfor. I dag er det sjelden at barna har bidratt nevneverdig til foreldrenes formuesoppbygging. Hensynet til «familieformuen» har en viss vekt for arvet eiendom, men er ikke relevant ved vurderingen av om man kan gi bort til hvem man vil det som man har ervervet ved egen innsats. Pliktdelsreglene kan dessuten innebære hindringer når man søker å beholde familieforetaket innenfor familien. De kan vanskeliggjøre overføring av familieforetaket til den av arvingene som er best egnet til å overta, og til en pris som gjør det mulig å opprettholde produktiviteten.

Underholdsplikten og pliktdelsvernet bygger på det samme grunnlaget – plikten til å beskytte sin familie. Imidlertid ligger det en forskjell i at underholdsplikten er basert på reelle behov hos den berettigede, mens pliktdelsvernet gir et vern uavhengig av om det er noe reelt behov for vern hos den enkelte livsarving. Pliktdelsreglene kan forhindre testator i å oppfylle moralske forpliktelser til å sørge for de av de nærmeste som virkelig trenger økonomisk støtte, på grunn av voksne livsarvingers krav på pliktdelsarv. Testamentarisk frihet kan brukes til å lage rimelige ordninger for de av testators etterlatte som var avhengige av testators økonomiske støtte under hans eller hennes levetid (mindreårige, handicappede eller arbeidsløse arvinger). Testasjonsfrihet kan gjøre det mulig å favorisere barn som har tatt seg av gamle og pleietrengende foreldre. De fleste «barn» er i femtiårene når de arver sine foreldre, mens regler om underhold er ment for mindreårige. I dag arver de fleste sine foreldre på et tidspunkt i livet hvor de allerede har skaffet seg de nødvendige formuesgoder og har en relativt romslig økonomi.

En av hovedfunksjonene til pliktdelsreglene har tradisjonelt vært å sikre likhet mellom arvingene. Imidlertid vil ikke pliktdelsreglene utelukke ulik behandling av livsarvingene. Den frie delen av arven kan brukes til å forskjellsbehandle. Dessuten vil arvelateren kunne forskjellsbehandle gjennom livsdisposisjoner. Så lenge pliktdelen ikke utgjør hele boet eller hele arvingens legalarvelodd, vil det åpne for en kamp mellom arvingene om den testasjonsfrie delen.

Å gjøre noen delvis arveløse er også et redskap som kan brukes til å kontrollere atferd – hvor effektivt dette virkemiddelet er, vil blant annet avhenge av størrelsen på den frie delen av arven. I Norge, hvor testator har testasjonsfrihet så lenge hvert barns linje er tilgodesett med en million kroner hver, vil en velstående testator i stor utstrekning kunne bruke testasjonsretten som et kontrollredskap overfor sine livsarvinger. Hvis dødsboet utgjør 100 millioner kroner og testator har to livsarvinger, vil testator kunne bruke testasjonsfriheten over 98 millioner til å påvirke livsarvingenes veivalg i livet.

Imidlertid er ikke trusselen om å bli gjort arveløs et like effektivt pressmiddel i dag som den var i tidligere tider. Arv er ikke lenger den eneste veien til velstand. I og med at de fleste livsarvingene er i femtiårene eller eldre når deres foreldre dør, er de da gjennomgående også økonomisk uavhengige av sine foreldre. En mulig arverett i en fjern fremtid er sjelden avgjørende for viktige veivalg tidlig i livet.

Det kan også hevdes at det er positivt at testasjonsfriheten styrker foreldrenes autoritet. Testator kan bruke testasjonsfriheten til såkalte «pisk og gulrot-incentiver». Barn som lever opp til arvelaterens forventninger belønnes, mens de barna som trosser testator, blir gjort arveløse. Økt testasjonsfrihet kan også begrunnes ut fra et rettsøkonomisk perspektiv i og med at det maksimerer verdien av arven for testator. Muligheten til å kunne tilgodese hvem du vil med dine midler forlenger tidshorisonten for testator. Å vite at formuen kan fordeles etter egne ønsker, kan innebære at man sparer mer og forbruker mindre.

Det vil kunne oppstå tvister selv om barna ikke kan gjøres fullstendig arveløse. Livsarvingene vil også kunne reise innsigelser mot testamentets gyldighet selv om testamentet ikke krenker pliktdelsvernet. Pliktdelsregler er til dels kompliserte. I praksis er det særlig pliktdelsreglenes kvalitative side som volder problemer. Dette kan også være prosessdrivende.

16.5 Utvalgets vurderinger

16.5.1 Bør livsarvingene fortsatt beskyttes gjennom pliktdelsregler?

Etter utvalgets syn er det også i dag gode grunner for å beholde et visst pliktdelsvern for arvelaterens livsarvinger.

Selv om mange livsarvinger er middelaldrende ved arvefallet, gjelder dette langt fra alle. Beskyttelsesregler til vern for mindreårige livsarvinger er derfor nødvendige. Det er fortsatt barn som ikke er i stand til å ta vare på seg selv etter at foreldrene dør. I velferdsstaten er det utviklet mekanismer til beskyttelse av personer med ulike behov for støtte. Utvalget er likevel av den oppfatning at når foreldrene etterlater seg tilstrekkelige midler til å ivareta barnas behov, er det ikke rimelig at samfunnet skal ta hele byrden ved å forsørge barna. I slike tilfeller bør ikke testasjonsfriheten ha forrang fullt ut.

Selv om livsarvingene er middelaldrende, vil de ofte selv underholde egne barn i tjueårene eller tidlig i trettiårene. Det er i dag svært utbredt at foreldre understøtter sine barn i studie- og etableringsfasen. Når de middelaldrende livsarvingene tar arv, er det ikke uvanlig at de helt eller delvis avslår arven, slik at den føres videre ned til arvelaterens barnebarn. Indirekte vil pliktdelsreglene dermed understøtte barnebarna.

Alle livsarvinger er heller ikke vellykkede og velstående. Regler for å beskytte de som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, er derfor nødvendig. I økonomiske nedgangs- eller krisetider, slik vi dag ser over store deler av Europa, vil også voksne livsarvinger kunne komme i en vanskelig økonomisk situasjon med arbeidsløshet og redusert kjøpekraft.

De fleste arvelatere har ikke utelukkende vært «sin egen lykkes smed». For mange vil formuen være arvet. En viss beskyttelse av «familieformue» er etter utvalgets syn derfor berettiget.

Det er behov for et visst vern mot urimelige testamenter. Utvalget er ikke overbevist av argumentet om at de fleste foreldre ikke ville gjøre sine barn arveløse selv om det var mulig. Statistisk sett er nok denne antakelsen riktig, men pliktdelsreglene er ikke nødvendige for å beskytte det heldige flertallet som arver sine foreldre uansett. Pliktdelsreglene har sin berettigelse for å beskytte de livsarvingene som direkte eller indirekte gjøres arveløse gjennom foreldrenes testament. Pliktdelsreglene beskytter mot det en arvelater kan foreta seg, uavhengig av om det er særlig sannsynlig at han eller hun vil gjøre det.

Utvalget anser at det også er følelsesmessige aspekter ved pliktdelsreglene som bør tas i betraktning. Arnholm uttrykte dette slik: «Til sist blir det nok de følelsesmessige betraktninger man faller tilbake på. Det betyr ikke at man forviser begrunnelsen fra det rasjonelle plan; en arvelov som ikke tok slike hensyn, ville nettopp ikke være rasjonell.» (Arnholm s. 86) Å være blant arvingene oppleves av mange livsarvinger som svært viktig, uavhengig av om arvelodden er stor eller liten. Å bli gjort arveløs er ikke bare et økonomisk spørsmål. Mange vil oppleve den følelsesmessige belastningen ved å bli utelatt i arveoppgjøret etter en av sine foreldre som mer tyngende enn den økonomiske belastningen. For enkelte livsarvinger, typisk særkullsbarn som ikke har vokst opp sammen med arvelateren, kan arven oppfattes som et slags plaster på såret for opplevelsen av manglende støtte og omsorg arvelateren ga under sin levetid. Det følelsesmessige aspektet ved pliktdelsreglene har betydning uavhengig av om pliktdelen er stor eller liten. For tilhørighetsfølelsen er det stor forskjell på å arve lite og ikke å arve noe i det hele tatt. Til en viss grad kan dette argumentet anvendes også som argument mot at livsarvingene skal settes helt utenfor når gjenlevende ektefelle eller samboer blir sittende med alle boets verdier i kraft av minstearven. Men situasjonene er ikke helt parallelle. Livsarvingene vil sannsynligvis lettere kunne forsone seg med at de ikke får noe fordi lovens fordelingsregler er slik, enn at de ikke får noe fordi deres far og mor har fratatt dem arveretten gjennom testament.

16.5.2 Pliktdelens omfang

Som det fremgår av punkt 16.4 foran, kan det rettes flere kritiske innvendinger mot pliktdelsreglene. Utvalget mener at enkelte av de ulempene som knytter seg til dagens pliktdelsregler, kan begrenses uten at man behøver å fjerne reglene. Reglene må tilpasses dagens samfunn, slik at de blir mer fleksible, og at de slår mer likt ut enn i dag for arvelatere i forskjellige samfunnslag. Som nevnt i punkt 16.1 innebærer beløpsbegrensningen av pliktdelsarven og det at pliktdelsarven beregnes av arvelaterens formue og ikke av livsarvingens arvelodd, at gifte arvelatere med begrenset formue har liten eller ingen testasjonsfrihet, mens arvelatere med større formuer har stor testasjonsfrihet. Rent sosialt kan det sies at vårt nåværende system er urettferdig. Har man en formue på én million eller mindre og ektefelle og to barn, kan man overhodet ikke testamentere over noe. Har man en formue på 10 mill. og ektefelle og to barn, kan man testamentere over nærmere 7.7 millioner kroner (1 mill. til hvert barn og minstearven til ektefellen). For å begrense denne ulikheten i testasjonskompetansen avhengig av arvelaterens formue, foreslår utvalget tre grep. For det første foreslås pliktdelsbrøken redusert fra to tredeler til en halvpart. For det andre mener utvalget at pliktdelen bør beregnes av livsarvingens arvelodd, og ikke av dødsboet. For det tredje foreslår utvalget at pliktdelens maksimumsbeløp økes.

At det gjennomsnittlige antallet livsarvinger i hvert dødsbo har gått ned, at dødsboene gjennomgående er større i dag enn tidligere, og at livsarvingene som oftest er godt voksne mennesker ved arvefallet, tilsier at pliktdelsbrøken kan settes ned. Trenden internasjonalt har også vært å sette ned pliktdelsbrøken. Utvalget har vurdert en pliktdel på en halvpart, en tredel og en firedel. Alle disse brøkene finnes det eksempler på internasjonalt. Utvalget har falt ned på en pliktdel på en halvpart. Å gå enda lenger ned ville etter utvalgets syn innebære et for stort brudd med tidligere rettstradisjon. Så sent som ved vedtakelsen av gjeldende arvelov ble et forslag om å redusere pliktdelen fra to tredeler til en halvpart avvist at et massivt flertall på Stortinget. I mange tilfeller vil pliktdelen reelt sett bli lavere enn en halvpart, i og med at utvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes av legalarvelodden og ikke av dødsboet (se nedenfor). Pliktdel på en halvpart har man også i Sverige og i Finland.

Utvalget foreslår å endre utgangspunktet for beregningen av pliktdel. I norsk rett har pliktdelen hittil vært beregnet som en brøk av dødsboet. Utvalget foreslår at pliktdelen skal beregnes som en brøk av arvingens legalarvelodd. Om pliktdelen beregnes av boet eller arvelodden får ingen betydning i tilfeller hvor alle arvingene er livsarvinger. Da skal livsarvingene etter loven arve hele boet. Pliktdelen blir da en halvpart etter det systemet utvalget foreslår. Hvis det i tillegg til livsarvinger også er en arveberettiget gjenlevende ektefelle, får imidlertid endringen betydning for beregningen. I konkurranse med gjenlevende ektefelle eller samboer har livsarvingene legalarverett til en halvpart, mens den andre halvparten går til gjenlevende ektefelle eller samboer. Livsarvingenes pliktdel utgjør etter forslaget halvparten av deres legalarvelodder. Den totale pliktdelen vil i et slikt tilfelle utgjøre en firedel av dødsboet. Med utvalgets forslag begrenses antallet tilfeller hvor arvelateren ikke har testasjonskompetanse fordi ektefellens minstearv og pliktdelen til sammen omfatter hele boet. Så lenge boet utgjør mer enn ektefellens minstearv, vil det alltid bli en viss testasjonsfrihet. At pliktdelen beregnes av arvelodden og ikke boet, vil også gjøre det lettere å innføre pliktdelsregler i form av en brøk for ektefeller og/eller samboere hvis dette skulle være ønskelig på et senere tidspunkt. Internasjonalt ser det ut til at det vanligste er at pliktdelen beregnes som en del av legalarvelodden. Denne fremgangsmåten benyttes også i våre nordiske naboland Danmark, Sverige og Finland. Ulempen med forslaget er at en ny måte å beregne pliktdelen på, bryter med den måten man tradisjonelt har beregnet pliktdel på i Norge – som en brøkdel av boet. Dette kan i en overgangsfase skape noe forvirring.

Når det gjelder beløpsbegrensningen av pliktdelen, ser utvalget for seg både at beløpet økes en god del, og at det verdijusteres. Da man innførte en beløpsbegrensning Danmark i 2007, ble det bestemt at maksimumsbeløpet skulle indeksreguleres. Dette gjør at pliktdelsvernet ikke spises opp av inflasjonen, slik vi har sett i Norge. Utvalget mener at beløpsbegrensningen mest hensiktsmessig kan knyttes opp mot folketrygdens grunnbeløp. Folketrygdens grunnbeløp er allerede innarbeidet i arveretten gjennom ektefellens minstearv og samboerens arverettigheter. Grunnbeløpet er også et godt grunnlag for å følge den alminnelige velstandsutviklingen i Norge.

Det neste spørsmålet blir hvor mange grunnbeløp den beløpsbegrensede pliktdelsarven skal være på. Hvis man følger konsumprisindeksen, tilsvarer 1 000 000 kroner i 1985 ca. 2 200 000 kroner i 2013. Ved å følge konsumprisindeksen skulle man ende på en minstearv på 25 G. Tar man utgangspunkt i den beløpsbegrensningen som ble satt i 1972 da dagens arvelov ble vedtatt, 500 000 kroner, tilsvarer dette ca. 3 300 000 kroner i 2013. Dette tilsvarer ca. 39 G. Man kan også ta utgangspunkt i utviklingen av grunnbeløpet. I 1985 var grunnbeløpet 25 900 kroner. I 2013 er det 85 245 kroner. Dette innebærer en økning på 329 %, noe som skulle tilsi en pliktdel på i underkant av 39 G. Dersom det tas utgangspunkt i beløpsbegrensningen slik den ble fastsatt ved arveloven av 1972, ville en justering basert på endringer i grunnbeløpet gitt en økning på 1079 %. Det ville igjen ført til at beløpsbegrensningen ville vært på ca. 5,4 millioner kroner, eller vel 63 G. Hvis man tar utgangspunkt i boligpriser, er forskjellene enda større. I 1985 var prisen for en gjennomsnittsbolig 5 000 kroner per kvadratmeter. I 2013 har denne prisen steget til 31 400 kroner per kvadratmeter. En økning på 628 % i de årene vi har hatt en sumbegrenset pliktdel på 1 000 000, har ført til at dette opprinnelige rikmannsprivilegiet har fått utbredelse i brede lag av befolkningen. En oppjustering basert på boligprisøkningen ville gi en pliktdel på godt over seks millioner kroner eller ca. 75 G. Med utgangspunkt i boligprisene i 1972 og beløpsbegrensningen slik den ble fastsatt i 1972, ville det trolig blitt enda større økning.

Utvalget mener at en regulering i takt med utviklingen av grunnbeløpet er mest naturlig ved en oppjustering av beløpsbegrensningen. Utvalget foreslår at den beløpsbegrensede minstearven settes til 40 G for hvert barn eller hvert barns linje. Dette utgjør ca. 3,4 millioner kroner i 2014.

Betydningen av dette kan illustreres med noen eksempler. Dersom arvelateren etterlater seg ektefelle og to barn og dødsboet utgjør to millioner kroner, vil barna med de foreslåtte reglene ha krav på pliktdel på 250 000 kroner hver, mens ektefellen har krav på minstearv på 6 G som utgjør vel 500 000 kroner. Arvelateren kan testamentere over ca. en million kroner. Etter gjeldende regler vil barna ha krav på pliktdel på ca. 667 000 kroner hver, og ektefellen ha krav på minstearv på ca. 340 000 kroner. Arvelateren kan da testamentere over ca. 326 000 kroner. Hvis dødsboet, med de samme arvingene, utgjør 10 millioner kroner vil barna med de foreslåtte reglene ha krav på pliktdel på 1,25 millioner kroner hver. Ektefellen har krav på minstearv på vel 500 000 kroner. Arvelateren kan testamentere over ca. 7 millioner kroner. Etter gjeldende regler vil barna ha krav på pliktdel på en million kroner hver, mens ektefellen kan kreve minstearv på ca. 340 000 kroner. Det betyr at arvelateren kan testamentere over ca. 7,66 millioner kroner. Eksempelet viser at de foreslåtte pliktdelsreglene i de fleste tilfellene vil føre til betydelig redusert pliktdel for barna. Først ved de store dødsboene vil barna kunne få en økt pliktdel. Utvalget mener at det gir en bedre løsning at pliktdelen får en annen innretning enn det dagens regler gir. I det nevnte eksempelet vil beløpsbegrensningen slå inn dersom dødsboet overstiger 320 ganger grunnbeløpet, vel 27 millioner kroner. Barna vil da ha et pliktdelskrav på ca. 3,4 millioner kroner hver. Arvelateren kan fortsatt testamentere fritt over nesten 20 millioner kroner. Utvalget mener på denne bakgrunnen at den foreslåtte beløpsbegrensningen ikke innebærer noe urimelig inngrep i testasjonsfriheten.

Utvalget mener at beløpsbegrensningen må knytte seg til hver linje av livsarvinger. Det foreslås at dagens ordning med forskjellige beløp for barn og fjernere livsarvinger ikke videreføres. For det første er det sjelden at den særlige grensen for fjernere livsarvinger får betydning. Det forutsetter at det i en linje er mer en fem livsarvinger, noe som er et særsyn i dag. For det andre vil lovteksten bli lettere tilgjengelig med bare én beløpsbegrensning. For det tredje mener utvalget at den særlige beløpsbegrensningen for fjernere livsarvinger er et ubegrunnet unntak fra representasjonsprinsippet, som ellers er strengt gjennomført i arveloven. For det fjerde reiser de to beløpsgrensene enkelte uavklarte spørsmål som man slipper med bare én grense.

16.5.3 Disposisjoner over enkeltgjenstander

Et første forslag fra utvalget for å gjøre pliktdelsreglene mer fleksible, er å tillate at pliktdelsarven kan gjøres opp i kontanter, også i tilfeller hvor det i testament disponeres over eiendeler av større verdi enn det testator kan råde over verdimessig. Dette vil kunne gjøre det mulig å testamentere boligen til gjenlevende ektefelle eller samboer, også hvor boligens verdi utgjør det alt vesentlige av boet, mot at gjenlevende ektefelle eller samboer løser ut livsarvingenes pliktdelsarv i kontanter.

Pliktdelsreglenes kvalitative side er i mange tilfeller et hinder for smidige arveoppgjør. I svært mange dødsbo utgjør boligeiendom boets klart mest verdifulle aktivum. Ved dagens regler vil ingen av arvingene, med forbehold for den sumbegrensede pliktdelsarven, kunne tilgodeses med en bolig som er verdt mer enn én tredel av boet, selv om det i testamentet er bestemt at den som skal få utlagt boligen til seg, skal kompensere de andre arvingene med kontanter. Gjenlevende ektefelle vil i mange tilfeller kunne kreve naturalutlegg i boligen etter reglene i skifteloven § 63, og samboere kan i mange tilfeller påberope seg de lignende naturalutleggsreglene i husstandsfelleskapsloven § 3. Testamentariske ordninger som sikrer gjenlevende ektefelle eller samboer en livsvarig bruksrett til en bolig som i verdi overstiger to tredeler av boet, vil imidlertid kunne støte an mot arveloven § 29 andre ledd. Mange arvelatere er ikke klar over pliktdelsreglenes kvalitative side. Dessverre er det også mange advokater som ikke kjenner til disse reglene, noe som medfører at det opprettes mange testamenter som kan angripes av livsarvingene som pliktdelskrenkende.

Utvalget foreslår at arvelateren fritt skal kunne fordele av boets gjenstander, eventuelt bestemme at livsarvingen(e) skal ha pliktdelsarven i kontanter. Som nevnt foran i punkt 16.2 er dette i tråd med de tendensene vi ser internasjonalt. Ved en slik endring kommer norsk rett også i overensstemmelse med dansk, svensk og finsk rett. I forarbeidene til den danske arveloven er det lagt til grunn at det er en «en forudsætning at testamentet udtrykkeligt fastsætter, at livsarvingens tvangsarv skal udbetales kontant», og at hvis «testamentet alene angiver, at den pågældende kun skal have sin tvangsarv, vil tvangsarven stadig være en andelsret i boet». Utvalget ser ingen grunn til å oppstille noe krav om at kontant oppgjør må fremgå uttrykkelig av testamentet. Hvorvidt testamentet skal forstås slik at livsarvingen skal få sin pliktdel i kontanter eller ikke, må bero på alminnelige regler om tolkning av testamentet. Hvis testamentet f.eks. bestemmer at en bestemt arving eller legatar skal ha en gjenstand som vedkommende ikke ville kunne få med mindre livsarvingene får oppgjør i kontanter, vil det være naturlig å legge til grunn at livsarvingene skal få kontantoppgjør.

16.5.4 Forloddsrett for barn

Utvalget har vurdert om reglene om forloddsrett for arvelaterens barn bør opprettholdes. Arveloven § 36, som kom inn i arveloven ved loven av 1972, inneholder forskjellige forloddsregler i første og andre ledd.

Reglene i første ledd er gitt for å beskytte mindreårige barn som ikke har fått oppfostringen sin fullendt når arvelateren dør. Bestemmelsen kom inn i loven etter inspirasjon fra dansk og svensk arverett. Senere har man fått en lignende bestemmelse også i den finske arveloven. I den grad retten finner det rimelig, skal disse barna prioriteres foran både testamentsarvinger og andre livsarvinger. Forloddsretten går også foran ektefellens og samboerens alminnelige legalarverett, men det er noe uklart om den går foran ektefellens minstearv. Bestemmelsen gir imidlertid ikke vern for livsarvinger som har særlige behov, men uten å være mindreårige.

Forloddsretten kan ikke gjøres gjeldende hvis gjenlevende ektefelle overtar boet i uskifte. For felles barn vil gjenlevende ektefelle ha forsørgelsesplikt overfor barna. For særkullsbarn er det ingen forsørgelsesplikt, men det er opp til vergemålsmyndighetene å avgjøre om uskifte skal etableres med mindreårige særkullsbarn, og det vil ikke etableres uskifte med dem hvis uskifte ikke er til fordel for særkullsbarna. Etter dansk rett vil gjenlevende ektefelle som blir sittende i uskifte med særkullsbarn, få forsørgelsesplikt for særkullsbarna.

Reglene om forloddsrett etter arveloven § 36 første ledd har liten praktisk betydning. De er nesten fraværende i rettspraksis, men det kan ikke utelukkes at reglene øver en viss innflytelse på hvordan man deler i skifteoppgjør hvor det er mindreårige livsarvinger. I Danmark ble reglene om forloddsrett opphevet ved arveloven av 2007. De svenske reglene er også opphevet, men i Sverige har boet en begrenset underholdsplikt overfor uforsørgede barn i tre måneder etter dødsfallet. Etter utvalgets syn vil trygdeordninger og forsikringer komme inn og dekke livsarvingenes behov i de tilfellene hvor vilkårene i arvelovens § 36 første ledd ellers ville være oppfylt. Avkortningsreglene vil også kunne komme inn hvor de eldre livsarvingene har fått mer enn de yngre og uforsørgede. Regelen i arveloven § 36 første ledd inneholder dessuten flere skjønnsmessige avveiningskriterier, noe som medfører at den som påberoper seg reglene, utsetter seg for en ikke uvesentlig prosessrisiko. Utvalget mener at forloddsreglene i arveloven § 36 første ledd ikke lenger er nødvendige, og at de bør oppheves.

Arveloven § 36 andre ledd er en bestemmelse av en helt annen karakter enn første ledd. Også denne bestemmelsen er det sparsomt med rettspraksis om. Den reiser også noen vanskelige avgrensningsspørsmål, for eksempel der den som har pleiet foreldrene, også har bodd gratis. Et forhold som kan ha startet med at foreldrene har ytet mest til barnet, kan ha utviklet seg over tid til at barnet har ytet mest til foreldrene. Selv om den har form av en arveregel, har den i realiteten mer til felles med vederlags- og berikelsesregler. Bestemmelsen har en uhensiktsmessig avgrensning ved at den bare kan gjøres gjeldende av arvelaterens barn, ikke barnebarn, svigerbarn eller andre som har stelt for arvelateren, og ved at den krever at barna har bodd i foreldrehjemmet. Byrden for barnet kan ha vært like stor om det har tatt den gamle hjem til seg, som når barnet har flyttet hjem til arvelateren.

Slik bestemmelsen fremstår i dag, kan den stenge for berettigede krav fra barn som har pleid sine foreldre hjemme hos seg selv, og fra andre som har stelt og pleiet for arvelateren. Utvalget er av den oppfatning at formuerettslige berikelses- og restitusjons- og vederlagskrav ikke hører hjemme i arvelovgivningen selv om de retter seg mot boet etter en avdød person. I norsk rett er det ulovfestede berikelses- og restitusjonskrav som kan gjøres gjeldende mot dødsbo. Et eksempel på dette er dommen i Rt. 2000 s. 1089. I denne saken ble arvelateren pleiet av en samboer, som ikke fanges opp av arveloven § 36 andre ledd. Like fullt ble samboeren tilkjent vederlag. Utvalget mener at arveloven § 36 annet ledd bør oppheves, men at krav som tidligere kunne vært fremmet gjennom denne bestemmelsen, fortsatt må kunne fremmes som alminnelige vederlags-, berikelses- eller restitusjonskrav.

16.5.5 Bestemmelser om formuesordningen for pliktdelsarv

Et viktig unntak fra utgangspunktet om at arvelateren ikke kan råde over pliktdelsarv, er arveloven § 31, som åpner for at arvelateren kan bestemme at pliktdelsarv skal være livsarvingens særeie. Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen i ekteskapsloven § 48, som gir arvelateren adgang til å bestemme alle de variantene av formuesordninger som ligger innenfor ektefellenes avtalemuligheter etter ekteskapsloven §§ 42 til 44. Det er noe omstridt om arveloven § 31 må anses som en begrensning for arvelateren med livsarvinger med hensyn til hva som kan bestemmes over pliktdelsarv, eller om ekteskapslovens § 48 innebærer en særskilt hjemmel til å råde over pliktdelsarv. Se nærmere Lødrup og Asland s. 126–127 med videre henvisninger.

Utvalget mener at arvelateren bare skal kunne bestemme formuesordninger for arven som verner formuen for livsarvingen i større grad enn det som ville følge av de alminnelige felleseiereglene i ekteskapsloven. En bestemmelse om at arven skal være særeie, særeie i live – felleseie ved død eller at det skal være særeie som livsarvingens ektefelle skal kunne sitte i uskifte med, må derfor aksepteres. En bestemmelse om at arven ikke skal kunne skjevdeles, jf. arveloven § 44, mener utvalget at det ikke bør være adgang til å bestemme for arven. Arvede verdier vil i utgangspunktet kunne holdes utenfor delingen mellom ektefeller gjennom skjevdelingsregelen i ekteskapsloven § 59. En arvelater bør ikke kunne stille livsarvingen dårligere i et skifteoppgjør. Utvalget kan heller ikke se at det skulle være behov for å bestemme at arven ikke skal kunne skjevdeles. Utvalget foreslår etter dette at arvelateren skal kunne bestemme at arven skal være underlagt en formuesordning som nevnt i ekteskapsloven § 42 og 43. Hvordan et særeiepåbud skal forstås, må bero på alminnelige tolkningsregler for testamenter. Hvorvidt livsarvingen skal kunne endre formuesordning, og om det er bestemt at særeie skal utelukke retten til uskifte for ektefellen, må bero på en tolkning av testamentet ut fra hva testator mente.

16.5.6 Båndleggelse av pliktdelsarv

Utvalget har vært i tvil om det er behov for og ønskelig med hjemmel om båndleggelse av pliktdelsarv. Et viktig hensyn bak dagens regler om båndleggelse har vært at disse reglene skulle fungere som et alternativ til umyndiggjøring. Den nye vergemålsloven har en mer fleksibel og individuelt tilpasset regulering av vergemål. De nye vergemålsreglene vil trolig innebære at terskelen for å be om at livsarvinger settes under vergemål, vil være lavere enn i dag. Utvalget vurderer det slik at vergemålslovgivningen vil ivareta hensynet til livsarvinger som virkelig har behov for beskyttelse mot seg selv.

Båndleggelse kan være uheldig i tilfeller hvor livsarvingen er i stand til å ta vare på seg selv. Båndleggelsen innebærer vesentlige begrensninger i livsarvingens rådighet over arven. Hvis man skal akseptere regler som legger slike begrensninger på livsarvingene, må det etter utvalgets syn foreligge tungtveiende hensyn. Utvalget kan ikke se at det foreligger hensyn av en slik vekt at de forsvarer et så vidtgående inngrep i pliktdelsvernet.

I en del tilfeller fungerer heller ikke båndleggelsesreglene etter sin hensikt. Hvor det er bestemt båndleggelse i et testament, er det ved privat skifte ingen som påser at båndleggelsespåbudet effektueres. Hvor en livsarving samtykker i båndleggelse til tross for at vilkårene for båndleggelse ikke foreligger, for eksempel for å beskytte arven mot sine kreditorer, oppstår etter hva utvalget erfarer uheldige situasjoner. Tillitsmenn som er oppnevnt for å sikre at båndleggelsen blir effektiv, mangler ofte kunnskaper om hva tillitsmannsvervet går ut på. Det er også eksempler på at det oppnevnes tillitsmenn som bevisst gir livsarvingen friere rådighet over arven enn det loven foreskriver, slik at livsarvingen både får rådighet over arven, og sikres mot kreditorpågang. Reglenes kompleksitet og problemer med håndhevelsen av dem taler etter utvalgets syn for at de ikke bør videreføres.

Erfaringer fra våre nordiske naboland tilsier også at det ikke er nødvendig med regler om båndleggelse av pliktdelsarv. I svensk og finsk rett har man ikke regler om båndleggelse. Der er utgangspunktet at det ikke kan knyttes rådighetsbegrensninger til pliktdelsarv. I Danmark kan pliktdelsarv båndlegges, men bare inntil livsarvingen fyller 25 år. Båndleggelse kan bestemmes når arvelateren finner at dette er best for livsarvingen. Justisdepartementet kan oppheve båndleggelsen av velferdsmessige grunner for arvingen, når arven har liten verdi, eller når det er åpenbart at båndleggelsen ikke lenger tjener et rimelig formål. Islandsk rett har også regler om båndleggelse, men i islandsk rett må et testament med bestemmelse om båndleggelse godkjennes av justisdepartementet. Stadfestelse fra departementet var også påkrevd i norsk rett frem til 1988. Etter utvalgets syn er det ikke grunn til å følge det danske mønsteret med regler om båndleggelse for unge voksne livsarvinger. En praksis med stadfestelse, som i islandsk rett, er heller ikke ønskelig. Vurdering av berettigelsen av båndleggelse vil i en del tilfeller kreve omfattende dokumentasjon og noen ganger også observasjon av livsarvingen, i hvert fall hvis man skal opprettholde dagens vilkår for båndleggelsen. Dette ville innebære en betydelig arbeidsbyrde for stadfestelsesmyndigheten selv med et begrenset antall saker.

Utvalget anser vergemålslovens regler om forvaltning av vergetrengendes midler godt egnet til å ivareta aktuelle beskyttelsesbehov. Det vil også gi et mer oversiktlig regelverk når det ikke oppstilles særregler for forvaltning av midler i arveloven.

Utvalget foreslår etter dette at hjemmelen for båndleggelse av pliktdelsarv ikke videreføres.

16.5.7 Særlig om overføring av næringsvirksomhet

Med en betydelig økning i maksimumsbeløpet for den beløpsbegrensede pliktdelsarven kunne man tenke seg at arveloven § 33 ville få en fornyet aktualitet. Utvalget vurderer det imidlertid slik at selv med høyere grenser for hvor mye hver linje av livsarvinger må tilgodeses med, vil den samlede pliktdelen sjelden være så stor at den får noen betydning for generasjonsskifte i næringsvirksomhet, og i hvert fall ikke næringsvirksomhet av en slik størrelse at den har samfunnsmessig betydning. Det vises her også til eksemplene nevnt foran i punkt 16.5.2. Bestemmelsen i gjeldende arvelov har ikke hatt noen praktisk betydning.

16.5.8 Arveløsgjøring

Utvalget har vurdert om dagens adgang til å frata livsarvinger pliktdelsarv er hensiktsmessig avgrenset. Man kan her tenke seg både en utvidet adgang til arveløsgjøring og en begrensning i dagens adgang til arveløsgjøring. En tredje mulighet er å beholde dagens regler uendret.

Utvalget har vurdert om man bør løsrive kriteriene for arveløsgjøring fra forbrytelser mot arvelateren og nære slektninger. I tysk arverett hadde man tidligere en bestemmelse om at en livsarving som levde et respektløst og umoralsk liv, kunne gjøres arveløs. I katalansk arverett har man nylig innført en bestemmelse som gir adgang til å gjøre en livsarving arveløs hvor det foreligger en varig og åpenbar mangel på familierelasjoner mellom arvelateren og livsarvingen, som utelukkende beror på livsarvingen. Det er også mulig å tenke seg at visse typer av forbrytelser kan gi grunnlag for at arvelateren fratar arvingen pliktdelsarven selv om forbrytelsene ikke retter seg mot familien. Utvalget vil ikke gå inn for slike regler som knytter arveløsgjøring opp til vurderinger av om livsarvingen er et godt menneske i alminnelighet, eller om livsarvingen har opptrådt klanderverdig mot arvelateren. Slike vurderinger vil nødvendigvis bli skjønnsmessige, og det kan bli vilkårlige resultater. En regel som bygger på en vurdering av om livsarvingen var skyld i en dårlig eller manglende familierelasjon til arvelateren, gir et vanskelig bevistema. Utvalget er generelt skeptisk til skjønnsmessige regler på arverettens område. I arveloven § 34 er det i dag et slikt skjønnsmessig vurderingskriterium. Et av grunnlagene for arveløsgjøring er at arvingen «har late være å hjelpe arvelataren etter evne då arvelataren trong det». Dette grunnlaget for arveløsgjøring kan skape tvil både med hensyn til hva slags hjelp som er adekvat, og med hensyn til hvor mye hjelp arvingen hadde evne til å yte. Bestemmelsen har røtter i en tid da barna hadde forsørgelsesplikt overfor sine aldrende foreldre. I dag er det ingen slik plikt. Utvalget foreslår at dette alternativet for arveløsgjøring oppheves.

Utvalget foreslår også en utvidelse av kretsen livsarvingen kan ha forbrutt seg mot for å kunne fratas pliktdelsarven. I dag omfatter kretsen arvelateren og arvelaterens slektninger i opp- og nedstigende linje, søsken og søskens avkom. Hensynet bak regelen er at forbrytelser livsarvingen har gjort mot arvelateren eller arvelaterens nærmeste, skal kunne gi grunnlag for arveløsgjøring. Dette hensynet tilsier etter utvalgets mening at tilsvarende forbrytelser mot ektefellen eller samboeren til arvelateren også bør gi grunnlag for arveløsgjøring. Arvelateren bør ha adgang til å gjøre en livsarving arveløs dersom livsarvingen for eksempel forsøker å ta livet av ektefellen eller samboeren til arvelateren.

Utvalget mener det fortsatt bør være en sensurordning gjennom kongelig stadfestelse ved slike testamenter. Videre bør det også for fremtiden være slik at det bare er myndige livsarvinger som kan fratas pliktdelsarv ved testament.

Utvalget har vurdert om det burde være en adgang til å frata ektefelle og samboer minstearv etter samme kriterier som regelen om pliktdelsarv. Utvalget kan imidlertid ikke se behovet for en slik regel. Hvor en ektefelle eller samboer har opptrådt på en slik måte overfor arvelateren at det ville være grunnlag for arveløsgjøring, vil samlivsbrudd for samboere eller separasjon for ektefeller være en mer adekvat følge av handlingene enn arveløsgjøring.

Følgene av arveløsgjøring er regulert i arveloven § 34 andre ledd. I forslagets bestemmelse er denne bestemmelsen harmonisert med utvalgets forslag til lovbestemmelse om fradømmelse av arveretten.

16.5.9 Nye grunnlag for å gripe inn i pliktdelsvernet

Utvalget har også vurdert om arvelateren i visse situasjoner bør kunne bestemme over pliktdelsarven i flere ledd, slik det er åpnet for i den danske arveloven §§ 51 og 52.

Den første situasjonen er hvor livsarvingen er mindreårig, og arvelateren ønsker å disponere over arven i et tilfelle hvor livsarvingen som mindreårig først mottar pliktdelsarv og deretter dør før han eller hun har oppnådd myndighetsalder (testasjonsalder). Det kan være flere situasjoner hvor arvelateren har et ønske om å opprette et slikt testament. Dels kan det være situasjoner hvor livsarvingen har en alvorlig sykdom, som innebærer at livsarvingen kan dø før han eller hun fyller 18 år, og foreldrene har et ønske om at arven skal gå til f.eks. kreftforeningen. Dels kan det være situasjoner hvor livsarvingens foreldre har vært gjennom en bitter skilsmisse, og den ene eller begge foreldrene ikke ønsker at den tidligere ektefellen skal kunne arve ham eller henne gjennom et felles barn. Utvalget har fått henvendelser fra både privatpersoner og organisasjoner om begge disse situasjonene. Disse problemstillingene oppstår bare for pliktdelsarv. For den testasjonsfrie delen av dødsboet er det ingen begrensninger i testasjonskompetansen.

Utvalget har her både vurdert en generell adgang til å opprette testament på den umyndiges vegne, og en mer begrenset kompetanse til å bestemme over pliktdelsarv som den mindreårige arver etter arvelateren, etter dansk mønster.

Når det gjelder en generell adgang for foreldre eller verger til å opprette testament på vegne av den umyndige, kan det anføres at dette ville gi mulighet for å sikre at formue som den umyndige har arvet eller fått utbetalt fra forsikringer fra den ene av foreldrenes slekt, ikke helt eller delvis tilfaller den andre av foreldrenes slekt hvis barnet dør før det fyller 18 år. En slik ordning vil imidlertid innebære et markant brudd med det grunnleggende syn at opprettelse av testament er en personlig disposisjon. Hensynet til den umyndige livsarvingen må her gå foran livsarvingens foreldres ønske om å straffe den andre av foreldrene økonomisk. Hvis den mindreårige livsarvingen selv ønsker en bestemt fordeling av sine etterlatenskaper, kan det opprettes testament som søkes stadfestet av Kongen. Dagens regler om stadfestelse foreslås opprettholdt. Utvalget foreslår etter dette ikke noen generell adgang til å opprette testament på vegne av umyndige livsarvinger.

Utvalget foreslår i stedet, som i dansk rett, at en arvelater skal kunne bestemme hvem som skal få pliktdelsarv som livsarvingen arver etter arvelateren, hvis livsarvingen dør før han eller hun fyller 18 år uten å ha giftet seg, fått egne livsarvinger eller opprettet testament. Testamentet bortfaller når livsarvingen fyller 18 år, eller hvis livsarvingen før han eller hun fyller 18 år, gifter seg eller oppretter eget gyldig testament. Utvalget har vurdert om et slikt testaments gyldighet skal være betinget av stadfestelse, slik som i dagens regler om testamenter fra mindreårige og testamenter som fratar en livsarving pliktdelsarv på grunn av livsarvingens opptreden overfor arvelateren. Testamentene det her dreier seg om, vil ha en forholdsvis begrenset gyldighetsperiode. Det vil også være vanskelig å angi et godt vurderingsgrunnlag for når testamentet skal godkjennes og når det skal underkjennes. Utvalget har derfor ikke funnet grunn til å foreslå noen godkjennelsesordning. Heller ikke i Danmark har man noen godkjennelsesordning for slike testamenter.

Utvalget foreslår også at arvelateren skal kunne bestemme hvordan pliktdelsarv etter arvelateren skal fordeles ved livsarvingens død hvis livsarvingen selv mangler evne til å opprette testament, denne tilstanden ikke kan forventes å være forbigående, livsarvingen ikke etterlater seg livsarvinger og livsarvingen heller ikke har opprettet gyldig testament. Bestemmelsen i forslaget er tatt inn etter inspirasjon fra § 52 i den danske arveloven. Det er i motsetning til det som gjelder for den danske arvelov § 52, ikke foreslått noen stadfestelsesordning for slike testamenter. Den som mener at vilkårene ikke er oppfylt, må reise tvist om dette.