20 Fradømmelse av arverett

20.1 Innledning – gjeldende rett

Vilkårene for at noen kan fradømmes arveretten, oppstilles i arveloven § 73. For det første må arvingen ha begått en straffbar handling mot arvelateren eller mot en person hvis død øker arvingens lodd. For det andre må den straffbare handlingen ha forårsaket arvelaterens død. For det tredje må arvingen være dømt til ubetinget fengsel for ugjerningen. Tap av arveretten inntrer ikke automatisk, slik ordningen var etter arveloven av 1854, og slik det fortsatt er i en del land, for eksempel Sverige og Finland.

Kravet om at den straffbare handlingen må ha forårsaket dødsfallet, innebærer at både forsettlig og uaktsomt drap omfattes. Etter ordlyden omfattes også legemsbeskadigelse med døden til følge, legemsfornærmelse med døden til følge, og andre straffbare handlinger med uforsettlige dødsfølger. Men fordi retten skal gjøre en helhetsvurdering av tap av arverett, vil alvorlighetsgraden av straffebudet bety mye for rettens avveining. Fradømmelse av arveretten behøver ikke gjøres i selve straffesaken. Det kan også gjøres i en senere sivil sak, jf. arveloven § 73 tredje ledd.

Loven omtaler bortfall av arveretten, og det er klart at også uskifteretten kan fradømmes. Dette ble lagt til grunn i Rt. 1982 s. 1256, og er fulgt opp i senere rettspraksis. I nær forbindelse med fradømmelse av arveretten står forsikringsavtaleloven § 15-9, som gir arveloven § 73 tilsvarende anvendelse for den som har rett til en forsikringssum etter bestemmelsene i forsikringsavtaleloven kapittel 15. Bestemmelsen i forsikringsavtaleloven favner videre enn arveloven § 73, fordi den også gjelder for forsikringsytelser som utløses av invaliditet som er en følge av handlingen. Ved forsikring på fremmed liv tilfaller ytelser som fradømmes forsikringstakeren, den forsikrede. Hvis den forsikrede er død, tilfaller forsikringen den forsikredes etterlatte etter reglene i forsikringsavtaleloven § 15-1 andre og tredje ledd.

I Rt. 2005 s. 1634 åpnet Høyesterett for at vurderingene etter arveloven § 73 og forsikringsavtaleloven § 15-9 kan få forskjellig utfall i den samme saken. I RG 2011 s. 1110 (Agder) kom lagmannsretten til forskjellig konklusjon for arv og uskifterett og rett til forsikring. Gjenlevende ektefelle, som hadde bistått ektemannen i å ta sitt eget liv, ble fradømt retten til forsikringsutbetalingen, men beholdt arve- og uskifteretten. Det er lagt til grunn i rettspraksis at fradømmelse av arverett medfører tap av åsetesrett, men ikke odelsretten jf. Eidsivating lagmannsretts dom 5. april 2002 (LE-2000-105).

20.2 Utvalgets vurderinger

20.2.1 Fradømmelse av arverett og rett til uskifte

Skiftelovutvalget drøfter arveloven § 73 inngående. Arvelovutvalget finner det naturlig å knytte drøftelsene av disse spørsmålene til Skiftelovutvalgets vurderinger i NOU 2007: 16 s. 196–199.

Skiftelovutvalget mener at fradømmelse av arverett ikke bør være en automatisk følge av straffedommen. Det vises til at tap av arverett kan være en stor belastning for gjerningspersonen. Regelen bør fortsatt være fleksibel, og ikke fremtvinge fradømmelse av arverett i tilfeller hvor dette etter en helhetsvurdering er lite rimelig. Som eksempler på hvor fradømmelse av arverett kan være betenkelig, viser Skiftelovutvalget til situasjoner hvor en eldre person hjelper sin dødssyke ektefelle med å dø, og til situasjoner hvor tenåringer dreper sin far etter lang tids alvorlig mishandling fra farens side. Skiftelovutvalget viser også til at en fradømmelse av arverett som en legalvirkning, vil gi opphav til vanskelige spørsmål om grensedragningen, blant annet om uaktsomme handlinger skal rammes. Arvelovutvalget er enig med Skiftelovutvalget i at tap av arveretten bør skje etter en konkret vurdering.

Skiftelovutvalget vurderer også om hovedregelen bør snus i forhold til gjeldende rett. Etter arveloven § 73 er det bortfall av arverett som må avgjøres av retten. Hvis ingenting avgjøres, beholder gjerningspersonen arveretten. Det er i så fall opp til arvelaterens øvrige arvinger å reise sivil sak eller skiftetvist for å få fradømt gjerningspersonen arveretten. Hvis hovedregelen snus, slik at gjerningspersonens arverett bortfaller hvis retten ikke bestemmer noe annet, vil også søksmålsbyrden snus. Det vil da bli gjerningspersonen som må reise søksmål eller skiftetvist, hvis han eller hun mener at arveretten bør være i behold. Søksmålsbyrden legges på den som faktisk er opphav til saken. Man kan fortsatt beholde den fleksibiliteten som ligger i at tap av arveretten beror på rettens skjønn. Skiftelovutvalget er i tvil om hovedregelen bør snus, men kommer etter en helhetsvurdering til at dagens ordning bør videreføres. Det blir lagt vekt på at § 73 i sin nåværende utforming ikke ser ut til å ha skapt særlige uheldige utslag i praksis. For Skiftelovutvalget er det også et hensyn å ta at arveloven § 73 ligger helt i randsonen av utvalgets mandat, og at det ikke blir prioritert å foreslå større endringer i denne paragrafen.

Arvelovutvalget er under noe tvil også kommet til at dagens hovedregel bør videreføres. Som Skiftelovutvalget er inne på, kan det anføres gode grunner til at søksmålsbyrden legges på gjerningspersonen hvis gjerningspersonen mener at han eller hun fortsatt skal være berettiget til arv. Dagens ordning har imidlertid ikke gitt uheldige utslag i praksis. Vanligvis vil det være lagt ned påstand om fradømmelse av arveretten i straffesaken. Da vil påtalemyndigheten og domstolen gjøre en grundig vurdering av arvespørsmålet i lys av straffesaken. Hvis det skal være opp til gjerningspersonen å ta opp spørsmålet om arverett, vil gjerningspersonen være prisgitt både sin egen samvittighet overfor gjenlevende slektninger og sin forsvarer. Hvis det skal være opp til gjerningspersonen å bringe arvespørsmålet på banen, vil det kunne skape et høyere konfliktnivå i de sakene hvor det kreves arverett, enn det ville være hvor spørsmålet om tap av arveretten bare er en del av den alminnelige straffesaken. En snudd hovedregel kan også føre til at gjerningspersoner som i dag ikke fradømmes arveretten, fordi påtalemyndigheten og/eller retten ikke finner det rimelig å fradømme arveretten, mister arveretten fordi de ikke har aktivt krevd å beholde den.

Skiftelovutvalget går inn for at loven bør presisere at også retten til uskifte kan fradømmes. Det blir særlig lagt vekt på at selv om tap av retten til arv og uskifte ikke er en strafferettslig reaksjon, så er reaksjonen av en slik karakter at det ut fra det alminnelige legalitetsprinsippet er prinsipielt betenkelig at lovteksten ikke selv uttrykkelig angir sin rekkevidde, jf. NOU 2007: 16 s. 197. Arvelovutvalget slutter seg til Skiftelovutvalgets synspunkter på dette spørsmålet, og foreslår at det presiseres i loven at også retten til uskifte kan fradømmes.

Skiftelovutvalget drøfter også personkretsen i arveloven § 73 andre ledd. Det blir lagt til grunn at arveloven § 73 gjelder hvor gjerningspersonen dreper arvelateren eller noen som er bedre berettiget enn ham eller henne i arverekkefølgen, men at arveloven § 73 ikke gjelder hvis gjerningspersonen dreper noen som er svakere arveberettiget enn gjerningspersonen, men som gjerningspersonen har arverett etter. Som eksempel nevnes at A dreper sin far eller mor, og arven går til As besteforeldre. A arver senere besteforeldrene. A vil i et slikt tilfelle naturlig nok fradømmes arverett etter sin far eller mor. Men arveloven § 73 hjemler trolig ikke fradømmelse av arverett etter besteforeldrene. I et slikt tilfelle må besteforeldrene vurdere å bruke arveloven § 34, som åpner for å frata noen arverett ved testament når arvingen har begått forbrytelse mot arvelateren selv eller mot en slektning i opp- eller nedstigende linje.

Skiftelovutvalget vurderer om personkretsen bør utvides, slik at det i straffedommen kan besluttes at gjerningspersonen skal fratas arveretten i tilfeller som nevnt foran, men kommer til at det ikke bør gjøres. Dette blir for det første begrunnet med at det kan være vanskelig å overskue konsekvensene av en slik utvidelse. For det andre blir det påpekt at å gi bestemmelsen virkning også for fremtidige arvefall kan ha større betenkeligheter enn å frata gjerningspersonen arveretten etter den personen vedkommende har begått forbrytelse mot. For det tredje kan arvelateren oppnå samme resultat ved bruk av § 34, slik at eventuelt uheldige konsekvenser av ikke å frata gjerningspersonen slik arverett reduseres. Arvelovutvalget kan slutte seg til Skiftelovutvalgets syn, og finner ikke grunn til å utvide personkretsen som arvingen kan fradømmes arverett for å ha forårsaket døden til gjennom en straffbar handling.

Arvelovutvalget foreslår imidlertid en annen utvidelse når det gjelder forbrytelser mot arvelateren. Utvalget foreslår å likestille med at arvelateren dør på grunn av den straffbare handlingen, at arvelateren mister testasjonsevnen. Hvis arvelateren på grunn av den straffbare handlingen pådrar seg hjerneskader eller andre skader som gjør at han eller hun ikke lenger er testamentsfør, kan ikke arvelateren selv frata arvingen arveretten ved testament. Det bør da være en mulighet for at påtalemyndigheten eller noen av de øvrige arvingene eller de som ellers ville være arvinger, får prøvd spørsmålet for retten. Utvalget foreslår at denne utvidelsen tas inn i bestemmelsens første ledd.

Arveloven § 73 oppstiller som et vilkår for tap av arveretten at gjerningspersonen dømmes til «fengselsstraff utan vilkår» for «straffebrot» mot arvelateren. Begge disse uttrykkene bør etter utvalgets syn videreføres. Kravet om ubetinget fengselsstraff er naturlig i denne sammenhengen. Det skal gjøres en helhetsvurdering av om arvingen skal tape arveretten. Hvis handlingen er av en slik art at det ikke reageres med ubetinget fengselsstraff, er det vanskelig å begrunne at den skal føre til tap av arveretten. Når det gjelder forbrytelser som er pådømt i utlandet, må kravet om ubetinget fengselsstraff forstås i lys av retten i det landet hvor dommen ble avsagt, slik også NOU 2007: 16 s. 199.

20.2.2 Fradømmelse av retten til berikelse ved deling av felleseie

Når den ene ektefellen dør, gir ekteskapsloven kapittel 15 regler for delingen mellom den lengstlevende ektefellen og avdødes arvinger. Hvis deling skal skje, gjelder de vanlige delingsreglene i kapittel 12 tilsvarende. Hovedregelen i § 58, som gjennom henvisningene i § 77 kommer til anvendelse fullt ut, innebærer at ektefellenes nettoformuer skal deles likt. Det kan her være tale om betydelige verdier, og det kan være liten forskjell på å overta halvdelen av felleseiet og å ta arv. Spørsmålet aktualiseres hvis avdøde ektefelle hadde størst formue. Hvis man aksepterer den premissen som ligger bak arveloven § 73, nemlig at det i visse tilfeller er urimelig at en gjerningsperson får overført økonomiske verdier fra den avdøde, er det vanskelig å begrunne at retten til å overta halvparten av avdødes del av felleseiet ikke skal berøres. Skiftelovutvalget foreslo at det skulle innføres regler om fradømmelse av retten til berikelse ved deling av felleseie, jf. i NOU 2007: 16 s. 197–198.

Arvelovutvalget er enig med Skiftelovutvalget i at det bør innføres en bestemmelse om fradømmelse av retten til å kreve deling av felleseiet.

Fradømmelse av retten til å kreve deling av felleseiet skaper imidlertid nye problemer. Deling av felleseiet vil kunne berike gjerningspersonen i tilfeller hvor avdøde hadde størst netto likdelingsformue, og det kan berike avdødes dødsbo i tilfeller hvor gjerningspersonens formue er størst. Ved utformingen av regelen må det vurderes om tap av retten til deling av felleseiet bare skal gjelde når avdødes del av felleseiet var størst. Argumentet for en slik ensidig løsning er at det er gjerningspersonens økonomiske fordel som skal falle bort. Motargumentet er at et ensidig tap av retten til deling av felleseiet vil øke sanksjonens karakter av straff. Skiftelovutvalget gikk derfor inn for en regel som i prinsippet virker begge veier, men at fradømmelse av retten til å kreve deling ikke vil benyttes når unnlatelse av deling er til fordel for gjerningspersonen.

Arvelovutvalget slutter seg til Skiftelovutvalgets synspunkter, og går inn for at retten får en skjønnsmessig adgang til å fradømme gjerningspersonen retten til å kreve deling av felleseiet. Bestemmelsen foreslås gitt som ny § 78a i ekteskapslovens kapittel 15. For den foreslåtte bestemmelsens nærmere enkeltheter vises det til merknadene.

20.2.3 Fradømmelse av odelsrett

Utvalget har vurdert om det bør innføres en særlig lovhjemmel for fradømmelse av odelsrett. Odelslovutvalget vurderte dette spørsmålet i NOU 2003: 26 på s. 113. Odelslovutvalget foreslo endringer i odelsloven § 21 om nektelse av rett til odelsløsning når odelsløsning vil være klart urimelig. Endringene kom inn i odelsloven i 2009. Odelslovutvalget mente at retten til å nekte odelsløsning ville gi tilstrekkelig hjemmel til å stanse et krav om å bli eier i kraft av odelsrett, for eksempel i tilfeller hvor odelsløseren har tatt livet av den tidligere eieren. Arvelovutvalget er enig med Odelslovutvalget i at det ikke er behov for noen egen hjemmel for fradømmelse av odelsretten i tillegg til odelsloven § 21.