Studie av grunneiersamarbeid sammenlignet med gårdeiersamarbeid

NIBR/OsloMet har i samme periode gjennomført en studie for KMD om frivillig samarbeid mellom grunneiere i transformasjonsområder, det vil si kvartaler som skal omdannes til ny og høyere utnytting og omdanning og kraftig fortetting av sentrumsområder . Sammenligning med gårdeiersamarbeid i vår studie viser en del fellestrekk, men også noen forskjeller. Ett fellestrekk er hvordan prosessen med å etablere samarbeid er viktig, tidkrevende og at tillit mellom partene er avgjørende for utfallet. Menneskelige verdier som ærlighet og pålitelighet er grunnleggende for å skape tillit, samtidig som kjennskap til kompetanse hos de involverte har betydning for tillit til at prosessen vil gå bra. Et annet fellestrekk er at formalisering av samarbeidet sikrer framdrift og forpliktelse, og også at samarbeidene varierer i grad av forpliktelse. Også i denne studien kommer gratispassasjerproblematikken til syne. Dessuten at denne type samarbeid i mange tilfelle dreier seg om å investere tid, og noe penger, i fellestiltak der avkastning både er vanskelig å måle og usikker. Et tydelig fellestrekk er knyttet til det å se felles mål og at det å realisere egne målsettinger alene, uten en viser også noen tydelige forskjeller. Grunneiersamarbeid er i sin natur forbigående og ikke permanent. Partene må derfor enes om hvor langt inn i utviklingsprosessen de vil samarbeide og når de vil selge, og også at det må være mulig å trekke seg ut underveis. Derfor er det viktig å regulere «exit». Det er store verdier som «legges i potten» slik at juridisk trygghet er avgjørende. Gårdeiersamarbeid er til sammenligning mer permanent og knyttet til drift og forvaltning, og det blir derfor ikke så aktuelt fra starten å regulere avvikling av samarbeidet.

Hva kan nasjonale eller regionale myndigheter gjøre for sentrumsutvikling?

Svarene på dette spørsmålet kan inndeles i tre grupper. Flere snakket om det samme:

Eksempler og erfaringsoverføring. Det etterspørres eksempler på hvordan andre kommuner rigger samarbeidsmåter med private, hva slags avtaler de har og hvilke forpliktelser som er knyttet til. Denne kartleggingen, som Kommunal og moderniseringsdepartementet tok initiativ til og som NIBR/OsloMet har gjennomført, er svar på dette behovet. Arbeidet har munnet ut i eksempelsamlingen og denne fellesdelen der variasjoner og fellestrekk, samt gjennomgående og vesentlige erfaringer er analysert. Et sted sier de at nasjonale myndigheter kan støtte opp om dette arbeidet ved å lage nye veiledere og nye retningslinjer som kommunene kan jobbe ut fra.

Sørge for relevante tilskuddsordninger. Til hva: Flere etterlyser muligheten til å søke midler til innovasjon av nye arbeids- og samarbeidsmåter i sentrumsutvikling og at dette blir mulig å søke for ulike type steder. Innovasjon i offentlig sektor er høyt på dagsorden, og da er nye eller forbedrede arbeids- og samarbeidsmåter sentralt, både i og på tvers av offentlig og privat sektor. Det hjelper ikke disse kommunene at det er et program i Forskningsrådet som kanskje noen helt få kan få anledning til å delta i. Det de trenger er mulighet til ekstra midler og tidsbruk til utprøving og evaluering av nye samarbeidsmodeller, inkludert det å håndtere samskaping. Til hvem: Spørsmålet om hvem som kan søke støtte bør også ses på. For eksempel pekes det på at Innovasjon Norge støtter bedrifter og foretak, men gir ikke støtte til innovasjon og utprøving av sentrumsutvikling med offentlig – privat samarbeid. Andre tilskuddsmuligheter gjelder ikke for Oslo, men for distriktskommuner eller små og mellomstore byer. Noen mener at statlige finansieringsordninger ofte er innrettet mot de største byene og kommuner i distriktene, mens det er få muligheter for små og mellomstore byer til å søke. KMD sine tilskuddsmuligheter er bare åpne for kommuner (sentralt, ikke for bydeler i de store byene). Det etterlyses finansieringsmuligheter til innovasjon på dette feltet der også lokale aktører kan stå som søkere (som torgforening, innbyggerinitiativ, stedsbaserte ideelle og frivillige foreninger). Her er det tydelig et behov for å fremskaffe oversikt over hvilke tilskuddsordninger som kan være aktuelle for utprøving av denne type offentlig – privat samarbeid, om det er et tomrom her som burde fylles, og ikke minst: hvem som kan søke støtte.

Endre praksis med lokaliseringer utenfor bysentrum

Kommuneplanleggere understreker at det er viktig at det kommer tydelige signaler fra myndighetene om arealbruk og de store strategiske plangrepene. I de siste årene har dette særlig gått på å skape vekst og næringsetablering i byene og tettstedene, lokalisere næringer, boliger, bedrifter og skoler sentralt i sentrumsområder og slik samtidig ivareta kravene til fortetting og knutepunktutvikling av miljømessige hensyn.

Men flere peker på at det bør bli mer samsvar mellom liv og lære hos nasjonale myndigheter; det er en frustrasjon over at staten – og i en del tilfelle fylkeskommunen - selv ikke etterlever de styringssignalene de gir til kommunene om å lokalisere virksomheter sentralt. Informantene sier at det er bekymringsfullt at statlige/regionale arbeidsplasser som politi, tingrett, NAV, sykehus, videregående skoler og institusjoner flyttes ut av sentrum eller etableres i randsonen av bykjernen snarere enn i sentrumsområder i tråd med Byvekstavtaler og andre styringssignaler fra nasjonale myndigheter. Når dette dreier seg om store arbeidsplasser som samtidig brukes daglig av publikum, klienter og elever så sier det seg selv at det får betydelige konsekvenser for livet i sentrum i en liten eller mellomstor by. Noen mener at staten ikke bør gis full frihet til lokalisering av sine statlige virksomheter. Hvert fagfelt (som politi, skole eller helse/sykehus) kan isolert sett fortsette med «silotenkning» uten å ta hensyn til konsekvensene i den byen og nærregionen de er lokalisert i. Men det blir lagt merke til som noe negativt.

Men noen lyspunkt er det når det i en by fortelles at: «Fylkeskommunen har gjort mye riktig de siste 10-12 årene med å legge føringer for detaljhandel, lokalisering av offentlige arbeidsplasser, og etablering og plassering av nytt NAV-kontor. Fylkeskommunen har vært tydelige på at alle funksjonene skal være i sentrum». Dette har antakelig inspirert også kommunen til å prøve å etterleve prinsippet om at «det som kan lokaliseres i sentrum, det skal lokaliseres i sentrum». Et prinsipp som flere kommuner nå bestreber seg på for å nå målene sine om levende og livskraftige bysentrum.