8 Organisering og ledelse ved statlige universiteter og høyskoler

8.1 Innledning

Dagens regler om styrets oppgaver ved statlige universiteter og høyskoler ble i hovedsak fastsatt ved universitets- og høyskoleloven (uhl.) fra 2005, som i stor grad videreførte tidligere gjeldende rett, jf. Innst. O. nr. 48 (2004–2005), jf. Ot.prp. nr. 79 (2003–2004).

Universitets- og høyskolelovutvalget hadde flere forslag om endringer i reglene om styring og ledelse ved statlige universiteter og høyskoler. Disse forslagene ble vurdert i forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 111 L (2020–2021). På bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) vedtok Stortinget endring i reglene om vekting av stemmer ved valg av rektor, og for øvrig å videreføre dagens regler.

8.2 Styret

8.2.1 Dagens regler

Etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-1 er styret er det øverste organet ved institusjonen. Det har ansvar for at den faglige virksomheten holder høy kvalitet og for at institusjonene drives effektivt og i overensstemmelse med de lover, forskrifter og øvrige mål og rammer som til enhver tid gjelder.

Alle beslutninger ved institusjonen som er tatt av andre enn styret, tas etter delegasjon fra styret og på styrets ansvar. Styret kan delegere sin avgjørelsesmyndighet til andre ved institusjonen i den utstrekning det ikke følger av universitets- og høyskoleloven at styret selv skal fatte vedtak, eller det er andre særlige begrensninger i adgangen til å delegere.

I uhl. § 9-2 om styrets oppgaver er det fastsatt at styret skal fastsette strategien for virksomheten, legge planer for den faglige utviklingen og sikre at institusjonen bruker ressursene i samsvar med målene Stortinget og departementet har fastsatt. Styret skal fastsette en skriftlig instruks for og føre tilsyn med den daglige ledelsen. Styret selv fastsetter virksomhetens interne organisering på alle nivåer. Organiseringen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt. Styret skal avlegge årsregnskap med redegjørelse for resultatene av virksomheten og legge fram forslag til budsjett for kommende år. Det skal i størst mulig grad være åpenhet om styrets arbeid.

8.2.2 Høringsforslaget

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo ikke vesentlige endringer.

Departementet foreslo i sin høring at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd. Departementet ba særlig om høringsinstansenes syn på om en slik regel bør begrenses til å gjelde studiesteder og profesjonsfag som allerede finnes i dag.

Departementet viste til at det klare utgangspunktet bør være at styret ved institusjonene skal ha ansvaret for den interne organiseringen av virksomheten, men at hensynet til distriktspolitiske konsekvenser tilsier at avgjørelser om nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning bør være en politisk beslutning. Med sentrale profesjonsfag med stor regional betydning siktet departementet til for eksempel lærerutdanning, sykepleierutdanning og andre profesjonsutdanninger som kan tiltrekke seg mange studenter. Departementet forutsatte for øvrig at statlige universiteter og høyskoler som vurderer å avvikle profesjonsfag med stor regional betydning, tar initiativ til dialog med departementet for å avklare rammene for institusjonens myndighet.

8.2.3 Høringsinstansenes syn

Sju høringsinstanser kommenterte universitets- og høyskolelovutvalgets forslag til bestemmelse om styrets oppgaver. Generelt mente høringsinstansene at reglene bør bli klarere og mindre omfattende. Politihøgskolen viste til særskilte forhold som gjelder for den.

Det er 53 høringsinstanser som uttalte seg om departementets forslag om nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning. Det var seks høringsinstanser som støttet forslaget om at nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag med stor regional betydning skal avgjøres av Kongen i statsråd, og 33 høringsinstanser som ikke støttet det. Det var åtte høringsinstanser som ikke eksplisitt kommenterer om de støttet eller ikke, men de aller fleste av disse hadde innvendinger til forslaget eller til at forslaget fremmes uten ytterligere utredning.

De som støttet forslaget er Helse Bergen HF, Helse Sør-Øst HF, Nordland fylkeskommune, Fagforbundet, Industri Energi, og LO Norge. De fleste begrunnet støtten med behovet for gode offentlige og desentraliserte høyskoler og universiteter, og viser til at for mange er en reell mulighet for livslang læring knyttet til å ha et lokalt tilbud om kompetanseheving. Helseforetakene pekte på at regionsykehusene har særlig behov for forutsigbarhet spesielt knyttet til kritisk og sårbar kompetanse.

De som gikk mot forslaget er blant annet 22 universiteter og høyskoler, Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, NOKUT, Forskerforbundet, NHO, Norsk studentorganisasjon og Universitets- og høgskolerådet. Mange argumenterte med at forslaget er et inngrep i institusjonenes autonomi og at institusjonene selv er nærmest til å vurdere og beslutte om studiesteder mv. bør legges ned. Flere trakk fram at forslaget går i motsatt retning av målene i tillitsreformen til regjeringen. Flere var bekymret for at distriktspolitiske hensyn vil gå på bekostning av kvalitet, og dessuten at institusjoner vil bli pålagt å opprettholde tilbud som det ikke er ressurseffektivt å opprettholde. Flere pekte også på at det er unødvendig å legge myndigheten til Kongen i statsråd fordi departementet gjennom ordinær instruksjon kan gripe inn overfor en institusjon dersom det er behov for det. Blant de som var imot forslaget var det også flere som pekte på at forslaget er uklart, blant annet at det er uklart hva som menes med «studiested» og hva som menes med «sentrale profesjonsfag med stor regional betydning».

Det var ni høringsinstanser som uttalte seg om den mulige avgrensningen til tilbud som er opprettet før loven trer i kraft. Sju av disse støttet en slik avgrensning og viser til at det ellers kan føre til at institusjoner ikke tar sjansen på å opprette nye tilbud. LO så ingen grunn til å begrense forslaget. Universitetet i Oslo, som var imot hele forslaget, støttet heller ikke avgrensningen fordi det blir altfor detaljert å regulere hvilke studiesteder og profesjonsfag som skal omfattes. Mange av de som ikke støttet forslaget, uttalte seg ikke eksplisitt om en mulig avgrensning. Flere av dem viste imidlertid til risikoen for at institusjoner ikke tar sjansen på å opprette nye tilbud som et argument mot hele forslaget.

8.2.4 Departementets vurdering

8.2.4.1 Generelt

Departementet foreslår i all hovedsak å videreføre reglene om styrets ansvar og oppgaver. Det klare utgangspunktet bør være at styret ved institusjonene skal ha ansvaret for den interne organiseringen av virksomheten. Departementet foreslår å videreføre dette med den begrensningen som er omtalt i punkt 8.2.4.2.

8.2.4.2 Nedleggelse av studiesteder

I universitets- og høyskoleloven er det lagt tydelig til grunn at universiteter og høyskoler skal ha stor grad av selvstyre og selvstendig ansvar. Imidlertid har beslutninger om nedleggelse av studiesteder og avvikling av sentrale profesjonsfag sammenheng med distriktspolitiske mål. Dersom en institusjon legger ned et studiested eller avvikler et sentralt profesjonsfag, kan dette få stor betydning for både arbeidsplasser og befolkningen i området. Slike beslutninger kan dessuten hindre nasjonale mål om god tilgang til utdanning over hele landet. Departementet mener det klare utgangspunktet bør være at styret ved institusjonene skal ha ansvaret for den interne organiseringen av virksomheten. Hensynet til distriktspolitiske konsekvenser tilsier imidlertid at avgjørelser om nedleggelse av studiesteder kan være beslutninger av så stor regional betydning at disse bør tas på politisk nivå. Dessuten er mange studiesteder opprettet etter politiske beslutninger.

Departementet mener at hovedregelen bør være at styrene ved institusjonene skal fastsette den interne organiseringen av institusjonens virksomhet, men med den begrensningen at det også bør følge av loven at nedleggelse av studiesteder skal avgjøres av Kongen i statsråd. Departementet går ikke videre med forslaget om at avvikling av sentrale profesjonsfag med regional betydning skal besluttes av Kongen i statsråd. Departementet har en alminnelig instruksjonsmyndighet overfor de statlige universitetene og høyskolene. Dette innebærer at departementet kan gripe inn i saker, som for eksempel at en institusjon skulle ta beslutninger av særlig stor betydning, som ikke er i tråd med politiske mål. Departementet forutsetter at statlige universiteter og høyskoler som vurderer å avvikle profesjonsfag med regional betydning, tar initiativ til dialog med departementet for å avklare rammene for institusjonens handlingsrom.

8.2.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• at myndigheten til å beslutte nedleggelse av studiesteder legges til Kongen i statsråd, se forslaget til § 4-1 femte ledd andre punktum

• å ellers videreføre reglene i uhl. §§ 9-1 og 9-2 om styrets ansvar og oppgaver, se forslaget til §§ 4-1 og 4-2

8.3 Styrets sammensetning

8.3.1 Dagens regler

Styret skal ha elleve medlemmer og bestå av fire medlemmer valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling, ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte, to medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne medlemmer. Departementet utpeker et av de eksterne styremedlemmene til å være styrets leder. Hvis rektor er valgt etter universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 10-2, er rektor styrets leder, og trer inn i styret i stedet for ett medlem valgt blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling.

Styret selv kan fastsette en annen styresammensetning, og styret kan fastsette at det skal ha et flertall av eksterne medlemmer. Ansatte i undervisnings- og forskerstilling, teknisk og administrativt ansatte, studenter og eksterne skal være tilfredsstillende representert i styret. Ingen av disse gruppene skal ha flertall alene. Studentene skal ha minst 20 prosent av medlemmene, jf. uhl. § 4-4.

Departementet kan i særlige tilfeller fastsette en annen styresammensetning eller styreordning enn loven ellers beskriver.

8.3.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det i ny lov brukes «vitenskapelige stillinger» istedenfor «undervisnings- og forskerstilling» i reglene om styrets sammensetning ettersom det her siktes til de som ikke er teknisk og administrativt ansatte, og ikke bare til undervisnings- og forskerstillinger slik de er opplistet i hovedtariffavtalen i staten. Endringen i begrepsbruken i denne regelen innebærer ingen realitetsendringer. Se også punkt 11.1.1.

Departementet foreslår også enkelte andre språklige endringer som ikke har rettslig betydning.

Departementets mener at det ellers ikke er behov for flere endringer i reglene om styrets sammensetning enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

8.3.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre uhl. § 9-3 om styrets sammensetning med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 4-3.

8.4 Valg og oppnevning av styret

8.4.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-3 første ledd fastsetter det alminnelige utgangspunktet for fordeling av styrets medlemmer: fire medlemmer blant ansatte i undervisnings- og forskerstilling, ett medlem valgt blant de teknisk og administrativt ansatte, to medlemmer valgt blant studentene og fire eksterne styremedlemmer. Styret kan på visse vilkår fastsette en annen styresammensetning. Departementet kan også i særlige tilfeller fastsette en annen styresammensetning.

Uhl. § 9-4 sjette ledd regulerer oppnevning av eksterne styremedlemmer. Bestemmelsen sier at forslag til eksterne styremedlemmer og varamedlemmer fremmes av institusjonens styre, mens det er departementet som oppnevner disse styremedlemmene. For kunsthøyskolene fremmes forslag av høyskolens styre og av Norsk kulturråd. Sametinget oppnevner på fritt grunnlag to av de eksterne styremedlemmene og ett varamedlem ved Samisk høgskole. Departementet oppnevner på fritt grunnlag styreleder blant de eksterne styremedlemmene, med mindre institusjonen har valgt rektor som styrets leder, og øvrige eksterne medlemmer og numeriske varamedlemmer for fire år.

8.4.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår at det i ny lov brukes «vitenskapelige stillinger» istedenfor «undervisnings- og forskerstilling» i reglene om valg og oppnevning av styret (se begrunnelse i punkt 8.3.2). Departementet foreslår også enkelte andre språklige endringer som ikke har rettslig betydning. Departementets mener at det ellers ikke er behov for flere endringer i reglene om valg og oppnevning av styret enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

8.4.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 9-3 første ledd og § 9-4 første til sjette ledd om valg og oppnevning av styret, se forslaget til § 4-4.

8.5 Begrensninger i valgbarhet

8.5.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-4 sjuende ledd at styret selv kan bestemme at visse stillinger ikke er valgbare til institusjonens styre. Videre følger det av uhl. § 9-4 tiende ledd at styret selv fastsetter nærmere regler om valgene.

Regelen i uhl. § 9-4 sjuende ledd er videreført med enkelte endringer fra universitetsloven fra 1989.

Institusjonene fastsetter selv regler om valgene, og flere institusjoner har regler om at enkelte ansatte i lederstillinger ikke er valgbare til styret, som f.eks. universitetsdirektør, assisterende universitetsdirektør, rektor, prorektor, viserektor, dekan, visedekan, instituttleder, instituttnestleder, avdelingsdirektør og fakultetsdirektør. Det er også noen som har regler om at enkelte funksjoner som rapporterer direkte til styret heller ikke er valgbare, som for eksempel studentombud og personvernombud.

8.5.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å oppheve uhl. § 9-4 sjuende ledd om at styret kan bestemme at visse stillinger ikke er valgbare til institusjonens styre. Det vil da fortsatt være opp til styret å vurdere eventuell regulering av valgbarhet fordi styret uansett skal fastsette nærmere regler for valgene, jf. utvalgets forslag til § 3-4 sjuende ledd. Utvalget legger til grunn at ut over mer tekniske regler, vil institusjonen også kunne ha regler om valgbarhet, for eksempel hvor høy stillingsprosent deltidsansatte må ha for å kunne stemme og være valgbare.

8.5.3 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget.

8.5.4 Departementets vurdering

Departementet legger til grunn at styrets mulighet til å bestemme valgbarhet opprinnelig var ment som en adgang til å bestemme at visse administrative lederstillinger ikke skulle være valgbare til styret, jf. Ot.prp. nr. 62 (1988–1989). Regelen har vært endret flere ganger og i universitets- og høyskoleloven er den utformet generelt. Departementet mener at styret bør kunne bestemme valgbarhet innenfor lovens rammer. Det kan være gode grunner til at personer i visse stillinger ikke skal kunne velges til styret. For eksempel kan det være vanskelig for administrative ledere dersom de settes i en situasjon som gjør at de blir valgte og administrative ledere for samme området. Det er også naturlig at styret ønsker en viss tilknytning til institusjonen for dem som skal velges til institusjonens styre blant de ansatte, og at det dermed for eksempel kan være aktuelt å begrense valgbarheten slik at personer i små ansettelsesforhold ikke kan velges.

Departementet mener at styret bør kunne bestemme valgbarhet i institusjonens valgreglement og at det ikke er nødvendig med en egen hjemmel om at styret kan bestemme at visse stillinger ikke skal være valgbare. Departementet foreslår derfor å ikke videreføre bestemmelsen i dagens lov § 9-4 sjuende ledd om at styret selv kan bestemme at visse stillinger ikke er valgbare til institusjonens styre, men understreker at styret fortsatt kan regulere dette i valgreglement med hjemmel i ny § 4-4.

8.5.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre reglene i uhl. § 9-4 sjuende ledd om begrensning på valgbarhet.

8.6 Plikt til å ta imot og utføre tillitsverv

8.6.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-5 første ledd at en ansatt har plikt til å ta imot og utføre tillitsverv ved valg til styret og andre tillitsverv ved institusjonen. Videre følger det av bestemmelsen at den som har gjort tjeneste i et tillitsverv, har rett til fritak fra gjenvalg til dette i like lang tid som vedkommende har fungert i vervet. For et varamedlem som har møtt som medlem minst halve valgperioden, kan det kreves fritak for valg som medlem i neste periode.

Det følger av uhl. § 9-5 andre ledd at innehaver av tillitsverv skal fratre når valgbarheten opphører.

8.6.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo at bestemmelsen skulle oppheves. Forslaget ble ikke begrunnet, men utvalget viste til at ettersom paragrafen ble foreslått tatt ut av loven vil det være opp til styret å vurdere eventuell regulering av slike forhold.

8.6.3 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget.

8.6.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å ikke videreføre regelen i uhl. § 9-5 første ledd i den nye loven.

Dagens regler om ansattes plikt til å ta imot og utføre tillitsverv har eksistert i universitetslovgivningen siden før 1989, men med noen endringer i ordlyden. Da den nye loven om universiteter og høgskoler kom i 1995, ble reglene videreført fra den tidligere loven om universiteter og høyskoler fra 1989, men lovens ordlyd ble endret fra «de tilsatte som blir foreslått til tillitsverv, har plikt til å motta vervet» til «tilsatt som blir valgt til tillitsverv etter denne lov, har plikt til å ta imot vervet». Det er uklart om endringen var ment å innebære en realitetsendring. Det er dermed uklart om det i dag skal forstås som en ubegrenset plikt til å ta imot valg eller en plikt til å ta imot vervet dersom man selv har samtykket til å stille til valg.

Departementet har sett på ulike valgreglementer hos universitetene, og flere av disse har regler om at kandidater som foreslås, må gi et forhåndssamtykke til å påta seg vervet. Dette tilsier at regelen i uhl. § 9-5 ikke blir praktisert som en ubegrenset plikt til å ta imot verv hvis man ikke ønsker det.

Departementet påpeker at det finnes hensyn som kan tilsi at det bør være en plikt til å ta imot og utøve tillitsverv i universitets- og høyskolesektoren, for eksempel av rekrutteringshensyn. På grunn av tradisjon med valgte ledere i universitets- og høyskolesektoren kan dette være mer aktuelt enn i andre sektorer. Departementet mener imidlertid at en plikt til å ta imot og utføre tillitsverv for de ansatte, altså en form for tvang, ikke er et godt virkemiddel for rekruttering. Loven har heller ingen regler om konsekvensen av å ikke ta imot og utføre tillitsverv, noe som etter departementets vurdering innebærer at plikten i praksis uansett ikke er reell.

Departementet mener at det ikke er tungtveiende grunner for å videreføre uhl. § 9-5 første ledd, og foreslår derfor at denne regelen ikke videreføres i den nye loven.

Universitets- og høyskolelovutvalget viser til at en konsekvens av å ta regelen ut av loven er at det da blir opp til styret å regulere dette forholdet.

Departementet mener imidlertid at institusjonen som arbeidsgiver ikke kan pålegge de ansatte å påta seg verv i kollegiale organer gjennom styringsretten, fordi det er ikke en kjerneoppgave for stillingen. Departementet mener også at pålegg om å ta imot og utføre verv ligger utenfor det institusjonene kan fastsette regler om i valgreglementet, jf. dagens lov § 9-4 tiende ledd. Konsekvensen av å ikke videreføre uhl. § 9-5 er dermed at styret ikke kan pålegge ansatte å påta seg verv i styret eller andre tillitsverv ved institusjonen. Men departementet legger til grunn at styret i valgreglementet kan regulere hva som er konsekvensen for sammensetningen av et kollegialt organ dersom en person velger å fratre vervet, for eksempel at de vil bruke varamedlemmer, gjennomføre nyvalg osv.

Departementet foreslår også å ikke videreføre uhl. § 9-5 andre ledd, som innebærer at en som har et verv ikke kan beholde det hvis personen ikke lenger oppfyller kriteriene for å ha vervet. Et eksempel er at en person som er valgt inn i styret av de ansatte, ikke lenger kan ha styrevervet hvis vedkommende fratrer stillingen ved institusjonen. Etter departementets vurdering er det åpenbart at en person må fratre vervet i slike tilfeller, og at man ikke trenger å regulere dette eksplisitt i loven. Det må imidlertid være slik at innehaveren av vervet skal fratre når valgbarheten opphører. Departementet legger til grunn at styrene kan fastsette nærmere regler om dette i valgreglementet. Departementet foreslår også å ikke videreføre uhl. § 9-4 fjerde ledd, som innebærer at et styremedlem blir stående inntil nytt styremedlem er valgt selv om tjenestetiden er utløpt. Når særlige forhold foreligger, har et styremedlem rett til å tre tilbake før tjenestetiden er ute. Styret og gruppen som har valgt styremedlemmet, skal gis rimelig forhåndsvarsel. Departementet legger til grunn at styrene selv fastsetter regler om at varamedlemmer møter når styremedlemmer må fratre verv mv.

8.6.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre regelen i uhl. §§ 9-4 fjerde ledd og 9-5 om plikt til å ta imot verv for de ansatte.

8.7 Ledelsesmodeller

8.7.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven åpner for to ulike ledelsesmodeller.

Hovedmodellen innebærer at det skal være et styre med elleve medlemmer, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-3. Fire av styremedlemmene, inkludert styrelederen, blir oppnevnt av departementet. Styret selv ansetter rektor, som har ansvar for den samlede virksomheten, jf. § 10-1.

Den andre modellen er at rektor velges av de ansatte og studentene, og at rektor er styrets leder, jf. uhl. § 10-2. Både studentene og de ansatte har stemmerett ved valg av rektor, og både ansatte og eksterne kandidater kan velges som rektor. Også i denne modellen har styret elleve medlemmer. Fire styremedlemmer oppnevnes også i denne modellen av departementet. Når rektor er valgt, skal institusjonen ha en administrerende direktør med lovfestet ansvar og myndighet som øverste leder for den samlede administrative virksomhet ved institusjonene, jf. § 10-3.

8.7.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget var delt i synet på ledelsesmodell for statlige universiteter og høyskoler. Et flertall i utvalget foreslo at alle institusjoner skal ha ekstern styreleder, oppnevnt av departementet. Dette er i tråd med dagens hovedmodell. Utvalget foreslo videre at institusjonene selv kan avgjøre om rektor skal ansettes eller velges. I dagens hovedmodell er det ikke mulig for institusjonene å ha valgt rektor og ekstern styreleder. Institusjonene må i dag enten ha ekstern styreleder og ansatt rektor, eller valgt rektor som også er styrets leder.

Utvalgets flertall presiserte at styret må sørge for at rektor og den øvrige ledelsen rekrutteres gjennom prosesser som gir et så bredt tilfang av relevante kandidater som mulig, og har legitimitet både innad i og utenfor institusjonen. Uavhengig av om rektor skal velges eller ansettes, viste utvalget til at styret også kan stille vilkår om kvalifikasjoner som aktuelle kandidater må ha.

Mindretallet i utvalget foreslo å videreføre dagens ordning med at statlige universiteter og høyskoler selv kan bestemme om de skal ha ekstern styreleder og ansatt rektor, eller om de skal ha valgt rektor som også er styrets leder.

8.7.3 Departementets vurdering

Departementet foreslår ikke flere endringer i reglene om ledelsesmodell enn dem som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

Departementet mener at spørsmålet om ledelsesmodell i realiteten dreier seg om hvorvidt dagens hovedmodell skal gjelde for alle statlige universiteter og høyskoler, eller om institusjonene fortsatt skal kunne velge modellen hvor valgt rektor også er styrets leder. Departementet mener at hovedmodellen der departementet oppnevner styrelederen, og der styret ansetter rektor, legger best til rette for rekruttering av den best kvalifiserte kandidaten som rektor. Departementet mener at dette gir et tydelig og avklart ansvarsforhold mellom styret som øverste ansvarlige organ og rektor som daglig leder, og at det styrker styrets strategiske rolle og kontrollfunksjon.

Departementet mener at en modell med ekstern styreleder og valgt rektor, er egnet til å gi uklare ansvarsforhold.

Imidlertid foreslår departementet at institusjonene fortsatt selv bør kunne bestemme at de skal ha valgt rektor som styrets leder. Dette er også i tråd med et stort flertall av høringsinstansene i høringen av NOU 2020: 3, se også nærmere omtale om høringsinstansenes syn i Prop. 111. L (2020–2021) punkt 2.14.2.1. Institusjoner som har valgt rektor, skal også ha en administrerende direktør, se uhl. § 10-3. Administrerende direktør leder den samlede administrative virksomheten. For øvrig må styret fastsette prosessen for ansettelse av direktøren i tråd med øvrige regler om ansettelse, og de nærmere rammene for direktørens ansvar og oppgaver.

8.7.4 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene om ledelsesmodell, se forslaget til §§ 4-5 til 4-7.

8.8 Rektors fratreden

8.8.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 10-4 at det skal ansettes eller velges en ny rektor hvis rektor fratrer før funksjonstiden er ute. Hvis institusjonen har prorektor, fastsetter styret selv at prorektor overtar hvis rektor har forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av funksjonstiden.

8.8.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget har foreslått at reglene om rektors fratreden oppheves uten at det er nærmere begrunnet.

8.8.3 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget.

8.8.4 Departementets vurdering

Universitets- og høyskoleloven inneholder ikke eksplisitt krav om at institusjonene skal ha rektor, men dette følger forutsetningsvis av blant annet uhl. § 10-1 som har bestemmelser om rektors oppgaver, og fastsetter at rektor skal ansettes på åremål med mindre rektor er valgt etter uhl. § 10-2. Det er opp til styret å velge om rektor skal ansettes eller velges, og det er styret som selv foretar utlysing og ansettelse av rektor. Valgt rektor skal også ansettes i åremål etter § 6-4 med mindre vedkommende alt er ansatt på institusjonen.

Departementet mener at uhl. § 10-4 første ledd om at det skal ansettes eller velges en ny rektor hvis rektor fratrer før funksjonstiden er ute, er overflødig da dette også vil følge av uhl. § 10-1 første ledd første punktum. Regler som er rettslig overflødige, bør som hovedregel bør fjernes for å unngå en unødvendig stor lov. Departementet foreslår derfor å ikke videreføre dagens § 10-4 første ledd i den nye loven.

Uhl. § 10-4 andre ledd om at prorektor overtar hvis rektor har forfall eller fratrer vervet, gjelder i tilfeller hvor det er valgt rektor. Dette framgår på litt uklar måte av ordlyden ved at bestemmelsen bruker ordet «verv», som normalt brukes om valgte funksjoner. At det gjelder valgte rektorer, framkommer tydeligere i tidligere lover som regelen er videreført fra.

Fram til 1996 var regelen at prorektor alltid overtar som rektor for resten av valgperioden når rektor fratrer. I lov om universiteter og høgskoler fra 1995 ble dette endret slik at det ble opp til styret om prorektor skulle overta og det ble bare adgang til dette dersom rektor har forfall eller fratrer vervet i løpet av det siste året av funksjonstiden. Endringen ble begrunnet med at det er uheldig at prorektor overtar hvis «store deler av valgperioden gjenstår, både av hensyn til prorektor, og av hensyn til styrets sammensetning, hvor man nå blir sittende uten en prorektor i et lengre tidsrom. Hvis man ikke har gardert seg med særregler om supplering av styret hvis rektor eller prorektor trer ut eller har forfall, vil man sitte med et undertallig og skjevt sammensatt styre». Endringen innebar at det må holdes nyvalg på rektor for resten av valgperioden hvis rektor fratrer før det siste året av sin valgperiode.

Regelen om at prorektor overtar er et unntak fra hovedregelen om at rektor skal velges i en valgperiode på fire år og fra de prosedyrekravene som ellers gjelder ved valg av rektor. Dersom regelen oppheves, må det foretas et nyvalg av rektor etter reglene i § 10-4 dersom rektor fratrer. Da vil styret ikke kunne la prorektor ta over som rektor annet enn helt midlertidig fram til ny rektor er valgt, eventuelt ansatt. Departementet mener styret bør ha muligheten til å la prorektor overta i siste del av funksjonstiden dersom rektor fratrer.

Departementet mener loven bør ha en bestemmelse som overlater til styret fullt ut å selv bestemme hvordan det vil løse situasjoner der rektor fratrer før funksjonstiden er over. I så fall vil styret kunne velge å la prorektor ta over uavhengig hvor lenge det er igjen av funksjonstiden. Styret vil også kunne velge å la andre enn prorektor ta over, men dette vil trolig ikke være naturlig. Det er ikke lenger krav om at prorektor er medlem av styret, slik som i 1995-loven. Dermed vil det ikke nødvendigvis være problematisk for styresammensetningen om prorektor tar over som rektor i en større del av funksjonstiden. Dette vil uansett styret være nærmest til å vurdere. Departementet foreslår å flytte regelen til paragrafen om valgt rektor, se § 4-6, da det er bare i de tilfellene den er relevant.

Departementet kan derimot ikke se at det er nødvendig å regulere at styret kan la prorektor overta dersom rektor har forfall. Dersom rektor har forfall, er det åpenbart at noen andre må utføre rektors oppgaver, og at styret må kunne overlate oppgavene til prorektor. I slike tilfeller vil det ikke utløses en plikt til å velge eller ansette ny rektor og det trengs dermed ikke en særregel for å fravike disse reglene. Departementet mener at en valgt rektor er i en særlig posisjon i styringshierarkiet ved institusjonen, men kan ikke se at det likevel er nødvendig å regulere styrets adgang til å la prorektor ta over ved forfall. Departementet foreslår derfor å ta ut delen om forfall som i dag følger av uhl. § 10-4 andre ledd.

8.8.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ikke viderefører regelen i uhl. § 10-4 første ledd om at det skal ansettes eller velges en ny rektor hvis rektor fratrer før funksjonstiden er ute

• å videreføre regelen i uhl. § 10-4 andre ledd om at styret kan bestemme at prorektor overtar hvis rektor fratrer vervet, men ta ut formuleringen «forfall», se forslaget § 4-6 tredje ledd andre punktum

8.9 Styrets saksbehandling

8.9.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-6 at styret skal behandle saker i møte, med mindre styrets leder finner at saken kan forelegges skriftlig eller behandles på annen betryggende måte. Styrets leder sørger for at styret holder møter så ofte som det trengs. Medlem av styret og rektor eller administrerende direktør kan kreve at styret sammenkalles. Innkalling til møte skal skje med rimelig varsel. Styremøtene ledes av styrelederen, eller i dennes fravær av den styret utpeker som møteleder.

Styremedlemmene har plikt til å møte hvis ikke vedkommende har gyldig forfall. Styremedlemmene har plikt til å delta i forhandlingene og avgi stemme. De kan ikke stemme blankt annet enn ved valg.

Om ikke styret for enkelte tilfeller bestemmer noe annet, har ansatt rektor eller administrerende direktør rett og plikt til å være til stede og til å uttale seg på styremøtene.

Styrets møter skal holdes for åpne dører. Styret kan vedta at møtene skal holdes for lukkede dører, eller at bestemte saker skal behandles for lukkede dører. Behandling av sak etter andre punktum skjer for lukkede dører. Det skal føres møtebok for styret.

8.9.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget mener at loven bør ha noen overordnede bestemmelser for å sikre forutberegnelighet, men for øvrig bør styret i hovedsak fastsette regler for sitt eget arbeid.

8.9.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

8.9.4 Departementets vurdering

Departementet deler utvalgets syn på at styret i hovedsak bør fastsette regler for sitt eget arbeid. Departementet mener prinsippet om at styret skal sørge for størst mulig grad av åpenhet om arbeidet sitt, og at styremøter som hovedregel holdes for åpne dører, fortsatt bør være lovfestet, men at styret ellers selv skal fastsette regler for arbeidet i en styreinstruks. Dette tilsier at lovens bestemmelser om ansvaret og oppgavene til rektor og administrerende direktør når valgt rektor er styreleder, blir mindre omfattende og detaljerte enn i dag. Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i reglene om styrets arbeid.

8.9.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å forenkle reglene i uhl. § 9-6 om styrets saksbehandling slik at den nye loven bare slår fast hovedregelen om åpenhet om styrets arbeid og åpne styremøter, og at styret selv skal fastsette regler for arbeidet sitt, se forslaget § 4-8

• å ikke videreføre reglene i uhl. § 10-1 tredje til sjette ledd, § 10-2 første ledd bokstav a siste punktum og bokstav b og § 10-3 tredje til sjuende ledd om enkelte konkrete oppgaver for rektor og administrerende direktør

8.10 Vedtaksførhet og flertallskrav

8.10.1 Dagens regler

Styret er vedtaksført når mer enn halvparten av medlemmene er til stede og avgir stemme, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-7 første ledd. Styret tar avgjørelser med alminnelig flertall av de avgitte stemmer hvis ikke loven fastsetter noe annet, jf. § 9-7 andre ledd. Ved stemmelikhet i andre saker enn valg er møteleders stemme avgjørende. Stemmelikhet ved valg avgjøres ved loddtrekning. Styremedlemmene skal avgi stemme i andre saker enn valg og ansettelse ved stemmetegn. Avstemning ved valg og ansettelse skal skje skriftlig hvis ett av de møtende medlemmer krever dette.

8.10.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslår i hovedsak å videreføre dagens regler. Utvalget foreslår at styret er vedtaksført når mer enn halvparten av medlemmene deltar i styrebehandlingen. Har noen forfall, skal varamedlemmet innkalles.

Utvalget foreslår at styret tar avgjørelser med alminnelig flertall av de avgitte stemmene. Ved stemmelikhet er møtelederens stemme avgjørende.

8.10.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

8.10.4 Departementets vurdering

Departementet mener at styret som hovedregel skal ta avgjørelser med alminnelig flertall av de avgitte stemmene. Det er i tråd med dagens regler, og departementet ser ikke grunnlag for å endre dette. Videre viser departementet til at beslutninger treffes med alminnelig flertall i en rekke andre virksomheter, for eksempel statsforetak, jf. statsforetaksloven § 25, og helseforetak, jf. helseforetaksloven § 27. Noen avgjørelser er imidlertid av en slik art at avgjørelser bør tas med to tredels flertall. Dette er regulert i de aktuelle reglene, for eksempel forslagets §§ 12-1 og 12-3.

Departementet foreslår å videreføre regelen om at ved stemmelikhet er møtelederens stemme avgjørende, men å oppheve regelen om at stemmelikhet «ved valg» skal avgjøres ved loddtrekning. Departementet legger til grunn at styrene ikke foretar «valg», og at bestemmelsen derfor er uten rettslig betydning.

8.10.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ikke videreføre reglene i uhl. § 9-7 andre ledd og tredje om valg ved stemmelikhet avgjøres ved loddtrekning, at avstemming skjer ved stemmetegn og at avstemming skal skje skriftlig hvis ett av de møtende medlemmene krever det

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 9-7 om vedtaksførhet og flertallskrav, se forslaget til § 4-9

8.11 Adgangen til å avsette styret

8.11.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 9-8 at Kongen i statsråd kan avsette styret og oppnevne et midlertidig styre inntil nytt styre er valgt og oppnevnt første ledd hvis styret setter institusjonens videre virksomhet i fare. Kongen i statsråd kan avsette et styremedlem dersom særlig tungtveiende grunner taler for det, eller særlige omstendigheter svekker tilliten til styremedlemmet, jf. § 9-8 andre ledd.

8.11.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre det gjeldende regelverket.

8.11.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

8.11.4 Departementets vurdering

Departementet mener loven fortsatt bør åpne for at Kongen i statsråd kan avsette styret. Regelen bør videreføre at vilkåret for å avsette styret er at styret ved sine disposisjoner bringer virksomheten i «fare». Selv om «fare» språklig sett kan ses som en lav terskel, må vilkåret leses i sammenheng med resten av lovteksten. At myndigheten til å treffe beslutninger er lagt til Kongen i statsråd tilsier at terskelen er høy, og at det må foreligge en betydelig «fare» eller skade ved styrets forvaltning av institusjonen. Samlet sett vil det bare helt unntaksvis være aktuelt å avsette styret etter denne regelen. Å velge og oppnevne et nytt styret kan ta tid, og derfor bør Kongen i statsråd kunne oppnevne et midlertidig styre i påvente av at et nytt styre er på plass.

Videre bør loven videreføre at Kongen i statsråd kan avsette enkeltmedlemmer i styret dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Både styremedlemmer som er valgt og ansatt, bør kunne avsettes. Terskelen for dette bør være tilsvarende høy som ved avsettelse av styret. Uenighet mellom et styremedlem og departementet om institusjonens retningsvalg vil klart nok ikke være tilstrekkelig. Mulige eksempler på grunnlag for avsettelse kan være økonomisk utroskap overfor institusjonen eller seksuelle overgrep mot ansatte eller studenter, eller det foreligger andre vesentlige forhold som er uforenlig med ansvaret som styreverv ved et universitet eller en høyskole.

8.11.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 9-8 om å avsette styret og styremedlemmer, se forslaget til 4-10.

8.12 Forhold utad

8.12.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 12-1 første ledd at styret representerer institusjonen overfor offentlige myndigheter. I andre ledd er det slått fast at rektor er institusjonens rettslige representant, stedfortreder og institusjonens talsperson overfor offentlige myndigheter og allmennheten, og at rektor kan oppnevne stedfortreder i den enkelte sak.

Første ledd og delen av andre ledd om at rektor er institusjonens talsperson overfor offentlige myndigheter og allmennheten kom inn i regelverket ved vedtagelsen av dagens lov i 2005. Delen av andre ledd om rektor som rettslig representant og stedfortreder er videreført fra lov om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989 § 65. Den tidligere loven brukte bare uttrykket «stedfortreder». Uttrykket «rettslig representant» kom inn i 2005-loven i tillegg til «stedfortreder», men det er ikke holdepunkter i forarbeidene for at det med «rettslig representant» er ment som noe annet enn «stedfortreder». I 1989-loven og 1995-loven er det tydeligere at det siktes til de tilfellene der institusjonen er stedfortreder (partsrepresentant) etter uhl. § 12-2 andre og tredje ledd.

8.12.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å oppheve uhl. § 12-1. Forslaget er bare kommentert i fotnote til lovspeilet hvor det står at regelen anses å være overflødig.

8.12.3 Høringsinstansenes syn

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget.

8.12.4 Departementets vurdering

Departementet mener det er unødvendig å regulere i loven hvem som representerer institusjonene overfor offentlige myndigheter. Styret er det øverste organet ved institusjonen, og styret vil representere institusjonen med mindre styret selv har bestemt noe annet. I styringsdialogen mellom departementet og institusjonene kan departementet velge om det bare vil forholde seg til styret, selv dersom dette ikke er lovregulert. Departementet mener derfor at uhl. § 12-1 første ledd er overflødig.

Departementet kan heller ikke se at det er noen grunn til at det må stå i loven at rektor er institusjonens talsperson overfor offentlige myndigheter og allmennheten. Det følger av § 10-1 andre ledd at rektor er daglig leder for institusjonens faglige og administrative virksomhet i samsvar med de rammene og påleggene som styret fastsetter. Rektors oppgave som talsperson bør i likhet med andre oppgaver skje innenfor de rammene og påleggene som styret fastsetter. Styret er etter § 9-2 tredje ledd pålagt å fastsette instruks for den daglige ledelsen. Det er naturlig at styret selv gjør nærmere vurdering av stillingsfullmakter, oppgaver, ansvarsdeling, roller osv. i en slik instruks. Da er det unødvendig å ha detaljer i loven om slike forhold. Departementet mener derfor at regelen om rektors oppgave som talsperson i uhl. § 12-1 andre ledd første punktum er overflødig.

Uhl. § 12-1 andre ledd handler ellers om rektors rolle som rettslig representant og stedfortreder. Rettslig representant og stedfortreder er synonymer. En stedfortreder er en person som ivaretar partens rettigheter og plikter i rettssaker, jf. tvisteloven § 2-5. I uhl. § 12-2 andre ledd er det fastsatt at institusjonen er part i saker som gjelder institusjonens enkeltvedtak der det ikke er adgang til å påklage vedtaket til departementet eller annet organ utenfor institusjonen. Departementet foreslår i punkt 8.13 å ikke videreføre uhl. § 12-2, men legger opp at til at institusjonene fortsatt skal representere staten i slike saker. Dette gjøres da gjennom delegering eller instruks. Det vil i så fall være opp til styret om rektor skal utpekes som rettslig representant (stedfortreder). Departementet mener derfor at uhl. § 12-1 andre ledd om rektors rolle som rettslig representant (stedfortreder) også er overflødig.

Målet i tillitsreformen om økt bruk av tillitsbasert ledelse tilsier at avgjørelser om representasjon (talsperson og stedfortreder) ikke bør foretas av departementet, men kan overlates til styret. Samtidig kan det spørres om målet om tillitsbasert ledelse gjør at oppgaven (kompetansen) fortsatt legges direkte til rektor i loven. På den andre siden vil det i praksis trolig ikke være noen innskrenking av rektors handlingsrom å la oppgaven som talsperson følge de generelle reglene i § 10-1 andre ledd fordi rektor i de fleste tilfellene uansett vil kunne opptre som institusjonens talsperson overfor offentlige myndigheter og allmennheten i kraft av å være daglig leder. En stedfortreder (rettslig representant) for upersonlig rettssubjekter må være en person, jf. tvisteloven § 2-5. Styret må dermed utpeke en person som skal være stedfortreder i de tilfellene der institusjonen skal representere staten. I praksis vil dette trolig delegeres til rektor, som igjen kan utpeke en annen som stedfortreder med mindre styret bestemmer noe annet.

8.12.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre uhl. § 12-1 om forhold utad.

8.13 Partsrepresentasjon ved søksmål

8.13.1 Dagens regler

Det normale utgangspunktet i norsk rett er at søksmål mot staten skal rettes mot staten ved ansvarlig statsråd som statens partsrepresentant, jf. domstolloven § 191. En egen paragraf om hvem som representerer staten ved søksmål mot statlige universiteter og høyskoler kom inn i loven om universiteter og vitenskapelige høgskoler fra 1989.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 12-2 første ledd at staten ved departementet er part i søksmål som vedrører institusjonens forhold, hvis ikke annet følger av andre ledd. Det følger av andre ledd at staten ved institusjonen er part når gjenstanden for tvisten skriver seg fra institusjonens enkeltvedtak etter forvaltningsloven, og det ikke er adgang til å påklage vedtaket til departementet eller annet organ utenfor institusjonen. I tredje ledd er det en hjemmel for departementet til å bestemme at staten ved institusjonen skal være part også i andre saksforhold som vedrører institusjonen.

8.13.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget har foreslått noen mindre endringer i uhl. § 12-2 slik at bestemmelsen skal reflektere at det er staten som juridisk person som uansett er part i søksmål mot et statlig universitet eller en høyskole, og at reglene handler om hvilken del av staten som er saksøkt og hvem som representerer staten.

8.13.3 Høringsinstansenes syn

Det er ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget.

8.13.4 Departementets vurdering

Det følger av tvisteloven § 2-1 hvem som har partsevne. Statlige forvaltningsorganer, slik som de statlige universitetene og høyskolene, har ikke partsevne. Dersom en slik institusjon saksøkes, er det staten som er part i søksmålet, jf. tvisteloven § 2-1 første ledd bokstav b.

Departementet viser til at uhl. § 12-2, slik utvalget også legger til grunn, må forstås som en regel om hvem som representerer staten i søksmålet, og ikke hvem som er part. Det følger av tvisteloven § 2-5, jf. domstolsloven § 191 at det er statsråden som er partsrepresentant (stedfortreder) når staten er part. Tvisteloven § 2-5 andre ledd åpner for at statsråden kan delegere stedsfortrederskapet, jf. også Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) og merknaden til § 2-5. Slik delegering kan gjøres for en enkelt sak eller for bestemte sakstyper og må skje skriftlig.

Departementet viser til at tvisteloven dermed gir tilstrekkelig hjemmel for departementet til å delegere til institusjonene å representere staten i søksmål som gjelder institusjonen. Departementet kan gjennom delegering eller instruks fastsette at institusjonene skal representere staten i de sakstypene som nevnt i uhl. § 12-2 andre ledd, og i andre saksforhold som vedrører institusjonen, jf. tredje ledd. Der stedfortrederskapet ikke er delegert, vil det være departementet som representerer staten, slik det er regulert i uhl. § 12-2 første ledd i dag.

Regelen om partsrepresentasjon kan ha hatt større rettslig betydning i universitetsloven fra 1995. Regelen trakk en grense mellom departementets og institusjonens kompetanse og ansvar der man la til grunn at departementet ikke hadde alminnelig instruksjonsmyndighet. I dag er det imidlertid ikke nødvendig å lovfeste dette fordi de statlige universitetene- og høyskolene er forvaltningsorganer underlagt departementets instruksjonsmyndighet, med noen få unntak. Institusjonens faglige frihet etter uhl. § 1-5 er etter departements vurdering ikke til hinder for at departementet kan delegere oppgaven som stedfortreder til den enkelte institusjon i søksmål om enkeltsaker ved institusjonen.

Etter departementets vurdering er derfor uhl. § 12-2 i praksis rettslig overflødig. Et argument for å likevel beholde første og andre ledd om i hvilke tilfeller henholdsvis departementet og institusjonene representerer staten, er at det kan være nyttig informasjon til den som skal saksøke. Det kan også være tydeligere for institusjonene i hvilke tilfeller de skal representere staten dersom det står i loven istedenfor i en instruks eller et delegeringsbrev. På den andre siden vil ikke nødvendigvis uhl. § 12-2 gi svar på hvem som representerer staten, fordi det kan være uklart om sakstypen omfattes av andre ledd og om en sakstype som ikke er omfattet av andre ledd, likevel er delegert etter tredje ledd. Det er en rekke eksempler på at dette framstår som uklart både for domstolene og for de som skal stevne staten i en sak, om stevningen skal rettes mot staten ved institusjonen eller staten ved departementet. Departementet mener det vil være mer hensiktsmessig å legge tvisteloven og domstollovens generelle regler til grunn, slik at stevninger skal angi departementet som rett saksøkt. Departementet kan delegere til institusjonen å representere staten i saken i de tilfellene det er hensiktsmessig.

Departementet mener at man bør unngå dobbeltregulering både for å unngå å få en unødig lang lov og for å unngå misforståelser og ulik praksis ved at ordlyden i universitets- og høyskoleloven avviker fra tvisteloven som regulerer det samme forholdet. Departementet kan heller ikke se at det er tungtveiende grunner til å beholde reglene av pedagogiske grunner.

8.13.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre uhl. § 12-2 om partsforholdet ved søksmål.

8.14 Eiendomsforvaltning

8.14.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 12-3 at styret ved en institusjon som har forvaltningsansvar for egne eiendommer, selv kan avhende fast eiendom med departementets samtykke eller etter generelle regler gitt av departementet. Departementet kan gi regler om leie og bortleie av fast eiendom.

8.14.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre det gjeldende regelverket.

8.14.3 Høringsinstansenes syn

Universitetet i Stavanger mente at det bør være en lik ordning for forvaltning av eiendom for hele sektoren. Øvrige høringsinstanser hadde ikke merknader til forslaget.

8.14.4 Departementets vurdering

Stortinget vedtar fullmaktene til eiendomsforvaltning i de årlige budsjettbehandlingene, og departementet formidler disse videre til institusjonene. Regjeringen og departementet kan fastsette nærmere regler i kraft av å være overordnet myndighet. For eksempel har Kommunal- og distriktsdepartementet fastsatt instruks om håndtering av bygge- og leiesaker i statlig sivil sektor. Departementet legger til grunn at uhl. § 12-3 er uten rettslig betydning, og mener derfor at den bør oppheves.

8.14.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre reglene i uhl. § 12-3 om eiendomsforvaltning.

8.15 Eierskap i selskaper

8.15.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) 12-4 fastsetter at en institusjon kan, innenfor generelle retningslinjer fastsatt av departementet, opprette eller delta i selveiende tiltak eller i selskap når slik deltakelse er av interesse for institusjonens faglige virksomhet og til nytte for samfunnet. Institusjonen må ikke begrense sin selvstendighet i faglige spørsmål og kan ikke skille ut sine ordinære undervisnings- og forskningsoppgaver. Institusjonen skal årlig gi departementet melding om institusjonens deltakelse i slikt samarbeid og om den betydning dette har for institusjonens øvrige virksomhet. Departementet kan pålegge institusjonen å tre ut av slikt samarbeid hvis dette anses nødvendig av hensyn til institusjonens primæroppgaver.

8.15.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre det gjeldende regelverket.

8.15.3 Høringsinstansenes syn

Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget.

8.15.4 Departementets vurdering

Stortinget vurderer i de årlige budsjettbehandlingene hvilke fullmakter de statlige institusjonene skal ha til å opprette og forvalte eierskap i selskaper i, og departementet formidler disse videre til institusjonene i tildelingsbrevene. Regjeringen og departementet kan fastsette nærmere instruks om rammene for eierskapsforvaltning i kraft av å være overordnet myndighet, for eksempel har Kunnskapsdepartementet fastsatt et reglement om statlige universiteters og høyskolers forpliktende samarbeid og erverv av aksjer, jf. rundskriv F-07-13. Departementet legger til grunn at uhl. § 12-4 er uten rettslig betydning, og mener derfor at den bør oppheves.

8.15.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å ikke videreføre reglene i uhl. § 12-4 om eierskap i selskaper mv.