12 Opptak til høyere utdanning

12.1 Krav for opptak til høyere utdanning

12.1.1 Dagens regler

12.1.1.1 Kvalifisering på grunnlag av generell studiekompetanse

Grunnlaget for opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler er generell studiekompetanse (ofte forkortet til GSK), jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-6 første ledd. Generell studiekompetanse oppnås vanligvis gjennom fullføring av et studieforberedende utdanningsprogram i norsk videregående opplæring med de kravene til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter, jf. opptaksforskriften § 2-1 andre ledd.

12.1.1.2 Kvalifisering på grunnlag av annen utdanning eller yrkeskompetanse

Uhl. § 3-6 første ledd andre punktum gir departementet hjemmel til å fastsette i forskrift at også annen utdanning, eller en kombinasjon av utdanning og yrkespraksis, kan være et generelt opptaksgrunnlag. Departementet har fastsatt regler om dette i opptaksforskriften.

Det følger av opptaksforskriften § 2-1 første ledd bokstav b at søkere som fyller 23 år i løpet av opptaksåret, og som kan dokumentere minimum fem års fulltids arbeidserfaring eller utdanning, er kvalifisert for opptak.

Det følger av opptaksforskriften § 2-2 første ledd at man er kvalifisert for opptak til høyere utdanning hvis man har bestått videregående utdanning fra ett av de andre nordiske landene. Søkere som har utdanning fra land utenfor Norden, må i tillegg til å dokumentere bestått utdanning på nivå med norsk treårig videregående opplæring som gir generell studiekompetanse, dokumentere kunnskaper i norsk på et nærmere definert nivå hvis studiet foregår på norsk, jf. opptaksforskriften § 2-2 andre ledd. I tillegg må disse søkerne også dokumentere kunnskaper i engelsk på et nærmere definert nivå. Informasjon om hva slags utdanning søkere med utenlandsk videregående utdanning fra land utenfor Norden må ha for å kunne få opptak til universiteter og høyskoler i Norge framgår av GSU-listen. Listen er bindende ved opptak til lavere grad ved universiteter og høyskoler. Den er veiledende for opptak til høyere grads studier.

Videre følger det av opptaksforskriften § 2-3 at søkere som er tatt opp til høyere utdanning på grunnlag av unntak fra kravet om generell studiekompetanse, jf. kapittel 3 i opptaksforskriften, og som har bestått en slik utdanning på minst ett år (60 studiepoeng), får generell studiekompetanse. De som har fullført fagskoleutdanning med et omfang på 120 studiepoeng (tilsvarende to studieår), vil også oppnå generell studiekompetanse.

12.1.1.3 Unntak fra kravet om generell studiekompetanse for enkelte studier

Det følger av uhl. § 3-6 fjerde ledd at departementet i forskrift kan unnta enkelte studier eller fag fra kravene om generell studiekompetanse. Det er fastsatt slikt unntak i opptaksforskriften §§ 3-4 til 3-9 for blant annet opptak til spesielt tilrettelagt ingeniørutdanning, enkelte arkitekturfag og tekniske fag, enkelte språkfag for søkere med samisk, finsk eller kvensk tilknytning og for opptak til enkelte kunstfag.

12.1.1.4 Unntak fra kravet om generell studiekompetanse for den enkelte søker – dispensasjon i særskilte tilfeller

Det følger videre av uhl. § 3-6 tredje ledd at universiteter og høyskoler i særskilte tilfeller også kan gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse for den enkelte søker (dispensasjon). Tidligere var det et krav om at søker måtte være under 25 år. Ved lovendring på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) ble dette endret ved at aldersgrensen for dispensasjon ble opphevet.

To vilkår må være oppfylt for at en institusjon skal kunne gi dispensasjon etter uhl. § 3-6 tredje ledd. For det første må søkeren ha varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende tilstand. For det andre må søkerens tilstand være av en slik karakter at det ikke har vært mulig for søkeren å oppfylle enkelte krav om generell studiekompetanse.

Ifølge Rundskriv F-03-18 er formålet med dispensasjonsadgangen å hindre åpenbar urimelig behandling av enkeltsøkere. Institusjonene kan bare gi dispensasjon i tilfeller der helt spesielle hensyn gjør seg gjeldende. Som ved opptak på grunnlag av realkompetanse, jf. opptaksforskriften § 3-1, må institusjonen gjøre en konkret vurdering av om studenten har faglig forutsetning for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet vedkommende søker om opptak til.

12.1.1.5 Spesielle opptakskrav

Det har vært et prinsipp at tilnærmet like studier skal ha samme opptakskrav. Det er likevel lang tradisjon for å kreve spesielle fag fra videregående opplæring for opptak til enkelte studier.

Uhl. § 3-6 femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette spesielle opptakskrav i forskrift når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør det nødvendig. Universiteter og høyskoler som ønsker å innføre spesielle opptakskrav for lavere grad, må i dag søke departementet. Spesielle opptakskrav følger av kapittel 4 i opptaksforskriften og gjelder for opptak til alle lavere grads studier ved universiteter og høyskoler. Spesielle opptakskrav er fastsatt i tilfeller der studiet forutsetter særlige kunnskaper eller ferdigheter.

12.1.1.6 Bruk av godkjent generell studiekompetanse ved andre institusjoner

Det følger av uhl. § 3-6 sjette ledd at hvis en søker får godkjent generell studiekompetanse ved én institusjon, kvalifiserer søkeren også for opptak til åpne studier ved andre institusjoner der kravet er generell studiekompetanse. Unntak fra kravet om generell studiekompetanse for enkelte fag eller studier etter uhl. § 3-6 andre, tredje og fjerde ledd kan imidlertid ikke brukes ved andre studier eller institusjoner enn der unntaket ble innvilget.

12.1.2 Høringsforslaget

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å flytte flere regler om de ulike opptaksgrunnlagene fra opptaksforskriften til universitets- og høyskoleloven. Utvalget foreslo også å oppheve aldersbegrensningen i adgangen til å gi dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse. Dette forslaget tok Stortinget stilling til på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021). Utvalget foreslo for øvrig enkelte endringer i forskriftsreglene om opptak, som ikke omtales nærmere her.

Departementet foreslo i sin høring å endre begrepsbruken i loven slik at «generelt opptaksgrunnlag» brukes som en fellesbetegnelse for alle opptaksgrunnlagene, mens «generell studiekompetanse» forbeholdes opptak på grunnlag av fullført og bestått videregående opplæring med riktig fagsammensetning og timeantall.

Departementet foreslo også å oppheve uhl. § 3-6 sjette ledd om adgang til åpne studier ved andre institusjoner. I høringen viste departementet til at adgangen til studieplasser er budsjett- og kapasitetsstyrt. Videre ble det vist til at de fleste studier i dag ikke er «åpne», dels fordi det kan være flere søkere enn det er utlyste studieplasser, dels fordi det kan være fastsatt særskilte opptakskrav.

12.1.3 Høringsinstansenes syn

12.1.3.1 Fordeling av regler mellom lov og forskrift

Det var 17 høringsinstanser som kommenterte høringen av NOU 2020: 3 om å flytte flere av reglene om de ulike opptaksgrunnlagene fra forskrift til universitets- og høyskoleloven. Det var 13 høringsinstanser som støttet utvalgets forslag, blant andre Statped, Høgskulen på Vestlandet (HVL), OsloMet, Politihøgskolen, Universitetet i Bergen, VID vitenskapelige høgskole og Legeforeningen. Det var fire høringsinstanser som ikke støttet forslaget, blant annet Norges handelshøyskole og Universitetet i Oslo.

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om flytting av regler i opptaksforskriften og til lov i departementets høring i 2022.

12.1.3.2 Begrepene «generell studiekompetanse» og «generelt opptaksgrunnlag»

Det var 35 høringsinstanser som kommenterte departementets forslag om å endre begrepsbruk. Av disse er det 21 som støttet forslaget, blant andre Nordland fylkeskommune, Universitetet i Agder, Universitetet i Bergen, Forskerforbundet, LO, Studentparlamentet ved Universitetet i Tromsø, Universitets- og høgskolerådet (UHR) og Utdanningsforbundet. Det er tolv høringsinstanser som ikke støttet forslaget, blant andre Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Østfold, Høgskulen på Vestlandet, Nord universitet, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger og Universitetet i Sørøst-Norge.

Flere av instansene som støttet forslaget, blant andre Universitet- og høgskolerådet, mente at en rydding i begrepsbruken er hensiktsmessig, og at endringen gir uttrykk for et mer presist begrep. LO og Fagforbundet mente at «generelt opptaksgrunnlag» er et mer presist begrep for det som beskrives i loven i dag og støtter at dette tas i bruk som en fellesbetegnelse. Samtidig påpekte LO og Fagforbundet at det er uheldig at departementet bruker begrepet «riktig fagsammensetning og timetall» knyttet til generell studiekompetanse. LO og Fagforbundet mente at alle opptaksgrunnlagene som beskrives i loven er riktige, og at generell studiekompetanse er én av flere veier inn i høyere utdanning. LO og Fagforbundet mente derfor at det framover er av betydning av departementet bruker betegnelser som for eksempel «fullført og bestått norsk videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter» framfor betegnelser som tolkes som at ett opptaksgrunnlag er mer riktig enn andre.

Norges handelshøyskole (NHH) var positiv til departementets forslag om å endre begrepsbruken i uhl. § 3-6 første ledd slik at det med «generelt opptaksgrunnlag» menes alle grunnlag som gir opptak til høyere utdanning. NHH støttet også forslaget om at begrepet «generell studiekompetanse» blir ett av flere opptaksgrunnlag og at «generell studiekompetanse» (GSK) forbeholdes gruppen av søkere som har fullført og bestått videregående skole med de krav til fagsammensetning som departementet fastsetter. NHH mente at det er ønskelig med en presisering i lovteksten hvor det klart framgår at det er flere ulike opptaksgrunnlag til høyere utdanning, og at fullført og bestått videregående utdanning, GSK, er ett slikt grunnlag.

Høringsinstansene som var imot forslaget om å endre begrepsbruken viste til merarbeid knyttet til endringer og at eventuelle endringer bør vurderes i lys av utredningen fra opptaksutvalget. Blant andre pekte Universitetet i Sørøst-Norge (USN) på at forslaget ikke innebærer noen endring i opptakskravene, samtidig som det vil medføre merarbeid knyttet til endring av for eksempel studieplaner, veiledere og nettsideinformasjon. USN mente på denne bakgrunnen at eventuelle endringer først bør vurderes i oppfølgingen av opptaksutvalgets utredning.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse, Dronning Mauds Minne Høgskole og Høgskolen i Innlandet mente også at eventuelle endringer bør vurderes i lys av opptaksutvalgets utredning. Høgskulen på Vestlandet viste til at begrepet «generell studiekompetanse» er såpass innarbeidet at en endring av innholdet vil kunne føre til forvirring for søkerne. Også Høgskolen i Østfold viste til at generell studiekompetanse er et veletablert begrep i alle instanser. OsloMet – storbyuniversitetet mente at å innføre «generelt opptaksgrunnlag» vil bidra til mindre tydelig begrepsbruk enn dagens ordning, og Høgskolen i Østfold, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Universitetet i Stavanger var bekymret for at et nytt begrep i denne sammenheng kan virke mer forvirrende enn oppklarende.

Sikt – kunnskapssektorens tjenesteleverandør som utvikler opptakssystemet som Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse bruker i opptaket, viste til at å innføre begrepet «generelt opptaksgrunnlag» vil påvirke systemene til opptaket. Sikt skrev at dersom man skal skille mellom enkeltvedtak om generell studiekompetanse og enkeltvedtak om andre generelle opptaksgrunnlag, vil et måtte gjøre omfattende endringer i datasystemene som brukes i opptaket. Sikt viste til at det i statsbudsjettet er foreslått avsatt midler til ett nytt opptakssystem, og ber om at en endring i begrepsbruken ikke trer i kraft før det nye systemet innføres. Foreløpig er planen at det nye opptakssystemet skal brukes fra og med opptaket i 2025 for opptak til studieåret 2025–2026.

Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), som har ansvaret for det samordna opptaket, viste også til de tekniske utfordringer en begrepsendring vil medføre. I tillegg peker HK-dir på at endringen kan skape usikkerhet blant dem som allerede har fått et vedtak om generell studiekompetanse i tidligere opptak. HK-dir viste også til at begrepene «generell studiekompetanse» og «generelt opptaksgrunnlag» er semantisk sett like, noe som kan føre til uklarheter.

12.1.3.3 Bruk av vedtak om generell studiekompetanse fra andre institusjoner

Det var 21 høringsinstanser som kommenterte forslaget om å oppheve uhl. § 3-6 sjette ledd om adgang til åpne studier ved andre institusjoner. Av disse er det 16 høringsinstanser som støtter forslaget, blant andre Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir), Høgskolen i Innlandet, Høgskolen i Østfold (HiØ), Høgskulen på Vestlandet (HVL), Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), Universitetet i Agder, Universitetet i Bergen, (UiS), Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger og Universitets- og høgskolerådet (UHR). Det er fem høringsinstanser som er mot forslaget, blant andre OsloMet, LO og NHO.

NTNU, UiO, UiS og UHR støttet forslaget og begrunnet det med at bestemmelsen er utdatert, overflødig eller har utspilt sin rolle. HK-dir hadde ingen innsigelser mot forslaget, men ønsket å gjøre departementet oppmerksom på at én funksjon av denne bestemmelsen er at vedtak om generell studiekompetanse gitt ved én institusjon, blir gjenbrukt ved senere søknader om opptak til høyere utdanning der generell studiekompetanse er opptaksgrunnlaget, med mindre feilaktig vedtak kan påvises. HK-dir ba departementet om å sikre at denne funksjonen opprettholdes. HiØ gjorde oppmerksom på at et vedtak om generell studiekompetanse fattet av én institusjon er gjeldende ved alle universiteter og høyskoler, og mener dette fortsatt må være et gjeldende prinsipp. Også OsloMet spilte inn at det er viktig å beholde en hjemmel i universitets- og høyskoleloven for å kunne gjenbruke vedtak om generell studiekompetanse på tvers av institusjonene.

LO støttet ikke forslaget om å fjerne bestemmelsen om åpne studier, og viste til at prinsippet om at studenter som er tatt opp ved én institusjon, skal kunne ha adgang til åpne studier ved de øvrige, er viktig. NHO og Abelia ønsket flere åpne studier og mente derfor at det vil være uheldig å fjerne muligheten som ligger i denne bestemmelsen basert på dagens tilbud. NSO var kritiske til alle endringer som gjør det vanskeligere med studentmobilitet. NSO mente at det var vanskelig å stille seg positiv til den foreslåtte lovendringer da de ikke kjente omfanget av problemstillingen.

12.1.4 Departementets vurdering

12.1.4.1 Generelt

Departementet går ikke videre med utvalgets forslag om å flytte å regler om de ulike opptaksgrunnlagene fra opptaksforskriften til loven. Loven vil bli unødig detaljert dersom reglene om de ulike opptaksgrunnlagene fullt ut skal framgå av loven. Ved å fastsette dem i loven blir dessuten reglene mer rigide og vanskeligere å endre. Et alternativ er å løfte enkelte sentrale elementer til loven og ha utdypende regler i forskrift. Dette vil i midlertidig gjøre regelverket fragmentarisk og dermed mindre brukervennlig. Departementets vurdering er at det da er bedre å ha reglene ett sted, og at de best hører hjemme i forskrift. Opptaksforskriften er godt kjent og mye brukt, og departementet kan derfor heller ikke se at det reelt sett vil gjøre reglene mer tilgjengelig om de flyttes til lovs nivå.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å videreføre dagens fordeling mellom lov og forskrift der det vanligste grunnlaget, som er generell studiekompetanse på grunnlag av videregående opplæring, framgår av loven og at opptaksgrunnlagene for øvrig reguleres i forskrift.

Departementet foreslå å videreføre hjemmelen for departementet til å gi forskrift om at også annen utdanning eller kombinasjon av utdanning og yrkespraksis kan gi generell studiekompetanse. Videre foreslår departementet at det presiseres at det også kan gi nærmere regler i forskrift om generell studiekompetanse, noe det er regler om i opptaksforskriften i dag.

Departementet foreslår også å videreføre forskriftshjemlene om unntak fra kravet om generell studiekompetanse og om dispensasjon.

Departementet foreslår også å videreføre at universiteter og høyskoler kan ha faglige minstekrav ved opptak til høyere grads studier.

I dagens uhl. § 3-6 første ledd tredje punktum står det at «institusjonen skal vurdere om søkere har kvalifikasjoner likeverdig med de fastsatt krav for opptak». Departementet mener at det er en selvfølge at institusjonene sjekker at søkeren oppfyller kvalifikasjonskravene som er fastsatt i lov og forskrift, og at dette bare er en presisering av det som følger av setningen før om at «departementet kan fastsette at også annen høvelig utdanning eller kombinasjon av utdanning og yrkespraksis skal være generelt opptaksgrunnlag». Departementet mener denne presisering er rettslig overflødig og foreslår å ikke videreføre den i ny lov.

12.1.4.2 Begrepene «generell studiekompetanse» og «generelt opptaksgrunnlag»

Departementet foreslår å beholde begrepet «generell studiekompetanse» som det er inntil videre i stedet for å innføre begrepet «generelt opptaksgrunnlag».

Begrepet «generell studiekompetanse» brukes i regelverket i dag både om fullført og bestått videregående opplæring og om andre opptaksgrunnlag, som annen utdanning og kombinasjon av utdanning og yrkespraksis, jf. uhl. § 3-6 første ledd.

Departementet har merket seg bekymringene til Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse og Sikt om at dagens opptakssystem ikke er rustet for gjennomgående endringer. Begrepet «generell studiekompetanse» er i dag gjennomgående kodet inn i datasystemene som brukes i det samordnede opptaket, og det vil bli tidkrevende, risikofylt og kostbart å skulle endre på disse systemene nå.

I Prop. 1 S (2022–2023) går følgende fram:

Regjeringa foreslår 53,7 mill. kroner i 2023 for å utvikle ei ny teknisk plattform for Samordna opptak. Målet med prosjektet er å utvikle eit sikkert, påliteleg og framtidsretta system, slik at opptaket til høgare utdanning og høgare yrkesfagleg utdanning kan gjennomførast også i komande år.

Sikt har anslått at det nye opptakssystemet vil bli tatt i bruk fra og med opptaket til studieåret 2025–2026. Departementet mener derfor det er hensiktsmessig å vente med å fremme dette forslaget. I tillegg har opptaksutvalget i NOU 2022: 17 foreslått et nytt opptakssystem. Departementet foreslår derfor å ikke gjøre endringer i begrepsbruken nå.

12.1.4.3 Spesielle opptakskrav

Departementet mener at høyere utdanning i utgangspunktet bør være åpent for alle som er kvalifisert. Uhl. § 3-6 femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette spesielle opptakskrav i forskrift «når hensynet til gjennomføringen av studiet gjør dette nødvendig». Departementet ser at det kan være en glidende overgang mellom hva som er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av studiet, inkludert gjennomføring av praksis, og hva som er nødvendig for yrkesutøvelsen som studiet gir grunnlag for. Samtidig er det enkelte studier som spesifikt kvalifiserer for et yrke, og det kan da være lite hensiktsmessig å ta inn søkere som ikke oppfyller de kravene som stilles til yrkesutøvelsen. Departementet foreslår derfor å utvide forskriftshjemmelen om spesielle opptakskrav til også å omfatte opptakskrav av hensyn til yrkesutøvelse. Denne utvidelsen har ikke vært på høring. Departementet mener dette ikke er noen stor utvidelse ettersom opptakskrav av hensyn til yrkesutøvelse i mange tilfeller også vil kunne være relevante for gjennomføring av praksis som en del av studiet. Departementet legger også til grunn at det eventuelt bare vil være aktuelt dersom det foreligger et særlig behov. Mulige behov kan være helsetester, medisinske eller fysiske krav, for eksempel på linje med det som finnes for pilotutdanningene ved Universitetet i Tromsø. Videre kan det innenfor særskilte utdanningsområder være behov for å kunne stille krav om sikkerhetsklarering (se punkt 3.5), slik Forsvarets høgskole har for noen av sine utdanninger. Dersom det blir aktuelt for departementet å fastsette spesielle opptakskrav av hensyn til yrkesutøvelse i forskrift, vil dette på vanlig måte bli sendt på høring.

12.1.4.4 Bruk av vedtak om generell studiekompetanse fra andre institusjoner

Departementet foreslår å ikke videreføre uhl. § 3-6 sjette ledd om at den som er tatt opp som student ved et universitet eller en høyskole, har adgang til åpne studier ved andre universiteter og høyskoler. Adgangen til studieplasser er budsjett- og kapasitetsstyrt. De fleste studier er i dag ikke «åpne», dels fordi det kan være flere søkere enn det er utlyste studieplasser, dels fordi det kan være fastsatt særskilte opptakskrav. Departementet mener derfor at regelen er overflødig og misvisende. Uhl. § 3-6 sjette ledd pålegger ikke institusjonene å ha åpne studier, og innspillene i høringen om at det er ønskelig med flere åpne studier, er derfor ikke et argument for å videreføre regelen. Se også punkt 12.3 om institusjonenes myndighet til å regulere adgangen til det enkelte studiet.

Departementet legger til grunn at studenter som har fått vedtak om generell studiekompetanse ved én institusjon, fortsatt vil være kvalifisert for opptak ved andre institusjoner der opptakskravet er generell studiekompetanse. I praksis vil dette i stor grad ivaretas gjennom den nasjonale opptakstjenesten (samordna opptak), og departementet ser ikke behovet for at dette må stå i loven.

12.1.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å ikke videreføre reglene i uhl. § 3-6 sjette ledd om adgang til åpne studier ved andre institusjoner

• å videreføre hjemmelen i uhl. § 3-6 femte ledd om at departementet i forskrift kan fastsette spesielle opptakskrav når det er nødvendig av hensyn til gjennomføringen av studiet, og ta inn at forskriftshjemmelen også kan brukes når spesielle opptakskrav er nødvendig av hensyn til framtidig yrkesutøvelse

• å ellers videreføre reglene i uhl. § 3-6 om krav for opptak til høyere utdanning med enkelte forenklinger og språklige og strukturelle endringer, se forslaget til § 8-1

12.2 Opptak på grunnlag av realkompetanse

12.2.1 Dagens regler

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-6 andre ledd første punktum at universiteter og høyskoler kan gi søkere som er 25 år eller eldre i opptaksåret, opptak til enkeltstudier hvis søkeren på grunnlag av realkompetanse har de faglige forutsetningene for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet. Universitetene og høyskolene må vurdere den faglige kompetansen opp mot det faget søkeren ønsker å studere. Dokumentert realkompetanse kan både gi opptak til høyere utdanning og gi grunnlag for godkjenning for hele eller deler av et studium, jf. uhl. § 3-5 f.

Realkompetanse omtales ofte som dokumentert kunnskap, dokumenterte ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. Formell læring er den læring som skjer i utdanningssystemet, eventuelt for autorisasjons- og/eller sertifiseringsformål. Ikke-formell læring er strukturert opplæring gjennom kurs og andre tilbud som ikke inngår i utdanningssystemet, mens uformell læring skjer gjennom livet på arenaer som ikke først og fremst er beregnet på strukturert læring.

Regelen om opptak på grunnlag av realkompetansevurdering ble innført ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2001, jf. Ot.prp. nr. 58 (1999–2000). Lovendringen var ledd i oppfølgingen av Kompetansereformen på 1990-tallet, jf. St.meld. nr. 42 (1997–98) og Innst. S. nr. 78 (1998–1999), der Stortinget konkluderte med at realkompetanse skulle kunne gi avkortning i formelle krav til utdanning. I motsetning til den såkalte 23/5-regelen i opptaksforskriften § 2-1 andre ledd, er det ikke krav til fagsammensetning eller timefordeling ved realkompetansevurdering, men det gir da heller ikke generell studiekompetanse.

12.2.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre regelen om opptak på grunnlag av realkompetanse.

12.2.3 Høringsinstansenes syn

Det var seks høringsinnspill som konkret omtalte utvalgets forslag om å videreføre regelen om opptak på bakgrunn av realkompetanse. De fleste støttet forslaget. Enkelte høringsinstanser var også opptatt av at universiteter og høyskoler ikke benytter en for streng norm når de vurderer søkeres realkompetanse. De pekte på at søkere med dokumenterte ferdigheter og generell kompetanse tilegnet uavhengig av læringsarena og ofte fra arbeidslivet, er med sin erfaringsbaserte kunnskap et viktig supplement til kandidater som bare har formell studiekompetanse.

12.2.4 Departementets vurdering

Departementet mener at dagens regler om opptak på grunnlag av realkompetanse i stor grad fungerer etter hensikten, og det ikke er behov for endringer i lovreguleringen av dette.

12.2.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. 3-6 andre ledd første punktum om opptak på grunnlag av realkompetanse, se forslaget til § 8-2.

12.3 Adgangsregulering til et bestemt studium

12.3.1 Dagens regler

Ved lovendring i 2002 fikk reglene om adgangsregulering sin nåværende form. I Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) punkt 12.1.9, merknader til § 39 første ledd står det følgende: «Når styret skal regulere adgangen til det enkelte studium, er det lite hensiktsmessig at departementet på vegne av universitetenes styrer må forelegge retningslinjer for opptak for Stortinget». Adgangsbegrensning og opptakskapasitet ved institusjonene er i dag normalt først og fremst et tema som må vurderes i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for det enkelte år.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-7 fjerde ledd at «departementet kan fastsette adgangsregulering når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet». Slik regulering vil i praksis skje gjennom behandlingen av det årlige statsbudsjettet, i form av bindende forutsetninger for budsjettildelingene til de enkelte institusjonene. Bestemmelsen gir departementet myndighet til å fastsette slike begrensninger i forskrift, utenfor eller uavhengig av budsjettbehandlingen. Den gir altså departementet adgang til å regulere opptaket selv om institusjonen mener at den har kapasitet til å ta opp flere studenter på det aktuelle studiet. Bestemmelsen har blant annet blitt brukt til å regulere opptaket til medisinutdanning.

Bestemmelsen gir departementet et generelt og sterkt styringsinstrument for å påvirke sammensetningen av det samlede utdanningstilbudet. Departementet kan for eksempel gripe inn og sette begrensninger i opptaket på studier eller fag hvor de mener det er overkapasitet, eller de kan bruke bestemmelsen som et virkemiddel til å få overført ressurser fra ett studium eller fag til et annet. I Ot.prp. nr. 40 (2001–2002) punkt 12.1.9, merknad til § 39 nr. 2 står det at denne muligheten har vært lite brukt de siste årene, men departementet ønsket å videreføre den av hensyn til framtidig behov for samordning av opptakskapasitet på nasjonalt nivå.

Det følger videre av uhl. § 3-7 femte ledd at «[n]år kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, kan styret selv regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det, innenfor de rammer og mål som gis av departementet».

12.3.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre dagens regler om at departementet kan gi forskrift om adgangsregulering til et bestemt studium når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet, og at styret selv kan regulere adgangen til det enkelte studium eller deler av det, innenfor de rammer og mål som gis av departementet.

12.3.3 Høringsinstansenes syn

Det var to høringsinstanser som har kommentert forslaget om å videreføre dagens regel om departementets adgangsregulering. Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og LO støttet forslaget.

LO var opptatt av lik rett til utdanning, og mente at departementet i større grad bør regulere opptaket slik at det samlede utdanningstilbudet er i tråd med samfunnets- og arbeidslivets behov.

Det var ingen høringsinstanser som hadde konkrete merknader til forslaget om å videreføre regelen om at styret selv kan regulere adgangen til et studium.

12.3.4 Departementets vurdering

Departementet mener det fortsatt er nødvendig med en mulighet for departementet til å fastsette adgangsregulering når det er nødvendig etter en samlet vurdering av utdanningen i landet.

Adgangsregulering skjer i praksis gjennom behandlingen av de årlige statsbudsjettene. Både gjennom nivået på rammetildelingen til den enkelte institusjonen, og i form av bindende forutsetninger i tildelings- eller tilskuddsbrevet til institusjonen.

Dimensjonering av høyere utdanning påvirker først og fremst hvor mange som utdannes, både totalt og til ulike yrker og fagområder, men dimensjonering kan også påvirke søkemønster. Institusjonene og myndighetene dimensjonerer studietilbudet etter både studentenes ønsker og arbeidslivets behov. Det har vært en jevn økning av studieplasser de siste ti årene. Fra 2012 til 2022 økte antall studieplasser med 21 prosent.

Ettersom utdanning er gratis for studentene, er den statlige finansieringen helt avgjørende for kapasiteten ved de statlige institusjonene. Midler tildeles på bakgrunn av Stortingets vedtak i de årlige statsbudsjettene. Disse kan komme med ulike grader av føringer. Ved tilføring av midler til nye studieplasser har departementet normalt en forventning om en bestemt økning i utdanningskapasiteten.

Departementet ser ingen grunn til å endre den muligheten styret selv har til å regulere adgangen til et enkelt studium, eller deler av det, når kapasitetshensyn eller ressurshensyn krever det, gitt at dette skjer innenfor de rammer og mål som gis av departementet. Departementet presiserer at styret ikke kan delegere denne kompetansen til noe annet organ.

12.3.5 Departementet forslag

Departementet foreslår å videreføre uhl. § 3-7 fjerde ledd og femte ledd om adgangsregulering, se forslaget til § 8-3.

12.4 Rangering

12.4.1 Dagens regler

12.4.1.1 Generelt

I 1999 fastsatte departementet, etter at Stortinget hadde drøftet prinsippene for rangering av kvalifiserte søkere, de første felles forskriftene om henholdsvis opptakskrav og rangering. I 2007 ble det fastsatt en felles forskrift som omfattet opptaket til lavere grads studier, inkludert klagebestemmelser, og som dannet grunnlaget for dagens forskrift om opptak til høyere utdanning.

For studieprogrammer hvor det er flere søkere enn studieplasser, må de kvalifiserte søkerne rangeres for å sikre at opptaket blir rettferdig. Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-7 andre ledd at departementet kan gi forskrift om rangering av opptaket til høyere utdanning. Dette er gjort i opptaksforskriften kapittel 7. Reglene om rangering av søkere gjelder for opptak til alle lavere grads studier, også studier ved institusjoner som ikke er med i det samordnede opptaket.

Opptak til høyere utdanning skjer på grunnlag av rangering innenfor kvoter.

Alle som søker om opptak til høyere utdanning, tilhører i utgangspunktet det som kalles ordinær kvote. Søkere som er 21 år eller yngre i opptaksåret, kan også bli vurdert i førstegangsvitnemålskvoten dersom de har fullført og bestått videregående opplæring på normal tid, og ikke har forbedret karakterene på vitnemålet i etterkant av utstedelsen av vitnemålet.

I tillegg til ordinær kvote og kvote for førstegangsvitnemål finnes det spesielle kvoter som ofte har en geografisk eller kulturell begrunnelse slik som den nord-norske kvoten ved UiT – Norges arktiske universitet og kvote for søkere med samisk språkkompetanse.

12.4.1.2 Særlig om positiv særbehandling

Det følger av opptaksforskriftens § 7-9 at departementet kan bestemme at hvor det ene kjønnet er klart underrepresentert på et enkeltstudium, kan det benyttes inntil to tilleggspoeng for en avgrenset periode ved opptak til denne utdanningen.

Tilleggspoeng for det underrepresenterte kjønn (kjønnspoeng) kan i dag gis både i kvoten for førstegangsvitnemål og i ordinær kvote. Kjønnspoeng kan gis ved opptak til studier der det ene kjønnet er klart overrepresentert i både studentmassen og i yrket for øvrig. Kjønnspoeng er bare relevant for studier der det er meget stor konkurranse om studieplassene. Bruk av kjønnspoeng er omdiskutert da dette innebærer at man bevisst velger å gi søkere av det ene kjønnet et gode som søkere av det andre kjønnet ikke får (positiv særbehandling). Formålet er å oppnå større grad av likestilling mellom kjønnene på et overordnet nivå og dermed jevne ut strukturelle forskjeller i samfunnet. Dette kan bidra til at det over tid oppstår ønskede endringer i samfunnsstrukturer.

Stortinget ba i anmodningsvedtak nr. 605 i 2016 regjeringen om å «utrede utforming og innføring av ekstrapoeng til gutter og jenter som søker på studier der det er for eksempel 80 prosent eller mer av det motsatte kjønn […]». Det å kunne gi tilleggspoeng til det underrepresenterte kjønnet ved opptak til høyere utdanning må vurderes konkret opp mot de kriteriene som framgår av norsk lov, inkludert likestillingsregelverket, nasjonal praksis og praksis fra EFTA-domstolen og EU-domstolen, og opp mot behovet i samfunnet.

Grunnloven § 98 slår fast at alle er like for loven og at ikke noe menneske må utsettes for usaklig eller urimelig forskjellsbehandling av andre. I utgangspunktet beskriver ikke ordlyden i Grunnloven § 98 unntak for positiv særbehandling, men Kontroll- og konstitusjonskomiteen presiserte følgende i Innst. 186 S (2013–2014) kapittel 2.1.6:

Tolkningen av likhetsprinsippet gjøres mer tilgjengelig med forslaget om å beskrive ikke-diskrimineringsprinsippet i samme bestemmelse. Slik understrekes at privilegier ikke skal leses på samme måte som kvotering eller positiv forskjellsbehandling som har som mål å utjevne en eksisterende forskjell i mulighetsfordeling mellom grupper eller personer på grunnlag av egenskaper hos den enkelte […].

Departementet legger til grunn at dette betyr at positiv særbehandling vil være tillatt etter Grunnloven dersom den ikke går lenger enn det som er saklig og forholdsmessig for å oppnå reell likestilling.

EUs likestillingsdirektiv er gjennomført i norsk rett gjennom likestillings- og diskrimineringsloven. Direktivet forbyr direkte og indirekte diskriminering, trakassering på grunn av kjønn, seksuell trakassering og instruksjon om diskriminering, jf. direktivet artikkel 2. EUs likestillingsdirektiv åpner for positiv særbehandling i arbeidslivet, jf. direktivet artikkel 3.

Det framgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 11 at tre vilkår må være oppfylt for at positiv særbehandling skal være tillatt.

For det første er det et vilkår at særbehandlingen er egnet til å fremme formålet til loven. Særbehandlingen må rettes inn mot den gruppen som står svakest på det aktuelle området. Den dårlige utgangsposisjonen kan skyldes ulike forhold. Det neste vilkåret er at tiltaket må være forholdsmessig. Det skal være et rimelig forhold mellom formålet man ønsker å oppnå, og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller dem som blir stilt dårligere. Det siste vilkåret er at særbehandlingen må stoppe når formålet med den er oppnådd. Det klare utgangspunktet er at positive særbehandling bare skal være for en avgrenset periode. For noen grupper kan det være behov for kontinuerlig positiv særbehandling for å oppnå reell likestilling. Likevel bør man ved utgangen av den opprinnelig avgrensede perioden vurdere om man skal fortsette med særbehandlingen.

Etter at den nye likestillings- og diskrimineringsloven trådte i kraft 1. januar 2018, ble opptaksforskriften § 7-9 om tilleggspoeng for det underrepresenterte kjønnet endret slik at det er mulig å gi tilleggspoeng ved opptak til alle studier hvor menn eller kvinner er sterkt underrepresentert i utdanning og yrke.

12.4.2 Høringsforslaget

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre lovens forskriftshjemmel om rangering. Utvalget foreslo to endringer i opptaksforskriftens regler om rangering. De foreslo å oppheve opptaksforskriftens bestemmelse om tilleggspoeng basert på kjønn. Utvalget foreslo også å oppheve opptaksforskriftens regel om særskilt vurdering. Departementet viser til særlig omtale av utvalgets forslag i Prop. 111 L (2020–2021).

Departementet foreslo å presisere i forskriftshjemmelen om rangering at dette kan inkludere regler om positiv særbehandling ved opptak til høyere utdanning. Departementet foreslo at hjemmelen ikke begrenses til å bare gjelde kjønn. Positiv særbehandling av søkere kan også gjøres på annet grunnlag, for eksempel på grunn av funksjonsnedsettelse, dersom vilkårene i likestillings- og diskrimineringsloven § 11 er oppfylt.

12.4.3 Høringsinstansenes syn

Det var mange høringsinstanser som hadde innspill til universitets- og høyskolelovutvalgets forslag. De fleste støttet forslaget om å videreføre forskriftshjemmelen om rangering i loven. Det var også flest som støttet utvalgets forslag om å oppheve regelen om særskilt vurdering, selv om brukergruppene og Norsk studentunion (NSO) ønsket å beholde regelen. Forslaget angående kjønnspoeng ble vurdert av Stortinget på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

Det var 22 høringsinstanser som kommenterte forslaget om en tydeligere hjemmel for forskriftsregler om positiv særbehandling. Av disse var det 20 høringsinstanser som støttet forslaget, blant andre Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, LO, NITO, Tekna, UNIO og Universitets- og høgskolerådet (UHR). Justis- og beredskapsdepartementet støttet ikke forslaget.

De fleste høringsinstansene var positive til at det innføres en tydeligere hjemmel for at departementet i forskrift kan gi regler om positiv særbehandling. NITO mente positiv særbehandling kan være et godt virkemiddel for å jevne ut forskjeller kan være en stor utfordring for samfunnet. LO støttet departementets forslag om å fremme likestilling som et gjennomgående prinsipp som skal sikre alle like muligheter til arbeid, karriere og familieliv.

Komité for kjønnsbalanse og mangfold i forskning (KiF-komiteen), Industri Energi, og LO støttet at positiv særbehandling anvendes til flere grupper minoriteter. Kif-komiteen mente imidlertid at det her også kan være andre virkemidler enn for kjønn, for eksempel kvalifisering via forkurs og støttetiltak for å hindre frafall. De pekte videre på at før en utvidelse til flere diskrimineringsgrunnlag innføres bør forslaget utredes. Hvis utredningen viser at det er mulig å bruke positiv særbehandling overfor flere grupper, vil komiteen støtte dette og ønske at den blir tydeligere hjemlet i loven.

Akademiet for yngre forskere, Akademikerne og Tekna støttet forslaget, men mente lovarbeidet kan avvente til etter behandling av anbefalingene til opptaksutvalget. Norsk Sykepleierforbund støttet tiltak som bidrar til kjønnsbalanse, men mener kvoter eller kjønnspoeng alene ikke er tilstrekkelig. Forbundet mente at man i tillegg må formidle og fremme utdanningen og yrkets faglige standard, oppnådde kompetanse og karrieremuligheter. Videre mente forbundet at kvote eller poenggrense må være en midlertidig løsning med en klar målsetting og tidsavgrensning, og en grundig evaluering for å undersøke om tiltaket har hatt effekt.

Også NITO mente at institusjonene må sikre en gjennomsiktig og velfundert bruk av særbehandling der resultatene synliggjøres. I tillegg mente NITO at det bør være krav om at institusjoner som benytter positiv særbehandling, også satser på andre tiltak for å styrke rekrutteringen, og at det bør gjennomgås hvilke tiltak som er hensiktsmessig.

Justis- og beredskapsdepartementet støttet ikke forslaget, og pekte på at det i høringsnotatet ikke er gjort en nærmere analyse av reglene om positiv særbehandling opp mot EØS-rettslige forpliktelser, særlig likestillingsdirektivet og relevant rettspraksis.

12.4.4 Departementets vurdering

Departementet foreslår i likhet med universitets- og høyskolelovutvalgets å videreføre hjemmelen for rangering i loven. Departementet går ikke her nærmere inn på utvalgets forslag om endringer i forskrift, men viser til at hele opptakssystemet vil bli vurdert i oppfølgingen av NOU 2022: 17 (se punkt 3.4.2).

Det følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 6 at forskjellsbehandling på grunn av kjønn, religion, funksjonsnedsettelser mv. er forbudt. Ifølge likestillings- og diskrimineringsloven § 11 er positiv særbehandling på grunn av forhold som nevnt i § 6 likevel tillatt hvis særbehandlingen er egnet til å fremme lovens formål, det er et rimelig forhold mellom formålet man ønsker å oppnå og hvor inngripende særbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere og særbehandlingen opphører når formålet med den er oppnådd. Departementet legger til grunn at reglene om positiv særbehandling i likestillings- og diskrimineringsloven utgjør rammene for hva slags regler som kan fastsettes om rangering med hjemmel i universitets- og høyskoleloven.

Departementet erfarer at det ofte oppstår spørsmål om forholdet mellom likestillings- og diskrimineringsloven og opptaksforskriften og om hjemmelen for å ha regler om positiv særbehandling i form av kjønnspoeng. Departementet foreslår derfor å presisere i forskriftshjemmelen om rangering i universitets- og høyskoleloven at det kan fastsettes regler om positiv særbehandling i forskrift.

Departementet foreslår at presiseringen om at det kan gis regler om positiv særbehandling ikke begrenses til bare å gjelde kjønn. Hjemmelen vil derfor også omfatte regler om positiv særbehandling av søkere på annet grunnlag, for eksempel på grunn av funksjonsnedsettelse. For alle typer positiv særbehandling er det en forutsetning at praksis er innenfor Grunnloven, likestillings- og diskrimineringsloven og Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Departementets forslag er en presisering og ikke en endring av dagens regler. Forslaget vil gi et tydeligere hjemmelsgrunnlag for regler i forskrift om positiv særbehandling.

Departementet mener det ikke er nødvendig med en nærmere analyse for å innføre en tydeligere hjemmel, slik Justis- og beredskapsdepartementet etterspør, da det uansett er forutsatt at hjemmelen ikke skal åpne for positiv særbehandling utover det som er tillatt etter Grunnloven, diskrimineringsregelverket og Norges EØS-rettslige forpliktelser.

Departementets vurdering er at det ikke er behov for andre endringer i hjemmelen som gir departementet mulighet til å gi forskrift om rangering av søkere til grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler.

12.4.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre forskriftshjemmelen i uhl. § 3-7 andre ledd om rangering, men presisere at dette kan inkludere regler om positiv særbehandling, se forslaget til § 8-4.

12.5 Gjennomføringen av opptaket

12.5.1 Dagens regler

12.5.1.1 Den nasjonale opptaksmodellen og tjenesten samordna opptak

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 3-7 første og andre ledd at departementet kan gi forskrift om nasjonal samordning av opptak, og om klagebehandling. Det er fastsatt regler om dette i opptaksforskriften.

I merknaden til § 3-7 første ledd i Ot.prp. nr. 79 (2003–2004) står det blant annet følgende:

Departementet kan pålegge institusjonene å delta i nasjonal samordning av opptak. Et eventuelt pålegg om slik deltakelse vil måtte skje i dialog med aktuelle institusjoner og institusjonene kan eventuelt pålegges delvis samordning.

Tjenesten Samordna opptak er en del av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse (HK-dir) og administrerer det årlige opptaket til høyere utdanning.

Opptak til lavere grads studier skjer primært gjennom det samordnede opptaket, der de ulike institusjonene som hovedregel saksbehandler opptaket for hverandre. Det samordnede opptaket sørger for at hver søker bare får tilbud om én studieplass, og eventuelt én ventelisteplass. Alle statlige høyskoler og universiteter må delta i det samordnede opptaket for lavere grads studier, mens det er frivillig for private høyskoler. Mange private høyskoler deltar i ordningen, fordi de da får fordelen av å eksponere sine studier og samarbeid i saksbehandlingen. Av store private høyskoler som ikke deltar, er blant andre Handelshøyskolen BI og Høyskolen Kristiania. Hos disse skjer opptaket lokalt ved den enkelte institusjonen.

12.5.1.2 Opptak til høyere grads studier

Etter bestått lavere grad kan man søke opptak til høyere grads studier. Det følger av uhl. § 3-7 tredje ledd at det skal være eget opptak til høyere grads studier.

Med «lavere grad» menes en akademisk grad på nivå med bachelor eller tilsvarende, det vil si av omfang på minst tre år. Dette utgjør første syklus innen høyere utdanning. Med «høyere grad» menes nivået over bachelorutdanningen, altså en akademisk grad på nivå tilsvarende mastergrad, som er andre syklus innen høyere utdanning og bygger på en lavere grad. Se også omtale av gradssystemet i punkt 7.7.

Søknad om opptak til femårige integrerte mastergrader og profesjonsstudier gjøres imidlertid på bakgrunn av generell studiekompetanse. To eksempler på slike studier er medisinstudiet og master i rettsvitenskap.

Regelen om opptak til høyere grads studier gjelder det faglige grunnlaget for opptak til påbygging til mastergrad, doktorgradsstudier og andre påbyggingsstudier, for eksempel praktisk-pedagogisk utdanning (PPU). Bestått høyere grad er som regel et krav for å bli tatt opp på doktorgradsprogrammer.

Universiteter og høyskoler kan fastsette både faglige minstekrav og spesielle krav ved opptak til høyere grads studier, som gjelder i tillegg til de opptakskravene som departementet har fastsatt i forskrift, for eksempel i mastergradsforskriften, eller i rammeplan. Faglige minstekrav for opptak kan være nødvendige ut fra hensynet til studiekvalitet og fornuftig ressursdisponering, også i situasjoner hvor det er fysisk mulig å ta imot flere studenter.

12.5.1.3 Klager på vedtak om opptak

Det følger av uhl. § 3-7 andre ledd at departementet kan gi forskrift om klagebehandling. Søkere kan klage på vedtak om opptak i det samordnede opptaket til en egen nasjonal klagenemnd.

Vedtak om opptak til høyere utdanning er et enkeltvedtak, og søkerne kan klage etter forvaltningsloven § 28. Departementet har i opptaksforskriften kapittel 8 fastsatt regler om klage.

Departementet har oppnevnt en nasjonal klagenemnd for å behandle klager på enkeltvedtak som Samordna opptak fatter om opptak til lavere grads studier ved universiteter og høyskoler. Den nasjonale klagenemnda behandler ikke klager på lokale opptak. Det gjør klagenemnda ved den enkelte institusjonen. Den nasjonale klagenemnda behandler heller ikke klager på vedtak om opptak på grunnlag av realkompetanse, klager på opptak etter at det er innvilget dispensasjon fra enkelte av kravene om generell studiekompetanse, eller klager på vurderinger av spesielle opptakskrav som omfatter ferdigheter eller opptaksprøver fastsatt av institusjonen. Det er klagenemnda ved den aktuelle institusjonen som behandler slike klager. Vedtakene til nasjonal klagenemnd er endelige, og søkerne kan ikke klage på dem.

Det er Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse som fungerer som sekretariat for nasjonal klagenemnd. De har ansvar for å forberede og tilrettelegge klagesakene for nemnda og å innkalle til møter i samråd med nemndas leder.

12.5.1.4 Rekruttering av utenlandske studenter gjennom ekstern formidlingstjeneste

Det følger av uhl. § 3-7 niende ledd at institusjoner som har rekruttert utenlandske studenter ved å benytte eksterne formidlingstjenester, har et ansvar for at studentene har fått tilfredsstillende informasjon om de studiene de er opptatt til, blant annet om studiets oppbygging, hvilken tid studiet er normert til og hvilke faglige krav som stilles. Institusjonene må sørge for at studentene har fått informasjon som gir en tilstrekkelig oversikt over de realiteter studentene vil møte i sin studiehverdag. Institusjonene skal også være informert om hva en student eventuelt betaler for slike formidlingstjenester og eventuelle andre betingelser som er knyttet til slik rekruttering.

12.5.1.5 Behandling av personopplysninger i tjenesten Samordna opptak

Det følger av uhl. § 4-16 første ledd at tjenesten Samordna opptak, universiteter og høyskoler og andre organer som deltar i det samordnede opptaket, kan behandle personopplysninger om søkerne når formålet er å behandle søknader om opptak til høyere utdanning. Uhl. § 4-16 andre ledd viser til at uhl. § 4-15 andre, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for Samordna opptak. Dette er regler om innhenting av personopplysninger, behandling av blant annet helseopplysninger og automatisert saksbehandling (særlig kategori opplysninger). Se 6.8.1 for utfyllende beskrivelse av dagens regler. Uhl. § 4-16 tredje ledd fastsetter at det er forvaltningsorganet som er ansvarlig for Samordna opptak som er behandlingsnansvarlig for personopplysninger i det samordnede opptaket, og at departementet kan gi forskrift om behandling og registrering av personopplysninger.

12.5.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å videreføre reglene om opptak til høyere grads studier med enkelte språklige og strukturelle endringer

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å oppheve uhl. § 3-7 niende ledd som omhandler institusjoner som har rekruttert utenlandske studenter ved å benytte eksterne formidlingstjeneste. Utvalget mente at dette var en bestemmelse som ikke hørte til i en lov.

Utvalget foreslo å videreføre reglene om Samordna opptaks behandling av personopplysninger med enkelte språklige endringer.

12.5.3 Høringsinstansenes syn

Det var åtte høringsinstanser som kommenterte forslaget om å videreføre dagens regler om opptak til høyere grads studier. Alle støttet forslaget. Dette var Unit - Direktoratet for IKT og fellestjenester i høyere utdanning og forskning, Dronning Mauds Minne Høgskole (DMMH), Høgskulen på Vestlandet, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, OsloMet, Universitetet i Bergen (UiB), Universitetet i Oslo (UiO) og Universitetet i Sørøst-Norge (USN). og

UiB viste til at hver institusjon i dag har egne forskrifter om opptak til masterprogram og at et prosjekt om nasjonal samordning av masteropptak startet opp høsten 2020. Også DMMH og USN omtalte dette prosjektet. UiB mente at loven må endres for å gi tilstrekkelig hjemmel for forskriftsregler om et felles masteropptak. UiB foreslo derfor å ta inn følgende tillegg i loven: «Departementet kan gi forskrift om nasjonal samordning av opptak til høyere grads studier, om rangering av søkere og om klagebehandling.»

UiO mente også at utvalgets lovforslag bare gjelder opptak til lavere grads studier, og at er behov for en tilsvarende hjemmel for nasjonal samordning av opptak til høyere grads studier. Også OsloMet ønsket en hjemmel for samordning av masteropptak, og foreslo derfor å ta ut «[d]et skal være eget opptak til høyere grads studier», og ta inn «[s]tyret ved institusjonen kan fastsette faglige minstekrav ved opptak til høyere grads studier».

Unit (nå en del av Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse) presiserte at dagens opptaksforskrift bare gjelder opptak til grunnutdanninger, jf. forskriften § 1-1. Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse mente at det ikke eksplisitt framgår av lovforslaget om departementet kan vedta forskrift om opptak til høyere grads studier, men Unit legger dette til grunn.

Det var ingen høringsinstanser som uttalte seg om forslaget om å ikke videreføre regelen om opplysnings- og veiledningsplikten til institusjoner som har rekruttert utenlandske studenter ved å benytte eksterne formidlingstjeneste

Det var 16 høringsinstanser som ga innspill til utvalgets forslag om å videreføre lovens regler om behandling av personopplysninger. Ingen hadde spesielle merknader til bestemmelsen om behandling av personopplysninger i det samordnede opptaket.

12.5.4 Departementets vurdering

12.5.4.1 Eget opptak til høyere grads studier

Departementet mener at selv om det i dag ikke er en egen regel om opptak til enkeltemner på lavere grad, som også har egne opptak, så anses det som hensiktsmessig å beholde regelen om at det skal være et eget opptak til høyere grads studier.

Opptak til master- og doktorgradsstudier, og andre påbygningsstudier krever et nærmere definert faglig grunnlag. Hvilke fag som kan være grunnlag for et høyere grads studium, og hvilke krav som skal settes til den faglige fordypning i faget, fastsettes i forbindelse med opprettelsen av studiet.

Departementet mener at det er nødvendig å kunne sette faglig begrunnede karakterkrav for opptak til høyere grads studier, også uten referanse til akutte kapasitets- eller ressursproblemer. Det er institusjonen selv som må vurdere og avgjøre hvilke krav det er rimelig å stille til studentenes faglige nivå for opptak til et bestemt mastergrads- eller doktorgradsstudium. De faglige minstekravene bør være sammenfallende ved alle institusjoner som gir samme studier, med samme definerte grunnlag.

Når det gjelder institusjonenes mulighet til å sette karakter som progresjonskrav til studenter som er tatt opp på et integrert masterprogram, er det departementets vurdering at det er uheldig hvis studenter som har bestått alle eksamener og arbeidskrav, mister studieplassen sin underveis i en integrert mastergrad. Det påhviler universitetene og høyskolene å organiserer utdanningstilbudene slik at studentene oppnår det fastsatte læringsutbyttet. I et integrert masterstudium er studenten tatt opp til hele studieløpet, slik at det ikke vil være en ny opptaksprosess i løpet av studiet. Dersom institusjonene ønsker å ha muligheten til å stille karakterkrav underveis, må det organiseres ved at det etableres en 3+2 master.

Departementet har lagt til grunn at det er hjemmel til å fastsette en felles løsning for et nasjonalt masteropptak i dagens uhl. § 3-7 første jf. tredje ledd. Departementet legger til grunn at den også omfatter nasjonal samordning av opptak, innenfor rammen av at det skal være et eget opptak til høyere grads studier. Departementet foreslår også å videreføre uhl. § 3-7 tredje ledd om at det skal være et eget opptak til høyere grads studier.

12.5.4.2 Universiteters og høyskolers opplysningsplikt overfor utenlandske studenter

Departementet deler universitets- og høyskolelovutvalgets vurdering om det ikke bør reguleres i universitets- og høyskoleloven hvilket ansvar universiteter og høyskoler som rekrutterer utenlandske studenter ved å bruk av eksterne formidlingstjenester, har for at studentene har fått tilfredsstillende informasjon om studiene de er tatt opp til.

Departementet mener uhl. § § 3-7 niende ledd er overflødig fordi institusjonenes veiledningsplikt uansett følger av forvaltningsloven. Institusjonene må sørge for at studentene har fått informasjon som gir en tilstrekkelig oversikt over de realitetene studentene vil møte i sin nye studiehverdag.

12.5.4.3 Behandling av personopplysninger i den nasjonale opptakstjenesten

Departementet slutter seg til universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å videreføre innholdet i regelen om rett til å behandle personopplysninger i den nasjonale opptakstjenesten. Det er behov for noen språklige og strukturelle endringer.

Departementet foreslår at adgangen til å behandle personopplysninger også etter personvernforordningen artikkel 9 og 10 videreføres ved at reguleringen med vilkår tas inn direkte i denne paragrafen. Dette vil gi klarere regler, som er bedre i samsvar med personvernforordningen. Henvisningen til personvernforordningen tydeliggjør også at disse reglene utgjør rammen for hva institusjonene kan behandle. Artikkel 9 handler om det som kalles særlige kategorier av personopplysninger, i nåværende universitets- og høyskolelov kalt sensitive personopplysninger. Artikkel 10 regulerer opplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Se nærmere omtale av personvernforordningen i punkt 3.2.8.

Departementet foreslår at vilkåret for behandling av personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10 er at er at den registrerte selv har gitt opplysningene eller har gitt tillatelse til å innhente dem. Dette er samme begrensning som i dag. I opptaket kan det blant annet være relevant å behandle opplysninger om søkerens helse, og i tillegg er det for flere utdanninger nødvendig å levere politiattest.

Departementet foreslår at videre regulering av hvilke personopplysninger som kan behandles, om bruk av automatisert saksbehandling, om tilgang og videre bruk mv. fastsettes i forskrift. Endringene innebærer ingen realitetsendringer.

Forslaget gir institusjonene og den nasjonale opptakstjenesten supplerende rettsgrunnlag for behandling av personopplysninger. Universiteter og høyskoler har også supplerende rettsgrunnlag i § 2-8 (omtalt i punkt 6.8.4). Institusjonene behandler også opptakssøknader på vegne av hverandre og det er derfor nødvendig å inkludere dem her. Dette er også mer brukervennlig.

12.5.5 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre forskriftshjemlene i uhl. §§ 3-6 andre ledd andre punktum og 3-7 første og andre ledd om samordning av opptaket til høyere utdanning, saksbehandling og klagebehandling, se forslaget til § 8-5 første ledd

• å videreføre regelen i uhl. § 3-7 tredje ledd om at det skal være eget opptak til høyere grads studier, se forslaget til § 8-5 andre ledd

• å videreføre reglene i uhl. § 4-16 første ledd om en nasjonal samordningstjeneste for opptak og om at det i opptaket kan behandles personopplysninger, og reglene i uhl. § 4-16 andre ledd om at det i opptaket kan behandles personopplysninger som er nevnt personvernforordningen artikkel 9 og 10 når opplysningene er gitt av den registrerte, eller det er gitt tillatelse til å innhente dem, se forslaget til § 8-5 tredje ledd

• å flytte reguleringen i uhl. § 4-16 andre og tredje ledd av automatisert saksbehandling, behandlingsansvarlig og hvilke personopplysninger til forskrift og presisere forskriftshjemmelen, se forslaget til § 8-5 fjerde ledd

• å ikke videreføre regelen i uhl. § 3-7 niende ledd om institusjonenes veiledning av studenter som er rekruttert gjennom ekstern formidlingstjeneste