14 Læringsmiljø, studentrettigheter og studentrepresentasjon

14.1 Læringsmiljø og universell utforming

14.1.1 Dagens regler

14.1.1.1 Styrets ansvar for læringsmiljøet

Studenters rett til et godt læringsmiljø skal sikre at studentene har en trygg og tilpasset studietilværelse, og kan bruke sin tid på å lære og utdanne seg. Universiteter og høyskoler har ansvaret for å legge til rette for at den enkelte student skal kunne tilegne seg det læringsutbyttet som er fastsatt for studiet.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 første ledd at styret har ansvar for at læringsmiljøet på institusjonen er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd.

Arbeidsmiljølovens regler gjelder i utgangspunktet ikke for studenter og elever. I arbeidsmiljøloven § 1-6 første ledd bokstav a er det imidlertid fastsatt at arbeidsmiljølovens regler om helse, miljø og sikkerhet gjelder for «elever ved institusjoner som har undervisning eller forskning som formål når disse utfører arbeid i virksomhet som går inn under loven». I forskrift 16. desember 2005 nr. 1568 om arbeidsmiljølovens anvendelse for personer som ikke er arbeidstakere, er det presisert at «elever ved institusjoner som har undervisning eller forskning som formål skal når de utfører arbeid som ledd i praktisk opplæring, og arbeidet foregår under forhold som kan innebære fare for deres liv og helse, anses som arbeidstakere i forhold til arbeidsmiljøloven kapittel 1, 2, 3, 4, 5, 18 og 19, med unntak av § 19-2».

Etter uhl. § 4-3 tredje ledd skal styret, i samarbeid med studentsamskipnadene, legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre studentvelferden på lærestedet.

Uhl. § 4-3 femte ledd fastsetter at institusjonens arbeid med læringsmiljøet skal dokumenteres og inngå som en del av institusjonens interne system for kvalitetssikring etter uhl. § 1-6. I NOKUTs tilsyn med kvalitetssystemet inngår også institusjonens arbeid med læringsmiljø, jf. uhl. § 2-1 tredje ledd første punktum.

14.1.1.2 Universell utforming

Det følger av dagens regler at universiteter og høyskoler skal sørge for at institusjonenes alminnelige funksjoner er universelt utformet, jf. uhl. § 4-3 andre ledd.

På bakgrunn av forslag i Prop. 74 L (2021–2022) ble reglene om universell utforming i uhl. § 4-3 oppdatert i tråd med likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18. Det ble også presisert at plikten ikke gjelder utforming som innebærer en uforholdsmessig byrde for institusjonen.

Kravet om universell utforming i universitets- og høyskoleloven er en henvisning til, og en overordnet gjengivelse av, reglene i likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18, som uansett gjelder. I likestillings- og diskrimineringsloven § 17 første og andre ledd er det presisert at offentlige og private virksomheter rettet mot allmennheten har plikt til universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjoner. Med universell utforming menes «utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forholdene, slik at virksomhetens alminnelige funksjoner kan benyttes av flest mulig, uavhengig av funksjonsnedsettelse», jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 17 andre ledd. Universell utforming innebærer at omgivelsene utformes på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker i så stor utstrekning som mulig uten særskilt tilrettelegging. Dette omfatter institusjonens fysiske omgivelser, informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) og det digitale læringsmiljøet.

I likestillings- og diskrimineringsloven § 18 første ledd er det presisert at offentlige og private virksomheter har plikt til universell utforming for informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Universell utforming skal likevel ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det, jf. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 2.

Pliktene til universell utforming etter §§ 17 og 18 gjelder ikke hvis de medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten, jf. § 17 tredje ledd og § 18 tredje ledd. Dette omtales gjerne som forholdsmessighetsbegrensningen, og innebærer at det skal gjøres en konkret interesseavveining for den enkelte virksomheten. Det vil kreves mer av en stor virksomhet med solid økonomi enn av en liten privat virksomhet, jf. forarbeidene til likestillings- og diskrimineringsloven Prop. 81 L (2016–2017) punkt 30. I vurderingen skal det særlig legges vekt på momentene som er opplistet i likestillings- og diskrimineringsloven § 17 tredje ledd bokstav a til f og § 18 tredje ledd bokstav a til d. Institusjonene må foreta en skjønnsmessig vurdering av om utformingen medfører en uforholdsmessig byrde. Momenter som må vurderes er blant andre effekten av å fjerne barrierer for personer med funksjonsnedsettelse, kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonens ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn. Lovens oppramsing er ikke uttømmende, og også andre momenter kan være aktuelle å vurdere.

Det er ikke innført en egen meldeordning for tilfeller der institusjonene konkluderer med at det er en uforholdsmessig byrde å oppfylle plikten om universell utforming. Det er lagt til grunn at tilsynsmyndighetene på eget initiativ og på egnet vis vil følge opp om kravene til universell utforming er oppfylt.

Digitaliseringsdirektoratet, som er tilsynsorganet for universell utforming av IKT, har gitt en veileder til forskriften som er tilgjengelig på direktoratets nettsider. Fristen for universell utforming av nye IKT-løsninger i utdanningssektoren var 1. januar 2019, mens eksisterende IKT-løsninger måtte være universelt utformet innen 1. januar 2021. Dette berører blant annet nettsider, e-læringsplattformer, dokumenter, digital eksamen og apper.

Stortinget behandlet i mai 2021 Prop. 141 LS (2020–2021) Endringer i likestillings- og diskrimineringsloven mv. (universell utforming av IKT-løsninger). Dette gjaldt implementering av EU-direktiv 2016/2102 om tilgjengelighet av nettsteder og mobilapplikasjoner (WAD-direktivet) i norsk rett, jf. Stortinget samtykke videre til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 59 av 5. februar 2021 om innlemmelse av direktiv (EU) 2016/2102 om tilgjengeligheten av offentlige organers nettsteder og mobilapplikasjoner i EØS-avtalen. Stortinget besluttet også at ny § 19 bare skal knytte seg til virkeområdet til likestillings- og diskrimineringsloven § 17, jf. Innst. 456 L (2020–2021).

Plikten til å arbeide aktivt og målrettet for universell utforming av IKT er skilt ut i en ny paragraf i likestillings- og diskrimineringsloven § 19 a. En følge av implementering av WAD-direktivet i norsk rett er at det nå stilles krav til at virksomheten skal utarbeide en tilgjengelighetserklæring som skal opplyse om, og i hvilken grad, virksomhetenes nettsteder og mobilapplikasjoner etterlever direktivets krav. Erklæringen skal publiseres på virksomhetens nettsted. Dette skal følges av en tilbakemeldingsfunksjonalitet som innebærer at brukeren kan be om tilgang til innhold og informasjon som er unntatt fra kravene, og en lenke til klageprosedyre. Vurderinger av om kravene medfører en uforholdsmessig stor byrde skal også dokumenteres i erklæringen. Utarbeiding av tilgjengelighetserklæringer hadde frist 1. februar 2023.

Nye krav til tilgjengeligheten av offentlige organers nettsider og mobilapplikasjoner gjelder i hovedsak nye krav til universell utforming av forhåndsinnspilte tidsbaserte medier (video) gjennom synstolkning, og krav til universell utforming av nye intranett og ekstranett. Nærmere krav til etterlevelse av direktivet er regulert i forskrift om universell utforming av IKT-løsninger. Direktivet trådte i kraft 1. januar 2022 og skal etterleves innen 1 2023.

EUs tilgjengelighetsdirektiv skal etter planen tas inn i norsk rett med planlagt ikrafttredelse juni 2025. Tilgjengelighetsdirektivet skal sørge for felles regulering av krav til tilgjengelighet for produkter og tjenester, og gjelder både offentlige og private virksomheter. Direktivet omfatter blant annet nye krav til e-bøker.

Likestillings- og diskrimineringsloven § 19 oppstiller en særskilt aktivitetsplikt når det gjelder universell utforming. En plikt til å arbeide aktivt for universell utforming kan i en viss utstrekning også utledes av likestillings- og diskrimineringsloven § 24. Paragrafen forplikter offentlige myndigheter til å arbeide for å fremme likestilling og hindre diskriminering, blant annet på grunnlag av funksjonsnedsettelse. Alle universiteter og høyskoler skal derfor ha handlingsplaner for universell utforming.

14.1.1.3 Læringsmiljøbegrepet

Læringsmiljøbegrepet ble oppdatert i 2021 i Prop. 111 L (2020–2021) og er nærmere beskrevet i uhl. § 4-3 fjerde ledd. Her heter det at både fysiske, psykososiale, organisatoriske, digitale og pedagogiske forhold inngår i et helhetlig læringsmiljø.

Det fysiske læringsmiljøet inkluderer bygninger og omgivelser, og krever at hovedløsningen skal være slik utformet at det kan brukes av flest mulig, på en likestilt måte. I dette ligger også krav til universell utforming av byggverk.

Det psykososiale læringsmiljøet dreier seg om de mellommenneskelige forholdene, der trivsel og samhandling står sentralt. Det psykososiale læringsmiljøet utgjøres av en rekke faktorer ved utdanningen, medstudenter og institusjonen. Departementet understreker at det psykososiale læringsmiljøet også påvirkes av faktorer som institusjonene ikke kan ha ansvar for. Institusjonene har likevel et ansvar for å legge til rette for at den enkelte student skal ha forutsetninger for å tilegne seg den kunnskapen som forventes under utdanningen.

Det organisatoriske læringsmiljøet handler blant annet om hvordan studiene er organisert, inkludert hvordan arbeidet med læringsmiljøet spesielt er organisert.

Det digitale læringsmiljøet handler om bruk og utvikling av IKT i læring, og hvordan IKT brukes, integreres og utnyttes som en del av den pedagogiske virksomheten innenfor hvert enkelt fagområde.

Det pedagogiske læringsmiljøet omfatter utforming av læringsmål, form og innhold for et studieprogram eller emne, slik som valg av læringsaktiviteter og vurderingsformer, og hvordan det faglige innholdet ellers presenteres. For øvrig legger departementet til grunn at kravene til læringsmiljø ikke griper inn i uhl. § 1-5 om faglig frihet og ansvar. Det pedagogiske læringsmiljøet påvirkes av studentenes forutsetninger for læring, med utgangspunkt i ulike læringsstiler, behov og preferanser, og studentenes kulturelle og personlige bakgrunn.

Ytterligere krav til læringsmiljøet er ikke beskrevet i loven. Kravene til hva som er fullt ut forsvarlig vil endre seg over tid. Institusjonenes arbeid med læringsmiljøet må følge endringer i samfunnsutviklingen, nye muligheter som følge av ny teknologi mv.

14.1.2 Departementets vurdering

Departementets mener det ikke er behov for flere innholdsmessige endringer i paragrafen om læringsmiljøet ved institusjonene enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) og Prop. 74 L (2021–2022).

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å regulere universell utforming i egen paragraf. Departementet mener at dette forslaget bør følges opp i den nye loven. Endringen er imidlertid bare av strukturell art. Den medfører ingen endring i innholdet i kravene til universell utforming, som allerede er regulert i likestillings- og diskrimineringsloven.

14.1.3 Departementets forslag

Departementet foreslår

• å videreføre reglene i uhl. § 4-3 første, tredje, fjerde og femte ledd om læringsmiljøet med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-1

• å videreføre reglene i uhl. § 4-3 andre ledd om universell utforming, se forslaget til § 10-2

14.2 Forholdet til studentsamskipnadene

14.2.1 Dagens regler

Reglene om universitetene og høyskolenes forhold til studentsamskipnadene kom inn i lov om universiteter og høgskoler fra 1995 på bakgrunn av Ot.prp. nr. 85 (1993–94). Reglene er siden videreført.

I universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 første ledd tredje punktum heter det at institusjonens styre, i samarbeid med studentsamskipnadene, skal legge forholdene til rette for et godt studiemiljø og arbeide for å bedre lærestedets studentvelferd.

Det er ikke andre regler om studentsamskipnader i universitets- og høyskoleloven.

Studentsamskipnadene er regulert i studentsamskipnadsloven med tilhørende forskrift. Det følger av studentsamskipnadsloven § 10 andre ledd at den som ikke betaler semesteravgift til studentsamskipnaden, ikke får adgang til eksamen ved institusjonen.

14.2.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 en egen paragraf som presiserer universiteters og høyskolers plikt til å være tilknyttet en studentsamskipnad. Utvalget foreslo også å flytte reguleringen av forholdet mellom institusjonene og studentsamskipnadene fra forskrift om studentsamskipnader til ny universitets- og høyskolelov.

Utvalget foreslo videre at det nedsettes en arbeidsgruppe som skal se på enkelte forhold knyttet til studentsamskipnader, med særlig vekt på ansvarsforholdet mellom disse og universiteter og høyskoler.

14.2.3 Høringsinstansenes syn

Fem høringsinstanser uttalte seg om forslagene. Disse er OsloMet, Arbeidsgiverforeningen Spekter, Studentdemokratiet i Sørøst-Norge, Studentforeningen ved Norges handelshøyskole og Studentparlamentet ved Universitetet i Bergen. Alle var positive til ett eller flere av forslagene fra utvalget. Ingen av høringsinstansene uttalte seg negativt til noen av forslagene.

14.2.4 Departementets vurdering

Departementet har ikke gjort en vurdering av regelverket for studentsamskipnader eller forholdet mellom dette regelverket og universitets- og høyskoleloven. Departementet vil komme tilbake til om det er behov for endringer på dette området.

Departementet foreslår ingen endring av reglene om forholdet til studentsamskipnadene i universitetets- og høyskoleloven nå, men foreslår å videreføre dagens regler inntil videre. I tillegg foreslår departementet en mindre språklig endring.

14.2.5 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 tredje ledd om samarbeid med studentsamskipnadene med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-1 fjerde ledd.

14.3 Plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering

14.3.1 Dagens regler

Tydeliggjøring av styrets plikt til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering, med henvisning til likestillings- og diskrimineringsloven § 13, ble tatt inn i § 4-3 første ledd i universitets- og høyskoleloven (uhl.) i 2019, jf. Prop. 89 L (2018–2019). Bakgrunnen var den økte oppmerksomheten rundt bekjempelse av trakassering. Stortinget ba, i forbindelse med statsbudsjettet 2020, regjeringen legge fram en sak om å innføre et lavterskeltilbud for å håndheve saker om seksuell trakassering, jf. anmodningsvedtak nr. 602 (2017–2018).

Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag i NOU 2020: 3 om å oppheve paragrafen om dette i uhl. § 4-3 for å unngå dobbeltregulering, ble ikke tatt til følge i Prop. 111 L (2020–2021). Styrets plikt til å forebygge og forhindre trakassering ble videreført i uhl. § 4-3 uten innholdsmessige endringer, jf. Prop. 111 L (2020–2021). I Prop. 74 L (2021–2022) ble paragrafen videreført med samme realitetsinnhold, men nå i en egen paragraf, ny uhl. § 4-3 a.

Plikten til å arbeide forebyggende mot trakassering og seksuell trakassering følger generelt av likestillings- og diskrimineringsloven § 13, men følger også av uhl. § 4-3 a. Sistnevnte paragraf presiserer at styret ved utdanningsinstitusjonen innenfor sitt ansvarsområde skal arbeide for å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering. Lovfesting av dette skal tydeliggjøre og synliggjøre institusjonenes ansvar og understreke betydningen av forebyggende arbeid i høyere utdanning.

Det framgår av likestillings- og diskrimineringsloven § 13 første ledd at seksuell trakassering er forbudt, og trakassering på grunn av kjønn, graviditet, permisjon ved fødsel eller adopsjon, omsorgsoppgaver, etnisitet, religion, livssyn, funksjonsnedsettelse, seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk, alder eller kombinasjoner av disse grunnlagene, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 6 første ledd.

Videre presiserer likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd at «[m]ed trakassering menes handlinger, unnlatelser eller ytringer som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende». Hva som anses som trakassering er nærmere omtalt i merknaden til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 andre ledd i Prop. 81 L (2016–2017).

I likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd er seksuell trakassering definert som «enhver form for uønsket seksuell oppmerksomhet som har som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Hva som anses som seksuell trakassering er nærmere omtalt i merknaden til likestillings- og diskrimineringsloven § 13 tredje ledd i Prop. 81 L (2016–2017).

Etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd skal «arbeidsgivere og ledelsen i organisasjoner og utdanningsinstitusjoner [...] innenfor sitt ansvarsområde forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering». I merknadene til paragrafen i Prop. 81 L (2016–2017) presiseres det at vernebestemmelsen er todelt og består av en plikt til å forebygge slik trakassering og en plikt til å forhindre at slik trakassering fortsetter

«dersom den ansvarlige får kjennskap til at det forekommer. Med plikt til å forebygge menes tiltak av preventiv karakter, så som iverksettelse av og utforming av retningslinjer for varsling av trakassering. Plikten til å forhindre innebærer å gripe fatt i aktuelle situasjoner med påstått trakassering og utrede hva som har skjedd og komme med forslag til løsning. Det kreves ikke at den ansvarlige faktisk har forhindret trakasseringen. Det er tilstrekkelig at den ansvarlige har forsøkt å hindre den.»

Det er også presisert i likestillings- og diskrimineringsloven § 26 at arbeidsgivers plikt til å arbeide aktivt, målrettet og planmessig for likestilling, også omfatter en plikt til å søke å hindre trakassering og seksuell trakassering.

Prop. 81 L (2016–2017) presiserer i punkt 18.9.4.3 følgende om utdanningsinstitusjonenes plikt til å forebygge og forhindre trakassering etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd:

«Bestemmelsen vil innebære en plikt til å iverksette tiltak som er reelt forebyggende. Et overordnet forebyggende tiltak kan være å ha en klar og uttalt holdning mot trakassering.

Alle [...] utdanningsinstitusjoner [...] bør utarbeide retningslinjer der det framgår at verken trakassering eller seksuell trakassering er tillatt. Retningslinjene bør videre definere hva som menes med slik trakassering. Andre former for forebyggende tiltak kan være gjennomføring av holdningskampanjer og utarbeidelse av varslingsrutiner. [...] Etter departementets syn må imidlertid en virksomhets forebyggende tiltak vurderes i lys av dens størrelse, eventuelle tidligere erfaringer med trakassering og arbeidsstyrkens sammensetning. Det vil ikke nødvendigvis være hensiktsmessig med holdningskampanjer i små bedrifter hvor trakassering ikke har vist seg å forekomme. [...] Også utdanningsinstitusjoner og organisasjoner bør ha retningslinjer og rutiner som klargjør hvordan institusjonen skal reagere dersom noen mener seg trakassert. Rutinene bør inkludere å registrere klager, hvem vedkommende skal henvende seg til og hvem som har ansvar for å utrede påstanden eller hendelsen. [...]

Dersom [...] utdanningsinstitusjonen [...] blir klar over at det pågår trakassering i virksomheten, vil plikten skjerpes. Arbeidsgiver må i et slikt tilfelle gripe fatt i aktuelle problemer, utrede hva som har skjedd og komme fram til en løsning. Det er tilstrekkelig at den ansvarlige har iverksatt tiltak for å forhindre trakassering – det kreves ikke at trakasseringen faktisk er forhindret [...].

Departementet presiserer at den som opplever seg trakassert ikke skal måtte bevise at trakassering har skjedd. Det skal heller ikke være bevistema for håndhevingsorganet. Bevistemaet skal være om den ansvarlige har gjort nok for å forebygge og forhindre at trakassering skjer innenfor sitt ansvarsfelt [...].

Bestemmelsen innebærer en plikt til å forebygge trakassering av personer som naturlig hører inn under [...] utdanningsinstitusjonens [...] ansvarsområde. Dette vil blant annet omfatte [...] studenter [...]. For utdanningsinstitusjoner vil plikten blant annet innebære at det må iverksettes tiltak også ved skoleturer mv. For organisasjoner kan plikten eksempelvis omfatte tiltak for å forbygge og hindre trakassering i forbindelse med møter og andre arrangementer i regi av organisasjonen. Plikten bør imidlertid ikke gjelde situasjoner som ikke har en naturlig sammenheng med [...] opplæringen eller organisasjonsvirksomheten.»

Brudd på regelen om vern etter likestillings- og diskrimineringsloven § 13 sjette ledd kan bringes inn for Diskrimineringsnemnda eller de ordinære domstolene. Uhl. § 4-3 a regulerer ingen særskilte sanksjoner ved brudd på paragrafen. Det er imidlertid ulike bestemmelser i universitets- og høyskoleloven som gir hjemmel til å bortvise og utestenge studenter hvis de for eksempel opptrer grovt forstyrrende eller grovt usømmelig. Overfor arbeidstakere som trakasserer vil institusjonene som arbeidsgivere ha andre virkemidler etter arbeidsmiljøloven og statsansatteloven.

14.3.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for å endre universitets- og høyskolelovens regler om styrets plikt til å forebygge og forhindre trakassering. Departementet viser til at det i hovedrapporten fra studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2022 (ShoT-rapporten) ble rapportert om en økning av antall saker om seksuell trakassering. Av rapporten framgår det at omfanget av seksuell trakassering har hatt en klar økning siden 2018, og på tvers av alle former for trakassering. Totalt oppgir nå 7,4 prosent av kvinnelige og 0,8 prosent av mannlige studenter å ha blitt utsatt for voldtekt, sammenlignet med henholdsvis 4,7 prosent og 0,4 prosent i 2018.

Det er departementets vurdering at disse funnene viser at det fortsatt er et behov for å fortsette arbeidet med å forbygge alle former for trakassering i høyere utdanning, og at dagens særregulering av dette i universitets- og høyskoleloven derfor bør videreføres.

Departementet foreslår også en språklig presisering for å tydeliggjøre at paragrafen handler om studentene og deres læringsmiljø. Endringen er ikke ment å være en realitetsendring, men en presisering av dagens regler. Departementet viser for øvrig til at den generelle plikten til å forebygge og forhindre trakassering og seksuell trakassering som følger av likestillings- og diskrimineringsloven § 13, også gjelder for virksomheten ellers.

14.3.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 a om styrets plikt til å forebygge og forhindre trakassering med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-3.

14.4 Rett til å varsle og forbud mot gjengjeldelse

14.4.1 Dagens regler

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 å lovfeste retten til å varsle om kritikkverdige forhold og forbud mot gjengjeldelse. Utvalgets forslag ble fulgt opp i Prop. 111 L (2020–2021). Retten og forbudet ble lovfestet i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 som nytt sjuende ledd. I Prop. 74 L (2021–2022) ble reglene videreført i en egen paragraf, uhl. § 4-3 b.

Det følger av uhl. § 4-3 b at studentene kan varsle om kritikkverdige forhold ved institusjonen. For å legge til rette for at studenter faktisk varsler om kritikkverdige forhold, er det også lovfestet et vern mot gjengjeldelse mot studenter som varsler.

Departementet viser til regelverket i arbeidsmiljøloven om vern for arbeidstakere som varsler. Etter arbeidsmiljøloven § 2 A-1 kan arbeidstakere varsle om kritikkverdige forhold i virksomheten. Paragrafens andre ledd definerer kritikkverdige forhold som «forhold som er i strid med rettsregler, skriftlige etiske retningslinjer i virksomheten eller etiske normer som det er bred tilslutning til i samfunnet.» Paragrafen har også eksempler på slike forhold, blant annet fare for liv eller helse, myndighetsmisbruk osv. Etter arbeidsmiljøloven § 2 A-4 er arbeidstaker vernet mot gjengjeldelse. Etter paragrafens andre ledd menes med gjengjeldelse her «enhver ugunstig handling, praksis eller unnlatelse som er en følge av eller en reaksjon [...]». Eksempler kan være trusler, trakassering eller usaklig forskjellsbehandling.

Formuleringene i arbeidsmiljøloven er ikke nødvendigvis direkte overførbare til studentenes forhold ved institusjonen, men kan gi veiledning om hva slike forhold eksempelvis kan være.

14.4.2 Departementets vurdering

Departementets vurdering er at det ikke er behov for endringer i uhl. § 4-3 b om studentenes rett til å varsle og forbud mot gjengjeldelse.

14.4.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 b om studentenes rett til å varsle og forbud mot gjengjeldelse, se forslaget til § 10-4.

14.5 Individuell tilrettelegging for studenter

14.5.1 Dagens regler

Retten til tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne er slått fast i FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Norge ratifiserte konvensjonen i 2013. Konvensjonen er ikke inkorporert i norsk lov, men det legges til grunn at norsk lov er i samsvar med konvensjonens bestemmelser, jf. Prop. 106 S (2011–2012) Samtykke til ratifikasjon av FN-konvensjonen av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Ifølge universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 c har studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov rett til egnet individuell tilrettelegging av lærested, undervisning, læremidler og eksamen. Tilretteleggingen skal sikre likeverdige utdanningsmuligheter. Tilretteleggingsplikten omfatter flere persongrupper enn tilretteleggingsbestemmelsen i likestillings- og diskrimineringsloven. Sistnevnte bestemmelse omhandler bare tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse av en viss varighet og alvorlighetsgrad.

Departementet har lagt til grunn at med funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller i en av kroppens funksjoner, slik som mental, intellektuell eller sensorisk funksjonsnedsettelse. Funksjonsnedsettelse deles gjerne inn etter diagnosegrupper, som for eksempel utviklingshemming, cerebral parese eller ADHD. Psykiske lidelser, for eksempel depresjon eller bipolare lidelser, omfattes også av begrepet. Med særskilte behov menes fysiske, psykososiale eller læringsmessige utfordringer av midlertidig karakter, slik som for eksempel et benbrudd, amming av barn eller omsorg for mindreårige barn.

Universitetene og høyskolene har ikke plikt til å iverksette tiltak som medfører en uforholdsmessig byrde for virksomheten, jf. den likelydende begrensningen i likestillings- og diskrimineringsloven § 21 andre ledd. Det må vurderes skjønnsmessig om utformingen eller tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig stor byrde for virksomheten. Statlige og private utdanningsinstitusjoner som er rettet mot allmennheten, har plikt til å sikre universell utforming av virksomhetens alminnelige funksjon. Når institusjonene skal vurdere om den individuelle tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde, skal de særlig legge vekt på tilretteleggingens effekt for å bygge ned barrierene for studenter med funksjonsnedsettelse, de nødvendige kostnadene ved tilretteleggingen, institusjonenes ressurser, sikkerhetsmessige hensyn og vernehensyn.

Siden statlige universiteter og høyskoler i hovedsak er finansiert over statsbudsjettet og private høyskoler baserer seg på en kombinasjon av offentlig støtte og privat betaling, skal det mye til for at institusjonene skal kunne avslå individuell tilrettelegging med henvisning til at tilretteleggingen vil medføre en uforholdsmessig økonomisk byrde.

Tilretteleggingsplikten avgrenses likevel slik at tilretteleggingen ikke kan gå på bekostning av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen. I dette ligger blant annet at studenten ikke kan fritas for obligatoriske deler av utdanningen. For eksempel kan ikke studenter med dyskalkuli fritas fra prøve i medikamentregning på sykepleierstudiet. En slik tilrettelegging vil i tilfelle føre til at deler av studiet ikke blir bestått eller avlagt, noe som igjen vil føre til at disse studentene ikke får autorisasjon fordi vitnemålet ikke er komplett. Alle som fullfører og består en utdanning, skal ha oppnådd det fastsatte læringsutbyttet.

Selv om individuell tilrettelegging kan være utfordrende for institusjoner som har mange studier med mye praksis og/eller obligatorisk frammøte, vil også studenter på slike studier ha krav på tilrettelegging med de begrensninger som følger av loven.

Det følger av uhl. § 4-3 c fjerde ledd at institusjoner på Svalbard skal så langt det er mulig og rimelig, legge studiesituasjonen til rette for studenter med funksjonsnedsettelse og studenter med særskilte behov.

14.5.2 Departementets vurdering

Departementets mener det ikke er behov for flere endringer i paragrafen om individuell tilrettelegging for studenter som har funksjonsnedsettelse eller særskilte behov enn de som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021) og Prop. 74 L (2021– 2022).

14.5.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 c om individuell tilrettelegging for studenter med funksjonsnedsettelse og særskilte behov med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-5.

14.6 Tilrettelegging for gravide studenter og rett til foreldrepermisjon

14.6.1 Dagens regler

Studenter som får barn under studiene, har rett til permisjon fra studiene under svangerskap og til omsorg for barn, jf. universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 d. Studenten opprettholder sin status som student med de rettighetene som følger av universitets- og høyskoleloven og tilhørende forskrifter. Studenter i fødselspermisjon kan velge om de vil betale semesteravgift og dermed ha mulighet til å benytte seg av studentsamskipnadens velferdstjenester under permisjonstiden. Dette følger av forskrift om studentsamskipnader (studentsamskipnadsforskriften) § 17 tredje ledd. Studenter som ikke har behov for å benytte studentvelferdstjenestene under permisjonen, kan velge å ikke betale semesteravgift.

Det framgår av uhl. § 4-3 d første ledd at en student som venter barn, har rett til utsatt eksamen i perioden mellom tre uker før termin og seks uker etter fødsel. Dette ble presisert i loven i 2014. I særmerknaden til § 4-5 Rett til foreldrepermisjon i Prop. 59 L (2013–2014) ble det blant annet vist til at lovbestemmelsen

[a]ngir en minimumsrettighet for studentene, men institusjonen skal så langt det er mulig og rimelig bidra til å legge studiesituasjonen til rette for studenter som har særskilte behov, jf. universitets- og høyskoleloven § 4-3 femte ledd. Dette innebærer at utdanningsinstitusjonene ved søknad om utsettelse ut over det § 4-5 fastsetter, må vurdere om studenten kan gis utvidet utsettelse fordi det er mulig og rimelig sett hen til studentens særskilte behov.

Retten til utsatt eksamen er forskjellig for mor og den andre forelderen på grunn av deres ulike biologiske funksjon i forbindelse med graviditet, fødsel og barsel. Regelen tar utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, som gir mor rett til utsatt eksamen hvis eksamensdatoen er i perioden fra tre uker før termin til seks uker etter fødsel, jf. arbeidsmiljøloven § 12-4 og folketrygdloven § 14-9 sjette ledd. For den andre forelderens rett til utsatt eksamen tar universitets- og høyskoleloven også utgangspunkt i arbeidsmiljøloven, jf. § 12-3 første ledd, som gir rett til to uker fri etter fødsel. Det følger av barneloven § 4a tredje ledd at regler i lov eller forskrift som gjelder for en far, også gjelder for en medmor. I universitets- og høyskoleloven brukes det kjønnsnøytrale ordet «forelder», dette kom inn som forslag i Prop. 111 L (2020–2021). Ellers gjelder bestemmelsene i arbeidsmiljøloven §§ 12-1 til 12-5 og § 12-7 så langt de passer. Det betyr for eksempel at ved adopsjon har studenten rett til to uker permisjon i forbindelse med overtakelse av omsorgen for barnet, jf. arbeidsmiljøloven § 12-3 andre ledd.

Rettigheten i uhl. § 4-3 c er en minimumsrettighet for studentene. Institusjonene står fritt til å gi studentene bedre rettigheter, for eksempel lengre utsettelse av eksamen.

Retten til foreldrepermisjon må ses i sammenheng med retten til individuell tilrettelegging i uhl. § 4-3 c. Dersom en institusjon for eksempel mottar en søknad om utsettelse av eksamen begrunnet i personlige forhold som går utover det studenten har krav på etter § 4-3 d, må institusjonen samtidig vurdere om studenten kan gis utvidet utsettelse med hjemmel i tilretteleggingsbestemmelsen. Dette skyldes at situasjonen og behovene til en gravid student også vil kunne falle inn under kategorien «særskilte behov» i § 4-3 c. Tilrettelegging for gravide studenter følger også av likestillings- og diskrimineringsloven § 23.

Studentens rett til utsatt eksamen gjelder uansett eksamensform. En student som ønsker utsatt eksamen, må varsle institusjonen i god tid. Institusjonen kan fastsette frist for når en søknad om utsettelse må fremmes i sitt lokale regelverk.

14.6.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å ikke videreføre presiseringen om at universiteter og høyskoler kan gi bedre rettigheter enn det som følger av loven. Dette gjelder generelt ettersom loven angir minimumsrettigheter. Presiseringen er rettslig overflødig, og for å forenkle loven foreslår departementet at den ikke videreføres.

Departementets vurdering er at det for øvrig ikke er behov for flere endringer i paragrafen om tilrettelegging for gravide studenter og studentforeldre enn de som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022).

14.6.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 d om tilrettelegging for gravide studenter og studentforeldre med enkelte forenklinger og språklige endringer, se forslaget til § 10-6.

14.7 Permisjon fra studier

14.7.1 Dagens regler

Universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 e regulerer rett til permisjon fra studier. Reglene om permisjon ble innført i 2022 på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022).

Det følger av uhl. § 4-3 e første ledd første punktum at det skal innvilges permisjon ved tjeneste etter forsvarsloven § 17, verv i studentpolitiske organer og når det foreligger andre særlige grunner. Særlige grunner kan for eksempel være at toppidrettsutøvere eller kunstnere har behov for permisjon ved deltagelse på arrangement på nasjonalt eller internasjonalt nivå, jf. Prop. 74 L (2021–2022), se merknad til § 4-3 e. Bestemmelsen innebærer at studentene har rett til permisjon i de nevnte tilfellene. Også studenter som er valgt til et folkevalgt organ skal ha rett til permisjon fra studiet, jf. Innst. 287 L (2021–2022) punkt 2.3. Studentene skal innvilges permisjon så lenge behovet tilsier det, jf. andre punktum.

Det følger av uhl. § 4-3 e andre ledd at studenter som er innvilget permisjon, fortsatt har studierett og rett til å gå opp til eksamen. At studenter beholder studieretten innebærer blant annet at studenter i permisjon som har betalt semesteravgift, kan benytte seg av tilbud om helsetjenester, barnehageplass, studentleilighet med mer i regi av samskipnaden, jf. Prop. 74 L (2021–2022), se merknaden til § 4-3 e. Universiteter og høyskoler har en plikt til å legge til rette for at studentene oppnår de kunnskapene og ferdighetene som utdanningen skal gi. Den som skal bestå en utdanning, må ha oppnådd det fastsatte læringsutbyttet for den aktuelle utdanningen. Det er lagt til grunn at permisjoner og annen tilrettelegging ikke kan føre til en reduksjon av de faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen, jf. Dokument nr. 15:2792 (2021–2022).

Universiteter og høyskoler skal gi forskrift om permisjon, jf. uhl. § 4-3 e tredje ledd. Kravet om at institusjonene skal ha forskrifter om permisjon skal sikre forutberegnelighet for studentene og bidra til likebehandling innad på den enkelte institusjonen.

Institusjonene kan gi studenten bedre rettigheter enn det som følger av loven. Hvis institusjonen innvilger permisjon utover det som følger av loven, innebærer ikke det automatisk at studenten har studierett og rett til å gå opp til eksamen i permisjonstiden. Dette vil være opp til institusjonen å avgjøre.

14.7.2 Departementets vurdering

Departementet foreslår å videreføre reglene om permisjon. På bakgrunn av komiteens kommentarer i Innst. 287 L (2021–2022), foreslår departementet at også verv i folkevalgte organer nevnes i lovteksten som et tilfelle som gir rett til permisjon. Departementet foreslår også i tillegg enkelte språklige endringer.

Departementet foreslår å ikke videreføre presiseringen om at universiteter og høyskoler kan gi bedre rettigheter enn det som følger av loven. Dette gjelder generelt ettersom loven angir minimumsrettigheter. Presiseringen er dermed rettslig overflødig, og for å forenkle loven foreslår departementet at den ikke videreføres.

Departementet mener at det ellers ikke er behov for flere endringer i reglene om permisjon enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022) og Innst. 287 L (2021–2022).

Departementet understreker at permisjoner ikke kan føre til at faglige kravene som stilles i den enkelte utdanningen, reduseres. At studenten fremdeles skal ha rett til å gå opp til eksamen, innebærer ikke at det gjøres noen unntak fra vilkårene for å gå opp til eksamen etter uhl. § 3-10 og forslagets § 10-5. Dersom institusjonen har stilt krav om obligatoriske aktiviteter, og studenten ikke får oppfylt disse på grunn av permisjon, har ikke studenten rett til å gå opp til eksamen. Studenten vil imidlertid fremdeles ha studierett og vil kunne gå opp til eksamen senere når de obligatoriske aktivitetene er gjennomført. Permisjon kan dermed føre til at studenten blir forsinket. Dersom studenten oppfyller vilkårene for å gå opp til eksamen, har imidlertid studenten rett til å gå opp til den opprinnelig planlagte eksamenen selv om vedkommende har hatt eller har permisjon fra studiet.

14.7.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene om permisjon med enkelte forenklinger og språklige endringer, se forslaget til § 10-7.

14.8 Studentombud

14.8.1 Dagens regler

I anmodningsvedtak nr. 520 i 2018 ba Stortinget regjeringen om å «komme tilbake til Stortinget med et forslag til lovendring som pålegger alle høyere utdanningsinstitusjoner å etablere et studentombud, enten alene eller i samarbeid med andre institusjoner.» Det var tverrpolitisk enighet om behovet for å lovfeste en ordning med studentombud, og dette ble foreslått i Prop. 89 L (2018–2019). Paragrafen om studentombud trådte i kraft 1. august 2019.

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-17 første ledd at alle studenter skal ha tilgang til et studentombud. Studentombudet er uavhengig og skal gi studenter råd og hjelp i saker tilknyttet studiesituasjonen, jf. paragrafens andre ledd. Det følger av paragrafens tredje ledd at departementet kan gi forskrift om studentombud. Slik forskrift er ikke gitt.

Universiteter og høyskoler velger selv hvordan de organiserer ordningen med studentombud, men det er et krav at studentene skal ha tilgang til ombudet. Institusjonene kan ha et eget studentombud eller samarbeide med andre institusjoner i universitets- og høyskolesektoren eller fagskolesektoren. Studentombudet må innplasseres i institusjonens organisasjon på en slik måte at uavhengigheten ivaretas best mulig.

Studentombudet skal være uavhengig av både institusjonen og studentene og kan derfor ikke instrueres i sitt virke, jf. andre ledd andre punktum. Institusjonen vil likevel ha administrativt ansvar for studentombudets virksomhet og kan gi rammer for ombudet i budsjett og mandat.

Studentombudets taushetsplikt følger av forvaltningsloven §§ 13 til 13 e og 13 g, med de pliktene og begrensningene som følger av disse bestemmelsene, jf. uhl. § 4-17 andre ledd andre punktum. Studentombudets taushetsplikt er knyttet til ombudsrollen og gjelder uansett hvilken arbeidsgiver ombudet har.

14.8.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo i NOU 2020: 3 at paragrafen om studentombud videreføres med enkelte justeringer. Utvalget foreslo å videreføre at det ikke er lovfestet krav om mastergrad i rettsvitenskap eller tilsvarende kompetanse for å bli ansatt som studentombud. Det er opp til institusjonene å avgjøre hvilken kompetanse som kreves ved ansettelse av studentombudene. Utvalget foreslo at studentombudets mandat fastsettes i loven, og at institusjonenes og departementets hjemmel til å gi forskrifter om studentombudet tas ut. Utvalget ba samtidig departementet om å se på alternative finansieringsformer, for eksempel ved at tildelingen i statsbudsjettet omfordeles slik at departementet finansierer ordningen direkte. I utvalgets forslag til lovparagraf er reguleringen av studentombudets taushetsplikt tatt ut.

14.8.3 Høringsinstansenes syn

Totalt sytten høringsinstanser ga innspill til lovutvalgets forslag til justeringer i bestemmelsen om studentombud.

Flere støttet uttrykkelig at studentombudet fortsatt skal være uavhengig.

Universitets- og høgskolerådet (UHR) påpekte at lovfesting må sikre intensjonene med ordningen og de involvertes rettigheter og plikter, uten at paragrafen blir for detaljert.

Norsk studentorganisasjon (NSO) kommenterte at finansieringen av ombudene bør skje gjennom statsbudsjettet, og at det er viktig at studentombudet rapporterer direkte til institusjonens styre.

Studentombudene ved Ansgar høyskole, Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo, Bjørknes Høyskole, Handelshøyskolen BI, Høgskulen på Vestlandet, Høgskulen i Volda, Høgskolen i Østfold, Kunsthøgskolen i Oslo, Lovisenberg diakonale høgskole, Nord universitet, Norges handelshøyskole, Norges idrettshøgskole, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet, Norges musikkhøgskole, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Noroff Høyskole, OsloMet, Politihøgskolen, Samisk Høgskole, Universitetet i Agder, Universitetet i Oslo, Universitetet i Stavanger, Universitetet i Sørøst-Norge og Universitetet i Tromsø foreslo i felles høringsinnspill til høringen av NOU 2020:3 likelydende justeringer i ordlyden til ombudets formål i paragrafens tredje ledd. Begrunnelsen var at forslaget til mandat er for vagt. Disse høringsinstansenes forslag gikk ut på at studentombudet skal arbeide for å ivareta studentenes rettssikkerhet overfor institusjonen.

Flere høringsinstanser ga sin støtte til å lovfeste studentombudets mandat. Studentombudene påpekte i sitt felles høringsinnspill at dersom mandatet skal lovfestes, er det viktig at flere aspekter ved mandatet blir inkludert. Dette var begrunnet med at verken departementet eller institusjonene har adgang til å gi forskrifter om ombudets arbeidsoppgaver. En slik løsning vil innebære at endring av studentombudets mandat vil kreve lovendring. Alternativt foreslo studentombudene å gi ansvaret for studentombudets mandat til Universitets- og høgskolerådet, NOKUT eller departementet. Dette vil sikre en mer fleksibel adgang til endring av mandatet og samtidig bidra til at studentombudene ved de ulike institusjonene opererer med likelydende mandat som er frikoblet fra den enkelte institusjons styre.

NMBUs klagenemnd ga innspill om at mandatet og hensynet til studentenes behov for rettsbeskyttelse tilsier at ombudet må være jurist. Dette ble begrunnet med at studentombudet skal bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas på best mulig måte, og fordi studenter i noen tilfeller har behov for rettslig bistand i klagesaker. NMBUs klagenemnd la videre vekt på at studentombudet, etter egen vurdering, bør kunne møte i klagenemnda som medhjelper eller fullmektig for studentene.

Forslaget om å ta ut hjemmelen til å gi forskrifter om studentombudet ble støttet av åtte høringsinstanser. Ingen gikk imot forslaget.

Studentombudene påpekte også at lovutvalgets forslag til lovparagraf ikke inneholder en særskilt regulering av studentombudenes taushetsplikt. De mente taushetsplikten bør lovreguleres og at den bør utvides til å gjelde i alle saker ombudet blir kjent med gjennom sitt virke, med mindre studenten det gjelder samtykker i videreformidling av opplysninger.

14.8.4 Departementets vurdering

Departementet er enig i universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om å videreføre paragrafen om studentombud, slik at studentene er sikret tilgang til et studentombud.

Departementet vurderer det også slik at det ikke bør lovfestes et krav til juridisk kompetanse hos studentombudet. Flere argumenter taler mot en slik lovfesting. Studentombudet har flere oppgaver enn rent juridiske, og andre typer oppgaver kan kreve en annen type kompetanse. Studenter kan for eksempel ta kontakt med et studentombud med et ønske om å ha en samtalepartner. Et studentombud sin oppgave kan også være å henvise studenter videre til riktige instanser. Disse oppgavene krever ikke juridisk kompetanse. Institusjonene er selv nærmest til å vurdere hvilken kompetanse som kreves av studentombudet. Ved å ikke lovfeste krav til kompetanse kan institusjonene ta hensyn til og tilpasse kravene til studentombudet etter lokale behov. Et lovfestet krav om mastergrad i rettsvitenskap vil snevre inn hvem som kan søke stilling som studentombud. Det vil også gjøre det vanskeligere for institusjonene å rekruttere studentombud. Institusjonene kan selv velge om de vil benytte seg av juridisk kompetanse som allerede finnes i institusjonen, eller om de vil ansette en person med en viss juridisk kompetanse i stilling som studentombud. Departementet vil likevel presisere at det kan være en fordel dersom studentombudene har noe juridisk kompetanse.

Departementet ser at ordlyden som utvalget har foreslått i tredje ledd om ombudets formål og funksjon, kan virke noe vag. Dette er også påpekt av enkelte høringsinstanser. Det gjelder blant annet formuleringen om at ombudet skal bidra til at studentenes rettigheter og plikter ivaretas «på best mulig måte». Departementet mener imidlertid at høringsinnspillene til endringer i ordlyden ikke bidrar til større presisering om hva studentombudets funksjon innebærer for studentene. Reguleringen av studentombudet bør i størst mulig grad synliggjøre for studentene hva ombudsrollen vil innebære for dem. Departementet foreslår derfor å justere ordlyden slik at den ivaretar høringsinstansenes forslag til presisering om at ombudet skal ivareta rettssikkerheten, og at dette skal skje gjennom råd og hjelp i saker som er knyttet til studentenes studiesituasjon.

Til lovutvalgets forslag om å lovfeste et mandat for studentombudet vil departementet bemerke at mandatet er ment å regulere ombudets myndighetsområde heller enn ombudets arbeidsoppgaver. Ordlyden gir imidlertid inntrykk av også å angi hvordan ombudet skal utføre oppgavene sine. Departementet er enig i at ordlyden kan oppfattes noe begrensende, fordi studentombudene har utviklet mandater som rommer mer enn det lovutvalgets forslag gir inntrykk av. Departementet mener at de foreslåtte endringene og presiseringene av de overordnede rammene vil gi bedre balanse mellom kravene til ombudet og dets uavhengige rolle i institusjonen. I dag står institusjonene fritt til å videreføre de eksisterende mandatene og gi studentombudene også andre oppgaver, så lenge mandatene ikke står i motstrid til ombudets uavhengighet.

I høringsinnspillet sitt har studentombudene pekt på at studentombudene i dag har relativt likelydende mandater, fastsatt av de ulike institusjonenes styrer, og at disse er gjennomarbeidet og utviklet gjennom flere års praksis. Departementet mener at behovet for å sikre like rammer og ansvarsoppgaver for studentombudene er ivaretatt gjennom dette arbeidet.

Videre ser departementet utfordringen med at en mer utfyllende lovregulering av mandatet for studentombudene vil bety at også framtidige behov for å justere ombudsrollen vil kreve lovendring. Departementet mener det derfor ikke er hensiktsmessig å lovfeste mandatet slik lovutvalget har foreslått. Departementet mener imidlertid at forslaget om å tydeliggjøre ombudets uavhengighet og myndighet bør komme fram av loven, slik at deler av lovutvalgets forslag tas inn i ny paragraf.

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å ikke videreføre hjemmelen i loven om å regulere ombudet nærmere i forskrift, noe som var begrunnet i hensynet til studentombudets uavhengige rolle. Dette fikk støtte av flere høringsinstanser, men støtten må ses i sammenheng med at de samme høringsinstansene også har gitt støtte til å lovfeste et mandat. Departementet mener at forskriftshjemmelen bør videreføres i en ny lovparagraf. En videreføring er også begrunnet i studentombudenes innspill om at mandatet alternativt kan fastsettes av departementet. Forskriftshjemmelen vil bli brukt dersom det oppstår behov for nasjonal regulering.

I lovutvalgets forslag er ikke studentombudets taushetsplikt regulert særskilt, slik den er i dagens lov. I kommentarene til regelen legger utvalget til grunn at studentombudets taushetsplikt reguleres av reglene om taushetsplikt i forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Studentombudene har i sin felles høringsuttalelse uttalt at de mener det er behov for å regulere en utvidet taushetsplikt som er tilpasset ombudsrollen, og som omfatter alle opplysningene i ombudets saker, også forhold som ikke kan regnes som studentenes personlige forhold.

I dag har studentombudene som er etablert ved universiteter og høyskoler, taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 for alt som gjelder noens personlige forhold. Dette er også tatt inn i mandatene. Taushetsplikten praktiseres slik at studentombudet behandler sakene fra studentene konfidensielt og ikke videreformidler informasjon til institusjonen uten studentenes eksplisitte samtykke. I Prop. 89 L (2018–2019) mente departementet at forvaltningslovens regler om taushetsplikt i tilstrekkelig grad ivaretar studentombudets og studentenes behov for beskyttelse. Dette mener departementet fortsatt. Svært få opplysninger i ombudets virke vil falle utenfor studentens personlige forhold.

Departementet mener at man som hovedregel bør unngå dobbeltregulering. På den andre siden kan det på grunn av ombudenes uavhengige rolle og ulikheter i organisering muligens oppstå tvil om de «utfører tjeneste eller arbeid» etter forvaltningsloven § 13 for universitetet eller høyskolen, og dermed om forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder. For at studentombudene skal ivareta funksjonen sin overfor studentene, er det viktig at studentene har tillit til ombudene. Dermed kan det være viktig at det blir tydelig for studentene at ombudene har taushetsplikt. Departementet mener derfor at særregelen i universitets- og høyskoleloven om at forvaltningslovens regler om taushetsplikt gjelder for studentombudene, bør videreføres.

14.8.5 Departementets forslag

Departementet foreslår videreføre reglene i uhl. § 4-17 om studentombud med flere presiseringer som tydeliggjør ombudets uavhengighet, rolle og ansvar, se forslaget til § 10-8.

14.9 Tilsyn med læringsmiljøet

14.9.1 Dagens regler

Tidligere var tilsyn med læringsmiljøet regulert sammen med kravene til læringsmiljø i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3. Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag om endringer i gjeldende paragraf om tilsyn med læringsmiljøet i NOU 2020: 3 ble fulgt opp i Prop. 74 L (2021–2022). Utvalgets forslag om å regulere NOKUTs tilsynsrolle ble ikke tatt inn i gjeldende § 4-3 g.

Det følger av uhl. § 4-3 g at Arbeidstilsynet har ansvar for tilsyn med at kravene til det fysiske og psykososiale læringsmiljøet etter universitets- og høyskoleloven overholdes, jf. § 4-3 første og andre ledd. Dette innebærer at Arbeidstilsynet skal føre tilsyn med at styret overholder sitt ansvar for at læringsmiljøet er fullt ut forsvarlig, ut fra en samlet vurdering av hensynet til studentenes helse, sikkerhet og velferd og etter krav om universell utforming. Arbeidsmiljøloven kapittel 18 om tilsyn og tvangsmidler mv. gjelder tilsvarende så langt det passer.

Plikten til universell utforming etter uhl. § 4-3 andre ledd omfatter institusjonens fysiske omgivelser, informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT), inkludert det digitale læringsmiljøet, jf. likestillings- og diskrimineringsloven §§ 17 og 18. Likestillings- og diskrimineringsloven § 18 fastslår at alle nye nettløsninger rettet mot studentene må være universelt utformet. Mens Arbeidstilsynets tilsynskompetanse gjelder for det fysiske og psykososiale læringsmiljøet, er det presisert i § 4-3 g andre ledd at Digitaliseringsdirektoratet har ansvar for å føre tilsyn med det digitale læringsmiljøet.

Departementet kan gi forskrift om krav til og tilsyn med læringsmiljøet, jf. uhl. § 4-3 g tredje ledd. Det er foreløpig ikke gitt slike regler i forskrift.

14.9.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere endringer i paragrafen om tilsyn med læringsmiljøet enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022).

14.9.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-3 g om tilsyn av læringsmiljøet, se forslaget til § 10-9.

14.10 Læringsmiljøutvalg

14.10.1 Dagens regler

Reglene om læringsmiljøutvalg ble videreført fra lov universiteter og høgskoler fra 1995 i Ot.prp. nr. 40 (2001–2002). Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag i NOU 2020: 3 om endringer ble fulgt opp i Prop. 74 L (2021–2022).

Det følger av universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-3 f at alle universiteter og høyskoler skal ha minst ett læringsmiljøutvalg. Selv om det ikke framkommer eksplisitt av ordlyden, åpner paragrafen for at det kan opprettes flere læringsmiljøutvalg og underutvalg til læringsmiljøutvalget. Det er opp til den enkelte institusjonen å bestemme organiseringen av eventuelle nye utvalg.

Læringsmiljøutvalget skal bidra til at reglene om læringsmiljø i uhl. § 4-3 blir fulgt, og sikre studentenes medvirkning i prosessene som berører læringsmiljøet på institusjonen. Studentene og institusjonen skal ha like mange representanter hver i utvalget. Dette gir studentene en tilsvarende representasjon i læringsmiljøutvalget som arbeidstakere har i arbeidsmiljøutvalgene, og skal sikre at studentene har en reell innflytelse i saker som angår deres læringsmiljø. Utvalget velger leder hvert år, vekselvis blant institusjonens og studentenes representanter. Paragrafen som pålegger institusjonene å opprette et læringsmiljøutvalg ble vedtatt for å sikre studentene kontroll og medbestemmelsesrett i saker som angår læringsmiljøet.

Paragrafen ble endret i 2021, jf. Prop. 111 L (2020–2021). Her ble oppramsingen av læringsmiljøutvalgenes oppgaver fjernet. Begrunnelsen for dette var at loven i minst mulig grad burde detaljregulere hvordan institusjonene organiserer læringsmiljøutvalgene. I stedet ble det angitt i loven at utvalget skal arbeide med forhold som de øvrige paragrafene i lovens kapittel om læringsmiljø omhandler.

Dette betyr likevel ikke at de oppgavene og forpliktelsene som tidligere var nevnt i paragrafen, for eksempel å rapportere til institusjonens styre, ikke lenger skal ivaretas av læringsmiljøutvalgene. Det er styret ved institusjonen som er ansvarlig for at institusjonen oppfyller sine forpliktelser etter loven på dette området. Dette følger av uhl. § 4-3 første ledd, som pålegger styret ansvaret for et forsvarlig læringsmiljø. Et godt samarbeid mellom styret og læringsmiljøutvalget(ene) er en forutsetning for å lykkes med læringsmiljøarbeidet.

Paragrafen om læringsmiljøutvalg fikk en mindre språklig endring i 2022, jf. Prop 74 L (2021–2022). Endringen gjorde det tydeligere at institusjonene har adgang til å opprette flere læringsmiljøutvalg eller underutvalg til læringsmiljøutvalget.

14.10.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere innholdsmessige endringer i paragrafen om læringsmiljøutvalg enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 74 L (2021–2022).

14.10.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre uhl. § 4-3 f om læringsmiljøutvalg med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-10.

14.11 Studentorgan

14.11.1 Dagens regler

Reglene om studentorgan står i dagens lov § 4-1, og er videreført fra lov om universiteter og høgskoler fra 1995. Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag i NOU 2020: 3 ble fulgt opp i Prop. 111 L (2020–2021). Her ble kravet om at valg til studentorgan skal avholdes ved urnevalg opphevet, og at det ble presisert at institusjonen skal dokumentere omfanget av tilretteleggingen.

Studentene kan opprette et studentorgan for å ivareta sine interesser og fremme studentenes synspunkter overfor styret ved institusjonen, jf. uhl. § 4-1. Studentenes rett til å opprette et studentorgan innebærer ikke at studentene er pålagt å etablere et studentorgan, men at de har anledning til å gjøre det. Bestemmelsen innebærer at studentorganet skal anerkjennes som en del av institusjonens organisatoriske nettverk, jf. Ot.prp. nr. 85 (1993–1994) merknaden til daværende § 27. Tilsvarende kan studentene ved den enkelte avdelingen eller grunnenheten opprette et studentorgan for denne.

Det følger av § 4-1 andre ledd at det skal avholdes valg til organet som er nevnt i første ledd første punktum, men etter en lovendring i 2021 er det ikke lenger et krav om at valget må skje ved urnevalg, jf. Prop 111 L (2020–2021). Det er nå opp til studentene selv å avgjøre valgform. Dagens regler skal også være teknologinøytrale, slik at det ikke legges begrensninger for hvilke valgordninger som studentene kan benytte i framtiden hvis den digitale utviklingen for eksempel åpner for nye løsninger for organisering av valg. Dersom studentene mener urnevalg i en eller annen form er det beste, har de anledning til å bestemme dette selv.

Etter § 4-1 tredje ledd skal institusjonen «legge forholdene til rette slik at studentorganene kan drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte». Hensynet bak dagens regler om tilrettelegging er å sikre at studentene kan drive sitt arbeid og medvirke i de prosessene som angår studentene, slik at studentorganene har en reell mulighet til å drive sin virksomhet. At institusjonen selv fastsetter omfanget av tilretteleggingen er i tråd med utgangspunktet om at styret selv fastsetter den interne organiseringen på alle nivåer og har ansvar for å disponere institusjonens ressurser. Styret skal sørge for at organiseringen sikrer at studenter og ansatte blir hørt, jf. uhl. § 9-2 fjerde ledd.

Det følger av forarbeidene til universitetsloven fra 1995 at «tilfredsstillende arbeidsforhold er en forutsetning for at studentorganene skal fungere slik det er lagt opp til i loven», jf. Ot.prp. nr. 85 (1993–1994) merknaden til daværende § 27. Hva som er «tilfredsstillende», vil kunne variere og avhenger blant annet av institusjonens størrelse, studentmasse, organisering og finansiering. Omfanget av tilrettelegging må gjenspeile det faktiske behovet til studentene. Dette kan for eksempel være egnede kontorlokaler som er tilgjengelige for studentene, kontorrekvisita og eventuell dekning av studentorganets øvrige utgifter slik som IT-støtte i form av PC-er, e-postadresser, telefon, hjemmeside, midler til å lønne ansatte og tillitsvalgte.

Etter tredje ledd andre punktum er det ikke krav om at tilretteleggingen for studentorganene skal spesifiseres i en avtale, men at tilretteleggingen skal dokumenteres av institusjonen. Institusjonenes tilretteleggingsplikt innebærer at studentene bør få anledning til å redegjøre for sitt behov, slik at institusjonene kan vurdere hva den må tilby for å oppfylle sin plikt. Studentorganet kan ikke pålegge institusjonen bestemte ytelser, men har krav på å bli konsultert med når institusjonen fastsetter hvilken tilrettelegging den skal gi. Disse forutsetningene kan endre seg. Hva som til enhver tid er tilfredsstillende er ikke statisk. Bare gjennom dialog med studentorganet kan institusjonen vurdere hva som vil være tilfredsstillende tilrettelegging i hvert enkelt tilfelle. Deretter skal institusjonen dokumentere omfanget av tilretteleggingen. Dette forplikter institusjonene til å tilrettelegge for studentorganet og sikre forutberegnelighet for studentene.

Det følger av § 4-1 siste ledd at studentorganet skal høres i alle saker som angår studentene. Studenter og studentorganisasjoner har på lik linje med andre enkeltpersoner og organisasjoner i visse tilfeller rettigheter etter forvaltningsloven når institusjonene fatter enkeltvedtak eller fastsetter forskrifter. I de sakene studentene opptrer som part, fordi institusjonen skal fatte et enkeltvedtak som direkte berører studentene, har de for eksempel etter forvaltningsloven §§ 16 og 18 rett til å uttale seg og rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter. Dersom institusjonen skal fastsette en lokal forskrift, for eksempel om regler for eksamen som direkte påvirker studentene, vil forvaltningsloven § 37 om uttalelser fra interesserte, kunne komme til anvendelse.

Studentorganisasjonenes rett til å bli hørt er dermed til en viss grad dekket av forvaltningsloven. Ved en institusjon vil det være flere saker som er av betydning for studentene, men som ikke nødvendigvis faller innenfor forvaltningslovens definisjon av enkeltvedtak eller forskrift, som skal høres. Det vil heller ikke alltid være slik at studentorganene har partsrettigheter etter forvaltningsloven i saker som er av betydning for dem. Gjennom studentorganisasjonene sitter studentene på verdifull innsikt og kompetanse som kan bidra til utviklingen og driften av institusjonen gjennom bedre beslutningsgrunnlag. Studentenes rett til å bli hørt vil være i saker som angår studentene. Med dette menes saker som berører studentinteresser. For å sikre at institusjonene har god framdrift og ikke forsinkes unødig, må institusjonene selv vurdere hvilke saker som berører studentinteresser og som krever at studentene blir involvert.

Når det gjelder tidsaspektet for studentorganenes rett til å bli hørt, bør studentene ha en reell mulighet til å uttale seg. Hvor mye tid som er tilstrekkelig for å kunne sette seg inn i saken og komme med synspunkter, vil avhenge av den konkrete situasjonen. Dette vil kunne variere ut ifra sakens omfang, kompleksitet og lignende. Det er derfor institusjonene selv som i hvert enkelt tilfelle må vurdere hva som er god nok tid for studentene. Videre må institusjonene selv vurdere og sørge for at studentene blir hørt ved å involvere dem på egnet måte.

14.11.2 Departementets vurdering

Departementet mener at det ikke er behov for flere innholdsmessige endringer i paragrafen om studentorgan enn det som ble vedtatt på bakgrunn av Prop. 111 L (2020–2021).

Departementet foreslår en språklig forenkling av regelen om at studentorganene skal høres i alle saker som angår studentene. Forenklingen er ikke ment å være en realitetsendring. Det vil fortsatt være slik at retten gjelder på det aktuelle nivået som sakene tilhører.

Departementet mener det er åpenbart at universiteters og høyskolers plikt til å tilrettelegge, innebærer at tilretteleggingen må være slik at studentorganene gis mulighet til å drive sitt arbeid på en tilfredsstillende måte. Departementet mener imidlertid dette er unødvendig å presisere i loven og foreslår at det i ny lov slås fast at «universiteter og høyskoler skal legge forholdene til rette for at studentorganene kan drive sitt arbeid». Endringen er ikke ment å være en realitetsendring.

14.11.3 Departementets forslag

Departementet foreslår å videreføre reglene i uhl. § 4-1 om studentorgan med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-11.

14.12 Studentenes representasjon i universiteters og høyskolers organer

14.12.1 Dagens regler

Reglene om studentenes representasjon i universitetenes og høyskolenes organer står i universitets- og høyskoleloven (uhl.) § 4-4, og er en videreføring av tilsvarende regel i lov om universiteter og høgskoler fra 1995.

Det følger av uhl. § 9-2 fjerde ledd at organiseringen av institusjonen må sikre at studentene og de ansatte blir hørt. Samme paragraf fastslår at det er styret som fastsetter virksomhetens interne organisering. Dermed er det også styrets ansvar å sikre at studentene og de ansatte blir hørt gjennom den organiseringen styret velger. For de private institusjonene er det i uhl. § 8-1 andre ledd fastsatt at styret skal ha representanter fra studenter og ansatte. Videre at det skal være størst mulig åpenhet om det arbeidet som skjer i styret, jf. tredje ledd. Dette innebærer at styret skal legge til rette for at institusjonens studenter og ansatte er informert om det arbeid som skjer i styret.

Det følger videre av uhl. § 4-4 første ledd at «studentene skal ha minst 20 prosent av medlemmene i alle kollegiale organ som tildeles beslutningsmyndighet». I de tilfellene hvor 20 prosent ikke utgjør mer enn ett medlem, skal studentene ha rett til å møte med ytterligere én student med tale- og forslagsrett. Paragrafen gjelder for alle styringsorganer under styret som har fått delegert beslutningsmyndighet.

Styret ved de statlige institusjonene skal ha elleve medlemmer, og to av disse skal være valgt blant studentene, jf. uhl. § 9-3. Ved private institusjoner skal styret ha en sammensetning på minst fem medlemmer. Hvis styret har mer enn ti medlemmer, skal hver av gruppene studenter og ansatte ha minst to medlemmer hver, jf. uhl. § 8-1 andre ledd. Dette innebærer at studentene har en lavere representasjon i styret enn i de øvrige kollegiale organene. Institusjonene skal ha et læringsmiljøutvalg, og i dette utvalget skal studentene og institusjonene ha like mange representanter, jf. uhl. § 4-3 f tredje ledd. I dette utvalget har derfor studentene en høyere representasjon enn 20 prosent.

I universitetsloven fra 1995 var regelen at studentene skulle ha minst 20 prosent, og aldri mindre enn to av medlemmene, i alle kollegiale organer som var tildelt beslutningsmyndighet i loven. Studentene mente det var nødvendig med minimum to studentrepresentanter, fordi studentenes kortvarige tilknytning til institusjonen, manglende erfaring og korte funksjonstid gjorde at de trengte muligheten til å rådføre seg med hverandre og arbeide i team i de styrende organene. Som følge av dette ble organene ofte større enn det som var nødvendig eller ønskelig. Regelen ble derfor endret til dagens regel om at dersom 20 prosent bare utgjør ett medlem, har studentene rett til å møte med ytterligere én student med tale- og forslagsrett.

Det følger av andre ledd at regelen i første ledd kan fravikes hvis det delegerende organet enstemmig beslutter det. Regelen vil først og fremst ha betydning for organer der studentene ikke har en slik interesse for virksomheten at de mener de trenger å være representert, eller der de mener det er tilstrekkelig å ha en mindre representasjon. Studentene har mulighet til å påvirke anvendelsen av unntaket i andre ledd ved at de er representert i «det delegerende organet».

14.12.2 Universitets- og høyskolelovutvalgets forslag

Universitets- og høyskolelovutvalget foreslo å videreføre paragrafen i sin helhet. Etter utvalgets vurdering er medbestemmelsesretten etter første ledd et viktig demokratisk prinsipp. Videre vurderte utvalget at andre ledd gir studentene fleksibilitet med hensyn til hva de ønsker å engasjere seg i.

14.12.3 Høringsinstansenes syn

Det var om lag ti høringsinstanser som ga innspill til forslagene om studentrepresentasjon. Blant disse har Kunsthøgskolen i Oslo, Norsk studentorganisasjon, Studentforeningen ved NHH, Studentparlamentet ved Universitet i Bergen og Studenttinget ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet uttalt seg om representasjon i institusjonens organer. Disse høringsinstansene hadde ingen innvendinger mot utvalgets forslag om å videreføre reglene om studentenes representasjon i institusjonenes organer. Noen av studentorganisasjonenes høringsinnspill, deriblant Norsk studentorganisasjon, ønsket en utvidelse av paragrafen ved at studenter også skal være representert i saksforberedende og rådgivende organer, ikke bare i beslutningsorganer.

14.12.4 Departementets vurdering

Dagens regel om at studentene skal ha minst 20 prosent studentrepresentasjon i alle kollegiale organer med beslutningsmyndighet skal sikre at studentene i tilstrekkelig grad får påvirke sakene som angår dem. Departementet mener at denne medbestemmelsesretten er viktig. Studentene er en viktig del av fagmiljøene ved institusjonene, utgjør en høy prosentandel av personene som er tilknyttet institusjonene og er en viktig ressurs. Studentene kjenner institusjonen og har gode forutsetninger for å vite hva som berører og som er viktig for studentene. Studentene kan komme med nyttige innspill og argumenter i de ulike diskusjonene som berører studiehverdagen, og kan bidra til at saker blir så godt opplyst som mulig. Departementet foreslår derfor å videreføre regelen, i tråd med utvalgets forslag.

Norsk studentorganisasjon med flere, uttalte at paragrafen bør utvides til også å gjelde saksforberedende og rådgivende organer. Et krav om at studenter skal ha minimum 20 prosent i alle saksforberedende, rådgivende og beslutningstagende organer ved institusjonene er etter departementets vurdering ikke hensiktsmessig. Slik departementet forstår høringsuttalelsene, innebærer dette et ønske om at studentene også skal få delta i møter og diskusjoner i institusjonenes ledergrupper. Det er i dag ulik praksis i sektoren hvordan studentene inkluderes i arbeid og møter som skjer i ledergruppene ved institusjonene. Departementet mener det bør være opp til institusjonen selv å vurdere hvordan de skal organisere slike interne forhold. Men institusjonene må sørge for at det, for eksempel i ulike ledergruppemøter og lignende fora som studentene ikke er representert i, ikke fattes beslutninger i saker som studentene etter loven har krav på deltakelse i.

Dagens regelverk åpner for at kravet til at studentene skal ha 20 prosent av medlemmene i et organ kan fravikes hvis det delegerende organet enstemmig bestemmer det. Regelen gir studentene fleksibilitet med hensyn til hva de ønsker å engasjere seg i. Fleksibiliteten er med på å sikre at studentene kan prioritere noen organer framfor noen andre. Departementet mener fleksibiliteten er viktig for studentene og foreslår derfor å videreføre denne, i tråd med utvalgets forslag.

14.12.5 Departementets forslag

Departementet foreslår at å videreføre reglene i uhl. § 4-4 om studentenes representasjon i institusjonens organer med enkelte språklige endringer, se forslaget til § 10-12.