Virksomhet

Pr 1.1.98 er det 203 LV-sentraler her i landet, hvorav ca. en tredjedel er interkommunale og 35 er AMK-sentraler som også har LV-funksjon. Ca. 40 kommuner (ti prosent) er ikke tilknyttet noen LV-sentral. Det er etablert LV-sentral for alle kommuner i 11 fylker.

I Nord-Norge og på Vestlandet finner vi de LV-sentralene som dekker de tynneste befolkede områdene, samtidig som de har størst problem med dekning av helseradionettet. Disse sentralene står overfor vidt forskjellige utfordringer sammenliknet med sentralene f.eks. i sentrale østlandsstrøk, der profesjonell håndtering av et stort volum henvendelser kan være den største utfordringen.

Utvalget har også sendt et eget spørreskjema til 20 utvalgte LV-sentraler spredt over hele landet som dekker ulike befolkningsstørrelser. Av de 18 LV-sentralene som svarte, er det seks som ikke har rapportert aktivitetsdata. Den lave svarprosenten gjør at det er vanskelig å angi omfanget av aktivteten ved sentralene. Et estimat på ca. 0,5 henvendelser pr innbygger pr år til LV-sentralene vil utgjøre totalt 2,2 millioner henvendelser pr år til LV-sentralene. Beregningen på grunnlag av aktivitetsdata fra de 12 sentralene som har oppgitt dette, viser at 45 % (94) av de rene LV-sentraler vil ha færre en sju henvendelser pr. døgn i gjennomsnitt.

Andelen akutthenvendelser («rød respons») til LV-sentralene ligger på ca. 0,2-0,5 prosent.

Organisering

I § 7-1 i Forskrift om medisinsk nødmeldetjeneste heter det: Fylkeskommunen og kommunene skal i fellesskap utarbeide rammeplaner for nødmeldetjenesten i fylket og utarbeide systembeskrivelse som omfatter organisasjons-, ansvars- og myndighetsforhold og de prosedyrer, ressurser og kvalifikasjoner som tilsammen skal sikre de til enhver tid gitte krav.

Kommunene etterlyser:

• krav fra sentralt hold (Helsetilsynet) i forhold til bl.a. personellkompetanse, svartider, systemsikring ved samtidighet og dokumentasjon

• og fylkeskommunal interesse for å utvikle og samordne systemet gjennom arbeid med prosedyrer og rutiner, opplæringsprogram og system for enhetlig oppdragshåndtering.

Faglig ledelse

LV-sentralene har stort sett sykepleier som daglig leder og kommunelege som medisinskfaglig ansvarlig. Med forbehold i den lave svarprosenten, indikerer svarene på utvalgets spørreskjema at ledelse og ansvarsforhold er uavklart ved mange sentraler.

Teknisk systemansvar

Mange kommuner har ikke egen kompetanse på håndtering av tekniske problemer som oppstår i LV-sentralens tele-, radio- og datautstyr, og trenger støtte fra en fylkeskommunal driftsorganisasjon for å kunne ivareta den tekniske driften av nødmeldetjenesten i kommunene. Slik kompetanse og driftsstøtte er ikke tilgjengelig i alle fylker.

Bemanning og kompetanse

Forskriftens krav om at LV-sentralen fortrinnsvis skal bemannes av sykepleier, er ikke gjennomført på alle LV-sentralene. Av de sentralene som svarte på undersøkelsene, betjenes i underkant av 30 prosent (5) utelukkende av sykepleiere. 60 prosent (11) er bemannet med flere typer personell; sykepleier, hjelpepleier, ambulansepersonell og ufaglærte. Ti prosent (2) er bare bemannet med ufaglært personell. På landsbasis har 28 sentraler dispensasjon fra fagkyndighetsprinsippet i forskriften.

De fleste LV-sentraler er knyttet til helseinstitusjon; sykehus, sykestue/sykehjem, helsesenter eller er egen institusjon. Det rapporteres som problematisk å skulle betjene LV-sentral samtidig med at en er i fullt arbeid på sykehjem uten at bemanningen er styrket. Antall LV-operatører som bemanner den enkelte sentral, varierer fra 30 og ned til fem, med et gjennomsnitt på 16,5 personer. Flere sentraler rapporterer om stor utskifting av personellet.

Det finnes ikke noe standardisert opplæringsprogram for LV-operatører. Opplæringen er svært variabel og mangler tildels. Færre enn 50 prosent av sentralene har utviklet skriftlige rutiner og prosedyrer. Norsk indeks for medisinsk nødhjelp brukes systematisk i vel halvparten av sentralene. Det foregår loggføring som korresponderer med kravene i forskriften i de aller fleste sentraler.

Utgifter

Utvalget har ikke kunnet skaffe oversikt over de rene kommunale utgiftene til LV-sentral. Utgiftene vil variere med størrelsen på sentralen og behovet for eget personell. De fleste kommunene har avtale med fylkeskommunen om deling av utgifter til felles kommunikasjonsutstyr. Det rapporteres både fra fylkeskommuner og kommuner at desentraliserte LV-sentraler er dyre i drift, har et stort utdanningsbehov og gir lite trening for personalet.

Organisering

Det er 44 AMK-sentraler i Norge. AMK-sentralene er gjennomgående bygget i tilknytning til ett eller flere (varierer fra 1-7) av fylkenes sykehus med akuttberedskap. Vanligst er lokalisering i nærheten av sykehusets akuttmottak og organisatorisk tilknytning til sykehusets anestesiavdeling.

Flere fylker har sentralisert AMK-funksjonen til ett av sykehusene i fylket. Sogn og Fjordane har fire AMK- sentraler, men kun Førde har medisinsk nødtelefon 113.

Medisinsk-faglig ledelse

Mottak og oppfølging av medisinsk nødmelding er en medisinsk fagoppgave og må derfor ledes av lege. Prioritering på medisinsk grunnlag står helt sentralt. Personalet handler derfor på delegert myndighet fra medisinsk ansvarlig lege.

Et flertall av fylkeskommunene (15) har definert en medisinsk systemansvarlig lege. Oftest er dette tillagt en anestesiolog og stillingen er kombinert med andre oppgaver.

Noen få fylkeskommuner har valgt å opprette stilling for medisinsk systemansvarlig direkte underlagt fylkeshelsesjefen. Fire fylkeskommuner har ikke stilling for medisinsk systemansvarlig.

Daglig leder AMK

Ved 33 av de 36 sentralene som svarte på undersøkelsen, er det sykepleier som har daglig lederansvar for AMK-sentralen.

Oppgavene til daglig leder er oftest:

• personellansvar og tilsyn med håndtering av løpende driftsoppgaver

• å gi veiledning til operatørene og sørge for at de får tilstrekkelig opplæring både med hensyn til teknisk betjening av kommunikasjonsutstyret og rett prosedyrebruk

• å ajourføre ressursoversikter for beredskapen som sentralen har koordineringsansvar for.

Vakthavende AMK-lege

De fleste AMK-sentraler har nå tilgang på en vakthavende lege. Dette er imidlertid ikke tilfelle for eksempel ved landets største AMK-sentral på Ullevål sykehus.

Denne legen:

• har det medisinske ansvaret på døgnbasis, slik det er presisert av Statens Helsetilsyn i rundskriv av 14.11.95

• har ansvar for medisinsk rådgivning/veiledning til vaktpersonalet i sentralen

• deltar i sentralens ledelse ved større aksjoner, store ulykker og katastrofer.

Vakthavende AMK-operatører

Det skal alltid være sykepleier som betjener AMK-sentralen. Det er ikke fast, øremerket vakt i alle sentraler, og da må sykepleieren gå til og fra andre oppgaver i sykehusavdelingen deler av døgnet. Ved mange AMK-sentraler er det også en ressurskoordinator som har oppgaver tilknyttet varsling og koordinering av tilgjenglige ressurser.

Teknisk systemansvarlig

16 fylker har definert og ansatt en person i stilling som teknisk systemansvarlig. Tre fylkeskommuner angir at de ikke har noen slik stillingshjemmel. Teknisk systemansvarlig har overordnet ansvar for drift, oppfølging og videreutvikling av radiokommunikasjon, telefonisystem og datasystem.

Operativ ledelse

Noen fylker har tilsatt ambulansesjef som har ansvar for beredskap, koordinering og disponering av den totale ambulanseberedskapen i fylket.

Utvalg for akuttmedisinsk beredskap (UFAB)

Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste anviser Utvalg for akuttmedisinsk beredskap (UFAB) som en del av fylkeskommunens/kommunens driftsorganisasjon for tjenesten. En rekke fylkeskommuner har opprettet UFAB, men med til dels svært forskjellig mandat og sammensetning. Utvalgenes funksjon og rolle er derfor ikke umiddelbart sammenlignbare fylkene imellom.

Bemanning og kompetanse

I henhold til forskriften skal AMK-sentralen bemannes av helsepersonell, fortrinnsvis sykepleiere, og etter jobbrotasjonsprinsippet.

Det finnes ingen oversikt over totalt antall stillinger tilknyttet AMK-sentralene. Utvalgets undersøkelse viste at de fleste AMK-sentralene er bemannet med sykepleiere, spesialsykepleiere og/eller ambulansepersonell.

Medisinsk nødmeldetjeneste er et nytt fagområde, hvor kvalitet og innhold sikres gjennom systematisk kompetanseoppbygging. Det teoretiske og metodologiske grunnlaget for mottak og oppfølging av medisinske nødmeldinger er ikke ferdig utviklet. Teknisk og organisatorisk oppbygging er fortsatt under utvikling.

I medisinske nødsituasjoner meldt over «113», er AMK-sentralen første vurderingsinstans i den akuttmedisinske kjeden. Det er derfor spesielt viktig at personalet i nødmeldetjenesten har erfaring fra og innsikt i prehospital håndtering av akutte sykdommer og skader.

Det er ikke etablert nasjonale retningslinjer for opplærings-/utdanningstilbud innenfor tjenesteområdet. Fylkeskommunene har vært henvist til selv å utvikle opplæringstilbud, supplert av noen kommersielle kursleverandører.

Utgifter

I utvalgets undersøkelse oppgir 15 fylker at nødmeldetjenesten har eget budsjett. 14 av fylkene har oppgitt egne utgifter til teknisk drift av helseradionettet. For disse fylkene utgjør utgiftene til sammen ca. 19 millioner kroner. Beregnet for hele landet skulle dette tilsvare fylkeskommunale utgifter på ca. 26 millioner kroner, i tillegg kommer drifts- og utviklingsmidler hos sentrale myndigheter. Nesten alle fylker praktiserer en form for utgiftsdeling mellom fylkeskommunen (AMK) og kommunene (LV). Utgifter til personell og øvrig drift er oftest innarbeidet i andre budsjettposter, og er ikke mulig å tallfeste.

Teknologisk utvikling og verktøy for kvalitetssikring

Utvikling av tele-, data- og kommunikasjonsteknologien kombinert med nyvinninger innen medisinsk teknologi, vil i stor grad påvirke organisering og drift av den medisinske nødmeldetjeneste. Det faglige innholdet i tjenesten vil også påvirkes gjennom at nye diagnostiske og terapeutiske muligheter muliggjøres gjennom utvikling av kommunikasjonsteknologi og telemedisin.

Nødmeldetjenesten har et felles verktøy for kvalitetssikring; «Norsk indeks for medisinsk nødhjelp» (jfr. kapittel 3.2.2). Indeksen ble introdusert i 1994 og er et verktøy for valg av hastegrad ved utrykning i medisinske nødsituasjoner. Indeksen veileder operatøren gjennom et strukturert intervju med innringer. På bakgrunn av de symptomer som beskrives gjennom forhåndsdefinerte spørsmålsrekker, vil AMK-/LV-operatøren kunne avgjøre hvilken type nødsituasjon som foreligger, samt prioritere/velge hastegrad. I tillegg brukes indeksen som grunnlag for telefonisk veiledning av innringer/pårørende i førstehjelp og livreddende prosedyrer. Indeksen benyttes i dag ved et flertall AMK-/LV-sentralene. Det er ønskelig at bruken intensiveres. Flere sentraler bruker ulike dataprogrammer i virksomheten. Det er ønskelig at Indeksen etterhvert kan tilbys i en elektronisk versjon og det pågår arbeid med å utvikle dette. Ved siden av Indeksen må alle sentraler utarbeide lokale prosedyrer, eventuelt lokale tilpasninger til Indeksen. Et stort antall sentraler har ikke sluttført dette arbeidet.

Det andre sentrale verktøy for kvalitetssikring i AMK-/LV-sentraler er systembok. Systembok skal være et lett tilgjengelig verktøy for den enkelte ansatte, hvor operasjonelle prosedyrer, funksjonsbeskrivelser, prosedyrer for samarbeid mellom nødetatene og for nødsituasjoner etc., er samlet. Utarbeidelse av systembok er ikke gjennomført i alle fylker.

AMK-sentral og ambulansetjeneste

Ved siden av allmennleger i vakt er den lokale ambulanseberedskapen AMK-sentralenes fremste operative ressurs i akuttmedisinsk sammenheng. Samtidig er ambulansetjenestene helt avhengig av AMK-sentralens faglige vurdering, koordinering og ressursdisponering. Ambulansepersonellets sikkerhet baseres på vurderinger som gjøres av AMK-personell. Bruk av koordinator i AMK-sentralene som har erfaring fra ambulansetjeneste, styrker samarbeidet mellom ambulanse- og nødmeldetjenesten. AMK-operatører bør ha kunnskap om og erfaring fra prehospital akuttmedisin. God koordinering av ambulanseressursene gir bedre ressursutnyttelse og derved bedre beredskap, bedre økonomi og bedre miljø.

I fylker med luftambulansebaser har AMK-sentralene også koordineringsansvaret for denne delen av tjenesten. Dette forutsetter gode rutiner for alarmering og samhandling mellom AMK-sentral, luftambulanse og de øvrige deler av kjeden.

AMK-sentral og legevakt

AMK benytter såkalt lege-ambulanse-alarm via helseradionettet, for samtidig alarmering av legevaktslege og lokal ambulanse ved hendelser som utløser hastegrad akutt. Legene kontakter AMK- eller LV-sentral for rekvirering av ambulansetransport. I noen grad kontakter legen lokal ambulansetjeneste direkte. For å ivareta koordinerings- og prioriteringsansvaret bør rekvirent i prinsippet bestille ambulanse med definert hastegrad fra AMK-sentralen.

Oppbyggingen av den medisinske nødmeldetjenesten har ikke vært oppfattet som entydig positiv i alle deler av allmennlegekorpset. En del leger synes AMK-sentralenes virksomhet har redusert legenes kontroll med og oversikt over den enkelte situasjon/hendelse. Alarmeringer via helseradionettet oppfattes av noen som stressende, samtidig som det forekommer uenighet om kriterier og faglig grunnlag for utløsning av alarm. Slike oppfatninger synes å være mer fremtredende hos leger i landkommunene, der legene har spilt en langt mer aktiv rolle i akuttmedisinske situasjoner enn legene i byene. Ved sykehusinnleggelser vil primærlegene ofte konferere med sykehuslegen. AMK-sentralen vil da kunne besørge konferansekobling mellom innleggende lege, sykehuslege og AMK-operatør. Noen leger vil oppfatte AMK-operatørens medlytt i samtalen som sjenerende.

AMK-sentral og sykehus

Noen sykehus har AMK-sentral uten mottak av nødtelefon 113. Utvalget ser behov for at alle sykehus har ett kommunikasjonsknutepunkt for ivaretakelse av indre beredskap og kommunikasjon via helseradionettet med aktørene i den prehospitale delen av kjeden. Ved eventuell endring til færre 113-sentraler i fylkene må akuttsykehusenes interne og eksterne kommunikasjonsbehov ivaretas gjennom egne sykehuskommunikasjonssentraler.

Samarbeidet mellom AMK-sentralene og sykehusene er gjennomgående godt. Det er imidlertid fremdeles forhold som kan forbedres/endres:

• AMK-sentralene mangler flere steder retningslinjer for fordeling av ulike kategorier pasienter i henhold til oppgavefordelingen mellom sykehusene. Faglig uenighet om «riktig behandlingsnivå» omfattes også i problemet.

• Forskrift for medisinsk nødmeldetjeneste anviser at alle øyeblikkelig-hjelp-innleggelser skal gå via AMK. Dette er ikke gjeldene praksis en rekke steder i landet.

• AMK-sentraler som er tillagt ansvar for øyeblikkelig-hjelp-innleggelser, opplever ofte at sykehusets leger glemmer å gi beskjed om innleggelser (vakthavende lege/bakvakt mottar direkte telefonisk henvendelse fra innleggende lege). Dette hindrer AMK i å informere/alarmere mottaksavdelingen om at pasienten er underveis, og svekker således effektiviteten i systemet.

• Noen AMK-sentraler har også problemer med at rutinene for intern alarmering i sykehuset ikke fungerer tilfredsstillende.

Andre samarbeidspartnere

I mange byer og tettsteder er den kommunale pleie- og omsorgstjenesten en viktig samarbeidspartner for AMK-/ LV-sentralen. Eksempler på områder for samarbeide vil være; akutt oppstått pleiebehov i hjemmet, støtte til pårørende ved dødsfall, utrykning til trygghetsalarm. Noen LV-sentraler er også tillagt ansvar for kommunale trygghetsalarmer. Dette kan være hensiktsmessig ved mindre LV-sentraler, men det anses ikke formålstjenlig å legge denne oppgaven til store LV-sentraler eller AMK-sentraler.

Det store omfanget av rusmiddelrelaterte problemer i samfunnet vil regelmessig involvere AMK-sentralene. Akuttmedisinsk håndtering av narkotikaoverdoser har gjort samarbeid med kommunenes rusmiddeletater/oppsøkende tjenester svært aktuelt. Rutiner for slikt samarbeid bør utarbeides lokalt.

Andre aktuelle samarbeidsinstanser vil være krisesentre og volds- og voldtektsmottak, samt humanitære og religiøse organisasjoners krisetelefoner. Frivillige hjelpeorganisasjoner er viktige beredskapsressurser i samfunnet og vil regelmessig samarbeide med nødmeldetjenesten.

Alle AMK-sentraler må utarbeide oversikter over og rutiner/prosedyrer for samarbeid og kommunikasjon med de lokale hjelperessursene.

Forholdet til de andre nødetatene - samarbeid med redningstjenesten

Samarbeidet med de andre nødetatene; politi og brannvesen, er sentralt i AMK-sentralenes virksomhet. God kunnskap om og respekt for samarbeidende nødetaters organisasjon og funksjon, kombinert med gode og innøvde rutiner for alarmering og samhandling er nødvendig.

Ved større ulykker (trafikkulykker, branner, eksplosjoner), som ofte krever samtlige nødetaters innsats, er det tilfeldig hvilken nødetat som mottar første melding om hendelsen. Flere AMK-sentraler har pådratt seg kritikk i situasjoner hvor publikum har ringt «feil» nødmeldesentral, og hvor AMK-sentralen henviser innringer til å ringe riktige nødnummer, i stedet for selv å overføre nødanropet til riktig alarmsentral.

«Trippelvarsling» innebærer samtidig og gjensidig varsling av AMK-sentral og brannvesenets og politiets alarmsentraler, utløst etter bestemte kriterier og uavhengig av hvilken sentral som ble alarmert først. Mulighetene for å lykkes i å håndtere tidskritiske hendelser blir til en stor grad bestemt av det daglige samarbeidsmiljøet og graden av kontakt mellom ansvarlige ledere for alarmsentraler/nødetater.

Det bør derfor være et mål for alle AMK-sentraler å etablere lokale samarbeidsfora for nødetatenes alarmsentraler. Mange steder har dette arbeidet kommet langt, mens andre steder er ikke samarbeidet på ønskelig nivå. I tillegg til samarbeidet om et evt. nytt radionett, er det også grunnlag for et nært samarbeid mellom nødetatene innen områdene teknologiutvikling, opplæring, serviceavtaler og teknisk driftsstøtte.

Helsepersonellets taushetsplikt er regulert gjennom profesjonslovgivningene. Statens helsetilsyn har gitt ut en veileder om «taushetspliktens betydning for samarbeidet mellom medisinsk nødmeldetjeneste og andre nødetater 6 ». Mange ledere og medarbeidere i nødmeldetjenesten uttrykker imidlertid at forvaltning av taushetsplikten er problematisk. og at det fortsatt er en rekke uavklarte problemstillinger. Sentrale myndigheter, bl.a. Justisdepartementet og Statens helsetilsyn, har den senere tid tatt initiativ for å avklare dette nærmere.

Politiet

AMK-sentralene har behov for samarbeid med politiets alarmsentraler og operative ressurser ved en lang rekke situasjoner. Eksempler på dette vil være trafikkulykker, unaturlige dødsfall, håndtering av psykiatriske pasienter, sikring av lege og ambulansepersonell ved trusselsituasjoner, etc.

Politiet vil også regelmessig ha behov for helsevesenets bistand, og retter da gjerne sine henvendelser til AMK- eller LV-sentral.

AMK-sentralenes varsling av politiet ved trafikk- og arbeidsulykker har vært gjenstand for oppmerksomhet. Statens Helsetilsyn har lagt begrensninger på AMK-sentralenes adgang til å varsle politiet ved denne type ulykker.

Lokal redningssentral (LRS) og Hovedredningssentralen (HRS)

Erfaring fra flere katastrofeøvelser tilsier at det er forbedringspotensiale når det gjelder rutiner for samarbeid og kommunikasjon mellom AMK-sentral og LRS/HRS. Bl.a. er ikke ansvarsfordelingen mellom LRS-lege og AMK-lege avklart. HRS får tilgang til helseradionettet og luftambulansenettet når dette er ferdigstilt. Dette vil bedre kommunikasjonen mellom redningssentralen og medisinsk nødmeldetjeneste. Utvalget forutsetter at ansvarslinjer og samarbeidsformer blir avklart i ny lov om helsemessig og sosial beredskap (jfr. kap. 3.1.2).

Brannvesenet

De fleste AMK-sentralene opplever samarbeidet med lokalt brannvesen og dets alarmsentral som uproblematisk. Juridiske barrierer som eksisterer mellom AMK-sentral og politietat, er ikke i den grad aktuelle for samarbeidet med brannvesenet. Samarbeidet vil oftest dreie seg om felles innsats ved trafikkulykker (fastklemt person), beredskap og redningsinnsats ved brann, eksplosjon, forurensning, etc.

Utvalget går inn for følgende minstekrav til:

• Tilgjengelighet. Legevakttjenesten må organiseres slik at det er lege tilgjengelig over helseradionettet 24 timer i døgnet.

• Organisering. I kommuner med mer enn 8.000 innbyggere bør LV-sentralen være samlokalisert med legevaktkontoret og bemannet med fast personell til kl. 23. I kommuner med mer enn 12.000 innbyggere skal LV-sentralen være samlokalisert med legevaktkontoret og bemannet med fast personell til kl. 23.

• Systemansvar. Fylkeskommunen skal ha én medisinsk systemansvarlig lege. Det må være avsatt tilstrekkelig tid til oppgaven i stillingen, normalt hel stillingshjemmel. Døgnkontinuerlig medisinsk ledelse av AMK-sentral skal ivaretas av kvalifisert lege i vakt.

Utvalget anbefaler at:

• Ny forskrift for prehospital tjeneste må slå fast fylkeskommunens ansvar for en helhetlig akuttberedskap i fylket, gjennom en driftsorganisasjon som også ivaretar LV-sentraler.

• LV-sentralene må organiseres i nær tilknytning til den øvrige kommunehelsetjenesten. Dette vil være med på å sikre faglig utvikling og drift på allmennmedisinens og primærhelsetjenestens premisser. LV-sentralen skal stå under faglig ledelse av kommunelege I. Daglig leder bør være sykepleier.

• Det bør vurderes modeller for samhandling mellom LV-sentraler, eventuelt sammenslåing av LV-sentraler til større enheter på visse tider av døgnet. Sentralenes størrelse er kritisk og må nøye vurderes. Operatørene bør ha et visst volum av henvendelser for å få erfaring og kunne utvikle kompetanse i oppdragshåndtering. Samtidig må lokalkunnskap, nærhet til pasienten og tilgjengelighet ivaretas.

• Virksomheten må kvalitetssikres gjennom utarbeidelse av nasjonale standarder. Videre må det utvikles dataverktøy til bruk i LV-sentral for oppdragshåndtering, dokumentasjon og virksomhetsregistrering. Det bør utarbeides en legevaktsutgave av «AMIS» og Norsk indeks for medisinsk nødhjelp.

• Den medisinske nødmeldetjenesten baseres normalt på én AMK-sentral med nødtelefon 113 i hver fylkeskommune. Hvis spesielle forhold tilsier flere enn én AMK-sentral, bør befolkningsunderlaget ikke være mindre enn 80-100.000 innbyggere.

• Fylkets ambulansetjeneste bør alarmeres og koordineres gjennom én AMK-sentral. Tjenestene bør organiseres i én felles driftsorganisasjon, med felles faglig ledelse og samordnet operativ ledelse. AMK-sentralene bør ha tilgang til verktøy for «flåtestyring» av ambulansetjenesten via GPS og digitalt kartverk.