10 Kritiske satsingsområder

Med utgangspunkt i et overordnet mål om å sikre et desentralisert og faglig forsvarlig akuttmedisinsk behandlingstilbud til hele befolkningen, vil det i dette kapittelet bli fokusere på de mest kritiske områdene for å nå dette målet.

Utvalget har i sitt arbeid avdekket flere kritiske områder i den akuttmedisinske kjeden som må forbedres.

10.1 Generelle tiltak

Det akuttmedisinske begrepsapparat fungerer ikke tilfredsstillende og bør revideres. Øyeblikkelig-hjelp-begrepet brukes i dag for å utløse helsetjenester ved akutt sykdom i befolkningen, men slik begrepet brukes i dag, sier det imidlertid lite om alvorligheten av sykdom eller hvor mye det haster. Utvalget mener derfor at begrepet bør utgå som prioriteringskriterium og erstattes av et mer presist begrepsapparat.

Utvalgets undersøkelser, regionale og nasjonale utredninger har vist at dokumentasjonen på ulike områder er mangelfull. Det er en systematisk mangel på undersøkelser av kvaliteten på behandlingen som gis. Mangel på dokumentsjon er en viktig årsak til problemene med å få til en effektiv styring og ressursfordeling. Utvalget vil understreke behovet for å innføre enhetlige og kvalitativt gode registreringer av volum og kvalitet.

Kommune- og fylkesgrenser skaper hindringer i arbeidet med å få til en effektiv, kvalitativt god og mest mulig likeverdig helsetjeneste. Utvalget ser et stort behov for økt samarbeid innen og på tvers av forvaltningsnivåene. Utvalget mener at oppgavene må løses i et regionalt perspektiv, slik det er foreslått i St.meld. nr. 24 (1996-97) og seinere vedtatt ved Ot.prp. nr. 48 (1997-98).

10.2 Kritiske områder

I kapitlene 3- 8 er det pekt på en rekke områder som bør omorganiseres og forbedres. Utvalget vil framheve tre kritiske områder i den akuttmedisinske kjeden som må prioriteres nå. Disse tre områdene er gjensidig avhengig av hverandre og etter utvalgets mening er det nødvendig at endringsprosessene går parallelt.

De kritiske områdene er:

• legedekning i primærhelsetjenesten

• kvalitet og kapasitet i ambulansetjenesten

• sykehusstruktur.

10.2.1 Legedekning i primærhelsetjenesten

Primærhelsetjenesten diagnostiserer og behandler 90 prosent av alle pasienter med akutt sykdom. Økende gjennomtrekk i legestillinger og betydelig bruk av vikarer skaper store problemer for den akutt syke pasient og for den øvrige helsetjenesten. Utvalget mener det er behov for et nasjonalt løft for å sikre en stabil allmennlegetjeneste. Dette må være det overordnede mål for det planlagte reformarbeidet i primærhelsetjenesten.

10.2.2 Kvalitet og kapasitet i ambulansetjenesten

Bil- og båtambulansetjenesten er etter utvalgets vurdering den faglig sett svakeste del av den akuttmedisinske kjeden. Mangel på enhetlige retningslinjer, uklar organisering og utilfredsstillende bemanning fører til stor ulikhet i tilbudet. I distriktene er tjenesten preget av små enheter med varierende kvalitet. Storbyene har først og fremst et kapasitetsproblem. Utvalget mener det er behov for nasjonale retningslinjer blant annet med krav om to-mannsbetjente ambulansebiler, krav til responstider og bedret utdanning av ambulansepersonell.

10.2.3 Sykehusstruktur

Flere sykehus har i dag så store problemer at institusjonenes virksomhet er truet. Det er begrenset tilgang på helsepersonell med spesialkompetanse. Sammen med oppsplittingen av det kirurgiske fagfeltet har dette skapt problemer for sykehusene, særlig for de minste. Dette får også konsekvenser for den akutt syke pasient. Utvalget mener at for å sikre befolkningen et mest mulig desentralisert sykehusvesen, tilpasset behovene, må det gjennomføres strukturendringer, også utenfor sentrale strøk. Det vil være nødvendig med en annen oppgavefordeling mellom sykehusene enn det vi har i dag.

10.3 Konklusjon

Utvalget står samlet bak forslagene om en felles forskrift for prehospital akuttmedisin, styrking av primærhelsetjenesten, oppbygging av bil- og båtambulansetjenesten og endring i sykehusstrukturen. Til sammen vil dette gi et bedre tilbud til befolkningen.