6 Spesielle forhold av betydning for utvalgets arbeid

6.1. GENERELT

Utvalget er i sitt tilleggsmandat gitt i oppdrag å vurdere aktuelle problemer forbundet med ledighet ved dimisjon og ulik kulturell bakgrunn blant soldatene, samt drøfte selvmordsproblematikken. Dette er forhold som Forsvaret tar alvorlig og hvor flere instanser er trukket inn i arbeidet med å løse de problemer som oppstår. Oppgavene er i høy grad velferdsrelaterte og Velferdstjenesten må ta sin del av ansvaret.

Som det fremgår av pkt 1.3, har utvalget sett det som sin oppgave å ta de nevnte forhold med i vurderingen av mannskapenes velferd i tjenesten og Velferdstjenestens fremtidige oppgaver og organisering. På denne bakgrunn har utvalget i det følgende gitt en beskrivelse av de aktuelle problemstillinger og vurdert de tiltak som fra Forsvarets side er gjennomført, eller planlegges iverksatt for å løse dem. Samtidig tas Velferdstjenestens rolle i denne sammenheng opp til vurdering.

6.2 LEDIGHET VED DIMISJON

Arbeidsledigheten blant dimitterte soldater har vært stadig økende siden 1989. Ledigheten generelt i Norge har også økt i samme tidsrom. Ledighetsproblemene blant dimitterte soldater er imidlertid langt større enn blant de fleste andre grupper i samfunnet. Dette kommer tydelig frem hvis en sammenligner ledighetstallene for dimitterte soldater med ledigheten generelt for aldersgruppen 20-24 år. Ved utgangen av januar 1994 var 4800 dimitterte soldater ledige. Det utgjør over en fjerdedel av den totale ledigheten blant menn i aldersgruppen 20-24 år. For mange blir ledigheten også av relativt langvarig karakter. Statistikken viser at ca 35% av de dimitterte soldatene som var ledige ved utgangen av januar 94, hadde vært ledige i tre måneder eller mer.

Det er et mål at færrest mulig soldater skal dimittere til ledighet. Militærtjenesten er en samfunnspålagt plikt. Soldatene må ikke komme dårligere ut i forhold til andre jevnaldrende. Det arbeides med flere ulike tiltak for å nå målet om at flest mulig dimitterte soldater skal slippe ledighet.

Det utøvende ansvar for arbeidet med å motvirke at de vernepliktige mannskaper dimmiterer til ledighet tilligger Forsvarssjefen. Gjennom Voksenopplæringen gis soldatene grundig yrkes- og studieinformasjon. Alle får generell informasjon, og de som ønsker det får individuell veiledning. Ved alle avdelinger av noen størrelse er det etablert jobbsøkerverksteder og det blir arrangert jobbsøkerkurs. I tillegg gis mannskapene tilbud om kompetansegivende kurs på alle nivå, fra rent yrkesrettede kurs til høyere utdanning. I 1993 ble det avlagt over 15 000 offentlige eksamener i Forsvarets regi. De årlige bevilgninger til Voksenopplæringen har de siste årene ligget på over 100 mill kroner.

Soldater som dimitterer til ledighet får ledighetstrygd selv om de ikke tidligere har vært i arbeid. Det er med andre ord likestilling mellom militærtjeneste og arbeidserfaring. Videre er de vernepliktige garantert å beholde tildelt skole- eller studieplass selv om de får et midlertidig avbrudd i utdanningen på grunn av militærtjeneste. Det er også innført adgang til seks ukers førtidsdimisjon for mannskaper med 12 mnd tjeneste dersom de trenger dette på grunn av oppnådd skole-, eller studieplass eller arbeid.

I bestrebelsene for å redusere ledigheten blant dimittender samarbeider Forsvaret nært med arbeidsmarkedsetaten. Allerede i 1984 ble det opprettet et kontaktutvalg mellom Forsvarets overkommando (FO) og Arbeidsdirektoratet (Adir) som samordner alle aktuelle tiltak. Kontaktutvalget har utarbeidet en handlingsplan som legger opp til tiltak for soldatene i alle faser av førstegangstjenesten. Planen er utformet slik:

Selv med de eksisterende ordninger ligger ledigheten blant dimitterte soldater fortsatt på et høyt nivå. Forsvarsdepartementet har derfor utarbeidet en ti-punktsplan som omfatter følgende tiltak:

1. Tjenestetid tilpasset skole- og studieår.

   Tidspunktet for militærtjenesten faller for mange uheldig ut i forhold til skole- og studiestart om høsten. Forsvarsdepartementet arbeider nå for at flest mulig skal få gjennomføre førstegangstjenesten slik at de ikke taper mer enn ett studieår. Dette gjøres ved å endre på innkallingstidspunktene, og ved at militærtjenesten gjennomføres på kortere tid. Innkallingene til Forsvaret vil i 1994 være lagt slik at anslagsvis 62 % møter til tjeneste i juli - oktober. Disse vil ikke tape mer enn ett skole- eller studieår. Medregnet 6 mnd mannskaper som møter til tjeneste i januar blir antallet som ikke mister mer enn ett skole- eller studieår nærmere 70 %.

2. Styrking av oppsigelsesvernet

   En annen årsak til ledighet ved dimisjon er at en del taper sin arbeidsplass i løpet av militærtjenesten. Soldatene er etter visse forutsetninger beskyttet i lovs form mot å miste fast arbeid på grunn av militærtjeneste. Det viser seg at dette ikke alltid er nok. En del arbeidsgivere omgår loven. I Odelstings prp nr 50 (1993-94) om endringer i Arbeidsmiljøloven, har derfor Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD) foreslått at dagens lovregler på dette området oppheves og at vernebestemmelsene i stedet innarbeides i en ny paragraf i Arbeidsmiljøloven.

3. Vernepliktspoeng til skoler og universiteter

   Vernepliktspoeng ved opptak til skoler og universiteter er nå gjeninnført. Denne ordning eksisterte tidligere. Vernepliktspoeng er en rimelig kompensasjon for ett års mindre skolegang eller arbeidserfaring i forhold til jevnaldrede. Saken ble tatt opp med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF), som i tilknytning til forskrift om opptak til regionale høyskoler har fastsatt at både kvinnelige og mannlige søkere som har fullført militær førstegangstjeneste, skal gis ett tilleggspoeng.

   KUF har dessuten oppfordret universitetene og de vitenskapelige høyskolene til å gi vernepliktspoeng ved opptak til studier.

4. Tilbud etter endt førstegangstjeneste

   Sammen med arbeidskraftsmyndighetene vurderes muligheten for at alle dimitterte soldater skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak. I Stavanger er det inngått en samarbeidsavtale med fylkesarbeidskontoret om igangsetting av grunnkurs i diverse praktiske fag ved KNM Harald Hårfagre. Fylkesarbeidskontoret dekker kostnadene til utdanning mens Forsvaret stiller lokaler og utstyr til rådighet. Denne og andre modeller planlegges igangsatt i andre fylker der rammebetingelsene er tilstede.

5. Arbeidsmarkedskurs (AMO-kurs) før tjenesten

   Gjennom et samarbeid med fylkesarbeidskontoret i Vest-Agder får arbeidsledige vernepliktige som blir innkalt til tjeneste i Marinen før rekruttskolen mulighet til å delta på arbeidsmarkedsopplæringskurs i sjømannskap ombord på fullriggeren Sørlandet. Dette har kommet både sjøfartsnæringen og Sjøforsvaret til gode. Lignende opplegg planlegges gjennomført også ved andre avdelinger og AMO-kurs i andre aktuelle fag vurderes igangsatt.

6. Praksisplasser for vernepliktige i Forsvaret

   Forsvarets overkommando har avsluttet en kartlegging av hvor mange praksisplasser det er mulig å opprette for vernepliktige og vil på dette grunnlag fastsette hvor mange plasser som skal opprettes. På denne måten kan tiden i Forsvaret gi uttelling for de som ønsker å ta fagbrev. Forsvarets primære oppgave er å utdanne soldater. Det skal likevel tas de hensyn som er mulige for å ivareta den enkeltes ønske om egen utdannings- eller yrkeskarriere. Relevant militærtjeneste skal gi fratrekk i ordinær lærlingetid for de som har eller vil få lærlingekontrakt.

7. Førstegangstjenesten som jobbkvalifisering

   Militærtjenesten i seg selv er kvalifiserende for arbeidslivet. Mange får god ledertrening og det gis annen opplæring innenfor felter som samfunnet kan dra nytte av, så som sanitet, transport, teknikk, forpleining, kontor osv. Soldatene lærer også å handle effektivt under stress og annen psykisk belastning. I tillegg kommer erfaringene ved å tilpasse seg et samfunn preget av orden, lojalitet, samarbeid og nært sosialt samvær. Arbeidsgiver skal gjøres mer oppmerksom på dette. Samtidig skal direktivet om utstedelse av militært tjenestebevis innskjerpes og nøye følges opp slik at alle vernepliktige som fullfører førstegangstjenesten får dette beviset.

8. Oppfølging fra lokal arbeidsformidling

   Forsvaret prioriterer arbeidsledige ved inntak til førstegangstjeneste. Dette må føre til en langt bedre og nærmere kontakt mellom den lokale arbeidsformidlingen og den enkelte soldat slik at denne gruppen som har et svakere utgangspunkt får et forsterket støtteapparat. Arbeidsdirektoratet har i denne sammenheng fastsatt at arbeidsmarkedsetaten skal tilrettelegge tiltak for å lette overgangen til arbeidslivet for soldater etter førstegangstjenesten.

9. Rådgivertjeneste - jobbsøkerkurs

   Voksenopplæringen i Forsvaret har utarbeidet et omfattende program for å motvirke ledighet blant dimitterte soldater. Utover eksisterende tilbud, skal Forsvarets overkommando vurdere organisering av jobbsøkeringer der flere soldater kan komme sammen om å drøfte felles problemer og oppmuntre hverandre til egeninnsats for å skaffe seg kompetanse for jobb eller skolegang.

10. Bedre informasjon om mulighetene for økt kompetanse

Forsvaret driver opplysning i videregående skole om Forsvaret som arbeidsplass på lik linje med andre yrkesorienterere. Denne opplysningsvirksomhet skal utvides til også å gi elevene en inngående oversikt over de mange og gode opplæringsmuligheter for vernepliktige under førstegangstjenesten som ledd i valg av framtidig yrke eller studier. En informasjonskampanje er under forberedelse.

Hovedansvaret for gjennomføringen av Forsvarets tiltak for å motvirke arbeids- og utdanningsledighet blant vernepliktige mannskaper etter dimisjon er pålagt Voksenopplæringen. Samtidig er det erkjent at de tiltakene som settes i verk må ses på som en del av det totale velferdstilbud til de vernepliktige. Det er derfor et nært samarbeid mellom voksenopplæring og velferdstjeneste i dette arbeidet ute ved avdelingene. Av sammen grunn er både Voksenopplæringen og Velferdstjenesten representert i Kontaktutvalget mellom FO og Adir.

Etter utvalgets syn er de arbeidsmarkedstiltak som er iverksatt fra Forsvarets side et vesentlig bidrag til soldatenes velferd. Utvalget anser det derfor riktig at dette arbeidet prioriteres. Selv om det er arbeidsmarkedsetaten som primært skal yte bistand til unge arbeidssøkere, tar Forsvaret også et ansvar i denne sammenheng. Det er et rimelig krav at soldatene ikke kommer dårligere ut etter førstegangstjensten enn andre jevnaldrende. I motsatt fall vil de vernpliktiges motivasjon for tjenesten bli dårligere. Utvalget mener at målsettingen bør være at de vernepliktige i løpet av førstegangstjenesten skal kunne bli bedre kvalifisert på arbeidsmarkedet enn om de ikke hadde vært i Forsvaret. Utvalget anser de ressurser som i dag er avsatt til dette arbeidet for å være rimelige og de tiltak som er iverksatt tilfredsstillende. Det er stor bredde i Forsvarets engasjement, som ikke bare er konsentrert om en styrking av Voksenopplæringen, men omfatter en innsats fra alle ledd i organisasjonen som har ansvar for de vernepliktige. Det er naturlig at Voksenopplæringen, som er ansvarlig for den yrkeskvalifiserende kursvirksomhet, er gitt hovedansvaret for gjennomføringen av alle aktiviteter på dette området. Velferdstjenestens rolle i denne sammenheng bør fortsatt være å gi støtte til Voksenopplæringen der hvor dette er nødvendig ute ved avdelingene. Av hensyn til ressursdisponeringen totalt sett er det viktig at denne arbeidsdelingen opprettholdes.

Når det gjelder innhold og målsetting i FD's tipunktsplan og FO/Adirs handlingsplan, mener utvalget at planene tilfredsstiller de krav en med rimelig grunn bør stille til Forsvaret når det gjelder å gi bistand til vernepliktige i sysselsettingssammenheng.

Oppfølging av planene kan imidlertid gjøres bedre. Forsvaret og Adir står her overfor en stor oppgave, både fordi en har god oversikt over antall arbeidsledige soldater pga dagpengeutbetalingene og fordi Forsvaret prioriterer tiltak mot arbeidsledighet ved dimisjon. Det må gjøres mer for å skaffe arbeid til den store gruppen vernepliktige som dette gjelder og det er ønskelig med større innsats fra arbeidsmarkedsetatens side.

Etter utvalgets syn er det rom for forbedringer på følgende områder:

• Individuell yrkes- og studieveiledning bør utvides og i enda større grad rettes mot ressurssvake og passive mannskapskategorier.

• Jobbsøkerkurs er viktige, og bør bli et tilbud til alle vernepliktige.

• Kurstilbudene bør differensiere bedre mellom mannskaper med god utdanningsbakgrunn og svakere grupper som krever mer omfattende oppfølging.

• Det er viktig at det gis et visst tilbud om hobbykurs. Begrepene kompetansegivende og hobbypregede kurs har fått en uheldig betoning i de senere år. Samtidig er det grunn til å tro at kurs av mer hobbypreget natur kan bygge bro over til mer yrkesrettede kurs og trekke de mindre motiverte med i et sosialt nettverk. I dag utgjør hobbykursene under 1 % av Voksenopplæringens totale kurstilbud. Selv om de yrkesrettede kurs fortsatt må prioriteres, bør hobbykursenes andel kunne økes.

  Også Velferdstjenesten gjennomfører en del hobbykurs. Disse bør samordnes med, eller evt overføres til Voksenopplæringen.

6.3 PERSONELL MED ULIK KULTURELL BAKGRUNN

Utvalget har med aktuelle problemer forbundet med ulik kulturell bakgrunn blant soldatene forstått spørsmål som er knyttet til den økende innvandringen de siste 20 år. Denne innvandringen har stilt myndighetene overfor et problem med hensyn til mulige konflikter mellom den tradisjonelle norske befolkning og nye etniske grupper. De enkelte offentlige etater stilles overfor motsetninger som i liten grad har eksistert tidligere. Norske myndigheter har ført en politikk for å integrere nye landsmenn i samfunnet på en slik måte at deres kulturelle identitet blir ivaretatt. Forsvaret har fulgt dette opp og søker å tilby etniske minoriteteter en tjeneste som viser respekt for deres kultur og religion. Denne tilpasningen er, totalt sett, et lite problem for Forsvaret, men viktig for dem det gjelder.

Forsvarsdepartementet opprettet høsten 1987 et utvalg som skulle vurdere hvordan Forsvaret skulle forholde seg til spesielle behov fra etniske minoriteter. Utvalget la frem sin endelige innstilling i november 1989. Det anbefalte tilpasning innenfor områdene kosthold og helligdager. I tillegg bestemte departementet i 1988 at Forsvaret skulle foreta visse uniformstilpasninger.

På grunnlag av minoritetsutvalgets anbefalinger har Forsvardepartementet iverksatt et eget direktiv som gir bestemmelser om på hvilke områder tjenesten i Forsvaret skal justeres for å møte spesielle behov fra personell med ulik kulturell bakgrunn. I hovedsak betyr dette tilrettelegging med hensyn til utøvelse av religionsfriheten.

Etniske minoriteter med ulik religiøs overbevisning skal gis adgang til samme antall fridager grunnet religiøse helligdager som vernepliktige med tilhørighet til protestantisk tro. Etter fastsatte regler kan det også gis fri til andre religiøse høytider og til pilegrimsreiser.

Ved alle avdelinger skal det etter behov serveres alternativ kost når hovedmenyen er forbundet med religiøse tabu. Alternativ kost skal også serveres under øvelser.

Forsvaret gir medlemmer av religiøse trossamfunn rett til å bære synlige religiøse symboler som det enkelte trossamfunn identifiserer som så betydningsfulle i forhold til troen at disse må/skal bæres av vedkommende for å kunne identifiseres som medlem. Slike ikke-diskutable symboler skal spesifiseres av FO og tas inn i uniformsreglementet. Særreglene forutsettes ikke å bryte med uniformens hensiktsmessighet for tjenesten.

Ut over tiltak i tilknytning til religionsutøvelse, blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til å forhindre motsetninger mellom vernepliktige med ulik kulturell og etnisk bakgrunn.

Det skal drives informasjonsarbeid som forbereder de vernepliktige på et flerkulturelt Forsvar før påbegynt førstegangstjeneste. Informasjonen skal også rettes mot deres foresatte og særlig til foresatte og familier med vernepliktige fra etniske minoriteter. Ved innrykk skal alle henvendelser vedrørende etniske monoriteter gå via feltpresten som er faglig rådgiver på avdelingsnivå. Som ledd i sin undervisning av de vernepliktige skal feltpresten orientere om andre kulturer og skape forståelse for de tiltak Forsvaret iverksetter.

Forsvaret har under planlegging en informasjonsvideo hvor de ulike gruppene av etniske minoriteter presenterer sin kultur og religion. Videre skal undervisning om etniske minoriteter innarbeides i all lederskapsopplæring i Forsvaret. Under beredskap og i krig vil det oppstå situasjoner hvor de ovennevnte regler ikke lar seg praktisere. Under slike forhold kan avdelingssjefen sette regelverket til side.

Det ansvarlige stabsledd i FO for behandling av spørsmål som angår personell med ulik etnisk og kulturell bakgrunn er Feltprosten. Han vil bygge opp kompetanse på dette området og gjennom feltprestkorpset gi nødvendig faglig veiledning og styring ute ved avdelingene.

Det er to problemstillinger som står sentralt i tilknytning til at Forsvaret nå i tiltagende grad får inn til tjeneste vernepliktige med ulik etnisk og kulturell bakgrunn. For det første medfører disse mannskapenes forskjellige religiøse overbevisning at Forsvaret må foreta tilpasninger i sine bestemmelser om antrekk, kosthold og fri på helligdager. Her har Forsvaret etter utvalgets syn iverksatt fornuftige tiltak som gir en balansert tilpasning av reglene til de behov som er oppstått vis a vis minoritetsgruppene.

Hovedprinsippet må være at våre nye landsmenn under militærtjenesten blir behandlet likt med de øvrige vernepliktige på alle områder, også når det gjelder behov knyttet til religiøs tro. Samtidig må disse mannskapene, på linje med flertallet, tilpasse seg de tjenestlige krav som Forsvaret må stille for å kunne løse sine oppgaver.

Den andre vesentlige problemstilling, knyttet til at vernepliktige med ulik hudfarve og kulturell bakgrunn nå i økende grad kalles inn til militærtjeneste, er tendensene til mobbing og rasistiske holdninger. Selv om Forsvaret gjennom bestemmelsene har lagt forholdene til rette for bekjempelse av slike holdninger, ved fastlegging av informasjonsrutiner og tilpasning av lederopplæringen, vil det være behov for en aktiv oppfølging ute ved avdelingene, jfr pkt 6.4.

Feltprestene er i hht FD's direktiv gitt hovedansvaret for denne oppfølgingen. Etter utvalgets mening er det imidlertid viktig at både Velferdstjenesten og Tillitsmannsordningen trekkes aktivt inn i arbeidet.

6.4 SELVMORDSPROBLEMATIKKEN

Gjennom de siste 20 årene har Norge hatt en dramatisk økning av antall selvmord. En regner i dag med mellom 800 og 1000 selvmord pr år. Norge er et av de land i den industrialiserte verden hvor det har skjedd sterkest økning av selvmordsratene blant unge. En fjerdedel av dødsfallene blant unge menn og en tiendedel blant unge kvinner skyldes selvmord. Det økende antall har også berørt Forsvaret. I 1991 begikk 6 vernepliktige selvmord. Dette utgjorde 35% av det samlede antall dødsfall. Bare trafikkulykker tok flere liv (7). I 1992 begikk 6 soldater selvmord, mens det var en nedgang til 4 i 1993.

Rekrutter i innrykksfasen er en særlig risikoutsatt gruppe. Mistrivsel, omstillingsvansker, konflikter med medsoldater eller befal, problemer i kjærlighetsforhold eller familierelasjoner er dokumentert som risikofaktorer når det gjelder selvmordshandlinger i denne gruppen. Mange selvmord utføres ved hjelp av skytevåpen under påvirkning av alkohol og kan ofte virke som impulsive handlinger.

De uheldige tendensene som har gjort seg gjeldende i selvmordsstatistikken i de siste årene er en utfordring for Forsvaret. Både internt og i samarbeid med sivile institusjoner må den negative utviklingen motvirkes ved forbyggende tiltak.

Forsvarets Sanitet har gjennom registreringsarbeide og forskning søkt å klarlegge omfang og årsaker til selvmord blant personellet. På bakgrunn av dette arbeidet oppnevnte Forsvarets overkommando i desember 1991 en ekspertgruppe ledet av overlege Lars Mehlum til å fremme forslag til tiltak med henblikk på å redusere antall selvmord og selvmordsforsøk i Forsvaret. Gruppen avga sin innstilling i mai 1993.

Mehlumgruppen fremla en rekke forslag til konkrete tiltak som kan virke forebyggende mot selvmord og selvmordsforsøk blant personell i Forsvaret.

Disse forslagene legges nå til grunn for det videre arbeid på dette området. Tiltakene kan sammenfattes slik:

• En bedret informasjon om tjenesten og dens innhold gitt både før tjenestestart og ved innrykk er et viktig, motiverende og beskyttende tiltak for vernepliktige mannskaper. For alle personellkategorier, og særlig for de vernepliktige, er det viktig å kjenne til vanlige reaksjoner ved kraftige omstillinger slik som ved innrykk og overflytting og vite hvordan og hvor en kan får hjelp hvis det oppstår alvorlige problemer. Derfor må informasjon om tjenesten, om dens innhold og muligheter, om mulige problemer og vanlige reaksjoner gis umiddelbart etter innrykk. Det bør utarbeides en informasjonspakke om selvsmordsproblemer, med vernepliktige mannskaper som målgruppe, bestående av videogram og tilhørende opplegg til gruppesamtale ledet av instruktør og under tilstedeværelse av spesialkompentent personell (lege, psykolog, sykepleier, prest, sosialkonsulent eller velferdsoffiser). Dette informasjonsopplegget innføres som en obligatorisk del av undervisningen på rekruttskolen. Undervisning om selvmord og forebyggelse av selvmord innføres som eget tema ved kursene for tillitsvalgte, preste- og velferdsassistenter. Selvmordslære innføres som obligatorisk undervisning ved krigsskoler og befalsskoler.

• Det er en viktig oppgave for den militære leder å påvirke egenskaper ved det sosiale miljø i egen avdeling i gunstig retning slik at færrest mulig føler seg fremmedgjort, taper motivasjon eller utvikler tegn til misstilpasning. Lederens kompetanse og lederstil, kombinert med organisasjonsmessige forhold, gir ham positive muligheter til å bidra til å redusere omfanget av selvmordsproblemene i Forsvaret. Godt militært lederskap er god primær selvmordsforebyggelse.

  Veiledning i militært lederskap (UD 3-1) bør revideres slik at den bringes i pakt med nyere utvikling på fagområdet ledelse og slik at den svarer til de nye krav og roller som tildeles dagens ledere i Forsvaret. Selvmordsforebyggende tiltak i Forsvaret bør koordineres med tilsvarende tiltak i det sivile samfunn.

  Avdelingssjefer må planlegge og gjennomføre avdelingens aktiviteter på en slik måte at det ikke medfører økt selvmordsrisiko hos mannskapene. Dette innebærer bl a holdningsskapende arbeide, konflikthåndtering, informasjonsvirksomhet og veiledning av yngre befal. Avdelingssjef har også et ansvar for å sikre nødvendig informasjon i egen avdeling, mellom egen og andre avdelinger og i forhold til spesialiserte grupper slik som helsepersonell.

  Troppsbefalet må tilføres grunnleggende kunnskaper om selvmordsproblematikk og tildeles et primært ansvar for å se, lytte og varsle når det gjelder selvmordstruete mannskaper og sørge for at adekvat hjelp blir gitt. Spesielle problemer som mobbing og rusmisbruk må bekjempes. Undervisning om selvmord og forebyggelse av selvmord innføres som obligatorisk undervisning ved krigsskoler og befalsskoler.

Ekspertgruppen foreslår bl a følgende miljøforbedrende tiltak som antas å ha selvmordsforebyggende virkning:

• Bruk av såkalte basisgrupper for rask sosial integrering, gruppedannelse, informasjon og utdannelse.

• Rekruttskoler bør tildeles flere personellressurser, både i form av ledere med lengre erfaring og ved at befalet gjøres mer tilgjengelig for mannskapene både i og utenfor tjenestetiden.

• En økt forståelse for omsorgsaspektet ved lederrollen bør tilstrebes ved Forsvarets skoler.

• Tillitsvalgte bør trekkes mer aktivt inn i miljøforbedrende tiltak i samarbeid med Velferdstjenesten og tropps- og kompanibefal.

• VUPIKT-tjenestene bør utbygges videre og det bør satses på et mer forpliktende samarbeid mellom disse enn i dag.

• Velferdstjeneste er det viktigste miljøforbedrende enkelttiltak. Økte ressurser bør tildeles denne tjenesten, særlig i form av flere medarbeidere plassert nær brukerne. Enkeltpersoners behov eller vansker må løses raskere og mer effektivt og mer individtilpasset.

• Fysiske sider ved miljøet i den enkelte avdeling bør evalueres. En slik evaluering bør utføres av Velferdstjenestens personell og ses i sammenheng med helsemessige og trivselsmessige behov.

• Ledere må aktivt motvirke veteranvirksomhet og mobbing og samarbeide tettere med Tillitsmannsordningen om tiltak for å redusere mobbing.

• Forsvarets egen helsetjeneste har lenge drevet selvmordsforebyggende virksomhet i mer tradisjonell forstand gjennom sitt arbeide med helsekontroller av store personellgrupper og gjennom konsultasjonsarbeide. I mindre grad har det blitt satset på utstrakt samarbeide med andre faggrupper eller informasjonsvirksomhet. Det er på disse to områder at helsepersonellets kompetanse bedre kan utnyttes i selvmordsforebyggende hensikt i tiden fremover.

• Det er nødvendig at helsepersonellet, og særlig legene, blir flinkere til å gi viktige medspillere (personellansvarlig befal, prest, velferd) informasjon som er nødvendig for å tilrettelegge støttetiltak for risikoutsatte enkeltpersoner.

• Det bør utvikles en bedret helsemessig kartlegging av personell med hensyn til risikofaktorer for selvmord. Samarbeidet mellom ulike personellkategorier i sosiale, trivselsmessige eller helsemessige spørsmål bør videreutvikles.

• Feltprestene har i økende grad blitt trukket inn både i selvmordsforebyggende arbeide blant mannskaper og i etterarbeidet i tilfeller hvor personell har utført selvmordshandlinger. Gjennom oppsøkende virksomhet/besøkstjeneste og rågivning/sjelesorg samt deltakelse i trivselsskapende tiltak kan prestene bidra til selvmordsforebyggelse. Det bør sette inn tiltak for å øke tilgjengeligheten til prestene og senke terskelen for å oppsøke prest.

• Til tross for at Forsvaret disponerer en rekke personellmessige ressurser som kan utnyttes i selvmordsforebyggende virksomhet vil det allikevel eksistere mangler i hjelpetilbudet på enkelte punkter. Problemene kan også oppstå akutt eller forverres på steder hvor personlig hjelp ikke er tilgjengelig. Som et tiltak for å løse dette problemet bør det opprettes en krisetelfontjeneste for Forsvaret.

Som det fremgår av den foregående redegjørelse, anbefales det iverksatt en rekke tiltak for å styrke det selvmordsforebyggende arbeid i Forsvaret. De forslag som er lagt frem av Mehlumgruppen dekker, så langt Velferdsutvalget kan bedømme det, alle relevante innsatsområder. Som et første ledd i oppfølging av det selvmordsforebyggende arbeid, har FO fastsatt Mehlumgruppens utredning som et grunnlagsdokument for dette arbeidet i Forsvaret og pålagt alle berørte stabsledd å behandle rapporten og iverksette tiltak innenfor sitt myndighets- og ansvarsområde. Tiltak som kan iverksettes lokalt uten forutgående sentral behandling skal prioriteres. Slike tiltak er særlig fremtredende på miljø-, ledelses- og informasjonsområdet. En vil på denne måten kunne oppnå en raskere fremdrift i det selvmordsforebyggende arbeid ved Forsvarets avdelinger. Den videre oppfølging av ekspertgruppens anbefalinger vil nødvendiggjøre en rekke organisatoriske og personellmessige tiltak. Disse vil bli iverksatt etter hvert som forholdene er tilrettelagt for det. En krisetelefontjeneste for Forsvaret er allerede opprettet i samarbeid med Kirkens SOS, foreløpig som en prøveordning over 3 år. Det er også oppnevnt et Råd for selvmordsforebyggende arbeid i Forsvaret med medlemmer fra Forsvaret sanitet, FO/P, forsvarsgrensstabene og LTF/S.

Mehlumgruppen peker på at Forsvaret har et forvaltningsansvar overfor personellet når det gjelder å motvirke selvmord og iverksette et planmessig arbeid på dette området. Dette gjelder særlig overfor de vernepliktige mannskaper som er pålagt en tjeneste som medfører belastninger de ikke så lett kan fritas for. Kvaliteten av miljøet og ledelsen ved den enkelte enhet blir avgjørende for hvilke levekår soldatene tilbys. De miljømessige tiltak ute ved avdelingene blir i denne sammenheng av stor betydning når det gjelder å forebygge selvmord. Etter utvalgets syn har Velferdstjenesten viktige oppgaver i dette arbeidet. Det er også et spørsmål om ikke de tillitsvalgte bør få mer tid til disposisjon og bedre opplæring når det gjelder selvmordsforebyggende arbeid.

Utvalget støtter ekspertgruppens syn når det gjelder Velferdens rolle i det selvmordsforebyggende arbeid. Dette er en faktor som utvalget har tatt med i vurderingen av Velferdstjenestens fremtidige oppgaver. Ressursbehovet vil måtte veies mot andre aktuelle behov når tjenestens totale aktivitetsomfang og ressursbruk skal fastlegges. Det vil også være nødvendig med et samarbeid innen VUPIKT-tjenestene for rasjonell innsats på dette området. Utvalget vil komme tilbake til disse spørsmål i senere kapitler.

6.5 MOBBING OG TRAKASSERING AV PERSONELLET

Under tjenesten i Forsvaret må de vernepliktige mannskaper leve tett innpå hverandre over lengre tid. Dette kan gi grobunn for mobbing og veteranvirksomhet. Trakassering av medsoldater har forekommet i Forsvaret, til tider med tragisk utfall. Et nytt trekk i dette bildet er tilfeller av trakassering av kvinnelig militært personell.

Som utvalget har pekt på, er bekjempelse av mobbing og rasistiske holdninger også aktuelle problemstillinger når det gjelder innpassing av etniske minoriteter og forebyggende tiltak mot selvmord.

Søkelyset har i de senere år vært rettet mot mobbeproblemet i Forsvaret og en rekke tiltak er iverksatt eller under forberedelse. Ikke minst har Tillitsmannsordningen vært aktive på dette området. Som en følge av denne innsatsen har mobbing, veteranvirksomhet og trakassering av personell blitt betydelig redusert.

Forsvaret har, i tillegg til å styrke undervisningen om emnet mobbing ved Forsvarets skoler og supplere retningslinjene på dette området når det gjelder personellpolitikk og lederskap, utarbeidet egne bestemmelser om behandling av etniske minoriteter, forebyggelse av selvmord og tiltak i forbindelse med voldtektsaker. Videre er det opprettet en krisetelefonordning og etablert en fadderordning ute ved avdelingene hvor eldre soldater inngår i mottaksapparatet ved kontingentskifte.

TMO har gitt saken bred oppfølging, både gjennom tillitsmannsapparatet og ved en omfattende informasjonsvirksomhet som innbefatter to brosjyrer om mobbing i Forsvaret.

Selv om arbeidet for å motvirke mobbing og rasisme har gitt positive resultater, er det ikke grunnlag for å redusere innsatsen. Bekjempelse av mobbing er et sjefsansvar, men det er i første rekke Feltprestkorpset og Velferdstjenesten som ut fra sine fagfelt må gi utøvende bistand. Dette er en oppgave som vil måtte ivaretas med nødvendig prioritet også i fremtiden.

6.6 ENDRINGER I TJENESTETID OG TJENESTEMØNSTER

En faktor som Velferdsutvalget må ta med i sine vurderinger er den omlegging av tjenestetid og tjenestemønster som nå gjennomføres i Forsvaret. Dette spørsmålet ble behandlet av Stortinget i juni 1992 på grunnlag av St prp nr 98 (1991-92) og Innst S nr 222 (1991-92). Stortinget fattet da følgende vedtak:

I

Tjenestetiden for vernepliktige til førstegangstjeneste fastlegges slik:

Hæren

12 mndr for hovedtyngden av personell til Hærens krigsorganisasjon og til støtte for driften.

9 mndr for enkelte kategorier.

6 mndr for personell som utdannes til HV.

Sjøforsvaret

12 mndr for personell til Marinen, Kystvakten og et mindre antall spesialister til Kystartilleriet.

9 mndr for personell til Kystartilleriet.

Luftforsvaret

12 mndr for personell til flystasjoner, K&V systemet, til støtte for driften og et mindre antall spesialister i Luftvernartilleriet.

9 mndr for personell til Luftvernartilleriet.

For alle forsvarsgrener

12 mndr for personell som gis grunnleggende befalsutdanning.

II

Antall og fordeling til de forskjellige kategorier med varierende tjenestetid fastlegges etter forsvarsgrenenes behov og innenfor fastlagte rammetall på fordelingsstyrken.

III

Personell som underlegges 12 måneders tjeneste kan dimitteres 6 uker før tid når arbeid eller plass for videreutdanning er sikret.

IV

Ovennevnte tiltak gjennomføres snarest mulig og i takt med de muligheter som foreligger. Det tas sikte på å gjennomføre noen av tiltakene i 1993, og nærmere detaljer omkring dette forutsettes innarbeidet i St prp nr 1 (1992-93).

Samtidig uttalte Forsvarskomiteen i Innst S nr 222 (1992-93) følgende om det fremtidige tjenestemønster:

«Det er reist spørsmål om det vil være mere kosteffektivt å avvikle hele førstegangstjenesten på samme tjenestested, såkalt gjennomgående tjeneste, med de fordeler dette også synes å innebære både for den enkelte og avdelingen. Personell som utdannes til HV på 6 måneder og visse kategorier i forsvarsgrenene bl a luftvernartillerister, har praktisert en slik ordning med god erfaring. En utvidelse av ordningen må imidlertid ses i sammenheng med en rekke andre forhold bl a operative krav og praktiske muligheter. Landsdelsmessig prioritering vil fortsatt være gjeldende og Hærens mulighet for å øve i brigadeforband er en forutsetning. Forsvaret må derfor undergi de muligheter som kan foreligge en omfattende og grundig vurdering

I hht St pr nr 1 (1993-94), vil overgangen til gjennomgående tjenestemønster, den såkalte 0+ ordning, være iverksatt i løpet av 1994 i alle forsvarsgrener. I hovedsak gjelder dette mannskaper i Kyst- og Luftvernartilleriet og i Hærens avdelinger i Nord-Norge. Samtidig vil innkallingstidspunktene i størst mulig utstrekning bli lagt til tidsrommet juni-september for at mannskapene skal kunne påbegynne eventuell videre utdanning året etter.

Endringene i førstegangstjenestens lengde innebærer ulik tjenestebyrde for de innkalte mannskaper. I denne sammenheng uttalte FD i St prp 98:

Forsvarskommisjonen tilrår at personell som pålegges 12 mndr militær førstegangstjeneste gis kompensasjon utover 9 måneder. Etter de beregninger som foreligger, vil hoveddelen av vernepliktsmassen være underlagt den lengste førstegangstjeneste. Dessuten vil det være en tilsvarende forskjell mellom personell som har 6 og 9 måneders tjeneste. Departementet vil derfor ikke fremme forslag om at det innføres kompensasjon for varierende tjenestelengder. Det tas derimot sikte på differensiering av velferdsgoder, hjemreiser og fritidstilbud. Departementet vil komme tilbake med forslag om slik differensiering

Spørsmålet ble også vurdert av Forsvarskomiteen som ga uttrykk for følgende syn i Innst S nr 222::

«Komiteen konstaterer at det ikke fremmes forslag om ekstra kompensasjon til mannskaper med lengst tjenestetid som anbefalt av FK90, men at det tas sikte på en differensiering av velferdsgoder, hjemreiser og fritidstilbud. Komiteen sier seg enig i dette, og vil i denne sammenheng peke på at de med lengst tjeneste også ofte vil få den mest avanserte tjenesten, ofte med en opplæring som kan ha betydelig verdi for den enkelte i det sivile liv etterpå. Feks den opplæring i ledelse som befalsutdanning gir. Lengre tjeneste innebærer således ikke nødvendigvis bare en ekstra belastning, det kan også gi verdifull kunnskap og erfaring

Den nye ordning for tjenestetid og tjenestemønster iverksettes for fullt i 1994, selv om antallet mannskaper som er fordelt til de forskjellige tjenestealternativene ennå ikke vil ha nådd målsettingen som er følgende:

2500 - 6 mnd tjeneste

4500 - 9 mnd tjeneste

15000 - 12 mnd tjeneste.

Den fordeling som er fastlagt i Forsvarsbudsjettet for 1994 vil likevel danne et godt grunnlag for vurderingen av en eventuell differensiering av velferdstilbudet. I hht St prp nr 1 (1993-94) vil forventet mannskapsstyrke pr første øvingsdag være som følger:

FD har i sitt mandat til Velferdsutvalget bedt om at utvalget vurderer om redusert tjenestetid bør medføre en differensiering av velferdstilbudet. Som det fremgår av Innstilling S nr 222 (1991-92), gir Forsvarskomiteen uttrykk for at det bør tas sikte på en differensiering av velferdsgoder, hjemreiser og fritidstilbud. Utvalget anser at komiteens syn må tillegges vekt når det fremtidige velferdstilbud og ressursomfang skal vurderes, og vil drøfte dette nærmere i kapittel 10.

6.7 DELKONKLUSJON

De problemstillingene som er behandlet i dette kapitlet har alle velferdsrelaterte aspekter som det må tas hensyn til i en vurdering av rammer og omfang for det totale velferdstilbud i fremtiden. Hovedansvaret for innsatsen på flere av de problemområdene som er beskrevet, er tillagt ulike instanser i Forsvaret. Ute ved avdelingene er det sjefens ansvar å koordinere og lede arbeidet, som berører alle ledd i VUPIKT-tjenestene. Velferdstjenestens deltakelse må ses i lys av dette. Det er viktig at en unngår overlapping på de forskjellige områder. Utvalgets syn på de nevnte forhold er som følger:

• Når det gjelder tiltak for å motvirke arbeidsledigheten blant vernepliktige mannskaper, mener utvalget de handlingsplaner som er iverksatt av Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO) i samarbeid med Arbeidsdirektoratet (Adir) til Forsvaret når det gjelder å gi bistand til de vernepliktige i sysselsettingssammenheng. Oppfølgingen av planene kan imidlertid gjøres bedre. Forsvaret og Adir står her overfor en stor oppgave, både fordi en har god oversikt over antall arbeidsledige soldater pga dagpengeutbetalingene og fordi Forsvaret prioriterer tiltak mot arbeidsledighet ved dimisjon. Det må gjøres ytterligere anstrengelser for å skaffe arbeid til den store gruppen vernepliktige dette gjelder, og det er ønskelig med større innsats fra arbeidsmarkedsetatens side.

  Etter utvalgets syn er det rom for forbedringer på noen områder. Individuelle yrkes- og studieveiledning bør utvides og i enda større grad rettes mot ressurssvake og passive mannskapsgrupper. Jobbsøkerkurs bør bli et tilbud til alle vernepliktige. Kurstilbudene bør differensieres bedre mellom mannskaper med god utdanningsbakgrunn og svakere grupper som krever mer omfattende oppfølging. Selv om Voksenopplæringens yrkesrettede kurs fortsatt må prioriteres, bør hobbykursenes andel økes for å bygge bro over til de mer kompetansegivende undervisningstilbud.

  Hovedansvaret for gjennomføring av tiltak for å motvirke arbeidsledigheten blant vernepliktige bør fortsatt ivaretas av Voksenopplæringen. Velferdstjenesten har imidlertid en viktig støtterolle, først og fremst på det administrative og tilretteleggende område ute ved avdelingene. Ressurser må derfor avsettes til slik virksomhet og det må foretas en stram koordinering mellom berørte ledd slik at den tilgjengelige tid disponeres effektivt.

• Aktuelle problemer forbundet med ulik kulturell bakgrunn blant soldatene har etter utvalgets mening sammenheng med den økende innvandringen de siste 20 år. Det er i hovedsak to forhold som Forsvaret er stilt overfor i tilknytning til at et tiltagende antall vernepliktige mannskaper med ulik etnisk og kulturell bakgrunn kalles inn til førstegangstjeneste.

  For det første betyr det at forholdene må legges til rette for utøvelse av den lovfestede religionsfriheten. Det er en selvfølge at dette gjenspeiles i Forsvarets regelverk, noe som har gjort det nødvendig å foreta tilpasninger i bestemmelsene om antrekk, kosthold og fri på helligdager. Her har Forsvaret, etter utvalgets syn, iverksatt fornuftige tiltak for å møte de nye behov. Hovedprinsippet må være at våre nye landsmenn under militærtjenesten blir behandlet likt med de øvrige vernepliktige på alle områder, også når det gjelder behov knyttet til religiøs tro. Samtidig må disse mannskapene, på linje med flertallet, tilpasse seg de tjenestlige krav som Forsvaret må stille for å kunne løse sine oppgaver.

  For det andre blir det en utfordring fot Forsvaret å bidra til å forhindre motsetninger mellom verneplktige med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. Selv om Forsvaret gjennom bestemmelsene har lagt forholdene til rette for bekjempelse av mobbing og rasistiske holdninger ved fastlegging av informasjonsrutiner og tilpasning av lederopplæring, vil det være behov for aktiv oppfølging ute ved avdelingene.

  Selv om Feltprestkorpset står sentralt i arbeidet med spørsmål som angår personell med ulike etnisk og kulturell bakgrunn, bør Velferdstjenesten trekkes aktivt inn når det gjelder å bekjempe mobbing og rasistiske holdninger. Et utstrakt samarbeid med Tillitsmannsordningen er nødvendig.

• Det økende antall selvmord i Norge, også blant verneplktige mannskaper, er en utfordring for Forsvaret. Både internt og i samarbeid med sivile institusjoner må den negative utviklingen motvirkes gjennom forebyggende tiltak. Så langt utvalget kan bedømme det, er de forslag til tiltak som er fremlagt av en oppnevnt ekspertgruppe (Mehlumgruppen), dekkende for alle relevante innsatsområder. Ekspertgruppen peker på at Forsvaret har et forvaltningsansvar overfor personellet når det gjelder å iverksette planmessige tiltak for å forebygge selvmord. Dette gjelder ikke minst de vernepliktige mannskaper. Kvaliteten av miljøet og ledelsen ved den enkelte enhet er særlig viktig i denne sammenheng.

  I bestrebelsene på å redusere antall selvmord i Forsvaret, har Velferdstjenesten viktige oppgaver når det gjelder gjennomføring av miljøforbedrende tiltak som kan ha selvmordsforebyggende virkning. Mehlumgruppen understreker Velferdstjenestens sentrale rolle i dette arbeidet og anbefaler at tjenesten tildeles økte ressurser, særlig i form av flere medarbeidere plassert nær brukerne. Fysiske sider ved miljøet bør evalueres med sikte på helsemessige og trivselsmessige forbedringer. Mehlumgruppens syn er viktig i en vurdering av hvilke oppgaver som skal vektlegges i den fremtidige velferdstjeneste. Like viktig er gruppens forslag om et mer forpliktende samarbeid mellom VUPIKT-tjenestene.

• Utvalget mener at endringer i tjenestetid og tjenestemønster bør medføre en differensiering av velferdstilbudet til de vernepliktige, og har lagt dette til grunn i sin vurdering av aktivitetsomfang og ressursbruk, jfr kap 10.