12 Velferdstjenestens personellmessige sammensetning, rekruttering, utdanning og tjeneste

12.1 GENERELT

Skal personellet som tjenestegjør i den fremtidige Velferdstjenesten kunne møte den utfordringen som oppgavene i et omstrukturert Forsvar stiller dem overfor, må de gis utdannings- og karrieremuligheter som sikrer deres tjenestemessige status og setter dem faglig i stand til å løse de oppgaver de forutsettes å ivareta. Utvalget vil derfor foreslå at det foretas en omlegging av dette personellets utdannings- og tjenestemønster.

12.2 VELFERDSTJENESTENS OMFANG OG PERSONELLMESSIGE SAMMENSETNING. ANDELEN AV BEFAL I FORHOLD TIL SIVILT TILSATTE

I dag er det i gjennomsnitt ca en velferdsoffiser pr 300 soldater, men det er store variasjoner. Noen avdelinger har god velferdsbemanning, mens enkelte enheter ikke har velferdspersonell i det hele tatt. Dette er i første rekke tilfelle ved enheter med liten andel av vernepliktige mannskaper. På denne bakgrunn må det kunne slås fast at soldatene får ulik velferdsmessig støtte som følge av at det er for lite velferdspersonell i forhold til den totale mannskapsstyrke og fordi det er ulik oppsetning av velferdspersonell ved avdelingene.

Etter utvalgets prinsipielle syn bør alle enheter i Forsvaret ha en velferdsoppsetning. Behovet for velferdspersonell vil imidlertid variere mellom avdelingene avhengig av størrelse, virksomhet og beliggenhet. Ikke minst 0+ avdelingene og små og avsidesliggende enheter vil ha et særlig stort behov for et godt utbygd velferdsapparat. Målsettingen må være en balansert dekning som sikrer de vernepliktige et godt velferdstilbud, uansett hvor de tjenestegjør.

Det er vanskelig å stille opp normer for hvor stor velferdsoppsetningen bør være ved avdelingene. Som det er pekt på, vil en rekke forhold spille inn. Utvalget mener at følgende minimumsbemanning bør være retningsgivende:

I tillegg bør det være et antall velferdsassistenter ved avdelingene. Ved enheter som har mindre enn 100 vernepliktige mannskaper bør en kunne nytte kombinerte stillinger, f eks stillinger som også dekker andre personellforvaltningsoppgaver i tillegg til velferdstjeneste. Ved avdelinger med større velferdsbemanning, bør sivilt personell kunne dekke en eller flere av stillingene.

Det må være en forutsetning at det personell som ivaretar velferdstjenesten, har den nødvendige kompetanse.

Velferdstjenesten er en del av den militære organisasjon og har i denne sammenheng viktige funksjoner både i fred og krig. Av denne grunn mener utvalget at de primære stillinger i Velferdstjenesten må dekkes av befal og inngå i linjeorganisasjonen. Dette vil også styrke tjenestens status.

Samtidig er det viktig å opprettholde det sivile innslag i Velferdstjenesten. Selv om forholdene ved den enkelte avdeling vil være avgjørende for sammensetningen av velferdsfunksjonen, bør sivilt tilsatte kunne dekke mange av stillingene. I dag er ca en fjerdedel av de faste stillingene dekket av sivile. Tilsetting av sivile sikrer kontinuiteten i velferdsvirksomheten og gir dessuten mulighet til å rekruttere personell med særlige kvalifikasjoner, spesielt på sosialsektoren.

Et viktig element i dagens velferdsoppsetninger er de vernepliktige mannskapene som gjør tjeneste som velferdsassistenter. Denne ordningen må opprettholdes. Av hensyn til nytteeffekten bør mannskaper med 12 måneders tjeneste velges. Det er også viktig at kravet til kvalifikasjoner for velferdsassistentene settes høyt og at det følges en ensartet utvelgelses-prosedyre for å unngå varierende kvalitet på personellet.

12.3 REKRUTTERING OG UTDANNING

Som utvalget tidligere har pekt på, er det nødvendig å tilrettelegge velferdsbefalets utdannings- og karrieremønster slik at de kommer på linje med de øvrige befalsgrupper. Målet må være å opprettholde den faglige kompetansen, og samtidig ivareta personellets tjeneste- og avansementsmuligheter. Skal en oppnå dette, bør velferdsbefalet rekrutteres og utdannes gjennom Forsvarets ordinære system, dvs gis befalsskole og krigsskole 1 og 2 eller tilsvarende godkjent utdanning. Utdanning ved sivile høyskoler som tilsvarer KS 1 og 2, må fortsatt kunne godkjennes i samsvar med reglene i Tjenestereglementet for Forsvaret, klasse 5 Personell (TfF kl 5) Forvaltning av befal.

Det må stilles ensartede krav til utdanning og kompetanse når det gjelder velferdsoffisersstillinger. Minstekravet må være fullverdig Krigsskole 1. Tilsetting på grunnlag av høyere sivil utdanning må kunne gis etter Forsvarets regler.

Personellforvaltning, herunder velferdsfag, må komme sterkere med i pensumplanene på alle relevante utdanningsnivåer ved Forsvarets skoler.

Sivilt personell vil også i fremtiden bli rekruttert direkte til berørte stillinger og tilsetting gitt på grunnlag av fastsatte kvalifikasjonskrav. Dette personellet må gis karrieremuligheter og anledning til kompetanseutvikling på linje med andre sivilt tilsatte i Forsvaret.

Med utgangspunkt i de forannevnte krav, har utvalget vurdert dagens ordning opp mot en alternativ utdanningsmodell.

Modellen beskriver dagens ordning med 2-årig utdannelse ved Høyskolesenteret i Rogaland (HSR).

Etter befalsskole og etterfølgende tjenesteår, gjennomgås en 2-årig utdanning ved HSR som Forsvaret har avtale med. Fagkretsen inneholder samfunns- og kulturfag.

Etter fullført høyskole og etterfølgende KS-kvalifiseringskurs, gis befalet yrkestilsetting som KS 1-befal og er kvalifisert til å dekke stillinger innen velferdstjeneste på avdelings- og høyere nivå.

Som for øvrig befal vil det være anledning til å søke KS 2-utdanning.

Denne modellen er basert på at velferdsbefalet gis en karrierevei innen forvaltningsfeltet, basert på den militære utdanningsordning.

Etter befalsskole og etterfølgende tjenesteår, gjennomgås ordinær KS 1 på forvaltningslinjen med fordypning i personellforvaltning herunder velferdsfag (samfunnsfag, sosialpsykologi, kulturfag osv) Hæren har ikke forvaltningslinje i sin KS - utdannelse, men også ved Krigsskolen bør det etableres et forvaltningsrettet utdanningstilbud som tilsvarer det forannevnte opplegg.

Det må utarbeides felles leseplaner for fordypningsfagene. Kravet må være at fullført KS 1, med den beskrevne fordypning, skal kvalifisere til tjeneste innen personellforvaltning og velferdstjeneste på avdelingsnivå.

Etter fullført KS 1 og etterfølgende tjeneste, kan befalet søke en 1-årig tilleggsutdanning ved sosial- eller distriktshøyskole med vekt på personellforvaltning og sosial- og kulturfag. Det forutsettes at Forsvaret inngår avtale med en eller flere høyskoler (feks HSR) om en utdanning som er tilpasset Forsvarets behov.

Den ovennevnte videreutdanning ved sivil høyskole vil alternativt kunne gis ved en av forvaltningsskolene hvis dette, ut fra en faglig og ressursmessig vurdering, anses mest hensiktsmessig.

Befalet vil også på vanlig måte kunne søke KS 2. Her gjennomgås et studieopplegg innenforvaltning som gir fordypning/videreutdanning i personellforvaltning, herunder velferdsfag.

Også befal som gjennomgår den ettårige tilleggsutdanningen etter KS 1 bør gis anledning til senere å kunne søke opptak på KS 2.

Begge de omtalte modellene vil etter utvalgets syn gi velferdsbefalet de nødvendige faglige spesialkunnskaper og samtidig ligge innenfor rammene for den militære utdanningsordning. Befalet vil kunne dekke en rekke stillinger innenfor forvaltningsfeltet på alle nivåer med personellforvaltning og velferdstjeneste som tjenstefelt/spesialisering. De vil følge den ordinære karrierevei og oppnå tjeneste- og avansementsmuligheter som for det øvrige befal.

Etter utvalgets syn bør modell B velges som utdanningsvei for det fremtidige velferdsbefal, slik at en i størst mulig grad følger den ordinære militære utdanningsordning. Denne modellen ivaretar også best befalets karriere- og tjenestemuligheter. Utvalget vil derfor ikke anbefale at en viderefører den toårige utdanningen ved distrikshøyskole som alternativ til KS 1.

12.4 TJENESTEPLANER OG KARRIERE

Som det er blitt redegjort for, anbefaler utvalget at velferdsbefalet rekrutteres og utdannes på linje med annet befal og at de plasseres i forvaltningsbransjen og gis tjenestefeltß Personellforvaltning (herunder velferdstjeneste). I samsvar med dette må det utarbeides tjenesteplaner som er felles for alle forsvarsgrener.

Fellesbestemmelsene om tjenesteplaner (TfF kl 5 G) fastlegger at slike planer skal utarbeides for den periode befalet er undergitt beordringssystemet, dvs et fastsatt antall år etter normalavansement til kaptein/kapteinløytnant eller ved opprykk til major/orlogskaptein.

For å oppnå ensartet tjeneste, bør det vurderes opprettet et eget tjenestefelt for Personellforvaltning (herunder Velferdstjeneste) i alle forsvarsgrener og felles tjensteplaner utarbeides i forhold til dette.

I henhold til reglene skal det utarbeides tjenesteplaner for hvert gradstrinn, som angir obligatorisk utdanning og tjeneste som befalet normalt må gjennomgå for å kvalifisere seg for opprykk til neste grad.

Etter overgang til søknadssystemet er befalet selv ansvarlig for å søke kurs og stillinger som vil gi den utdanning og tjenesteerfaring som er nødvendig for å kunne konkurrere om stillinger og avansement.

Tjenesteplanene må gi nødvendig variert tjeneste i både velferds- og andre personellforvaltningsstillinger. Forsvaret må i større grad enn nå benytte velferdsbefalets kompetanse i sin personellforvaltning. Samtidig må planene sikre at tjenesten er lagt opp slik at velferdskompetansen opprettholdes, særlig når det gjelder sosialtjeneste. I denne sammenheng er det viktig at det innarbeides ensartede krav til utdanning og tjeneste i stillingsbeskrivelsene for alle stillinger innen tjenestefeltet.

Selv om befalet gjennom det beskrevne opplegg for utdannings- og tjenesteplaner er gitt de nødvendige karriere- og avansementsmuligheter, mener utvalget at en for å stimulere interessen for velferdstjeneste bør gjennomgå organisasjonsplanene (OPL'ene) og sørge for at det etableres identifiserbare velferdsoffiserstillinger innenfor personellforvaltningsfeltet, både på avdelings- og stabsnivå. De må gradsmessig være på linje med andre likeverdige stillinger i organisasjonen.

12.5 DELKONKLUSJON

For å møte de utfordringer Velferdstjenesten vil stå overfor i årene fremover, mener utvalget at det vil være nødvendig å foreta endringer i tjenestens personellmessige omfang og personellets utdannings- og tjenestemønster. Det bør være en velferdsoppsetning ved alle enheter i Forsvaret og det velferdsfaglige ansvar må være instruksfestet. Omfang og behov vil variere, avhengig av avdelingenes status. Allikevel mener utvalget at følgende minimumsbemanning bør være retningsgivende:

I tillegg bør det være et antall velferdsassistenter ved avdelingene. Ved enheter som har mindre enn 100 vernepliktige mannskaper bør en kunne nytte kombinerte stillinger som også dekker andre personellforvaltningsoppgaver. Utvalget vil her vise til forslaget om opprettelse av felles velferdsenheter tillagt største bruker, som betjener alle avdelinger uansett forsvarsgren i lokalområdet (jfr pkt 11.4).

Ved avdelinger med større velferdsbemanning, bør sivilt personell kunne dekke en eller flere av stillingene. Sivilt tilsatt velferdspersonell må gis karrieremuligheter og anledning til kompetanseutvikling på linje med andre sivile i Forsvaret.

Velferdsbefalet må gis et utdannings- og karrieremønster som stiller dem på linje med de øvrige befalsgrupper. De må rekrutteres og utdannes gjennom Forsvarets ordinære system og det må stilles ensartede krav til utdannelse og kompetanse. Utvalget anbefaler derfor at befalet gis en karrierevei innen forvaltningsfeltet basert på den militære utdanningsordning. Etter befalskole og etterfølgende tjenesteår, gjennomgås KS 1 på forvaltningslinjen (for Hæren et tilsvarende utdanningstilbud) med fordypning i personellforvaltning, herunder velferdsfag. Denne utdanningen skal kvalifisere til stillinger innen velferdstjeneste og annen personellforvaltning på avdelingsnivå.

Etter fullført KS 1 og etterfølgende tjeneste, kan befalet søke en 1-årig tilleggsutdanning ved sosial- eller distriktshøyskole med vekt på personellforvaltning og sosial- og kulturfag. Det forutsettes at Forsvaret inngår avtale med en eller flere høyskoler (f eks HSR) om en tilleggsutdanning som er tilpasset Forsvarets behov. Denne utdanningen vil eventuelt kunne gis ved en av forvaltningsskolene.

Befalet vil også på vanlig måte kunne søke KS 2 hvor det forutsettes et studieopplegg som gir videreutdanning i pesonellforvaltning, herunder velferdsfag.

For å oppnå ensartet tjeneste bør det vurderes opprettet et eget tjenestefelt for personellforvaltning (herunder velferdstjeneste) i alle forsvarsgrener og med felles tjenesteplaner.

For å stimulere interessen for velferdstjeneste bør en gjennomgå organisasjonsplanene (OPLene) og sørge for at det etableres identifiserbare velferdsoffisersstillinger innenfor personellforvaltningsfeltet på avdelings- og stabsnivå. De må gradsmessig være på linje med andre likeverdige stillinger i organisasjonen.