2 Utvalgets konklusjoner og anbefalinger - et sammendrag

2.1 INNLEDNING

På bakgrunn av det gitte mandat, har utvalget i sitt arbeid lagt vekt på å gi en bredest mulig vurdering av alle aspekter av begrepet velferd i Forsvaret. Grunntanken har vært å gi en samlet fremstilling og vurdering av det totale velferdstilbud og å trekke opp de hovedlinjene som bør følges når det gjelder den fremtidige velferd overfor personellet.

Forsvaret må ta ansvar for de vernepliktige mannskapenes totale hverdag. Dette må også danne grunnlag for fastlegging av hvilke oppgaver Velferdstjenesten skal ha i fremtiden.

I den etterfølgende utredning har utvalget søkt å nå frem til løsninger som i størst mulig grad kan ivareta de ulike interesser og behov som gjør seg gjeldende på velferdsfeltet. En har lagt et helhetssyn til grunn for vurderingen av den fremtidige velferdstjeneste i Forsvaret.

Utvalget ser det ikke som sin oppgave å foreslå en detaljert rangering av ulike anbefalte velferdstiltak. Dette bør vurderes fortløpende av relevante myndigheter og av Tillitsmannsordningen i Forsvaret (TMO). Utvalget har imidlertid redegjort for sitt syn på hva det mener bør være hovedprioriteringene i den fremtidige velferdspolitikken.

De konklusjoner og anbefalinger som utvalget har kommet frem til, fremgår av det følgende. Medlemmene står samlet bak de vurderinger og synspunkter som fremkommer i innstillingen.

2.2 UTVALGETS KONKLUSJONER OG ANBEFALINGER

Spesielle forhold av betydning for utvalgets arbeid

I mandatet er utvalget gitt i oppdrag å vurdere aktuelle problemer forbundet med ledighet ved dimisjon og ulik kulturell bakgrunn blant soldatene, samt drøfte selvmordsproblematikken. Det er også bedt om en vurdering av om redusert tjenestetid bør medføre en differensiering av velferdstilbudet.

Utvalget har sett det som sin oppgave å ta de nevnte forhold med i vurderingen av mannskapenes velferd og Velferdstjenestens fremtidige oppgaver og organisering. På denne bakgrunn har utvalget beskrevet de aktuelle problemstillinger og vurdert de tiltak som fra Forsvarets side er gjennomført, eller planlegges iverksatt for å løse dem. Samtidig er Velferdstjenestens rolle i denne sammenheng tatt opp til vurdering.

Utvalgets syn på de nevnte forhold er som følger:

• Når det gjelder tiltak for å motvirke arbeidsledigheten blant vernepliktige mannskaper, mener utvalget at handlingsplanene som er iverksatt av Forsvarsdepartementet (FD) og Forsvarets overkommando (FO) i samarbeid med Arbeidsdirektoratet (Adir) tilfredstiller de krav som det er rimelig å stille til Forsvaret når det gjelder å gi bistand til de vernepliktige i sysselsettingssammenheng. Oppfølgingen av planene kan imidlertid bli bedre. Forsvaret og Adir står her overfor en stor oppgave, både på grunn av den generelle arbeidsledigheten blant ungdom, og fordi Forsvaret prioriterer inntak av arbeidsledige til førstegangstjenesten. Dagpengeutbetalingene gir sannsynligvis mer effektiv registrering av soldater enn andre grupper unge. Det må derfor gjøres ytterligere anstrengelser for å skaffe arbeid til den store gruppen vernepliktige dette gjelder, og det er ønskelig med større innsats fra arbeidsmarkedsetatens side.

  Etter utvalgets syn er det rom for forbedringer på noen områder. Individuell yrkes- og studieveiledning bør utvides og i enda større grad rettes mot ressurssvake og passive mannskapsgrupper. Jobbsøkerkurs bør bli et tilbud til alle vernepliktige. Kurstilbudene bør differensieres bedre mellom mannskaper med god utdanningsbakgrunn og svakere grupper som krever mer omfattende oppfølging. Selv om Voksenopplæringens yrkesrettede kurs fortsatt må prioriteres, bør hobbykursenes andel økes for å bygge bro over til de mer kompetansegivende undervisningstilbud.

  Hovedansvaret for gjennomføring av tiltak for å motvirke arbeidsledigheten blant vernepliktige bør fortsatt ivaretas av Voksenopplæringen. Velferdstjenesten er imidlertid en viktig samarbeidspartner og ivaretar en vesentlig støtterolle for de vernepliktige, først og fremst på det administrative og tilretteleggende område ute ved avdelingene. Ressurser må derfor avsettes til slik virksomhet og det må foretas en stram koordinering mellom berørte ledd slik at den tilgjengelige tid disponeres effektivt.

• De aktuelle problemer forbundet med ulik kulturell bakgrunn blant soldatene har etter utvalgets mening sammenheng med den økende innvandringen de siste 20 år. Det er i hovedsak to forhold som Forsvaret er blitt stilt overfor i tilknytning til at et tiltagende antall vernepliktige mannskaper med ulik etnisk og kulturell bakgrunn kalles inn til førstegangstjeneste.

  For det første betyr det at forholdene må legges til rette for utøvelse av den lovfestede religionsfriheten. Det er en selvfølge at dette gjenspeiles i Forsvarets regelverk, noe som har gjort det nødvendig å foreta tilpasninger i bestemmelsene om antrekk, kosthold og fri på helligdager. Her har Forsvaret, etter utvalgets syn, iverksatt fornuftige tiltak. Hovedprinsippet må være at våre nye landsmenn under militærtjenesten blir behandlet likt med de øvrige vernepliktige på alle områder, også når det gjelder behov knyttet til religiøs tro. Samtidig må disse mannskapene, på linje med flertallet, tilpasse seg de tjenestlige krav som Forsvaret må stille for å kunne løse sine oppgaver.

  For det andre blir det en utfordring for Forsvaret å bidra til å forhindre motsetninger mellom vernepliktige med ulik kulturell og etnisk bakgrunn. Selv om forholdene nå er lagt til rette for bekjempelse av mobbing og rasistiske holdninger bl a ved fastlegging av gode informasjonsrutiner og tilpasning av lederopplæring, vil det være behov for aktiv oppfølging ute ved avdelingene.

  Feltprestkorpset står sentralt i arbeidet med spørsmål som angår personell med ulike etnisk og kulturell bakgrunn. Velferdstjenesten må ogst trekkes aktivt inn når det gjelder å bekjempe mobbing og rasistiske holdninger. Et utstrakt samarbeid med Tillitsmannsordningen er nødvendig.

• Det økende antall selvmord i Norge, også blant vernepliktige mannskaper, er en utfordring for Forsvaret. Både internt og i samarbeid med sivile institusjoner må den negative utviklingen motvirkes gjennom forebyggende tiltak. Så langt utvalget kan bedømme det, er de forslag til tiltak som er fremlagt av en oppnevnt ekspertgruppe (Mehlumgruppen), dekkende for alle relevante innsatsområder. Ekspertgruppen peker på at Forsvaret har et forvaltningsansvar overfor personellet når det gjelder å iverksette planmessige tiltak for å forebygge selvmord. Dette gjelder ikke minst de vernepliktige mannskaper. Kvaliteten av miljøet og ledelsen ved den enkelte enhet er særlig viktig i denne sammenheng.

  I bestrebelsene på å redusere antall selvmord i Forsvaret, har Velferdstjenesten viktige oppgaver når detß gjelder gjennomføring av miljøforbedrende tiltak som kan ha selvmordsforebyggende virkning. Mehlumgruppen understreker Velferdstjenestens rolle i dette arbeidet og anbefaler at tjenesten tildeles økte ressurser, særlig i form av flere medarbeidere plassert nær brukerne. Fysiske sider ved miljøet bør evalueres med sikte på helsemessige og trivselsmessige forbedringer. Mehlumgruppens syn er viktig i en vurdering av hvilke oppgaver som skal vektlegges i den fremtidige velferdstjeneste. Like viktig er gruppens forslag om et mer forpliktende samarbeid mellom VUPIKT-tjenestene (Velferd, undervisning, prestetjeneste, idrettstjeneste, kantinedrift og tillitsmannsordning).

• Endringene i tjenestetid og tjenestemønster for en del av de vernepliktige mannskaper vil være en viktig faktor når velferdstilbudet skal vurderes. Utvalget mener at endringene bør medføre en differensiering av tilbudet til de vernepliktige, og kommer nærmere inn på dette i sin drøfting av aktivitetsomfang og ressursbruk for den fremtidige virksomhet på velferdssektoren.

Det totale velferdstilbud

Utvalget mener at et bredt velferdsbegrep må legges til grunn for vurderingen av Forsvarets fremtidige aktivitet på dette området. Målsettingen bør være å oppnå størst mulig trygghet og trivsel for den enkelte.

Velferdsbegrepet er i Forsvaret knyttet til den organiserte Velferdstjenesten, men det kan ha en bredere betydning. I Forsvaret fordeles det ressurser til en rekke formål som kan defineres som velferd. I en slik sammenheng favner begrepet også tiltak som fritidsidrett, prestetjeneste, voksenopplæring, permisjoner, gratis hjemreiser, tograbatter mm.

En slik tolkning av velferdsbegrepet innebærer bl a at forebyggende tiltak må tillegges større vekt enn i dag og ses i sammenheng med den daglige tjeneste. Trivsel skapes i stor grad gjennom en effektiv og godt tilrettelagt tjeneste, god informasjon og kommunikasjon mellom ledelsen og personellet, og ved at en i størst mulig utstrekning imøtekommer personellets ønsker når det gjelder tjenestested og tjenestestilling.

Velferdstilbudet til personellet er omfattende. Etter utvalgets syn bør hovedelementene i dagens tilbud opprettholdes også i fremtiden. Imidlertid vil prioriteringen av de enkelte tiltak måtte vurderes fortløpende, og det må legges særlig vekt på en effektiv utnyttelse av de samlede ressurser som benyttes til velferdsrelaterte formål. Utvalget har søkt å legge til rette for dette.

Etter utvalgets vurdering bør det fremtidige velferdstilbud omfatte følgende hovedelementer:

• en organisert velferdstjeneste som har tilbud på sosial-, kultur- og servicesektoren

• et antall velferdsrelaterte tilbud fra andre tjenesteområder. Disse bør omfatte kantinetjeneste, rimelige overnattingstilbud, yrkes- og hobbyrettede kurs, arbeidsmarkedstiltak, prestetjeneste, idrett og tillitsmannsordning for vernepliktige mannskaper

• ordninger av velferdsmessig karakter slik som frie hjemreiser, permisjonsordninger og rabatter på kommunikasjonsmidler.

  En effektiv utnyttelse av det totale velferdstilbud krever en stor grad av samordning og en klar ansvarsfordeling på tvers av forsvarsgrenene.

Velferdstjenestens fremtidige målsetting og status

Utgangspunktet for Velferdstjenestens virksomhet må være at den sammen med de øvrige VUPIKT-tjenestene, fremstår som et apparat i nærmiljøet som personellet, og spesielt soldatene, kan spille på og som gir støtte i den daglige tjenesten og løser problemer. Den har en sentral rolle når det gjelder å ivareta de vernepliktige mannskapers behov utenom de som er knyttet til den militære opplæring og tjeneste.

I den omstillingsprosessen som pågår i Forsvaret, er det viktig å legge vekt på de velferdsrettede tiltak som kan fremme trivsel og motivasjon. Velferdstjenesten bør derfor også i fremtiden ha alt personell i Forsvaret som målgruppe for sitt arbeid. De vernepliktige mannskaper bør imidlertid fortsatt være den primære målgruppen.

Hensikten med de tiltak Forsvaret iverksetter på velferdssektoren, er å styrke personellets moral og motivasjon gjennom større trivsel og sosial trygghet. Dette er et sjefsansvar som må gå klart frem på alle nivåer.

Velferdstjenesten spiller en sentral rolle i dette arbeidet. Hovedmålene for innsatsen på denne sektoren kan formulerers slik:

• ivareta den sosiale omsorg for de vernepliktige mannskaper

• skape et variert og engasjerende miljø som grunnlag for trivsel og personlig utvikling og med vekt på egenaktivisering

• bidra til sosial trygghet for militært og sivilt tilsatte

• bidra til å utvikle et godt forhold mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

Virkemidlene må fastlegges på grunnlag av behovene til de målgrupper som Velferdstjenestens innsats skal rettes mot. Behovene vil ikke være statiske, men endre seg over tid.

Det synes i dag som om Velferdstjenestens status som fullverdig tjenestefelt ikke er fullt ut akseptert. For å rette opp dette misforholdet må velferdsfunksjonene i større grad enn i dag integreres i den øvrige tjenesten og velferdsbefalets utdannings- og tjenestemønster utvides slik at de karrieremessig kommer på linje med de øvrig befalskategorier.

Personellforvaltning, herunder velferdsfag, må komme sterkere med i pensumplanene på alle relevante utdanningsnivåer ved Forsvarets skoler.

Velferdstjenestens fremtidige oppgaver

Arbeidsoppgavene for Velferdstjenesten vil fortsatt være å finne på sosial-, kultur- og servicesektoren. Det er viktig at personellets sosiale problemer løses i nærmiljøet og at sjefene ved den enkelte avdeling har apparat og ressurser til rådighet for dette. Løsning av sosiale problemer, og ikke minst de som oppstår på grunn av økonomiske vanskeligheter, vil ha avgjørende betydning for personellets trivsel og motivasjon.

Velferdstjenesten bør fortsatt være ansvarlig for sosialtjenesten i Forsvaret. En meget betydelig del av ressursene i Velferdstjenesten i dag blir brukt på denne sektoren. Aktiviteten på dette området vil måtte holdes på høyt nivå også i fremtiden bl a for å møte de problemene som strukturendringene i Forsvaret fører med seg for personellet, og fordi sosialtjenesten ved avdelingene ikke er blitt vesentlig styrket i en periode da utviklingen i samfunnet har ført til økt behov for slik tjeneste også i Forsvaret.

Arbeidet med saker som angår økonomisk sosialhjelp til de vernepliktige mannskaper legger beslag på en stor del av velferdspersonellets tid. I dagens ordning er Velferdstjenesten ansvarlig for behandling av alle saker som angår sosiale stønader og bostøtte, bortsett fra ved små av- delinger som ikke har velferdspersonell. Med den økning i antall saker som har funnet sted i de senere år, har det vært nødvendig å gi stønadssakene prioritet. Dette har måttet skje på bekostning av andre oppgaver. Etter utvalgets syn er stønadsordningene en naturlig del av sosialomsorgen. Som ansvarlig for sosialtjenesten i Forsvaret vil det, av faglige og praktiske grunner, være riktig at Velferdstjenesten også ivaretar forvaltningen av sosiale stønader.

Bostøttesaker behandles i dag av Velferdstjenesten. Det er tidligere fremmet forslag om at en forenkling av Velferdstjenestens oppgaver når det gjelder økonomisk sosialhjelp bør kunne skje ved å overføre behandlingen av forsørger- og botilleggssaker til trygdekontorene. Et viktig krav til en eventuell overføring av slike saker til trygdeetaten vil være at mannskapene ikke skal komme dårligere ut ved en slik ordning. Alle forhold tatt i betraktning mener utvalget at Forsvaret ikke kan være tjent med en overføring av disse sakene. Etter utvalgets syn kan mannskapenes sosiale problemer best løses i nærmiljøet. Avdelingen er soldatens nærmiljø under førstegangstjenesten og det er her eventuelle sosiale problemer må finne sin løsning.

Det er viktig at de vernepliktige mannskapene opplever stønadsordningene som rettferdige og basert på den faktiske situasjon. Utviklingen viser at antall saker er redusert pga bedre økonomiske forhold i samfunnet, mens antall tyngre saker øker.

Behandlingen av psykososiale forhold, dvs familie- og tilpasningsproblemer mv, er en vesentlig oppgave innen sosialomsorgen.

Dette arbeidet er, sammen med hjelp til selvhjelp-ordninger, viktig for den sosiale trygghet ved avdelingene. På grunn av ressursmangel vil det svært ofte måtte nedprioriteres. I fremtiden bør innsatsen på dette området styrkes, ikke minst på grunn av betydningen i selvmordsforebyggende sammenheng.

Etter utvalgets syn bør ansvaret for å gi informasjon om de økonomiske støtteordninger for de vernepliktige fortsatt ivaretas av Vernepliktsverket. Utvalget har imidlertid fått inntrykk av at det fortsatt er et problem at informasjonen ikke blir lest og forstått av de vernepliktige før innrykk. Før en vurderer eventuelle nye tiltak, bør det foretas en kartlegging av hvordan de vernepliktige oppfatter den informasjon som de mottar på dette området.

Utvalget innser viktigheten av at tilbudet til personellet om økonomisk rådgivningstjeneste blir opprettholdt, særlig i en periode med stor omstilling. Det kan reises spørsmål om dette er en tjeneste som bør ivaretas av Velferdstjenesten. Det synes imidlertid naturlig å se ordningen i sammenheng med den øvrige økonomiske sosialtjeneste som Velferdstjenesten dri-

ver, og i tråd med målsettingen om å bidra til de tilsattes sosiale trygghet.

Samlet sett mener utvalget at behovet for innsats på sosialsektoren i Forsvaret ikke vil avta i årene fremover. Det er vanskelig å se at oppgaver kan reduseres eller fjernes for å frigjøre ressurser som kan nyttes på andre sektorer. Etter utvalget syn vil det være behov for en styrking av sosialsektoren, om nødvendig på bekostning av ressursbruken på andre områder. Denne styrkingen bør også komme det tilsatte personellet til gode.

Å opprettholde et godt tilbud på kultursektoren, vil være en viktig oppgave for Velferdstjenesten også i fremtiden. De tradisjonelle tjenestene som dette begrepet omfatter, dvs underholdningsarrangementer, bibliotektjeneste, kinodrift, film- og videoprogrammer og sivilt/militært kultursamarbeid, danner kjernen i det trivselsskapende arbeid som er nødvendig for at de vernepliktige mannskapene skal finne seg til rette i Forsvaret. Det er nødvendig å klarlegge hvilke oppgaver Velferdstjenesten bør ivareta innenfor disse områdene, ikke minst når det gjelder forholdet til den sivile kultursektoren, med sikte på å komme frem til et nært samarbeid og en hensiktsmessig arbeidsdeling.

Omfang og opplegg for turnetjenesten bør vurderes. Det synes imidlertid klart at skal små og avsidesliggende avdelinger få et kulturtilbud av rimelig standard, vil turnevirksomheten måtte opprettholdes på et akseptabelt nivå. Om nødvendig må dette skje på bekostning av de store, sentralt beliggende enheter.

Et annet viktig fritidstilbud på kultursektoren er bibliotektjenesten. I samfunnsmessig sammenheng har Forsvaret et ansvar for å styrke de vernepliktiges interesse for god litteratur, noe som best kan gjøres gjennom drift av biblioteker på tjenestestedene. Dette er en oppgave som Velferdstjenesten bør ivareta også i fremtiden. Det bør imidlertid satses på et utvidet samarbeid med de kommunale biblioteker.

Det vil være en viktig oppgave for Velferdstjenesten å finne den riktige balansen mellom kinodrift og videofremvisning. I dag ivaretas utvelgelse og distribusjon av film og video av Forsvarets rekrutterings- og mediesenter (FRM), som har en egen stilling for dette formål. Utvalget mener at dette ansvaret, sammen med stillingshjemmelen, bør overføres til Velferdstjenesten. Dette er også i tråd med anbefalingen fra en arbeidsgruppe som har vurdert omorganisering av funksjonene ved FRM.

En sentral oppgave vil være å videreutvikle sivilt/militært kultursamarbeid både lokalt og sentralt. Utvalget mener at Velferdstjenestens oppgave bør være å bidra til en oppvurdering av kulturarbeidet som forebyggende tiltak og i denne sammenheng utvikle samarbeidstiltak sammen med de sivile kulturinstitusjoner. Dette kan best gjøres gjennom faste rutiner.

Lokalt bør det skje en formalisering og utbygging av samarbeidet mellom Velferdstjenesten og kommunenes kulturetater, koordinert med Voksenopplæringen og Tillitsmannsordningen. Bibliotektjeneste, kinodrift, idrett og kursvirksomhet vil være aktuelle områder for et slikt samarbeide.

I dag avsettes det på avdelingsnivå årlige beløp til sivilt/militært kultursamarbeid. Også de berørte kommuner bør avsette midler til dette samarbeidet på kulturbudsjettet. Sentralt bør det være Velferdstjenestens oppgave å etablere et samarbeid med instutsjoner og etater på kulturområdet.

Et tredje hovedområde vil fortsatt være servicevirksomhet. Oppgaven for Velferdstjenesten må være å stimulere til egenaktivisering. Dette er et viktig miljøforbedrende tiltak som ikke minst har god virkning når det gjelder personellets tilpasning til tjenesten.

Når det gjelder hotellavtaler, etablering av permisjonssentra og utlån av fritidshytter til personellet, mener utvalget at dette er gode velferdstilbud, ikke minst for avdelingene i Nord-Norge etter innføringen av førstegangstjeneste basert på 0+ ordningen.

Norges engasjement i FN-tjeneste har vært økende de siste årene. De politiske signaler tyder på en fortsatt økning. En del av disse oppdragene foregår i krigssoner med en svært stor belastning for personellet. Personellomsorgen i denne sammenheng er avgjørende for enhetens moral og disiplin. Utvalget anser det påkrevet at det etableres en fullverdig velferdstjeneste ved FN-avdelingene med tilbeordring av kvalifisert velferdspersonell.

Selv om det ikke ligger i mandatet å vurdere velferdstilbudet i krig, vil utvalget understreke viktigheten av at det etableres en effektiv velferdstjeneste for å styrke enhetenes moral og disiplin i krise og krig. Det bør utarbeides planer på alle nivåer for slik virksomhet, og en egen krigsorganisasjon for Velferdstjenesten må innarbeides i Forsvarets organisasjonsplan (OPL/K). Målsetting og oppgaver i krig vil på mange måter være tilsvarende som i fredstid, men må tilpasses de spesielle krav som vil oppstå ved tjeneste under krigsforhold. Dette vil underbygge den betydning som bør tillegges velferdsarbeidet i Forsvaret.

Forsvaret avspeiler utviklingen i samfunnet. De sosiale endringer og nye problemstillinger som har oppstått i de senere årene, vil også Forsvaret bli stilt overfor. For Velferdstjenesten vil de nye oppgavene bl a manifistere seg når det gjelder sosiale tjenester og miljømessige tiltak for å møte tendenser til mobbing og rasisme, bl a rettet mot det økende antall etniske minoriteter og personell med ulik kulturell bakgrunn. Oppgavene vil også bli mer omfattende når det gjelder sosial omsorg og kuratorvirksomhet for personell med psykiske problemer og i det selvmordsforebyggende arbeid. Den enkeltes behov og vansker må løses raskere og mer individtilpasset. Dette vil kreve større ressurser. Den store arbeidsledigheten blant ungdom medfører også oppgaver for Velferdstjenesten, som vil ha en rolle både administrativt og miljømessig når det gjelder arbeidet for å motvirke at de vernepliktige mannskaper dimitterer til arbeidsledighet.

Det er vanskelig å se at det, med de foreliggende behov, vil være mulig å redusere antall oppgaver for Velferdstjenesten. Ut fra de opplysninger som foreligger, synes det klart at oppgavene på sosialsektoren, særlig økonomisk sosialhjelp, er blitt så omfattende at de går på bekostning av kultur- og opplysningsvirksomheten. Det økende ressursbehovet må så langt som mulig dekkes ved en bedre utnyttelse av velferdsmidlene totalt sett. Dette er imidlertid også et område som bør styrkes ved omdisponering av innsparte midler som følge av omorganiseringer og nedbemanning.

Aktivitetsomfang, ressursbruk og prioriteringer

Det er kommet klart til uttrykk både fra Stortingets Forsvarskomités og Ombudsmannsnemnda for Forsvarets side at velferdstilbudet til de vernepliktige mannskaper skal opprettholdes. Av utvalgets mandat fremgår det at Velferdstjenesten skal styrkes. I hvilken grad det vil være mulig å styrke Velferdstjenesten og iverksette fremtidige tiltak i henhold til det omfang og de prioriteringer som utvalget har kommet frem til, vil avhenge av tilgjengelige midler. En styrking kan oppnås ved bedre utnyttelse og samordning av eksisterende ressurser og/eller ved en større tildeling av økonomiske midler.

Utvalget har tolket mandatet slik at det skal fremmes forslag basert på realistiske økonomiske forutsetninger og at en bør sette seg som mål å holde det fremtidige ressursforbruk innenfor dagens rammer med de nedjusteringer som naturlig vil følge av redusert mannskapsstyrke, f eks i de personrelaterte kostnader. Hvis en oppnår dette innenfor en økonomi som ellers er under nedskjæring, vil dette utgjøre en ressursøkning på velferdssektoren. Med utgangspunkt i de tiltak utvalget foreslår, vil en slik løsning allikevel være forsvarlig og nødvendig for å dekke det store behovet for sosial støtte og omsorg som gjør seg gjeldende både overfor de vernepliktige og det tilsatte personellet. En økning av dagens ressursrammer vil være urealistisk og virke urimelig sett i forhold til nedskjæringene i Forsvaret for øvrig. Utvalget har pekt på at det må tas sikte på å komme frem til løsninger som gir en bedre utnyttelse av ressursene enn i dag, bl a gjennom en sterkere samordning av VUPIKT-tjenestene og ved at budsjettmidlene brukes bedre.

Et forhold som utvalget har vurdert i denne sammenheng er hvilke økonomiske konsekvenser den planlagte reduksjonen av innkallingsstyrken vil få for virksomheten innen VUPIKT-området. I St prp nr 98 (1991-92) Om militær verneplikt og endringer i tjenestetid og tjenestemønster for personell til førstegangstjeneste, er det pekt på at en redusert innkallingsstyrke og kortere tjenestetid for deler av vernepliktsstyrken vil føre til store innsparinger på Forsvarets driftsbudsjett.

Det tas sikte på at innkallingsstyrken innen utgangen av 1994 skal være redusert med ca 5000 mann, noe som tilsvarer ca 18,5 %. En tilsvarende prosentuell reduksjon i den velferdsrelaterte virksomheten kan selvsagt ikke ventes. Allikevel vil en reduksjon av innkallingsstyrken og av antall tjenestegjørende dager nødvendigvis måtte føre til lavere ressursforbruk på de fleste sektorer. Deler av innsparingene må kunne benyttes til å styrke prioriterte velferdstiltak. Først og fremst bør innsparinger på selve velferdsbudsjettet nyttes til dette.

Videre vil nedlegging og sammenslåing av avdelinger, bl a rekruttskoler, frigjøre en del velferdsoffisersstillinger. Økningen av aktiviteten ved 0+ avdelingene vil imidlertid føre til at det er og vil bli behov for å overføre stillinger til disse avdelingene. En bør også som alternativ kunne vurdere en samlet innsats og kompetanseoppbygging i den øvrige stab for å avhjelpe behovet ved innrykk. Det må imidlertid i denne sammenheng presiseres at bemanningen av velferdspersonell varierer betydelig mellom ulike avdelinger og mellom forsvarsgrenene. Ved små enheter bør en kunne nytte kombinerte stillinger, f eks stillinger som også dekker andre personellforvaltningsoppgaver i tillegg til velferdstjeneste.

Etter utvalgets syn må utgangspunktet for en vurdering av hvorvidt det skal gjennomføres en differensiering av velferdstilbudet til soldatene være at mannskapene skal ha et fullverdig tilbud i den tiden de er inne til tjeneste. Velferdstilbudet bør derfor ikke bli gjenstand for noen kvalitativ reduksjon, men omfanget bør tilpasses det nye tjenestemønsteret og nedjusteres der hvor det oppstår begrensninger i aktiviteten og mindre personrelaterte kostnader som følge av reduksjon i mannskapsstyrke og antall tjenestegjørende dager. Differensiering bør først og fremst gjennomføres i forbindelse med personrelaterte rettigheter. Lang avstand fra hjemmet og tjenestetidens lengde er rele-vante faktorer. Små og avsidesliggende enheter bør fortsatt tilgodeses.

Byrdeutjevning bør ivaretas gjennom en ordning basert på en forholdsmessig fordeling når det gjelder frie hjemreiser og permisjonsdager, hvor en spesielt tilgodeser mannskaper med 12 måneders tjeneste. Skal det gis en mer omfattene kompensasjon for byrdefull tjeneste, kan dette oppnås ved en ytterligere differensiering av dimisjonsgodtgjøringen f eks kombinert med en økning i tjenestetillegget for de mannskaper som har lengst tjeneste.

En vesentlig forutsetning for å oppnå et funksjonsdyktig forsvar er at personellet føler at de tjenestegjør i et miljø som er preget av trivsel og sosial trygghet. Dette gir god motivasjon og økt stridsevne. Etter utvalgets mening forutsetter dette at en prioriterer tiltak som tar sikte på å oppnå:

• en effektiv og meningsfylt tjeneste

• et bredt anlagt støtteapparat som ivaretar personellets behov på tjenestestedet, dvs sosialtjeneste, velferdstilbud med vekt på egenaktivisering, voksenopplæring og kantinetjeneste

• mulighet for hjemreiser og rekreasjon utenfor tjenestestedet.

En effektiv og meningsfylt tjeneste er den beste velferd. Det ligger imidlertid utenfor dette utvalgets mandat å komme med forslag til tiltak på dette området. Denne oppgaven er ivaretatt av det regjeringsoppnevnte Effektiviseringsutvalget som la frem sin innstilling i juni 1994.

Effektivitet i tjenesten alene vil ikke gi resultater hvis ikke personellets sosiale og velferdsmessige behov er ivaretatt. I fremtiden må en derfor prioritere de tiltak som best styrker støtteapparatet, primært for vernepliktige mannskapene, men også for de øvrige personellgruppene.

Samtidig er det viktig for trivsel og motivasjon at det gis mulighet for avbrudd i den spesielle og uvante tilværelsen som militærtjenesten representerer. Dette oppnår en best ved å gi anledning til hjemreiser og annen rekreasjon utenfor tjenestestedet.

Utvalget ser det ikke som sin oppgave å foreslå en detaljert rangering av ulike anbefalte velferdstiltak, men mener at hovedvekten bør legges på følgende aktiviteter:

• Innen sosialtjenesten bør den psykososiale virksomheten styrkes. Både denne tjenesten og økonomisk sosialhjelp til de vernepliktige mannskaper bør være primære satsningsområder i årene fremover. Den økonomiske rådgivningstjenesten for de tilsatte er også et viktig supplement på servicesiden og bør ikke reduseres.

• På kultursektoren må sivilt/militært kultursamarbeid prioriteres. Her ligger detmuligheter til å bedre tilbudet både i omfang og kvalitet uten store økninger i kostnadsrammene. Bibliotek- og filmtjenesten bør fortsatt opprettholdes, men i større grad enn nå ses i sammenheng med sivilt/militært samarbeide.

• Egenaktiviseringstiltak for soldatene bør stimuleres.

• Det er viktig å opprettholde voksenopplæringstilbudet på et høyt nivå, både fordi dette er god fritidsaktivitet som gir soldatene mulighet til personlig videreutvikling og fordi dette tilbudet spiller en sentral rolle i bestrebelsene på å styrke de vernepliktige mannskapenes kompetanse på arbeidsmarkedet etter dimisjon. Selv om yrkesrettede kurs og arbeidsmarkedskurs derfor bør gis første prioritet, har hobbykursene en viktig funksjon. Andelen slike kurs bør derfor økes.

• I dag er det gode kantinetilbud ved mange av avdelingene i Forsvaret. Arbeidet med å forbedre detteß tilbudet ytterligere må vektlegges. Innsatsen bør særlig rettes mot tiltak som sikrer at kantinene er tilpasset mannskapenes behov med det best mulige varetilbud til de laveste priser. Det bør også være et pristak på varene i alle kantiner og åpningstid som passer for mannskapene. Det pågående arbeid med vurdering av styrings- og organisasjonsformer for Statens kantiner, kan få stor betydning for hvordan kantinetjenesten skal drives i fremtiden. Utvalget registrerer at det kan bli aktuelt å vurdere om lokale sjefer skal kunne stå fritt mht kjøp av kantinetjenester for å oppnå det best mulig tilbud. I den omstillingsprosessen som Forsvaret nå gjennomgår, er det viktig at en ved organisasjonsendringer sikrer sjefens ansvar for kantinedriften og muligheten for lokal påvirkning av tilbudet fra de tillitsvalgte. Det er særlig viktig at kantinetjenesten opprettholdes ved små og avsidesliggende avdelinger hvor kantinedriften har sin største betydning, men et lite kundegrunnlag. Her vil det fortsatt være behov for direkte tilskuddsordninger.

• I følge Effektiviseringsutvalget viser en spørreundersøkelse at de vernepliktige mannskaper anser permisjonsreiser som det viktigste velferdstiltak. Utvalget er enig i at frie hjemreiser er et tiltak av stor trivselsmessig og motiverende betydning som bør gis høy prioritet. Det bør imidlertid gjennomføres en større differensiering av antall reiser, avhengig av tjenestetidens lengde og avstanden til hjemstedet. Dette anbefales også av Effektiviseringsutvalget.

  0+ ordningen medfører at forholdsvis flere vernepliktige mannskaper enn tidligere får tjeneste i Nord-Norge allerede fra innrykk. Det er derfor viktig at reglene tilpasses den nye ordningen slik at mannskapene gis anledning til å foreta slike reiser i rekruttperioden.

• Billettmoderasjon på offentlige kommunikasjonsmidler bør opprettholdes og om mulig søkes forbedret innenfor rammen av tilgjengelige ressurser. En arbeidsgruppe nedsatt av Forsvarsdepartementet fremla i juni 1994 en utredning av personellets rettigheter i et samordnet flyrutesystem. Utvalget støtter arbeidsgruppens forslag som er i tråd med de synspunkter som det er gitt uttrykk for i det foregående.

Styring og samordning av velferdsressursene

Kravet til en mer effektiv utnyttelse av velferdsressursene og bedre ressurskontroll, gjør det nødvendig med en mer samordnet, overordnet styring av det totale velferdstilbud og en bedre samordning av VUPIKT- tjenestene.

Det overordnede styring bør ivaretas av linjeorganisasjonen gjennom det ordinære, årlige plan- og budsjettarbeide, og det bør fastsettes hvilke stabsledd i FD og FO som skal tillegges ansvaret for dette. Samtidig bør det utarbeides rutiner for deltakelse fra personellets organisasjoner i denne prosessen.

En samordning av VUPIKT-tjenestene bør i første omgang basere seg på en direktivfestet samordningsmodell. På sikt bør imidlertid en integrering av disse tjenestene vurderes iverksatt etter at det er foretatt en nærmere utredning av dette alternativet. Mest nærliggende er det å tenke seg en integrert Velferds-, Idretts- og Voksenopplæringstjeneste (VIU-modellen), knyttet opp til et nært samarbeide med feltpresttjenesten, kantinetjenesten og TMO.

Organisering av Velferdstjenesten

Når det gjelder den fremtidige organisering av Velferdstjenesten, mener utvalget at den bør baseres på en modell som gir den beste koordinering og utnyttelse av velferdsressursene. Det er lagt vekt på forutsetningen i St meld nr 16 (1992-93) Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1994-98 om at fellesstaben i FO skal styrkes for å oppnå en bedre tverrpriortering og samordning i Forsvaret. Videre har utvalget merket seg påpekningen i Forsvarets nye styringskonsept av at desentralisert styring av blant annet Velferdstjenesten vil være problematisk, men at desentralisering må foretas så langt det er hensiktsmessig.

Det er også lagt vekt på å oppnå besparelser ved å fjerne administrative ledd mellom sentralt og lokalt nivå.

På dette grunnlag foreslår utvalget at en opprettholder en felles Velferdsavdeling i FO's Personellstab. Denne gis ansvar for fastsettelse av mål, rammer og ressurstildeling for Velferdstjenesten, samt faglig styring og oppfølging. Dette innbærer at det faglige inspeksjonsansvaret overføres fra forsvarsgrenene, inspektørfunksjonen i grenstabene nedlegges og distriktskommandoleddet i Hæren bortfaller i velferdssammenheng.

Den felles Velferdsavdeling gis ansvar for å ivareta oppgaver som sosialtjeneste, økonomisk rådgivning, bibliotektjeneste, turnetjeneste, kompetanseutvikling (kurs) og hotellavtaler, samt styring av fellesressurser. Ansvaret for distribusjon av film og video overføres fra Forsvarets rekrutterings- og mediasenter.

GI'ene gis ansvar for den forsvarsgrensvise ressursstyring, samt forvaltning (inkl rekruttering og utdanning) av militært personell og forvaltning av velferdsmateriell.

Lokalt vil avdelingene ha det faglige, økonomiske og forvaltningsmessige ansvar for Velferdstjenestens personell og materiell. Det forutsettes opprettet felles velferdsenheter tillagt største bruker i lokalområder hvor forholdene ligger til rette for det. Disse skal betjene alle avdelinger i området, uansett forsvarsgren, basert på overordnede retningslinjer.

Den foreslåtte organisasjonsmodellen vil lett kunne tilpasses en evt fremtidig integrering av velferd, idrett og undervisning (voksenopplæring) i en felles VIU-tjeneste.

Velferdspersonellets rekruttering, utdanning og tjeneste

For å møte de utfordringer Velferdstjenesten vil stå overfor i årene fremover, vil det være nødvendig å foreta endringer i tjenestens personellmessige omfang og personellets utdannings- og tjenestemønster. Etter utvalgets syn bør det være en velferdsoppsetning ved alle enheter i Forsvaret og det velferdsfaglige ansvar må være instruksfestet. Omfang og behov vil variere, avhengig av avdelingenes status. Allikevel mener utvalget at følgende minimumsbemanning bør være retningsgivende:

I tillegg bør det være et antall velferdsassistenter ved avdelingene. Ved enheter som har mindre enn 100 vernepliktige mannskaper bør en kunne nytte kombinerte stillinger, f eks stillinger som også dekker andre personellforvaltningsoppgaver i tillegg til velferdstjeneste. Jfr også forslaget om opprettelse av felles, lokale velferdsenheter tillagt største bruker, som betjener alle avdelinger uansett forsvarsgren.

Ved avdelinger med større velferdsbemanning, bør sivilt personell kunne dekke en eller flere av stillingene. Sivilt tilsatt velferdspersonell må gis karrieremuligheter og anledning til videreutdanning på linje med andre sivile i Forsvaret.

Velferdsbefalet må gis et utdannings- og karrieremønster som stiller dem på linje med de øvrige befalsgrupper. De må rekrutteres og utdannes gjennom Forsvarets ordinære system og det må stilles ensartede krav til utdannelse og kompetanse. Utvalget anbefaler derfor at befalet gis en karrierevei innen forvaltningsfeltet basert på den militære utdanningsordning. Etter befalsskole og etterfølgende tjenesteår, gjennomgås KS 1 på forvaltningslinjen (for Hæren et tilsvarende utdanningstilbud) med fordypning i personellforvaltning herunder velferdsfag. Denne utdanningen skal kvalifisere til stillinger innen velferdstjeneste og annen personellforvaltning på avdelingsnivå.

Etter fullført KS 1 og etterfølgende tjeneste, kan befalet søke en 1-årig videreutdanning ved sosial- eller distriktshøyskole med vekt på personellforvaltning og sosial- og kulturfag. Det forutsettes at Forsvaret inngår avtale med en eller flere høyskoler (f eks Høyskolesenteret i Rogaland) om en tilleggsutdanning som er tilpasset Forsvarets behov. Denne utdanningen vil evt kunne gis ved en av forvaltningsskolene.

Befalet vil også på vanlig måte kunne søke KS 2 hvor det forutsettes et studieopplegg som gir videreutdanning i Personellforvaltning, herunder velferdsfag.

For å oppnå ensartet tjeneste bør det vurderes opprettet et eget tjenestefelt for personellforvaltning (herunder velferdstjeneste) i alle forsvarsgrener og med felles tjenesteplaner.

For å stimulere interessen for velferdstjeneste bør en gjennomgå organisasjonsplanene (OPLene) og sørge for at det etableres identifiserbare velferdsoffiserstillinger innenfor personellforvaltningsfeltet på avdelings- og stabsnivå. De må gradsmessig være på linje med andre likeverdige stillinger i organisasjonen.