10 Aktivitetsomfang, ressursbruk og prioriteringer

10.1 GENERELT

Det er kommet klart til uttrykk både i utvalgets mandat og i uttalelser fra Forsvarets Forsvarskomité og Ombudsmannsnemnda for Forsvaret at velferdstilbudet til de vernepliktige mannskaper ikke skal svekkes. Både Stortinget og Ombudsmannsnemnda har i forbindelse med omstillingen av Forsvaret påpekt at de velferdsrelaterte tiltak for de vernepliktige må opprettholdes. Utvalgets mandat slår fast at Det er en målsetting at Velferdstjenesten skal styrkes, samtidig som det presiseres at Med styrking menes at Velferdstjenesten skal være optimalt tilpasset dagens samfunn og Forsvaret.

På dette grunnlag har utvalget vurdert målsetting og oppgaver for den fremtidige innsats på velferdssektoren og lagt en bred definisjon av velferdsbegrepet til grunn for sin vurdering. Utvalgets konklusjon er at med de krav som må stilles til velferd i Forsvaret i fremtiden, bør hovedelementene i dagens tilbud opprettholdes og et høyt aktivitetsnivå vil være nødvendig.

Et godt velferdstilbud er i seg selv en viktig del av en helhetlig tjeneste. Et annet moment som det etter utvalgets mening må legges stor vekt på i denne sammenheng, er at andelen av ungdomskullene som blir pålagt å gjennomføre førstegangstjenesten, og som i dag omfatter ca 70 % av den mannlige utskrivningsstyrken, vil bli ytterligere redusert i årene som kommer. Det er rimelig at den delen av befolkningen som påtar seg denne samfunnsplikten, får økt kompensasjon, bl a gjennom utvidede velferdstiltak.

Mandatet gir pålegg om å foreta en kritisk gjennomgang av aktivitetsomfang og ressursbruk og å foreslå omdisponering av budsjettmidler der hvor de kan brukes bedre og mer formålstjenlig. Samtidig skal det, i tilknytning til eventuelle reelle ressursøkningsforslag til Velferdstjenesten, utarbeides minst ett alternativ basert på uendret eller redusert ressursramme. Utvalget har i denne sammenheng tolket mandatet slik at det skal fremmes forslag basert på realistiske økonomiske forutsetninger (jfr pkt 1.3), og at en bør sette seg som mål å holde det fremtidige ressursforbruk innenfor dagens rammer. Utvalget har derfor ikke lagt frem ulike alternativer.

Den pågående reduksjon av innkallingsstyrken og av antall tjenestegjørende dager må forventes å føre til lavere totalt ressursbruk, selv om dette ikke automatisk vil føre til en tilsvarende frigjøring av driftsmidler. Nedgangen i antall tjenestegjørende dager og nedlegging av militære enheter vil likevel gi betydelige innsparinger. Deler av innsparingene bør kunne benyttes til å styrke tiltak innen velferdssektoren.

Det er først og fremst innsparinger på selve velferdsbudsjettet som bør tilbakeføres til økt satsing på prioriterte velferdstiltak. En nedgang i variable utbetalinger som bostøtte og sosial stønad, som vil variere i takt med samfunnsutviklingen, bør holdes utenfor. Det samme gjelder evt reduserte kostnader til frie hjemreiser, som er et personrelatert velferdsgode.

Utvalget ser det ikke som sin oppgave å foreslå en detaljert rangering av ulike anbefalte velferdstiltak. Dette bør vurderes fortløpende av relevante myndigheter og av Tillitsmannsordningen. Utvalget vil imidlertid redegjøre for sitt syn på hva det mener bør være hovedprioriteringene i den fremtidige velferdspolitikken.

10.2 ØKONOMISK GRUNNLAG

En drøfting av aktiviteter og ressursbruk på velferdssektoren i årene fremover må ta utgangspunkt i dagens ressurssituasjon og tilpasses rammene for Forsvarets fremtidige virksomhet. I denne sammenheng er det viktig å ha et tilfredstillende økonomisk grunnlagsmateriale å gå ut fra.

Å skaffe seg oversikt over alle kostnader knyttet til velferdsaktiviteten i Forsvaret er imidlertid vanskelig fordi forbruket er spredt over flere konti. Det etterfølgende tallmateriale er ikke ment å gi detaljer, men anskueliggjøre hovedtrekk som kan gi grunnlag for prioriteringer.

Anslåtte driftskostnader for Velferdstjenesten i 1994 (i mill kroner)

• Lønnsutgiftene for de faste stillingene er basert på Forsvarets lønnsstatistikks beregnede gjennomsnittlige regulativlønn for 1993. Denne var:

  For yrkesbefal	ca kr 200.000,-
  For regulativl. sivile	ca kr 176.000,-

• Godtgjørelser og tillegg samt arbeidsgiveravgift er ikke medregnet. Det samme gjelder lønnsutgifter for de vernepliktige velferdsassistenter.

• Fellesutgifter til varer og tjenester omfatter bl a hotellavtaler, anskaffelse av bøker og tidsskrifter, turnévirksomhet, økonomisk rådgivningstjeneste, TONO-avtale, felleslisenser NRK m.m.

• Forsvarsgrenenes midler dekker bl a materiellanskaffelser, hobbyklubber, kinodrift, videoleie (0,5 mill administreres gjennom P8), lokal anskaffelse og drift av bibliotekene, lokale kostnader ved turnévirksomhet m.m.

• En del av beløpet på budsjettposten Varer og tjenester (ca 35 %) overføres til avdelingenes Velferdskonto, den såkalte 601-konto. I henhold til Forsvarsdepartementets reglement for TMO er det fellesutvalgene og de selvstendige lokale utvalg ute ved avdelingene som har avgjørelsesmyndighet når det gjelder disponering av Velferdskontoen. Mannskapenes tillitsvalgte er i flertall i disse utvalgene og har avgjørende innflytelse på bruken av de lokale velferdsmidlene.

Budsjetterte netto driftskostnader for Voksenopplæring i 1994 (i mill kr)

>Kantiner, hjemreiser og rabatter (i mill kr)

Andre velferdsrelaterte kostnader (i mill kr)

• Sosiale stønader og bostøtte.

  I tillegg til de ovennevnte beløp kommer utgifter til sosiale stønader og bostøtte til de vernepliktige mannskapene. Disse kostnadene inngår ikke i velferdsbudsjettene, men blir belastet forsvarsgrenenes sentrale driftsmidler ved posteringsfullmakter.

  I 1993 ble det utbetalt ca 2,4 mill kroner i sosiale stønader og ca 77,6 mill kroner i bostøtte.

  Utgiftene til bostøtte og sosiale stønader endrer seg i takt med konjunktursvingninger og varierende sosiale behov i samfunnet for øvrig. De er vanskelige å beregne på forhånd og bør derfor ikke tas med i en vurdering av hvilke økonomiske ressurser som kan frigjøres som følge av redusert aktivitet.

• Feltpresttjenesten.

  Budsjetterte driftskostnader for feltpresttjenesten i 1994 er ca 12,5 mill kroner. Av dette er ca 12 mill lønnsutgifter og 0,5 mill varer og tjenester.

  På grunn av feltpresttjenestens spesielle oppgaver vil det være vanskelig å inkludere tjenesten i en vurdering av ressursallokering og prioritering innenfor det totale velferdstilbudet. På samme måte som bo- og sosialstøtteordningen bør feltpresttjenesten holdes utenfor en slik vurdering.

• Idrett.

  Fysisk fostring for de vernepliktige mannskapene er en del av generalinspektørenes utdanningsansvar. Kostnadene til idrett, inkludert fritidsidrett, er innarbeidet bl a i forsvarsgrenenes utdanningsbudsjetter. Det er derfor vanskelig å gi en samlet oversikt over de totale, årlige idrettskostnader og og ta dem med i vurderingen av økonomiske ressurser som evt kan omdisponeres.

10.3 DIFFERENSIERING AV VELFERDSTILBUDET SOM FØLGE AV ENDRINGER I TJENSTETID OG TJENESTEMØNSTER

Som det fremgår av pkt 6.6, er Forsvaret i ferd med å endre tjenestetid og tjenestemønster for de vernpliktige mannskapene under førstegangstjenes- ten. Målsettingen er at årlig antall innkalte pr første øvingsdag skal reduseres fra ca 27 000 til ca. 22 000 innen utgangen av 1994. Ca 9 000 av disse mannskapene vil i forhold til dagens ordning, få redusert tjenestetiden med 3-6 måneder. Dette betyr at et betydelig antall vernepliktige vil få kortere førstegangstjeneste og derved mindre belastning enn tidligere. Samtidig vil overgangen til gjennomgående tjeneste bety et enklere og mer stabilt tjenestemønster for mannskapene. En viktig konsekvens av dette vil være at soldatenes sosialsaker ikke lenger vil bli behandlet ved flere avdelinger. I dag må mange slike saker som ikke er ferdigbehandlet på rekruttskolen, overføres til den enhet hvor mannskapet skal gjennomføre sin avdelingstjeneste. Den nye ordningen vil innebære at sosialsakene kan behandles uten avbrudd, noe som vil være en fordel for de soldater dette gjelder. Det betyr imidlertid at det vil bli behov for en styrking av bemanningen ved 0+ avdelingene slik at de kan ta hånd om den økte belastningen som vil finne sted, særlig når det gjelder økonomisk sosialtjeneste.

Ved behandlingen i Stortinget ga Forsvarskomitéen i Innst S nr 222 (1991-92) uttrykk for at det bør tas sikte på en differensiering av velferdsgoder, hjemreiser og fritidstilbud mellom mannskaper med forskjellig tjenestetid.

Etter utvalgets syn må utgangsspunktet for en vurdering av hvorvidt det skal gjennomføres en slik differensiering være at mannskapene skal ha et fullverdig tilbud i den tiden de er inne til tjeneste. Det kan ikke være aktuell politikk å kutte ned på elementære velferdsgoder som kantinetjenste eller kultur- og servicetilbud.

Det må forutsettes at tjenestemønsteret for mannskaper med 6 og 9 måneders tjeneste vil gi mindre fritid enn for 12 mnds mannskapene. Den kortere tjenestetiden innebærer også en mindre belastning på dette personellet totalt sett. På den annen side vil 0+ ordningen medføre at flere vil få hele sin tjeneste i Nord-Norge, langt fra hjemstedet. Velferdstilbudet bør derfor ikke bli gjenstand for noen kvalitativ reduksjon, men omfanget bør tilpasses det nye tjenstemønsteret og reduseres der hvor det oppstår begrensninger i aktiviteten som følge av redusert antall tjenestegjørende dager. Differensieringen bør først og fremst gjennomføres i forbindelse med personrelaterte rettigheter. Lang avstand fra hjemmet og tjenestetidens lengde er relevante faktorer. Små og avsidesliggende enheter bør fortsatt tilgodeses. En kan her eventuelt sikre likeverdige tilbud i samarbeid med større avdelinger.

Områder som kan være aktuelle å vurdere med sikte på en differensiering er frie hjemreiser, permisjonsbestemmelser, refusjonsordninger på offentlige kommunikasjoner og Voksenopplæringens kurstilbud.

Når det gjelder frie hjemreiser har Forsvaret allerede tilpasset reglene til de nye tjenestetidene slik:

• 6 mnd tjeneste gir 2 frie hjemreiser pluss 2 ekstra for vernepliktige med omsorg for barn,

• 9 mnd tjeneste gir 4 frie hjemreiser, pluss 3 ekstra ved omsorg for barn,

• 12 mnd tjeneste gir 5 frie hjemreiser, pluss 4 ekstra ved omsorg for barn.

I tillegg er flysamordningsgruppens forslag om en ekstra hjemreise for mannskaper med 0+9 og 0+12 mnd tjeneste i en annen landsdel enn de selv kommer fra, iverksatt (jfr pkt 10.4.)

En tilsvarende differensiering vil kunne foretas når det gjelder rabattavtaler på kommunikasjoner. En gradering av Voksenopplæringens kurstilbud og permisjonsbestemmelsene ville også kunne la seg gjennomføre. Utvalget er imidlertid prinsipielt imot at en eventuell byrdeutjevning skal foretas gjennom en differensiering og derav følgende forskjellsbehandling av mannskapene når det gjelder de ovennevte tilbud og andre velferdstiltak som de nyter godt av i den tid de er inne til tjeneste. En slik behandling vil virke urettferdig og svekke moral og motivering. I tillegg vil flere av de antydede ordninger praktisk sett være vanskelige å gjennomføre.

Etter utvalgets mening bør behovet for byrdeutjevning ivaretas gjennom en ordning basert på en forholdsmessig fordeling når det gjelder fri hjemreiser og permisjonsdager, hvor en spesielt tilgodeser mannskaper med 12 måneders tjeneste. Skal det gis en mer omfattende kompensasjon for byrdefull tjeneste, kan dette oppnås ved en ytterligere differensiering av dimisjonsgodtgjøringen f eks kombinert med en økning i tjenestetillegget for de mannskaper som har lengst tjeneste.

Utvalget anser det imidlertid for å ligge utenfor mandatet å vurdere størrelsen på de økonomiske godtgjøringer, men vil peke på at disse har stor velferdsmessig betydning for soldatene. Økt tjenestetillegg har vært et krav fra Tillitsmannsordningen gjennom mange år.

10.4 AKTIVITETSOMFANG OG PRIORITERINGER

Som utvalget har pekt på, vil et velferdstilbud som i årene fremover skal være tilpasset behovene i samfunnet og Forsvaret, kreve et høyt aktivitetsnivå. Ikke minst gjelder dette på sosialsektoren hvor Velferdstjenesten i de senere år har fått stadig større oppgaver.

Utformingen av det fremtidige velferdstilbudet må ha som siktemål å oppnå en tilfredsstillende balanse mellom personellets behov og hensynet til de krav Forsvaret må stille til effektivitet og forsvarsevne.

En vesentlig forutsetning for å oppnå et funksjonsdyktig forsvar er at personellet føler at de tjenstegjør i et miljø som er preget av trivsel og sosial trygghet. Dette gir god motivasjon og økt stridsevne. Etter utvalgets mening forutsetter dette at en prioriterer tiltak som tar sikte på å oppnå:

• en effektiv og meningsfylt tjeneste

• et bredt anlagt støtteapparat som ivaretar personellets behov på tjenestestedet, dvs sosialtjeneste,velferdstilbud med vekt på egenaktivisering, voksenopplæring og kantinetjeneste

• mulighet for hjemreiser og rekreasjon utenfor tjenstestedet.

Det er tidligere i innstillingen gitt uttrykk for at en effektiv og meningsfylt tjeneste er den beste velferd. Det ligger imidlertid utenfor dette utvalgets mandat å komme med forslag til tiltak på dette området. Denne oppgaven er ivaretatt av Effektiviseringsutvalget.

Effektivitet i tjenesten alene vil ikke gi resultater hvis ikke personellets sosiale og velferdsmessige behov er ivaretatt. I fremtiden må en derfor prioritere de tiltak som best styrker støtteapparatet, primært for de vernepliktige mannskapene, men også for de øvrige personellgruppene.

Samtidig er det viktig for trivsel og motivasjon at det gis mulighet for avbrudd i den spesielle og uvante tilværelsen som militærtjenesten representerer. Dette oppnår en best ved å gi anledning til hjemreiser og annen rekreasjon utenfor tjenestestedet.

Innenfor de områdene som her er nevnt, må en prioritere de aktiviteter som gir de beste løsninger sett i forhold til den gitte målsetting. Særlig viktig vil det være å tilpasse tilbudet til endret tjenestetid og tjenestemønster og å styrke velferdsaktiviteten ved små og avsidesliggende avdelinger. Med bakgrunn i den foregående drøfting av rammer og oppgaver for den fremtidige velferdsrelaterte virksomhet, mener utvalget at hovedvekten bør legges på følgende aktiviteter:

Innen sosialtjenesten bør den psykososiale virksomheten styrkes. Både denne tjenesten og økonomisk sosialhjelp bør være primære satsningsområder i årene fremover.

Den økonomiske rådgivningstjenesten er også viktig og bør ikke reduseres. Tjenesten krever personell med spesiell økonomisk kompetanse som velferdsoffiserene ikke har, og bør baseres på et sentralt rådgivningsorgan slik som i dag. Velferdsoffiserene vil imidlertid spille en viktig rolle ute ved avdelingene som bindeledd mellom den sentrale rådgivning og personell som trenger hjelp.

På kultursektoren må en bedre utnyttelse av sivil/militæret kultursamarbeid prioriteres. Her ligger det muligheter til å bedre tilbudet både i omfang og kvalitet uten drastiske økninger i kostnadsrammene.

Bibliotek- og filmtjenesten bør fortsatt opprettholdes, men i større grad enn nå ses i sammenheng med sivilt/militært samarbeid.

Når det gjelder serviceaktiviteter bør egenaktiviseringstiltak stimuleres.

Det er også viktig å opprettholde voksenopplæringstilbudet på et høyt nivå, både fordi dette er god fritidsaktivitet som gir soldatene mulighet til personlig videreutvikling og fordi dette tilbudet spiller en hovedrolle i bestrebelsene på å styrke de vernepliktige mannskapenes kompetanse på arbeidsmarkedet etter dimisjon. Selv om yrkesrettede kurs og arbeidsmarkedskurs derfor bør gis første prioritet,har hobbykursene en viktig funksjon. Andelen slike kurs bør derfor økes.

Det er i dag gode kantinetilbud ved mange avdelinger i Forsvaret. Arbeidet med å forbedre dette tilbudet ytterligere må prioriteres. Innsatsen bør særlig rettes mot tiltak som sikrer kantinene det best mulige varetilbud til de lavest mulige priser. Det bør være et pristak på varene i alle kantiner og åpningstid som passer for mannskapene. I den omstillingsperioden som Forsvaret nå gjennomgår, er det også viktig at en ved organisasjonsendringer sikrer sjefens ansvar for kantinedriften og muligheten for lokal påvirkning av tilbudet fra de tillitsvalgte.

Det pågående prosjekt, som vurderer styrings- og organisasjonsformer for Statens kantiner, kan få stor betydning for hvordan kantinetjenesten skal drives i fremtiden. Utvalget registrerer at det kan bli aktuelt å vurdere om lokale sjefer skal kunne stå fritt mht kjøp av kantinetjenester for å oppnå det best mulige tilbud.

Forsvarets kantiner er etablert som et velferdstiltak for soldatene. Dette er en målsetting som fortsatt står ved lag. I omorganiseringsprosessen er det særlig viktig at kantinetjenesten opprettholdes ved små og avsidesliggende avdelinger hvor kantinedriften har sin største betydning, men et lite kundegrunnlag. Her vil det fortsatt være behov for direkte tilskudds- ordninger.

Det antall frie hjemreiser som tilstås de vernepliktige, har vært uendret de siste årene. I stedet har det, bl a etter krav fra TMO, blitt iverksatt en utvidet adgang til frie hjemreiser for vernepliktige med omsorg for barn. Av en spørreundersøkelse som ble gjennomført som et ledd i Effektivitetsutvalgets arbeid, fremgår det at de vernepliktige mannskaper anser permisjonsreiser som det viktigste velferdstiltak. Utvalget er enig i at frie hjemreiser er et tiltak av stor trivselsmessig og motiverende betydning og at det bør gis høy prioritet. Det bør imidlertid gjennomføres en større differensiering av antall reiser, avhengig av tjenestetidens lengde og avstanden til hjemstedet. Dette anbefales også av Effektiviseringsutvalget.

0+ ordningen medfører at flere vernepliktige mannskaper enn tidligere får tjeneste i Nord-Norge allerede fra innrykk. Det er derfor viktig at reglene tilpasses den nye ordningen slik at mannskapene gis anledning til å foreta slike reiser i rekruttperioden.

Billettmoderasjon på offentlige kommunikasjonsmidler bør også opprettholdes og om mulig søkes forbedret innenfor rammen av tilgjengelige ressurser.

En arbeidsgruppe nedsatt av Forsvarsdepartementet fremla i juni 1994 en utredning av personellets rettigheter i et samordnet flyrutesystem. Arbeidsgruppen anbefaler følgende når det gjelder de vernepliktige mannskaper:

• Alle vernepliktige som har 0+9 eller 0+12 måneders tjeneste i en annen landsdel enn de selv kommer fra, gis en ekstra hjemreise med fly.

• De vernepliktige tildeles en egen, fast kvote på såkalt ledig plass (haik).

Utvalget støtter arbeidsgruppens forslag som er i tråd med de synspunkter som det er gitt uttrykk for i det foregående.

Ikke minst sett på bakgrunn av at en større andel av de vernepliktige enn tidligere vil avtjene førstegangstjenesten i Nord-Norge, er det viktig at ordningen med permsentra og hotellavtaler opprettholdes og om mulig styrkes. Hvilken av de to ordninger som bør prioriteres må vurderes ut fra økonomiske kriterier slik at en oppnår kostnadseffektive løsninger.

10.5 DELKONKLUSJON

Det er kommet klart til uttrykk både fra Stortingets Forsvarskomitès og Ombudsmannsnemnda for Forsvarets side at velferdstilbudet til de vernepliktige mannskaper skal opprettholdes. Av utvalgets mandat fremgår det at Velferdstjenesten skal styrkes.

I hvilken grad det vil være mulig å styrke Velferdstjenesten slik som forutsatt i mandatet og iverksette fremtidige tiltak i henhold til det omfang og de prioriteringer som utvalget har kommet frem til, vil avhenge av tilgjengelige ressurser. En styrking kan både bety økt kvalitet og kvantitet, ved bedre utnyttelse og samordning av eksisterende ressurser og/eller ved en større tildeling av økonomiske midler.

I utgangspunktet mener utvalget at den fremtidige velferdsaktivitet må dekkes innenfor dagens rammer med de nedjusteringer som naturlig vil følge av redusert mannskapsstyrke, f eks i de personrelaterte kostnader. Hvis en oppnår dette når Forsvarsbudsjettet ellers er under sterk nedskjæring, vil det i realiteten bety en betydelig ressursøkning på velferdssektoren. En slik løsning vil allikevel være forsvarlig og nødvendig for å dekke det store behovet for sosial støtte og omsorg som gjør seg gjeldende både overfor de vernepliktige og det tilsatte personellet.

En økning av dagens ressursrammer vil være urealistisk og virke urimelig sett i forhold til nedskjæringene i Forsvaret for øvrig. Utvalget har tidligere pekt på at det må tas sikte på å komme frem til løsninger som gir en bedre utnyttelse av ressursene enn i dag, bla gjennom en sterkere samordning av VUPIKT-tjenestene og ved at budsjettmidlene brukes bedre.

På bakgrunn av den foregående vurdering har utvalget tatt utgangspunkt i dagens rammer ved vurdering av den fremtidige ressursbruk på velferdsektoren. Et forhold som må vurderes i denne sammenheng er hvilke økonomiske virkninger den planlagte reduksjonen av innkallingsstyrken vil få for virksomheten innen VUPIKT-området. I St.prp. nr 98 (1991-92) Om militær verneplikt og endringer i tjenestetid og tjenestemønster for personell til første-gangstjeneste, er det pekt på at en redusert innkallingstyrke og kortere tjenestetid for deler av vernepliktsstyrken vil føre til store innsparinger på Forsvarets driftsbudsjett.

Det tas sikte på at innkallingsstyrken innen utgangen av 1994 skal være redusert med ca 5 000 mann, noe som tilsvarer ca 18,5 %. En tilsvarende prosentuell reduksjon i den velferdsrelaterte virksomheten kan selvsagt ikke ventes. Ved de enheter som ikke nedlegges, vil eksempelvis kantinedrift, kino og flere andre tjenester i store trekk måtte gå som før. Allikevel vil en reduksjon av innkallingsstyrken og av antall tjenestegjørende dager nødvendigvis måtte føre til lavere ressursforbruk på de fleste sektorer. En rekke avdelinger som utdanner vernepliktige vil bli lagt ned og gi en betydelig innsparingsgevinst. Deler av innsparingene bør kunne benyttes til å styrke prioriterte velferdstiltak. Først og fremst bør innsparinger på selve velferdsbudsjettet nyttes til dette.

Videre vil nedlegging og sammenslåing av avdelinger, bla rekruttskoler, frigjøre en del velferdsoffisersstillinger. Økningen av aktiviteten ved 0+ avdelingene vil imidlertid føre til at det vil bli behov for å overføre stillinger til disse avdelingene. Ved noen avdelinger kan det vurderes en kompetanseoppbygning blant det øvrige befal for å avhjelpe behovet ved innrykk. Utvalget vil imidlertid presisere at bemanningen av velferdspersonell varierer betydelig mellom ulike avdelinger og mellom forsvarsgrenene.

Etter utvalgets syn må utgangspunktet for en vurdering av hvorvidt det skal gjennomføres en differensiering av velferdstilbudet til soldatene være at mannskapene skal ha et fullverdig tilbud i den tiden de er inne til tjeneste.

Velferdstilbudet bør derfor ikke bli gjenstand for noen kvalitativ reduksjon, men omfanget bør tilpasses det nye tjenestemønsteret og reduseres der hvor det oppstår begrensninger i aktiviteten som følge av redusert avtall tjenestegjørende dager. Differensieringen bør først og fremst gjennomføres i forbindelse med personorienterte rettigheter. Lang avstand fra hjemmet og tjenestetidens lengde er relevante faktorer. Små og avsidesliggende enheter bør fortsatt tilgodeses.

Byrdeutjevning bør ivaretas gjennom en ordning basert på en forholdsmessig fordeling når det gjelder frie hjemreiser og permisjonsdager, hvor en spesielt tilgodeser mannskaper med 12 måneders tjeneste. Skal det gis en mer omfattende kompensasjon for byrdefull tjeneste, kan dette oppnås ved en ytterligere differensiering av dimisjonsgodtgjøringen f eks kombinert med en økning i tjenestetillegget for de mannskaper som har lengst tjeneste. Utvalget anser det imidlertid for å ligge utenfor mandatet å vurdere størrelsen på de økonomiske godtgjøringene.

En vesentlig forutsetning for å oppnå et funksjonsdyktig forsvar er at personellet føler at de tjenestegjør i et miljø som er preget av trivsel og sosial trygghet. Dette gir god motivasjon og økt stridsevne. Etter utvalgets mening forutsetter dette at en prioriterer tiltak som tar sikte på å oppnå:

• en effektiv og meningsfylt tjeneste

• et bredt anlagt støtteapparat som ivaretar personellets behov på tjenestestedet, dvs sosialtjeneste, velferdstilbud med vekt på egenaktivisering, voksenopplæring og kantinetjeneste

• mulighet for hjemreiser og rekreasjon utenfor tjenestestedet.

Innenfor de områdene som her er nevnt må en prioritere de aktiviteter som gir de beste løsninger sett i forhold til den gitte målsetting. Særlig viktig vil det være å tilpasse tilbudet til endret tjenestetid og tjenestemønster og å styrke velferdsaktiviteten ved små og avsidesliggende avdelinger.

Utvalget har ikke sett det som sin oppgave å sette opp en detaljert rangeringsliste for de ulike velferdstiltak, men har i pkt 10.4 gitt sitt syn på hvilke aktiviteter hovedvekten bør legges på i fremtiden.