3 Velferdstjenesten i forsvaret - historisk oversikt
3.1. OPPRETTELSE AV DEN ORGANISERTE VELFERDSTJENESTE - ETABLERING AV FORSVARETS UNDERVISNINGS- OG VELFERDSKORPS (FUVK)
I det følgende presenteres Velferdstjenesten i Forsvaret fra etableringen i 1947 og fram til i dag. Det er lagt vekt på å få fram de viktigste organisasjonsmessige endringer, oppgavene, arbeidsområdene og utdanningsordningene.
Basert hovedsaklig på erfaringer fra siste verdenskrig og det behov en hadde konstatert for en mer omfattende personellomsorg i form av sosiale og kulturelle tiltak/tilbud, ble det tatt initiativ til å opprette en organisert velferdstjeneste i 1947. Noe av det viktigste grunnlaget for å opprette en slik tjeneste, var at en også i fremtiden ville basere seg på et vernepliktsforsvar.
Den organiserte velferdstjeneste i Forsvaret ble opprettet gjennom etableringen av Forsvarets undervisnings- og velferdskorps (FUVK) den 1. juli 1947. Etableringen skjedde i samsvar med Forsvarsdepartementets forslag i St. prp. nr. 1 (1947-48) og Budsjett innst. nr. 190 (1947-48).
FUVK var et faglig utførende og adminstrativt organ og hadde ansvaret for de utskrevne mannskapers velferd i de tre forsvarsgrener.
Gjennom de første år etter etableringen utgjorde følgende tjenesteområder Korpsets virksomhet:
velferdstjenesten
undervisningstjenesten (Herunder de militære forskoler og Forsvarets Gymnas)
filmtjenesten
pressetjenesten
Mannskapsavisa (Nåværende Forsvarets Forum)
feltpresttjenesten
Forsvarets Musikk
idrettstjenesten.
Rekruttering og utdanning skjedde i det alt vesentlige ved at egnet personell ble gitt et kortere kurs i undervisnings- og velferdstjeneste, for deretter å bli gitt befalsgrad og engasjert innen tjenesten. Det var ingen målrettet utdanning i de første årene. Dette hadde nok bl.a. sammenheng med at Forsvaret i gjenoppbyggingstiden etter krigen hadde prioritert rekruttering og utdanning til primærfunksjonene.
I 1953 ble pressetjenesten og feltpresttjenesten skilt ut fra FUVK.
Feltpresttjenesten ble organisert som et eget korps, Feltprestkorpset (FPK), mens Pressetjenesten ble overført til Forsvarsdepartementet.
Med bakgrunn i St. prp. nr. 1 (1952-53) og St. prp. nr. 2 (1953-54) ble også idrettstjenesten tatt ut av FUVKs ansvarsområde. Denne tjenesten ble overført til den enkelte forsvarsgren, hvor det ble tilsatt idrettsledere for å ivareta ansvaret for dette området. Den faglige koordinering ble samtidig overført til det nyetablerte Forsvarets idrettsråd. Rådet besto av de tre idrettslederne og en representant fra Forsvarsdepartementet.
Høsten 1955 vedtok Stortinget at det skulle innføres obligatorisk sivilopplæring for de vernepliktige mannskaper. Samtidig ble sivilundervisningen (midlertidig) etablert som egen virksomhet, ledet av en undervisningsinspektør i hver forsvarsgren. Det ble tilsatt 35 sivile undervisningsledere som skulle administrere undervisningen ute ved avdelingene.
3.2 UTDANNING AV VELFERDSBEFAL
I St. prp. nr. 153 (1952-53) Befalsopplæringen i Forsvaret reiste departementet forslag om befalsopplæring også for velferdsbefal. Det het bl.a.::
«Departementet vil derfor foreslå at det ved uttak av elever til befalsopplæring tas ut en ekstra kvote elever som tenkes videre utdannet som velferdsbefal. Disse elever gjennomgår befalsskole sammen med de øvrige elever. Etter avsluttet befalsskole blir de sersjanter. Undervisnings- og velferdskorpset overtar deres videre utdannelse som foregår dels ved kurs og dels ved praktisk tjeneste ved avdeling. De tenkes mobiliseringsdisponert i velferdstjenesten i den utstrekning det er behov for det.
Yrkesbefalet i velferdstjenesten bør, når denne ordning har fått virke en tid, fortrinnsvis rekrutteres fra befal som er utdannet som vernepliktig befal
Komiteen sa seg i Innst. S. nr. 185 (1953-54) enig med departementet i at det ville være heldig om velferdsbefalet kunne få vanlig befalsopplæring. Imidlertid innstilte komiteen på en utdanningsordning som forutsatte at både den vanlige befalsopplæringen og spesialopplæringen i velferdstjeneste ble gitt i løpet av 12 måneder, noe Stortinget sluttet seg til. Det viste segimidlertid snart at gjennomføringen av Stortingets vedtak bød på betydelige praktiske problemer. Resultatet ble at det velferdspersonell som ble rekreuttert i tiden 1955-1958 fikk full befalsskole og dessuten velferdskurs som tilleggsutdanning.
3.3 1956: STØRRE OMORGANISERING AV FUVK - OPPRETTELSE AV FORSVARETS VELFERDSTJENESTE (FVT)
Forsvarsdepartementet fremla i St. prp. nr. 131 (1956-57) forslag til Omorganisering av Forsvarets undervisnings- og velferdskorps.
Sjefen for FUVK hadde i et skriv til FD av 17. mars 1956 pekt på følgende hovedgrunner til en omorganisering av Korpsets virksomhet:
Organisasjonen er ikke tilstrekkelig utbygd i forsvarsgrenene slik at prinsippet om sjefens ansvar i alle ledd kan bli fulgt også for denne tjenestegren.
FUVK som idag sentralt og regionalt er både faglig, utførende og administrativt organ, er så sterkt belastet med de administrative oppgaver, at faglige gjøremål - med den oppsetning Korpset har - ikke blir tilgodesett i tilfredsstillende grad.
Den organisasjonsmessige overbygning som sikrer faglig koordinering og forsvarlig organisasjonsmesssig kontakt med beslektede tjenestefelter som undervisningstjeneste og idrettstjeneste er ikke til stede.
De forutsetninger som lå til grunn for at De militære forskoler og Forsvarets gymnas administrativt -penger, materiell og personell- og i spørsmål som vedrører undervisning i realskole og artiumsfag, ble lagt under FUVK er i dag ikke lenger til stede.
Forsvarets musikk utgjør en fellesinstitusjon omfattende utøvende musikkorps, som er innordnet i FUVK ut fra det syn at de enkelte forsvarsgrener ikke skal ha musikkorps av denne karakter. Dette prinsipp er imidlertid brutt i og med vedtaket om at Marinemusikken skal bestå og i praksis i dag fungere som forsvarsgrenens musikk
Gjennom Innst. S. nr. 288 (1956-57) resulterte dette i at Stortinget vedtok at:
de militære forskoler og Forsvarets gymnas helt skulle legges under Hærens overkommando
ansvaret for Forsvarets musikk (Hærkorpsene og Marinemusikken) skulle ovetas av forsvarsgrenene
sivilopplæringen skulle overtas og utøves av forsvarsgrenene, med formell opprettelse av undervisningsinspektørfunksjonene (ordningen hadde fungert midlertidig fra 1955 iht. Stortingsvedtak)
I sitt endelige forslag i St. prp. nr. 131 (1956-57) konkluderer Forsvarsdepartementet slik:
Med visning til det som er anført under pkt. II, og det innsendte forslag, vil departementet foreslå at ansvaret for og gjennomføringen av undervisnings- og velferdstjenesten overtas avforsvarsgrenene. Disse overtar samtidig det forvaltningsmessige ansvar for bevilgede midler og materiell og for personellforvaltningen for undervisnings- og velferdstjenesten i forsvarsgrenene.
Forsvarets undervisnings- og velferdskorps går over til å bli et faglig planleggende og koordinerende fellesorgan for Forsvaret og er det rådgivende organ for departementet i alle spørsmål om undervisning og velferd for de utskrevne mannskaper. I denne egenskap må Korpset ha adgang til å inspisere Forsvarets avdelinger og forlegninger. Nærmere bestemmelser vil bli gitt i instruksen.
Det fritas fra utøvende gjøremål bortsett fra dem som følger av Filmavdelingens virksomhet og redaksjon av Mannskapsavisa. På denne måte fritas Korpset for en rekke administrative oppgaver vedrørende penger, materiell og personell.
Som en følge av disse endringer, og da organisasjonen nå ikke lenger får noen direkte tilknytning til det militære kommandoapparat, finner departementet at den ikke lenger kan gis betegnelsen korps. Det foreslås derfor at organisasjonen gis navnet Forsvarets velferdstjeneste (FVT), idet ordet velferd forstås i den videre betydning som også omfattende undervisning og andre tiltak av velferdsmessig art
Dette innebar bl. a. at Hæren som første forsvarsgren, fikk opprettet stilling som velferdsinspektør. Selv om velferdstjenesten også ble overført til de to andre forsvarsgrenene, fikk disse ikke opprettet slike stillinger før på et senere tidspunkt. Departementet begrunnet dette med at funksjonene i Sjøforsvaret og Luftforsvaret kunne ivaretas av det personell som allerede var i stabene.
Den nye organisasjonen, Forsvarets velferdstjeneste, var som nevnt blitt fritatt for alle utøvende gjøremål, bortsett fra Filmavdelingens og Mannskapsavisas virksomheter.
Den utdanningsordning som Stortinget hadde vedtatt i 1953, med ordinær 12 måneders befalsskole hvor velferdsfagene skulle være integrert, ble først en realitet i 1958 i og med opprettelsen av en egen velferdslinje ved den nyopprettede Befalsskolen for Hærens sanitet. For første gang ble det rekruttert personell til utdanning som velferdsbefal, og elevene fikk 9 måneders generell befalsopplæring (felles med sanitetselevene), og deretter 3 måneders spesialopplæring i velferdsfag.
Velferdslinjen ved BSHS ble imidlertid nedlagt i 1963, da Hærens behov for mobiliseringsdisponert personell i velferdstjeneste var dekket.
3.4 OPPRETTELSE AV FORSVARETS REKRUTTERINGS- OG OPPLYSNINGSTJENESTE (FRO)
I St. prp. nr. 76 (1961-62), Om visse organisasjonsendringer i Forsvaret, foreslo departementet at det ble opprettet en fellesinstitusjon for å ivareta opplysnings- og rekrutteringstjenesten i Forsvaret. FRO ble opprettet, og FVTs to siste utøvende funksjoner, Filmtjenesten og Mannskapsavisa ble overført dit.
I samme proposisjon ble distriktsvelferdskontorene foreslått nedlagt. FD pekte på at ordningen hadde vist at behovet for slike kontorer ikke hadde vært til stede i den utsrekning som først var antatt, og Stortinget ga på denne bakgrunn sin tilslutning til departementets forslag. Det ble samtidig vedtatt at kontorenes arbeid skulle overtas av forsvarsgrenene.
På bakgrunn av disse organisasjonsmessige endringer, fant departementet det nødvendig å ta opp til ny vurdering hvorledes velferdsarbeidet i Forsvaret best burde koordineres på det sentrale plan.
Etter å ha drøftet saken med FVTs ledelse og overkommandoene, kom departementet til at det fortsatt var behov for et fellesorgan for å:
samordne velferdstjenesten i Forsvaret, og herunder gi faglige retningslinjer for velferdsarbeidet
samarbeide med statlige og andre institusjoner i saker som er av betydning for velferdsarbeidet i Forsvaret
være et rådgivende organ for departementet i velferdssaker, bl.a. vedrørende budsjettforslag for velferdssektoren
forestå kurser i velferdstjeneste
organisere og føre tilsyn med mannskapsbibliotekene i Forsvaret.
Med foran nevnte arbeidsområder ble FVT foreslått opprettholdt som fellesinstitusjon med en oppsetning på 10 stillinger. I proposisjonen, under overskriften FVTs organisasjon, heter det videre bl.a:
Departementet tar videre opp forslag om at det ved Staben, Distriktskommando Østlandet og Distriktskommando Nord-Norge opprettes stilling som velferdsoffiser, major/kaptein.
Når en regner med styrking av velferdstjenesten i Hæren, utskillelse av teknisk element i Film-avdelingen, FVT, og overføring av stillinger fra FVT til Forsvarets rekrutterings- og opplysningstjeneste, vil reorganiseringen av FVT innebære en samlet innsparing av stillinger.
Ved den foreslåtte organisasjon av FVTs sentralstab og ved etablering av et velferdsråd, mener imidlertid departementet at det er oppnådd en styrking av den sentrale velferdsorganisasjon i forhold til den del av FVT som hittil har beskjeftiget seg med de egentlige velferdssaker
Om Velferdsråd sier departementet::
Forsvarsgreinene og FVTs ledelse legger stor vekt på et godt samarbeid på det sentrale plan på bakgrunn av erfaringer fra velferdstjenesten ved avdelinger og fartøyer. Departementet antar at dette samarbeid best kan sikres ved at det etableres et velferdsråd bestående av sjefen for FVT som formann og med forsvarsgreinenes velferdsinspektører som medlemmer. For at forsvarsgreinene skal være likeverdig representert i rådet, foreslås stillingen som velferdsoffiser i Sjøforsvarets overkommando gitt benevnelsen velferds-inspektør og tillagt orlogskapteins grad. Rådet bør i den utstrekning de enkelte saker tilsier det, kunne samarbeide med representanter for Ombudsmannen for Forsvaret, Feltprestkorpset, Forsvarets rekrutterings- ogß opplysningstjeneste, ungdomsorganisasjoner m v. Rådet forutsettes å behandle og avgi innstilling om velferdssaker av felles interesse.
Med Stortingets godkjenning av FDs forslag i St. prp. nr. 76 (1961-62), forble velferdstjenestens organisasjonsform i store trekk uendret frem til omorganiseringen av Forsvarets ledelse i 1970.
3.5 ETABLERING AV FORSVARETS OVERKOMMANDO
I tilknytning til etablering av Forsvarets overkommando foreslo Forsvarsdepartementet i St. prp. nr. 125 (1968-69), at det skulle opprettes en sosialavdeling i Personellstaben som skulle behandle saker vedrørende velferd og sosiale spørsmål, fritidsidrett, sivilopplæring, musikk, messe- og kantinedrift mv.
I Innst. S. nr. 279 (1968-69) uttrykker Forsvarskomiteen at den finner ordningen hensiktsmessig, men peker på at den valgte betegnelse er lite dekkende, og foreslår at avdelingens navn blir Undervisnings- og velferdsavdelingen.
Året etter, i St. prp.nr. 115 (1069-70), Om organisasjonsendringer mv. i Forsvaret, foreslo FD allikevel ikke å gå til opprettelse av en Undervisnings- og velferdsavdeling, i stedet skulle de enkelte kontorer (velferdskontor, sivilopplæringskontor og idrettskontor) fremstå som selvstendige kontorer direkte under Personell-sjefen. I tillegg foreslo FD at det ble opprettet et idrettsråd, sivilopplæringsråd og velferdsråd. Dette forslag framkom på bakgrunn av Forsvarskomiteens innstilling og debatten i Stortinget vedr. den foran refererte St. prp. nr. 125 (168-69). Komiteen sluttet seg til FDs nye forslag, jfr Innst.S. nr. 273 (1969-70).
3.6 HØYSKOLEUTDANNING FOR VELFERDSBEFAL
Etter flere år med det som må kunne karakteriseres som tilfeldig rekruttering og utdanning av personell til velferdstjenesten, fremmet Forsvarsdepartementet i St. prp. nr. 159 (1976-77) forslag om to-årig distriktshøyskoleutdanning på Rogaland Distriktshøyskole. Ordningen ble vedtatt og har fungert for alle forsvarsgrener. Den ble i forbindelse med innføring av Revidert Befalsordning (RBO) sidestilt med ordinær utdanning på KS I-nivå. Studentene gjennomgår etter avsluttet studium, et halvårig kvalifiseringskurs på de respektive Krigsskoler før det foretas yrkestilsetting.
3.7 UTVIKLINGEN I 1980-ÅRENE
Den økonomiske utviklingen i det norske samfunnet i 1980-årene bidro til en endring i Velferdstjenestenes gjøremål.
Svært mange vernepliktige møtte til førstegangstjeneste med til dels betydelige gjeldsforpliktelser. Dette førte til en årlig dobling av antall økonomiske sosialsaker. Velferdstjenesten fikk ikke tilført nye stillinger i denne perioden. Behandlingen av sosialsaker ble derfor en hovedoppgave på bekostning av tradisjonelt trivselsskapende arbeide.
3.8 SLUTTBEMERKNINGER
Det som gjennomgående synes å prege Velferdstjenestens organisasjonsmessige utvikling er en stadig bevegelse i retning av å tillegge de enkelte forsvarsgrener en større del av ansvaret for ledelse og gjennomføring av tjenesten. Hovedargumentet for en slik utvikling har vært at Velferdstjenesten skulle være en del av personelltjenesten, og som all annen tjeneste et klart sjefsansvar på alle ledd og nivåer.
Fra og med omorganiseringen i 1956 har disse prinsipper vært fulgt. Forsvarsgrenssjefene med sine velferdsinspektører hadde ansvaret for gjennomføringen av tjenesten, mens fellesinstitusjonen FVT hadde ansvar for å gi bestemmelser og retningslinjer.
Denne ansvarsdeling mellom retningsgivende og utøvende instans ble opprettholdt også ved etableringen av Forsvarets overkommando i 1970. FVTs oppgaver ble overført til velferdskontoret i Personellstaben, som således ble Forsvarssjefens retningsgivende og koordinerende instans for Velferdstjenesten.
Den utøvende del ble beholdt i forsvarsgrenene gjennom Generalinspektørenes velferdsinspektører.
I tillegg er det også et fremtredende trekk at den felles organisasjon som ble etablert i 1947, FUVK, stadig har mistet funksjons- og ansvarsområder. Disse har i stor grad blitt organisert i egne, selvstendige tjenesteområder.
Rekrutterings- og utdanningsordningene har også vært under stadig endring. Fra kortere kurs i etterkrigsårene, en femårsperiode med egen linje på Befalsskolen for Hærens Sanitet, via relativt ustrukturerte opplegg med kortere kurs og uten befalsutdanning, til høyskoleutdanning tilsvarende KS I-nivå.