9 Velferdstjenestens fremtidige oppgaver

9.1 GENERELT

I de foregående kapitler har utvalget, med utgangspunkt i dagens situasjon, drøftet de faktorer og forhold som bør danne grunnlaget for en vurdering av Velferdstjenestens fremtidige oppgaver, ressursbruk og organisasjon.

Det er blitt klarlagt at i tillegg til de mer tradisjonelle velferdsoppgaver, vil det også være andre behov som må ivaretas av Velferdstjenesten. Samtidig er det blitt tydeliggjort at det vil være nødvendig å få til en større grad av samlet innsats når det gjelder de velferdsrelaterte tiltak. Dette innebærer at det totale velferdstilbud må legges til grunn når Velferdstjenestens fremtidige oppgaver skal fastlegges.

I kapittel 8 konkluderer utvalget med at hovedmålene for Velferdstjenesten bør være å bidra til sosial omsorg og trygghet for personellet og å skape trivsel og godt miljø ved avdelingene. Arbeidsoppgavene for Velferdstjenesten vil derfor fortsatt være å finne på sosial-, kultur- og servicesektoren. I det følgende vil utvalget vurdere hvilke oppgaver innenfor de respektive sektorer som det vil være naturlig for Velferdstjenesten å ivareta i fremtiden.

9.2 SOSIALTJENESTE

Som utvalget tidligere har pekt på, er det viktig at personellets sosiale problemer løser i nærmiljøet og at sjefen ved den enkelte avdeling har apparat og ressurser til rådighet for dette. Løsning av sosiale problemer, og ikke minst de som oppstår på grunn av økonomiske vanskeligheter, vil ha avgjørende betydning for personellets trivsel og motivasjon.

Velferdstjenesten bør fortsatt være ansvarlig for sosialtjenesten i Forsvaret. Som det er redegjort for i kapittel 4, blir en meget betydlig del av ressursene i Velferdstjenesten i dag brukt på denne sektoren. Spørsmålet er om det er mulig å foreta noen begrensninger i omfanget av denne tjenesten uten at dette fører til dårligere ordninger for personellet.

Sosialtjenesten omfatter økonomisk sosialhjelp, informasjonsvirksomhet og psykososialt arbeide. Aktiviteten på disse områdene vil måtte holdes på høyt nivå også i fremtiden bl a for å møte de problemene som strukturendringene i Forsvaret fører med seg for personellet, og fordi sosialtjenesten ved avdelingene ikke er blitt vesentlig styrket i en periode da utviklingen i samfunnet har ført til økt behov for slik tjeneste også i Forsvaret.

Arbeidet med saker som angår økonomisk sosialhjelp til de vernepliktige mannskaper legger beslag på en stor del av velferdspersonellets tid. I dagens ordning er Velferdstjenesten ansvarlig for behandling av alle saker som angår sosiale stønader og bostøtte, bortsett fra ved små avdelinger som ikke har velferdspersonell. Med den økning i antall saker som har funnet sted i de senere år, har det vært nødvendig å gi stønadssakene prioritet. Dette har måttet skje på bekostning av andre oppgaver. Det er derfor naturlig å stille spørsmål ved om dette er en oppgave for Velferdstjenesten og i så fall hva som kan gjøres for å frigjøre arbeidskraft til andre velferdsoppgaver.

Etter utvalgets syn er de sosiale stønadsordninger en naturlig del av sosialomsorgen. Som ansvarlig for sosialtjenesten i Forsvaret vil det, av faglige og praktiske grunner, være riktig at Velferdstjenesten ivaretar begge funksjoner.

Også botilleggssaker behandles i dag av Velferdstjenesten. Det er tidligere fremmet forslag om at en forenkling av Velferdsstjenestens oppgaver når det gjelder økonomisk sosialhjelp bør kunne skje ved å overføre behandlingen av slike saker til trygdeetaten. Dette spørsmålet har vært utredet bl a av det såkalte Bakke-utvalget, som var nedsatt av Sosialdepartementet og som i 1985 avga innstilling bl a om overføring av forsørger- og botilleggsordningen for de vernepliktige mannskaper til trygdeetaten. Senere har saken vært vurdert og videre utredet i Forsvars- og Sosialdepartementet. En arbeidsgruppe med representanter fra de to departementer og Rikstrygdeverket konkluderte i 1990 med at det er praktisk mulig for trygdeetaten å overta administrasjonen av forsørger- og botilleggsordningen for de vernepliktige. Det forutsattes imidlertid overføring av ressurser fra Forsvaret til trygdeetaten i denne sammenheng. Både Forsvarsdepartementet og Forsvarets overkommando fant etter en vurdering av fordeler og ulemper ikke å ville anbefale en slik overføring.

Det kan hevdes at den vesentligste fordelen ved å overføre behandlingen

av de to saksområdene til trygdeetaten vil være at en reduserer arbeidsbelastningen for velferdspersonellet og derved frigjør tid og ressurser til å ivareta andre viktige oppgaver. Det må i så fall forutsettes at mannskapene får løst disse stønadssakene på hjemstedet før fremmøte til førstegangstjenesten. Det vil være en fordel at sakene behandles på hjemstedet. Lokale saksbehandlere, særlig i de mindre kommunene, vil ha bedre kjennskap til mannskapenes familiestatus og boforhold enn de som behandler sakene i Forsvaret.

Det kan imidlertid også pekes på flere forhold som taler mot å overføre bostøtteordningen til trygdeetaten. Ved en slik løsning vil det totale ansvar for økonomiske sosialsaker ikke lenger tilligge Forsvaret. Sett på bakgrunn av at Velferdstjenesten er ansvarlig for å ivareta sosialkuratorfunksjonen overfor det vernepliktige personellet og fortsatt vil ha ansvaret for behandling av andre sosiale stønadssaker, vil en oppsplitting av ansvaret være uheldig og i stor grad utelukke muligheten for å se sakene i total sosial sammenheng der hvor dette er nødvendig.

En overføring av ordningen vil også kunne føre til økt forskjellsbehandling. Muligheten for enhetlig behandling er betydelig større i Forsvaret enn ved trygdekontorene i landets mer enn 400 kommuner. Det er derfor rimelig å vente at antall klagesaker vil øke og redusere den forventede arbeidsbesparelsen i Velferdstjenesten.

Det er gjennomgående en betydelig senere saksbehandling ved trygdekontorene enn i Forsvaret. En må derfor regne med at et antall saker ikke vil være ferdigbehandlet når mannskapene møter til tjeneste. Dette vil kunne føre til behov for hjemreiser og derav følgende utilsiktet fravær for å få avsluttet saksbehandlingen på hjemstedet.

Hovedhensikten med en omlegging av dagens ordning må være å redusere arbeidsbelastningen og frigjøre personellressurser. Utvalget mener imidlertid at den lange saksbehandlingstiden ved mange trygdekontor vil føre til at et stort antall saker er uløste og må følges opp når mannskapene møter til førstegangstjenesten. Utvalget tror derfor ikke at reduksjonen i arbeidsbelastningen for velferdspersonellet blir så stor som forutsatt. Det må også forventes at ordningen vil medføre at Forsvaret må avgi et antall personellhjemler til trygdeetaten. I så fall vil det ikke være noe å tjene på en omlegging. Utvalget ser det også som svært negativt at man får en oppsplitting av behandlingen av sosiale saker, samtidig som en overføring til trygdeetaten gir større mulighet for forskjellsbehandling og manglende muligheter for helhetsløsninger. Selv om det kan være en fordel at sakene behandles på hjemstedet, vil ikke dette kunne oppveie ulempene ved en delt behandling. I stor utstrekning vil også denne fordelen bare være tilstede i mindre kommuner.

Et viktig krav til en eventuell overføring av forsørger- og botilleggssakene til trygdeetaten vil være at mannskapene ikke skal komme dårligere ut ved en slik ordning. Sett på bakgrunn av den foregående vurdering, mener utvalget at Forsvaret totalt sett ikke vil være tjent med en overføring av disse sakene. Etter utvalgets syn kan mannskapenes sosiale problemer best løses i nærmiljøet. Avdelingen er soldatens nærmiljø under førstegangstjenesten og det er her eventuelle sosiale problemer må finne sin løsning.

Det er viktig at de vernepliktige mannskapene opplever stønadsordningene som rettferdige og basert på den faktiske situasjon. Det er grunn til å anta at antall saker vil reduseres pga bedre økonomiske forhold i samfunnet, mens antall tyngre saker vil øke.

Behandlingen av psykososiale forhold, dvs familie- og tilpasningsproblemer mv, er en vesentlig oppgave innen sosialomsorgen. Denne delen av tjenesten er tidkrevende fordi den er basert på individuelt klientarbeid. Det tar tid å informere om regelverket og gi råd og veildning til hver enkelt soldat. Selv om ressursene er knappe, er det vanskelig å avvise mannskaper som har store problemer. Mye tid må også brukes til å svare på henvendelser fra soldatenes foreldre, samboere/ektefeller og andre som er involvert i de enkelte sosialsaker. Dette arbeidet er, sammen med hjelp til selvhjelp (jfr kap 4), viktig for den sosiale tygghet ved avdelingene. På grunn av ressursmangel vil det svært ofte måtte nedprioriteres. I fremtiden bør innsatsen på dette området styrkes, ikke minst pga betydningen i selvmordsforebyggende sammenheng.

Velferdstjenesten har i dag ikke informasjonsansvar rettet mot de vernepliktige før fremmøte til førstegangstjenesten. Dette ansvaret er tillagt Vernepliktsverket (VPV). Den informasjon som gis er følgende:

• På sesjon får de vernepliktige utlevert et hefte som gir bred informasjon om alle økonomiske rettigheter og støtteordninger som gis under førstegangstjenesten.

• Før de vernepliktige blir kalt inn til tjeneste får de tilsendt Forsvarets Forums spesialnummer som bl a gir en 2 siders oversikt over de økonomiske ordninger og rettigheter.

• Sammen med innkallingen til tjeneste får den vernepliktige en oppsummering av de økonomiske støtteordninger og hvilken dokumentasjon som kreves i denne sammenheng. Samtidig opplyses det om VPVs informasjonstelefon som bl a gir opplysninger om de økonomiske ordninger.

Etter utvalgets syn bør ansvaret for å gi informasjon om de økonomiske støtteordninger for de vernepliktige fortsatt ivaretas av VPV. Utvalget har imidlertid fått inntrykk av at det fortsatt er et problem at informasjonen ikke blir lest og forstått av de vernepliktige før innrykk. En mulighet for å bedre på dette er å gjøre informasjonen mer rettet mot den enkelte. Dette vil i så fall kreve en betydelig økning av kapasiteten på informasjonssektoren. Før en vurderer eventuelle nye tiltak, bør det etter utvalget mening foretas en kartlegging av hvordan de vernepliktige oppfatter den informasjon som de mottar på dette området.

Samlet sett mener utvalget at behovet for innsats på sosialsektoren i Forsvaret ikke vil avta i årene fremover. Det er vanskelig å se at oppgaver kan reduseres eller fjernes for å frigjøre ressurser som kan nyttes til å styrke andre sektorer. Etter utvalget syn vil det være behov for en styrking av sosialsektoren, om nødvendig på bekostning av ressursbruken på andre områder. Denne styrkingen bør også komme det tilsatte personellet til gode.

9.3 ØKONOMISK RÅDGIVNINGSTJENESTE

Selv om den økonomiske situasjon i samfunnet nå bedrer seg, synes det klart at det fortsatt er behov for å opprettholde en økonomisk rådgivningstjeneste for det tilsatte personellet. Særlig har det vist seg å oppstå et økende behov ved enheter som nedlegges, flyttes eller på annen måte blir berørt av de pågående strukturendringer i Forsvaret. Tjenestemannsorganisasjonene gir også uttrykk for at de ønsker at ordningen skal fortsette.

Utvalget innser viktigheten av at dette tilbudet til personellet blir opprettholdt, særlig i en periode med stor omstilling. Det kan reises spørsmål om dette er en tjeneste som bør ivaretas av Velferdstjenesten. Det synes imidlertid naturlig å se ordningen i sammenheng med den øvrige økonomiske sosialtjeneste som Velferdstjenesten driver og i tråd med målsettingen om å bidra til de tilsattes sosiale trygghet.

Ressursmessig mener utvalget at tjenesten må baseres på dagens organisasjon med fagkompetansen plassert i Velferdstjenesten i FO. De problemer som i dag er tilstede når det gjelder kontakt med de berørte klienter ute ved avdelingene må løses ved å trekke velferdsoffiserene ute ved avdelingene sterkere inn i dette arbeidet. De kan dekke en viktig formidlerfunksjon i denne sammenheng. En viss oppsøkende virksomhet bør også kunne gjennomføres. For å finne løsninger i de vanskeligste sakene, har det vært foreslått å opprette et hjelpefond hvor Forsvaret, personellorganisasjonene og Forsvarets Personellservice hver bidrar med en andel. Etter utvalgets syn bør opprettelse av et slikt fond vurderes.

9.4 KULTURTILBUD

Å opprettholde et godt tilbud på kultursektoren, vil være en viktig oppgave for Velferdstjenesten også i fremtiden. De tradisjonelle tjenestene som dette begrepet omfatter, dvs underholdningsarrangementer, bibliotektjeneste, kinodrift, film- og videoprogrammer og sivilt/militært kultursamarbeid, danner kjernen i det trivselsskapende arbeid som er nødvendig for at de vernepliktige mannskapene skal finne seg til rette i Forsvaret. Egenaktivisering er særlig viktig i denne sammenheng. Det er nødvendig å klarlegge hvilke oppgaver Velferdstjenesten bør ivareta innenfor disse områdene. Ikke minst viktig vil det være å drøfte forholdet til den sivile kultursektoren med sikte på å komme frem til et nært samarbeid og en hensiktsmessig arbeidsdeling.

Underholdningsarrangementer har alltid hatt en sentral plass i Velferdstjenestens virksomhet på kultursektoren. Etter utvalgets syn vil tilrettelegging av denne typen arrangementer fortsatt være en oppgave som må ivaretas. Denne virksomheten er i dag i stor grad basert på at det inngås kontrakter med kjente kunstnere om å gjennomføre turneer ved Forsvarets avdelinger. Et eget turnekontor i FO/P8 administrerer denne virksomheten. Omfang og opplegg for turnetjenesten bør vurderes. Det synes imidlertid klart at skal små og avsidesliggende avdelinger få et kulturtilbud av rimelig standard, vil turnevirksomheten måtte opprettholdes på et akseptabelt nivå. Om nødvendig må dette skje på bekostning av de store, sentralt beliggende enhetene.

Et annet viktig fritidstilbud på kultursektoren er bibliotektjenesten. I samfunnsmessig sammenheng har Forsvaret et ansvar for å styrke de vernepliktiges interesse for god litteratur, noe som best kan gjøres gjennom drift av biblioteker på tjenestestedene. Dette er en oppgave som Velferdstjenesten bør ivareta også i fremtiden. Det bør imidlertid foretas en gjennomgang av dagens ordning med sikte på å finne frem til gode løsninger gjennom et utvidet samarbeid med de kommunale biblioteker. Dette må imidlertid ikke skje ved at bibliotekene i leirene nedlegges.

De senere års utvikling på videosektoren har ført til en viss nedprioritering av kinodriften ved avdelingene. I kultursammenheng er det imidlertid viktig å styrke kinodriften, både fordi det er behov for å opprettholde film som kulturopplevelse og fordi kinoene vil være et sentrum for all kulturaktivitet ved avdelingene. Bruk av videoprogrammer er et utmerket supplement til annen kulturaktivitet, særlig ved de mindre enhetene, men kan virke passiviserende. Det vil være en viktig oppgave for Velferdstjenesten å finne den riktige balansen mellom kinodrift og videofremvisning. I dag ivaretas utvelgelse og distribusjon av film og video av Forsvarets rekrutterings- og mediesesenter (FRM), som har en egen stilling for dette formål. Utvalget mener at dette ansvaret, sammen med stillingshjemmelen, bør overføres til Velferdstjenesten. Dette er også i tråd med anbefalingen fra en arbeidsgruppe som har vurdert omorganisering av funksjonene ved FRM.

Musikkinspektøren, som forestår den faglige ledelse og koordinering av all musikkvirksomhet i Forsvaret, er kommandomessig og administrativt underlagt sjefen for Velferdstjenesten. Selv om Forsvarets musikk skal ivareta alle behov for militær musikk, er det naturlig at den faglige ledelsen av musikken er knyttet til Velferdstjenesten som koordinerer den kulturelle virksomheten i Forsvaret.

9.5 SIVILT/MILITÆRT KULTURSAMARBEID

Utvalget mener at det fortsatt bør være en målsetting for Velferdstjenesten å bidra til å utvikle et godt forhold mellom Forsvaret og det sivile samfunn. En sentral oppgave vil i denne sammenheng være å videreutvikle sivilt/militært kultursamarbeid sentralt, regionalt og lokalt. Samarbeidet er allerede godt innarbeidet ved mange avdelinger. Det er god kontakt mellom mange kommunale kulturkontor og militære forlegninger, spesielt ved de store garnisonene.

Gjennom et samarbeid med de lokale kulturinstitusjonene får avdelingenes personell bedre kunnskaper om lokalmiljøet og de kulturelle og sosiale forhold i det området hvor avdelingen ligger. Det åpner også muligheten til å delta i foreningsvirksomhet og annen sivil kulturaktivitet. Dette styrker kontakten og gir innpass i nærmiljøet.

Utvalget mener at Velferdstjenestens oppgave bør være å bidra til en oppvurdering av kulturarbeidet som forebyggede tiltak og i denne sammenheng utvikle samarbeidstiltak med de sivile kulturinstitusjoner. Dette kan best gjøres gjennom faste rutiner.

Lokalt bør det skje en formalisering og utbygging av samarbeidet mellom Velferdstjenesten og kommunenes kulturetater, koordinert med Voksenopplæringen og Tillitsmannsordningen. Bibliotektjeneste, kinodrift, idrett og kursvirksomhet vil være aktuelle områder for et slikt samarbeide. Det bør også inngås rabattavtaler for sivile kulturarrangementer. I dag avsettes det på avdelingsnivå årlige beløp til sivilt/militært kultursamarbeid. Også de berørte kommuner bør avsette midler til dette samarbeidet på kulturbudsjettet.

Sentralt bør det være Velferdstjenestens oppgave å etablere et nært samarbeid med institusjoner og etater på viktige kulturområder, slik at en sikrer støtte og gjennomslag for samarbeide landet over.

9.6 SERVICEVIRKSOMHET

Et hovedmålområde for Velferdstjenesten vil fortsatt være servicevirksomhet. Oppgaven for Velferdstjenesten må være å stimulere til egenaktivisering. Dette er et viktig miljøforbedrende tiltak som ikke minst har god virkning når det gjelder personellets tilpasning til tjenesten, jfr omtalen av selvmordsproblematikken i kap 6.

Svært mange av tiltakene på servicesektoren tar sikte på å aktivisere mannskapene. Også i fremtiden bør virksomheten konsentreres om organisering av hobbyvirksomhet, utlån av velferdsmateriell som campingutstyr, båter, fiskeutstyr, treningsutstyr osv, organisering av permisjonsturer og generell reiseservice.

Når det gjelder hotellavtaler, etablering av permisjonssentra og utlån av fritidshytter til personellet, mener utvalget at dette er viktige velferdstilbud, ikke minst ved avdelingene i Nord-Norge etter innføringen av førstegangstjeneste basert på 0+ ordningen. Administrasjon og drift av hytter bør imidlertid ikke være Velferdens oppgave, men ivaretas av de lokale forvaltninger.

9.7 VELFERDSTJENESTEN VED FN-AVDELINGER

Norges engasjement i FN-tjeneste har vært økende de siste årene. De politiske siganler tyder på en fortsatt økning. En del av disse oppdragene foregår i krigssoner med en svært stor belastning for personellet. Personellomsorgen i denne sammenheng er avgjørende for enhetens moral og disiplin. De tilbakemeldinger som er gitt av personell som har deltatt i slike styrker, peker på behovet for rekreasjon og velferdsmessige tilbud.

Utvalget anser det påkrevet at det etableres en fullverdig velferdstjeneste ved FN-avdelingene med tilbeordring av kvalifisert velferdspersonell.

9.8 VELFERDSTJENESTEN I KRIG

Selv om det ikke ligger i mandatet å vurdere velferdstilbudet i krig, vil utvalget understreke viktigheten av at det etableres en effektiv velferdstjeneste for å styrke enhetenes moral og disiplin i krise og krig. Det bør utarbeides planer for slik virksomhet, og en egen krigsorganisasjon for Velferdstjenesten må innarbeides i Forsvarets organisasjonsplan (OPL/K). Dette vil underbygge den betydning som bør tilegges velferdsarbeidet i Forsvaret. Målsetting og oppgaver i krig vil på mange områder være tilsvarende som i fredstid, men må tilpasses de spesielle krav som vil oppstå ved tjeneste under krigsforhold.

9.9 ANDRE VIRKSOMHETSOMRÅDER

I tillegg til de tradisjonelle velferdsoppgaver vil det også være andre behov som må ivaretas av Velferdstjenesten. I første rekke vil det bli en oppgave å bidra til et nærmere og mer forpliktende samarbeid og en større grad av koordinert virksomhet innen VUPIKT-tjenestene. Dette er et sjefsansvar, men Velferdstjenesten vil, ut fra sitt formål og godt utbygde apparat, være den naturlige koordinator i arbeidet. Som det er pekt på, vil det i årene fremover være en priortert oppgave å samordne og utnytte bedre de samlede ressurser innen VUPIKT-området. En eventuell integrering av de berørte tjenestene vurderes i kap 11. Behovet for å støtte og motivere personellet i den daglige tjenesten nødvendiggjør en slik kraftsamling. Gevinsten vil være større effektivitet og bedre forsvarsevne.

Forsvaret avspeiler utviklingen i samfunnet. De sosiale endringer og nye problemstillinger som har oppstått i de senere årene, vil også Forsvaret bli stilt overfor. For Velferdstjenesten vil de nye oppgavene bl a manifistere seg når det gjelder sosiale tjenester og miljømessige tiltak for å møte tendenser til mobbing og rasisme, særlig rettet mot det økende antall etniske monoriteter og annet personell med ulik kulturell bakgrunn.

Oppgavene vil også bli mer omfattende når det gjelder sosial omsorg og kuratorvirksomhet overfor personell med psykiske problemer og i det selvmordsforebyggende arbeid. Den enkeltes behov og vansker må løses raskere og mer individtilpasset. Dette vil kreve større ressurser.

Den store arbeidsledigheten blant ungdom medfører også oppgaver for Velferdstjenesten, som vil ha en rolle både administrativt og miljømessig når det gjelder arbeidet for å motvirke at de vernepliktige mannskaper dimitterer til arbeidsledighet.

9.10 DELKONKLUSJON

Utvalget har i det foregående vurdert hvilke oppgaver som det vil være naturlig og riktig å tillegge Velferdstjenesten i fremtiden.

I store trekk vil oppgavene ligge innenfor det samme virkeområde som i dag. Utviklingen i samfunnet og i Forsvaret i de senere år har imidlertid ført til at nye oppgaver er kommet til. Sosial og miljømessig oppfølging som følge av mobbing og rasisme, særlig som følge av et tiltakende antall mannskaper med ulik etnisk bakgrunn, økende selvmordsrater og stor arbeidsledighet blant dimmitender øker presset på velferdsressursene. I tillegg vil det være nødvendig med en utvidet velferdsmessig oppfølging av det tilsatte personell for å motvirke problemer som oppstår som en følge av omstillingsprosessen i Forsvaret. Et økende FN-engasjement gjør det påkrevet å etablere en fullverdig velferdstjeneste ved FN-avdelingene.

Det er vanskelig å se at det, med de foreliggende behov, vil være mulig å redusere antall oppgaver. Ut fra de opplysninger som foreligger synes det, etter utvalgets syn, klart at oppgavene på sosialsektoren, særlig økonomisk sosialhjelp, er blitt så omfattende at de går på bekostning av kultur- og opplysningsvirksomheten. Utvalget har vurdert en avlastning ved å overføre behandlingen av forsørger- og botilleggsordningen til trygdeetaten. Utvalget mener imidlertid at en slik løsning bare i begrenset grad vil gi redusert arbeidsbelastning. Ordningen kan etter utvalgets syn heller ikke gjennomføres uten at mannskapene blir skadelidende.

Det økende ressursbehovet må en så langt som mulig dekke ved en bedre utnyttelse av velferdsmidlene totalt sett. En større grad av samordning, evt integrering av VUPIKT-tjenestene vil derfor bli nødvendig. Dette er imidlertid også et område som bør styrkes ved omdisponering av innsparte midler som følge av omorganisering og nedbemanning.