8 Familiestøtte og forebygging av omsorgssvikt

8.1 Veiledning og støtte til utsatte familier

8.1.1 Familiestøttende arbeid

Regjeringen bygger sin familiepolitikk på at foreldrene er de viktigste omsorgspersonene i barns liv. Foreldrene er normalt de beste til å ivareta barns følelsesmessige behov og til å legge til rette for mestring og utvikling. Når foreldrene ikke strekker til, kan foreldrenes omsorgsevne styrkes gjennom ulike tiltak. Små og store hendelser kan sette familielivet på prøve, og forebygging av omsorgssvikt handler i stor grad om familiestøtte. Med familiestøttende arbeid menes innsats som bidrar til å styrke barns omsorgssituasjon. Tett oppfølging av familier kan også forhindre at barn må flytte ut av hjemmet på grunn av svikt i foreldrenes omsorg. Familiestøtte kan omfatte foreldreveiledning og endringsarbeid for å øke foreldres oppmerksomhet om barns behov og bevissthet om egen rolle som omsorgsperson og oppdrager. Familiestøtte kan også omfatte praktisk hjelp og enkle tiltak som bidrar til å redusere belastninger i familien. Helsestasjoner, familievernet og barnevernet har et særskilt ansvar i det familiestøttende arbeidet, men de er avhengige av tett samarbeid med barnehager, skoler, NAV-kontorer og andre aktører.

8.1.2 Økt vekt på tidlig innsats og forebygging

Det er et mål at barn og familier som sliter skal få den støtten de trenger før utfordringer i hverdagen vokser til alvorlige problemer. Oppvekst med alvorlige eller gjentagende stressfaktorer gir økt risiko for sykdom senere i livet.1 Hjelpen som gis bør bygge på bred kjennskap til barnas og familienes situasjon. Kommunene vil gjennom økninger i sine frie inntekter bli finansiert for å ta et større økonomisk ansvar for tiltakene i barnevernet. Ansvarsendringer i barnevernet vil dermed gi kommunene et økt økonomisk handlingsrom med bedre muligheter til å innrette tjenestetilbudet etter lokale forhold og behov. Økt kommunalt ansvar for finansiering av barnevernstiltak vil også styrke kommunenes insentiver til å samordne tjenestetilbudet og prioritere forebygging. Virksomme, forebyggende tiltak vil redusere behovet for kostnadskrevende tiltak utenfor hjemmet. På denne måten skal barnevernsreformen bidra til økt vekt på tidlig innsats og forebygging i kommunene.

8.1.3 Tverrfaglig og tverretatlig samarbeid

En vellykket reform forutsetter at kommunene gir det forebyggende arbeidet høy prioritet, og at det etableres gode lokale tilbud som gjør at barn og familier får den hjelpen de trenger på et tidlig tidspunkt. Dette er et ansvar som strekker seg utover barnevernets ansvar og kjernekompetanse. Ansvaret deles av flere tjenester og profesjoner, og samarbeid er avgjørende for å lykkes. I høringsnotatet ble det lagt stor vekt på at barnevernets arbeid må integreres i kommunenes øvrige tjenestetilbud. Barnevernstjenesten skal legge til rette for, og delta i, samarbeid med andre tjenester i oppfølgingen av utsatte barn og familier. Samarbeidet må innrettes slik at de det gjelder opplever tjenestetilbudet som samordnet og godt koordinert.

8.1.4 Familiestøtte gjennom foreldreveiledning

Myndighetene har over lang tid satset på å utvikle kunnskapsbaserte tiltak som styrker foreldreferdigheter, omsorgsevne og samliv. Tilskuddsordninger og opplæring i bruk av foreldreveiledningsprogrammer og ulike samarbeidsmodeller er viktige virkemidler i familiepolitikken. Fafo har på oppdrag fra Bufdir utarbeidet en kunnskapsstatus om tidlig innsats, med særlig vekt på foreldrestøttende arbeid.2 Fafo har gått gjennom norsk, skandinavisk og engelskspråklig forskning for å kartlegge hva vi vet om effekten av ulike programmer for foreldreveiledning og foreldrestøtte.3 Studiene viser, med få unntak, at tiltakene har effekt og at foreldres erfaringer er gode. Gjennomgangen viser også at foreldre har gode erfaringer med foreldregrupper, hjemmebesøk fra helsestasjon og med oppfølging i barnehage, fra familievern og på arenaer som Familiens hus. Fafo påpeker at ulike forskningsbidrag benytter ulike tilnærminger og er av ulik kvalitet, men forskning som er gjort på systematiske foreldreveiledningsprogram viser lovende resultater.

8.2 Hva forventes av kommunene?

Plikten til forebyggende innsats gjelder flere tjenester, og kommer til uttrykk i flere særlover. I Rundskriv Q-16-2013 Forebyggende innsats for barn og unge gjør departementene rede for ulike tjenesters ansvar og hvordan dette er forankret i regelverket.

Meld. St. 24 (2015–2016) Familien – ansvar, frihet og valgmuligheter (familiemeldingen) presenterer regjeringens mål og de viktigste elementene i familiepolitikken. Meldingen signaliserer at familiers muligheter til å få bistand og råd i vanskelige faser skal styrkes.

God forebygging innebærer at kommunene har tilbud om et bredt spekter av tiltak tilpasset barn og familier med ulike behov. Dette gjelder både lavterskeltiltak til barn og familier som trenger støtte til å håndtere en vanskelig livssituasjon og mer omfattende oppfølgings- og hjelpetiltak til familier med store problembelastninger der risikoen for omsorgssvikt er høy. Det er viktig at hjelpetjenestene oppleves som tilgjengelige, at de er lydhøre og vier oppmerksomhet til den helhetlige situasjonen utsatte barn og familier er i. Kommunene som lykkes med dette kjennetegnes ved at de:

• Har tilbud og rutiner som gjør det mulig å oppdage og hjelpe utsatte barn og familier på et tidlig tidspunkt. Familier som har belastninger og utfordringer får tett oppfølging, også i de tilfellene hvor det ikke foreligger stor risiko for omsorgssvikt eller familienes utfordringer oppfyller vilkårene for barnevernstiltak.

• Møter barn og familier med anerkjennelse, sørger for klare rutiner for medvirkning og tverrfaglig samarbeid, og følger opp at rutinene etterleves. Dette innebærer også at det er tydelig definert hvilke roller ulike instanser har i det samlede tjenestetilbudet for barn, ungdom og familier.

• Sørger for at tjenestene dimensjoneres tilstrekkelig, slik at barnevernet og andre tjenester har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å tilby den hjelpen og oppfølgingen som er nødvendig til riktig tid.

• Legger til rette for et godt samarbeid med statlige tjenester som familieverntjenesten og barne- og ungdomspsykiatrien samt frivillige aktører som kan bidra med familiestøttende og forebyggende tilbud. Home-start er eksempel på en frivillig aktør som tilbyr hjelp og støtte til småbarnsfamilier.

• Jobber systematisk med å integrere tilbudet til barn, ungdom og familier i det overordnede planarbeidet i kommunen. Dette innebærer at kommuneledelsen tar stilling til langsiktige utfordringer, mål og strategier for å sikre at utsatte barn og unge får et helhetlig tjenestetilbud og et godt oppvekstmiljø.

Forventninger som stilles til forebyggende arbeid innfris i ulik grad. I noen kommuner opplever barn og familier at det tar lang tid å få nødvendig hjelp og støtte. Andre kommuner lykkes godt i å utnytte kompetanse og ressurser effektivt, slik at det er etablert tilbud, i og utenfor barnevernet, som favner bredt og som gjør at barn og familier med ulike behov får hjelp på et tidlig tidspunkt.

8.3 Utfordringer i kommunalt forebyggende arbeid

8.3.1 Tilgangen til lavterskeltilbud for utsatte barn og familier

Med lavterskeltilbud menes tiltak som er lett tilgjengelig for barn, ungdom og familier med behov for hjelp. Hjelpen er ikke betinget av formelle henvisninger, søknader eller omfattende undersøkelser eller utredninger. Lavterskeltilbud kan være foreldreveiledning og andre tiltak som er egnet til å redusere belastninger og konflikter i familier. Helsestasjon og skolehelsetjeneste skal finnes i alle kommuner, og er eksempler på tjenester med lavterskeltilbud som kan forebygge problemutvikling hos barn og familier. Norsk institutt for by- og regionforskning finner at kommuner som har godt utbygde helsestasjons- og skolehelsetjenester, har færre barn og unge i barnevernsinstitusjon. Det kan tyde på at jo mer tid helsestasjon og skolehelsetjeneste bruker på forebyggende arbeid i kommunen, desto mindre er bruken av barnevernsinstitusjoner.4

Et godt helsestasjonstilbud er et viktig satsingsområde for regjeringen. Kommunenes inntekter er betydelig styrket de siste årene begrunnet i satsing på helsestasjons- og skolehelsetjenesten.5 Regjeringen har også styrket det statlige familievernet, som er et høyt kvalifisert lavterskeltilbud for familier i vanskelige livssituasjoner, og det er satt i gang et utviklingsarbeid for å styrke samarbeidet mellom familievern og helsestasjoner.6 Det er videre etablert tilskuddsordninger, og lagt til rette for kompetanse- og tiltaksutvikling, som skal bidra til å styrke det familiestøttende arbeidet i kommunene.

Til tross for de ordningene som finnes i dag, er det indikasjoner på at barn og familier som sliter ikke har god nok tilgang til relevant hjelp og støtte. Det kan være ulike grunner til dette. Lav kompetanse i familierettet arbeid i kommunene kan være en utfordring. I både barnevernet og andre tjenester kan det oppfattes som krevende å avdekke og håndtere problemer som skyldes relasjonen mellom barn og foreldre.7

Det stilles heller ikke krav til at kommunene skal tilby lavterskeltilbud til utsatte barn og familier. I mange kommuner er det krevende å prioritere tilstrekkelige ressurser til dette.8 Barn og familiers kontakt med barnevernet er ofte begrunnet med at andre kommunale tjenester ikke har kunnet gi et egnet tilbud.9 Kontakten med barnevernet kan skyldes levekårsutfordringer, manglende sosialt nettverk og konfliktfylte familieforhold, men uten at det foreligger klar risiko for omsorgssvikt. Barnevernets faktiske muligheter til å følge opp familier som sliter med denne type utfordringer, vil ofte være begrenset. Uten relevant hjelp fra annet hold gir dette risiko for at problemene utvikler seg til saker som omhandler omsorgssvikt. Dette synliggjør behovet for at kommunene etablerer tilbud, også utenfor barnevernet, slik at barn og familier får rett hjelp til rett tid.

8.3.2 Oppfølging av familier med sammensatte hjelpebehov

I forskningsprosjektet Det nye barnevernet utført av Nordlandsforskning hevdes det at verken barnevernstjenesten eller andre tjenester lykkes tilstrekkelig i å hjelpe familier der risikoen for fremtidige omsorgsovertakelser er særlig høy.10 Det har over tid vært en økning i antallet barn som plasseres utenfor hjemmet. En årsak til veksten kan være at barnevernet oppdager og håndterer flere alvorlige saker, men veksten kan også indikere at kvaliteten på den forebyggende hjelpen som gis, ikke alltid er god nok.

I følge Nordlandsforskning kjennetegnes familier med høy risiko for omsorgssvikt av at foreldrene selv har hatt en vanskelig oppvekst, levd i konfliktfylte og til dels voldelige parforhold og mangler støtte fra familie og nettverk.11 Ofte har både foreldre og barn psykiske vansker. Familiene selv mener at barnevernet har for stor avstand, involverer seg for lite i familien og er vanskelige å få på banen når det oppstår krevende situasjoner. Det er også behov for mer støtte fra skole, arbeids- og velferdsforvaltningen og helsetjenestene.

Barnevernets utfordringer med disse familiene kan skyldes at mange kommuner har kapasitetsutfordringer i barnevernstjenesten. Stor vekst i saker over mange år medfører blant annet at det brukes mer tid på undersøkelsesarbeid, som kan ha konsekvenser for barnevernets tid og kapasitet til reell oppfølging av barn og familier med omfattende hjelpebehov. Kapasitetsutfordringene gjelder til tross for at det har vært en relativt sterkere vekst i antall ansatte enn i antallet nye saker de siste årene, blant annet som følge av at stillinger gradvis har blitt øremerket.12 Nordlandsforskning hevder at det er et klart behov for å omprioritere det kommunale barnevernets innsats, slik at særlig utsatte barn og familier, der risikoen for omsorgssvikt er høy, får tettere og mer intensiv oppfølging. Dette forutsetter at det frigjøres tid og ressurser i det kommunale barnevernet til å prioritere de barna og familiene som trenger barnevernet mest. Flere høringsinstanser viser også til dette.

Det vises også til behov for økt kompetanse i utrednings- og tiltaksarbeid, bedre tilgang på egnede tiltak og økt oppmerksomhet om familiens helhetlige situasjon og omsorgssituasjonen for de yngste barna.

8.3.3 Samordning av tjenestetilbudet

Familier som barnevernet kommer i kontakt med, oppgir ofte at de har flere belastninger. Virksom hjelp må møte bredden av risikofaktorer som både barna og familiene er utsatt for. For å lykkes, kreves ofte et bredt spekter av tiltak. Mange kommuner har utviklet ulike former for tverrfaglige og tverretatlige samarbeidsmodeller.

Det kan likevel være krevende å håndtere situasjoner der problemene som skal løses er sammensatte.13 Barnevernstjenestene kritiseres også enkelte steder for at de i for liten grad deler informasjon som er viktig for andre tjenester.14 God samordning innebærer at tjenestetilbudet er oversiktlig og koordinert for de det gjelder. Ansvarsgrupper brukes ofte i tilfeller hvor barn og familier har behov for hjelp fra flere instanser, og kan være en god arena for å drøfte flerfaglige løsninger. Mange foreldre uttrykker likevel at situasjoner der barnevernet, skole og andre hjelpeinstanser opptrer sammen kan oppleves krevende.15 De har ofte liten oversikt over hvem de ulike fagfolkene er, og møtene resulterer ikke alltid i faktisk handling.

Kapasitet og tid til å prioritere tverrfaglig og tverretatlig samarbeid kan være begrensende faktorer i utviklingen av et godt samordnet tjenestetilbud. Det samme gjelder manglende forankring og oppmerksomhet i kommunens ledelse om behovet for effektive organisatoriske løsninger og fullmakter som understøtter nødvendig samarbeid og samordning.

Samordning av tjenestetilbudet kan være særlig krevende i situasjoner der det er uklart hvilken instans som har et hovedansvar. Dette kan resultere i at barn og familier faller mellom to stoler og ikke får noen oppfølging. Saker som barnevernet henlegger, er uttrykk for at tiltak fra barnevernet ikke anses som relevant. Det kan imidlertid godt tenkes at familien vil være tjent med tiltak fra andre tjenester. Det kan være store forebyggingsgevinster for kommuner som har rutiner for å følge opp henlagte barnevernssaker på en systematisk måte med andre relevante tiltak.

8.4 Styrking av det familiestøttende arbeidet

8.4.1 Tiltak for å understøtte kommunenes familiestøttende arbeid

Forebyggende arbeid som støtter opp under gode familierelasjoner, bør gjenspeiles i tjenester som retter seg mot barn, ungdom og foreldre. Virksomme familiestøttende tiltak vil redusere behovene for mer inngripende tiltak og spare enkeltindivider for store belastninger og samfunnet for kostnader. Økt finansieringsansvar for kommunene for spesialiserte barnevernstiltak innebærer at kommunene vil disponere en større andel av barnevernets ressurser. Kommunene vil bli kompensert for dette gjennom en økning av sine frie inntekter. Det gir økt rom for å satse på forebygging og familiestøttende arbeid, men det forutsetter at kommunene prioriterer ressurser til det uten at det går på bekostning av barn og unge som har behov for kostbare barnevernstiltak.

Tilskuddsordninger

Departementet har i 2017 styrket tilskuddsordningen Tilskudd til kommunene til foreldrestøttende tiltak. Ordningen forvaltes av Bufdir, og har som formål å stimulere kommunene til å iverksette tiltak som gir familier enkel tilgang på veiledningstilbud. Direktoratets tildelinger viser at foreldrestøttende tiltak brukes i mange sammenhenger – i barnehager, i barnevernet og ved helsestasjoner. Flertallet av prosjektene henvender seg til foreldre med særlig behov for støtte. Tiltakene er ofte tverrfaglig innrettet og understøtter kommunenes arbeid med å legge til rette for tidlig og samordnet innsats. Tilskuddsordningen er økt fra 3,5 millioner kroner i 2014 til 23,4 millioner kroner i 2017.

Bufdir forvalter også tilskudd til utvikling av modeller for identifikasjon og oppfølging av barn av psykisk syke og barn av foreldre som misbruker rusmidler. Tilskuddsordningen skal bidra til at barn får bedre oppvekstvilkår, og bidra til å redusere sannsynligheten for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Den bygger på Modellkommuneforsøket, som ble avsluttet i 2015. Målgruppen for forsøket var barn i aldersgruppen 0–6 år av psykisk syke og av foreldre som misbruker rusmidler. Forsøkskommunenes oppdrag var å utvikle modeller for tidlig intervensjon og helhetlig, systematisk oppfølging av barna og foreldrene, fra graviditet til skolealder.

8.4.2 Bredere kompetanse og tiltaksporteføljer i kommunene

Nødvendig kompetanse og god tilgang til egnede tiltak er avgjørende for at utsatte barn og familier skal få tidlig hjelp og god oppfølging. Det vises også til NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse, der det foreslås å tydeliggjøre kommunens ansvar for forebygging og samordning av tjenestetilbudet. Departementet kommer tilbake til dette i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets innstilling. Det er også satt i gang flere prosjekter og tiltak som skal bidra til økt kompetanse og implementering av tiltak i kommunene.

Kompetanseheving og implementering av tiltak

De siste årene er det iverksatt flere prosjekter og programmer, som International Child Development Programme (ICDP), Nurse Family Partnership og Tidlig innsats for barn i risiko (TIBIR), for å prøve ut og legge til rette for at kunnskapsbaserte, familiestøttende tiltak tas i bruk i kommunene. Departementet vil bygge videre på dette arbeidet, og legge til rette for fortsatt satsing og nasjonale tilbud. Økt kvalitet i endringsarbeid og familiestøttende hjelpetiltak er også blant satsingsområdene i en egen kompetansestrategi for det kommunale barnevernet. Barnevernet skal settes bedre i stand til å komme tidlig inn overfor utsatte barn og familier, med tiltak som bidrar til varige positive endringer i barns omsorgssituasjon. Kompetansearbeidet omtales i kapittel 7.

Det vises også til prosjekter innenfor andre sektorer. Innenfor arbeids- og velferdsforvaltningen er det satt i gang en landsdekkende utprøving av en modell for helhetlig oppfølging av lavinntektsfamilier.16 Prosjektet Tidlig inn, i regi av Helsedirektoratet, er et opplæringsprogram for ansatte i kommuner med mål å styrke kompetansen i tidlig intervensjon ved vansker knyttet til psykisk helse, rusmidler og vold i nære relasjoner blant gravide og småbarnsforeldre.

Kunnskapsdepartementet har sammen med flere departementer etablert et tverrdepartementalt samarbeid for utsatte barn og unge under 24 år. Samarbeidet skal blant annet resultere i tydeligere satsinger for å motvirke utenforskap og øke gjennomføringen i videregående opplæring. Arbeidet omfatter også styrking av samarbeidet mellom ulike sektorer gjennom samordning av tiltak og virkemidler.

Nasjonal strategi for foreldrestøttende tiltak

Det er en høyt prioritert statlig oppgave å legge til rette for kvalitetssikret informasjon og gi støtte, slik at gode tiltak tas i bruk. I Prop. 12 S (2016–2017) Opptrappingsplan mot vold og overgrep (2017–2021) fremgår det at regjeringen vil fremme en nasjonal strategi for foreldrestøttende tiltak. Strategien skal presenteres i 2017. Målet for strategien er å sikre et nasjonalt likeverdig tilbud om foreldrestøtte, at tiltakene og programmene som brukes har et solid kunnskapsgrunnlag, samt fremme godt samarbeid og god koordinering mellom ulike instanser som retter seg mot foreldre, fra graviditet til barnet fyller 18 år.

Den nasjonale strategien for foreldrestøtte skal gi kommunene informasjon om hvilke tilbud som finnes og som kommunene bør tilby sine innbyggere. Roller og ansvar skal tydeliggjøres, og samarbeidsmodeller skal prøves ut. Strategien vil inneholde innsatser rettet mot spesielle grupper og foreldre som trenger særlig hjelp og støtte fra flere tjenester (tiltak på indikert og selektert nivå), i tillegg til universelle tiltak rettet mot alle foreldre. Tiltak i strategien skal bidra til at tjenestene i større grad skal kunne prioritere foreldrestøttende arbeid og bygge opp lokale, virksomme tilbud. Strategien vil være sektorovergripende.

Opplæring i å samtale med barn

Det er behov for økt kunnskap om hvordan man bør snakke med barn om vanskelige og viktige tema, særlig for voksne som har daglig kontakt med barn og unge gjennom jobb eller fritidsaktiviteter. Fylkesmennene har i perioden 2014–2016 organisert kurs om å samtale med barn om vold og seksuelle overgrep for ansatte i barnehager, skoler, barnevernet og helsetjenesten. Departementet vil videreutvikle tilbudet til et nasjonalt opplæringsprogram som er tilpasset ulike yrkesgrupper. RVTSene vil få i oppdrag å utvikle opplæringsprogrammet og vurdere eventuelle lokale tilpasninger.

8.4.3 Økt samarbeid mellom familievernet og kommunene

Familievernet er grunnstammen i hjelpetilbudet til familier, særlig i forbindelse med samlivsbrudd og konflikter i parforhold, mekling og hjelp til foreldresamarbeid. Det overordnede målet med det samlivsfremmende og forebyggende familiearbeidet er å hjelpe familier til å leve bedre sammen, forebygge konflikter og hindre familieoppløsning. Både norsk og internasjonal forskning viser at barns utvikling påvirkes negativt av vedvarende høyt konfliktnivå mellom foreldrene, uansett om foreldrene lever sammen eller hver for seg.17 Familieverntjenesten driver i tillegg utadrettet virksomhet om andre familierelaterte tema, som for eksempel veiledning og undervisning rettet mot hjelpeapparatet og familier.

Det er et mål at familieverntjenesten i større grad samarbeider systematisk med kommunale tjenester om forebyggende arbeid.18 Bufdir har fått i oppgave å vurdere hvilken rolle familievernet bør ha i det forebyggende arbeidet, og hvordan et mer systematisk samarbeid mellom familievernet og kommunale velferdstjenester best kan organiseres. Som del av arbeidet skal lovfesting av det forebyggende arbeidet i lov om familievernkontorer utredes.

Departementet vil også i 2017 få sluttresultater fra et treårig prosjekt i fem kommuner der familievernet inngår i et systematisk samarbeid med helsestasjonstjenesten. Hensikten var å prøve ut ulike modeller for samarbeid for å se om dette kan bidra til at flere familier får hjelp på et tidlig tidspunkt. Foreløpig rapportering viser gode erfaringer.

8.4.4 Barnevernets rolle i det familiestøttende arbeidet

Departementet legger vekt på at barnevernet må kunne sørge for nødvendig støtte og oppfølging av familier der risikoen for omsorgssvikt er stor. Dersom tjenestene blir pålagt oppgaver og saker som alternativt kan ivaretas av andre instanser, må det påses at dette ikke går på bekostning av barnevernets kjerneoppgaver, slik at barn med risiko for omsorgssvikt får den hjelpen de trenger. Manglende kapasitet kan ofte ramme tilbudet til barna og familiene som trenger barnevernet mest.

Den enkelte kommune må vurdere hvilken rolle barnevernstjenesten skal ha utover sine lovpålagte oppgaver, og hvilken rolle andre tjenester skal ha, overfor utsatte barn og familier. Det må finnes systemer og rutiner som gjør at saker, oppgaver og ansvar fordeles på en hensiktsmessig måte, blant annet med bakgrunn i vurderinger av hvilken kompetanse og hvilke virkemidler og tiltak det er behov for.

Det vises for øvrig til NOU 2016: 16 Ny barnevernslov – Sikring av barnets rett til omsorg og beskyttelse, der det foreslås at barnevernsloven tydeliggjør hva som er barnevernstjenestens kjerneoppgaver. Departementet vil vurdere dette nærmere i forbindelse med oppfølgingen av utvalgets innstilling, men viser videre til at det også er et kommunalt ansvar å sikre at barnevernstjenestene har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å håndtere de oppgavene de er pålagt. Dette innebærer også kompetanse til å samarbeide med andre tjenester og profesjoner når virkemidlene ligger utenfor barnevernstjenestens egen tiltaksportefølje. Brukerne må gis de tilbud de har behov for, uavhengig av hvilken instans som har ansvaret for tiltaket.