17 Økonomiske og administrative konsekvenser
17.1 Konsekvenser for kommunene
17.1.1 Endringer i kommunenes utgifter
Departementet antar at forslaget i kapittel 6 om at det skal utvikles bedre styringsinformasjon om barnevernet, gjennom bedre digitale løsninger og årlig tilstandsrapportering, ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene. Heller ikke forslaget om at det skal utredes formelle kompetanse- og kvalifikasjonskrav hos barnevernsledere vil i seg selv medføre ekstra utgifter for kommunene. Eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser ved implementering av formelle krav må vurderes som en del av utredningen.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget i kapittel 10 om å øke kommunenes egenandeler for spesialiserte fosterhjem gi kommunene økte utgifter på om lag 270 millioner kroner og tilsvarende økte inntekter for Bufetat. Kommunene vil i tillegg få økte utgifter som følge av at bruken av spesialiserte fosterhjem skal strammes inn. Det vil være opp til kommunene å finne alternative tiltak til barn og unge i målgruppen, som ikke lenger vil få slike hjem. Kommunene vil kompenseres for denne merutgiften trinnvis over en femårsperiode, etter hvert som barn og unge flytter ut av tiltak som ved ikrafttredelse allerede er iverksatt. Det vil da bli tatt høyde for at kommunene allerede er kompensert for økte egenandeler for hjemmene. Det er usikkert hva kommunenes merutgifter vil bli. De faglige retningslinjene for bruk av spesialiserte fosterhjem vil avgjøre hvor mange flere barn kommunene må finne fosterhjem til sammenlignet med i dag, og dermed størrelsen på kompensasjonen.
Forslaget om at ansvaret for generell veiledning av fosterforeldre skal overføres til kommunene vil kunne medføre økte utgifter for kommunene. Det vil være opp til den enkelte kommune hvordan den vil ivareta ansvaret. Kommunene vil kompenseres for merutgifter tilsvarende Bufetats utgiftsreduksjon som følge av ansvarsoverføringen.
Departementet legger til grunn at forslaget om å lovfeste kommunenes plikt til å søke etter fosterhjem i slekt og nettverk, i seg selv ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene, fordi denne plikten i dag følger av forskrift. Kompetansetiltak vurderes likevel som et viktig tiltak for å heve kvaliteten i arbeidet. Oppfølging av fosterhjem og bruk av nettverksmetodikk ved rekruttering av fosterhjem i slekt og nettverk, vil være et satsingsområde i kompetansestrategien for det kommunale barnevernet.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget i kapittel 11 om å øke kommunenes egenandeler for institusjonsopphold gi kommunene økte utgifter på om lag 470 millioner kroner og tilsvarende økte inntekter for Bufetat.1
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget i kapittel 12 om å øke kommunenes egenandel for beredskapshjem gi kommunene økte utgifter på om lag 180 millioner kroner og tilsvarende økte inntekter for Bufetat. Dersom forslaget om en tidsbegrensning av det statlige medfinansieringsansvaret blir iverksatt, vil kommunene få ytterligere merutgifter, som vil bli kompensert tilsvarende forventet utgiftsreduksjon for Bufetat.
Med utgangspunkt i bruken av MST i 2015 vil forslaget om å øke kommunenes egenandel for spesialiserte hjelpetiltak gi kommunene økte utgifter på om lag 9 mill. kroner, som de vil bli kompensert for. Kommunene vil også trinnvis få overført midler fra Bufetat etter hvert som det statlige tilbudet av PMTO bygges ned. Målet med forslagene i kapittelet er at kommuner som ønsker det, på sikt settes i stand til å tilby PMTO eller andre kunnskapsbaserte hjelpetiltak. Dette forutsetter ressurser til kompetansetiltak og nye strukturer for implementeringsstøtte. Dette inngår som en del av kompetansestrategien og omtales nærmere i kapittel 7.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslagene om å øke kommunenes egenbetaling for institusjonsplasseringer, spesialiserte fosterhjem, beredskapshjem og spesialiserte hjelpetiltak totalt gi kommunene økte utgifter på om lag 950 millioner kroner. I tillegg kommer merutgiftene som følge av at refusjonsordningen avvikles. Kommunene vil kompenseres for dette gjennom en tilsvarende reduksjon i Bufetats utgifter. Refusjonsordningen utgjorde 380 millioner kroner på Bufetats budsjett i 2015.
Økningen i kommunenes utgifter til barnevernstiltak vil forsterke kommunenes insentiver til å forebygge behovet for slike tiltak og til å sette inn tiltak så tidlig som mulig. Dette vil på lang sikt kunne gi barn og unge bedre hjelp og redusere behovet for barnevernstiltak utenfor hjemmet. Det er samtidig usikkert hva som vil være konsekvensene av endringene i kommunenes egenbetaling. Departementet vil derfor regelmessig vurdere om egenandelene ligger på riktig nivå og vurdere behovet for justeringer.
Forslaget i kapittel 14 om utredning av sped- og småbarnsfamilier medfører at kommunene vil kunne få utredet flere barn enn i dag. Kommunene vil imidlertid kunne få økte utgifter til utredning av barn over seks år, siden barn i denne aldersgruppen ikke lenger vil være omfattet av statens tilbud.
Foreldrestøttende arbeid i form av veiledning og endringsarbeid vil naturlig inngå som en del av det statlige utredningstilbudet. Dersom kommunen utelukkende ønsker et hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn vil de måtte betale fullt for dette, noe som kan gi økte utgifter for kommunene sammenlignet med i dag. I de aller fleste saker, der det er stor usikkerhet knyttet til barns omsorgssituasjon, vil det imidlertid være behov for utredninger.
Siden forslaget forutsetter en vridning mot mer bruk av hjemmebaserte tiltak, vil kommunene antakelig tidligere bli involvert i oppfølgingen av barna, når utredningen er fullført. Dette vil kunne kreve noe økt ressursinnsats fra kommunene, men omfanget av dette er usikkert. Statlig bistand i hjemmebasert tiltaksarbeid vil samtidig kunne bidra til kompetanseoverføring fra stat til kommune.
Det antas at forslaget i kapittel 15 om opplysningsplikt ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige, ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for kommunene. Det primære formålet med forslaget er å sikre at barnevernstjenesten får tilgang til opplysninger på et tidligere tidspunkt enn i dag. Avhengig av forholdene i den enkelte saken kan barnevernstjenesten tilby den gravide kvinnen ulike former for råd, veiledning og frivillige hjelpetiltak. Forslaget innebærer også at barnevernstjenesten vil ha mulighet til å vurdere behovet for, og eventuelt forberede, tiltak etter fødsel. I tilfeller der hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig kan en planlagt omsorgsovertakelse være mindre kostbar enn en akutt omsorgsovertakelse med plassering i beredskapshjem. Departementet vurderer derfor at forslaget kan medføre at barnevernets kostnader vil påløpe på et noe tidligere tidspunkt og at endringen kan medføre en vridning mot mindre kostnadskrevende tiltak.
Tall fra fylkesnemndene viser at det på landsbasis har blitt fattet vedtak om tvangsinnleggelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne i mellom 17 og 28 saker i året de siste fem år. En eventuell kostnadsbesparelse vil dermed være liten. Forslaget vil samtidig medføre at berørte kommuner vil måtte sammenstille opplysningene og oversende dem til barnevernstjenesten. Det er imidlertid tale om et svært begrenset antall saker per år fordelt på landets kommuner. Samtidig gjelder det opplysninger kommunen allerede besitter og selv benytter for å følge opp kvinnene.
17.1.2 Kompensasjon for kommunale merutgifter
Det legges i tråd med etablert praksis opp til kompensasjon for kommunesektorens anslåtte merutgifter gjennom rammetilskuddet på ikrafttredelsestidspunktet. På enkelte områder vil overføringen skje trinnvis, ettersom Bufetats utgifter reduseres. Kompensasjonen motsvares i hovedsak av reduserte utgifter og økte inntekter for Bufetat, gitt uendrede priser og uendret bruk av ulike barnevernstiltak. Alle foreløpige anslag er usikre og størrelsen på kompensasjonen til kommunesektoren vil bli oppdatert og kvalitetssikret i forkant av iverksetting av reformen.
Det er en kommunal oppgave å sikre tilstrekkelig bemanning i barnevernet. Kommunene er selv best egnet til å innrette den lokale barnevernstjenesten etter lokale behov. Det har over flere år blitt gitt øremerkede tilskudd til kommunale stillinger i barnevernet. Øremerking av stillinger innebærer en sterk statlig detaljstyring av hvilke innsatsfaktorer kommunene benytter til å løse sine lovpålagte oppgaver. Produktivitetskommisjonen advarer mot slike styringsgrep, siden det gir mindre effektiv ressursbruk i offentlig sektor. Kommunene har nå en langt høyere bemanningsfaktor i barnevernet enn da det øremerkede tilskuddet ble etablert. Med denne reformen vil kommunene få et større ansvar for barnevernet, og kompensasjon for nye oppgaver finansieres gjennom rammetilskuddet. I tråd med det utvidede ansvaret er det etter regjeringens vurdering naturlig at dagens øremerkede tilskudd innlemmes i rammetilskuddet, slik at kommunene har et helhetlig finansieringsansvar for årsverk i det kommunale barnevernet. Regjeringen legger derfor opp til å innlemme det øremerkede tilskuddet til stillinger i kommunalt barnevern i kommunerammen samtidig med at reformen trer i kraft, det vil si tidligst i 2020. Tilskuddet er i 2017 på 694 millioner kroner.
Kostnadsnøklene i inntektssystemet fanger opp ulike faktorer som påvirker kommunenes utgiftsbehov, og delkostnadsnøkkelen for barnevern forklarer noe av variasjonene i kommunenes utgifter til barnevern. De objektive kriteriene fanger imidlertid ikke nødvendigvis opp eventuelle ekstraordinært store utgifter til barnevernstiltak.
Kommunene er generelt forventet å håndtere uforutsette svingninger i utgifter innenfor sine ordinære inntektsrammer, og departementet legger til grunn at de aller fleste kommunene vil være i stand til å ta høyde for og håndtere slike svingninger i utgifter til barnevernsområdet. Hvordan svingninger i utgifter til barnevernstiltak slår ut for kommunene vil samtidig henge sammen med blant annet kommunestørrelse og kommunens økonomiske situasjon. Det er grunn til å anta at særlig for små kommuner, som i tillegg har en presset økonomisk situasjon, kan høye utgifter til barnevernstiltak i enkelte tilfeller være utfordrende.
Skjønnsmidler skal fange opp forhold som ikke blir godt nok ivaretatt i inntektssystemet og gjennom andre faste tilskuddsordninger. Fylkesmennene tildeler midlene etter en helhetlig vurdering av kommunenes økonomiske situasjon. Ekstraordinære utgifter til barnevern kan hensyntas i skjønnsmiddeltildelingen dersom de bidrar til en samlet sårbar økonomisk situasjon, som ut fra Fylkesmannens kjennskap til forholdene i den enkelte kommune tilsier tildeling av skjønnsmidler.
17.2 Konsekvenser for staten
Gjennomføring av forslagene i kapittel 7 om kvalitets- og kompetansetiltak for det kommunale barnevernet, vil innebære merutgifter for staten. Departementet vil komme tilbake til nærmere prioritering, omfang og iverksettelse av tiltak høsten 2017, i forbindelse med at det legges frem en kompetansestrategi for det kommunale barnevernet samt i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.
Gjennomføring av en nasjonal strategi for foreldrestøtte, omtalt i kapittel 8, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser. Departementet vil komme tilbake til eventuelle bevilgningsendringer i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene. Øvrige tiltak i kapittelet finansieres innenfor gjeldende budsjett.
Forslagene i kapittel 9 om å styrke ambulante barne- og ungdomspsykiatriske tjenester i barnevernsinstitusjonene og etablere funksjon som barnevernsansvarlig i psykisk helsevern for barn og unge, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for helseforetakene. Merutgiftene skal dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. Forslagene om at det skal utvikles modeller og systemer som sikrer at barn i barnevernet tidlig blir utredet, samt at det skal utpekes egne barnevernsinstitusjoner for barn med stort samtidig behov for psykisk helsehjelp og langvarig omsorg utenfor hjemmet, vil ha økonomiske og administrative konsekvenser for Bufetat og helseforetakene. Omfanget og innholdet i tiltakene skal utredes og vurderes nærmere. Departementet vil komme tilbake til eventuelle bevilgningsendringer i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.
Forslaget om å avvikle refusjonsordningen for forsterkning av ordinære fosterhjem vil gi reduksjon i Bufetats utgifter. I 2015 utgjorde selve refusjonsordningen 380 millioner kroner. I tillegg hadde Bufetat utgifter på om lag 20 millioner kroner til administrasjon og drift av ordningen. Dette utgjorde om lag 25 årsverk.
Forslaget om at ansvaret for generell veiledning skal overføres til kommunen medfører reduserte utgifter for Bufetat. Bufetat hadde i 2015 utgifter på om lag 15 millioner kroner til generell veiledning.
Tiltak for barn som ved ikrafttredelse av reformen bor i statlige familiehjem eller fosterhjem tilknyttet private aktører videreføres så lenge barna har behov for dem. Kontrakter som ved ikrafttredelse er inngått med fosterhjemmene løper videre til barnet flytter ut, og Bufetats og kommunenes delte finansieringsansvar videreføres så lenge barna bor i fosterhjemmene. Dette innebærer at Bufetats utgifter til spesialiserte fosterhjem gradvis vil reduseres, og at frigjorte midler trinnvis over en femårsperiode vil overføres til kommunene. I 2015 utgjorde Bufetats utgifter til fosterhjemmene som skal utfases 200–500 millioner kroner, avhengig av den endelige innrettingen av de faglige retningslinjene for hjemmene.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget om å øke kommunenes egenandeler for spesialiserte fosterhjem medføre økte inntekter for Bufetat på om lag 270 millioner kroner. Merinntektene vil reduseres noe ettersom bruken av de spesialiserte hjemmene strammes inn.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget om å øke og delvis differensiere kommunenes egenandeler for institusjonstiltak, medføre økte inntekter for Bufetat på 470 millioner kroner.
Forslagene om å øke kommunenes finansieringsansvar for fosterhjem og institusjon vil videre kunne føre til endringer i kommunenes etterspørsel etter institusjonstiltak, og dermed endringer i Bufetats utgifter til og inntekter fra institusjonsplasseringer. På den ene siden vil økte og differensierte kommunale egenandeler for institusjon kunne gi redusert bruk av institusjon. På den andre siden kan kommunenes økte finansieringsansvar for fosterhjem gi økt bruk av institusjonstiltak, fordi de relative prisene mellom fosterhjems- og institusjonstiltak endres. Oslo Economics2 anslår noen endringer i etterspørselen. Dersom disse usikre etterspørselseffektene slår til vil Bufetats utgifter til institusjon øke. I tillegg er økt kommunal valgfrihet anslått å gi merutgifter til Bufetats arbeid med inntak i institusjon på om lag 10 millioner kroner. Forutsetningene for anslagene vil bli kvalitetssikret i forbindelse med arbeidet med statsbudsjettet i forkant av iverksettelse av reformen. Departementet vil fremme eventuelle forslag til bevilgningsendringer i de årlige budsjettfremleggene.
Kommunenes etterspørsel etter institusjonstiltak vil også avhenge av hvordan prisene for slike tiltak utvikler seg. Det er vanskelig å anslå denne utviklingen. Dersom økt kommunalt finansieringsansvar for barnevernstiltak, samt differensiert egenbetaling og valgfrihet ved institusjonsplasseringer, gir endringer i kommunenes etterspørsel etter ulike tiltak, vil dette igjen kunne påvirke prisutviklingen på institusjonsområdet. Økt etterspørsel etter private institusjoner vil for eksempel kunne gi økte priser for plasseringer i slike institusjoner. Dette vil kunne motvirkes dersom det oppstår større grad av konkurranse på institusjonsmarkedet. Statlige institusjonsplasser vil kunne bli dyrere enn i dag, fordi kapasitetsutnyttelsen synker. Hvor høye og langvarige kostnadene blir vil blant annet avhenge av Bufetats tilpasning av driften til et nytt og hensiktsmessig nivå. Kostnadene til statlige institusjoner vil også kunne bli lavere gjennom en eventuell omorganisering av institusjonene. De totale effektene på prisene for institusjonsplasseringer og kommunenes etterspørsel er usikre, og vil bli vurdert nærmere i forbindelse med departementets videre arbeid med institusjonsreformen.
Bufetat vil kunne få noe høyere utgifter som følge av forslaget om å videreutvikle en institusjonsportal og forslaget om at etaten skal inngå i et samarbeid med kommunene for å utvikle institusjonstilbudet. Departementet legger til grunn at merutgiftene dekkes innenfor gjeldende budsjett.
Forslaget om å presisere rekkevidden av Bufetats finansieringsansvar for institusjon antas ikke å ha økonomiske konsekvenser eller vesentlige administrative konsekvenser.
Med utgangspunkt i tiltaksbruken i 2015 vil forslaget i kapittel 12 om å øke kommunenes egenandeler til beredskapshjem, medføre økte inntekter for Bufetat på om lag 180 millioner kroner. Dersom forslaget om en tidsbegrensning av det statlige medfinansieringsansvaret for beredskapshjem blir iverksatt, vil det kunne føre til noe redusert oppholdstid i slike tiltak, fordi kommunene vil få sterkere insentiver til raskt å finne varige omsorgsløsninger for barna. Dette vil i så fall gi endringer i Bufetats utgifter og inntekter samt grunnlag for en reduksjon i antall årsverk. Departementet vil komme tilbake til dette i de årlige budsjettfremleggene, i forbindelse med et eventuelt forslag om å iverksette endringen.
Forslaget i kapittel 13 om å lovfeste Bufetats tilbud av spesialiserte, hjemmebaserte tiltak antas å ikke ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for staten. Tilbudet vil være rammestyrt.
Forslaget om å avvikle det statlige tilbudet av PMTO vil gi Bufetat reduserte utgifter, slik at frigjorte midler trinnvis kan overføres til kommunene, i kombinasjon med tiltak for å styrke kompetanse og implementering i kommunene. Bufetat brukte om lag 30 millioner kroner på PMTO i 2015, og det var om lag 36 årsverk knyttet til tiltaket. Noen av disse årsverkene er imidlertid knyttet til PMTO-tiltak i sentre for foreldre og barn. Departementet vil komme tilbake til størrelsen på overføringen til kommunene i forbindelse med de årlige budsjettfremleggene.
Med utgangspunkt i bruken av MST i 2015 vil forslaget om å øke kommunenes egenandel for spesialiserte hjelpetiltak gi økte inntekter for staten på 9 millioner kroner.
Forslaget i kapittel 14 om lovfesting av statens tilbud til sped- og småbarnsfamilier kan gi økt etterspørsel etter dette tilbudet fra kommunene. Vista Analyse3 anslår at etterspørselen vil øke til 500 tiltak i året, mot dagens 370 gjennomførte tiltak. Departementet legger til grunn at økningen dekkes innenfor Bufetats gjeldende utgifter til sentre for foreldre og barn. Bufetat brukte i 2015 187 millioner kroner på tilbudet. Det vil frigjøres ressurser ved at målgruppen avgrenses til i hovedsak å gjelde barn i alderen 0–6 år, og ved gjennomføring av flere hjemmebaserte utredninger og hjelpetiltak. I tillegg vil en tydeligere faseinndeling av tilbudet bidra til å frigjøre en viss kapasitet. Tydeligere anbefalinger og mer transparente vurderinger etter utredningsfasen, vil videre kunne føre til at enkelte kommuner ser at de selv kan følge opp barnet og familien uten ytterligere bistand fra staten. Samlet sett vil dette frigi kapasitet, slik at flere barn kan få et tilbud. Vista Analyse mener i tillegg at det er et effektiviseringspotensial innenfor dagens statlige sentre for foreldre og barn. Departementet legger til grunn at statens inntekter også vil være uendrede. Anslagene er usikre.
Forslagene i vil videre medføre behov for noe omstilling i statlige sentre for foreldre og barn. Generelt vil sentrene bli underlagt en tydeligere styring, med klare forventninger til hvordan tilbudet skal innrettes. Flere av de statlige sentrene har allerede i dag et tilbud av både utredninger og hjelpetiltak, med en tydelig faseinndeling. Andre sentre tilbyr kun utredning eller kun hjelpe- og veiledningstiltak. Sentrene vil også bli stilt overfor forventninger om å vri tilbudet sitt i retning av mer hjemmebaserte utredninger og hjelpetiltak. Enkelte sentre vil, som følge av dette, måtte innrette tilbudet sitt på en annen måte, og det kan derfor påløpe noe omstillingskostnader i noen av sentrene.
Departementet legger til grunn at forslagene ikke vil ha vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser for fylkesmennenes tilsynsvirksomhet.
17.3 Konsekvenser for næringslivet og private aktører
Forslaget i kapittel 10 om en innstramming i bruken av spesialiserte fosterhjem i regi av Bufetat samt forslaget om fullt kommunalt betalingsansvar for ordinære fosterhjem, vil gi endringer i markedet for de private fosterhjemsaktørene. Redusert bruk av spesialiserte hjem kan redusere etterspørselen etter denne typen hjem fra private aktører. Samtidig vil kommunenes behov for fosterhjem med forsterkning øke. Bufetat skal ha bistandsplikt for disse hjemmene.
Med det økte betalingsansvaret for fosterhjem er det rimelig å forvente at kommunene vil få et økt behov for å holde kostnadene nede. Hvorvidt dette vil la seg gjøre vil avhenge av kommunenes forhandlingsmakt og tilgangen på fosterhjem. Vi vet at det over tid har vært vanskelig å rekruttere nok fosterhjem, noe som kan gi de private fosterhjemsaktørene en rolle også fremover. Hvorvidt private aktører vil rekruttere og tilby ordinære fosterhjem, eventuelt med forsterkning, vil avhenge av om de finner det lønnsomt å tilby denne typen hjem. Jo vanskeligere det er å rekruttere fosterhjem, desto bedre forhandlingsposisjon vil de private fosterhjemsaktørene ha overfor kommunene.
Flere av endringene som er foreslått har til hensikt å vri virkemiddelbruken fra økonomiske ytelser til mer faglig oppfølging. Dette kan også føre til endringer i tjenestene som etterspørres fra og tilbys av private fosterhjemsaktører. Samtidig som kommunene får økt behov for kontroll med egne utgifter, skal de også ha tilstrekkelig kontroll med tilbudet som gis. Det må forventes at dette vil påvirke måten private fosterhjemsaktører kan organisere sin virksomhet på fremover.
Det skal foretas en gjennomgang av praksis i Bufetat, med formål om å bedre konkurransen på fosterhjemsområdet og kommunenes styring av tiltaksbruken. Dette, sammen med departementets videre utredning av kommunenes rammer for bruk av private aktører i barnevernet, vil kunne få konsekvenser for aktørene. Målet er at endringene skal bedre kommunenes og Bufetats styring med egne utgifter samt sikre offentlig kontroll med, og innsikt i, tjenestene som gis. Hvilke endringer dette vil gi vil departementet komme tilbake til. Imidlertid er det generelt sett slik at endrede rammevilkår kan åpne for at private aktører kan brukes på andre måter enn i dag, og at nye aktører kommer til.
Endringene i bruk av institusjon som følger av endret kommunalt finansieringsansvar for institusjon og fosterhjem, vil ha konsekvenser for bruken av tiltak levert av private kommersielle og ideelle aktører. I tillegg vil en fremtidig differensiering av den kommunale egenbetalingen kunne gi endring i bruken av henholdsvis statlige og private institusjoner. Effekten er usikker, fordi den avhenger av kommunenes vurdering av det faglige innholdet i ulike institusjoner samt av fremtidige prisforskjeller mellom institusjonene. Departementet vil vurdere konsekvensene for private aktører nærmere i forbindelse med det videre arbeidet med en institusjonsreform.
Dersom kommunene, som følge av at de får økt finansieringsansvar, endrer bruken av akuttiltak vil dette kunne ha konsekvenser for bruken av tiltak levert av private aktører.
Forslaget om at staten skal tilby utredninger av sped- og småbarnsfamilier vil medføre at de private sentrene må tilpasse seg nye faglige rammer, dersom de skal være en del av Bufetats tilbud. De faglige rammene vil ligge til grunn for Bufetats kjøp av plasser i private sentre. Det skal legges større vekt på utredninger, det skal være en tydelig faseinndeling av tilbudet og det skal i større grad benyttes hjemmebaserte tilbud. Tydeligere forventninger til hva Bufetat skal tilby, og når opphold i sentre skal tilbys, vil bidra til å øke forutsigbarheten for sentrene. Departementet legger til grunn at det statlige tilbudet av døgnbaserte utredninger skal bestå av både statlige og private sentre, som i dag.