18 Merknader til de enkelte bestemmelser

18.1 Barnevernloven

Til § 2-3 andre ledd

Bestemmelsen innebærer redaksjonelle endringer og enkelte realitetsendringer i det ansvaret Bufetat har i dag etter § 2-3 andre ledd. Bokstav a til c gjelder Bufetats plikt til å bistå barnevernstjenesten i kommunen med plasseringer utenfor hjemmet. Bokstav a regulerer bistandsplikten ved akuttvedtak, bokstav b gjelder bistandsplikten ved plassering av barn i fosterhjem og bokstav c gjelder bistandsplikten ved plassering av barn i institusjon. Bokstav d gjelder Bufetats ansvar for rekruttering og grunnopplæring av fosterhjem og erstatter dagens bokstav b og c.

Til § 2-3 andre ledd bokstav a

I bokstav a fremgår at Bufetat har plikt til å bistå barnevernstjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet når det treffes akuttvedtak. Plikten gjelder vedtak etter alle akutthjemlene i barnevernloven, det vil si §§ 4-6, 4-9, 4-25 og 4-29. Bufetat har etter bestemmelsen plikt til å tilby et forsvarlig egnet akuttiltak som ivaretar barnets behov. Bestemmelsen viderefører dagens regler.

I samsvar med § 4-22, skal barnevernstjenesten alltid vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette innebærer at barnevernstjenesten før henvendelsen til Bufetat, skal ha vurdert denne muligheten. Det vises til nærmere omtale under § 2-3 andre ledd bokstav b og § 4-22 tredje ledd.

Bufetats ansvar for rekruttering og grunnleggende opplæring av fosterhjem etter § 2-3 andre ledd bokstav d, gjelder også fosterhjem som tilbys barnevernstjenesten etter bokstav a. Det fremgår av § 4-22 fjerde ledd andre punktum at Bufetat også har ansvaret for oppfølgingen av fosterhjem som tilbys ved akuttvedtak.

Bufetats betalingsansvar ved akuttvedtak reguleres i § 9-4. § 9-5 gir regler om kommunens egenandel.

Til § 2-3 andre ledd bokstav b

Bokstav b viderefører Bufetats plikt til å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet når barnet skal plasseres i fosterhjem. Sammen med rekrutteringsansvaret, jf. § 2-3 andre ledd bokstav d, innebærer dette at Bufetats ansvar for til enhver tid å ha et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert fosterhjemstilbud, videreføres.

Bufetats bistandsplikt avgrenses mot barnevernstjenestens plikt til først å vurdere om det er noen i barnets familie eller nære nettverk som kan velges som fosterhjem. Det vises til merknader til § 4-22 nytt tredje ledd andre punktum.

Det følger av § 9-4 at kommunen har fullt økonomisk ansvar for fosterhjem som Bufetat tilbyr kommunen etter § 2-3 andre ledd bokstav b.

Til § 2-3 andre ledd bokstav c

Bokstav c første punktum viderefører Bufetats plikt til å bistå kommunen med plassering av barn utenfor hjemmet når barnet skal plasseres i institusjon. Det er barnevernstjenesten som avgjør om et barn skal plasseres i institusjon eller fosterhjem.

Reglene om fordelingen av betalingsansvaret ved bruk av institusjonsplasser, fremgår av §§ 9-4 og 9-5. Det vises til merknader til disse bestemmelsene.

Bokstav c andre punktum åpner for at Bufetat i særlige tilfeller kan tilby kommunen et spesialisert fosterhjem. Med særlige tilfeller menes barn og unge med et omfattende hjelpebehov, som trenger betydelig bistand fra ulike instanser. Dette er barn der ordinære, forsterkede fosterhjem ikke vil kunne gi et tilstrekkelig tilbud, og hvor institusjonsplass ellers ville ha vært det nærliggende alternativet. Med spesialiserte fosterhjem menes fosterhjem med rammebetingelser som er tilrettelagt for å ivareta barn og unge med slike omfattende behov.

At «Bufetat kan» tilby spesialiserte hjem, innebærer at det er Bufetat som avgjør om et slikt hjem skal tildeles eller ikke. Bufetat har ikke plikt til å tilby spesialiserte fosterhjem til barn i målgruppen. Om et spesialisert fosterhjem vil bli tilbudt, bestemmes etter et fritt skjønn ut fra faglige vurderinger samt tilgjengelighet og kapasitetsmessige forhold. Det vil bli utviklet retningslinjer for den faglige skjønnsutøvelsen. Faglige retningslinjer vil bidra til at Bufetats vurderinger av om spesialiserte fosterhjem skal tilbys, blir mest mulig forutsigbare for kommunen. Retningslinjer vil også bidra til at hjemmene ikke brukes utenfor den tilsiktede målgruppen, for eksempel til barn som Bufetat skal finne et ordinært fosterhjem til i henhold til bistandsplikten etter § 2-3 andre ledd bokstav b.

Det er barnevernstjenesten som avgjør om de ønsker å ta imot et spesialisert hjem eller ikke, og hjemmet må godkjennes for det enkelte barnet i samsvar med § 4-22 fjerde ledd. Dersom barnevernstjenesten fastholder forespørselen om institusjonsplass, har Bufetat plikt til å etterkomme dette, jf. første punktum.

Det følger av § 4-22 fjerde ledd andre punktum at Bufetat har ansvar for oppfølging av spesialiserte fosterhjem. Bufetat har betalingsansvar for spesialiserte fosterhjem i samsvar med reglene i § 9-4. § 9-5 gir regler om kommunens egenandel. Lovens øvrige regler om fosterhjem gjelder for spesialiserte fosterhjem.

Til § 2-3 andre ledd bokstav d

Bestemmelsen gir Bufetat ansvar for å rekruttere og gi grunnleggende opplæring til fosterhjem. Dagens begrep «nødvendig opplæring» er erstattet med «grunnleggende opplæring». Dette er kun en språklig endring, for å tydeliggjøre at Bufetats opplæringsansvar gjelder grunnleggende opplæring alle fosterforeldre bør gjennomføre for å være egnet som fosterforeldre. «Grunnleggende opplæring» omfatter ikke generell veiledning. Denne oppgaven inngår i kommunens ansvar, se merknad til § 4-22 fjerde ledd første punktum. I dagens § 2-3 andre ledd bokstav b heter det videre at Barne-, ungdoms- og familieetaten har ansvar for formidling av fosterhjem. Formidling av fosterhjem inngår som en del av bistandsplikten, og begrepet har derfor ingen selvstendig betydning. Departementet foreslår derfor å ta ut begrepet «formidling» av bestemmelsen.

Til § 2-3 nytt tredje ledd

Tredje ledd er nytt og omfatter tjenester og tiltak innenfor kommunens ansvarsområde, men som Bufetat etter nærmere vilkår kan tilby barnevernstjenesten. Formålet med å lovfeste oppgavene er å oppnå større forutsigbarhet om innholdet i Bufetats tilbud. Bestemmelsene presiserer også Bufetats kompetanse til å utføre disse oppgavene. Nytt tredje ledd gir ingen plikt for Bufetat til å tilby disse oppgavene hvis kommunen ber om det, men gir nærmere rammer for Bufetats skjønnsutøvelse.

Til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a

Bestemmelsens første punktum gjelder Bufetats tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år. Tilbudet gjelder tilfeller der det er stor usikkerhet ved om det er alvorlige mangler ved omsorgssituasjonen. Dette innebærer at usikkerheten må knytte seg til om vilkårene for omsorgsovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12, er oppfylt eller ikke. Tilbudet omfatter ikke tilfeller der det er klart at det er alvorlige mangler ved omsorgssituasjonen.

At «Bufetat kan» tilby utredning, innebærer at det er Bufetat som avgjør om utredning skal tilbys eller ikke. Bufetat kan tilby utredning hvis lovens vilkår er oppfylt. Om utredning vil bli tilbudt, vil bestemmes etter et fritt skjønn ut fra faglige vurderinger samt tilgjengelighet og kapasitetsmessige forhold. Den enkelte beslutning om å tilby spesialiserte sped- og småbarnsutredninger vil således avhenge av faglige vurderinger og de styrings- og budsjettmessige rammer som gjelder. For at Bufetats faglige vurderinger av om utredning skal tilbys skal være mest mulig forutsigbare for kommunen, vil det bli utviklet retningslinjer til bruk i skjønnsutøvelsen.

Oppgaven innskrenker ikke kommunens ansvar for undersøkelse og utredning, herunder kommunens ansvar for å sørge for at det foreligger forsvarlig grunnlag for vedtak og beslutninger. Dersom Bufetat avslår barnevernstjenestens søknad, må kommunen selv ivareta utredningen.

Bestemmelsen stiller ikke bestemte krav til utredningens form og innhold. I praksis vil tilbudet hovedsakelig dreie seg om utredning i sentre for foreldre og barn. Foreldrestøttende hjelp vil ofte inngå som en del av utredningen. Utredningen skal resultere i anbefalinger om egnede tiltak i saken, herunder om vilkårene for omsorgsovertakelse anses å være til stede.

Når utredning tilbys som del av barnevernstjenestens undersøkelse, jf. § 4-3, skal utredningen gjennomføres innenfor barnevernstjenestens frist på tre måneder med mindre særlige grunner tilsier det, jf. § 6-9.

Bufetats vurdering av om utredning kan tilbys, regnes ikke som en avgjørelse om rettigheter eller plikter for bestemte personer, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav a og b. Vurderingen regnes dermed ikke som et enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen etter barnevernloven § 6-5. Bufetats vurdering skal likevel dokumenteres og begrunnes.

Bufetats vurderinger av om utredning kan tilbys, vil bli omfattet av fylkesmannens tilsynsansvar, jf. § 2-3b.

Bestemmelsens andre punktum gjelder Bufetats tilbud om hjelpetiltak i etterkant av utredning hvis dette er nødvendig for at barnet skal få forsvarlig hjelp. Ved vurderingen av om det er nødvendig å tilby etterfølgende hjelpetiltak, skal det legges vekt på om utredningen har avdekket mangler i barnets omsorgssituasjon som tilsier at barnet og familien, i en periode etter utredningen, vil trenge omfattende støtte og mer spesialiserte hjelpetiltak enn kommunen vanligvis kan tilby.

Dette er hjelpetiltak som normalt skal tilbys i barnets hjem. Hjelpetiltak kan unntaksvis skje i sentre for foreldre og barn, for eksempel i tilfeller der geografiske avstander gjør det svært krevende for Bufetat å tilby bistand på annen måte.

Det er kommunen som fatter vedtak om tiltak etter avsluttet utredning. Kommunen skal også fatte vedtak om hjelpetiltak etter § 4-4 hvis kommunen ønsker å ta imot et tilbud om etterfølgende hjelpetiltak fra Bufetat. Kommunen kan fremme sak for fylkesnemnda om å pålegge hjelpetiltak i samsvar med vilkårene i § 4-4.

Reglene om Bufetats betalingsansvar og kommunens egenandel ved utredning og etterfølgende hjelpetiltak følger av § 9-4 og § 9-5.

Til § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b

Bestemmelsen omfatter Bufetats tilbud om spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet. Med spesialiserte hjelpetiltak menes kunnskapsbaserte hjelpetiltak. Formålet med tiltakene er behandling eller intensivt endringsarbeid. Denne type tiltak krever store opptaksområder og fagmiljøer, og er tiltak som kommunene i liten grad vil kunne tilby. Av dagens tilbud dreier dette seg om hjelpetiltak som MST og FFT.

Bufetat kan tilby spesialiserte hjelpetiltak der dette kan forhindre at barnet blir plassert utenfor hjemmet. Dette innebærer at tiltak kan tilbys i forbindelse med at kommunen ber om bistand til plassering utenfor hjemmet. Det vil for eksempel kunne være som alternativ til plassering i institusjon etter barnevernloven § 4-24. Tiltaket kan også tilbys dersom kommunen uten å be om bistand til plassering utenfor hjemmet, ber om slikt tiltak for å forhindre en alvorlig problemutvikling som vil kunne føre til plassering utenfor hjemmet. Den faglige vurderingen av om tiltak kan tilbys, vil ta utgangspunkt i de faglige inklusjonskriteriene for tiltaket. Om tilbud kan gis, vil også ha sammenheng med tilgjengelighet. Det totale omfanget av Bufetats tilbud vil bestemmes gjennom styring og de budsjettmidler som er stilt til disposisjon.

Kommunen skal fatte vedtak om hjelpetiltak hvis kommunen ønsker å ta imot Bufetats tilbud om slike tiltak. Kommunen kan fremme sak for fylkesnemnda om å pålegge hjelpetiltak i samsvar med vilkårene i § 4-4.

Reglene om Bufetats betalingsansvar og kommunens egenandel ved spesialiserte hjelpetiltak, følger av § 9-4 og § 9-5.

Til ny § 4-2 a

Bestemmelsen regulerer barnevernstjenestens ansvar og oppgaver ved mottak av melding om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd.

Etter bestemmelsens første punktum kan barnevernstjenesten i tilfeller der de mottar en melding fra kommunen om tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3 syvende ledd, åpne barnevernssak uten den gravides samtykke. Presiseringen har sammenheng med at barnevernstjenesten etter gjeldende rett ikke har anledning til å åpne en barnevernssak uten den gravide kvinnens samtykke.

Videre fremgår det av andre punktum, at barnevernstjenesten også kan gi råd og veiledning, tilby frivillige hjelpetiltak og vurdere behovet for å iverksette tiltak etter fødsel. Bestemmelsen må ses i sammenheng med at barnevernstjenesten vil ha mottatt opplysninger fra kommunen om kvinnens identitet, om den vurdering av rusavhengighet og fare for skade på barnet som lå til grunn for vedtaket samt opplysninger om forventet termin og hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på. Med utgangspunkt i disse opplysningene kan barnevernstjenesten kontakte kvinnen for å etablere en dialog og samarbeid.

Bestemmelsen bygger på at barnevernstjenestens videre kontakt med den gravide kvinnen skal være basert på frivillighet og samtykke. Dette innebærer blant annet at bestemmelsen ikke gir barnevernstjenesten hjemmel til å innhente taushetsbelagte opplysninger fra andre offentlige myndigheter eller yrkesutøvere uten den gravide kvinnens samtykke.

Til § 4-3 nytt siste ledd

En utredning av omsorgssituasjonen til barn 0–6 år i samsvar med § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b, vil kunne inngå som ledd i barnevernstjenestens undersøkelse. Nytt siste ledd innebærer at § 4-3 får anvendelse på Bufetats utredninger så langt det passer. Dette vil først og fremst gjelde andre til fjerde ledd samt femte ledd første punktum. Når det gjelder adgangen til å foreta undersøkelse ved besøk i hjemmet uten foreldrenes samtykke, jf. tredje ledd, vil denne bare komme til anvendelse på utredninger som ikke foretas i sentre for foreldre og barn.

Til § 4-22

Nytt tredje ledd første punktum gir barnevernstjenesten i omsorgskommunen ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem til det enkelte barnet. Bestemmelsen innebærer at ansvaret for godkjenning av fosterhjem overføres fra fosterhjemskommunen til omsorgskommunen. Hva som menes med omsorgskommunen, fremgår av nytt tredje ledd tredje punktum.

Det nærmere innholdet i ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem reguleres i fosterhjemsforskriften §§ 4 og 5. Innholdet i dette ansvaret videreføres.

Andre punktum lovfester at kommunen alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Dette er en videreføring av bestemmelsen som i dag følger av fosterhjemsforskriften § 4 andre ledd. Lovfestingen skal bidra til å tydeliggjøre kommunens ansvar for å vurdere familie og nære nettverk som fosterhjem. Kommunen må gi en kort redegjørelse om sitt arbeid med dette når de ber Bufetat om bistand til å finne et fosterhjem. Bufetat må legge denne redegjørelsen til grunn.

Kommunen har kun en plikt til å vurdere om det er potensielle fosterforeldre i barnets familie eller nære nettverk. Hvorvidt personer i barnets familie eller nære nettverk skal velges som fosterforeldre, beror på en konkret vurdering av hva som vil være til barnets beste.

Med barnets nære nettverk siktes det til mennesker som barnet har en etablert tilknytning til. Det er ikke nødvendig at vedkommende bor i geografisk nærhet til barnet, det sentrale er at barnet kjenner vedkommende fra før. Eksempler på dette kan være en nabo, fotballtrener, tidligere besøkshjem eller støttekontakt.

Fosterforeldre i barnets familie eller nære nettverk må utredes på lik linje som andre potensielle fosterforeldre, og må i utgangspunktet tilfredsstille de krav som oppstilles i fosterhjemsforskriften § 3. Fosterforeldre i barnets familie eller nære nettverk skal få grunnleggende opplæring av Bufetat, og kommunen har ansvaret for å følge opp det enkelte barnet og fosterhjemmet på lik linje med andre fosterhjem.

Tredje punktum inneholder definisjonen av begrepet omsorgskommune. Definisjonen fremgår i dag av fosterhjemsforskriften § 1, og er tatt inn i loven for å oppnå økt tilgjengelighet.

Nytt fjerde ledd første punktum presiserer barnevernstjenestens plikt til å følge opp hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet. Denne plikten følger i dag av fosterhjemsforskriften § 7. Ansvaret gjelder alle barn i fosterhjem uavhengig av hva som er grunnlaget for plassering. Bestemmelsen utfyller § 4-16 om barnevernstjenestens ansvar for å følge opp barn etter omsorgsovertakelse, og § 4-5 om ansvar for oppfølging av hjelpetiltak. Barnevernstjenestens ansvar gjelder også barn i fosterhjem, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a og c.

Videre gir første punktum barnevernstjenesten et utvidet og samlet ansvar for å følge opp fosterhjemmet. Formålet er å tydeliggjøre og styrke kommunens oppfølging av det enkelte fosterhjemmet. Det utvidede ansvaret består i at kommunen får ansvar for å gi fosterforeldre generell veiledning, for øvrig videreføres det ansvaret kommunen i dag har for å følge opp og rådgi fosterhjemmet, jf. fosterhjemsforskriften § 7 andre ledd.

Kommunens ansvar avgrenses av Bufetats ansvar for å gi fosterhjemmet grunnleggende opplæring, jf. § 2-3 andre ledd bokstav d. Med grunnleggende opplæring menes opplæring som alle fosterforeldre bør gjennomføre for å kunne ivareta sitt omsorgsoppdrag, både før og etter at fosterbarnet har flyttet inn. Kommunens ansvar omfatter dermed all veiledning av fosterhjemmet og all annen hjelp og støtte til hjemmet som er nødvendig og hensiktmessig for å ivareta fosterbarnet.

Andre punktum presiserer at Bufetat har ansvaret for oppfølging av fosterhjem som Bufetat tilbyr etter § 2-3 andre ledd bokstav a og c. Dette gjelder når Bufetat tilbyr beredskapshjem ved akuttplasseringer (bokstav a) og når Bufetat tilbyr spesialiserte fosterhjem (bokstav c).

Nytt femte ledd tilsvarer tidligere fjerde, femte og sjette ledd som gjelder fosterhjemskommunens ansvar for tilsyn med barn i fosterhjem. Bestemmelsen om tilsyn videreføres uendret. Ansvaret for godkjenning av fosterhjem er imidlertid lagt til omsorgskommunen, jf. nytt tredje ledd.

Sjette ledd er tidligere tredje ledd. Bestemmelsen er språklig forenklet og gir hjemmel til å gi utfyllende regler i forskrift. I dag er forskrift om fosterhjem gitt i medhold av denne bestemmelsen.

Til § 9-4 første ledd

Bestemmelsen regulerer det statlige betalingsansvaret for tiltak og tjenester Bufetat tilbyr kommunen. Betalingsansvaret korresponderer med Bufetats oppgaver, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a til c og nytt tredje ledd.

Første punktum slår fast at Bufetat fortsatt skal ha et betalingsansvar for institusjoner, og at kommunen som i dag skal betale en egenandel ved bruk av institusjon i samsvar med bestemmelsene i § 9-5.

Andre punktum regulerer det statlige betalingsansvaret for fosterhjem, utredninger og hjelpetiltak. Andre punktum henviser for det første til fosterhjem etter § 2-3 andre ledd bokstav a og c. Dette innebærer at betalingsansvaret gjelder beredskapshjem som Bufetat tilbyr i forbindelse med akuttvedtak, jf. § 2-3 andre ledd bokstav a og fosterhjem som Bufetat i særlige tilfeller kan tilby etter § 2-3 andre ledd bokstav c andre punktum. Når Bufetat tilbyr slike fosterhjem, har Bufetat også et finansieringsansvar.

Andre punktum innebærer videre at det statlige betalingsansvaret gjelder når Bufetat tilbyr utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0–6 år, jf. § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a første punktum. Slike utredninger vil ofte foretas i sentre for foreldre og barn. Bestemmelsen innebærer at Bufetat har et betalingsansvar for opphold i sentre for foreldre og barn når Bufetat tilbyr utredning i et senter. Bruker kommunen plasser i sentre for foreldre og barn uten at Bufetat har tilbudt utredning, har kommunen hele betalingsansvaret.

Betalingsansvaret gjelder også når Bufetat tilbyr hjelpetiltak i etterkant av utredning, jf. § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a andre punktum, samt når Bufetat tilbyr spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet etter § 2-3 nytt tredje ledd bokstav b.

Statens betalingsansvar etter første og andre punktum omfatter utgiftene som overstiger den kommunale egenandelen, jf. § 9-5.

Tredje punktum presiserer at betalingsansvaret er betinget av at tiltaket eller tjenesten er tilbudt av Bufetat. Dersom kommunen foretar egne kjøp av institusjonsplass er beredskapshjem, hjelpetiltak eller utredning har staten ikke betalingsansvar.

I fjerde punktum fremgår at det statlige betalingsansvaret for akuttiltak som Bufetat tilbyr, kan avgrenses i tid. Hjemmelen er primært ment å komme til anvendelse ved akuttplasseringer i beredskapshjem. Avgrensning av det statlige betalingsansvaret kan fastsettes av departementet på bakgrunn av de årlige budsjettbehandlingene.

Til § 9-5

Bestemmelsen gir Bufetat hjemmel til å kreve egenandel av kommunen ved bruk av tjenester og tiltak som Bufetat tilbyr. Bestemmelsens første punktum gjelder som i dag egenandel ved bruk av institusjon. Adgangen i dagens første punktum til å kreve egenandel ved bruk av sentre for foreldre og barn, erstattes av adgangen til å kreve egenandel ved utredninger, jf. andre punktum. Satsene fastsettes som i dag av departementet på bakgrunn av de årlige budsjettbehandlingene. Det vises til kapittel 11 for nærmere omtale av prinsippene for fastsettelse av kommunens egenandeler ved bruk av institusjon. For akutt plasseringer i insitusjon, vises til kapittel 12.

Andre punktum regulerer adgangen til å kreve kommunal egenandel i tilfellene der Bufetat har betalingsansvar, jf. § 9-4 første ledd andre punktum. Det vises til merknadene til § 9-4 for nærmere omtale av tiltakene. Prinsippene for fastsettelse av egenandelenes størrelse er omtalt i henholdsvis kapittel 10 for spesialiserte fosterhjem, kapittel 12 for beredskapshjem, kapittel 13 for spesialiserte hjelpetiltak i hjemmet og kapittel 14 for utredninger.

Endringen i tredje punktum er en tilpasning til endringene i betalingsansvaret som følger av de foregående punktene.

18.2 Helse- og omsorgstjenesteloven

Til § 10-3 syvende ledd

Bestemmelsen pålegger kommunen en plikt til å melde fra til den kommunale barnevernstjenesten ved tilbakeholdelse av gravide rusmiddelavhengige etter helse- og omsorgstjenesteloven § 10-3. Bestemmelsen innebærer et unntak fra lovbestemt taushetsplikt.

Etter bestemmelsens første punktum skal kommunen uten hinder av taushetsplikt gi barnevernstjenesten melding når fylkesnemnda har fattet vedtak om tilbakeholdelse av en gravid rusmiddelavhengig kvinne i en institusjon etter bestemmelsens første ledd, og kvinnen er tatt inn på institusjonen. Etter første ledd kan det vedtas at en gravid rusmiddelavhengig uten eget samtykke skal tas inn på institusjon utpekt av regionalt helseforetak. Kvinnen kan holdes tilbake (der) i hele svangerskapet dersom misbruket er av en slik art at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, og dersom hjelpetiltak ikke er tilstrekkelig.

Det fremgår av bestemmelsens andre punktum at meldingen skal omfatte opplysninger om hvem kvinnen er, den vurdering av rusavhengighet og fare for skade på barnet som lå til grunn for vedtaket, opplysninger om forventet termin og hvilken institusjon kvinnen er tatt inn på.

Etter tredje punktum gjelder plikten til å sende melding også i tilfeller der kommunen har truffet midlertidig vedtak etter bestemmelsens femte ledd, og vedtaket er godkjent av fylkesnemnda etter reglene i barnevernloven § 7-22 første ledd.

Det er «kommunen» som har plikt til å sende melding til barnevernstjenesten. Dette innebærer at den enkelte kommune selv må avklare hvem i kommunen som skal ha ansvar for at melding sendes. Meldingen skal sendes til barnevernstjenesten i den kommunen der institusjonen ligger. Dette har sammenheng med at det følger av barnevernloven § 8-1, at barnevernstjenesten skal yte tjenester og tiltak til alle som «oppholder seg i kommunen» («oppholdskommuneprinsippet»). Videre følger det av barnevernloven § 8-4 at berørte kommuner kan avtale seg imellom hvilken kommune som skal ha ansvaret for å følge opp saken videre. Det forutsettes derfor at den kommunen som mottar meldingen raskt vurderer behovet for å involvere andre berørte kommuner.