3 Diskusjon av en arbeidspensjonsordning
Etter anmodning fra Pensjonskommisjonen har aktuarene Sverre Bjørnstad og Georg Harbitz utarbeidet et forslag til et nytt system for en fondsbasert og inntektsavhengig yrkespensjon. Pensjonssystemet er i notatet kalt en arbeidspensjon. Arbeidspensjonen legger til grunn at det finnes en offentlig basispensjon, like stor for alle.
Som avtalt har vi utredet særlig to forhold:
Vi har beregnet hva en pliktig tilleggspensjon vil innebære av årlig premie for forskjellige alders- og inntektsgrupper samt begge kjønn. Beregningene er gjennomført for en innskuddspensjon, mens alternativet med en ytelsespensjon bare er diskutert.
Vi har skissert et regelverk for arbeidspensjonen og diskutert forskjellige måter å administrere en slik ordning på.
Det er forutsatt at fra en bestemt overgangsdato stopper opptjeningen av rettigheter i dagens folketrygd. Samtidig starter opptjeningen av rettigheter i det nye systemet. Alle rettigheter som er opptjent i folketrygden, utbetales etter dagens regler.
Oslo, 6 apr. 2003
Sverre Bjørnstad Georg Harbitz
Diskusjon av en arbeidspensjonsordning
Dette notat skisserer en inntektsavhengig og fondsbasert yrkespensjon, senere kalt en arbeidspensjon. Arbeidspensjonen legger til grunn at det finnes en basispensjon, like stor for alle. Korte drøftinger av forslagene er plassert i kursiv under hvert avsnitt.
3.1 Innledning
Det etableres en obligatorisk 1 og lovfestet 2 arbeidspensjon for alle arbeidstakere i norske foretak 3 . Arbeidspensjonen bygger på at det som basis for det norske offentlige pensjonssystem ligger en «basispensjon» som er den samme for alle med minst 40 års botid i Norge. Basispensjonen tilsvarer dagens minstepensjon for enslige, dvs omtrent 1.8 G. Derved vil en gjennomsnittlig inntekt på 3G gi en basispensjon på 60 % av inntekten, en gjennomsnittlig inntekt på 2G vil gi en basispensjon på 90 % av inntekten osv 4 .
Uførepensjon og etterlattepensjon organiseres utenfor arbeidspensjonen som derved er en ren alderspensjon 5 .
3.2 Ytelser
Arbeidspensjonen legges opp som en «engangsbetalt alderspensjon» i henhold til terminologien i den gjeldende Lov om foretakspensjon 6 . Ordningen tar sikte på at ytelsene for en arbeidstaker med 40 års opptjeningstid frem til 67 år omtrent skal tilsvare ytelsene i dagens folketrygd. Ordningen er lagt nær dagens folketrygd slik at kostnadene ved en obligatorisk ordning ikke skal bli for kostbar. Det innebærer at man forutsettes å få en ytelse fra arbeidspensjonen på ca 42 % inntekt utover 3G. Opptjeningen skjer forholdsmessig for all inntekt mellom 3G og en øvre grense som kan settes til 8G 7 . Når basispensjonen reguleres, endres normalt grensen for opptjening av arbeidspensjonen tilsvarende slik at basispensjonen alltid tilsvarer 60 % av den nedre grensen.
Det samlede pensjonsnivå for basispensjon og arbeidspensjon vil derved falle gradvis fra et høyeste nivå på 60 % av inntekten for en inntekt på 3G. Det faktiske pensjonsnivå vil bestemmes av størrelsen på pensjonsinnskuddet og av renteavkastningen. For inntekter over 8G vil arbeidspensjonen være konstant.
Ved beregning av de forventede pensjoner legges det til grunn en forsiktig antakelse om avkastning på fondsmidlene. Dette skal sikre at avkastningsmålet kan nås med høy grad sikkerhet, også under svingende konjunkturer. Det tas også sikte på at avkastningen skal gi grunnlag for å regulere utbetalingene minst i samsvar med prisutviklingen slik at pensjonen opprettholder en stabil realverdi.
Beregningsgrunnlaget må også, i samsvar med de krav som stilles til livselskapers beregninger, ha de nødvendige sikkerhetsmarginer for forventede endringer i demografiske forhold.
I figur 3.1 har vi sammenlignet dagens folketrygd med de antatte samlede ytelser for kvinner og menn fra arbeidspensjonen og basispensjonen. Tallgrunnlaget og beregningene er gjengitt i bilaget:
Figur 3.1 Pensjonsytelse i % av lønnen m/40 års opptjening
Figur 3.1 viser resultatet av en ren statisk beregning. Det betales et pensjonsinnskudd på 5 % av inntekt mellom 3G og 8G, hvilket innebærer at pensjonsinnskuddet ligger under 3 prosent av hele inntekten i alle inntektsklasser. For øvrig er det regnet på livsforsikringsselskapenes beregningsgrunnlag R 1963 med grunnlagsrente 3 %, og med en innlagt garantert stigning av pensjonsbeløpene på 3 % pr. år fra 67 år. Det er regnet med «dødelighetsarv» dvs. at midler som frigjøres ved arbeidstakers bortgang er forutsatt anvendt til å sette innskuddsnivået lavere. R1963 grunnlaget bygger på erfaringene fra livsforsikringsselskapene for årene opp til 1963. Disse forutsetninger holder ikke for livsforsikringsbestanden i dag idet levetiden er «forlenget». Derimot er det antakelig absolutt holdbart for befolkningsdødeligheten i det denne er høyere enn for private pensjonsforsikrede.
Det synes som om det forventede samlede ytelsesnivå (basispensjon og arbeidspensjon) med dette nivå på innskuddet vil ligge noe under dagens folketrygd.
Det er ikke regnet med endring av inntekt og G i forsikringstiden. Dette kan synes lite realistisk, det er derfor også gjort en mer dynamisk beregning hvor det er forutsatt at inntekt og G stiger med 4 % pr. år frem til 67 år. Videre er det regnet med at et årlig overskudd på 3 % av de oppsamlede midler hvert år er lagt til kontoen. Det viser seg da at et innskudd på ca 6.5 prosent av inntekt mellom 3G og 8G vil gi det samme resultat som den statiske beregning ovenfor. Dersom overskuddet er større enn 3 %, vil pensjonene bli større. Motsatt hvis overskuddet blir mindre.
Antar vi at innskuddet skal være 6,5 % av inntekt mellom 3G og 8G, vil dette gi et innskudd under 4 prosent av hele lønnen. I figur 3.2 nedenfor er det illustrert hvor stort innskuddet pr arbeidstaker blir i prosent av hele lønnen når det betales 6.5 % av inntekt mellom 3G og 8G:
Figur 3.2 Årlig pensjonsinnskudd i % av hele inntekten
Med dette nivå på innskuddet vil som nevnt samlet pensjon bli noe lavere enn dagens folketrygd. Årlig premie i arbeidspensjonen må økes med 10 % – 15 % for å gi omtrent den samme samlede pensjon. (Øker man til eksempel premien til 8 % av lønn mellom 3G og 8G, det vil si med 23 %, vil det årlig innskudd ligge fra 0 % til 5 % av samlet lønn i alle inntektsklasser.)
Det fremgår av figur 3.1 at med den samme premiesats for både kvinner og menn vil kvinnenes forventede lengre levealder gi ca 5 % lavere årlig pensjon. Dersom det skal kompenseres for dette, må det betales en tilsvarende høyere premie for kvinner. Det er det samme som skjer i dag i ytelsesordninger, både i privat og i offentlig sektor. Det er åpnet adgang til en premiedifferensiering i Lov om innskuddspensjon.
For hver arbeidstaker etableres en konto hvor pensjonsmidlene samles opp. Alderspensjonen beregnes som den pensjon som kan beregnes ut fra de oppsamlede midler ved pensjoneringen. I beregningene ovenfor er det innbakt en garantert stigning i pensjonene på 3 % pr. år fra 67 år. Dette kan synes som en rimelig forutsetning og vil da være uavhengig av hvilke beslutninger som tas med hensyn på G. Med det samme nivået på innskuddet uten garantert stigning etter pensjonsalder, vil pensjonsnivået i utgangspunktet være ca. 2 til 3 % høyere.
Det kan enkelt etableres en fleksibilitet med hensyn til når pensjonen tas ut, med en aktuariell justering av ytelsen.
Nedenfor er konsekvensene ved å velge en ytelsesordning diskutert noe grundigere:
Arbeidspensjonen som en ytelsespensjon
Pensjonsordninger i Norge har tradisjonelt vært såkalte ytelsesordninger, dvs at pensjonsytelsen er definert enten som et fast beløp eller som en prosentdel av sluttlønnen. Det er grunn til å tro at de fleste norske arbeidstakere vil foretrekke en pensjonsordning utformet som en ytelsesordning, både fordi den formen er best kjent og fordi usikkerheten ved pensjonens størrelse da stort sett er borte.
Det er ikke noe entydig felles mønster fra andre land i forholdet mellom ytelses- og innskuddsordninger. Det kan heller synes som om historiske forskjeller ligger til grunn for situasjonen. I følge en rapport fra en arbeidsgruppe, avgitt til Finansdepartementet i august 1998, beskrives den internasjonale utbredelse av ytelses- og innskuddsordninger i en del land slik:
Ytelsesordninger den dominerende form blant annet i: Norge, Finland og Nederland,
Innskuddsordninger dominerer i : Danmark, Frankrike og USA
I Sverige, Storbritannia, Tyskland og i Sveits er både innskudds- og ytelsesordninger vanlige
Ytelsespensjonen har en del ulemper som bevirker at den er vanskelig å legge til grunn for en obligatorisk arbeidspensjon:
Den viktigste innvending er at verdien av de opptjente pensjonsrettighetene i ytelsesordninger hos flere arbeidsgivere er vanskelig å sammenholde med mindre alle arbeidsgivere har nøyaktig den samme pensjonsplan og arbeidstakeren opptjener pensjon hele tiden fra første ansettelse til pensjonsalderen. Dette gjelder selv om alle tilpliktes å avsette midler slik at pensjonene blir opptjent «lineært».
Ved skifte av arbeidsgiver, er det et alternativ at den nye arbeidsgiver opptrer som om det ikke finnes pensjonsreserver fra tidligere arbeidsforhold. Da blir pensjonspremien fastsatt ut fra arbeidstakerens lønn og alder (dvs gjenstående tid til pensjonsalderen) med sikte på at det skal opptjenes maksimal pensjon i denne ordning isolert sett. For eldre arbeidstakere kan premiene da bli meget høye, hvilket kan støte disse ut av arbeidslivet. Pensjonsreserver opptjent i tidligere arbeidsforhold blir omgjort til et kronebeløp omtrent som i en innskuddsordning. Gjennom flere arbeidsforhold vil en arbeidstaker kunne tjene opp rett til mer enn full pensjon.
Et annet alternativ er at arbeidsgiverne ved hver nyansettelse pålegges eller velger å bygge videre på opptjente rettigheter. Dette vil dempe premienivået for eldre arbeidstakere i forhold om man ikke hadde bygget på tidligere opptjening, men fortsatt vil eldre arbeidstakere koste pensjonsmessig mer enn yngre. Den nye arbeidsgiver vil også måtte betale for å løfte pensjonsreservene for tidligere medlemstid opp til inntektsnivået i det nye arbeidsforhold.
Alt i alt er det flere forhold ved skifte av arbeidsgiver under en ytelsesordning som bevirker at det må gjennomføres kompliserende beregninger som er vanskelig tilgjengelige utenfor spesialistenes rekker. Dette vil bli forsterket dersom ytelsesordningene blir obligatoriske for alle arbeidstakere.
I kontrast til dette vil skifte av arbeidsgiver i innskuddsordninger ikke reise noen særlige spørsmål. De opptjente pensjonsrettigheter for hver arbeidstaker plasseres på en konto. Ved pensjonsalderen regnes disse midlene om til en straks begynnende pensjon. Hvorvidt disse midler er innbetalt gjennom ett eller mange arbeidsforhold, er uten betydning for pensjonsberegningen.
I en ytelsespensjon er arbeidsgiver ansvarlig for at premien sammen avkastningen på de oppsamlede midler er tilstrekkelig til dekke de samlede pensjonsutbetalinger. Dersom kapitalmarkedene i en periode kommer ut av balanse, vil merbelastningen på bedriftene kunne bli truende. Det antas at en viktig årsak til at et stort antall bedrifter i dag ikke har etablert noen ytelsesordninger er usikkerheten knyttet til den fremtidige premieutvikling. I en innskuddsordning bæres den tilsvarende risiko av arbeidstakerne som følgelig vil oppleve det samme usikkerhet. Problemet vil da likevel ikke kunne medføre noen konkursrisiko i næringslivet.
Reglene for regnskapsføring av pensjonsforpliktelser for ytelsespensjoner er etterhvert blitt kompliserte og krever utførlige noter i bedriftenes regnskaper. Dette står i skarp kontrast til situasjonen for innskuddspensjoner hvor bedriften har kjøpt seg fri for ansvar for pensjonene når premien er betalt.
I mange næringer vil lønnsutviklingen være svingende fra år til år på grunn av konjunktursituasjonen eller andre forhold i næringen. Beregning av pensjonen i forhold til en sluttlønn vil derfor fungere best i næringer med stabile forhold. Ettersom en arbeidspensjon er forutsatt å omfatte hele næringslivet, vil det oppstå tilpasningsproblemer i sektorer med et uregelmessig inntektsmønster. 8
3.3 Finansiering
Ordningen finansieres ved at arbeidsgiveren innbetaler et pensjonsinnskudd beregnet som prosentandel av den lønn mellom mellom 3G og 8G som ligger til grunn for lønns- og trekkoppgavene. Av inntekter utenfor dette intervallet betales det ikke pensjonsinnskudd. Innskuddet utredes ved at arbeidstakeren trekkes en viss prosentandel av lønnen, mens arbeidsgiveren dekker resten 9 . Beløpet innbetales til en innkrevningssentral, «Statens Pensjonssentral», samtidig med skatteterminen 10 .
Statens Pensjonssentral kontrollerer de innbetalte beløp mot trekkgrunnlaget i et samarbeid med skatteoppkreverne og overfører midlene videre til pensjonsgiverne.
De innbetalte midler plasseres i fond hos pensjonsgiveren med individuelle konti for hver enkelt arbeidstaker. Fondene kan organiseres slik at den del av midlene som tilsvarer pensjonstrekket i arbeidstakerens lønn, innenfor rammen av opptrukne grenser, plasseres etter arbeidstakerens ønske 11 . Systemet med oppsamling på konto kan enkelt tilpasses slik at arbeidstaker på eget initiativ kan skyte til av egne midler.
3.4 Organisering – informasjon – flytting av midler
Det legges til grunn at arbeidspensjonsordninger etableres av arbeidsgiverne i et marked av tilbydere 12 . Arbeidsgivere som allerede har en tjenestepensjonsordning, må også etablere arbeidspensjonsordninger selv om tjenestepensjonen i utgangspunktet gir en bedre ytelse enn arbeidspensjonen. Bedriftens tjenestepensjoner må tilpasses og komme i tillegg til arbeidspensjonen. Dette vil i vesentlig grad forenkle sammenholdningen av pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsgiver 13 . Også selvstendig næringsdrivende må kunne etablere arbeidspensjonsordninger 14 .
Tilbydere av arbeidspensjoner må ha konsesjon som livselskap eller pensjonskasse. Også andre typer virksomheter vil kunne være aktuelle dersom de etter tilsynsmyndighetenes vurdering innehar tilsvarende kompetanse og kvalifikasjoner. Kredittilsynet har kontroll med ordningen i samsvar med dagens lovgivning.
Pensjonsgiver er pliktig til årlig å sende ut en informasjon til alle registrerte medlemmer om hvilket beløp som er innbetalt seneste år, hvor stor saldoen på kontoen er ved årets utgang og hvor stor pensjonen forventes å bli ved nådd pensjonsalder. Det er ikke uproblematisk å gi slik informasjon ettersom den vil måtte bygge på antakelser om fremtiden som kan vise seg ikke å holde stikk. Denne type informasjon er likevel nødvendig.
Alle arbeidstakere bør ha midlene stående til forvaltning hos den pensjonsgiver som foretaket velger. Ved skifte av arbeidsgiver bør det imidlertid være anledning, men ingen plikt, til å flytte de oppsparte midlene med til den nye arbeidsgivers pensjonsleverandør. Dersom det legges opp til at deler av oppsparingen plasseres etter arbeidstakers eget ønske, bør disse midler kunne plasseres i andre typer fond eller lignende.
Bilag
I dette bilag dokumenteres beregningene i rapporten «Diskusjon av en arbeidspensjonsordning»
Figur 3.1 og figur 3.2 viser resultatet av en statisk beregning av arbeidspensjonsytelsen for henholdsvis menn og kvinner, født i 1983 og 1976. Tabellene viser også arbeidspensjon og basispensjon (basispensjonen er antatt lik 1,7933G) i prosent av den totale inntekt.
Forutsetningene er:
Livselskapenes beregningsgrunnlag R 1963 med grunnlagsrente 3 %
Beregningene er utført med og uten innbakt stigning av pensjonene fra pensjonsalder med 3 % pr. år.
Inntekt og G er forutsatt konstant.
Innskuddet er i disse tabeller satt til 5 % av del av inntekt mellom 3G og 8G.
Dersom man ønsker å tallfeste forventet størrelse på pensjonsfondet ved pensjonsstart, kan dette gjøres ved å benytte kontantverdifaktorene i tabellen nedenfor:
Kontantverdifaktorer ved 76 år, R63 3 %:
| Menn | Kvinner | |
| Uten beregnet stigning etter 67 år: | 12.2103 | 13.4841 |
| Med beregnet 3 % stigning etter 67 år: | 16.1373 | 18.3499 |
Tabell 3.1 viser resultatet av en dynamisk beregning der inntekt og G er forutsatt å øke med 4 % pr. år frem til 67 år. Tabellen viser arbeidspensjon og basispensjon i prosent av den totale inntekt, for en person født i 1976 dvs. med 40 års opptjening.
Det er et hvert år lagt et forventet overskudd på 3 % til det oppsamlede beløpet. Beregningsgrunnlaget er som ovenfor, R1963 med en grunnlagsrente på 3 % og med innbakt stigning av pensjonene fra pensjonsalder med 3 %.
Tabell 3.1 Arbeidspensjon + basispensjon i % av inntekten1
| Arbeidsinntekt | 3 G | 6 G | 8 G | |||
|---|---|---|---|---|---|---|
| Innskudd i % av lønn mellom 3 G og 8 G | 6 % | 7 % | 6 % | 7 % | 6 % | 7 % |
| Menn | ||||||
| Arbeidspensjon + basispensjon i % av inntekten | 60 | 60 | 43 | 45 | 37 | 42 |
| Kvinner | ||||||
| Arbeidspensjon + basispensjon i % av inntekten | 60 | 60 | 41 | 43 | 35 | 39 |
1 4 % årlig vekst i inntekt og grunnbeløp. Person født 1976 dvs. med 40 års opptjening, 3 % stigning av ytelsen fra 67 år.
Fotnoter
Arbeidspensjonen foreslås gjort obligatorisk fordi den i utgangspunktet skal erstatte det eneste allmenne inntektsavhengige pensjonssystem i Norge. Det legges til grunn at det i samfunnet er akseptert et behov for et pensjonsnivå som står i et rimelig forhold til de inntekter man har hatt som yrkesaktiv. Dette kan oppnås både gjennom individuell sparing og gjennom kollektive ordninger, for eksempel i arbeidsforhold. I valget mellom disse to former har de kollektive ordninger klart den beste administrasjonsøkonomi.
Man kan alternativt overlate til arbeidslivet selv å finne frem til de løsninger arbeidslivets parter selv finner ønskelige innenfor rammen av den eksisterende lovgivning om foretakspensjoner og innskuddspensjoner. Det vil neppe gi en fullstendig dekning av inntektsrelaterte pensjoner for hele yrkesbefolkningen ettersom det mange foretak ikke vil oppnås enighet om å etablere en frivillig pensjonsordning. Et stort antall ulike pensjonsløsninger av forskjellig kvalitet vil også gjøre det vanskelig å få en oversikt over pensjonssituasjonen for arbeidstakere som skifter arbeidsgiver. Det er et betydelig antall arbeidstakere som skifter stilling hvert år. Tall fra Statistisk Sentralbyrå for perioden november 1998 – november 1999 viser at av en total arbeidsstyrke på 1 984 000 personer var det 433 000 som tiltrådte en ny stilling i perioden. Av disse 433 000 arbeidstakere kom 365 000 fra et tidligere ansettelsesforhold. Selv om næringslivet i praksis vil velge mellom et begrenset antall pensjonsmodeller, vil det bli en betydelig oppgave å sammenholde mange arbeidstakeres pensjonsrettigheter ved pensjonering.I tillegg må det også antas å være samfunnsøkonomisk rasjonelt å ha et felles gjennomgående inntektsavhengig pensjonssystem. Vi antar derfor at arbeidspensjonen bør være obligatorisk.
Vi antar også at en obligatorisk arbeidspensjonsordning bør være lovfestet for å oppnå den nødvendige tyngde i gjennomføringen av ordningen. Det må antas å være viktig at den blir så omfattende at den fullt ut erstatter folketrygdens tilleggspensjon som det generelle inntektsavhengige pensjonssystemet. I den forbindelse kan det vises til erfaringene med Lov om yrkesskadeforsikring hvor en obligatorisk lovgivning er basert på at den gjennomføres av private tilbydere.
Det vil også være et behov for et pensjonstilbud til selvstendig næringsdrivende, for eksempel bønder, fiskere, frie yrker etc. Vi antar at det bør vurderes om også disse skal ha en plikt til å delta i en obligatorisk ordning, som i dag. Dette kan begrunnes ut fra det «paternalistiske» syn at sparing til en alderspensjonering bør foregå i hele yrkeslivet. Uten et visst element av tvang vil mange utsette dette til det er for sent til å oppnå en tilfredsstillende pensjon. Organiseringen av et tilbud til selvstendig næringsdrivende diskuteres nedenfor under omtalen av pensjonstilbydere.
Vi har lagt til grunn at de som i dag har en inntekt som ligger under grensen for å tjene opp en tilleggspensjon som er større enn særtillegget, heller ikke tjener opp arbeidspensjon. Dette innebærer at ved den beregnede inntektsgrensen på 3G i dagens system, vil basispensjonen gi en pensjonsinntekt på 60 % av yrkesinntekten.
Uførepensjoner og etterlattepensjoner reiser særskilte problemstillinger og diskuteres ikke her. En dekning av uførerisiko vil også måtte omfatte premiefritakelse i alderspensjonen for uføre personer slik at oppsparingen til alderspensjonen fortsetter i uføreperioden. I motsatt fall vil alderspensjonen for dem som blir uføre, særlig i yngre år, kunne bli vesentlig dårligere enn forventet. Premiefritakelse ved uførhet kan løses ved at premiesatsene for alderspensjonen får et tillegg som dekker kostnadene ved alderspensjonspremien for de yrkesaktive som blir uføre. Alternativt kan det dekkes av uføreerstatningen ved at det kan betraktes som en del av kostnadene ved uførheten.
Det er foreslått at arbeidspensjonen finansieres med et innskudd beregnet som en prosent av lønnen, det vil si at pensjonen er innskuddsdefinert. Årsaken til dette er dels at pensjonsinnskuddet blir enkelt å beregne og mer forståelig på den samme måte som dagens folketrygdavgift. Det vil også innebære oversiktlige pensjonsutgifter for arbeidsgiveren. Dessuten vil sammenholdning av pensjonsrettigheter som opptjenes av en arbeidstaker som har hatt flere arbeidsgivere bli meget enklere enn om man velger en tradisjonell ordning med ytelser definert som en prosentandel av inntekten
Det foreslås også at man velger et system hvor pensjonsfondet ved en arbeidstakers død brukes til å forbedre ytelsene til de øvrige arbeidstakere, dette som kalles dødelighetsarv. I lov om foretakspensjon omtales dette som «engangsbetalte alderspensjoner». Dette bidrar til å holde kostnadene ved ordningen 20 % – 30 % lavere enn ved en innskuddspensjon uten dødelighetsarv.
Nivået på arbeidspensjonen er lagt forsiktig ettersom dette blir en obligatorisk ordning for alle foretak. Dersom nivået blir for høyt, vil det kunne innebære en for høy belastning på næringslivet. Det foreslåtte nivå vil innebære en forlengelse av de viktigste sider ved dagens folketrygdytelser, men med en sparing i fond som sikrer at pensjonsbelastningen ikke føres over på senere generasjoner. På den annen side vil en omlegging til et fondsbasert system innebære at de yrkesaktive i mange år må spare til egne pensjoner samtidig som man dekker de pensjonsrettigheter som er opptjent i folketrygden av tidligere generasjoner.
Det er ikke utredet noen fleksibilitet med hensyn til utbetaling av pensjonen ved en tidligere eller senere alder enn det forutsatte. På grunn av det enkle finansierings-systemet er det imidlertid lett å tilpasse dette. En senere avgang vil i utgangspunktet medføre en automatisk økning av årlig pensjon og motsatt ved tidligere avgang.
Det betales altså kun pensjonsinnskudd for inntekter mellom 3G og 8G, både av arbeidsgiver og arbeidstaker. Dette kompliserer beregningen av innskuddet noe fordi man vil ha arbeidstakere som ligger nær grensene og periodevis under året vil kunne «skifte side». Det må lages en praktisk regel for hvordan man skal håndtere slike forhold.
Beregningsregelen vil imidlertid gi en direkte sammenheng mellom innbetalte midler og opptjente pensjonsrettigheter. Det vil dermed også kunne bidra til fjerne den irritasjonen som eksisterer i dag hos personer som opptjener tilleggspensjon som er lavere enn særtillegget og føler at de betaler for noe de ikke mottar. Det er videre foreslått at også arbeidstakeren skal bidra til pensjonssparingen ved et pensjonstrekk i lønnen. Dette kan ses som en forlengelse av den pensjonsavgift som i dag betales til folketrygden og kan medvirke til å gi et større engasjement rundt ordningen for alle arbeidstakere. Fordelingen av pensjonsavgiften mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil kunne utvikles gjennom forhandlinger mellom partene i arbeidslivet.
Det er foreslått opprettet en «Statens Pensjonssentral» som skal ha et ansvar for kontroll av at pensjonsinnskuddet betales av det riktige trekkgrunnlaget. Dette arbeid kan utføres av eller i et nært samarbeid med de kommunale skatteinnkrevere. I et innskuddssystem finnes det intet grunnlag for pensjonsgiver å sende ut et premievarsel ettersom beregningsgrunnlaget er skattbar inntekt som i utgangspunktet kun kjennes av arbeidsgiver. For at det skal kunne kontrolleres at arbeidsgiveren gjør dette korrekt, antas det å være samfunnsøkonomisk rasjonelt at dette gjørs av et offentlig organ. Statens Pensjonssentral videresender beløpene til pensjonsgiverne og fungerer derved i dette henseende som Bankenes Betalingssentral gjør i dag.
Alternativt kan man la kontrollen av at arbeidsgiver innbetaler korrekt pensjonspremie overlates til arbeidstakerne gjennom de oppgaver disse vil få tilsendt årlig fra pensjonsgiveren. Dette vil åpenbart være en rimeligere løsning. På den annen side vil mange arbeidstakere ha problemer med å gjennomføre en slik kontroll og den vil i alle fall komme et år på etterskudd. Dersom det er manglende innbetalinger, vil det i mange tilfelle være vanskelig å rette opp dette fordi arbeidsgiveren ikke eksisterer lenger. Konsekvensen av dette er at det ikke blir innbetalt korrekt pensjonsinnskudd og at endelig pensjon vil bli tilsvarende justert.
I det svenske pensjonssystemet er det lagt opp til at arbeidstakerne kan plassere en del av midlene i utvalgte fond etter egen preferanse. Erfaringene derfra viser at etter en sterk interesse for dette ved introduksjonen, har antall «aktive velgere» av dette alternativ de seneste to år ligget på 18 % og 14 %. Et tilsvarende system kan lett innpasses i arbeidspensjonen, for eksempel ved at pensjonsinnskuddet som fremkommer ved pensjonstrekket i lønnen kan plasseres etter arbeidstakerens ønske, på en eller flere konti.
Man vil ha valget mellom å la et offentlig organ ha monopol på ordningen eller å la de ordinære pensjonsleverandører konkurrere om oppgaven, eventuelt også offentlige tilbydere. Ettersom det er foreslått et offentlig premieinkassoorgan og at ordningen skal standardiseres, kan det synes rimelig å la et offentlig organ forstå hele ordningen. Det er likevel foreslått at ordningen «privatiseres» ved at mange pensjonsleverandører får tilby dette produktet. Derved vil man oppnå en konkurranse på avkastning av pensjonsmidlene, på service overfor kundene i form av informasjon og tilgjengelighet og på effektive administrasjonrutiner.
En viktig side ved et pensjonssystem er kontinuitet i opptjening av pensjonsrettigheter ved skifte av arbeidsgiver. Arbeidspensjonen vil omfatte alle norske arbeidstakere og det vil være viktig at det ikke oppstår pensjonsmessige problemer som hindrer skifte av arbeidsgiver når dette er ønskelig. Sammenholdning av pensjonsrettigheter opptjent hos flere arbeidsgivere fungerer enklest når alle arbeidstakere omfattes av det samme pensjonssystem. Vi antar derfor det er mest hensiktsmessig at arbeidspensjonen også omfatter bedrifter som har bedre tjenestepensjoner for sine ansatte. Pensjonsmidlene knyttet til arbeidspensjonen vil derved lett kunne følge arbeidstakeren gjennom hele yrkeslivet.
En omlegging til en statlig basispensjon med tillegg av en obligatorisk arbeidspensjon, vil innebære at den norske pensjonsverden får en omlegging omtrent som den man hadde ved folketrygdens innføring i 1967. Dagens tjenestepensjonsordninger må derfor i alle fall legges om, tilpasset den nye situasjonen.
Det må legges til rette for et tilsvarende tilbud til frie yrker, det er bønder, fiskere, liberale yrker og andre selvstendig næringsdrivende. Dette kan gjøres ved å tilskynde organiserte sektorer innenfor disse yrker – Fiskarlaget, Bondelaget, Legeforeningen etc – til å etablere pensjonskasser eller lignende. Eventuelt kan staten eller private tilbydere etablere ordninger for personer som ikke hører hjemme i noen spesiell gruppe. Ettersom det i denne type ordning er slik at man sparer til sin egen arbeidspensjon, vil det ikke kunne oppstå noe «seleksjon» mot ordningen fra enkeltpersoners side.
Også i disse mer personlige pensjonsavtalene bør det etableres dødelighetsarv, både for å holde kostnadsnivået for alderspensjonen nede og for å gjøre disse ordninger lette å sammenholde med pensjoner opptjent i arbeidsforhold.