12 Forholdet til folketrygdens uførepensjon og etterlattepensjon

12.1 Innledning og sammendrag

Forslaget til et nytt og framtidig alderspensjonssystem til erstatning for dagens folketrygd reiser spørsmål om hvilke konsekvenser dette bør få for utformingen av uførepensjonssystemet og etterlattepensjonsordningen i folketrygden.

Det vil være problematisk å videreføre en forutsetning om at uføre- og etterlattepensjonen skal være utformet etter de samme prinsipper som alderspensjonen, og med stort sett samme beregningsmåte for ytelsene, slik tilfellet er i dag. En viktig grunn til dette er at modernisert folketrygd ikke lenger vil ha en nærmere definert pensjonsalder. Dermed vil det heller ikke bli en tilsvarende fast alder for beregning av framtidig opptjening som uførepensjonist. Alderspensjon i modernisert folketrygd får dessuten noe mer preg av oppsparing enn i dagens folketrygd, mens uførepensjon og etterlattepensjon fortsatt vil være mer forsik­ringsbaserte ordninger.

Konsekvenser for uførepensjon

De demografiske og pensjonsøkonomiske perspektiver en i dag står overfor, er svært krevende både i forhold alderspensjon og uførepensjon. Mens det primære formålet med uførepensjon er inntektssikring ved uførhet i yrkesaktiv alder, forutsetter alderspensjonsordningen normal opptjening hele tiden frem til alderpensjon tas ut. For alderspensjon vil pensjonsuttak være valgfritt fra et bestemt alderstrinn, samtidig som den enkelte skal kunne se seg tjent med å fortsette i arbeid etter dette. Innen uførepensjon er det tilsvarende et sentralt hensyn at den som av helsemessige grunner ikke lenger fungerer fullt ut som før, likevel skal kunne fortsette sin yrkesaktivitet så lenge som mulig. Dette kan skje i en kombinasjon av noe arbeid og gradert pensjon, og det er viktig at dette skal lønne seg for den enkelte. Med andre ord en klar parallell til at utsatt uttak av alderspensjon må svare seg.

Gruppen av personer som kan tenkes å ha rett til både uførepensjon og alderspensjon utgjør en ny ufordring når det innføres fleksibel alderspensjon. Det er i begge ordninger et mål å oppmuntre til sent uttak av pensjon, og med hensyn til folketrygdens bærekraft kan dette hensynet vise seg å være vel så viktig for uførepensjon som for alderspensjon. Men det er også en betydelig utfordring å sikre at de to ordningene på hensiktsmessig måte kan virke parallelt uten at det oppstår ugunstige vekselvirkninger. Problemstillingen er særlig tydelig i årene opp mot laveste uttaksalder for alderspensjon og i intervallet for valgfritt uttak.

Den nærmere utformingen av uførepensjonssystemet vil i noen grad også være avhengig av hvilke vilkår som legges til grunn for å få rett til slik stønad. Pensjonskommisjonen har i sitt arbeid ikke gått inn på inngangsvilkårene for uførepensjon. Pensjonskommisjonens forslag til modernisert folketrygd dreier alderspensjonen noe mer i retning av en kollektiv spareordning. Uførepensjonen er en risikoordning. I Sverige har en tatt konsekvensen av dette og vedtatt å legge uførepensjonen (førtidspensjonen) inn som en del sykeforsikringen. I Norge er rehabiliteringspenger og attføringspenger forenklet og løsrevet fra pensjonssystemet, og det er innført mer tidsbegrenset uførepensjon. Pensjonskommisjonen tilrår derfor at den nærmere utformingen av folketrygdens fremtidige uførepensjonssystem bør utredes videre i lys av kommisjonens forslag til et nytt alderspensjonssystem, og oppfølgingen av dette.

Personer som blir uføre i relativt ung alder kan ha uførestønad som hovedinntektskilde i store deler av sitt voksne liv, og vil i likhet med yrkesaktive ha etableringskostnader og utgifter til forsørgelse av familie. Etter Pensjonskommisjonens oppfatning taler dette for at varig uførepensjon bør lønnsindekseres. Det er imidlertid et spørsmål om hvor lenge lønnsindekseringen skal gjelde. Det kan vurderes å gå over til samme indeksering fra fylte 62 år som uførepensjonist, som det som vil gjelde for alderspensjon fra fylte 62 år.

Ved beregning av alderspensjon for personer som har mottatt uførepensjon legges det i Sverige til grunn den inntekten som vedkommende hadde før uføretidspunktet. Dette bygger på det samme prinsipp som dagens uførepensjon i Norge, der en godskriver fremtidige pensjonspoeng frem til ordinær pensjonsalder. Ved varig uførepensjon synes det etter Pensjonskommisjonens oppfatning rimelig å videreføre prinsippet med at pensjonsgrunnlaget for beregning av alderspensjon tar utgangspunkt i den inntekten man hadde før uføretidspunktet. Det må imidlertid sikres at den økonomiske motivasjonen ved uførepensjonering og alderspensjonering ikke kommer i konflikt med hverandre. Det kan også være grunn til å se nærmere på forholdet mellom pensjonene til de som blir uføre i ung alder og de som blir uføre senere i livet.

Yrkesaktive som velger å ta ut pensjon fra fylte 62 år eller senere, vil i hovedsak gjøre dette etter en nærmere overveielse der pensjonsnivået vil inngå i en helhetsvurdering. Personer som av helsemessige årsaker har falt helt eller delvis ut av arbeidslivet, står imidlertid ikke overfor de samme valgmulighetene som yrkesaktive. Det synes derfor rimelig at automatisk overgang og omregning fra uførepensjon til alderspensjon skjer fra et senere tidspunkt enn tidligste mulige uttak av alderspensjon. Pensjonskommisjonen legger til grunn at overgang og omregning fra uførepensjon til alderspensjon bør skje ved fylte 67 år, slik som i dag. Dette er imidlertid et spørsmål som bør vurderes nærmere i forbindelse med videre utredning av folketrygdens fremtidige uførepensjonssystem.

På grunn av at personer som av helsemessige årsaker mer eller mindre er forhindret fra å fortsette i arbeid mener Pensjonskommisjonen at uførepensjon skal kunne innvilges også mellom fylte 62 og 67 år. Med en fleksibel pensjonsalder i folketrygden som gir lavere årlig pensjon ved tidlig pensjonering, kan det oppstå økt press mot uførepensjonen i de eldre aldersgruppene. De nærmere vilkårene for rett til uførepensjon når det samtidig foreligger rett til alderspensjon bør vurderes i forbindelse med det videre arbeidet med å utforme folketrygdens uførestønad i lys av modernisert folketrygd.

Etterlattepensjon

Utviklingen i familie og forsørgingsmønsteret taler for at det kan bli vanskeligere å bygge en pensjonspolitikk basert på at forsørgelse gjennom ekteskap er den dominerende familietypen. Utviklingen går heller i retning av at hver enkelt voksen forutsettes å forsørge seg selv, og at kvinner og menn har individuelle rettigheter, med mindre hensyn til ekteskapsstatus. Alternativet til familie eller husholdsenheten er et mer individualisert pensjonssystem. I en rendyrket form vil et slikt system behandle alle likt, uten hensyn til familiesituasjonen. Enslige, gifte og samboere vil da ha de samme pensjonsrettighetene. En slik løsning vil kreve vidtgående endringer. En fullstendig rendyrking av prinsippet om individbaserte ytelser forutsetter et samfunn der menn og kvinner er likestilt i utgangspunktet. Det vil blant annet si et samfunn med lik deling av omsorgsoppgavene og like muligheter for menn og kvinner i arbeidslivet. Så lenge kvinner og menn tilpasser seg forskjellig når det gjelder omsorgsarbeid og inntektsgivende arbeid, vil etterlattepensjonen gi kvinner en viktig inntektssikring ved ektefellens dødsfall også i årene fremover. Pensjonskommisjonen har på denne bakgrunn kommet til at det fortsatt bør være en ordning med etterlattepensjon til gjenlevende ektefelle i modernisert folketrygd. Pensjonskommisjonen mener likeledes at en bør videreføre en ordning med avledet pensjon fra avdød ektefelle til gjenlevende med egen pensjon.

Deling av pensjonsrettigheter

Spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter mellom ektepar og varig samboere har i all hovedsak vært knyttet til at eldre kvinner kan oppleve en stor inntektsnedgang og økonomiske problemer i forbindelse med skilsmisse. Av middelaldrende og eldre kvinner er det fortsatt mange som har blitt forsørget av ektefellen i hele eller deler av sin yrkesaktive alder, eller har hatt deltidsarbeid i perioder. Det fører til at disse kvinnene blir minstepensjonister eller får relativt sett lave pensjoner, mens mennene ofte kan ha tjent opp en høy tilleggspensjon og gjerne supplerende tjenestepensjon eller individuell pensjon i tillegg. Pensjonskommisjonen tilrår at en ordning med deling av pensjonsrettigheter utredes nærmere med sikte på en enkel og praktikabel løsning.

12.2 Uførepensjon

12.2.1 Innledning

Det sentrale spørsmålet i forhold til forslaget om modernisert folketrygd, er om uførepensjonen forsatt skal være beregningsmessig knyttet til alderspensjonen, slik som i dag, eller om uførepensjonsordningen i større eller mindre grad skal løsrives fra alderspensjonssystemet. Dersom uførepensjonen løsrives, blir det i så fall et spørsmål om hvordan et eventuelt nytt uførepensjonssystem bør utformes, herunder hvordan ytelsene skal beregnes. Det vil også være et spørsmål om hvordan overgang fra uførepensjon til alderspensjon skal håndteres. Utformingen av uførepensjonssystemet må også vurderes i forhold til en eventuell fleksibel alderspensjon i folketrygden. En problemstilling er her om det skal være adgang til uførepensjon etter at laveste alder for uttak av fleksibel alderspensjon er nådd, det vil si etter fylte 62 år.

Etter Pensjonskommisjonens oppfatning bør disse spørsmålene og problemstillingene utredes nærmere og arbeides videre med i for­bindelse med oppfølgingen av kommisjonens rapport. Kommisjonen vil således ikke konkretisere en eventuelt ny uførepensjonsmodell i lys av det som foreslås når det gjelder alderspensjon. Likevel har kommisjonen funnet det hensiktsmessig å drøfte enkelte av de mest sentrale spørsmålene forslaget om modernisert folketrygd reiser i forhold til dagens uførepensjonssystem.

I det følgende gis det også en kort beskrivelse av på hvilken måte alderspensjonssystemet og  uførepensjonssystemet i folketrygden i dag er knyttet til samme beregningsregelverk. Att­førings- og rehabiliteringspenger var også tid­ligere knyttet til de samme beregnings­reglene som alders- og uførepensjon, men er nå basert på egne regler. Disse ytelsene beregnes som en nærmere fastsatt prosentsats av et definert inn­tekts­grunnlag. Det er nylig også vedtatt en egen ordning med midlertidig uførepensjon som i stor grad vil bli basert på regler tilsvarende attføringspenger og rehabiliteringspenger.

I Sverige er uførepensjonsordningen lagt om fra 2003, etter at den statlige alderspensjonen er reformert fra 1998. Uførepensjonen er knyttet til systemet for sykeforsikring, og i mindre grad til alderspensjonssystemet. Det er en lignende problemstilling som bør utredes nærmere i Norge også.

12.2.2 Sammenhengen mellom alders- og uførepensjonssystemet i dagens folketrygd

Hovedbetingelsen for å få alderspensjon fra folketrygden er at man har fylt 67 år. For å få rett til uførepensjon er det et vilkår at evnen til å utføre inntektsgivende arbeid er varig nedsatt med minst halvparten på grunn av nedsatt helse. Alderspensjonen og uførepensjonen er i stor grad bygget opp rundt de samme beregningselementene, men er noe forskjellige med hensyn til opptjening og utmåling. Både alderspensjon og uførepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon og/eller særtillegg.

Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av trygdetid (den tiden man har vært medlem av folketrygden), og er uavhengig både av tidligere inntekt og innbetalt avgift. Som trygdetid regnes tidsrom mellom fylte 16 år og til og med fylte 66 år. Full grunnpensjon ytes ved minst 40 års trygdetid. Ved utmåling av grunnpensjon til alderspensjonister legges til grunn faktisk trygdetid. Ved utmåling av uførepensjon legges til grunn faktisk trygdetid plus fremtidig trygdetid, det vil si perioden fra uføretidspunktet og til og med det året vedkommende fyller 66 år.

Tilleggspensjonen for alders- og uførepensjonister avhenger av deres tidligere inntekt. For hvert år med pensjonsgivende inntekt beregnes det pensjonspoeng. Stort sett er dette inntekt opptjent ved arbeid. Kapitalinntekt faller utenfor. Pensjonspoengene beregnes ved at man fra den pensjonsgivende inntekten trekker folketrygdens grunnbeløp (56 861 kroner pr. 1. mai 2003). Differansen divideres deretter med grunnbeløpet. Det regnes ikke med høyere inntekter enn 12 ganger grunnbeløpet, og for inntekt mellom 6 og 12 ganger grunnbeløpet medregnes bare en tredjedel.

Før man regner ut tilleggspensjonen, må pensjonspoengene regnes om til et sluttpoengtall. Dette fremkommer ved et gjennomsnitt av de 20 beste årene. For alderspensjonister benyttes faktiske poengår. For uførepensjonister gjelder regler om godskriving av fremtidige pensjonspoeng. Slike poeng gis fra og med uføreåret og til og med det året vedkommende fyller 66 år. De fremtidige pensjonspoengene fastsettes til det gunstigste av gjennomsnittet av pensjonspoengene de tre siste årene og gjennomsnittet av pensjonspoengene vedkommende har for halvparten av alle poengårene. Hensikten er at uførepensjonen ikke skal bli mindre for personer som blir uføre på et tidspunkt de ikke har hatt anledning til å tjene opp flere pensjonspoeng enn om de hadde fortsatt i arbeid frem til ordinær pensjonsalder.

Personer som er født uføre eller blir uføre før fylte 26 år får medregnet fremtidige pensjonspoeng på minst 3,3 for hvert år, tilsvarende en garantipensjon på ca. 135 000 kroner pr. år for enslige pensjonister.

Tilleggspensjonen utgjør 42 pst. av folketrygdens grunnbeløp multiplisert med sluttpoengtallet. For å ha rett til full tilleggspensjon må man ha 40 poengår. Særtillegg ytes til personer som ikke har tjent opp tilleggspensjon, eller har opptjent tilleggspensjon som er lavere enn særtillegget.

12.2.3 Nye beregningsregler for rehabiliteringspenger og attføringspenger

Reglene for beregning av attføringspenger og rehabiliteringspenger fra folketrygden er endret fra 1. januar 2002. Formålet har vært å harmonisere og forenkle beregningsreglene og løsrive dem fra pensjonssystemet. De skal i større grad framstå som midlertidige ytelser med sikte på overgang til inntektsgivende arbeid.

Rehabiliteringspenger og attføringspenger ble før 2002 beregnet på samme måte som uførepensjon. For å markere at rehabiliteringspenger og attføringspenger er midlertidige ytelser hvor siktemålet er tilbakeføring til arbeid, er det vedtatt å beregne disse stønadene som andre korttidsytelser. En har valgt en dagpengelignende løsning der inntekten året før arbeidsevnen ble nedsatt, eller gjennomsnittet av inntekten de tre siste årene, legges til grunn for beregning av ytelsene. Inntekt over 6 G regnes ikke med i grunnlaget for rehabiliteringspenger og attføringspenger. Ytelsen utgjør 66 pst. av inntektsgrunnlaget, med en min­steytelse som fra 1. januar 2004 øker fra 1,6 G til 1,8 G. Det vil si om lag tilsvarende minstepensjon for enslig pensjonist. Minsteytelsen vil med gjeldende grunnbeløp pr. 1. mai 2003 utgjøre 102 350 kroner pr. år.

Personer med alvorlige lidelser som får nedsatt arbeidsevne før fylte 26 år, får beregnet rehabiliteringspenger etter spesielle regler som sikrer dem omtrent samme stønadsnivå som de ville ha fått som uførepensjonist med garantert tilleggspensjon. Minsteytelsen for denne gruppen er på 2,4 G (136 466 kroner pr. år). Det vil si beløpsmessig nær garantipensjon for unge uføre.

Stønadsmottakere som forsørger barn under 18 år har krav på barnetillegg (for tiden 17 kroner pr. barn pr. dag). Rehabiliteringspenger og attføringspenger inklusive barnetillegg skal ikke utgjøre mer enn 90 pst. av beregningsgrunnlaget.

Rehabiliteringspenger og attføringspenger er etter omleggingen pensjonsgivende inntekt og skattlegges som arbeidsinntekt.

12.2.4 Tidsbegrenset uførestønad

Det er nylig vedtatt å dele nåværende uførepensjon i en tidsbegrenset uførestønad og en varig uførepensjon. Den tidsbegrensede stønaden skal tilstås for en periode på ett til fire år når det er mulighet for at stønadsmottakeren skal komme tilbake i arbeid. Ordningen trer i kraft fra 1. januar 2004.

Varig uførepensjon skal i utgangspunktet forbeholdes personer som er 100 pst. varig uføre uten utsikt til å komme tilbake i arbeid. Det skal imidlertid også kunne gis varig uførepensjon i kombinasjon med arbeid når fremtidig arbeidsevne er avklart. Inngangsvilkårene er de samme i begge ordningene.

Den tidsbegrensede stønaden skal beregnes på samme måte som rehabiliteringspenger og attføringspenger. Det vil si at pensjonsgivende inntekt i kalenderåret før arbeidsevnen ble nedsatt, eventuelt gjennomsnittet av de tre siste årene skal legges til grunn. Stønadsnivået skal utgjøre 66 pst. av inntektsgrunnlaget på samme måte som for rehabiliteringspenger og attføringspenger.

Minsteytelsen er 1,8 G (ca. 102 350 kr. pr. år). Stønaden skal være pensjonsgivende inntekt, og skal skattlegges på samme måte som rehabiliteringspenger og attføringspenger med unntak av at personer med midlertidig uførepensjon skal ha særfradrag for uførhet.

Personer med varig uførepensjon skal kunne ha en årlig arbeidsinntekt på 1 G ved siden av pensjonen når det er gått ett år etter at ytelsen ble innvilget før uføregraden revurderes. Tilsvarende vil gjelde for tidsbegrenset uførepensjon.

Det innføres en stønadstak for tidsbegrenset uførepensjon og varig uførepensjon, slik at summen av ytelse og pensjonsgivende inntekt ikke kan overstige det inntektsnivået man hadde før uførhet.

Det er lagt til grunn at ca. 40 pst. av nye tilfeller vil få tidsbegrenset uførestønad.

12.2.5 Omlegging av den svenske førtidspensjonsordningen (uførepensjon)

Det svenske førtidspensjonssystemet (tilsvarer vårt uførepensjonssystem) er fra 1. januar 2004 erstattet med helt nye ordninger. De nye reglene for «sjukersättning» og «aktivitetsersättning» er en del av sykeforsikringssystemet. Målet har vært å få et samlet og helhetlig stønadssystem for personer med helseproblemer og nedsatt arbeidsevne som følge av det. Dette systemet er helt atskilt fra alderspensjonssystemet.

Stønad ved langvarig eller varig arbeidsuførhet på grunn av sykdom har fått betegnelsen «sjukersättning». Personer med midlertidig arbeidsuførhet (minst ett år) får «tidsbegränsad sjukersättning». «Sjukersättning» gis til personer mellom 30 og 65 år. Personer under 30 år skal ha «aktivitetsersättning». Det gis hel, , eller stønad, avhengig av grad av arbeidsuførhet.

Det nye stønadssystemet består av en inntektsrelatert standardsikring og en minstegaranti. Den inntektsrelaterte stønaden skal beregnes på grunnlag av de tre høyeste inntektsårene i en periode («ramtiden») før arbeidsuførheten inntraff. Lengden på rammetiden er avhengig av stønadsmottakerens alder. Stønadsmottakere som er 53 år og eldre får beregnet stønad på grunnlag av gjennomsnittet av de beste 3 inntektsårene i løpet av de siste 5 årene. For personer som er 50, 51 og 52 år på innvilgelsestidspunktet er rammetiden 6 år, mens stønadsmottakere som er 47, 48 og 49 år har en rammetid på 7 år. For personer som er 46 år og yngre er rammetiden på 8 år. Botid i Sverige har ikke betydning for størrelsen på den inntektsrelaterte stønaden.

«Aktivitetsersättningen» som gis til personer mellom 19 og 30 år beregnes på grunnlag av de to høyeste inntektsårene over en treårsperiode. Denne stønaden tilstås for inntil 3 år av gangen. Personer i alderen 19 til 29 år som fyller inngangsvilkårene har rett til 100 pst. ytelse uten prøving av arbeidsevnen, så lenge de er under utdanning på grunnskole- eller gymnasnivå.

Minstegarantien gis til personer som ikke har hatt inntekt i opptjeningsperioden eller har hatt lav inntekt. Nivået på denne ytelsen er avhengig av stønadsmottakerens alder. De yngste, under 21 år, får stønad på 2,10 ganger basbeloppet (basbeloppet = SEK 38 600 for 2003). Mellom 21 og 29 år er minstegarantien lik 2,35 ganger basbeloppet, og for de som er 30 år og eldre 2,40 ganger basbeloppet. Nivået på minstegarantien er i motsetning til den inntektsrelatere stønaden, avhengig av botid. Det er krav om minst 3 års botid/forsikringstid for å få minstegarantien og minst 40 år for å få full uttelling.

Den inntektsrelaterte stønaden utgjør 64 pst. av inntektsgrunnlaget. Stønadene skattlegges som vanlig arbeidsinntekt. Personer som mottok førtidspensjon før 1. januar 2003 vil få omgjort stønaden til «sjukersättning» på omtrent samme nivå.

Den inntektsrelaterte stønaden er pensjonsgivende i forhold til framtidig alderspensjon. Inntekten som ble lagt til grunn ved beregning av «sjukersättningen» utgjør også alderspensjonsgrunnlaget, fratrukket et beløp som tilsvarer pensjonsavgiften til alderspensjon (18,5 pst.). Pensjonsavgiften til alderspensjon for personer med «sjukersättning» finansieres over statsbudsjettet.

12.2.6 Konsekvenser for uførepensjon ved et nytt alderspensjonssystem i Norge

Teknisk sett er det i og for seg ikke noe i veien for at en beholder dagens beregningsregler for uførepensjon, selv om alderspensjonssystemet legges om. Det er imidlertid et hensiktsmessighetsspørsmål om hvor mange sett av ulike typer beregningsregler en ønsker å ha for løpende kontantytelser i folketrygden.

Det er allerede tatt et steg i Norge i retning av å løsrive beregningsreglene for en del av de sykdomsrelaterte ytelsene fra beregningsreglene for alderspensjon. Rehabiliteringspenger og attføringspenger beregnes fra 2002 med 66 pst. av inntekten forut for at stønadsbehovet oppsto. Ordningen med tidsbegrensede uførestønad som trer i kraft 1. januar 2004, vil bli beregnet på tilsvarende måte.

Behov for nærmere utredning

Med forslaget til en modernisert folketrygd som beskrevet i kapittel 7, kan det bli problematisk å videreføre en forutsetning om at uførepensjonen skal være utformet etter samme prinsipper som alderspensjonen, og med stort sett samme beregningsmåte for ytelsene, slik tilfellet er i dag. En viktig grunn til dette er at modernisert folketrygd ikke lenger vil ha én veldefinert pensjonsalder som gjelder for alle, jf. dagens krav om fylte 67 år for uttak av alderspensjon. Det vil dermed heller ikke finnes noe tilsvarende naturlig ankerfeste for «beregnet fremtidig opptjening» innenfor uførepensjonsordningen. Alderspensjon i modernisert folketrygd har dessuten en tydeligere oppsparingsmekanisme enn ordningen har i dagens folketrygd, mens uførepensjon og etterlattepensjon fortsatt vil være mer forsikringsbaserte ordninger.

I utgangspunktet vil det dermed være ganske åpent hva slags utforming uførepensjonssystemet bør få. Perspektivet blir enda videre om en tenker seg andre løsninger for alderspensjonen enn den som er beskrevet i kapittel 7. Problemstillingene vil for eksempel være svært annerledes i forbindelse med et alternativ hvor folketrygdens ansvar for alderspensjon begrenses til en felles minsteytelse for alle. Da vil all tilleggspensjon måtte tenkes opptjent utenfor folketrygden, enten gjennom obligatorisk tjenestepensjon eller egen pensjonsforsikring. Det ville da også være nærliggende å legge det alt vesentlige av uføre- og etterlattepensjonen til slike ordninger. Dette ville imidlertid ikke være noe alternativ for en del grupper, blant annet gruppen av fødte uføre.

Mens det primære formål med uførepensjon er inntektssikring ved uførhet i yrkesaktiv alder, forutsetter alderspensjonsordningen normal opptjening hele tiden frem til alderpensjon tas ut. For alderspensjon vil pensjonsuttak være frivillig mellom 62 og 70 år, samtidig som den enkelte skal kunne se seg tjent med fortsatt å stå i arbeid etter dette. Innen uførepensjon er det tilsvarende et sentralt hensyn at den som av helsemessige grunner ikke lenger fungerer fullt ut som før, likevel skal kunne fortsette sin yrkesaktivitet så lenge som mulig. Det kan skje i en kombinasjon av arbeid og trygd, for eksempel gradert uførepensjon, og det er igjen viktig at dette skal lønne seg for den enkelte. Det vil si en klar parallell til at utsatt uttak av alderspensjon må svare seg.

Mange personer som fortsetter å arbeide kan få problemer som hos andre ville ført til søknad om uførepensjon, særlig når de begynner å nærme seg ordinær pensjonsalder. Her er individuell motivasjon, forholdene på arbeidsplassen og en rekke andre forhold av betydning. Gruppen av personer som kan tenkes å ha rettigheter i begge ordninger utgjør en ny ufordring for uførepensjonsordningen i folketrygden, når det innføres fleksibel alderspensjon. Det er i begge ordninger et mål å oppmuntre til sent uttak av pensjon, og med hensyn til folketrygdens bærekraft kan dette hensynet vise seg å være vel så viktig for uførepensjon som for alderspensjon.

Det er også en utfordring å sikre at de to ordningene på hensiktsmessig måte kan virke parallelt uten at det oppstår gjensidig ugunstige vekselvirkninger. Problemstillingen er særlig tydelig i årene opp mot laveste uttaksalder for alderspensjon og i intervallet før valgfritt uttak. Det bør unngås at enkeltpersoner som i utgangspunktet har plager som kunne tilsi godkjent uførhet, men som likevel er motivert til å fortsette i arbeid, vil tape økonomisk på å fortsette. Tilsvarende bør den som faktisk forsøker å stå i arbeid lengst mulig, for eksempel gjennom å ta en mindre krevende jobb, samlet sett har noe igjen for dette, selv om det endelige utfallet er uførepensjon.

Den nærmere utformingen av uførepensjonssystemet vil i noen grad også være avhengig av hvilke vilkår som legges til grunn for å få rett til uførepensjon. Pensjonskommisjonen har i sitt arbeid ikke gått inn på inngangsvilkårene for uførpensjon. Videre vil det være hensiktsmessig å vurdere de ulike stønadsordningene for personer som av helsemessige årsaker ikke er arbeid i sammenheng. Pensjonskommisjonen tilrår på denne bakgrunn at den nærmere utformingen av folketrygdens fremtidig uførepensjonssystem bør utredes videre i lys av kommisjonens forslag til et nytt alderspensjonssystem og oppfølgningen av det. En bør også se nærmere på hvordan bedriftene kan motiveres til å finne alternativer til uførepensjonering.

Beregning av alderspensjon for personer med varig uførepensjon

Spørsmål som må vurderes og tas stilling til i det videre arbeidet er hvordan alderspen­sjonen skal beregnes for personer som har mottatt uførepensjon, fra hvilket tidspunkt overgang til alderspensjon skal foregå, og den øvre aldersgrense for når det skal være mulig å ta ut uførepensjon.

Alderspensjon for tidligere uførepensjonister kan i prinsippet beregnes på to ulike måter. Alderspensjonen kan enten beregnes på grunnlag av selve uføreytelsen, eller ut fra det inntektsgrunnlaget som ligger til grunn for uføreytelsen.

Rehabiliteringspenger og attføringspenger er gjort til pensjonsgivende inntekt, og fra 1. januar 2004 gjelder det samme for den nye ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Ytelsene blir som nevnt beregnet som en prosentsats av et nærmere angitt inntektsgrunnlag, og det er selve ytelsene som danner grunnlag for opptjening av alderspensjon. Dette er gjort blant annet for å markere at dette er midlertidige ytelser som bare skal gis for begrensede tidsperioder i den enkeltes yrkesaktive alder.

Opptjening av alderspensjon på bakgrunn av varig uførepensjon stiller seg noe annerledes enn opptjening på bakgrunn av korttidsytelser. Korttidsytelser gis for begrensede perioder, og påvirker dermed opptjening av alderspensjon i mindre grad enn ytelser som gis over flere år i løpet av yrkesaktiv alder. Dersom det ikke tas hensyn til at en uførepensjon ofte er betydelig lavere enn det inntektsgrunnlaget den springer ut fra, vil en alderspensjon basert på utbetalt uførepensjon i mange tilfeller kunne bli meget lav. Konsekvensen vil i så fall bli at en god del personer som har mottatt varig uførepensjon over en lengre periode, vil ende opp med minstepensjon som alderspensjonister.

Ved beregning av alderspensjon for personer som har mottatt uførepensjon legges det i Sverige til grunn den inntekten som vedkommende hadde før uføretidspunktet. Dette bygger på det samme prinsipp som dagens uførepensjon i Norge, der en beregner fremtidige pensjonspoeng frem til ordinær pensjonsalder. Dette er en gunstigere ordning enn den som i dag gjelder for stønadsmottakere med rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad. Ved varig uførepensjon synes det etter Pensjonskommisjonens oppfatning rimelig at pensjonsgrunnlaget for beregning av alderspensjon tar utgangspunkt i den inntekten man hadde før uføretidspunktet. Det kan også være grunn til å se nærmere på forholdet mellom pensjonene til de som blir uføre i ung alder og de som blir uføre senere i livet.

Overgang fra uførepensjon til alderspensjon

Det må også tas stilling til fra hvilket tidspunkt en uførepensjon skal avløses av alderspensjon. Ved en fleksibel alderspensjon mellom 62 og 70 år som er foreslått for modernisert folketrygd, er det som nevnt ikke gitt å definere en ordinær pensjonsalder der det er naturlig med overgang til alderspensjon og samtidig stanse videre opptjening av alderspensjonsrettigheter. Valg av overgangstidspunkt fra uførepensjon til alderspensjon vil imidlertid ha stor betydning for den enkeltes alderspensjonsnivå. Jo senere overgangen skjer, desto større opptjening vil den enkelte pensjonist kunne få. Samtidig vil valg av tidspunkt for opptjening av alderspensjonsrettigheter ha konsekvenser for det samlede utgiftsnivået.

Laveste alder for uttak av alderspensjon er i modernisert folketrygd foreslått til 62 år. Det kunne dermed synes naturlig at overgang fra uførepensjon til alderspensjon automatisk skjer fra dette tidspunktet. Som påvist under kapittel 9 om fleksibilitet i alderspensjonssystemet, kreves det imidlertid opptjening av et visst omfang for å komme over det garanterte minstenivået i pensjonssystemet ved uttak alderspensjon fra tidligste uttakstidspunkt. En systematisk omregning og overgang til alderspensjon fra 62 år, vil dermed føre til at en god del uførepensjonister ender opp med en pensjon på garantinivået som alderspensjonister.

Yrkesaktive som velger å ta ut alderspensjon fra tidligste tidspunkt, vil i hovedsak gjøre dette etter en nærmere overveielse der pensjonsnivået vil inngå i en helhetsvurdering. Personer som av helsemessige årsaker har falt helt eller delvis ut av arbeidslivet, står imidlertid ikke overfor de samme valgmulighetene som yrkesaktive. Det synes derfor hensiktsmessig at automatisk overgang og omregning fra uførepensjon til alderspensjon skjer fra et senere tidspunkt enn tidligste mulige uttak av alderspensjon.

Med utgangspunkt i dagens folketrygd og ordinær pensjonsalder synes det naturlig å legge til grunn at overgang og omregning fra uførepensjon til alderspensjon bør skje ved fylte 67 år. Dette er imidlertid spørsmål som må vurderes nærmere i forbindelse med videre utredning av folketrygdens fremtidige uføresystem.

Delingstall

I kapittel 7 er det foreslått en ordning med delingstall i forbindelse med utmåling av alderspensjon for å sikre et bærekraftig pensjonssystem over tid. Delingstallet er ment å gjenspeile utviklingen i befolkningens levealder, og får konsekvenser for beregning og utmåling av de enkelte fødselskohorters alderspensjon. Yngre fødselskohorter, som forventes å leve lenger enn eldre kohorter, vil få utbetalt lavere årlig pensjon når levealderen øker, forutsatt samme pensjoneringstidspunkt. Spørsmålet er om alderspensjon til uførepensjonister skal utmåles med hensyn til utviklingen i delingstall og befolkningens levealder.

Når delingstallet øker, kan yrkesaktive kompensere for lavere årlig alderspensjon ved å forlenge yrkeskarrieren. For hvert år levealderen øker, kan effekten av delingstallet utlignes ved å arbeide om lag åtte måneder lenger. Uføre vil ikke ha den samme muligheten til å kompensere for lavere årlig pensjon når levealderen øker.

Ordningen med delingstall er sentralt ved forslaget til modernisert folketrygd. Dersom uførepensjonister unntas fra delingstall ved utmåling av alderspensjon, vil denne gruppen systematisk bli begunstiget i forhold til yrkesaktive. En slik forskjellsbehandling vil kunne føre til et press på uførepensjonsordningen ved at det kan bli gunstigere å bli alderspensjonist via uførepensjonsordningen i stedet for å komme direkte fra arbeidslivet.

Med overgang og omregning til alderspensjon ved fylte 67 år, mener Pensjonskommisjonen at også uførepensjonister bør omfattes av ordningen med delingstall. Dersom befolkningsutviklingen på et senere tidspunkt viser seg å føre til uheldige skjevheter, bør omregningstidspunktet for overgang fra uførepensjon til alderspensjon revurderes.

Øvre aldersgrense for uttak av uførepensjon

I et fleksibelt alderspensjonssystem vil det være en rekke personer som av ulike grunner velger å forlate arbeidslivet ved første pensjoneringsmulighet. Deres pensjon blir da utmålt i forhold til pensjoneringstidspunktet, og blir dermed lavere enn om vedkommende hadde fortsatt lenger i arbeid. Dette reiser spørsmål om det skal være adgang til uførepensjon etter at laveste pensjonsalder i alderspensjonssystemet er nådd.

Som tidligere nevnt kreves det yrkesaktivitet og pensjonsopptjening av et visst omfang for å komme over garantinivået i modernisert folketrygd ved uttak av pensjon før fylte 67 år. Arbeidsføre 62-åringer vil stå overfor et reelt valg i modernisert folketrygd. De kan velge å pensjonere seg mot en varig avkortet ytelse, eller å fortsette i arbeid samtidig som ytelsesnivået for utsatt pensjon øker. Personer som av helsemessige årsaker ikke kan fortsette i arbeide etter 62 år, står ikke overfor den samme valgmuligheten som arbeidsføre og kan ikke påvirke alderspensjonsnivået på tilsvarende måte.

I Sverige kan en ta ut alderspensjon fra 61 år. For de fleste som mottar «sjukersättning» vil det imidlertid være økonomisk lønnsomt å beholde denne stønaden fram til 65 år fordi, de da fortsatt vil tjene opp alderspensjonsrettigheter. Det har vært vurdert om personer som har fylt 61 år og som fyller vilkårene for inntektsrelatert alderspensjon skal ha rett til å ta ut «sjukersättning» eller om vedkommende må ta ut alderspensjon. En har kommet fram til at det skal være mulig å få «sjukersättning» også etter fylte 61 år, selv om en kan ta ut førtids alderspensjon fra samme alder.

Med mulighet for uttak av uførepensjon etter fylte 62 år og fortsatt opptjening av alderspensjonsrettigheter frem til fylte 67 år, kan uførepensjon bli et gunstigere tilbud enn frivillig uttak av en varig avkortet alderspensjon fra fylte 62 år. Bedre uføreytelser enn alderspensjon etter fylte 62 år, vil dermed kunne føre til et betydelig press på uførepensjonsordningen.

På grunn av at personer som av helsemessige årsaker mer eller mindre er forhindret fra å fortsette i arbeid, og dermed ikke står overfor de samme valgmuligheter som arbeidsføre, mener pensjonskommisjonen at uførepensjon skal kunne innvilges også mellom fylte 62 år og 67 år, som i dag. De nærmere vilkårene for rett til uførepensjon når det samtidig foreligger rett til alderspensjon bør vurderes i forbindelse med det videre arbeidet med å utforme folketrygdens uførestønad i lys av modernisert folketrygd.

Regulering av løpende varig uførepensjon

I kapittel 7 er det foreslått å skille mellom verdisikringen av henholdsvis pensjonsopptjeningen som yrkesaktiv og pensjonsutbetalingen som alderspensjonist i modernisert folketrygd. Opptjente pensjonsrettigheter som yrkesaktiv er foreslått indeksert i samsvar med den gjennomsnittlige lønnsutviklingen i samfunnet, slik at pensjonsrettighetene ikke taper seg i verdi over tid. Utbetalt alderspensjon er imidlertid foreslått regulert etter en indeks basert på en kombinasjon av prisvekst og lønnsvekst.

Personer som blir uføre i relativt ung alder kan ha uførestønad som hovedinntektskilde i store deler av sitt voksne liv. I likhet med yrkesaktive kan de ha etableringskostnader og utgifter til forsørgelse av familie gjennom store deler av livet. Dersom løpende uførepensjon reguleres på samme måte som utbetalt alderspensjon, vil uføre sakke akterut i forhold til yrkesaktive. For at det ikke skal oppstå for store sosiale forskjeller mellom yrkesaktive og uføre, er det viktig å sikre varige uføre en inntektsutvikling som gjenspeiler velstandsutviklingen i samfunnet. Pensjonskommisjonen tilrår på denne bakgrunn at varig uførepensjon lønnsindekseres. Det er imidlertid et spørsmål om hvor lenge lønnsindekseringen skal gjelde. I modenisert folketrygd er det foreslått at løpende alderspensjon skal indekseres med et veid gjennomsnitt av lønns- og prisveksten. Det bør blant annet vurderes å gå over til samme indeksering som vil gjelde for alderspensjon fra fylte 62 år.

Innfasing av modernisert folketrygd og forholdet til personer med varig uførepensjon

Alderspensjonsreformen er i kapittel 13 foreslått å gjelde fullt ut for alle født etter 1964, mens personer født i 1950 og tidligere skal få sin alderspensjon beregnet etter dagens system. Personer som er født i de mellomliggende årene vil få sin pensjon forholdsmessig beregnet etter begge systemer avhengig av fødselsår.

Yrkesaktive som helt eller delvis omfattes av reformen, vil på grunn relativt ung alder ha tid og anledning til å innrette seg etter det nye systemet. Uføre vil ikke ha den samme muligheten, og det er derfor et spørsmål om uførepensjonister bør håndteres annerledes enn yrkesaktive med hensyn til innfasing av modernisert folketrygd. Det bør i det videre arbeidet med nærmere utforming av uførepensjonssystemet blant annet vurderes om personer over en viss alder som allerede mottar uførepensjon, ikke skal omfattes av alderspensjonsreformen.

12.3 Pensjon til etterlatte

12.3.1 Innledning

Utviklingen i familie og forsørgingsmønsteret taler for at det kan bli vanskeligere å bygge en pensjonspolitikk basert på at forsørgelse gjennom ekteskap er den dominerende familietypen. Utviklingen går heller i retning av at hver enkelt voksen forutsettes å forsørge seg selv, og at kvinner og menn har individuelle rettigheter, med mindre hensyn til ekteskapsstatus. Alternativet til familie eller husholdsenheten er et mer individualisert pensjonssystem. I en rendyrket form vil et slikt system behandle alle likt, uten hensyn til familiesituasjonen. Enslige, gifte og samboere vil da ha de samme pensjonsrettighetene. En slik løsning vil kreve vidtgående endringer.

12.3.2 Barnepensjon og etterlattepensjon til gjenlevende under 67 år

Gjenlevende ektefelle som er yngre enn 67 år, har rett til etterlattepensjon hvis avdøde i de siste tre årene fram til dødsfallet var medlem i trygden. Det samme gjelder dersom avdøde mottok pensjon fra folketrygden de tre siste årene før dødsfallet. Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av avdødes trygdetid. Trygdetiden fastsettes som om den avdøde på dødsfalltidspunktet hadde fått rett til uførepensjon eller alderspensjon, det vil si den trygdetiden som avdøde ville hatt ved fylte 67 år. Tilleggspensjonen svarer til 55 pst. av den tilleggspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist regnet etter hel uførhet, eller som alderspensjonist. Dersom den avdøde ikke hadde tjent opp noen tilleggspensjon, eller den opptjente tilleggspensjonen er liten, gis det særtillegg etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Etterlattepensjonen til gjenlevende ektefeller er inntektsprøvet. Forventet inntekt over G medfører avkorting på 40 prosent. For etterlatte under 55 år legges det automatisk til grunn en inntekt på to ganger folketrygdens grunnbeløp dersom gjenlevende ikke har rimelig grunn til å ha en lavere inntekt.

Ugifte personer som ikke har fylt 67 år og som har hatt tilsyn med og pleie av andre nærstående kan på visse vilkår få en inntektsprøvet pensjon eller overgangsstønad. Pensjonen består av grunnpensjon og av et særtillegg. Pensjonen blir redusert dersom det kan forventes at vedkommende kan ha egen arbeidsinntekt.

Barnepensjon ytes dersom en av foreldrene eller begge er døde. Pensjonen ytes frem til barnet fyller 18 år. Hvis barnet er under utdanning, ytes pensjonen frem til det fyller 20 år. Dersom en av foreldrene dør, utgjør pensjonen for det eldste barnet 0,4 G, og for hvert av de andre barna 0,25 G. Den samlede pensjonen deles likt mellom barna. Dersom begge foreldrene er døde, får det eldste barnet like stor pensjon som den av foreldrene med størst etterlattepensjon ville fått. Det nest eldste barnet får 0,4 G, de andre barna 0,25 G hver. Den samlede pensjonen deles likt mellom barna. Barnepensjonen ytes for en begrenset periode når barnet er i en alder der det ikke kan forventes at det forsørger seg selv. Endringer i familie- og samlivsmønsteret har følgelig ikke endret behovet for barnepensjon. Behovet for en slik ytelse i et eventuelt nytt pensjonssystem i fremtiden blir ikke drøftet nærmere.

I 2002 var det 40 412 etterlattepensjonister i folketrygden. Det vil si etterlatte som ikke mottar alders- eller uførepensjon. Av dette var 25 914 etterlatte ektefeller (under 67 år), 14 275 barnepensjonister, og 223 etterlatte familiepleiere. Hele 93 pst. av gjenlevende ektefeller med etterlattepensjon er kvinner, og om lag 64 pst. er over 55 år. I løpet av 1990-tallet ble det stadig færre gjenlevende ektefeller med etterlattepensjon. Hovedforklaringen er lavere dødelighet for personer mellom 16 og 66 år, særlig blant menn, og ikke minst økt yrkesaktivitet blant kvinner.

Det er ingen andre pensjonistgrupper som har så høye individuelle inntekter som gjenlevende ektefeller med etterlattepensjon. I 1999 hadde denne gruppen pensjonister en gjennomsnittlig samlet inntekt på rundt 235 000 kroner. Dette utgjorde 50 pst. mer enn uførepensjonistene og 60 pst. mer enn alderspensjonistene. Det høye inntektsnivået skyldes at mange etterlatte er yrkesaktive. I 1999 var rundt halvparten av samlet inntekt arbeidsinntekt, mens pensjon fra folketrygden utgjorde 28 pst.

Pensjon fra folketrygden utgjorde en større andel av den samlede inntekten på begynnelsen av 1990-tallet enn på slutten, mens arbeidsinntekten utgjorde en større andel av samlet inntekt på slutten av 1990-tallet enn på begynnelsen. Sammenlignet med andre pensjonisthusholdninger og befolkningen generelt er det en lavere andel etterlatte i lavinntektsgruppene. Andelen etterlatte i lavinntektsgruppene har også blitt mindre i løpet av 1990-årene.

Kun et fåtall av etterlattepensjonshusholdningene mottar bostøtte eller sosialhjelp. De etterlattepensjonshusholdningene med lavest inntekt kjennetegnes med at mange er aleneboende og noe eldre enn gjennomsnittet.

Formuesutviklingen har vært gunstig for etterlatte. Særlig i siste halvdel av 1990-tallet økte gjennomsnittsformuen betydelig for denne gruppen.

En fullstendig rendyrking av prinsippet om individbaserte ytelser forutsetter et samfunn der menn og kvinner er likestilt i utgangspunktet. Det vil blant annet si et samfunn med lik deling av omsorgsoppgavene og like muligheter for menn og kvinner i arbeidslivet. Formelt gir etterlattepensjonen like rettigheter til menn og kvinner, men i praksis må etterlattepensjonen først og fremst vurderes i forhold til kvinner. Enkemenn vil som regel få så lav bruttopensjon og samtidig ha så høy arbeidsinntekt at det ikke kommer noen etterlattepensjon til utbetaling. Dessuten er det fortsatt slik at menn gjennomgående dør tidligere enn kvinner.

Etter hvert er det blitt stadig flere kvinner som fortsetter i inntektsgivende arbeid etter at de har stiftet familie og fått barn. Gifte kvinner har i langt større grad arbeidsinntekt og opptjener egne pensjonsrettigheter enn tidligere. Riktignok er det fortsatt slik at kvinner gjennomgående har lavere inntekter enn menn og at det vanligvis er kvinner som har størst fravær fra arbeidslivet på grunn av ulønnete omsorgsoppgaver i familien.

Økt yrkesaktivitet blant kvinner har ført til at man både i Danmark og Sverige har avviklet sine etterlattepensjonsordninger, men med lange overgangsordninger. I realiteten vil begge disse landene ha ordninger for etterlatte i flere år fremover.

Det kan i prinsippet reises mange spørsmål om etterlattepensjonering av voksne personer i arbeidsdyktig alder. Det kan hevdes at etterlattepensjonering bygger på og støtter opp under et gammeldags kvinnesyn, der kvinner i utgangspunktet betraktes som forsørget, og ikke som selvstendige inntektstakere. Videre er det også hevdet at etterlattepensjoneringen kan virke passiviserende. Den gir rett til pensjon for personer som kan ha mange yrkesaktive år foran seg. Nå er riktignok kravene til yrkesrettet aktivitet skjerpet for gjenlevende under 55 år. Dessuten legger etterlattepensjonen i dag stor vekt på ekteskapelig status og mindre vekt på faktisk samlivsform. Det er bare når det har foreligget et formelt ekteskap og når samboere har felles barn, det foreligger rett til etterlattepensjon. Personer som har vært samboere gjennom et langt liv uten at de har felles barn eller vært gift med hverandre, har ikke rett til etterlattepensjon etter hverandre. Pensjonen faller bort når det inngås nytt ekteskap, men ikke når den etterlatte innleder et nytt samboerforhold.

Det er fortsatt en del kvinner som lever i et tradisjonelt ekteskap med mannen som hovedinntektstaker. Disse kvinnene har et reelt behov for økonomisk trygghet mot tap av forsørger. Enkelte vil også hevde at pensjons- og trygdesystemet ikke bør være nøytrale, men tvert i mot aktivt støtte opp om ekteskapet som samlivsform. Menn har i dag som oftest høyere inntekt, lengre yrkeskarriere og høyere pensjonsopptjening enn kvinner. Bortfall av etterlattepensjon kan føre til økt utrygghet og lavere eller mer usikker standardtrygghet for kvinner. Dagens etterlattepensjon har innebygd fleksibilitet som gjør at den i stor grad trappes automatisk ned etter hvert som yrkesaktiviteten øker.

Det er rimelig klart at etter hvert som stadig flere kvinner har egen arbeidsinntekt, vil behovet for etterlattepensjon avta. Kvinners yrkesaktivitet steg betydelig i 1970- og 1980-årene, noe som vil heve kvinners pensjonsnivå i fremtiden. Kvinner som var unge i disse årene blir imidlertid ikke pensjonister før om rundt 20 år, slik at etterlattepensjonen ikke har utspilt sin rolle pr. i dag.

Så lenge kvinner og menn tilpasser seg forskjellig når det gjelder omsorgsarbeid og inntektsgivende arbeid, vil etterlattepensjonen gi kvinner en viktig inntektssikring ved ektefellens dødsfall også i årene fremover. Ordningen vil imidlertid ha et avtakende behov over tid. Pensjonskommisjonen har på denne bakgrunn kommet til at det fortsatt bør være en ordning med etterlattepensjon til gjenlevende ektefelle i modernisert folketrygd, og at ytelsesnivået bør ligge på om lag samme nivå som i dag.

En reform av folketrygdens alderspensjonssystem påvirker også reglene for beregning av etterlatteytelser til barn og voksne. Et første spørsmål er om hvordan disse ytelsene skal tilpasses reglene opptjening av pensjonsrettigheter og beregning av pensjonsytelser i forslaget til modernisert folketrygd. Et annet spørsmål det må tas stilling til er overgangen fra nåværende regler til regler som er tilpasset forslaget om modernisert folketrygd. Det vil si hva som skal gjelde av regler for utmåling av etterlattepensjoner i overgangsperioden frem til modernisert folketrygd er fullt innfaset.

Kommisjonen har ikke vurdert de nærmere vilkårene for rett til folketrygdens etterlatteytelser. Det vil si at en har avstått fra å vurdere endringer med hensyn til for eksempel, i hvilke situasjoner, for hvor lang tid, og til hvilken alder etterlatteytelser skal gis til barn og voksne.

Det må tas stilling til om en skal videreføre dagens prinsipp om at etterlatteytelsene beregnes på bakgrunn av avdødes pensjonsrettigheter i folketrygden, eller om disse ytelsene beregningsteknisk bør løsrives fra alderspensjonssystemet. Dersom en ønsker å videreføre koplingen mellom alderspensjonssystemet og etterlatteytelsene, er det behov for visse tilpasninger i forhold til forslaget om modernisert folketrygd. Dette har sammenheng med at dagens folketrygd består av to elementer – en grunnpensjon som ytes uavhengig av tidligere inntekt og en tilleggspensjon som er utmålt på bakgrunn av tidligere inntekt. Mens det i henhold til forslaget om modernisert folketrygd ytes en inntektspensjon som er proporsjonal med tidligere inntekt. Personer som ikke har tjent opp inntektspensjon eller som har tjent opp en lav inntektspensjon får likevel økt pensjonsnivået gjennom et garantitillegg som sikrer et minstenivå på pensjonen.

Bortfallet av folketrygdens grunnpensjon i modernisert folketrygd innebærer at det også må tas stilling til hvordan grunntryggheten skal ivaretas i etterlattepensjonssystemet fremover. Pensjonskommisjonen legger til grunn at den tekniske utformingen av folketrygdens etterlatteytelser til barn og gjenlevende ektefeller blir gjenstand for videre utredning.

12.3.3 Avledet pensjon til gjenlevende ektefelle med egen pensjon

Når gjenlevende ektefelle får rett til egen pensjon som uføre- eller alderspensjonist, faller etterlattepensjonen bort. Det er imidlertid gitt bestemmelser om avledet pensjon som sikrer at gjenlevende ektefelle minst får en egen pensjon tilsvarende etterlattepensjon. Gjenlevende ektefelle med egen uføre- eller alderspensjon har i dag rett til å få beregnet egen tilleggspensjon etter det gunstigste av egen tilleggspensjon og 55 pst. av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon

Etter hvert som kvinner får økt sin egen pensjonsopptjening, kan det reises spørsmål ved om det er fordelingsmessig rimelig og påkrevet med en ordning som sikrer gjenlevende alders- og uførepensjonister med egen tilleggspensjon høyere ytelser enn de hadde som etterlattepensjonist, og også høyere ytelser enn det som egen opptjening tilsier.

Bakgrunnen for denne ordningen var at det ble ansett som rimelig at pensjonister som hadde ektefelle med (høy) tilleggspensjon ikke skulle få vesentlig nedgang i tilvant inntektsnivå når ektefellen døde. Samtidig skulle de få beholde noe av egen tilleggspensjonsopptjening, som for de aller fleste var forventet å være lav. Dette kan forstås på bakgrunn av datidens forsørgingsmønster, hvor kvinner ofte var hjemmearbeidende store deler av livet, eventuelt med kortere perioder i arbeid, fortrinnsvis på deltid. Alternativet medførte at inntektstapet for gjenlevende ektefelle ble lavere enn om en bare la avdødes eller egen tilleggspensjon til grunn. Samtidig fikk kvinner beholde noe av sin eventuelle egenopptjente tilleggspensjon.

Etter hvert som stadig flere kvinner har opptjent egne tilleggspensjoner av en viss størrelse, kan det hevdes at ordningen virker fordelingsmessig uheldig. I framtiden vil regelen medføre at en stadig større gruppe pensjonister (kvinner og menn med avdød ektefelle/samboer) får et eget «påslag» og dermed høyere tilleggspensjoner enn ugifte pensjonister, selv om arbeidsinntekten har ligget på samme nivå.

Det er i dag stort sett kvinner som har rett til alders- og uførepensjon basert på avdødes opptjening. Dette skyldes at kvinner lever lenger enn menn og at menn gjennomgående har noe høyere pensjonsrettigheter enn kvinner. Etter hvert som kvinner opparbeider større pensjonsrettigheter i folketrygden som følge av økt yrkesaktivitet, vil også menn kunne få større fordel av folketrygdens etterlatteytelser. Det kan reises spørsmål ved rimeligheten av at pensjonister med høy egenopptjent tilleggspensjon skal få et særlig påslag i pensjonen som følge av ekteskap, slik dagens ordning er.

På den annen side bidrar ordningen med kombinert pensjon for etterlatte alderspensjonister til standardsikring, og kommer både personer med lav egenopptjent pensjon og de med høy egenopptjent pensjon til gode. Dersom ordningen ble fjernet, ville det i hovedsak være kvinner med lav egenopptjent pensjon som blir hardest rammet. Etter Pensjonskommisjonens oppfatning er det derfor gode grunner for å videreføre en ordning med kombinert pensjon i også modernisert folketrygd. Den nærmere utformingen av en ordning med kombinert pensjon i modernisert folketrygd bør utredes nærmere i forbindelse med den tekniske utformingen av etterlatteytelser til barn og etterlatte under 67 år.

12.4 Deling av pensjonsrettigheter

12.4.1 Innledning

Spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller i dagens pensjonssystem er blitt reist og vurdert i ulike sammenhenger. Årsaken er et ønske om å beskytte eldre kvinner som ved pensjonering kan oppleve en stor inntektsnedgang og økonomiske problemer i forbindelse med skilsmisse eller når ektefellen dør.

Den tradisjonelle fordelingen av arbeidsoppgaver i familien – som kommer til å gjelde også i noe tid fremover, men sannsynligvis i noe mindre utstrekning enn tidligere – innebærer at kvinner i større grad enn menn tar seg av barn og hjem. Disse kvinnene avstår gjerne fra inntektsgivende arbeid helt eller delvis og i blant over en lengre periode. Dette kan medføre at de senere i livet får lavere inntekter enn om de fra tidligere av hadde satset på egen yrkeskarriere. De tjener følgelig heller ikke opp pensjonsrettigheter i en slik utstrekning at alderspensjonen tilsvarer mannens. At kvinnen avstår fra arbeidsinntekt under perioder for å ta hånd om barn og hjem forutsetter i sin alminnelighet at mannen samtidig er i fullt arbeid. Familieøkonomien bygger på at kvinnen ikke har eller har lav inntekt ved at mannen bærer en større del av forsørgingsbyrden. Dessuten legger de fleste menn og kvinner i denne situasjonen – i den grad de i det hele tatt reflekterer over fremtidige pensjon – til grunn at ektefellene etter alderspensjonering skal leve sammen og fortsatt ha gjensidig forsørgingsplikt overfor hverandre.

Dersom ektefellene skiller seg eller mannen dør, etter et langvarig ekteskap, har kvinnen generelt sett små muligheter til å bedre sine pensjonsrettigheter betydelig. At nåværende regler ikke tillater at pensjonsrettigheter kan føres over fra den ene ektefellen til den andre, innebærer at kvinnen mister den økonomiske tryggheten hun kan ha sett frem til.

Så lenge ekteskapet består, har ektefellene en gjensidig forsørgelsesplikt i henhold til ekteskapslovgivningen. Dersom ekteskapet derimot opphører eller en av ektefellene dør, kan ulik pensjon ektefellene i mellom kunne få store økonomiske konsekvenser for en del kvinner, som da må forsørge seg selv på egenopptjent pensjon. Er en ektefelles evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet, kan den andre ektefellen pålegges å betale bidrag. Bidraget skal da utmåles på grunnlag av den bidragsberettigedes behov for bidrag og den bidragspliktiges betalingsevne. Fraskilt ektefelle beholder retten til ektefellepensjon fra offentlig pensjonsordning og privat kollektiv pensjonsordning med obligatorisk tilslutning dersom ekteskapet varte i minst ti år, og den fraskilte var minst 45 år ved skilsmissen. Dersom den avdøde var gift på nytt, og den nye ektefellen har rett til ektefellepensjon, skal pensjonen deles mellom de berettigede i forhold til antall påbegynte år hver av dem var gift med den avdøde. Inngår den pensjonsberettigede nytt ekteskap mens den tidligere ektefellen er i live, opphører retten til pensjon.

Både Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 for 1994-95) og Trygdemeldingen (St.meld. nr. 12 for 1988-89) drøftet den økonomiske situasjonen for eldre, skilte kvinner. Som følge av forslag i de aktuelle meldingene er det gjennomført tiltak for å bedre kvinners pensjonsmessige forhold generelt sett, samt enkelte mer målrettede tiltak for skilte, eldre kvinner. Ordningen med godskriving av pensjonspoeng i forbindelse med omsorg for små barn og pensjonspoeng ved pleie av eldre, syke og funksjonshemmede, er så langt den ordningen som i størst grad kommer kvinner med et slikt livsløp til gode. Hevingen av minstepensjonen har også bidratt til å heve inntekten til kvinnelige pensjonister med liten eller ingen egenopptjening. Ellers er det blant annet foretatt endringer i ekteskapsloven for å forbedre økonomien til eldre, skilte kvinner.

Den ene endringen førte til at det kan gis en kompensasjon dersom en av ektefellene blir «urimelig dårlig stilt» når den andre kan holde sine pensjonsrettigheter utenfor skifteoppgjøret. Regelen gjelder likevel ikke personer som allerede er skilt. Det er dessuten en regel som er basert på skjønn.

Den andre endringen førte til at bidragsplikten ble utvidet i tid. I de tilfellene der en fraskilt ektefelle blir pålagt bidrag av domstolen, eller ved enighet mellom partene, er hovedregelen nå at bidrag fra fraskilt ektefelle skal fastsettes for lengre tid enn tre år eller uten noen tidsbegrensning for langvarige ekteskap. Personer som allerede er skilt kan også reise krav. Problemet er at bidrag bare blir utbetalt så lenge den fraskilte ektefellen er i live. Gjenlevende (som regel enken) kan da få en sterk inntektsnedgang når den tidligere ektefelle dør.

Gjenlevende fraskilte kan i visse tilfelle få etterlattepensjon fra folketrygden, også når en tidligere ektefelle dør. Disse ytelsene kan således helt eller delvis erstatte bidragsordningen. En slik rett til etterlattepensjon fra folketrygden var inntil 1. mai 2002 begrenset til tilfeller der den tidligere ektefellen døde før det har gått fem år etter skilsmissen. Etter nevnte dato kan det også gis etterlattepensjon dersom ektefellen dør selv om det har gått mer enn fem år. Vilkåret er at den gjenlevende var helt eller delvis forsørget av bidrag fra avdøde.

Gifte kvinner med minstepensjon eller bare en liten pensjon fra folketrygden vil ofte ha en ektefelle med høyere inntekt eller pensjon, slik at husholdsinntekten likevel kan være relativt høy. I dag er godt over halvparten av landets minstepensjonister gift, og de fleste med en ektefelle som mottar tilleggspensjon fra folketrygden. Det kan således være et paradoks at pensjonssystemets minstesikring skal være individuell når husholdet har gjensidig forsørgelsesplikt. Enslige kvinner har i langt større grad opparbeidet egne pensjonsrettigheter enn forsørgede kvinner, og vil således være økonomisk bedre rustet.

I ekteskapet bidrar ektefellene på ulik måte, og i mange år fremover vil det fortsatt være mange pensjonister og par der det i hovedsak er kvinnen som har tatt seg av omsorgsoppgavene og at mannen har vært utarbeidende i større grad. Selv om dette har endret seg og endrer seg betydelig, er det fortsatt relativt store inntektsforskjeller mellom menn og kvinner, og store forskjeller i pensjon. Det kan en fortsatt forvente i noe tid fremover. Så lenge opparbeidede pensjonsrettigheter reflekterer den arbeidsfordelingen ektefellene foretar seg i mellom, er det et spørsmål om den gjensidige forsørgelsesplikten mellom ektefeller i større grad bør ha pensjonsmessige konsekvenser når ekteskapet opphører enn det gjør i dag. Et alternativ kan være å innføre en ordning med deling av pensjonsrettigheter.

Hensynet til et mest mulig enkelt og oversiktelig pensjonssystem og en samfunnsutvikling der familien er både mindre stabil og mindre sentral som forsørgingsenhet, taler imidlertid for at en bør være tilbakeholden med å innføre en ordning med deling av pensjonsrettigheter. En slik ordning er mer tilpasset et tradisjonelt forsørgingsmønster der mannen er utearbeidende og kvinnen er hjemmearbeidende, enn det dagens og fremtidens forsørgingsmønster ser ut til å bli. På den annen side er det fortsatt slik at menn og kvinner innretter seg ulikt med hensyn til inntektsgivende arbeid og arbeid i hjemmet. Valget av hvem som tar seg av omsorgsoppgaver og hvem som står for det inntektsgivende arbeidet, bør etter pensjonskommisjonens oppfatning ikke få så store fordelingsmessige konsekvenser som det i en viss utstrekning får i dag. Forslaget om å forbedre ordningen med opptjening av pensjonsrettigheter i forbindelse med omsorgsfravær retter opp noe av disse skjevhetene. En eventuell egen ordning med deling av pensjonsrettigheter vil bidra ytterligere til å ivareta hensynet til kvinner med lav egenopptjent pensjon. En slik ordning vil dessuten kunne bidra til mer like pensjoner til enker og enkemenn.

12.4.2 Tidligere behandling av spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter

I en rapport fra en interdepartemental arbeidsgruppe fra juli 1998 ble spørsmålet om deling av pensjonsrettigheter i folketrygden ved skilsmisse drøftet. Bakgrunnen var at Stortinget ved behandlingen av Velferdsmeldingen, ba regjeringen om en utredning av konsekvensene ved en slik deling. Stortinget la til grunn at deling burde være en ren overføring mellom ektefellene og ikke føre til merutgifter for staten/folketrygden. I rapporten skisseres to modeller for en eventuell deling av pensjonsrettigheter innenfor dagens folketrygd.

Den ene modellen går ut på at de pensjonspoengene som ekteparet tjener opp, blir summert for hvert enkelt år og blir delt i to like store deler. På grunn av dagens besteårsregel og taket på 40 poengår, vil en slik poengdeling som regel ikke føre til at økningen den ene får i pensjon blir lik det den andre taper. En eventuell poengdeling vil i så fall føre til merutgifter for staten/folketrygden. Det er bare i forbindelse med en oppheving av «besteårsregelen» og grensen på 40 poengår, at poengdeling kan føre til at reduksjonen i tilleggspensjonen til den ene ektefellen blir like stor som økningen den andre får.

Den andre modellen går ut på å regne ut en korreksjon til folketrygdpensjonen for hver av ektefellene ved skilsmisse. Med ulik opptjening kan den ene parten få regnet ut et fradrag og den andre et tillegg til pensjonen sin. Utregningen av tillegg/fradrag kan gjøres ved at en summerer pensjonspoengene til hver person i den perioden de var gift, regner ut differansen i poengsum, og ut fra denne differansen regner ut et tillegg/fradrag. På denne måten unngår en problemet som besteårsregelen forårsaker ved en ren poengdeling. Utregningen av et tillegg/fradrag kunne trolig bli den enkleste av disse to modellene, men begge alternativene ville bli kompliserte. Nettopp dette var en av årsakene til at det ikke er fremmet noe forslag om deling av pensjonsrettigheter innenfor dagens folketrygd.

12.4.3 Deling av pensjonsrettigheter i det reformerte svenske pensjonssystemet

I det nye svenske premiepensjonssystemet kan ektefeller og registrerte partnere som omfattes av det reformerte pensjonssystemet (begge må være født 1938 eller senere) velge å overføre pensjonsrett som er opptjent i premiepensjonssystemet seg i mellom. For at overføring eller deling kan skje, er det et vilkår at premiepensjonsretten er opparbeidet under ekteskapet, overføringen skjer frivillig og at den gjelder hele premiepensjonsretten som er opptjent i løpet av kalenderåret. Overføringen opphører året etter at den ektefellen som har overført pensjonsrett, alternativt mottakende ektefelle eller ektefellene i fellesskap, gir beskjed om at delingen skal opphøre. Ved skilsmisse eller dødsfall skjer overføringen til og med året før skilsmissen. Ved dødsfall skal overføringen skje til og med dødsfallåret.

I forbindelse med den svenske pensjonsreformen var det opprinnelig foreslått en ordning med overføring eller deling av pensjonsrettigheter innenfor det inntektsbaserte pensjonssystemet (det vil si innenfor det som tilsvarer forslaget til modernisert folketrygd). Av hensyn til samspillet mellom garantipensjonssystemet og inntektspensjonssystemet, ble imidlertid dette forlatt fordi det ville bli vanskelig for ektefellene å få full oversikt over konsekvensene som følge deling. Dessuten kunne ektefellenes samlede pensjon bli lavere enn om de ikke hadde valgt å dele pensjonsrettigheter, fordi en av ektefellene ville ende opp med garantipensjon.

12.4.4 Deling av pensjonsrettigheter i modernisert folketrygd

Et grunnleggende spørsmål er om en eventuell ordning deling av pensjonsrettigheter i folketrygden skal være tvungen og skje automatisk mellom ektefeller, eller om systemet skal baseres på fri­villighet og inngåtte avtaler. Et system der deling av pensjonsrettigheter er obligatorisk og skjer automatisk vil bygge opp om familien som den sentrale forsørgingsenheten og prinsippet om gjensidig forsørgingsplikt, og ikke individet som samfunnsutviklingen i dag ser ut til å gå i retning av. På den annen side er det ved samlivsbrudd at den gjensidige forsørgelsesplikten opphører og behovet for deling av pensjonsrettigheter gjør seg særlig gjeldende. Et målrettet system kunne ­derfor være å begrense en pliktig ordning med deling pensjonsrettigheter til å gjelde ved skilsmisse.

Dersom ekteskapet varer gjennom hele den yrkesaktive perioden og bruddet først skjer etter pensjonering, kunne det være naturlig å legge sammen ektefellenes respektive pensjoner, dele på to og deretter gi like mye i pensjon til hver av dem. Mange ekteskap er imidlertid av relativt kort varighet. Likedeling av pensjonsrettigheter vil i slike tilfeller kunne oppfattes som svært urimelig. Det synes derfor mer hensiktsmessig å relatere delingen til ekteskapets varighet og knyttes til de aktuelle inntektsårene ekteskapet varte.

En ordning med tvungen deling av pensjonsrettigheter i forbindelse med skilsmisse, bør inneholde visse krav om økonomisk betydning eller ekteskapets varighet, slik at ikke et hvert samlivsbrudd skal føre til pensjonsdeling. Noe annet ville gi trygdeetaten uforholdsmessig mye merarbeid. Et utgangspunkt kunne for eksempel være folketrygdens regler om ytelser til gjenlevende skilt person der det er et krav om at ekteskapet må ha vart i minst 25 år eller minst 15 år dersom ektefellene hadde barn sammen.

Alternativet til tvungen deling av pensjonsrettigheter i forbindelse med skilsmisse, kan være en generell ordning med frivillig deling. Her kan det også tenkes ulike alternativer. Ektefellene kan avtale deling for hvert enkelt inntektsår, deling av opparbeidede pensjonsrettigheter for en nærmere bestemt periode, eller deling av to løpende pensjoner. Jo flere valgmuligheter man legger opp til, desto mer administrativt krevende og komplekst vil systemet bli.

Forholdet til ulik levealder

I kapittel 7 er det foreslått å likebehandle menn og kvinner med hensyn til pensjonsavgift og utmåling av pensjon. Dette likebehandlingsprinsippet innebærer at kvinner, som følge av at de lever lenger enn det menn gjør, for samme pensjonsavgift får en høyere samlet pensjon over livsløpet enn menn. Noe annet ville ikke være aktuelt i det obligatoriske pensjonssystemet. Det kan imidlertid forholde seg annerledes innenfor en ordning med deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller. Det kan hevdes at kollektivet av forsikringstakere eller skattebetalerne ikke bør berøres som følge av at en del ektefeller ønsker å ordne sine private og økonomiske forhold på en bestemt måte. For at dette skal kunne unngås, kreves det regler som fører til at pensjonsrettigheter som overføres fra en ektefelle til en annen resulterer i samme livsløpspensjon, gjennomsnittlig sett, som om rettigheten ikke var overført og hadde blitt hos vedkommende som hadde tjent dem opp. Dette innebærer at pensjonsrettigheter som overføres fra en mann til en kvinne i så fall bør reduseres før de registreres på hennes pensjonskonto. På tilsvarende vis bør pensjonsrettigheter som overføres fra kvinner til menn justeres opp. Dette som følge av ulik levealder.

Forholdet til delingstall

Så lenge opparbeidede pensjonsrettigheter blir delt før pensjonen kommer til utbetaling, vil ordningen med delingstall for forventet levealder bli relatert til den som får pensjonen utbetalt. Delingen vil dermed ikke påvirke systemets totale pensjonskostnader. Dersom det i tillegg tillates å dele løpende pensjoner ektefeller i mellom, må det også tas stilling til hvordan dette skal håndteres i forhold til ordningen med delingstall. For å holde systemet kostnadsnøytralt må i så fall den ytelsen som overføres mellom ektefellene justeres også i forhold til om de tilhører fødselskohorter med ulik forventet levealder.

Forholdet til garantipensjon

Dersom opparbeidede pensjonsrettigheter skal deles før pensjonene kommer til utbetaling, må det også tas stilling hva slags konsekvenser delingen skal få i forhold til ordningen med garantipensjon. Noe av argumentasjonen mot deling av pensjonsrettigheter innenfor dagens pensjonssystem har nettopp vært forholdet til minstepensjon. En overføring av pensjonsrettigheter kan føre til at begge ektefellene ender opp som minstepensjonister, eller at den ene ektefellen uansett ender opp som minstepensjonist til tross for at ektefelle har overført pensjonsrettigheter. Dette vil også kunne bli tilfelle innenfor modernisert folketrygd. Spørsmålet er følgelig om en merytelse, som følge av at ektefeller deler pensjonsrettigheter seg i mellom, skal komme i tillegg til garantinivået eller inngå som en del av de pensjonsrettighetene vedkommende selv har tjent opp, og dermed føre til avkorting av garantitillegget. Hvis merytelsen skulle inngå som en del av vedkommendes egenopptjente pensjon ville det ikke være noe poeng i å dele pensjonsrettigheter dersom han eller hun kommer under garantipensjonsnivået. Dette taler for at merytelser som følge av delte pensjonsrettigheter ikke bør være gjenstand for avkorting av garantipensjonen.

Forholdet til samboere

Med utgangspunkt i ektefellers gjensidige forsørgelsesplikt, kunne det være naturlig å begrense en eventuell ordning med deling av pensjonsrettigheter til å omfatte personer som er eller har vært gift/inngått partnerskap med hverandre. På den annen side har utviklingen av folketrygden gått i retning av å likebehandle gifte og samboende i større grad. Dette kan tale for at en slik ordning i så fall også bør omfatte samboere.

Forholdet til supplerende tjenestepensjon

Et spørsmål av noe annen karakter er hvordan deling av pensjoner skal relateres til supplerende tjenestepensjoner. I forhold til pensjoner som beregnes som separate nettoytelser uavhengig av hva den faktiske folketrygdpensjonen utgjør for den enkelte, slik som etter lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon, vil ikke en folketrygdpensjon som er basert på deling mellom ektefeller by på særlige problemer. Det samme vil gjelde overfor offentlige tjenestepensjoner så fremt man forlater dagens bruttosystem og går over til et nettosystem.

Dersom en ikke lykkes med en overgang til nettoordninger i offentlig sektor, vil en ordning med deling av pensjonsrettigheter i folketrygden imidlertid medføre visse samordningsmessige problemer. Dagens samordningssystem går ut på at man skal gjøre fradrag i tjenestepensjonen med en parallelt opptjent folketrygdpensjon. Det vil si at man skal gjøre fradrag for den pensjonen som hver enkelt pensjonist selv har tjent opp. Den av ektefellene som får en merytelse som følge av ektefellenes pensjon blir delt, ville fått denne ytelsen etter dagens prinsipper holdt utenfor samordning. Den andre ektefellen som vil få en lavere pensjon, blir kompensert som følge av bruttogarantien så fremt det ikke foretas tilpasninger i dagens samordning. Dermed ville ekteparet tjene økonomisk på å dele sine respektive folketrygdpensjoner seg i mellom.

Dersom det skal være aktuelt å innføre en ordning med deling av pensjon mellom ektefeller uten at det skaper komplikasjoner i forhold til offentlige tjenestepensjoner, forutsetter det at man enten lykkes med å innføre nettoordninger eller legger om samordningen.

Som gjort rede for i punkt 12.4.2 har en til nå avvist en ordning med deling av pensjonsrettigheter innenfor dagens pensjonssystem. Dette kan i så fall tale for at en ordning med deling av pensjonsrettigheter bør begrenses til personer som fullt ut er omfattet av modernisert folketrygd. Det må imidlertid vurderes nærmere hvordan en ordning med deling av pensjonsrettigheter skal innfases og hvem som skal omfattes av ordningen.

Pensjonskommisjonen foreslår at en ordning med deling av pensjonsrettigheter utredes nærmere med sikte på en enkel og praktikabel løsning.