1 Kort om pensjonssystemet i Norge

1.1 Pensjonssystemets hovedstruktur

I likhet med de fleste andre land består det samlede pensjonssystemet i Norge av en rekke ulike ordninger. De ulike ordningene har ofte organisert finansieringen forskjellig. Enkelte er forhåndsfinansiert gjennom fondsavsetninger, andre finansierer pensjonsutgiftene løpende. Ulike ordninger har også ulike oppgaver – enkelte tar sikte på å gi fullverdige pensjonsytelser mens noen tar sikte på å supplere ytelser fra andre ordninger.

Folketrygden er det obligatoriske sosialforsikringssystemet i Norge. Alle som arbeider eller er bosatt i Norge er omfattet av folketrygden. Folketrygden yter både en basispensjon uavhengig av tidligere inntekt og en supplerende ytelse som står i et visst forhold til inntekten som yrkesaktiv.

De supplerende ordningene har i stor grad som oppgave å yte tilleggsytelser til folketrygden. I offentlig sektor ytes det bruttogaranterte tjenestepensjoner. Samlet pensjon er da i hovedsak uavhengig av endringer i folketrygdens pensjonsytelser. Det vil si at pensjonistene garanteres et samlet pensjonsnivå (tjenestepensjon pluss folketrygd). Alle arbeidstakere i offentlig sektor er omfattet av tjenestepensjonsordninger.

I privat sektor er tjenestepensjonene utformet noe annerledes. Er disse ordningene tegnet med skattefordeler, er de også fonderte. I slike ordninger defineres pensjonsytelsen som regel på bakgrunn av en beregnet folketrygd. Endres folketrygden etter at tjenestepensjonen er tjent opp, påvirkes samlet pensjon tilsvarende. Nylig er det også åpnet for å etablere innskuddsordninger, det vil si at pensjonen spares opp gjennom avtalte innskudd. Rundt 35 pst. av de yrkesaktive i privat sektor er omfattet av tjenestepensjonsordninger.

I tillegg til de ordningene som er beskrevet ovenfor finnes det ulike førtidspensjonsordninger. Gjennom tjenestepensjonssystemet har enkelte arbeidsgrupper. både plikt og rett til å gå av med pensjon før fylte 67 år. I privat sektor utgjør dette en svært liten andel, mens i offentlig sektor er andelen på om lag 30 til 40 pst. Ytelsene beregnes da som «fulle» pensjoner fram til fylte 67 år.

Utenfor tjenestepensjonssystemet er den viktigste frivillige førtidspensjonsordningen basert på avtaler mellom partene i arbeidslivet. Ordningene med avtalefestet pensjon (AFP) omfatter i dag om lag 60 pst. av landets yrkesaktive. Ordningene går ut på at arbeidstakerne kan motta pensjon opptil fem år før den ordinære pensjonsalderen på 67 år, og at pensjonen utmåles som om man hadde vært i arbeid helt fram til dette tidspunktet.

I tillegg til ytelsene fra det obligatoriske pensjonssystemet og de supplerende ordningene, kan man tegne individuelle pensjonsavtaler med særlige skattefordeler. Slike avtaler kan inngås enten som pensjonsforsikringsavtaler eller pensjonsspareavtaler.

1.2 Folketrygden

Det sentrale prinsippet da folketrygden ble etablert i 1967, var at alle skulle være sikret en minstestandard uavhengig av tidligere inntekt og en ytelse som står i et rimelig forhold til inntekten som yrkesaktiv. Alle som er bosatt eller arbeider i Norge er medlemmer av folketrygden. Det samme gjelder visse kategorier norske statsborgere som arbeider i utlandet.

Folketrygden yter alders-, uføre og etterlattepensjoner. I denne fremstillingen legges det hovedvekt på alderspensjon, men også de andre pensjonsartene vil bli omtalt.

Folketrygden er utligningsfinansiert, det vil si at årets utgifter dekkes gjennom inntekter det samme året. Finansieringen skjer i all hovedsak ved innebetaling av trygdeavgift (medlemsavgift), arbeidsgiveravgift og ved tilskudd fra staten. Avgiftssatsene og tilskuddet fra staten fastsettes av Stortinget ved årlige vedtak.

Ved utgangen av 2002 var det om lag 942 000 personer i Norge som mottok pensjon fra folketrygden. Av disse var det 624 000 alderspensjonister, 292 000 uførepensjonister og rundt 26 000 gjenlevende ektefeller med etterlattepensjon. Folketrygdens pensjonsutgifter var i 2002 om lag 110 milliarder kroner. Av dette utgjorde utgiftene til alderspensjon 72,7 milliarder kroner, uførepensjon 35,7 milliarder kroner og etterlattepensjon 2,3 milliarder kroner. Pensjonsutgiftene utgjorde dette året rundt 20 pst. av statsbudsjettet, og litt over syv pst. av BNP.

Alderspensjon

Pensjonsalderen i folketrygden er 67 år. Det er ikke adgang til å ta ut alderspensjon før dette tidspunktet. Pensjonister mellom 67 og 70 år får alderspensjonen inntektsprøvd hvis de har arbeidsinntekt, og det er fortsatt mulig å tjene opp pensjonspoeng. Ved fylte 70 år foreligger det en ubetinget rett til alderspensjon, det vil si at pensjonen ytes uavhengig av eventuell annen inntekt. Fra da av avsluttes poengopptjeningen.

Pensjonene fastsettes i forhold til folketrygdens grunnbeløp (G) som reguleres årlig av Stortinget etter drøftinger mellom staten og organisasjonene. Fra 1. mai 2003 utgjør grunnbeløpet 56 861 kroner. I 2003 ble det vedtatt nye retningslinjer for regulering av grunnbeløpet i folketrygden. I de nye retningslinjene heter det blant annet at:

«Siktemålet for reguleringa skal vere å gi pensjonistar med folketrygdpensjon ei inntektsutvikling minst på linje med utviklinga for yrkesaktive, korrigert for særlege tilhøve, og i tråd med dei prinsipp og mål som er lagt til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegget elles.»

Alderspensjonen består av en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg. Grunnpensjonen fastsettes uavhengig av inntekt. For å få full grunnpensjon kreves det 40 års trygdetid (som regel botid i Norge) fra fylte 16 år til og med det kalenderåret man fyller 66 år. Kalenderår man fyller 67, 68 og 69 år medregnes dersom man opptjener pensjonspoeng. Dersom trygdetiden er mindre enn 40 år, blir grunnpensjonen tilsvarende redusert. Minstekravet for å ha rett til grunnpensjon er tre års trygdetid, noe som vil gi 3/40 pensjon.

Full grunnpensjon utgjør

• 100 pst. av folketrygdens grunnbeløp (56 856 kroner) for enslig pensjonist

• 80 pst. av grunnbeløpet (45 492 kroner) når pensjonisten lever sammen med en ektefelle som mottar pensjon fra folketrygden (eller AFP-pensjon), eller som har en årlig inntekt, inkludert kapitalinntekt, som er større enn to ganger grunnbeløpet. Samboere som har felles barn eller som tidligere har vært gift med hverandre, er likestilt med ektefeller. Tilsvarende gjelder for fastsetting av grunnpensjonen til samboere som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene.

For å ha rett til tilleggspensjon kreves det at man i minst tre år har hatt en årlig pensjonsgivende inntekt over grunnbeløpet. Inntekt opp til 6 G pr. år medregnes fullt ut som pensjonsgivende. Mellom 6 G og 12 G er bare 1/3 av inntekten pensjonsgivende, mens inntekt over 12 G ikke er pensjonsgivende. I årene 1971-1991 var all inntekt opp til 8 G pensjonsgivende, mens det ble regnet med 1/3 av inntekten mellom 8 G og 12 G. I årene 1967-1970 var bare inntekt opp til 8 G pensjonsgivende.

Størrelsen på tilleggspensjonen avhenger av opptjeningen av pensjonspoeng, både antall år med opptjente poeng (poengår) og størrelsen på pensjonspoengene de enkelte år.

Pensjonspoengene blir beregnet for hvert kalenderår ved at den pensjonsgivende inntekt som overstiger grunnbeløpet divideres med grunnbeløpet. For å få full tilleggspensjon kreves det etter hovedregelen 40 poengår. Pensjonen reduseres forholdsmessig ved færre enn 40 poengår.

Full tilleggspensjon utgjør en prosentandel (pensjonsprosenten) av det beløpet som framkommer ved å multiplisere G med gjennomsnittet av de 20 høyeste poengtallene (sluttpoengtallet). Har vedkommende pensjonist opptjent pensjonspoeng i færre enn 20 år, benyttes gjennomsnittet av samtlige poengtall. For opptjeningsår til og med 1991 er pensjonsprosenten på 45, mens den for opptjening fra og med 1992 er 42 prosent.

Fordi opptjening i folketrygden tok til i 1967, vil full opptjeningstid først kunne oppnås i 2007 (ved opptjening alle år fra og med 1967 til og med 2006). Dersom man har kortere opptjeningstid enn 40 år, blir tilleggspensjonen forholdsmessig mindre. Personer som var eldre enn 30 år da folketrygden trådte i kraft, har ikke mulighet til å oppnå 40 poengår. Det er derfor gitt regler om overkompensasjon for disse aldersgruppene. Etter disse reglene kan full tilleggspensjon for inntekt/del av inntekt som ikke overstiger 5 G tjenes opp på kortere tid, varierende fra 20 til 40 år avhengig av hvilket år vedkommende er født før 1937. Overkompensasjonen dekker ikke manglende opptjening mellom 67 og 70 år.

Det gis et særtillegg til personer som ikke har opptjent tilleggspensjon i folketrygden, eller har en tilleggspensjon som er lavere enn særtillegget. Det ytes fullt særtillegg til den som har minst 40 års trygdetid, ved kortere trygdetid blir særtillegget forholdsmessig redusert. Særtillegget blir redusert krone for krone i den utstrekning pensjonisten mottar tilleggspensjon fra folketrygden.

Særtillegget fastsettes av Stortinget som en viss pst. av grunnbeløpet. Fullt særtillegg er fra 1. mai 1998 fastsatt til 79,33 pst. av grunnbeløpet. Særtillegget kan være noe mindre i visse tilfeller. Folketrygdens minstepensjon, forutsatt 40 års trygdetid, blir da fra 1. mai 2003 på 101 964 kroner pr. år for en enslig pensjonist og 181 200 kroner pr. år for et pensjonistektepar.

Gjennomsnittlig alderspensjon fra folketrygden i 2002 var om lag 116 200 kroner. Menn mottok om lag 140 000 kroner gjennomsnittlig i alderspensjon, mens kvinner mottok om lag 103 000 kroner.

Folketrygdens kompensasjonsgrad avhenger av inntekt, hvor mange år en har vært yrkesaktiv, samt de opptjeningsreglene som legges til grunn ved utmåling av pensjonen.

Pensjonister beskattes i hovedsak etter samme regler som lønnstakere, men har enkelte særregler som gjør at pensjonister betaler lavere skatt enn lønnstakere på alle inntektsnivåer. Skattebegrensningsregelen bidrar til at pensjonister med samlede inntekter opp til noe over minstepensjon ikke betaler skatt, og at pensjonister opptil midlere inntekter betaler lavere skatt.

For pensjonister med midlere og høyere inntekter bidrar et eget særfradrag for alders- og uførepensjonister på 18 360 kroner pr. år til en gunstigere beskatning av pensjonsinntekt enn lønnsinntekt. I tillegg betaler pensjonister en trygdeavgift på 3 pst., mot 7,8 pst. for lønnstakere og 10,7 pst. for selvstendig næringsdrivende.

Figur 1.1 viser at folketrygden gir en kompensasjonsgrad etter skatt på om lag 70 pst. for en inntekt på 4 G, og om lag 60 pst. for en inntekt på 6 G. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar gradvis for økende inntekter, og for et inntektsnivå på 12 G er kompensasjonsgraden om lag 47 pst. etter skatt.

Kilde: Rikstrygdeverket og Finansdepartementet

Til sammenligning var en gjennomsnittlig lønn pr. normalårsverk i Norge i 2002 om lag 320 000 kr, eller om lag 6 G. Gjennomsnittlig lønn for alle lønnstakere i Norge er imidlertid lavere enn dette, blant annet fordi mange arbeider deltid. Ifølge statistikk basert på lønns- og trekkoppgaver var gjennomsnittlig lønn i 2002 for alle som hadde positiv lønnsinntekt om lag 224 000 kroner, eller 4,2 G. Menn hadde i 2002 en gjennomsnittlig lønn på om lag 265 000 kroner eller 5,0 G, mens kvinner hadde en gjennomsnittlig lønn på om lag 179 000 kroner, eller 3,4 G. Blant kvinner er det en relativt stor andel som arbeider deltid i alle aldersgrupper, mens det blant menn er en relativt høy deltidsandel blant unge arbeidstakere.

På den annen side vil mange som går av med pensjon ikke ha maksimal opptjening i folketrygden, og dette vil bidra til lavere utbetalt pensjon enn det som fremgår av figuren.

Alderspensjonister mellom 67 og 70 år beholder pensjonen uavkortet dersom den pensjonsgivende inntekten er mindre enn to ganger grunnbeløpet. Pensjonen reduseres med 40 pst. av inntekt over dette fribeløpet. Det er ingen øvre begrensing på summen av pensjon og arbeidsinntekt.

Uførepensjon

Uførepensjon skal sikre inntekt for personer som har fått sin inntektsevne varig nedsatt på grunn av sykdom, skade eller lyte. Med inntektsevne menes evnen til å skaffe seg arbeidsinntekt. Uføre­pensjonen består av de samme pensjonskomponentene som alderspensjonen, det vil si grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg. Folketrygdens uførepensjon beregnes etter enkelte særskilte regler. Disse særreglene har også betydning for ordningene med avtalefestet pensjon idet denne pensjonen på mange punkter skal beregnes på samme måte som folketrygdens uførepensjon.

Ved beregning av uførepensjon tas det hensyn til framtidige pensjonspoeng fra og med det året inntektsevnen eller arbeidsevnen ble nedsatt til og med det året pensjonisten fyller 66 år. De framtidige pensjonspoengene blir godskrevet pensjonisten for hvert år han eller hun mottar uførepensjon. Dette innebærer at poengår og poengtall vil bli medregnet når man får alderspensjon, slik at pensjonen ikke går ned ved overgang til alderspensjon. Dersom uførepensjonen er gradert, godskrives en tilsvarende del av de framtidige poengtallene. De framtidige pensjonspoengene fastsettes til det gunstigste av

• gjennomsnittet av pensjonspoengene i de tre siste årene, eller

• gjennomsnittet av pensjonspoengene vedkommende har for halvparten av alle poengårene, slik at årene med de høyeste poengtallene legges til grunn.

Dersom pensjonisten har pensjonsgivende inntekt mens han eller hun mottar uførepensjon, gjelder det særlige regler for beregning av poengtallene. Når vedkommende blir alderspensjonist, vil disse poengtallene – med visse modifikasjoner – legges til de godskrevne framtidige pensjonspoengtallene for de enkelte årene.

Ved utgangen av 2002 var det nær 292 000 uførepensjonister i folketrygden. Andelen uførepensjonister i forhold til befolkningen mellom 16 og 67 år var på 8,7 pst. Gjennomsnittlig ytelse i 2002 var om lag 123 000 kroner, for menn om lag 141 000 kroner og om lag 105 000 kroner for kvinner.

Forsørgingstillegg

En person som mottar uførepensjon eller alderspensjon, og som forsørger en ektefelle, kan ha rett til ektefelletillegg. Videre kan en pensjonist som forsørger barn som er yngre enn 18 år ha rett til barnetillegg. Ektefelletillegget svarer til 50 pst. av grunnpensjonen. Fullt barnetillegg utgjør fra 1. mai 2002 40 pst. av grunnbeløpet for hvert barn pensjonisten forsørger. Ved kortere trygdetid enn 40 år blir tillegget redusert i forhold til trygdetiden.

Både ektefelletillegget og barnetillegget reduseres eller faller bort hvis pensjonisten har inntekt over et visst fribeløp. Barnetillegget prøves også mot den andre av foreldrenes inntekt dersom barnet bor sammen med begge foreldrene.

Pensjon til gjenlevende ektefelle

Gjenlevende ektefelle som er yngre enn 67 år, har rett til etterlattepensjon hvis avdøde i de siste tre årene fram til dødsfallet var medlem av, eller mottok pensjon fra, folketrygden. Etterlattepensjonen er inntektsprøvd. Etterlattepensjon består av grunnpensjon og tilleggspensjon. Grunnpensjonen fastsettes på grunnlag av den trygdetiden avdøde hadde eller ville hatt ved fylte 67 år. Tilleggspensjonen svarer til 55 pst. av den tilleggspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som alderspensjonist. Dersom den avdøde ikke hadde tjent opp tilleggspensjon, eller den opptjente tilleggspensjonen er liten, gis det særtillegg etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist. Når gjenlevende fyller 67 år, kan vedkommende få utbetalt en tilleggspensjon som utgjør 55 pst. av summen av egen og avdød ektefelles tilleggspensjon (kombinert tilleggspensjon), dersom dette er gunstigere enn den tilleggspensjonen en har tjent opp selv.

Det var om lag 26 000 etterlattepensjonister i folketrygden ved utgangen av 2002, og i 2002 utgjorde stønad til etterlatte 2,3 milliarder kroner. Gjennomsnittlig ytelse var før fradrag for forventet inntekt omlag 115 000 kroner. Etter fradrag for forventet inntekt var ytelsen på 73 800 kroner. Det alt overveiende flertallet av etterlattepensjonister i folketrygden er kvinner.

1.3 Offentlig tjenestepensjon

Offentlige tjenestepensjonsordninger omfatter arbeidstakere i statlig, fylkeskommunal og kommunal sektor, samt enkelte fristilte offentlige foretak. De offentlige tjenestepensjonene er ytelsesbaserte, og pensjonen bestemmes som en andel av sluttlønn.

Finansieringen av Statens Pensjonskasse og de kommunale tjenestepensjonsordningene er ulikt organisert. Medlemmer i Pensjonskassen betaler to pst. av lønnen i pensjonsinnskudd. Arbeidsgiverandel betales bare av virksomheter som har egne inntekter. Den delen av de årlige utbetalingene som ikke dekkes av innskuddene, dekkes ved løpende bevilgninger over statsbudsjettet. Finansieringen av de kommunale ordningene er derimot basert på et forsikringsteknisk system, slik at opparbeidede pensjoner er forhåndsfinansiert gjennom fond.

Retten til pensjon inntrer fra fylte 67 år. Om lag 30 pst. av medlemmene i Statens Pensjonskasse og om lag 40 pst. av medlemmene i kommunale pensjonsordninger har lavere aldersgrense, såkalt særaldersgrense, på 65, 63 eller 60 år. I tillegg kan det tas ut alderspensjon inntil tre år før aldersgrensen dersom summen av vedkommendes alder og opptjeningstid i pensjonsordningen er 85 år eller mer. Denne regelen har bare betydning for medlemmer med særaldersgrenser, da den generelle aldersgrensen i de offentlige pensjonsordningene er 70 år, mens alle har rett til å ta ut pensjon fra 67 år. Den såkalte 85-årsregelen innebærer at for eksempel polititjenestemenn som har en aldersgrense på 60 år, kan velge å pensjonere seg ved fylte 57 år såfremt han eller hun har minst 28 års tjenestetid.

Full alderspensjon gis etter 30 års tjenestetid, og utgjør 66 pst. av pensjonsgrunnlaget. Ved kortere tjenestetid reduseres pensjonen forholdsmessig. Den som slutter med mindre enn tre års tjenestetid, har ikke rett til pensjon.

Offentlige tjenestepensjoner har en bruttogaranti som innebærer at det garanteres en samlet pensjonsytelse, uavhengig av hvor stor den enkeltes opptjening er i folketrygden. Tjenestepensjonen samordnes så med folketrygden, ved at tjenestepensjonen som hovedregel skal reduseres med et beløp som svarer til ytelsen fra folketrygden. En konsekvens av bruttogarantien er at den enkeltes pensjonsytelse som regel ikke vil påvirkes av endringer i folketrygden. Utbetalte pensjoner reguleres årlig med endringer i G.

De offentlige tjenestepensjonsordningene er regulert dels ved lov og dels ved avtale. Utbetalingene fra Statens Pensjonskasse finansieres løpende over statsbudsjettet, mens de kommunale og fylkeskommunale tjenestepensjonsordningene er fondsbaserte. Full pensjon opptjenes over tiden fra ansettelse og fram til pensjonsalder. Er ansettelsestiden kortere enn 30 år, reduseres pensjonen forholdsmessig. Full alderspensjon utgjør 66 pst. av pensjonsgrunnlaget. Ved fastsettingen av pensjonsgrunnlaget ble det fram til 1. mai 2000 tatt fullt ut hensyn til inntekt opp til 8 G, mens en tredel av inntekt mellom 8 G og 12 G ble regnet med. Fra 1. mai 2000 teller også inntekt mellom 8 G og 12 G fullt med.

Kilde: Rikstrygdeverket og Finansdepartementet

Figur 1.2 viser kompensasjonsgrader før og etter skatt for en enslig alderspensjonist i en offentlig tjenestepensjonsordning, for eksempel Statens Pensjonskasse. For svært lave inntekter blir kompensasjonsgraden tett opp mot folketrygdens minstepensjon. På grunn av gunstige samordningsregler vil det imidlertid i mange tilfeller bli utbetalt noe tjenestepensjon ved siden av minstepensjon fra folketrygden. For høyere inntekter reduseres kompensasjonsgraden før skatt gradvis ned mot det garanterte nivået på 66 pst. av tidligere inntekt. Årsaken til at kompensasjonsgraden er noe høyere enn 66 pst. er at samordningsfradraget for folketrygdens grunnpensjon er G. Enslige pensjonister som mottar full grunnpensjon fra folketrygden vil dermed motta minst G i tillegg til bruttogarantien.

Etter skatt blir kompensasjonsgraden høyere, og den synker her med økende pensjonsinntekt gradvis ned mot 80 pst. av tidligere arbeidsinntekt. Pensjon fra de offentlige tjenestepensjonsordningene beskattes på samme måte som pensjon fra folketrygden, og de gunstige skattereglene bidrar til at kompensasjonsgraden også i de offentlige tjenestepensjonsordningene er betydelig høyere etter skatt enn før skatt.

Full uførepensjon utgjør på samme måte som alderspensjonen 66 pst. av pensjonsgrunnlaget. Full enke- og enkemannspensjon utgjør 60 pst. av alders- eller uførepensjonen. Fra 1. januar 2001 vil enke- og enkemannspensjonen utgjøre 9 pst. av avdødes pensjonsgrunnlag uten inntektsprøving og samordning. Dette gjelder for etterlatte født etter 1. juli 1950, og etterlatte etter tjenestemenn tilsatt etter 1. januar 2001.

De offentlige tjenestepensjonene skal samordnes med folketrygden. Folketrygdytelsen skal i alle tilfeller utbetales fullt ut. Det gjøres da fradrag i tjenestepensjonen med et beløp som vanligvis tilsvarer folketrygdens tilleggspensjon og 3/4 G. Dette innebærer at enslige ved full opptjening er sikret et pensjonsnivå på 66 pst. av pensjonsgrunnlaget og 1/4 G. Den som er gift med en pensjonist eller selvforsørget ektefelle, er sikret 66 pst. av pensjonsgrunnlaget.

Dersom den pensjonsgivende inntekten i folketrygden gir en høyere tilleggspensjon enn det (en beregning etter) pensjonsgrunnlaget i Statens Pensjonskasse tilsier, holdes differansen utenom samordningen. En stor andel av pensjonistene i Statens Pensjonskasse har en slik fordel («fiktivfordel»), og får dermed en høyere samlet pensjon enn det Pensjonskassen sikrer ved sin bruttogaranti på 66 pst. og 1/4 G for enslige.

1.4 Tjenestepensjonsordninger i privat sektor

Pensjonsordninger i arbeidsforhold i privat sektor gir ytelser som kommer som netto tillegg til folketrygdens pensjoner. Det vil si at det ikke foretas noen samordning med folketrygden, slik som det gjøres for de offentlige tjenestepensjonene.

En viktig del av pensjonssystemet i privat sektor består av tjenestepensjonsordninger med særlig skattemessig begunstigelse. For at ordningene skal gis skattemessig gunstig behandling, må ordningene tilfredsstille en del krav, blant annet om forholdsmessighet i pensjonsopptjeningen til ulike inntektsgrupper, i bedriften. For øvrig er det gjort betydelige endringer i rammeverket for ordningene i de senere år. Endringene har blant annet hatt som siktemål at bedrifter skal kunne velge fleksible pensjonsløsninger for sine ansatte, tilpasset den enkelte bedrifts behov og ønsker. Innskuddsbaserte pensjonsordninger framstår etter endringene som et alternativ til de tradisjonelle ytelsesbaserte pensjonsordningene som har dominert i privat sektor. Stortinget har videre vedtatt lovforslag som vil innebære at bedriftene kan opprette både ytelses- og innskuddsbasert alderspensjon for de ansatte. For eksempel ved at enkelte ansatte kan ha innskuddsbasert pensjon mens andre har ytelsesbasert, eller ved at ytelsesbasert pensjon suppleres med en innskuddsbasert pensjon «på toppen».

Alderspensjon er et obligatorisk i de private pensjonsordningene med skattemessig gunstig behandling. Alderspensjonen kan være utformet svært forskjellig i ulike pensjonsordninger. Alderspensjonen i ordningene kan opprettes som en forsikringsløsning, eller som en spareordning hvor medlemmets etterlatte vil ha rett til oppspart pensjonskapital dersom medlemmet dør. Også forvaltningen av pensjonsmidlene kan være ulikt utformet. Forvaltningen kan foretas av en institusjon som garanterer medlemmets opptjente pensjon. Alternativt kan pensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg for bedriften eller for det enkelte medlem.

Tjenestepensjonsordningene i privat sektor kan tegnes med etterlattepensjon og uførepensjon. Slike ytelser vil i tilfelle være ytelsesbaserte. Det innebærer at medlemmet tjener opp rett til etterlatte- og uførepensjon av en bestemt størrelse. Medlemmet vil ikke ha rett til å foreta egne investeringsvalg for den kapital som skal dekke slike ytelser.

Lov om foretakspensjon

De private tjenestepensjonsordningene finansieres i hovedsak av arbeidsgiver, og blir skattemessig gunstig behandlet gitt at de oppfyller visse krav. Stortinget vedtok våren 2000 en ny lov om foretakspensjon. Loven omfatter ytelsesbasert alderspensjon, som innebærer at pensjonsytelsen er definert i forhold til tidligere inntekt, og at premiene til ordningen fastsettes ut fra dette. Loven trådte i kraft 1. januar 2001 og erstatter tidligere forskrift om tjenestepensjon etter skatteloven. Ordninger som skal omfattes av loven må inneholde alderspensjon. Det vil være opp til foretaket om ordningen også skal gi rett til uføre- og etterlattepensjon.

Fleksibilitet med hensyn til ytelser og ytelsesnivå innebærer at foretaket selv kan begrense kostnadene ved å ha en foretakspensjonsordning. Arbeidsgiver gis inntektsfradrag for premieinnbetalinger og andre tilskudd til ordningen. For øvrig er følgende bestemmelser i loven sentrale:

• Nyansatte i foretaket har rett til medlemskap fra første arbeidsdag i bedriften.

• Nyansatte eldre arbeidstakere med mindre enn ti år igjen til pensjonsalderen skal etter lovens hovedregel være medlem av ordningen. Ut fra ønsket om fleksibilitet gis det imidlertid adgang til å fastsette at disse ikke skal være medlemmer av ordningen, eller eventuelt være medlem på særskilte vilkår.

• Aldersgrensen på 67 år videreføres.

• Det er mulighet for opphørende alderspensjon, men det er et krav at alderspensjon til medlemmet skal vare i minimum 10 år.

• Medlemmer som førtidspensjoneres med AFP, kan fortsette som medlem i ordningen med fortsatt opptjening av pensjon som pensjonist, hvis det er åpnet for det i ordningens vedtekter eller etter pensjonsplanen.

• Kompensasjonsgraden i ordningen, inklusiv folketrygden, skal ikke overstige 70 pst. for den del av medlemmets lønn som ligger mellom 6 G og 12 G.

• Høytlønte kan ikke gis en høyere kompensasjonsgrad, sammen med folketrygden, enn lavere lønte i foretaket.

I Ot.prp. nr. 20 (2000 – 2001) Om lov om endringer i lov om foretakspensjon mv. foreslo Regjeringen at det skal inntas bestemmelser som åpner for såkalt engangsbetalt foretakspensjon. Dette er innskuddsbasert alderspensjon med forsikringselement. Formålet med å åpne for engangsbetalt foretakspensjon er økt fleksibilitet ved utformingen av pensjonsordninger i arbeidsforhold. Også denne endringsloven trådte i kraft 1. januar 2001.

Innskuddspensjon i arbeidsforhold

I tillegg til lov om foretakspensjon vedtok Stortinget høsten 2000 lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold med ikrafttredelse fra 1. januar 2001, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000).

Innskuddspensjon baseres på innskudd, som sammen med oppnådd avkastning bygger seg opp til en pensjonskapital ved oppnådd pensjonsalder. Innskuddspensjon har de samme skattefordeler som for foretakspensjon, og de nye lovene åpner samlet sett for stor fleksibilitet i utformingen av supplerende pensjonsordninger i arbeidsforhold.

Det er i dag om lag en tredjedel av ansatte i privat sektor som er omfattet av en pensjonsordning i arbeidsforhold. Hensikten med den nye loven er blant annet at den skal kunne bidra til økt utbredelse av supplerende ordninger.

Pensjonskapitalen skal sikres i og forvaltes av en institusjon. Det enkelte foretak skal kunne avgjøre om kapitalen skal forvaltes sammen med øvrig kapital i forsikringsselskaper, verdipapirforetak, banker mv., eller med egne pensjonskonti der medlemmene selv kan foreta investeringsvalg. Innskuddene kan fastsettes på ulike måter, for eksempel som en andel av medlemmets lønn. Pensjonskapitalen er bundet fram til utbetalingene starter.

Alderspensjon fra en innskuddsordning skal utbetales over 10 år eller mer fra pensjonsalder. Ordninger som skal omfattes av loven må inneholde oppsparing til alderspensjon. Det vil være opp til foretaket om ordningen også skal gi rett til uføre- og etterlattepensjoner, som kan etableres i henhold til bestemmelsene i lov om foretakspensjon.

1.5 Avtalefestet pensjon

I forbindelse med inntektsoppgjøret for 1988 ble det i privat sektor etablert en ordning med avtalefestet pensjon (AFP). Formålet med ordningen var opprinnelig å gi slitne arbeidstakere med lange yrkeskarrierer mulighet til å gå av med alderspensjon før de nådde pensjonsalderen i folketrygden, og slik sett få en verdig avslutning på yrkeskarrieren.

I dag dekkes imidlertid om lag 60 pst. av landets yrkesaktive av AFP-ordninger. De som omfattes arbeider innenfor områder der det er tariffavtaler og hvor AFP inngår i tariffavtalen. Hovedinnholdet i ordningen er at yrkesaktive på visse vilkår har adgang til å gå av med pensjon før pensjonsalderen i folketrygden på 67 år. Pensjonsalderen i AFP-ordningen ble avtalt til 66 år fra 1. januar 1989 og 65 år fra 1. januar 1990, og er siden blitt redusert ytterligere slik at det fra 1. mars 1998 er mulig å gå av med AFP-pensjon fra 62 år.

Ordningen er bygd opp etter mønster av uførepensjonen i folketrygden, slik at det godskrives framtidige pensjonspoeng til og med det året vedkommende fyller 66 år. I tillegg ytes i LO/NHO-området et skattefritt AFP-tillegg på 11 400 kroner pr. år.

Ordningen i privat sektor finansieres gjennom et statstilskudd på 40 pst. av løpende pensjoner for aldersgruppen 64 – 66 år. I tillegg bidrar staten indirekte til finansiering gjennom skattemessig gunstig behandling av pensjonen, og medregning av poengopptjening i folketrygden etter uttak av AFP. De øvrige pensjonsutgiftene finansieres av arbeidsgiverne. For 62- og 63-åringer finansieres ordningen i privat sektor fullt ut av arbeidsgiverne. Også denne gruppen nyter imidlertid godt av skattemessig gunstig behandling av pensjonen, samt medregning av pensjonspoeng i folketrygden etter uttak av AFP.

En tilsvarende adgang til å gå av med AFP er avtalt i offentlig sektor, og det er også avtalt ordninger for NAVO-området og i finansnæringen. AFP-ordningen for 65- og 66-åringer ansatt i offentlig sektor innebærer at det gis tjenestepensjon med 66 pst. av pensjonsgrunnlaget ved full tjenestetid, når dette gir det gunstigste resultat for pensjonisten. For 62-64-åringer ytes det pensjon etter tilsvarende regler som i privat sektor. I AFP-ordningen i offentlig sektor gis det et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner pr. år.

Kompensasjonsnivået i AFP-ordningene svarer i hovedsak til folketrygdens alders- og uførepensjon. Ved full opptjening gir dette et kompensasjonsnivå (uten AFP-tillegg) på i overkant av 50 pst. av gjennomsnittlig inntekt for et middels inntektsnivå, forholdsvis dårligere for høyere inntekter og bedre for lavere inntekter.

Til forskjell fra folketrygdens pensjoner skal AFP-pensjonen, inkludert vedtektsfestede tillegg, maksimalt utgjøre 70 pst. av tidligere pensjonsgivende inntekt ved hele uttak. Den tidligere pensjonsgivende inntekten fastsettes ut fra gjennomsnittet av de tre høyeste årsinntektene vedkommende hadde da han fylte 56, 57, 58, 59 og 60 år.

På grunn av AFP-tillegget vil kompensasjonsgraden i AFP kunne være noe høyere enn i folketrygden. På den annen side vil 70-prosentregelen kunne medføre at kompensasjonsgraden for personer som har hatt lav inntekt vil være noe lavere i AFP-ordningen enn i folketrygdens uførepensjonsordning.

AFP-pensjonister omfattes ikke av ordningen med særfradrag i skatt for alder og uførhet, noe som isolert sett bidrar til noe lavere kompensasjonsnivå i AFP-ordningen etter skatt enn i folketrygdens uførepensjon for personer med midlere og høyere inntekter. Figur 3 viser kompensasjonsgrader i AFP-ordningen i privat sektor før og etter skatt ved ulike nivåer på tidligere inntekt.

Antall AFP-pensjonister har økt gradvis over tid til 33 500 ved utgangen av 2002. Av disse hadde vel halvparten bakgrunn i offentlig sektor.

Kilde: Rikstrygdeverket og Finansdepartementet

I tillegg til AFP -ordningen er det for sjømenn, fiskere, skogsarbeidere, jordbrukere og reindriftsutøvere etablert spesielle førtidspensjonsordninger. Ordningene er i det alt vesentlige finansiert av partene i arbeidslivet. For jordbrukere og reindriftsutøvere finansieres ordningene over henholdsvis jordbruksavtalen og reindriftsavtalen.

1.6 Individuelle pensjons- og spareordninger

Ved lov av 19. juni 1997 nr 67 ble skatteloven endret. Det ble innført en ny ordning for individuelle pensjonsavtaler (IPA) som erstattet de gamle reglene om egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES). IPA kan inngås enten som en pensjonsforsikringsavtale eller som en pensjonsspareavtale uten forsikringselement. Dessuten er det åpnet for å kunne velge pensjonsalder ned til 64 år i det nye regelverket. Når det inngås pensjonsspareavtaler vil kapitalen tilfalle arvingene ved tidlig død.