6 En oversikt over pensjons- og trygdesystemene i Sverige, Danmark og Finland samt hovedtrekkene i EØS-avtalens bestemmelser på pensjons- og trygdeområdet

6.1 En oversikt over kapittelet

Dette kapittelet består av to hoveddeler: Pensjons- og trygdesystemene i Sverige, Danmark og Finland, samt hovedtrekkene i EØS-avtalens bestemmelser på pensjons- og trygdeområdet. Den første hoveddelen skal vi gjøre rede for i punktene 6.2 til 6.5. Framstillingen er bygd opp slik: Først ( punkt 6.2) blir det gitt en oversikt over hovedstrukturen i pensjons- og trygdesystemene i de forskjellige landene. Det er en rekke forskjeller i disse systemene, men visse fellestrekk kan man likevel finne. Deretter ( punktene 6.3 til 6.5) skal vi gi en beskrivelse av de enkelte landenes pensjons- og trygdesystemer. I tilknytning til behandlingen av det enkelte land vil det bli gjort rede for de viktigste pensjonsytelsene som de forskjellige systemene i landet gir, og hvordan ytelsenes størrelse blir fastsatt. Videre vil det bli gjort rede for hvordan pensjonsytelsene blir regulert, og hvordan finansieringen skjer. I den grad ytelsene fra de forskjellige systemene innenfor landet blir samordnet, vil det bli gjort rede for hvordan dette skjer.

Den andre hoveddelen, EØS-avtalens bestemmelser på pensjons- og trygdeområdet, skal vi gjøre rede for i punkt 6.6. Selv om Norge er medlem i EØS, og Sverige, Danmark og Finland er medlem i EU, spiller ikke dette noen rolle for pensjons- og trygderettighetene. EØS-avtalen legger nemlig til grunn EUs regelverk på dette området. Et eventuellt medlemsskap i EU for Norge vil derfor ikke få noen betydning for pensjons- og trygderettighetene: Regelverket er det samme, enten man er medlem i EØS eller i EU.

6.2 Hovedstrukturen i pensjons- og trygdesystemene i Sverige, ­Danmark og Finland

Formålet med pensjonssystemene i Sverige, Danmark og Finland er å sikre innbyggerne en inntekt i alderdommen, ved tap av arbeidsevnen og ved tap av forsørger. Man kan si at pensjonssystemene i de tre landene har to mål: Alle skal sikres en grunntrygghet, og de yrkesaktive skal sikres en pensjonsinntekt som står i forhold til den inntekt de hadde som yrkesaktive.

Allerede når det gjelder de to delmålene, er det betydelige forskjeller. Selv om utforming, organisering og finansiering er forskjellig, kan man si at pensjonssystemene består av tre deler: en lovfestet grunnpensjon, en lovfestet tilleggspensjon og en supplerende tjenestepensjon.

Den lovfestede grunnpensjonen er like stor for alle, og er uavhengig av tidligere inntekt. Størrelsen på grunnpensjonen og den relative betydningen som denne ytelsen har, varierer i de forskjellige landene. Grunnpensjonen har størst betydning i Danmark og minst betydning i Finland.

I både Sverige, Danmark og Finland gis det et særskilt tillegg til grunnpensjonen. Dette tillegget svarer til det norske særtillegget. Sammen gjør de to ytelsene at pensjonisten er sikret en minstepensjon. Minstepensjonen er størst i Danmark og minst i Finland.

Den lovbestemte tilleggspensjonen kommer i tillegg til grunnpensjonen og det særskilte tillegget, likevel slik at tilleggspensjonen går til fradrag i det særskilte tillegget etter bestemte regler. Utformingen og betydningen av den lovbestemte tilleggspensjonen varierer landene imellom. Tilleggspensjonene har størst betydning i Finland og minst betydning i Danmark.

I Finland er tilleggspensjonene (arbeidspensjonene) fullt ut basert på opptjeningstid og tidligere inntekt, uten at det er satt noe tak for hvor stor pensjon den enkelte kan tjene opp. Tilleggspensjonene i Danmark er det motsatte ytterpunkt. Her er tilleggspensjonene lave og uavhengige av tidligere inntekt. Tilleggspensjonene i Sverige er høye og avhengig av tidligere inntekt. De inneholder et visst fordelingselement ved at det er satt et opptjeningstak, og ved at det blir tatt hensyn til inntektssvingninger.

De supplerende pensjonsordningene (tjenestepensjonsordningene) har minst betydning i Finland. I Sverige er stort sett alle lønnstakere sikret tjenestepensjoner og i Danmark ca en tredel.

Felles for tjenestepensjonssystemene i Sverige, Danmark og Finland er at det først og fremst er de offentlig ansatte som går inn under ordningene. Det finnes likevel mange private bedrifter som har opprettet kollektive tjenestepensjonsordninger for sine arbeidstakere. Disse ordningene er stort sett utformet på samme måte som de offentlige tjenestepensjonsordningene.

I Danmark er det tjenestepensjonssystemet som står for den inntektsavhengige delen av pensjonssystemet. I Sverige gir tjenestepensjonssystemet bare supplerende ytelser til grunn- og tilleggspensjonssystemet. Det samme gjelder i Finland.

6.3 Sverige

6.3.1 Grunn- og tilleggspensjonssystemet

6.3.1.1 Innledning

I Sverige er grunn- og tilleggspensjonssystemet regulert i loven om allmänn försäkring. Loven blir administrert av Forsäkringskassan.

Det allmenne pensjonssystemet består av en grunnpensjon som skal gi pensjonistene en grunntrygghet, og en tilleggspensjon som skal gi pensjonistene en pensjon som står i forhold til tidligere arbeidsinntekt. I Sverige heter grunnpensjonen folkpension og tilleggspensjonen ATP-pension.

På samme måte som i Norge blir pensjonsytelsene fra det allmenne pensjonssystemet beregnet ut fra et grunnbeløp. I Sverige heter grunnbeløpet basbeloppet. Det finnes to grunnbeløp i Sverige: ett ordinært som blir benyttet når man beregner verdien av de pensjonsytelsene som pensjonisten har tjent opp, og ett redusert ( det minskade) som blir benyttet når man måler ut størrelsen på pensjonene. Pr 1. januar 1995 utgjør det ordinære grunnbeløpet 35 700 SEK, mens det reduserte grunnbeløpet utgjør 98 prosent av dette beløpet, det vil si 34 986 SEK.

6.3.1.2 Alderspensjon

Den allmenne pensjonsalderen er 65 år. Medlemmene kan ta ut alderspensjonen opptil fem år før pensjons­alderen, eller de kan vente med å ta ut alderspensjonen til etter at de har nådd pensjonsalderen. Førtidsuttaket gjør at pensjonen blir redusert, mens uttsettelsen gjør at pensjonen øker.

Folkepensjon gis til pensjonssøkere som har vært medlem i det allmenne pensjonssystemet i tre år eller mer, eller som har tjent opp ATP-pensjon i tre år eller mer.

Folkepensjonen er uavhengig av tidligere inntekt, og svarer til 96 prosent av det reduserte grunnbeløpet for en enslig pensjonist og 78,5 prosent av det reduserte grunnbeløpet for en gift pensjonist.

Full folkepensjon gis når pensjonssøkeren har vært medlem i det allmenne pensjonssystemet i 40 år, eller når vedkommende har tjent opp ATP-pensjon i 30 år. Dersom medlemstiden eller opptjeningstiden er kortere, blir folkepensjonen tilsvarende mindre.

ATP-pensjon gis til pensjonssøkere som i tre år eller mer etter 1959 har hatt en årlig arbeidsinntekt som er større enn det ordinære grunnbeløpet.

Størrelsen på ATP-pensjonen er avhengig av størrelsen på ATP-poengene og av hvor mange år pensjonssøkeren har tjent opp slike poeng. ATP-poengene blir beregnet for hvert kalenderår. Man kommer fram til ATP-poenget for året ved å dividere den delen av arbeidsinntekten som overstiger det ordinære grunnbeløpet, med det ordinære grunnbeløpet. Arbeidsinntekt som er større enn 7,5 ganger det ordinære grunnbeløpet, er ikke pensjonsgivende. I en formel kan man uttrykke beregningen av ATP-poenget for året slik:

Den årlige ATP-pensjonen utgjør 60 prosent av det beløpet man kommer fram til ved å multiplisere det reduserte grunnbeløpet med medelpoenget, som er gjennomsnittet av de 15 største ATP-poengene som pensjonssøkeren har tjent opp. Dersom pensjonssøkeren har tjent opp ATP-poeng i mindre enn 15 år, er dette gjennomsnittspoenget lik gjennomsnittet av alle ATP-poengene.

Full ATP-pensjon gis når pensjonssøkeren har tjent opp ATP-poeng i 30 år. Dersom opptjeningstiden er kortere, blir ATP-pensjonen tilsvarende mindre.

I en formel kan man uttrykke beregningen av ATP-pensjonen slik:

I tillegg til folkepensjonen og ATP-pensjonen kan pensjonssøkeren få pensjonstillegg, kommunal og særskilt kommunal bostøtte, og ektefelletillegg.

Pensjonstillegget gis til pensjonssøkere som ikke har tjent opp ATP-pensjon, eller som har tjent opp en liten slik pensjon. Det årlige tillegget svarer til 55,5 prosent av det reduserte grunnbeløpet. Fullt tillegg gis til pensjonssøkere som har vært medlem i det allmenne pensjonssystemet i 40 år, eller som har tjent opp ATP-poeng i 30 år.

Dersom medlemstiden eller opptjeningstiden er kortere, blir pensjonstillegget tilsvarende mindre. Tillegget er ment som en erstatning for manglende ATP-pensjon, og blir derfor redusert med den ATP-pensjonen som pensjonssøkeren har tjent opp.

Vilkårene for rett til kommunal og særskilt kommunal bostøtte og størrelsen på bostøtten blir bestemt av pensjonssøkerens bostedskommune. Bostøtteordningene varierer derfor fra kommune til kommune. Både den kommunale og den særskilt kommunale bostøtten er inntektsprøvd.

Ektefelletillegget gis bare til pensjonister som forsørger ektefelle som er født før 1935. Dette tillegget vil derfor etter hvert falle bort. Fullt ektefelletillegg svarer til forskjellen mellom a) folkepensjonen og pensjonstillegget for et pensjonistektepar og b) folkepensjonen og pensjonstillegget for en enslig pensjonist. Ektefelletillegget er inntektsprøvd.

Høsten 1992 la en tverrpolitisk arbeidsgruppe under ledelse av sosialministeren fram en samlet plan for hvordan det svenske pensjonssystemet skulle reformeres. Forslaget ble lagt fram for Riksdagen i en egen proposisjon vinteren 1994, og prinsippene ble vedtatt våren 1994 (Regjeringens proposisjon 1993/94: 250 – Reformering av det almänna pensionsystem).

I argumentasjonen om hvorfor det svenske pensjonssystemet bør reformeres, ble det lagt vekt på følgende forhold:

• Dagens pensjonssystem mangler finansiell stabilitet.

• Dagens pensjonssystem virker urettferdig og preges av usystematiske fordelingsvirkninger.

• Dagens pensjonssystem kan virke uheldig på samfunnsøkonomien, som følge av høy grad av skattefinansiering.

• Sammenhengen mellom innbetalinger og utbetalinger er for svak. Blant annet av den grunn virker systemet hemmende på arbeidstilbudet. <

• Pensjonssystemet bidrar i for liten utstrekning til samfunnets sparing.

Forslaget gjelder bare alderspensjon. Uførepensjon skal utredes senere. Etterlattepensjonen er tidligere reformert.

Det slås fast at Sverige fortsatt skal ha et offentlig og obligatorisk alderspensjonssystem. Det allmenne pensjonssystemet skal fortsatt gi en økonomisk grunntrygghet i form av minstepensjon for personer med lav eller ingen arbeidsinntekt, og en allmenn tilleggspensjon (ATP) utover dette som står i forhold til de inntekter og innbetalinger en har hatt som yrkesaktiv, men bare opp til et visst nivå. Opptjeningstaket på 7,5 basbelopp skal beholdes.

Det nye inntektsrelaterte pensjonssystemet skal tre i kraft 1. januar 1996, og de nye reglene for grunntrygghet fra 1. januar år 2000. Det nye pensjonssystemet skal i hovedsak gjelde for yngre generasjoner. Alle som er født i 1934 eller tidligere, vil ikke bli berørt av de nye opptjeningsreglene. For de som er født i perioden 1935–53, skjer det en gradvis overgang til det nye systemet.

Som utgangspunkt for reformarbeidet, ble det lagt vekt på større grad av stabilitet i pensjonssystemet ved endringer i befolkningssammensetning og samfunnsøkonomiske forhold. Endringen skal bidra til en sterkere sammenheng mellom innbetaling og pensjonsytelser. Systemet skal i større grad stimulere til sparing og arbeid for å styrke den økonomiske veksten, som er nødvendig for å finansiere framtidige pensjonsytelser. Videre skal det bli enklere å forutse og påvirke sine framtidige pensjonsutbetalinger.

Den enkeltes pensjon vil i hovedsak etter reformen være bestemt av bedriftens og den enkeltes innbetalinger, men med vesentlige unntak. Foruten garantipensjonen for dem med lav eller ingen arbeidsinntekt og taket for inntekt som gir rett til pensjon, skal pensjonsretten for framtiden beregnes etter særlige regler ved studier, omsorg for små barn og verneplikt. Den tekniske utformingen av disse reglene er ikke klar. Garantipensjonen er forutsatt vesentlig høyere enn dagens minstepensjon (73 920 SEK mot 52 264 SEK i 1994). Samtidig skal det særskilte grunnfradraget for pensjonister ved beskatningen avskaffes. Garantipensjonen skal være skattepliktig på samme måte som yrkesinntekt og inntektsrelatert alderspensjon.

Alderspensjon skal kunne tas ut helt eller delvis fra fylte 61 år med varig redusert ytelse i forhold til en normalpensjonsalder på 65 år. Ved senere uttak enn 65 år øker pensjonen forsikringsmessig uten noen øvre aldersgrense. De som har så lav pensjonsinntjening at de ikke kommer over garantipensjonen, kan ikke ta ut pensjon før fra fylte 65 år. Det har vært et mål at pensjonsalderen på denne måten skal bli mer fleksibel og basert på inntekt og innbetaling over hele yrkeskarrieren. All inntekt og opptjening skal telle likt.

6.3.1.3 Uførepensjon

Uførepensjon gis til en pensjonssøker som er i alderen 16 til 64 år dersom vedkommende varig har fått redusert evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen/arbeidsevnen) med minst 25 prosent på grunn av sykdom eller annen nedsetting av den fysiske eller psykiske prestasjonsevnen.

Uførepensjonen består av en folkepensjon og en ATP-pensjon. Pensjonssøkeren får medregnet framtidig medlemstid i det allmenne pensjonssystemet og framtidige ATP-poeng fra arbeidsuførheten oppstod og fram til pensjonsalderen. For øvrig blir folkepensjonen og ATP-pensjonen beregnet på samme måte som for en alderspensjonist. En uførepensjonist kan få de samme tilleggene til pensjonen som en alderspensjonist.

Pensjonstillegget er større for en uførepensjonist enn det er for en alderspensjonist. For en uførepensjonist svarer det til 105,5 prosent av det reduserte grunnbeløpet.

Uførepensjonen skal erstatte tapet av inntektsevnen/arbeidsevnen. Pensjonen gis som hel, tre firedels, halv eller en firedels pensjon, avhengig av hvor stort tapet av inntektsevnen/arbeidsevnen er.

Uførepensjonen blir erstattet av alderspensjon når pensjonisten når pensjonsalderen.

6.3.1.4 Enke- og enkemannspensjon

Enke- eller enkemannspensjon gis til en gjenlevende ektefelle som er yngre enn 65 år. Pensjonen kan gis som omstillingspensjon eller som særskilt etterlattepensjon.

Den gjenlevende ektefellen får omstillingspensjon dersom han eller hun bodde sammen med den avdøde og a) bor sammen med barn som var yngre enn 12 år ved dødsfallet, og som den gjenlevende eller den avdøde hadde omsorg for, eller b) hadde bodd sammen med den avdøde uavbrutt i fem år eller mer før dødsfallet.

En gjenlevende samboer kan få omstillingspensjon dersom han eller hun a) har, har hatt eller ventet barn med den avdøde, eller b) tidligere har vært gift med den avdøde.

Omstillingspensjonen gis i 12 måneder etter dødsfallet. Pensjonen faller likevel bort når den gjenlevende fyller 65 år.

Dersom den gjenlevende har omsorg for barn som er yngre enn 12 år, og har bodd sammen med barnet eller barna siden dødsfallet, kan det gis omstillingspensjon ut over 12-månedersperioden. Den forlengede omstillingspensjonen faller bort når det yngste barnet fyller 12 år. Pensjonen faller likevel bort når den gjenlevende

1. gifter seg,

2. ikke bor sammen med barnet eller barna lenger,

3. ikke har omsorg for barnet eller barna lenger, eller barnet eller barna dør,

4. blir samboer med noen som hun eller han tidligere har vært gift med, eller har eller har hatt barn med,

5. får barn med noen som hun eller han bor sammen med, eller

6. fyller 65 år.

Den gjenlevende kan få særskilt etterlattepensjon dersom han eller hun ikke kan forsørge seg selv når omstillingspensjonen faller bort. For å få særskilt etterlattepensjon må den gjenlevende ha tapt minst 25 prosent av inntekts­evnen/arbeidsevnen. Tapet av inntektsevnen må ha skjedd før dødsfallet og må skyldes arbeidsmessige forhold, nedsatt helse eller lignende. Den gjenlevende må likevel ikke ha tapt så mye av inntektsevnen at vedkommende har rett til hel eller tre firedels uførepensjon.

Den særskilte etterlattepensjonen gis så lenge den gjenlevende ikke kan forsørge seg selv. Pensjonen gis som hel, tre firedels, halv eller en firedels pensjon. Pensjonen faller likevel bort når den gjenlevende

1. gifter seg,

2. blir samboer med noen som han eller hun tidligere har vært gift med, eller har eller har hatt barn med,

3. får barn med noen som han eller hun er samboer med, eller

4. fyller 65 år.

Både omstillingspensjonen og den særskilte etterlattepensjonen består av en folkepensjon og en ATP-pensjon. Folkepensjonen svarer til den folkepensjonen som den avdøde ville fått som helt arbeidsufør (eventuelt mottok som alderspensjonist), mens ATP-pensjonen svarer til 40 prosent av den ATP-pensjonen som den avdøde ville fått som helt arbeidsufør (eventuelt mottok som alderspensjonist). Dersom den avdøde etterlater seg barn som har rett til barnepensjon, får den gjenlevende en ATP-pensjon som svarer til 20 prosent av den avdødes ATP-pensjon. I tillegg til folkepensjonen og ATP-pensjonen kan den gjenlevende få pensjonstillegg, kommunal og særskilt kommunal bostøtte.

6.3.1.5 Barnepensjon

Barnepensjon gis til barn som er yngre enn 18 år, og faller bort når barnet fyller 18 år. Dersom barnet er under utdanning, kan barnepensjonen gis til og med juni måned det året barnet fyller 20 år.

Barnepensjonen består av en folkepensjon og en ATP-pensjon. Folkepensjonen svarer til 25 prosent av den folkepensjonen som den avdøde ville fått som helt arbeidsufør (eventuelt mottok som alderspensjonist), mens ATP-pensjonen utgjør 30 prosent av den ATP-pensjonen som den avdøde ville fått som helt arbeidsufør (eventuelt mottok som alderspensjonist). Pensjonsprosenten for ATP-pensjonen øker med 20 for hvert gjenlevende barn ut over ett.

6.3.1.6 Pensjonsregulering

Ytelsene fra det allmenne pensjonssystemet blir beregnet ut fra det reduserte grunnbeløpet. Når grunnbeløpet blir endret, blir derfor pensjonene endret tilsvarende.

6.3.1.7 Finansiering

Det allmenne pensjonssystemet blir finansiert av arbeidsgiverne og medlemmene i pensjonssystemet. Folkepensjonen blir finansiert etter et utligningssystem der årets innbetalinger skal dekke årets utbetalinger. ATP-pensjonen blir finansiert på samme måte, men det blir i tillegg lagt opp såkalte bufferfond som skal avhjelpe avvik mellom innbetalinger og utbetalinger i forskjellige perioder.

6.3.2 Tjenestepensjonssystemet

6.3.2.1 Innledning

Det offentlige tjenestepensjonssystemet kan deles i en statlig og en kommunal sektor. I begge sektorene er pensjonssystemene opprettet ved kollektivavtaler. Det finnes en avtale i hver av sektorene.

Pensjonene fra den statlige og den kommunale sektoren blir dels gitt som bruttopensjoner og dels som nettopensjoner. En bruttopensjon er en pensjon som skal gi full erstatning for den inntekt som faller bort, mens en nettopensjon er en pensjon som skal gi et tillegg til pensjonen fra det allmenne pensjonssystemet.

6.3.2.2 Alderspensjon

I både den statlige og den kommunale sektoren er den alminnelige pensjonsalderen 65 år. Det er fastsatt lavere pensjonsaldre for en rekke yrker som stiller særlige fysiske eller psykiske krav til utøverne. Pensjonsalderen for disse stillingene varierer mellom 60 og 64 år.

Alderspensjonen kan tas ut ved fylte 60 år. Medlemmer i den kommunale sektoren som har en pensjonsalder på 60 år, kan likevel ta ut alderspensjonen fra fylte 57 år. Dersom alderspensjonen blir tatt ut før pensjonsalderen, blir pensjonen redusert. Pensjonistene kan også utsette uttaket av alderspensjonen til etter pensjonsalderen. Det gjør at pensjonen øker.

I den statlige sektoren blir alderspensjonen beregnet ut fra medlemmets pensjonsgivende arbeidsinntekt de fem årene som ligger forut for det året pensjonen blir tatt ut. Det blir ikke tatt hensyn til arbeidsinntekt over 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

De fem årslønnene blir regnet om til en felles måle­stokk ved hjelp av basbeloppfaktoren som gir uttykk for forholdet mellom størrelsen på grunnbeløpet i inntekts­året og størrelsen på grunnbeløpet året før alderspensjonen blir tatt ut. Gjennomsnittet av de fem årslønnene utgjør pensionsunderlaget (pensjonsgrunnlaget).

Dersom alderspensjonen blir tatt ut før den ordinære pensjonsalderen på 65 år, utgjør den årlige pensjonen

1. 101 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som svarer til det ordinære grunnbeløpet,

2. 65 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som utgjør mellom 1 og 20 ganger det ordinære grunnbeløpet, og

3. 32,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som utgjør mellom 20 og 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

Den alderspensjonen som blir gitt før medlemmet fyller 65 år, er en bruttopensjon som blir samordnet med alderspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet.

Når medlemmet i den statlige sektoren fyller 65 år, får vedkommende en årlig alderspensjon som utgjør

1. 10 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som svarer til 7,5 ganger det ordinære grunnbeløpet,

2. 65 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som utgjør mellom 7,5 og 20 ganger det ordinære grunnbeløpet, og

3. 32,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som utgjør mellom 20 og 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

Den alderspensjonen som blir gitt fra fylte 65 år, er en nettopensjon som kommer i tillegg til alderspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning.

Full alderspensjon gis når pensjonssøkeren har vært medlem i den statlige sektoren i 30 år. Hvis medlemstiden er kortere, blir pensjonen tilsvarende mindre.

I tillegg til den ordinære alderspensjonen kan medlemmene i den statlige sektoren få kompletterende alderspensjon (KÅP). Ordningen med KÅP trådte i kraft 1. januar 1994.

KÅP-en kan tas ut når pensjonssøkeren fyller 60 år. Pensjonen gis enten i en viss periode eller så lenge pensjonisten lever. KÅP-en vil være fullt utbygd i begynnelsen av år 2000. Den årlige pensjonen vil da svare til mellom 2 og 3 prosent av pensjonssøkerens pensjonsgrunnlag.

KÅP-en blir finansiert av arbeidsgiverne etter et kapitaldekningssystem. Arbeidsgiverne betaler en årlig pensjonspremie på 1,5 prosent av arbeidstakernes bruttolønn. Pensjonspremiene blir samlet i fond. Etterhvert er det meningen at arbeidstakerne skal kunne gjøre egne innbetalinger, blant annet gjennom å avstå feriedager, for å øke KÅP-en. Reglene om individuelle avsetninger er under utarbeiding. KÅP-en blir administrert av Försäkringsföreningen i det statlige området, som er en privat forening med representanter for arbeidsgiverne og arbeidstagerne.

KÅP-en er en nettopensjon som kommer i tillegg til alderspensjonen fra den statlige sektoren og alderspensjonen fra det alminnelige pensjonssystemet uten samordning.

I den kommunale sektoren blir alderspensjonen beregnet ut fra medlemmets pensjonsgivende arbeidsinntekt de sju årene som ligger forut for det året alderspensjonen ble tatt ut, og året før. Det blir altså ikke tatt hensyn til pensjonssøkerens arbeidsinntekt det året pensjonen blir tatt ut og året før.

Arbeidsinntekten for hvert av de sju årene blir regnet om til årspoeng. Man kommer fram til årspoenget ved å dividere arbeidsinntekten for det enkelte år med inntektsårets basbelopp. Det blir ikke tatt hensyn til arbeidsinntekt over 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

Når årspoengene er beregnet, blir de regnet om til et årsmedelpoeng (årsgjennomsnittspoeng) som er gjennomsnittet av de fem største årspoengene. Alderspensjonen blir beregnet ut fra årsgjennomsnittspoenget, og utgjør

1. 96 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 0 og 1,

2. 78,5 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 1 og 2,5,

3. 60 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 2,5 og 3,5,

4. 64 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 3,5 og 7,5,

5. 65 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinæregrunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 7,5 og 20, og

6. 32,5 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 20 og 30.

Full alderspensjon gis når pensjonssøkeren har vært medlem i den kommunale sektoren i 30 år. Hvis medlemstiden er kortere, blir pensjonen tilsvarende mindre.

Alderspensjonen fra den kommunale sektoren er en bruttopensjon som blir samordnet med alderspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet.

6.3.2.3 Uførepensjon

I både den statlige og den kommunale sektoren heter uførepensjonen sjukpension. Vilkårene for rett til uførepensjon i de to sektorene er forskjellige.

I den statlige sektoren gis det uførepensjon bare til en pensjonssøker som har tapt hele inntektsevnen. Pensjonsgrunnlaget blir fastsatt på samme måte som for en alderspensjonist. Pensjonssøkeren får medregnet den opptjeningstiden som vedkommende ville fått ved å fortsette i stillingen fram til pensjonsalderen.

Den årlige uførepensjonen utgjør

1. 117,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som svarer til det ordinære grunnbeløpet,

2. 81,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 1 og 20 ganger det ordinære grunnbeløpet, og

3. 40,75 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 20 og 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

Uførepensjonen fra den statlige sektoren er en bruttopensjon som blir samordnet med uførepensjonen fra det allmenne pensjonssystemet.

I den kommunale sektoren gis det uførepensjon bare til pensjonssøkere som har et årsgjennomsnittspoeng som er større enn 7,5. Uførepensjonen blir beregnet på samme måte som alderspensjonen. Pensjonssøkeren får medregnet den opptjeningstiden som vedkommende ville fått ved å fortsette i stillingen fram til pensjonsalderen. Uførepensjonen skal erstatte tapet av inntektsevnen, og skal derfor utgjøre så mye av full pensjon som pensjonssøkeren har måttet redusere arbeidstiden med på grunn av arbeidsuførheten.

Uførepensjonen fra den kommunale sektoren er en bruttopensjon som blir samordnet med uførepensjonen fra det allmenne pensjonssystemet.

6.3.2.4 Enke- og enkemannspensjon

I den statlige sektoren får en gjenlevende ektefelle enke- eller enkemannspensjon når hun eller han bodde sammen med den avdøde ektefellen.

En gjenlevende samboer får enke- eller enkemannspensjon dersom hun eller han har vært gift med den avdøde, eller har, har hatt eller venter barn med den avdøde.

Enke- eller enkemannspensjonen gis i fem år etter dødsfallet. Pensjonen faller likevel bort når den gjenlevende gifter seg, eller fra det tidspunktet den avdøde ville fylt 70 år.

Enke- eller enkemannspensjonen fra den statlige sektoren er en nettopensjon som kommer i tillegg til enke- eller enkemannspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning. Den årlige enke- eller enkemannspensjonen svarer til 1,2 ganger det reduserte grunnbeløpet.

I den kommunale sektoren får en gjenlevende ektefelle enke- eller enkemannspensjon når hun eller han bodde sammen med den avdøde før dødsfallet, og bodde sammen med barn som var yngre enn 12 år da faren eller moren døde, eller hadde bodd sammen med den avdøde i fem år.

En gjenlevende samboer kan få enke- eller enkemannspensjon på samme vilkår som en gjenlevende ektefelle dersom hun eller han tidligere har vært gift med den avdøde, eller har, har hatt eller venter barn med den avdøde.

Enke- og enkemannspensjonen fra den kommunale sektoren gis i fem år etter dødsfallet. Pensjonen faller likevel bort når den gjenlevende gifter seg, blir samboer med noen som hun eller han tidligere har vært gift med, eller blir samboer med noen som hun eller han har eller har hatt barn med.

Den årlige enke- eller enkemannspensjonen utgjør 15 prosent av den avdødes årsgjennomsnittspoeng multiplisert med det ordinære grunnbeløpet. Ved beregningen av enke- eller enkemannspensjonen blir det ikke tatt hensyn til den delen av årsgjennomsnittspoenget som er over 20.

Enke- eller enkemannspensjonen fra den kommunale sektoren er en nettopensjon som kommer i tillegg til enke- eller enkemannspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning.

Dersom den avdøde hadde en pensjonsgivende inntekt som var lik 7,5 basbelopp eller større, kan en gjenlevende ektefelle eller samboer få kompletterende enke- eller enkemannspensjon.

I den statlige sektoren kan en gjenlevende ektefelle eller samboer få kompletterende enke- eller enkemannspensjon dersom vedkommende fyller vilkårene for rett til ordinær enke- eller enkemannspensjon fra den statlige sektoren. Den kompletterende enke- eller enkemannspensjonen gis uten tidsbegrensning, men faller bort når den gjenlevende gifter seg.

Den kompletterende enke- eller enkemannspensjonen blir beregnet ut fra den avdødes pensjonsgrunnlag. Den årlige pensjonen utgjør 32,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 7,5 og 20 ganger det ordinære grunnbeløpet, og 16,25 prosent av pensjonsgrunnlaget for den delen av pensjonsgrunnlaget som er mellom 20 og 30 ganger det ordinære grunnbeløpet.

Full kompletterende enke- eller enkemannspensjon gis når den avdøde hadde full opptjeningstid i den statlige sektoren (30 år). Hvis opptjeningstiden var kortere, blir pensjonen tilsvarende mindre.

Den kompletterende enke- eller enkemannspensjonen er en nettopensjon som kommer i tillegg til den ordinære enke- eller enkemannspensjonen fra den statlige sektoren og enke- eller enkemannspensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning.

I den kommunale sektoren gis det bare kompletterende enkepensjon. For at enken skal få pensjon, er det et vilkår at den avdøde ektemannen var medlem i den kommunale sektoren pr 31. desember 1989. Hvis enken ble født før 1945, får hun kompletterende enkepensjonen så lenge hun lever. Hvis enken ble født senere, får hun kompletterende enkepensjon til hun fyller 65 år.

Den kompletterende enkepensjonen blir beregnet på samme måte som alderspensjonen. Den årlige pensjonen utgjør 24 prosent av den avdødes årsgjennomsnittspoeng multiplisert med det ordinære grunnbeløpet. Ved beregningen blir det ikke tatt hensyn til den delen av årsgjennomsnittspoenget som er over 20.

Full kompletterende enkepensjon gis når den avdøde hadde full opptjeningstid i den kommunale sektoren (30 år). Hvis opptjeningstiden var kortere, blir pensjonen tilsvarende mindre. Dersom enken ble født etter 1944, blir det bare tatt hensyn til den opptjeningstiden som den avdøde hadde pr 31. desember 1989.

Den kompletterende enkepensjonen er en nettopensjon som kommer i tillegg til den ordinære enkepensjonen fra den kommunale sektoren og enkepensjonen fra det alminnelige pensjonssystemet uten samordning.

6.3.2.5 Barnepensjon

Når et medlem i den statlige eller den kommunale sektoren dør, kan gjenlevende barn få barnepensjon.

I den statlige sektoren gis det barnepensjon i fem år etter dødsfallet. Barnepensjonen faller likevel bort når barnet fyller 20 år, eller fra det tidspunktet den avdøde ville fylt 70 år.

Barnepensjonen fra den statlige sektoren er en nettopensjon som kommer i tillegg til barnepensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning. Hvert gjenlevende barn får en barnepensjon som svarer til 50 prosent av det reduserte grunnbeløpet. Hvis det ikke er en gjenlevende ektefelle eller samboer som har rett til enke- eller enkemannspensjon, får det første barnet en barnepensjon som svarer til 1,2 ganger det reduserte grunnbeløpet, mens hvert av de andre barna får en pensjon som svarer til 50 prosent av det reduserte grunnbeløpet.

I den kommunale sektoren gis det barnepensjon til barnet fyller 18 år. Hvis barnet er under utdanning, kan barnepensjonen gis til og med juni måned det året barnet fyller 20 år.

Barnepensjonen i den kommunale sektoren blir regnet ut fra den avdødes årsgjennomsnittspoeng. Det blir ikke tatt hensyn til den delen av årsgjennomsnittspoenget som er over 20. Den årlige barnepensjonen utgjør 10 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 0 og 7,5, og 28 prosent av årsgjennomsnittspoenget multiplisert med det ordinære grunnbeløpet for den delen av årsgjennomsnittspoenget som er mellom 7,5 og 20.

Hvis det er flere gjenlevende barn, blir barnepensjonen multiplisert med fra 1,4 til 2,0, avhengig av hvor mange gjenlevende barn det er.

Barnepensjonen fra den kommunale sektoren er nettopensjon som kommer i tillegg til barnepensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning.

I den statlige sektoren kan gjenlevende barn få kompletterende barnepensjon dersom det avdøde medlemmet hadde et pensjonsgrunnlag over 7,5 ganger det ordinære grunnbeløpet. Den kompletterende barnepensjonen faller bort når barnet fyller 20 år.

Den kompletterende barnepensjonen utgjør en viss prosent av den kompletterende enke- eller enkemannspensjonen, avhengig av hvor mange gjenlevende barn det er. Pensjonsprosenten er 75 for ett gjenlevende barn, 110 for to gjenlevende barn, 135 for tre gjenlevende barn og 150 for fire gjenlevende barn. Pensjonsprosenten øker med 10 for hvert barn ut over fire.

Den kompletterende barnepensjonen kommer i tillegg til den ordinære barnepensjonen fra den statlige sektoren og barnepensjonen fra det allmenne pensjonssystemet uten samordning.

6.3.2.6 Pensjonsregulering

Både i den statlige og i den kommunale sektoren utgjør pensjonene visse andeler av det reduserte grunnbeløpet. Når grunnbeløpet blir endret, blir derfor pensjonsytelsene endret tilsvarende.

6.3.2.7 Finansiering

Det statlige og det kommunale tjenestepensjonssystemet blir finansiert av arbeidsgiverne. Finansieringen skjer etter et utligningssystem (pay as you go-system) der årets innbetalinger skal dekke årets utbetalinger.

6.3.3 Samordning av pensjon fra tjenestepensjonssystemet med pensjon fra grunn- og tilleggs­pensjonssystemet

6.3.3.1 Innledning

Det svenske samordningssystemet er i hovedtrekk svært likt det norske samordningssystemet. Samordningen i Sverige er imidlertid strengere enn i Norge. I Sverige blir pensjonene stort sett samordnet krone for krone, og det blir ikke gitt noe samordningstillegg, slik det blir gjort i Norge.

Når vi i det følgende skal gjøre rede for hovedtrekkene i det svenske samordningssystemet, har vi valgt å knytte framstillingen til to alderspensjoner som blir gitt fra den allmenne pensjonsalderen på 65 år. Siden alderspensjonen som blir gitt fra den statlige sektoren fra fylte 65 år, er en nettopensjon, er det ikke aktuelt med samordning av alderspensjon fra det statlige tjenestepensjonssystemet med alderspensjon fra det allmenne pensjonssystemet.

I det kommunale tjenestepensjonssystemet blir alderspensjonene derimot fortsatt gitt som bruttopensjoner. For å unngå overpensjonering blir alderspensjonene fra det kommunale tjenestepensjonssystemet samordnet med alderspensjonene fra det allmenne pensjonssystemet. Samordningen skjer ved at folkepensjonen og ATP-pensjonen blir gitt uten reduksjon, mens tjenestepensjonen blir redusert med samordningsfradrag for folkepensjonen og for ATP-pensjonen.

Samordningen med folkepensjonen og ATP-pensjonen skjer på noe forskjellige måter. Først skal vi gjøre rede for samordningen med folkepensjonen og deretter for samordningen med ATP-pensjonen.

6.3.3.2 Samordning med folkepensjonen

Hovedregelen for samordning med folkepensjonen er at tjenestepensjonen skal reduseres med et beløp som svarer til hele folkepensjonen.

Tjenestepensjonen og folkepensjonen skal imidlertid samordnes bare så langt opptjeningstiden for de to pensjonene dekker hverandre. Det betyr at hvis opptjeningstidene for tjenestepensjonen og folkepensjonen utgjør for eksempel henholdvis 20 og 25 år, skal samordningsfradraget for folkepensjonen svare til det beløpet folkepensjonen utgjør når den blir beregnet ut fra en opptjeningstid på 20 år.

6.3.3.3 Samordning med ATP-pensjonen

På samme måte som hovedregelen for samordning med folkepensjonen er at tjenestepensjonen skal reduseres med et beløp som svarer til hele folkepensjonen, er hovedregelen for samordning med ATP-pensjonen at tjenestepensjonen skal reduseres med et beløp som svarer til hele ATP-pensjonen. Det er gjort to viktige unntak fra dette prinsippet.

Det første unntaket gjelder opptjeningstiden. Som ved samordning med folkepensjonen skal tjenestepensjonen og ATP-pensjonen samordnes bare så langt opptjeningstiden for de to pensjonene dekker hverandre. Det betyr at hvis opptjeningstiden for tjenestepensjonen og ATP-pensjonen utgjør for eksempel henholdvis 20 og 25 år, skal samordningsfradraget for ATP-pensjonen svare til det beløpet ATP-pensjonen utgjør når den blir beregnet ut fra en opptjeningstid på 20 år.

Det andre unntaket gjelder den inntekten som tjenestepensjonen og ATP-pensjonen blir beregnet ut fra: Pensjonene skal samordnes bare så langt de er tjent opp av inntekt som er pensjonsgivende i både tjenestepensjonssystemet og det allmenne pensjonssystemet. På samme måte som ved fiktivfordelsregelen i Norge skal derfor samordningsfradraget for ATP-pensjonen ikke være større enn det beløpet denne pensjonen utgjør når den blir beregnet ut fra det minste av medelpoenget (sluttpoengtallet) i det allmenne pensjonssystemet og årsgjennomsnittspoenget (sluttpoengtallet) i tjenestepensjonssystemet. Siden de årlige pensjonspoengene (som danner grunnlaget for sluttpoengtallet) i de to systemene blir beregnet på forskjellige måter, se punktene 6.3.1.2 og 6.3.2.2, må man redusere det kommunale sluttpoengtallet med én når man skal sammenligne de to sluttpoengtallene.

6.4 Danmark

6.4.1 Grunnpensjonssystemet

6.4.1.1 Innledning

Det danske grunnpensjonssystemet er regulert i loven om sosial pensjon. Loven administreres av kommunene. Grunnpensjonssystemet gir normalt bare ytelser til danske statsborgere som har bodd i Danmark i minst tre år.

Grunnpensjonssystemet gir to typer pensjoner: folkepension (alderspensjon) og førtidspension (uførepensjon).

6.4.1.2 Alderspensjon

Alderspensjon gis fra fylte 67 år. Pensjonen består av et grunnbeløp og et pensjonstillegg. Dette svarer til grunnpensjonen og særtillegget i den norske folketrygden. Grunnbeløpet og pensjonstillegget gis med faste beløp, og er like store for alle pensjonister. Fra 1. januar 1995 utgjør grunnbeløpet og pensjonstillegget henholdsvis 44 508 og 19 548 DKK pr år. Fullt grunnbeløp og fullt pensjonstillegg gis når pensjonisten har bodd i Danmark i 40 år. Når botiden er kortere, blir grunnbeløpet og pensjonstillegget tilsvarende mindre.

Grunnbeløpet og pensjonstillegget blir inntektsprøvd mot pensjonistens andre inntekter. Inntektsprøvingen av de to ytelsene skjer på forskjellige måter. Ved inntektsprøvingen av grunnbeløpet har pensjonisten et fribeløp på 117 200 DKK. For inntekt ut over denne grensen blir grunnbeløpet redusert med 60 prosent av den overskytende inntekten. Ved inntektsprøvingen av pensjonstillegget har pensjonisten et fribeløp på 41 800 DKK. For inntekt ut over denne grensen blir pensjonstillegget redusert med 30 prosent av den overskytende inntekten. Ved inntektsprøvingen av grunnbeløpet blir det tatt hensyn bare til pensjonistens arbeidsinntekt. Ved inntektsprøvingen av pensjonstillegget blir det tatt hensyn til både arbeidsinntekt og kapitalinntekt, inkludert pensjon som vedkommende mottar fra tilleggspensjonssystemet.

I tillegg til grunnbeløpet og pensjonstillegget kan pensjonisten få et bistandstillegg eller et pleietillegg, og et personlig tillegg. Tilleggene gis bare dersom vedkommende mottok dem som uførepensjonist.

Bistandstillegget gis til pensjonister som er blinde eller svaksynte, eller som må ha hjelp av andre. Pleietillegget gis til pensjonister som trenger varig pleie eller tilsyn. Bistandstillegget og pleietillegget gis med faste beløp, og utgjør fra 1. januar 1995 henholdsvis 22 620 og 45 120 DKK pr år.

Det personlige tillegget gis til pensjonister som har store utgifter. Tillegget blir gitt etter en konkret vurdering. Pensjonistens bostedskommune bestemmer størrelsen på tillegget.

Pensjonisten får i utgangspunktet 100 prosent av det personlige tillegget (den personlige tilleggsprosenten). Den personlige tilleggsprosenten blir inntektsprøvd. Tilleggsprosenten blir redusert med én prosent for hver 300 DKK pensjonistens inntekt overstiger 10 900 DKK pr år. Ved inntektsprøvingen blir det tatt hensyn til både arbeidsinntekt og kapitalinntekt, inkludert pensjon som vedkommende mottar fra tilleggspensjonssystemet.

6.4.1.3 Uførepensjon

Grunnpensjonssystemet bruker betegnelsen førtidspensjon om all pensjon som gis til personer i alderen 18 til 66 år. Det finnes fire typer førtidspensjon: høyeste, mellomste, forhøyd alminnelig, og alminnelig førtidspensjon.

Høyeste førtidspensjon gis når pensjonssøkeren er i alderen 18 til 59 år og har tapt så mye av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) at det bare er en ubetydelig del av inntektsevnen som er i behold. Tapet av inntektsevnen må være av varig art, og skyldes fysiske eller psykiske forhold. Størrelsen på tapet av inntektsevnen blir bestemt ved at man sammenligner den inntekt pensjonssøkeren kan få med den delen av inntektsevnen som er i behold, sett ut fra vedkommendes utdannelse og hva man med rimelighet kan forlange av ham eller henne, og den inntekt som en person med tilsvarende utdannelse normalt har. Videre blir det tatt hensyn til pensjonssøkerens alder, livsstilling, bopel, muligheter for å skaffe seg annet arbeid, og andre forhold som kan ha betydning i det konkrete tilfellet.

Den høyeste førtidspensjonen består av et grunnbeløp, et pensjonstillegg, et invaliditetsbeløp og et arbeidsuførhetsbeløp. Grunnbeløpet og pensjonstillegget svarer til grunnbeløpet og pensjonstillegget til en alderspensjonist. Fullt grunnbeløp og fullt pensjonstillegg gis når pensjonssøkeren har bodd i Danmark i fire femdeler eller mer av tiden fra han eller hun fylte 15 år og fram til den høyeste førtidspensjonen ble innvilget. Når botiden er kortere, blir grunnbeløpet og pensjonstillegget tilsvarende mindre. Grunnbeløpet og pensjonstillegget blir inntektsprøvd etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist. Invaliditetsbeløpet og erversudyktighetsbeløpet gis med faste beløp, og er ikke inntektsprøvd. Beløpene blir likevel redusert i samme forhold som grunnbeløpet og pensjonstillegget. Fra 1. januar 1995 utgjør invaliditetsbeløpet og arbeidsuførhetsbeløpet henholdsvis 21 660 og 29 892 DKK pr år.

I tillegg til grunnbeløpet, pensjonstillegget, invaliditetsbeløpet og arbeidsuførhetsbeløpet kan pensjonisten få et bistandstillegg eller et pleietillegg, og et personlig tillegg. Tilleggene blir gitt etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Den høyeste førtidspensjonen blir erstattet av en invaliditetsytelse dersom pensjonisten fortsetter i arbeid. Invaliditetsytelsen blir gitt med et fast beløp, og er ikke inntektsprøvd. Fra 1. januar 1995 utgjør invaliditetsytelsen 21 768 DKK pr år.

Den høyeste førtidspensjonen blir erstattet av alderspensjon når pensjonisten fyller 67 år.

Mellomste førtidpensjon gis til en pensjonssøker som er i alderen 18 til 59 år og har tapt to tredeler av inntekts­evnen eller mer, eller som er i alderen 60 til 66 år og har tapt så mye av inntektsevnen at vedkommende ville hatt rett til den høyeste førtidspensjonen (hvis det ikke hadde vært for alderen).

Tapet av inntektsevnen blir bestemt på samme måte som for den høyeste førtidspensjonen.

Den mellomste førtidspensjonen består av et grunnbeløp, et pensjonstillegg og et invaliditetsbeløp.

Grunnbeløpet, pensjonstillegget og invaliditetsbeløpet blir gitt etter de bestemmelsene som gjelder for den høyeste førtidspensjonen. I tillegg kan pensjonisten få et bistandstillegg eller et pleietillegg, og et personlig tillegg. Tilleggene blir gitt etter de bestemmelsene som gjelder for den høyeste førtidspensjonen.

Den mellomste førtidspensjonen blir erstattet av en invaliditetsytelse dersom pensjonisten fortsetter i arbeid. Invaliditetsytelsen blir gitt etter de bestemmelsene som gjelder for den høyeste førtidspensjonen.

Den mellomste førtidspensjonen blir erstattet av alderspensjon når pensjonisten fyller 67 år.

Forhøyd alminnelige førtidspensjon eller alminnelig førtidspensjon gis til en pensjonssøker som

1. er i alderen 18 til 66 år og har tapt minst halvparten av inntektsevnen på grunn av helsemessige forhold

2. er i alderen 18 til 66 år og har tapt minst halvparten av inntektsevnen uten at tapet alene skyldes helsemessige forhold, eller

3. er i alderen 50 til 67 år, når sosiale og helsemessige forhold taler for det.

Førtidspensjonen gis som forhøyd alminnelig førtidspensjon hvis den blir innvilget før pensjonssøkeren fyller 60 år, og som alminnelig førtidspensjon dersom den blir innvilget etter at pensjonssøkeren fyller 60 år.

Den forhøyde alminnelige førtidspensjonen består av et grunnbeløp, et pensjonstillegg og et førtidsbeløp, mens den alminnelige førtidspensjonen består av et grunnbeløp og et pensjonstillegg.

Grunnbeløpet og pensjonstillegget gis etter de bestemmelsene som gjelder for høyeste førtidspensjon. Førtidsbeløpet gis med et fast beløp, og er ikke inntekts­prøvd. Fra 1. januar 1995 utgjør førtidsbeløpet 11 304 DKK pr år. I tillegg til den forhøyde førtidspensjonen eller den alminnelige førtidspensjonen kan pensjonisten få et bistandstillegg eller et pleietillegg, og et personlig tillegg. Dersom pensjonisten mottar forhøyd alminnelig førtidspensjon, gis tilleggene etter de bestemmelsene som gjelder for høyeste førtidspensjon. I motsatt fall gis tilleggene etter de bestemmelsene som gjelder for forhøyd førtidspensjon.

Den forhøyde alminnelige førtidspensjonen og alminnelige førtidspensjonen blir erstattet av alderspensjon når pensjonisten fyller 67 år.

6.4.1.4 Pensjonsregulering

Ytelsene fra grunnpensjonssystemet og grensene for inntektsprøvingen blir regulert i takt med endringene i det alminnelige lønnsnivået. Endringene skjer 1. januar hvert år.

6.4.1.5 Finansiering

Det danske grunnpensjonssystemet blir finansiert ved hjelp av skattemidler etter et utligningssystem der årets innbetalinger skal dekke årets utbetalinger.

6.4.2 Tilleggspensjonssystemet

6.4.2.1 Innledning

Det danske tilleggspensjonssystemet er regulert i loven om arbeidsmarkedets tilleggspensjon (ATP-loven), som ble vesentlig revidert i 1992. ATP-loven blir administrert av Arbeidsministeriet. For å være medlem i ATP-systemet er det et vilkår at vedkommende er i alderen 16 til 66 år og er lønnsmottaker. Videre er det et vilkår at vedkommende arbeider 9 timer eller mer pr uke. Selvstendig næringsdrivende er ikke medlemmer i ATP-systemet. En selvstendig næringsdrivende som har vært medlem i ATP-systemet i tre år eller mer som lønnsmottaker, kan likevel på visse vilkår beholde medlemsskapet sitt, og fortsette innbetalingen av ATP-avgiften.

Den årlige ATP-avgiften fastsettes av ATPs styre, og er uavhengig av medlemmets lønnsinntekt. I stedet er den knyttet til medlemmets stillingsprosent. For deltidsansatte er avgiftens størrelse avhengig av om de har en stilling som utgjør 1/3 eller 2/3 av en heltidsstilling. Det kan ikke betales ATP-avgift etter at medlemmet har fylt 67 år.

ATP-systemet gir alderspensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

6.4.2.2 Alderspensjon

ATP-systemet gir alderspensjon når medlemmet fyller 67 år. ATP-medlemmet kan vente med å ta ut alderspensjonen til etter fylte 67 år. Dette gjør at pensjonen øker. Pensjonen øker ikke etter at vedkommende har fylt 70 år.

ATP-pensjonen blir beregnet på forskjellig måte for medlemstid i ATP-systemet før og etter 1. januar 1982, avhengig av når arbeidstakeren ble medlem i dette systemet. For medlemstid i ATP-systemet før 1. januar 1982 utgjør den årlige pensjonen et visst antall kroner for hvert ansiennitetsår (medlemsår). For medlemstid i ATP-systemet etter 31. desember 1981 utgjør den årlige pensjonen et visst antall kroner, avhengig av hvor stor ATP-avgift det er betalt. Nedenfor skal vi gi en oversikt over hvordan ATP-pensjon blir beregnet.

1. Medlemstid i ATP-systemet før 1. januar 1982.

   1. For en person som ble medlem før 1. april 1965, utgjør den årlige pensjonen fra 600 til 100 DKK for hvert medlemsår, avhengig av når vedkommende ble født.

   2. For en person som ble medlem etter 31. mars 1965, utgjør den årlige pensjonen 60 DKK for hvert medlemsår fram til 30. september 1972. For medlemsår etter denne datoen utgjør den årlige pensjonen 100 DKK.

      Medlemmer som er 59 år eller yngre, får godskrevet et medlemsår når det er betalt 11 måneders ATP-avgift. Medlemmer som er 60 år eller eldre, får godskrevet et medlemsår når det er betalt 9 måneders ATP-avgift.

2. Medlemstid i ATP-systemet etter 31. desember 1981.

   1. Medlemstid i perioden fra 1. januar 1982 til 30. juni 1992.

      • Før fylte 60 år utgjør den årlige pensjonen 100 DKK for hver 396 DKK det er betalt i ATP-avgift. Den årlige pensjonen må likevel ikke være større enn 11 måneders ATP-avgift.

      • Etter fylte 60 år utgjør den årlige pensjonen 100 DKK for hver 324 DKK det er betalt i ATP-avgift. Den årlige pensjonen må likevel ikke være større enn 9 måneders ATP-avgift.

   2. For medlemstid etter 30. juni 1992 utgjør den årlige pensjonen 100 DKK for hver 396 DKK det er betalt i ATP-avgift.

ATP-pensjonen blir utbetalt en gang hver måned. Hvis ATP-pensjonen utgjør mellom 1 000 og 2 000 DKK pr år, blir pensjonen i stedet utbetalt en gang hvert år. Dersom ATP-pensjonen er mindre enn 1 000 DKK pr år, blir pensjonen kapitalisert og utbetalt som et engangsbeløp.

6.4.2.3 Enke- og enkemannspensjon

ATP-systemet gir ikke enke- og enkemannspensjon for dødsfall som skjedde etter 30. juni 1992, men et engangsbeløp. Enke- eller enkemannspensjon som var innvilget før 1. juli 1992, utbetales fortsatt som en løpende ytelse.

Når ATP-medlemmet ble født etter 30. juni 1925, får enken eller enkemannen et engangsbeløp som svarer til 35 prosent av den avdødes kapitaliserte ATP-pensjon. Kapitalverdien beregnes som verdien av en livsvarig livrente som en gjevnaldrende med den avdøde ville fått. Dersom den avdøde er yngre enn 67 år, beregnes livrenten som en oppsatt pensjon fram til fylte 67 år, ellers regnes den som straks begynnende.

Den gjenlevende ektefellen får en overgangsytelse i tillegg til engangsbeløpet når ATP-medlemmet ble født i perioden fra 1. juli 1925 til 30. juni 1941. Overgangsytelsen blir gitt som et engangsbeløp. Overgangsytelsen utgjør 15 prosent av den kapitaliserte ATP-pensjonen som ATP-medlemmet hadde tjent opp pr 1. juli 1992. Overgangsytelsen blir redusert med 1,5 prosent for hvert år ATP-medlemmet ble født etter 30. juni 1931. Dette betyr at den gjenlevende ektefellen ikke får overgangsytelsen når ATP-medlemmet ble født etter 30. juni 1941.

Dersom ATP-medlemmet ble født før 1. juli 1925, beregnes enke- eller enkemannspensjonen etter de reglene som gjaldt fram til 30. juni 1992, det vil si som en løpende ytelse. Likevel slik at pensjonen ikke utbetales som en løpende ytelse, men kapitaliseres. Ved kapitaliseringen blir det tatt hensyn til den gjenlevendes alder og opptjente pensjonsrettigheter i ATP-systemet.

6.4.2.4 Barnepensjon

ATP-systemet gir ikke barnepensjon, men et engangsbeløp. Engangsbeløpet gis bare til barn som var yngre enn 18 år når ATP-medlemmet døde. Videre er det et vilkår at ATP-medlemmet ble født etter 30. juni 1925 og døde etter 30. juni 1992. Engangsbeløpet svarer til den kapitaliserte verdien av ATP-pensjonen til den avdøde.

6.4.2.5 Pensjonsregulering

ATP-systemet er bygd opp forsikringsmessig (som fond). Det er forutsatt at fondet skal forrentes med minst 4,5 prosent pr år. Denne renten kalles grunnlagsrenten. ATP-fondets faktiske forrentning har vært høyere enn grunnlagsrenten. Merøkningen av fondet kommer ATP-medlemmene og ATP-pensjonistene til gode gjennom en bonuspensjon som årlig økes med en prosentsats av den samlede ATP-pensjonen de har tjent opp.

6.4.2.6 Finansiering

ATP-systemet blir finansiert av ATP-avgiften. Størrelsen på ATP-avgiften blir bestemt av ATP-styret. ATP-medlemmene betaler en tredel av ATP-avgiften, mens arbeidsgiverne betaler resten. Finansieringen av ATP-systemet skjer forsikringsteknisk (som fond).

6.4.3 Tjenestepensjonssystemet

6.4.3.1 Innledning

Det offentlige tjenestepensjonssystemet er delt i et lovfestet og et avtalefestet pensjonssystem. Bestemmelsene i de to systemene er nærmest identiske. Vi skal bare gjøre rede for det lovfestede tjenestepensjonssystemet. Dette pensjonssystemet er regulert i loven om tjenestemannspensjon, som blir administrert av Finansministeriet. Det lovfestede tjenestepensjonssystemet omfatter personer som er ansatt etter loven om tjenestemenn i staten, folkekirken samt enkelte tjenestemannslignende ansatte.

Opprinnelig ble pensjonene fra det lovfestede tjenestepensjonssystemet samordnet med pensjonene fra grunnpensjonssystemet. Denne formen for samordning ble opphevet 1. januar 1995. Da ble det lovfestede tjenestepensjonssystemet gjort om til et nettopensjonssystem. Det vil si et pensjonssystem som gir ytelser i tillegg til ytelsene fra grunnpensjonssystemet og tilleggspensjonssystemet uten samordning.

Det nye nettopensjonssystemet ble også gjort gjeldende for personer som mottok pensjon fra tjenestepensjonssystemet (de løpende pensjonene). Disse personene fikk regnet om sine pensjoner til nettoytelser. Det ble gitt bestemmelser som sikret at de som fikk regnet om sine pensjoner, ikke skulle tape på det nye pensjonssystemet.

6.4.3.2 Alderspensjon

Den alminnelige pensjonsalderen er 67 år. Alderspensjonen kan likevel tas ut fra fylte 60 år, men blir da redusert.

For rett til alderspensjon er det et vilkår at tjenestemannen har minst tre års fulltidstjeneste etter at han eller hun har fylt 25 år. For hvert tjenesteår tjener medlemmet opp en viss prosent av den pensjonsgivende inntekten i pensjon. Full pensjon gis etter 37 år, og svarer til 57 prosent av den pensjonsgivende inntekten. Den pensjonsgivende inntekten er normalt lik den lønnen vedkommende har når alderspensjonen blir innvilget.

Pensjonene blir tjent opp etter et system med fallende opptjening, og pensjonsprosenten for de enkelte årene er 1,75 prosent for hvert av de 16 første årene, 1,5 prosent for hvert av årene fra 17 til 32 og 1 prosent for hvert av årene fra 33 til 37.

Tjenestemenn på de laveste og mellomste lønnstrinnene som har full eller nesten full opptjeningstid, får et tillegg til pensjonen, slik at de skal få en pensjon som tilnærmet svarer til pensjonsnivået etter de gamle reglene. Tillegget, som ikke reguleres, utgjør fra 100 til 4 000 DKK pr år. Fra 1. januar 2002 reduseres tilleggene med 200 DKK pr år.

Pensjonisten får et tillegg til alderspensjonen når han eller hun tar ut pensjonen før fylte 67 år. Tillegget utgjør 30 232 DKK pr år ved full opptjeningstid (37 år). Når opptjeningstiden er kortere, blir tillegget tilsvarende mindre. Tillegget er en erstatning for at grunnpensjonssystemet ikke gir alderspensjon før ved fylte 67 år, og faller derfor bort når tjenestemannen når denne alderen.

6.4.3.3 Uførepensjon

For pensjonssøkere som er yngre enn 60 år, gis det kvalifisert svakelighetspensjon (uførepensjon) når vedkommende har rett til mellomste eller høyeste førtidspensjon fra grunnpensjonssystemet. Dette betyr at vedkommende må ha tapt minst to tredeler av inntektsevnen. Tapet av inntektsevnen blir bestemt på samme måte som i grunnpensjonssystemet.

Uførepensjonen blir beregnet på samme måte som alderspensjonen. Pensjonssøkeren får medregnet den opptjeningstiden som han eller hun ville fått ved å fort­sette i stillingen fram til aldersgrensen.

For pensjonssøkere som er eldre enn 59 år, gis det alminnelig svakelighetspensjon (uførepensjon) når vedkommende som følge av en sykdom ikke er i stand til å ivareta sin stilling, men har mere enn to tredeler av sin inntektsevne i behold. Denne pensjonen kan videre gis til pensjonssøkere som er eldre enn 59 år, når de har tapt minst to tredeler av sin inntektsevne.

6.4.3.4 Enke- og enkemannspensjon

Enke- eller enkemannspensjon gis til en gjenlevende ektefelle når ekteskapet har vart i minst tre måneder og ble inngått a) før den avdøde fylte 65 år, og b) før den avdøde fikk rett til alderspensjon eller uførepensjon.

Den årlige enke- eller enkemannspensjonen utgjør 71 prosent av alderspensjonen til den avdøde. Det gis et tillegg til enke- eller enkemannspensjonen hvis den gjenlevende er yngre enn 67 år. Tillegget utgjør 30 232 DKK pr år når den avdøde hadde full opptjeningstid (37 år). Når opptjeningstiden er kortere, blir tillegget tilsvarende mindre. Tillegget er en erstatning for at den gjenlevende ikke får alderspensjon fra grunnpensjonssystemet før han eller hun fyller 67 år, og faller derfor bort ved fylte 67 år.

6.4.3.5 Barnepensjon

Barnepensjon gis til gjenlevende barn som er 20 år eller yngre, og faller bort når barnet fyller 21 år. Den årlige barnepensjonen utgjør 21 485 DKK for hvert barn. Barnepensjonen utgjør det dobbelte når begge foreldrene er døde.

6.4.3.6 Pensjonsregulering

Pensjonene fra tjenestepensjonssystemet blir prosentregulert. Finansministeren bestemmer størrelsen på reguleringsprosenten. Pensjonene blir regulert 1. april hvert år. Det er forutsatt at pensjonene skal følge endringene i lønningene til tjenestemennene.

6.4.3.7 Finansiering

Tjenestepensjonssystemet blir finansiert av skattemidler.

6.5 Finland

6.5.1 Grunnpensjonssystemet

6.5.1.1 Innledning

Det finske grunnpensjonssystemet er regulert i lov om folkepensjon, lov om familiepensjon, lov om pensjon til krigsveteraner og lov om bostøtte. Alle lovene administreres av Folkpensionsanstalten. Ytelsene fra grunnpensjonssystemet kalles folkpension, og gis normalt bare til personer som er fast bosatt i Finland, og som har bodd der i minst fem år.

6.5.1.2 Alderspensjon

Den alminnelige pensjonsalderen er 65 år. Medlemmene kan ta ut alderspensjonen opptil fem år før pensjonsalderen, eller de kan utsette uttaket av den. Førtidsuttaket gjør at alderspensjonen blir redusert, mens utsettelsen gjør at den øker.

Alderspensjonen består av en basisdel og et pensjonstillegg. Dette svarer til grunnpensjonen og særtillegget i den norske folketrygden. Basisdelen gis med et fast beløp, og er like stor for alle. Basisdelen blir ikke inntektsprøvd. Pr 1. januar 1995 utgjør basisdelen 5 340 FIM pr år. Størrelsen på pensjonstillegget er forskjellig alt etter om pensjonisten bor på et sted som hører til første eller andre klasse når det gjelder levekostnad, og om vedkommende er gift eller ikke. Pr 1. januar 1995 utgjør pensjonstillegget i første og andre klasse for en gift pensjonist henholdsvis 21 228 og 20 124 FIM pr år, mens det utgjør henholdsvis 24 972 og 23 676 FIM pr år for en ugift pensjonist. Pensjonstillegget blir inntektsprøvd mot alderspensjonen fra tilleggspensjonssystemet (arbeidspensjonen). Ved inntektsprøvingen har pensjonisten et fribeløp på 2 904 FIM pr år. Dersom arbeidspensjonen er større, blir pensjonstillegget redusert med 50 prosent av det overskytende beløpet.

I tillegg til basisdelen og pensjonstillegget kan pensjonisten få ektefelletillegg, barnetillegg, pleiebidrag og bostøtte. Ektefelletillegget, barnetillegget og pleiebidraget gis med faste beløp. Bostøtten er avhengig av om pensjonisten bor på et sted som er i første eller andre klasse etter levekostnad, pensjonistens inntekt og formue, og av pensjonistens bokostnader.

6.5.1.3 Uførepensjon

Uførepensjon gis til personer i alderen 16 til 64 år når de på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å ha inntektsgivende arbeid. Det er et vilkår at pensjonssøkeren er helt arbeidsufør, og at arbeidsuførheten kan ventes å vare i minst ett år. Uførepensjonen kan gis for en viss tid eller inntil videre.

Tapet av evnen til å utføre inntektsgivende arbeid (inntektsevnen) blir ikke bare bestemt ut fra helsemessige forhold. Det blir også tatt hensyn til sosiale forhold som pensjonssøkerens alder, utdanning og bosted, situasjonen på arbeidsmarkedet o a.

Uførepensjonen består av en basisdel og et pensjonstillegg. Basisdelen og pensjonstillegget gis etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist. En uførepensjonist kan få de samme tilleggene til uførepensjonen som en alderspensjonist. Uførepensjonen blir erstattet av alderspensjon når uførepensjonisten fyller 65 år.

6.5.1.4 Enke- og enkemannspensjon

En gjenlevende ektefelle som er yngre enn 65 år, får enke- eller enkemannspensjon når vedkommende giftet seg med den avdøde før denne fylte 65 år.

Hvis det ikke var barn i ekteskapet, må følgende tilleggsvilkår være oppfylt:

1. Den gjenlevende må være eldre enn 50 år ved dødsfallet (eldre enn 40 år dersom den gjenlevende ble født før 1. juli 1950).

2. Ekteskapet må være inngått før den gjenlevende fylte 50 år.

3. Ekteskapet må ha vart i minst fem år før dødsfallet.

Enke- og enkemannspensjonen gis som begynnelsespensjon og fortsettelsespensjon. Begynnelsespensjonen gis de seks første månedene etter dødsfallet, og består av basisdelen og det inntektsprøvde pensjontillegget. Etter seks måneder kan det på visse vilkår gis fortsettelsespensjon. Når den gjenlevende har omsorg for barn som yngre enn 18 år, består fortsettelsespensjonen av basisdelen og det inntektsprøvde pensjonstillegget. I motsatt fall består fortsettelsespensjonen bare av det inntektsprøvde pensjonstillegget. I tillegg til begynnelsespensjonen og fortsettelsespensjonen kan enken eller enkemannen få bostøtte.

Enke- eller enkemannspensjonen faller bort når enken eller enkemannen får rett til alders- eller uførepensjon.

6.5.1.5 Barnepensjon

Barnepensjon gis til gjenlevende barn som er yngre enn 18 år, og faller bort når barnet fyller 18 år. Dersom barnet er under utdanning, kan det få pensjon til det fyller 21 år. Barnepensjonen består av ett grunnbeløp og et kompletteringsbeløp. Pr 1. januar 1995 utgjør grunnbeløpet og kompletteringsbeløpet henholdsvis 3 144 og 4 188 FIM pr år.

Kompletteringsbeløpet blir inntektsprøvd mot barnepensjonen fra tilleggspensjonssystemet (arbeidspensjonen). Ved inntektsprøvingen har barnet et fribeløp på 2 904 FIM pr år. Dersom arbeidspensjonen er større enn dette beløpet, blir kompletteringsbeløpet redusert med 50 prosent av det overskytende beløpet.

6.5.1.6 Pensjonsregulering

Ytelsene fra grunnpensjonssystemet blir regulert i takt med endringene i konsumprisindeksen, som blir fastsatt en gang i året.

6.5.1.7 Finansiering

Ytelsene fra grunnpensjonssystemet blir finansiert av medlemmene, arbeidsgiverne og det offentlige. Finansieringen skjer etter et utligningssystem (pay as you go-system) der årets innbetalinger skal dekke årets utbetalinger.

6.5.2 Tilleggspensjonssystemet

6.5.2.1 Innledning

Det finske tilleggspensjonssystemet er regulert i lov om statens pensjoner, lov om statens familiepensjoner, lov om pensjon for kommunale tjenestemenn og arbeidere, og lov om pensjon for den evangelisklutherske kirke. I tillegg har visse offentlige innretninger som Finlands Bank og Riksdagen (nasjonalforsamlingen) egne pensjonsordninger.

Lovene om statens pensjoner og statens familiepensjoner blir administrert av Statskontoret, mens den kommunale pensjonsloven blir administrert av den kommunale pensjonsanstalten. De andre pensjonslovene blir administrert av egne forvaltningsorganer.

Ytelsene fra det finske tilleggspensjonssystemet kalles arbeidspensjon. Medlemmene tjener opp én pensjon for hvert arbeidsforhold (hver stilling) de har hatt.

6.5.2.2 Alderspensjon

Den alminnelige pensjonsalderen er 65 år. Medlemmene kan ta ut alderspensjonen opptil fem år før pensjonsalderen, eller de kan utsette uttaket av den. Førtidsuttaket gjør at alderspensjonen blir redusert, mens utsettelsen gjør at den øker.

Medlemmene tjener opp en alderspensjon som utgjør 1,5 prosent av pensjonsgrunnlaget for hvert år de har vært i arbeidsforholdet (stillingen). Full pensjon gis etter 40 år, og svarer til 60 prosent av pensjonsgrunnlaget. Pensjonsgrunnlaget blir beregnet ut fra de fire siste årslønnene i arbeidsforholdet (stillingen). Det blir sett bort fra den største og minste av årslønnene. Pensjonsgrunnlaget er lik gjennomsnittet av de to årslønnene som er igjen.

6.5.2.3 Uførepensjon

Uførepensjon gis til personer i alderen 16 til 64 år når de på grunn av sykdom, skade eller lyte ikke lenger er i stand til å ha innteksgivende arbeid. Det er et vilkår at vedkommende har tapt minst 60 prosent av inntektsevnen, og at arbeidsuførheten kan ventes å vare i minst ett år. Pensjonen kan gis for en viss tid eller inntil videre.

Tapet av inntektsevnen blir ikke bare bestemt ut fra helsemessige forhold. Det blir også tatt hensyn til sosiale forhold som pensjonssøkerens alder, utdanning og bosted, situasjonen på arbeidsmarkedet o a.

Uførepensjonen blir beregnet på samme måte som alderspensjonen. Pensjonssøkeren får medregnet den opptjeningstiden som han eller hun ville fått ved å fort­sette i stillingen fram til pensjonsalderen.

Uførepensjonen blir erstattet av alderspensjon når uførepensjonisten når pensjonsalderen.

6.5.2.4 Enke- og enkemannspensjon

En gjenlevende ektefelle får enke- eller enkemannspensjon når vedkommende giftet seg med den avdøde før denne fylte 65 år.

Hvis det ikke var barn i ekteskapet, må følgende tilleggsvilkår være oppfylt:

1. Ekteskapet med den avdøde må være inngått før den gjenlevende fylte 50 år.

2. Ekteskapet må ha vart i minst fem år før dødsfallet.

3. Den gjenlevende må

   1. være eldre enn 50 år ved dødsfallet, eller

   2. ha mottatt uførepensjon fra grunnpensjonssystemet i minst tre år før dødsfallet.

Størrelsen på enke- og enkemannspensjonen er avhengig av om den avdøde etterlater seg barn som har rett til barnepensjon. Hvis det ikke er gjenlevende barn eller det er ett gjenlevende barn, utgjør enke- eller enkemannspensjonen 6/12 av den arbeidspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist. Dersom det er to eller flere gjenlevende barn, varierer enke- eller enkemannspensjonen fra 5/12 til 2/12 av arbeidspensjonen til den avdøde, avhengig av hvor mange gjenlevende barn det er som har rett til barnepensjon.

Enke- eller enkemannspensjonen gis uten inntektsprøving de seks første månedene etter dødsfallet. Deretter blir pensjonen inntektsprøvd mot den eller de arbeidspensjonene som den gjenlevende har tjent opp. Dersom den gjenlevende er eldre enn 65 år eller mottar egen arbeidspensjon, blir enke- eller enkemannspensjonen inntektsprøvd med det samme den blir innvilget. Pensjonen blir likevel aldri inntektsprøvd før det yngste barnet fyller 18 år.

Ved inntektsprøvingen av enke- eller enkemannspensjonen har den gjenlevende et fribeløp. Fribeløpet kalles pensjonstilpassingsgrunnlaget, og er lik summen av de arbeidspensjonene som den avdøde har tjent opp. Det er likevel fastsatt minimums- og maksimumsgrenser for hvor stor pensjonstilpassingsgrunnlaget kan være. Dersom summen av arbeidspensjonene til den gjenlevende er større enn det tillatte grunnlaget, blir enke- eller enkemannspensjonen redusert med 50 prosent av det overskytende beløpet.

6.5.2.5 Barnepensjon

Barnepensjon gis til barn som er yngre enn 18 år, og faller bort når barnet fyller 18 år. Pensjonen utgjør fra 4/12 til 10/12 av de arbeidspensjonene som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist, avhengig av hvor mange gjenlevende barn det er som har rett til barnepensjon.

6.5.2.6 Pensjonsregulering

Ytelsene fra tilleggspensjonssystemet følger endringene i APL-indeksen, som er gjennomsnittet av konsumprisindeksen og inntektsindeksen. APL-indeksen blir fastsatt en gang i året.

6.5.2.7 Finansiering

Ytelsene fra tilleggspensjonssystemet blir finansiert av medlemmene og arbeidsgiverne (det offentlige). De statlige pensjonene finansieres etter et utligningssystem (pay as you go-system) der årets innbetalinger skal dekke årets utbetalinger. De kommunale pensjonene blir finansiert på samme måte, men det legges i tillegg opp såkalte bufferfond som skal utjevne avvik mellom innbetalinger og utbetalinger i forskjellige perioder.

6.5.3 Samordning av tilleggspensjonene

6.5.3.1 Innledning

I Finland er samordningsbestemmelsene tatt inn i de forskjellige tilleggspensjonslovene. De finske samordningsbestemmelsene minner om de norske bestemmelsene som gjelder for samordning av pensjoner fra to eller flere offentlige tjenestepensjonsordninger. Dette betyr at summen av pensjonistens arbeidspensjoner ikke må overstige en viss grense.

6.5.3.2 Fastsetting av pensjonsmaksimumet

Det tillatte pensjonsmaksimumet blir bestemt ved hjelp av samordningsgrensen og samordningsgrunnlaget. Sam­ordningsgrensen er det tillatte pensjonsmaksimumet, mens samordningsgrunnlaget er det grunnlaget som sam­ordningsgrensen blir beregnet ut fra.

Som nevnt tjener medlemmet i tilleggspensjonssyst­emet opp én pensjon for hvert arbeidsforhold (hver stilling) vedkommende har hatt. Samordningsgrunnlaget er lik det høyeste av pensjonsgrunnlagene i alle arbeidsforholdene (stillingene) som medlemmet har hatt. Det blir altså ikke tatt hensyn bare til pensjonsgrunnlaget i det arbeidsforholdet (den stillingen) vedkommende har når han eller hun når pensjonsalderen, men pensjonsgrunnlaget i alle arbeidsforholdene (stillingene).

I dette eksempelet har vedkommende hatt tre arbeidsforhold (stillinger). Samordningsgrunnlaget er lik det grunnlaget som er høyest, det vil si pensjonsgrunnlaget i arbeidsforhold nr. 1.

Dersom medlemmet i seks måneder eller mer har hatt to eller flere stillinger (arbeidsforhold) samtidig, kan man legge sammen pensjonsgrunnlagene og dermed forhøye samordningsgrunnlaget.

Etter hovedregelen er samordningsgrunnlaget lik det høyeste av de to pensjonsgrunnlagene, det vil si pensjonsgrunnlaget i arbeidsforhold nr. 2 på 80 000 FIM, se figur 6.2. Når pensjonisten har hatt stilling (arbeidsforhold) nr. 1 og nr. 2 samtidig i seks måneder eller mer, kan man legge sammen pensjonsgrunnlagene slik at samordningsgrunnlaget blir 70 000 + 80 000 = 150 000 FIM i stedet for 80 000 FIM.

Når samordningsgrunnlaget er fastsatt, kan man fastsette samordningsgrensen, som er den grensen som summen av pensjonistens arbeidspensjoner ikke må overstige. Samordningsgrensen svarer til 60 prosent av samordningsgrunnlaget. Dette betyr at hvis samordningsgrunnlaget er for eksempel 100 000 FIM, kan summen av pensjonistens arbeidspensjoner utgjøre 60 prosent av dette beløpet, det vi si 60 000 FIM. På den måten kan pensjonisten få en samlet pensjon fra tilleggspensjonssystemet som svarer til full arbeidspensjon.

I de tilfellene der samordningsgrunnlaget er større enn 84 780,12 FIM (dette beløpet blir fastsatt etter en bestemt indeks), blir det tatt hensyn også til den pensjonen som pensjonisten får fra grunnpensjonssystemet. Dette skjer ved at samordningsgrensen blir redusert med et folkepensjonsfradrag som svarer til seks prosent av differansen mellom samordningsgrunnlaget og 84 780,12 FIM. Folkepensjonsfradraget skal likevel ikke være større enn basisdelen (5 340 FIM pr år). Dette betyr at hvis samordningsgrunnlaget er for eksempel 100 000 FIM, blir folkepensjonsfradraget (100 000 – 84 780,12) x 0,06 = 913, 19 FIM. Dette er det beløpet som samordningsgrensen skal reduseres med.

Pensjonen fra grunnpensjonssystemet (folkepensjonen) kommer i tillegg til de samordnede arbeidspensjonene. Pensjonistene får derfor ofte en bedre pensjonsdekning enn det som svarer til full pensjon i tilleggspensjonssystemet. Det vil bare være i de høyeste inntektsnivåene, der man også skal ta hensyn til pensjonen fra grunnpensjonssystemet (folkepensjonen), at pensjonistens samlede pensjon etter samordning svarer til full arbeidspensjon.

6.5.3.3 Hvordan samordningen blir gjennomført

Så lenge summen av pensjonistens arbeidspensjoner er mindre eller lik det beløpet som er samordningsgrensen, gis alle arbeidspensjonene uten reduksjon. Dersom summen av arbeidspensjonene er større, blir pensjonene redusert med det overskytende beløpet (samordningsfradraget). Samordningsfradraget blir fordelt i forhold til bruttostørrelsen på arbeidspensjonene.

6.6 Avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet – EØS-avtalen

6.6.1 Generelt

Den 1. januar 1995 trådte avtalen om det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS-avtalen) i kraft. Dette er en avtale mellom medlemsstatene i EU (den europeiske unionen) på den ene siden og medlemsstatene i EFTA (det europeiske frihandelsområdet) – deriblant Norge – på den andre siden. Formålet med avtalen er å opprette et enhetlig europeisk samarbeidsområde. Dette målet skal nås ved å fremme en styrking av handel og økonomiske forbindelser mellom avtalepartene, med like konkurranseregler og overholdelse av et felles regelverk.

Det er et omfattende regelverk som er etablert for å nå målet med EØS-avtalen. Avtalen består av en hoveddel på 129 artikler, 49 protokoller og 22 vedlegg. Vedleggene viser til ca 1 300 rettsakter som forskjellige EU-organer har vedtatt, og som nå også danner grunnlaget for EØS-avtalen. Rettsaktene består i hovedsak av direktiver og forordninger. For å illustrere omfanget av de forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom EØS-avtalen, kan vi nevne at artiklene, protokollene og vedleggene utgjør til sammen rundt 20 000 boksider.

De forpliktelsene som Norge har påtatt seg gjennom avtalen, gjelder ikke umiddelbart i Norge, selv om de er bindende for Norge. Grunnen er at EØS-avtalen er en avtale mellom stater. Det betyr at avtalens bestemmelser blir bindende internt i Norge først når de er gjort til en del av den nasjonale retten. Norge har gjort dette på to måter. For det første er det gitt en alminnelig gjennomføringslov, se lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. I denne loven er det bestemt at EØS-avtalens hoveddel – de 129 artiklene og noen bestemmelser i en protokoll til avtalen – skal gjelde som norsk lov. For det andre er den norske retten gjennom endringer i og tillegg til lover og forskrifter endret slik at den er i samsvar med bestemmelsene i EØS-avtalen.

6.6.2 Bestemmelser om pensjons- og trygderettig­heter

Et av de grunnleggende prinsippene i EØS-avtalen er prinsippet om arbeidskraftens frie bevegelighet. For å sikre at dette prinsippet blir gjennomført, bestemmer avtalen at enhver forskjellsbehandling av en medlemsstats arbeidstakere på grunn av statsborgersskap er forbudt når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår (avtalens artikkel 28). For å gjennomføre den frie bevegeligheten er det videre bestemt at medlemsstatene skal foreta de endringer som er nødvendige for å sikre den sosiale tryggheten (avtalens artikkel 29).

EØS-avtalens bestemmelser om pensjons- og trygderettigheter finnes i avtalens vedlegg VI nr. 1 og 2. Vedlegg VI nr. 1 er rådsforordning (EØF) 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og familiemedlemmene deres som flytter innenfor EU-området, mens vedlegg VI nr. 2 er rådsforordning (EØF) 574/72 om gjennomføring av forordning 1408/71. Begge forordningene er endret en rekke ganger etter at de ble vedtatt i henholdvis 1971 og 1972. Ved forskrift 4. desember 1992 nr. 914 om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen, er det bestemt at forordningenes bestemmelser skal gjelde som norsk rett.

Som nevnt blir Norges forpliktelser etter EØS-avtalen bindende for norske borgere først når de norske myndighetene har bestemt det. For at myndighetene skal kunne gi bestemmelser av et slikt innhold, må det finnes en lov eller en forskrift som gir adgang til det (legalitetsprinsippet). Hvis myndighetene ikke har en slik hjemmel, er ikke borgerne bundet av det myndighetene bestemmer. For Norges vedkommende betyr dette at kollektive tjenestepensjonsordninger og ordningen om avtalefestet pensjon (AFP-pensjon) ikke faller inn under EØS-avtalens anvendelsesområde. Det samme gjelder for kommunale pensjonsordninger. Grunnen er at alle disse ordningene er opprettet ved avtale.

Formålet med forordning 1408/71 er at EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer i størst mulig grad skal koordineres slik at en person som flytter innenfor EØS-området, ikke skal tape pensjons- og trygderettigheter ved å flytte fra en EØS-stat til en annen EØS-stat. Dette betyr at EØS-statene kan opprettholde sine egne pensjons- og trygdeordninger så lenge de ikke diskriminerer de andre medlemsstatenes borgere eller legger hindringer i veien for arbeidskraftens frie bevegelighet.

For at man bedre skal få tak i hovedprinsippene i EØS-avtalens bestemmelser om pensjons- og trygderettigheter, er det viktig å være klar over at bestemmelsene bygger på fire hovedprinsipper for pensjons- og trygdedekning, nemlig

1. forbud mot at en EØS-stat diskriminerer andre EØS-staters statsborgere (likebehandlingsprinsippet)

2. sammenlegging av opptjeningstid i de forskjellige EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer når man skal undersøke om pensjonssøkeren fyller minstekravet til opptjeningstid for rett til pensjon eller trygd fra en EØS-stat (sammenleggingsprinsippet)

3. pensjons- og trygdeytelsene skal beregnes ut fra varigheten på opptjeningstiden i de forskjellige EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer (pro rata temporis-prinsippet)

4. pensjons- og trygdeytelsene skal utbetales i den EØS-staten der pensjonisten bor, selv om dette er en annen stat enn den staten der ytelsene er tjent opp (eksportabilitetsprinsippet).

I det følgende skal vi gjøre rede for disse prinsippene. Før vi gjør det, skal vi omtale pensjons- og trygdebestemmelsenes geografiske og saklige anvendelsesområde, hvilke persongrupper bestemmelsene gjelder for, og de viktigste lovvalgsreglene for disse personene.

6.6.3 Det geografiske anvendelsesområdet

Det geografiske anvendelsesområdet til forordning 1408/71 er de femten EU-statene (Belgia, Danmark, Finland, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Luxemburg, Nederland, Portugal, Spania, Storbritannia, Sverige, Tyskland og Østerrike) og de tre EFTA-statene (Island, Liechtenstein og Norge). Forordning 1408/71 innebærer med andre ord en regulering av pensjons- og trygderettigheter mellom Norge og 17 andre stater.

Da EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994, ble den nordiske konvensjonen om sosial trygghet fra 1981 erstattet av en ny nordisk konvensjonen om trygd fra 15. juni 1992. Den nye konvensjonen tar utgangspunkt i forordning 1408/71, og fungerer som et supplement til den. På to områder går den nordiske konvensjonen lenger enn forordningen. For det første er personkretsen i konvensjonen videre enn personkretsen i forordningen: Konvensjonen gjelder for alle som er bosatt i Norden uten hensyn til yrkesaktivitet og statsborgerskap, mens forordningen i utgangspunktet bare gjelder for EØS-statsborgere som er eller har vært yrkesaktive. For det andre inneholder konvensjonen enkelte bestemmelser som også gjelder for personer som går inn under forordningen.

6.6.4 Det saklige anvendelsesområdet

Bestemmelser om det saklige anvendelsesområdet til forordning 1408/71 finnes i forordningens artikkel 4. Her er det bestemt at forordningen får anvendelse på alle pensjons- og trygdeordninger, med eller uten avgiftsbetaling, på ett eller flere av følgende stønadsområder:

1. ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel

2. ytelser ved uførhet, inkludert ytelser som tar sikte på å bevare eller forbedre arbeidsevnen

3. ytelser ved alder

4. ytelser til etterlatte

5. ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom

6. gravferdshjelp

7. ytelser ved arbeidsløshet

8. familieytelser

9. ikke-avgiftsbaserte ytelser (ytelser som ligger i grenseland mellom trygd og sosialhjelp).

Innenfor de områdene som artikkel 4 stiller opp, skal medlemsstatene angi hvilke nasjonale pensjons- og trygdeordninger som faller inn under forordningens anvendelsesområde. Dette går fram av forordningens artikkel 5 som sier at hver medlemsstat i en erklæring til EU-rådet, som skal offentliggjøres i EU-tidende, skal kunngjøre hvilke pensjons- og trygdeordninger som faller inn under forordningens anvendelsesområde. I medhold av denne artikkelen har Norge meddelt at følgende pensjons- og trygdeordninger går inn under forordningens anvendelsesområde: Folketrygden (unntatt ytelser som gis etter folketrygdloven kapittel 12), Pensjonsordningen for sykepleiere og pensjonstrygdene for sjømenn, fiskere og skogsarbeidere.

Visse pensjons- og trygdeordninger er positivt unntatt fra anvendelsesområdet til forordning 1408/71. Etter forordningens artikkel 4 nr. 4 gjelder dette for sosiale og helsemessige velferdsordninger, ordninger for krig eller krigens følger og særordninger for offentlige tjenestemenn og likestilt personell.

Ytelser fra sosiale og helsemessige velferdsordninger er unntatt fra forordningens anvendelsesområde fordi de fleste EØS-statene regner slike ytelser for sosialhjelp, og ikke som pensjon eller trygd. Dette er grunnen til at blant annet stønad til den som har aleneomsorg for barn etter folketrygdloven kapittel 12, faller utenfor forordningens anvendelsesområde. Et annet eksempel på ytelser som faller utenfor forordningen etter denne bestemmelsen, er ytelser etter loven om sosiale tjenester.

Når det gjelder sosialytelsene, må man trekke en grense mot de såkalte ikke-avgiftsbaserte ytelsene, som er omfattet av forordningen. For at en ikke-avgiftsbasert ytelse skal gå inn under forordningens anvendelsesområde, må ytelsen være noe som søkeren har rett til når han eller hun oppfyller vilkårene for å få den (i motsetning til ytelser som blir innvilget etter et konkret skjønn). Videre kreves det at formålet med ytelsen er å dekke et av de stønadsområdene som forordningen gjelder for, eller at den særlig skal sikre uføre. Hvis disse vilkårene ikke er oppfylt, regnes ytelsen som sosialhjelp og faller utenfor forordningens anvendelsesområde.

Ytelser fra ordninger for krig og krigens følger faller utenfor forordningens anvendelsesområde ­fordi slike ytelser regnes for å være et nasjonalt anliggende som ikke har noe med arbeidskraftens frie bevegelighet å gjøre. Slike ytelser har videre en viss preg av ærespensjoner. Man kan dessuten tenke seg den situasjonen som ville oppstå om en tysk statsborger i den rette alderen kom til Norge for å søke om norsk krigspensjon.

Særlige ordninger for offentlige tjenestemenn er unntatt fra forordningens anvendelsesområde så lenge disse ordningene bare gjelder for personer som er offentlig ansatt. Hvis derimot ordningene gjelder for hele yrkesgrupper (selve profesjonen), uten hensyn til om yrkesutøverne er privat eller offentlig ansatt, vil ordningene gå inn under forordningens anvendelsesområde. Dette er grunnen til at tjenestepensjonsordningene for sykepleiere, sjømenn, fiskere og skogsarbeidere faller inn under forordningens anvendelsesområde, mens de store tjenestepensjonsordningene som Statens Pensjonskasse og Kommunal Landspensjonskasse faller utenfor. Kommunal Landspensjonskasse vil uansett falle utenfor fordi denne ordningen er opprettet ved avtale.

Det er satt fram forslag om at særordninger for offentlig tjenestemenn skal gå inn under forordningens anvendelsområde. Det er usikkert når man kan vente en avgjørelse av dette spørsmålet.

6.6.5 Personkretsen

Bestemmelser om hvilken personkrets som går inn under forordning 1408/71, finnes i forordningens artikkel 2. Her er det bestemt at forordningen gjelder for

1. arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er eller har vært omfattet av lovgivningen i én eller flere av EØS-statene, og som er statsborger i en av medlemsstatene,

2. flyktninger og statsløse

3. familiemedlemmer og etterlatte til en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, flyktning eller statsløs.

Begrepene arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende er definert i artikkel 1 bokstav a i forordning 1408/71. Man kan imidlertid ikke bruke disse definisjonene ­direkte. Grunnen er at forordningens definisjoner av begrepene viser til definisjonene i medlemsstatenes nasjonale lovgivning. I vedlegg I til forordning 1408/71 har Norge definert arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende som en person som er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende etter folketrygdloven.

Når det gjelder definisjonene av begrepene familiemedlem og etterlatt, skal man følge samme prinsipp som ved definisjonene av arbeidstaker og selvstendig næringsdrivende. Det vil si at man skal legge til grunn definisjonene i medlemsstatenes nasjonale lovgivning.

Begrepene flyktning og statsløs er derimot uttømmende definert i forordningens artikkel 1 bokstavene d og e. Etter disse bokstavene er en flyktning en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om flyktningers stilling, undertegnet i Geneve 28. juli 1951, mens en statsløs er en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om statsløses stilling, undertegnet i New York 28. september 1954.

6.6.6 Lovvalgsregler

I forordning 1408/71 avdeling II finnes det nærmere bestemmelser om hvilken stats lovgivning som skal gjelde når en person flytter fra en EØS-stat til en annen EØS-stat.

I forordningens artikkel 13 nr. 1 er det bestemt at en person som hovedregel bare kan være omfattet av lovgivningen i én EØS-stat. Når man har slått fast hvilken stats lovgivning vedkommende er omfattet av, blir denne staten kalt for den kompetente staten. Å være omfattet av den kompetente statens lovgivning innebærer at vedkommende har de samme rettigheter og plikter som statens egne borgere.

Hovedreglene om lovvalg for arbeidstakere og selvstendige næringsdrivende finnes i forordningens artikkel 13 nr. 1 bokstavene a og b. Her er det bestemt at arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende skal være omfattet av lovgivningen i den medlemsstaten der arbeidet eller virksomheten blir utført. Det avgjørende er med andre ord ikke i hvilken stat vedkommende bor, men i hvilken stat arbeidet eller virksomheten blir utført.

Forordning 1408/71 har ikke bestemmelser om lovvalg for familiemedlemmer. Et lovvalg for en person omfatter imidlertid også hans eller hennes familiemedlemmer, med mindre man kan foreta et selvstendig lovvalg for det enkelte familiemedlem etter forordningens bestemmelser. Dette vil være tilfellet hvis et familiemedlem selv er arbeidstaker, eller selvstendig næringsdrivende, eller mottar dagpenger under arbeidsløshet eller pensjon.

Siden et lovvalg også omfatter familiemedlemmene, kan disse personene få en avledet rett til ytelser etter den kompetente statens lovgivning. Hvilke ytelser familiemedlemmene kan få, er nærmere regulert i forordningens bestemmelser om de forskjellige ytelsene.

6.6.7 Likebehandlingsprinsippet

En av de mest grunnleggende bestemmelsene i EØS-avtalen er avtalens artikkel 4, som sier at enhver forskjellsbehandling på grunn av nasjonalitet er forbudt. Dette grunnleggende prinsippet finner man igjen i artikkel 3 i forordning 1408/71. Her er det bestemt at personer som bor på en medlemsstats territorium, og som er omfattet av forordningen, skal ha samme rettigheter og plikter som medlemsstatens egne statsborgere.

De norske pensjons- og trygdeordningene som går inn under forordning 1408/71, er stort sett i samsvar med likebehandlingsprinsippet. I enkelte tilfeller er det likevel et vilkår for å være medlem i en norsk trygdeordning eller for å få rett til en ytelse fra vedkommende ordning at pensjonssøkeren er norsk statsborger. Et eksempel er folketrygdloven § 1-2 nr. 1 andre ledd. Her er det bestemt at en sjømann kan være medlem i den norske folketrygden selv om vedkommende ikke bor i Norge. Det kreves imidlertid at vedkommende er en norsk statsborger som er ansatt på et norskt skip. Vilkåret om at vedkommende må være norsk statsborger, strider mot likebehandlingsprinsippet. Ordet norsk statsborger må derfor leses som om det står statsborger i en EØS-stat.

At likebehandlingsprinsippet er viktig, kommer klart fram av EF-domstolens praksis. Domstolen har underkjent ethvert forsøk fra en medlemsstat på å forskjellsbehandle en annen medlemsstats borgere i forhold til statens egne borgere.

6.6.8 Sammenleggingsprinsippet

For å sikre at retten til fri bevegelse for personer ikke blir svekket, er det viktig at personer som flytter fra en EØS-stat til en annen EØS-stat, får mulighet til å tjene opp pensjons- og trygderettigheter i den EØS-staten som vedkommende flytter til. EØS-avtalen artikkel 29 bokstav a bestemmer derfor at man skal legge sammen alle opptjeningsperiodene i de forskjellige EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer når man skal undersøke om pensjonssøkeren fyller minstekravet for rett til pensjon eller trygd fra den EØS-staten som han eller hun søker om rett til ytelser fra.

Dette prinsippet, som kalles sammenleggingsprinsippet, har betydning bare når man skal undersøke om pensjonssøkeren fyller minstekravet til opptjeningstid i den EØS-staten som han eller hun søker om pensjon fra. Størrelsene på ytelsene blir fullt ut bestemt av EØS-statenes interne lovgivning. Prinsippet innebærer derfor ikke at EØS-statenes pensjons- og trygdeordninger skal harmoniseres, men at medlemsstatene skal samarbeide slik at de personene som ønsker å benytte retten til å arbeide i en annen medlemsstat, ikke skal hindres i dette fordi de taper pensjons- og trygderettigheter i forhold til medlemsstatens egne borgere.

Som en illustrasjon kan vi nevne at den norske folketrygdloven gir grunnpensjon bare til en pensjonssøker som har bodd i Norge i minst tre år i tiden fra fylte 16 år og til og med det året vedkommende fyller 66 år. For rett til tilleggspensjon kreves det tre år med pensjonspoeng. Etter sammenleggingsprinsippet skal man ta hensyn til pensjonssøkerens opptjeningstid i de andre EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer når man skal undersøke om treårskravet i den norske folketrygden er oppfylt. I praksis betyr dette at en pensjonssøker som har vært medlem i en eller flere EØS-staters pensjons- og trygdesystemer i til sammen to år, vil få pensjon fra den norske folketrygden når vedkommende har vært medlem i folketrygden i ett år. Da er nemlig treårskravet oppfylt.

Grunnen til at pensjonssøkeren må ha vært medlem i den norske folketrygden i minst ett år før vedkommende får rett til pensjon, finnes i artikkel 48 nr. 1 i forordning 1408/71. Her er det bestemt at når en medlemsstats nasjonale lovgivning ikke krever det, plikter ikke medlemsstatene å gi pensjon for kortere opptjeningstid enn ett år.

Medlemstid i en norsk pensjons- eller trygdeordning i mindre enn ett år, gir altså ikke rett til pensjon. Dette betyr likevel ikke at personer mister pensjonsrettigheter for denne perioden. I forordningens artikkel 48 nr. 2 er det nemlig bestemt at de andre statene som pensjonssøkeren har tjent opp pensjonsrettigheter i, også skal ta hensyn til opptjeningstid som er kortere enn ett år når de skal beregne pensjonen etter forordningens pro rata temporis-prinsipp.

6.6.9 Pro rata temporis-prinsippet

EØS-avtalens bestemmelser om pensjonsberegning bygger på det såkalte pro rata temporis-prinsippet. Dette prinsippet betyr at pensjonene fra de forskjellige EØS-statene skal stå i forhold til den opptjeningstiden som pensjonssøkeren har hatt i de forskjellige EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer.

De nærmere bestemmelsene om hvordan pensjonsberegningen skal skje etter pro rata temporis-prinsippet, finnes i artikkel 46 nr. 2 i forordning 1408/71. Her er det bestemt at man først skal beregne et teoretisk beløp. Dette beløpet er den pensjonen som pensjonssøkeren ville hatt rett til fra den staten han eller hun søker om pensjon fra, når man forutsetter at all pensjonsopptjening har skjedd i denne staten. Deretter skal man multiplisere det teoretiske beløpet med den faktiske opptjeningstiden i den staten som vedkommende søker om pensjon fra, og dividere med summen av opptjeningstidene i de forskjellige EØS-statenes pensjons- og trygdesystemer. Det beløpet man da kommer fram til, er den pensjonen pensjonssøkeren har rett til etter pro rata temporis-prinsippet.

Eksempel:

En person har arbeidet 10 år i land A og 25 år i land B. Full opptjeningstid i begge land er 40 år. Når man skal beregne pensjonen fra land A etter pro rata temporis-prinsippet, skal man gjøre slik:

Først skal man beregne det teoretiske beløpet, det vil si den pensjonen vedkommende ville fått fra land A hvis all pensjonsopptjening hadde skjedd i dette landet. Deretter skal man multiplisere med opptjeningstiden i land A, og dividere med summen av opptjeningstidene i land A og land B. Den pensjonen som pensjonssøkeren har rett til fra land A etter pro rata temporis-prinsippet, utgjør da 35/40 x 10/1 : 35/1 = 10/40 av full pensjon.

Dersom en person fyller vilkårene for rett til pensjon fra den staten han eller hun søker om pensjon fra uten at det er nødvendig å anvende sammenleggingsbestemmelsen, noe som for Norges vedkommende betyr at pensjonssøkeren må ha vært medlem i en norsk pensjons- eller trygdeordning i minst tre år, er det viktig å være klar over at forordningens pro rata temporisprinsipp ikke skal føre til at vedkommende får mindre i pensjon enn den pensjonen som vedkommende har rett til når pensjonen blir beregnet etter norsk lovgivning. Dette går fram av forordningens artikkel 46 nr. 3, som sier at pensjonssøkeren har rett til en pensjon som svarer til det største beløpet av pensjonen beregnet etter nasjonal lovgivning og pensjonen beregnet etter forordningens pro rata temporis-prinsipp.

6.6.10 Eksportabilitetsprinsippet

Mens sammenleggingsprinsippet sikrer at en person ikke skal tape pensjons- og trygderettigheter på å bosette seg i en annen EØS-stat, skal eksportabilitetsprinsippet sikre at vedkommende får utbetalt de ytelsene som er tjent opp, selv om han eller hun ikke lenger bor i opptjeningsstaten. Dette prinsippet, som altså kalles eksportabilitetsprinsippet, kommer til uttrykk i EØS-avtalens artikkel 29 bokstav a.

Bestemmelser om eksport av pensjons- og trygdeytelser finnes i forordningens bestemmelser om de forskjellige ytelsene. Bestemmelsene er prinsipielt forskjellige alt etter om det dreier seg om kontantytelser eller naturalytelser.

Når det gjelder kontantytelser som for eksempel pensjoner, innebærer eksportabilitetsprinsippet at et beløp som svarer til den pensjonen som er tjent opp, skal sendes til den som har tjent opp pensjonen, i den EØS-staten der vedkommende bor.

Hvis det derimot dreier seg om naturalytelser som for eksempel sykehusbehandling, følger det av forholdets natur at det eneste som kan eksporteres er et pengebeløp som svarer til verdien av den ytelsen som blir gitt. Selve naturalytelsen (behandlingen av den syke) blir utført i den medlemsstaten hvor vedkommende oppholder seg. Man kan med andre ord si at oppholdsstaten gir en naturalytelse (utfører en behandling) for en annen stats regning. Den sistnevnte staten refunderer da etter nærmere bestemmelser i forordning 574/72 de utgiftene som den behandlende staten har hatt.

Etter forordning 574/72 skal oppgjøret mellom statene skje på forskjellige måter, alt etter hvilken persongruppe det dreier seg om. For arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende er utgangspunktet at den behandlende staten skal få dekket de faktiske utgiftene som den har hatt ved naturalbehandlingen. For pensjonister og familiemedlemmer er utgangspunktet at oppgjøret mellom statene skal skje ved et fast beløp (et såkalt rundsum-oppgjør). Den behandlende staten får da refundert et fast beløp (en rund sum) i stedet for de faktiske utgiftene. Størrelsen på det faste beløpet blir beregnet ut fra statistiske opplysninger, og skal ligge så nær de faktiske utgiftene som mulig.

Statene kan seg i mellom avtale andre oppgjørsformer enn det som følger av forordning 574/72. Dette betyr at statene kan avtale for eksempel rundsumoppgjør der forordningen sier at det skal være et faktisk oppgjør. Det er også stater som har inngått avtaler der de har gitt avkall på retten til refusjon (såkalte ikke-refusjonsavtaler).