4 En oversikt over viktige pensjons- og trygdeordninger

4.1 En oversikt over kapittelet

Etter samordningsloven § 1 nr. 1 første ledd er det fire hovedgrupper av pensjons- og trygdeordninger som faller inn under lovens anvendelsesområde: Folketrygden, personskadetrygder, tjenestepensjonsordninger og ordninger om avtalefestet pensjon. Formålet med dette kapittelet er å gjøre nærmere rede for disse ordningene og de viktigste ytelsene som ordningene gir.

For tjenestepensjonsordningenes vedkommende må man skille mellom såkalte offentlige og private tjenestepensjonsordninger. De offentlige ordningene faller inn under samordningsloven, mens de private ordningene ikke gjør det. Det samme gjelder for private pensjonsforsikringer. For fullstendighetens skyld vil det likevel bli gitt en omtale av de private tjenestepensjonsordningene og av egne pensjonsforsikringer.

4.2 Folketrygden

4.2.1 Den rettslige reguleringen

Folketrygden er grunnpilaren i det norske pensjons- og trygdesystemet. Bestemmelser om denne trygdeordningen finnes i lov 17. juni 1966 nr. 12 om folketrygd og lov 16. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. Folketrygden trådte i kraft 1. januar 1967.

4.2.2 Omfang

Folketrygden omfatter alle personer som er bosatt eller som arbeider i annens tjeneste i Norge (§ 1-2 nr. 1, jf. § 1-3). Etter lovens terminologi er disse personene trygdet. Folketrygden omfatter også personer som oppholder seg på Svalbard, på Jan Mayen eller i et norskt biland hvis de arbeider for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet i et av disse områdene, og/eller var trygdet i folketrygden før oppholdet. Dessuten er visse kategorier norske statsborgere som arbeider i utlandet, pliktig trygdet i folketrygden.

Statsborgere fra EØS-land som arbeider på norske skip, bortsett fra hotell- og restaurantbetjeningen på cruiseskip i Norsk internasjonalt skipsregister, er pliktig trygdet i folketrygden. Utenlandske statsborgere (ikke EØS) som ikke er bosatt i Norge eller et annet nordisk land, og som er ansatt på et skip som er registrert i det ordinære norske skipsregisteret, er pliktig trygdet, men bare med rett til stønad ved yrkesskade og gravferdshjelp. Samme personkategori ansatt på et skip som er registrert i Norsk internasjonalt skipsregister, er ikke pliktig trygdet i folketrygden for noen stønadsformer.

Arbeidstakere som ikke er bosatt i Norge eller i et av de andre nordiske landene, og som arbeider på faste eller flyttbare anlegg og innretninger på den norske kontinentalsokkelen, har bare rett til ytelser ved yrkesskade. Arbeidstakere på faste eller flyttbare anlegg eller innretninger på den norske kontinentalsokkelen og som er bosatt i Norge (eller i et annet nordisk land), er fullt ut medlem i folketrygden.

Unntatt fra pliktig trygd er en utenlandsk statsborger som er lønnet arbeidstaker hos en fremmed stat eller hos en mellomfolkelig organisasjon. Det samme gjelder på nærmere vilkår for personer med kortvarige arbeidsforhold i Norge og personer som utelukkende har pensjon fra utlandet m v.

Under midlertidig opphold i utlandet, det vil si opphold som varer i opptil 12 måneder, er man fortsatt trygdet i folketrygden. Dersom man har inntektsgivende arbeid i utlandet, opphører trygdedekningen.

Personer som ikke er trygdet etter bestemmelsene ovenfor, kan søke om frivillig trygd.

4.2.3 De viktigste ytelsene

4.2.3.1 Alderspensjon

En person kan få alderspensjon fra folketrygden når han eller hun fyller 67 år (§ 7-1). Det er ikke adgang til lavere pensjonsalder i folketrygden.

For personer i alderen 67 til 70 år er alderspensjonens størrelse avhengig av om vedkommende har arbeidsinntekt ved siden av pensjonen eller ikke (§ 7-10). Dersom pensjonisten har en årlig arbeidsinntekt som er større enn grunnbeløpet i folketrygden, blir alderspensjonen redusert med 50 prosent av den overskytende inntekten. Summen av alderspensjonen og arbeidsinntekten må likevel ikke utgjøre et større beløp enn den tidligere arbeidsinntekten. Den tidligere arbeidsinntekten er den årlige gjennomsnittsinntekten som vedkommende hadde fra fylte 59 år til og med fylte 63 år. En regner med all pensjonsgivende inntekt opp til 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det gjelder andre regler for personer som er født før 1925.

Alderspensjonen består av en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg samt eventuelle forsørgertillegg for ektefelle og barn.

Folketrygdens grunnpensjon gis til personer som har en trygdetid (botid i Norge) på minst tre år i perioden fra fylte 16 til 66 år (§ 7-2).

Grunnpensjonen er uavhengig av tidligere arbeidsinntekt. Full grunnpensjon gis etter 40 års trygdetid. Ved kortere trygdetid blir grunnpensjonen redusert i forhold til trygdetiden.

Som trygdetid teller også tiden fra og med 1. januar 1937 til og med 31. desember 1966 (§ 19-3). Forutsetningen er at pensjonisten ville oppfylt vilkårene i folketrygdloven § 1-2, jf § 1-3, for å være trygdet.

For en alderspensjonist som ikke er gift, eller som er gift med en person som selv ikke mottar pensjon fra folketrygden, svarer full grunnpensjon til grunnbeløpet i folketrygden (§ 7-2 nr. 3 andre ledd). For en alderspensjonist som er gift med en person som selv mottar pensjon fra folketrygden, utgjør full grunnpensjon 75 prosent av grunnbeløpet for hver av ektefellene (§ 7-2 nr. 3 andre ledd).

Folketrygdens tilleggspensjon gis til personer som har hatt en årlig arbeidsinntekt som overstiger grunnbeløpet i folketrygden i minst tre år etter 1966 (§ 7-3 nr. 1). Den pensjonsgivende inntekten var i årene 1967 til 1970 begrenset til åtte ganger grunnbeløpet. Fra 1. januar 1971 ble grensen økt til tolv ganger grunnbeløpet, men slik at inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet skulle være pensjonsgivende bare med en tredel. Fra 1. januar 1992 er inntekt opptil seks ganger grunnbeløpet pensjonsgivende fullt ut, mens inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet er pensjonsgivende med en tredel.

Tilleggspensjonens størrelse er avhengig av hvor store pensjonspoeng som er tjent opp, og hvor mange år det er tjent opp slike poeng (poengår).

Pensjonspoeng beregnes for hvert kalenderår ut fra pensjonsgivende inntekt. Inntekt opp til seks ganger grunnbeløpet blir fullt ut regnet som pensjonsgivende. Mellom seks ganger og tolv ganger grunnbeløpet blir en tredel av inntekten regnet med. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet er ikke pensjonsgivende.

Årets poengtall fastsettes ved at man reduserer pensjonsgivende inntekt med gjennomsnittlig grunnbeløp for året og dividerer resten med dette grunnbeløpet.

Hvis en person har en inntekt på for eksempel 260 000 kroner og grunnbeløpet er 38 080 kroner, kommer man fram til poengtallet slik:

Pensjonsgivende inntekt er

(260 000 – 6 x 38 080) : 3 + (6 x 38 080) = 238 987

Poengtallet blir

(238 987 – 38 080) : 38 080 = 5,28

Det høyeste poengtallet som etter 1991 kan godskrives for et år er 7,00. Tidligere (fra 1970) var høyeste poengtall 8,33.

I noen tilfeller får man godskrevet pensjonspoeng uten å ha hatt pensjonsgivende inntekt. Fra 1. januar 1992 får en person godskrevet tre pensjonspoeng for hvert år vedkommende har hatt ulønnet omsorgsarbeid for barn under sju år eller for eldre, syke eller funksjonshemmede utenfor institusjon (§ 6-7).

Tilleggspensjon utgjør 42 prosent (pensjonsprosenten) av det beløpet man kommer fram til ved å multiplisere grunnbeløpet med gjennomsnittet av de 20 største pensjonspoengene (sluttpoengtallet) som vedkommende er godskrevet (§ 7-3 nr. 2 andre og tredje ledd). Dersom vedkommende er godskrevet pensjonspoeng for 20 år eller mindre, benytter man gjennomsnittet av alle pensjonspoengene. For opptjeningsår til og med 1991 er pensjonsprosenten 45. Formelen for beregning av tilleggspensjonen ser slik ut:

Grunnbeløpet x sluttpoengtallet x pensjonsprosenten.

Full tilleggspensjon gis etter 40 poengår. Ved mindre enn 40 poengår blir tilleggspensjonen redusert i forhold til antall poengår.

Personer som var eldre enn 30 år da folketrygdloven trådte i kraft, har ikke mulighet til å oppnå 40 poengår. Det er derfor gitt regler om overkompensasjon for disse aldersgruppene (§ 7-5 første ledd). Etter disse reglene kan full tilleggspensjon tjenes opp på kortere tid, varierende fra 20 til 40 år avhengig av når vedkommende er født.

For personer som er født i et av årene mellom 1898 og 1917, er kravet til full opptjeningstid 20 år. For hvert år en person er født etter 1917, øker kravet til full opptjeningstid med ett år. For en person som er født i 1918, er full opptjeningstid 21 år. For en person som er født i 1919, er full opptjeningstid 22 år, osv.

Reglene om overkompensasjon gjelder bare inntekt opptil fem ganger grunnbeløpet. For inntekt mellom fem og tolv ganger grunnbeløpet, gjelder hovedregelen om 40 poengår for rett til full tilleggspensjon.

En alderspensjonist som ikke har tjent opp noen tilleggspensjon, eller som har tjent opp en liten tilleggspensjon, har rett til særtillegg, se lov av 19. juni 1969 nr. 61 om særtillegg til ytelser fra folketrygden. Særtillegget blir redusert krone for krone i den utstrekning pensjonisten mottar tilleggspensjon fra folketrygden. Dersom tilleggspensjonen er høyere enn særtillegget, faller særtillegget bort.

For en alderspensjonist som er ugift, eller som har en ektefelle som ikke selv mottar pensjon fra folketrygden, utgjør særtillegget 61,55 prosent av grunnbeløpet (ordinær sats). Hvis pensjonisten forsørger en ektefelle som er 60 år eller eldre, utgjør særtillegget 123,1 prosent av grunnbeløpet. For ektepar der begge er minstepensjonister, utgjør særtillegget det samme som for enslige, det vil si 61,55 prosent av grunnbeløpet for hver av dem.

For en pensjonist som er gift med en pensjonist som har en tilleggspensjon som er større enn særtillegget etter ordinær sats, utgjør særtillegget 55,85 prosent av grunnbeløpet (minstesatsen). Samlet tilleggspensjon og særtillegg for ektefellene skal likevel ikke være mindre enn to ganger særtillegget etter den ordinære satsen. Samme regler gjelder for samboere som tidligere har vært gift med hverandre, eller for samboere som har felles barn (§ 18-15).

Fullt særtillegg gis til den som har minst 40 års trygdetid. Dersom trygdetiden er kortere, blir særtillegget redusert i forhold til trygdetiden.

En alderspensjonist som forsørger en ektefelle som ikke selv er pensjonist, kan ha rett til ektefelletillegg (§ 7-7). Fullt ektefelletillegg svarer til 50 prosent av grunnbeløpet og gis etter 40 års trygdetid. Ved kortere trygdetid blir tillegget redusert i forhold til trygdetiden.

En alderspensjonist som forsørger barn som er yngre enn 18 år, kan ha rett til barnetillegg. Fullt barnetillegg svarer til 25 prosent av grunnbeløpet for hvert barn pensjonisten forsørger (§ 7-8). Fullt barnetillegg gis etter 40 års trygdetid. Ved kortere trygdetid blir tillegget redusert i forhold til trygdetiden.

Både ektefelletillegget og barnetillegget prøves mot pensjonistens inntekt, slik at tilleggene reduseres eller faller bort hvis inntekten er over et visst fribeløp. Barnetillegget prøves også mot den andre av foreldrenes inntekt dersom barnet bor sammen med begge foreldrene (§ 7-8 A).

Alderspensjonen gis så lenge pensjonisten lever.

4.2.3.2 Uførepensjon

For rett til uførepensjon er det et vilkår at pensjonssøkeren er pensjonstrygdet. Dessuten må vedkommende ha vært pensjonstrygdet i minst tre år umiddelbart før uførheten oppstod. En person er pensjonstrygdet når han eller hun har rett til ytelser etter folketrygdloven kapitlene 7, 8 og 10 (§ 1-5 femte ledd).

Uførepensjon gis til personer i alderen 16 – 66 år som etter behandling, arbeidstrening, opplæring eller annen form for attføring har fått arbeidsevnen varig nedsatt med minst 50 prosent (§ 8-3 første ledd). Tapet av arbeidsevnen må skyldes varig helsesvikt. Dette innebærer at uførheten må ha en medisinsk årsak. Både fysiske og psykiske sykdommer kan gi rett til uførepensjon.

En uførepensjon består av de samme komponentene som en alderspensjon, det vil si en grunnpensjon, en tilleggspensjon og/eller et særtillegg samt eventuelle forsørgertillegg for ektefelle og barn.

Grunnpensjonen og tilleggspensjonen beregnes på samme måte som for en alderspensjonist. Uførepensjonistene får medregnet framtidig trygdetid og antatte framtidige pensjonspoeng til og med det året de fyller 66 år (§ 8-4 nr. 2 og 3). Framtidige pensjonspoeng fastsettes på grunnlag av inntekten som pensjonisten hadde før uførheten oppstod.

De nye reglene fra 1992 med redusert opptjeningstak og pensjonsprosent for opptjeningsår/poengår etter 1991, som omtalt under punkt 4.2.3.1 foran om alderspensjon, gjelder også for uførepensjonister. Uførepensjonister som allerede var innvilget pensjon før 1992 får beholde pensjonsprosentsatsen på 45 også for antatte framtidige poengår etter 1991, mens opptjeningstaket blir redusert for år etter 1991. Dette innebærer at uførepensjonister som hadde en pensjonsgivende inntekt på over seks ganger grunnbeløpet i enkelte år, kan få redusert framtidige pensjonspoeng for poengår etter 1991. En må da regne ut et nytt sluttpoengtall, og det kan føre til noe lavere pensjon.

Personer som er født uføre eller som blir uføre før fylte 24 år, og som har tapt minst halvparten av arbeidsevnen, er sikret en minste tilleggspensjon etter et bestemt sluttpoengtall (§ 7-3 nr. 3 og § 8-4 nr. 3 tredje ledd). Dette poengtallet varierer mellom 1,60 og 3,30, avhengig av når vedkommende ble født.

Uførepensjonen erstatter tapet av arbeidsevnen. Pensjonen skal derfor utgjøre så mye av full pensjon som tapet av arbeidsevnen utgjør av full arbeidsevne (§ 8-5 første ledd). Dette gjelder både for grunnpensjonen, tilleggspensjonen og særtillegget. En person som har tapt hele sin arbeidsevne, får full pensjon. Den som taper 50 prosent av arbeidsevnen, får 50 prosent av full pensjon. Dette er den laveste uførepensjonen som kan gis.

Forsørgertilleggene for ektefelle og barn graderes ikke i forhold til tapet av inntektsevnen og arbeidsevnen. I steden inntektsprøves tilleggene etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Uførepensjon gis (så lenge vilkårene er oppfylt) til pensjonisten fyller 67 år, og erstattes da av alderspensjon.

Uførepensjon ved yrkesskade (legemsskade eller en sykdom som skyldes en arbeidsulykke) gis stort sett etter tilsvarende regler som ved annen uførhet. Ved en godkjent yrkesskade gis det imidlertid uførepensjon ned til en uføregrad på 15 prosent, mot 50 prosent etter de vanlige reglene (§ 11–5 nr. 4). Dessuten blir ikke grunnpensjonen og tilleggspensjonen redusert hvis den yrkesskadde har mindre enn full opptjeningstid i folketrygden (§ 11- 6 nr. 1 og 2). Ved beregning av tilleggspensjonen skal man legge til grunn den pensjonsgivende inntekten på skadetidspunktet hvis dette gir en større pensjon enn det som følger av de vanlige reglene om sluttpoengtallet (§ 11- 6 nr. 3). Dersom tapet av arbeidsevnen blir fastsatt til 30 prosent eller lavere, skal pensjonen utløses med et kontantbeløp (§ 11-7).

4.2.3.3 Enke- og enkemannspensjon

En gjenlevende ektefelle som er yngre 67 år, har rett til etterlattepensjon hvis han eller hun er pensjonstrygdet og den avdøde hadde vært pensjonstrygdet i tre år umiddelbart før dødsfallet, eller mottok pensjon fra folketrygden de tre siste årene før dødsfallet (§ 10-1).

Etterlattepensjon gis til den gjenlevende ektefellen dersom ekteskapet varte i minst fem år. Dersom ekteskapet varte kortere, gis det etterlattepensjon hvis den gjenlevende har eller har hatt barn med den avdøde, eller har omsorg for den avdødes barn og ekteskapet og omsorgsperioden etter dødsfallet samlet utgjør minst fem år (§ 10-5 nr. 1). Hvis ektefellen døde som følge av en yrkesskade, gis det etterlattepensjon uten hensyn til ekteskapets varighet.

Full etterlattepensjon består av en grunnpensjon som svarer til grunnbeløpet, og en tilleggspensjon som svarer til 55 prosent av den tilleggspensjonen som den avdøde mottok eller ville fått som uførepensjonist regnet etter hel uførhet, eller som alderspensjonist (§ 10-5 nr. 2). Dersom den avdøde ikke hadde tjent opp noen tilleggs­pensjon, eller den opptjente tilleggspensjonen er liten, gis det særtillegg etter de bestemmelsene som gjelder for en alderspensjonist.

Hvis den avdøde på grunn av trygdetidens lengde hadde eller ville fått redusert grunnpensjon, skal den gjenlevendes grunnpensjon reduseres tilsvarende. I tillegg til den faktiske trygdetiden er det adgang til helt eller delvis å ta hensyn til framtidig trygdetid fra dødsfallet og fram til fylte 67 år. Man kan enten benytte den gjenlevendes trygdetid eller den avdødes trygdetid.

Etterlattepensjonen er inntektsprøvet. Hvis den gjenlevende kan ventes å få en årlig arbeidsinntekt som er større enn 50 prosent av grunnbeløpet, skal etterlattepensjonen reduseres med 40 prosent av den overskytende inntekten (§ 10-5 nr. 3).

Etterlattepensjonen gis fram til den gjenlevende fyller 67 år, og erstattes da av alderspensjon. Dersom vedkommende blir ufør før fylte 67 år, faller etterlattepensjonen bort og erstattes av uførepensjon. Når den gjenlevende får rett til egen alderspensjon eller uførepensjon, får han eller hun en tilleggspensjon som minst svarer til 55 prosent av summen av de tilleggspensjonene som den gjenlevende og den avdøde har tjent opp (§§ 7-4 og 8-6). Tilleggspensjonen til den gjenlevende skal likevel ikke være mindre enn 100 prosent av den gjenlevendes egenopptjente tilleggspensjon.

4.2.3.4 Barnepensjon

Barn som er yngre enn 18 år og som bor i Norge, har rett til barnepensjon dersom en av foreldrene eller begge er døde og barnet er pensjonstrygdet. Det er dessuten et vilkår at den avdøde faren eller moren var pensjonstrygdet i tre år fram til dødsfallet, eller at den avdøde faren eller moren mottok pensjon fra folketrygden de tre siste årene før dødsfallet (§ 10-11).

Foreldreløse barn under utdanning kan få barnepensjon fram til de fyller 20 år. Dersom den ene eller begge foreldrene døde på grunn av en yrkesskade, kan barnepensjonen gis til barnet fyller 21 år hvis det er rimelig av hensyn til barnets utdanning.

Dersom én av foreldrene er død, utgjør full barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet for det første barnet og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna.

Dersom begge foreldrene er døde, får det første barnet en barnepensjon som svarer til etterlattepensjon for den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. For det neste barnet utgjør full barnepensjon 40 prosent av grunnbeløpet, og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna.

Hvis den gjenlevende ektefellen får redusert grunnpensjon på grunn av kortere trygdetid enn 40 år, skal barnepensjonen reduseres tilsvarende.

Når det er to eller flere barn, blir pensjonene lagt sammen og delt likt mellom barna.

4.2.4 Pensjonsregulering

Folketrygdens pensjoner fastsettes i forhold til grunnbeløpet i folketrygden (§ 6-1). Når grunnbeløpet reguleres, endres derfor ytelsene fra folketrygden tilsvarende. Grunnbeløpet reguleres én eller flere ganger i året i samsvar med forandringene i det alminnelige lønnsnivået (§ 6-2). Hovedreguleringen skjer 1. mai hvert år. Fra 1. mai 1995 utgjør grunnbeløpet 39 230 kroner.

4.2.5 Finansiering

Folketrygden finansiseres ved trygdeavgift (medlemsavgift), ved arbeidsgiveravgift og ved tilskudd fra staten. Avgiftssatsene og tilskuddet fra staten fastsettes av Stortinget.

Trygdeavgiften beregnes i prosent av personinntekt fastsatt i medhold av skatteloven § 55, det vil si på grunnlag av vedkommendes pensjonsgivende inntekt (§ 16-2). Det betales ikke avgift dersom inntekten er mindre enn 17 000 kroner pr år.

Arbeidsgiveravgiften fastsettes i prosent av utbetalt lønn (§ 16-3). Avgiften blir differensiert i forhold til hvor i landet arbeidstakeren bor. Det er fem regionale soner. Sonene er basert på geografiske og økonomiske forhold.

4.3 Personskadetrygder

4.3.1 En oversikt

Personskadetrygdene representerer en form for offentlig ulykkesforsikring for bestemte grupper av personer. Det finnes to slike trygder i Norge: Krigspensjoneringen og yrkesskadetrygden. Krigspensjoneringen gjelder for personskader som oppstod som følge av andre verdenskrig, mens yrkesskadetrygden gjelder normalt for skader som har oppstått på grunn av en arbeidsulykke.

4.3.2 Krigspensjoneringen

4.3.2.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om krigspensjoneringen finnes i lov 13 desember 1946 nr. 21 om krigspensjonering for militærpersoner (militærloven) og i lov 13. desember 1946 nr. 22 om krigspensjonering for hjemmestyrkepersonell og sivilpersoner (sivilloven) med senere endrings- og tilleggslover.

4.3.2.2 Omfang

Militærloven gjelder alle skader og sykdommer som er påført personer som deltok i den andre verdenskrigen som vernepliktige eller som frivillige, enten under felttoget i Norge eller i norske styrker utenfor Norge.

Sivilloven omfatter personer som var norske statsborgere under krigen og som ikke er omfattet av militærloven. Loven gjelder for personer som ble påført skade ved en krigsulykke i Norge, på norske skip eller i fiendtlig politisk fangenskap.

4.3.2.3 De viktigste ytelsene

Krigspensjoneringen gir blant annet invalidepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Det gis ikke pensjon dersom pensjonssøkeren antas å ha gjort seg skyldig i grovt uverdige forhold.

Invalidepensjon gis når den krigsskadde har varig men som medfører helt eller delvis tap av arbeidsevnen. Ved helt (100 prosent) tap av arbeidsevnen, gis det en invalidepensjon som svarer til 75 prosent av pensjonsgrunnlaget (militærloven § 4 og sivilloven § 9). Ved delvis tap av arbeidsevnen blir pensjonen satt ned i forhold til tapet av arbeidsevnen. Dersom tapet av arbeidsevnen er mindre enn 20 prosent, skal pensjonen utløses med et beløp som svarer til seks års pensjon. Det gis ikke invalidepensjon når tapet av arbeidsevnen er mindre enn 8 1/3 prosent.

Ved bedømmelsen av tapet av arbeidsevnen skal man ta hensyn til den skaddes muligheter for arbeidsinntekt før og etter at skaden oppstod.

Pensjonsgrunnlaget fastsettes skjønnsmessig i forhold til den inntekten som den krigsskadde antas å ville hatt som frisk uten krigsskade i 1946.

Det høyeste opprinnelige pensjonsgrunnlaget man tar hensyn til, er 10 000 kroner. Dette pensjonsgrunnlaget er knyttet til lønnstrinn 23 i statsregulativet pr 30. april 1986 med senere G-reguleringer. Pr. 30. april 1995 utgjør full invalidepensjon etter dette pensjonsgrunnlaget 168 804 kroner for året.

En pensjonist som forsørger barn under 18 år, og som har fått arbeidsevnen nedsatt med minst 20 prosent, får et barnetillegg for hvert barn vedkommende forsørger (militærloven § 5 og sivilloven § 11). Ved hel uførhet utgjør tillegget 1 350 kroner pr år for det første barnet og 900 kroner for hvert av de andre barna. Dersom barnet er under utdanning, kan barnetillegget gis til barnet fyller 21 år. Barnetillegget avkortes forholdsmessig hvis krigsinvalidepensjonen gis for mindre enn hel arbeidsuførhet.

Hvis den avdøde ved dødsfallet mottok invalidepensjon, og var minst 20 prosent arbeidsufør, har enken rett til enkepensjon (militærloven § 13 og sivilloven § 17).

Det gis ikke enkepensjon hvis ekteskapet varte i mindre enn fem år. Det må heller ikke være noe å utsette på enkens nasjonale holdning under krigen. Enkepensjonen faller bort hvis enken gifter seg igjen.

Full enkepensjon utgjør 2/3 av den invalidepensjonen den avdøde hadde eller ville fått ved hel uførhet. Hvis invalidepensjonen ble gitt for mindre enn hel arbeidsuførhet, blir enkepensjonen tilsvarende mindre. Enken er likevel sikret minst 2/3 av full enkepensjon, men enkepensjonen skal i beløp ikke utgjøre mer enn den invalidepensjonen den avdøde mottok.

Hvis dødsfallet skyldes en krigsskade, skal enkepensjonen alltid utgjøre minst 2/3 av full enkepensjon. Dette gjelder selv om den avdødes uføregrad var lavere enn 20 prosent eller den avdøde ikke mottok invalidepensjon ved dødsfallet.

Det gis ikke enkemannspensjon etter militærloven. Etter sivilloven kan enkemenn få enkemannspensjon hvis de var forsørget av den avdøde og på grunn av alder og helbred ikke kan forsørge seg selv (sivilloven § 17 nr. 2).

Gjenlevende barn under 18 år får barnepensjon hvis den avdøde var minst 20 prosent arbeidsufør og mottok invalidepensjon ved dødsfallet (militærloven § 15 og sivilloven § 19). For det første barnet utgjør barnepensjonen 40 prosent av grunnbeløpet i folketrygden. For hvert av de andre barna utgjør barnepensjonen 25 prosent av grunnbeløpet. Hvis barnet er under utdanning eller opplæring, kan barnepensjonen gis til barnet fyller 21 år.

Dersom begge foreldrene er døde, forhøyes satsene. Pensjonen til det første barnet skal da utgjøre minst 2/3 av full enkepensjon. Det neste barnet får 40 prosent av grunnbeløpet, og hvert av de andre barna får en pensjon på 25 prosent av grunnbeløpet. Er det to eller flere barn, blir pensjonene lagt sammen og delt likt mellom barna.

En arbeidsgruppe har utredet forholdene ved krigspensjoneringen i tilfelle en framtidig krig. I arbeidsgruppens rapport av juni 1992 foreslår den at krigsskader som oppstår ved en eventuell framtidig krig, bør omfattes av folketrygden. Gruppen foreslår videre at det bør gis en egen lov som skal gi supplerende tilleggsytelser til ytelsene fra folketrygden.

4.3.2.4 Pensjonsregulering

Ved endringslov 18. desember 1964 nr. 13 til midlertidig lov om tillegg til krigspensjonslovene av 29. juni 1951 nr. 34 ble de forskjellige pensjonsgrunnlagene i krigspensjoneringen knyttet til bestemte lønnstrinn i statens lønnsregulativ. De aktuelle lønnstrinnene er senere regulert i takt med endringer i grunnbeløpet i folketrygden. Etter endringsloven skal full krigsinvalidepensjon svare til full invalidepensjon fra Statens Pensjonskasse ut fra det lønnstrinnet som det opprinnelige pensjonsgrunnlaget er knyttet til. Full krigspensjon svarer i dag til 66 prosent av det lønnstrinnet som pensjonsgrunnlaget er knyttet til. Dette skal i prinsippet svare til 75 prosent av det opprinnelige pensjonsgrunnlaget.

4.3.2.5 Finansiering

Utgiftene ved krigspensjoneringen dekkes over statsbudsjettet (militærloven § 19 og sivilloven § 25).

4.3.3 Yrkesskadetrygden

4.3.3.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om yrkesskadetrygden finnes i lov 12. desember 1958 nr. 10 om yrkesskadetrygd med senere endringer.

4.3.3.2 Omfang

Yrkesskadetrygdloven omfattet alle arbeidstakere med lønn eller godtgjørelse her i landet som helt eller delvis består i penger (§ 1). Trygden omfattet også visse persongrupper som ikke er arbeidstakere, for eksempel fiskere, fangstmenn, skoleelever, studenter, militærpersoner. Dessuten omfattet trygden en del arbeidstakere utenfor landet, for eksempel sjøfolk på norske skip.

Yrkesskader som er oppstått etter 31. desember 1970, faller inn under folketrygdlovens særregler om yrkesskader. For skadetilfeller som er oppstått før 1. januar 1971, gjelder fortsatt loven om yrkesskadetrygd. Det er gjort unntak for yrkesskader som første gang blir meldt til trygdeetaten etter 31. desember 1989. Disse skadene faller inn under folketrygdlovens regler om yrkesskader.

4.3.3.3 De viktigste ytelsene

Yrkesskadetrygden gir blant annet uføre-, enke-, enkemanns- og barnepensjon. Beregningen av ytelsene fra denne ordningen skjer ut fra den skaddes trygdet arbeidsinntekt, det vil den inntekten som den skadde hadde da skaden eller ulykken oppstod. Trygdet arbeidsinntekt skal ikke settes høyere enn 30 000 kroner (§ 25).

Ved helt (100 prosent) tap av arbeidsevnen utgjør uførepensjonen 60 prosent av trygdet arbeidsinntekt (§ 12). Ved delvis tap av arbeidsevnen blir pensjonen satt ned i forhold til tapet av arbeidsevnen. Hvis tapet av arbeidsevnen varig er satt til 30 prosent eller lavere, blir det gitt et engangsbeløp som vanligvis svarer til tre års pensjon. Det gis ikke pensjon hvis tapet av arbeidsevnen er mindre enn 15 prosent.

Ved fastsettingen av uføregraden tar man hensyn til den yrkesskaddes muligheter for arbeidsinntekt før og etter skaden. Det kan tas særskilt hensyn til skadens medisinske art og størrelse.

En yrkesskadd som forsørger barn under 18 år, får et forsørgertillegg på 900 kroner pr år for hvert barn han eller hun forsørger (§ 13). Ved delvis tap av arbeidsevnen blir tillegget redusert i forhold til tapet av arbeidsevnen. Dersom barnet er under utdanning, kan forsørgertillegget gis til barnet fyller 21 år. Tillegget blir ikke gitt hvis tapet av arbeidsevnen er mindre enn 30 prosent.

Uførepensjon fra yrkesskadetrygden gis så lenge den yrkesskadde lever, og deretter én måned utover dødsmåneden.

Hvis yrkesskaden medfører døden, kan enken få enkepensjon dersom hun forsørger barn under 18 år (§ 19). Ellers blir enkepensjon som regel gitt først fra hun fyller 40 år. Dersom enken er yngre enn 40 år, gis det en overgangsstønad som svarer til to års enkepensjon. Enkepensjonen utgjør 40 prosent av trygdet arbeidsinntekt, og gis så lenge enken lever. Pensjonen faller bort hvis enken gifter seg igjen. Dersom hun på nytt blir enke, kan hun få pensjon igjen.

En enkemann som er varig arbeidsufør og som er forsørget av hustruen, kan få enkemannspensjon (§ 19). Pensjonen utgjør 40 prosent av den avdødes trygdet arbeidsinntekt.

Barnepensjon gis til gjenlevende barn under 18 år (§ 22). Hvis barnet er under utdanning, kan barnepensjon gis til barnet fyller 21 år. Barnepensjonen utgjør 40 prosent av grunnbeløpet i folketrygden for det første barnet, og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna.

Dersom begge foreldrene er døde, skal pensjonen for det første barnet svare til etterlattepensjonen for den av foreldrene som i tilfelle ville fått størst slik pensjon. Pensjonen for det neste barnet utgjør 40 prosent av grunnbeløpet, og 25 prosent av grunnbeløpet for hvert av de andre barna. Er det to eller flere barn, blir pensjonene lagt sammen og delt likt mellom barna.

4.3.3.4 Pensjonsregulering

Fra 1. januar 1980 reguleres løpende pensjoner fra yrkesskadetrygden i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden (§ 57).

4.3.3.5 Finansiering

Utbetalinger etter yrkesskadetrygdloven dekkes av folketrygdens midler (§ 26).

4.4 Offentlige tjenestepensjonsordninger

4.4.1 En oversikt

Som nevnt innledningsvis er det bare offentlige tjenestepensjonsordninger som faller inn under samordningslovens anvendelsesområde. Etter lovens § 1 nr. 1 første ledd bokstav a, er dette ordninger som er opprettet ved lov, ved stortingsvedtak, eller som er fastsatt av kommuner og fylkeskommuner for kommunale og fylkeskommunale tillitsmenn, tjenestemenn og arbeidere.

4.4.2 Statens Pensjonskasse

4.4.2.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Statens Pensjonskasse finnes i lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse med senere endrings- og tilleggslover.

4.4.2.2 Omfang

Statens Pensjonskasse omfatter arbeidstakere som er ansatt i statens tjeneste og arbeider minst 14 timer pr uke, eller som får utbetalt minst halvparten av lønnen for en heltidsstilling. En rekke stillinger utenfor statstjenesten er innlemmet i Pensjonskassen etter særskilte vedtak av Stortinget. Dette gjelder blant annet lærere i de fleste skoleslag og stillinger i en rekke humanitære organisasjoner og virksomheter som er drevet eller støttet av staten.

4.4.2.3 De viktigste ytelsene

Pensjonene i Statens Pensjonskasse beregnes ut fra et pensjonsgrunnlag og den pensjonsgivende tjenestetiden.

Pensjonsgrunnlaget er den faste arbeidsinntekten som vedkommende har når han eller hun fratrer den stillingen som gir rett til medlemskap i Statens Pensjonskasse (§ 11). Overtidsgodtgjørelse og enkelte variable lønnstillegg er ikke pensjonsgivende. Inntekt opptil åtte ganger grunnbeløpet i folketrygden er pensjonsgivende fullt ut, mens inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet er pensjonsgivende med en tredel (§ 14). Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet er ikke pensjonsgivende.

Pensjonsgivende tjenestetid er den tid vedkommende har vært medlem i Statens Pensjonskasse (§ 19). Full pensjon gis etter 30 års tjenestetid. Ved kortere tjenestetid blir pensjonen redusert i forhold til tjenestetiden. Den som slutter med mindre enn tre års tjenestetid, har ikke rett til pensjon. Ved oppnådd aldersgrense opphører tjenestemannens arbeidsforhold uten oppsigelse. Etter lov 21. desember 1956 nr. 1 om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn § 2 er den alminnelige aldersgrensen 70 år. Det er fastsatt lavere aldersgrenser for en rekke stillinger der tjenesten medfører usedvanlige fysiske eller psykiske belastninger for tjenestemennene, eller der tjenesten stiller spesielle krav til fysiske eller psykiske egenskaper som normalt blir sterkere svekket før fylte 70 år enn det den forsvarlige utførelsen av tjenesten tilsier. Aldersgrensene for slike stillinger kan være 60, 63, 65 eller 68 år. Det er en egen lov om aldersgrenser for militært befal.

Stortinget kan fastsette lavere aldersgrenser når arbeidsvilkårene for større grupper er endret, eller når vedtaket kan ha prinsipiell betydning. Ellers fastsettes aldersgrensene av Kongen. Myndigheten er ved kongelig reolusjon overdratt til Administrasjonsdepartementet.

Full alderspensjon gis etter 30 års tjeneste og utgjør 66 prosent av pensjonsgrunnlaget (§ 23 første ledd). Hvis pensjonisten har kortere tjenestetid, blir pensjonen redusert i forhold til tjenestetiden.

Et medlem i Statens Pensjonskasse kan ta ut alderspensjon fra fylte 67 år eller tidligst tre år før aldersgrensen hvis summen av medlemmets alder og tjenestetid i Statens Pensjonskasse er 85 år eller mer (§ 21 andre ledd). Denne såkalte 85 års-regelen har i dag stort sett bare praktisk betydning for arbeidstakere med en aldersgrense på 65 år eller lavere. Dette skyldes at så godt som alle tjenestemenn kan fratre med avtalefestet pensjon (§ 21 tredje og fjerde ledd), se punkt 4.6.3.

Dersom alderspensjonisten forsørger barn under 18 år, får han eller hun et barnetillegg (§ 23 andre ledd). Barnetillegget utgjør 10 prosent av alderspensjonen for hvert barn vedkommende forsørger. Summen av alderspensjonen og barnetillegget må likevel ikke utgjøre mer enn 90 prosent av pensjonsgrunnlaget. Hvis alderspensjonen gis for mindre enn full tjenestetid, blir barnetillegget redusert tilsvarende.

Alderspensjonen løper ut dødsmåneden (§ 26 første ledd). Dersom den avdøde etterlater seg ektefelle, løper den ytterligere én måned.

Når et medlem i Statens Pensjonskasse med minst tre års tjenestetid slutter, uten straks å få rett til pensjon, får medlemmet rett til en oppsatt (utsatt) alderspensjon (§ 24). Pensjonen gis fra stillingens aldersgrense, men tidligst fra fylte 65 år.

Hvis medlemmet tar ut alderspensjon fra folketrygden, kan den oppsatte alderspensjon utbetales fra fylte 67 år selv om stillingens aldersgrense er høyere.

Den oppsatte alderspensjonen beregnes ut fra pensjonsgrunnlaget og tjenestetiden da medlemmet fratrådte stillingen. Hvis vedkommende ble medlem før 1. januar 1967, er full pensjonsgivende tjenestetid 30 år. Hvis vedkommende ble medlem senere, er full pensjonsgivende tjenestetid den tjenestetiden vedkommende kunne oppnådd ved å fortsette i tjenesten fram til aldersgrensen. Full tjenestetid skal likevel ikke settes høyere enn 40 år (og ikke lavere enn 30 år). Hvis for eksempel arbeidstakeren ble medlem i Statens Pensjonskasse 35 år gammel, har han eller hun mulighet for å tjenestegjøre i 35 år til. Dersom vedkommende slutter etter 5 års tjeneste, blir den oppsatte pensjonen lik 5/35 av full pensjon.

Invalidepensjon gis til en arbeidstaker som helt eller delvis må fratre sin stilling på grunn av sykdom eller skade som oppstod mens han eller hun var medlem i pensjonskassen (§ 27). Den som slutter i arbeid etter fylte 64 år på grunn av alderssvekkelse, kan få invalidepensjon når tjenesten før fratredelsen har vart sammenhengende i minst fem år.

Invalidepensjon kan gis for enhver sykdom eller skade som gjør at arbeidstakeren helt eller delvis er ute av stand til å utføre sitt arbeid. Lidelsen kan være av fysisk eller psykisk art. Pensjonen følger uføregraden i folketrygden når ikke særlige forhold som er knyttet til arbeidsforholdet, tilsier avvik. Pensjonsloven fastsetter ikke noen minste uføregrad slik folketrygdloven gjør.

Invalidepensjonen beregnes av pensjonsgrunnlaget på det tidspunktet hvor invalidepensjonen begynner å løpe (§ 28).

Det kan benyttes et høyere pensjonsgrunnlag hvis det anses godtgjort at arbeidstakeren måtte redusere arbeidsinnsatsen på grunn av skaden eller sykdommen som senere gav vedkommende rett til invalidepensjon.

Ved fastsettingen av den pensjonsgivende tjenestetiden medregnes den tiden vedkommende ville fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen.

Det gis barnetillegg til invalidepensjonen etter samme regler som for en alderspensjon.

Invalidepensjon fra Statens Pensjonskasse blir normalt gitt for et begrenset tidsrom, avhengig av varigheten på sykdommen eller skaden som førte til arbeidsuførheten. I motsetning til i folketrygden finnes det ikke noe uttrykkelig skille mellom kortids- og langtidsytelser i Statens Pensjonskasse. Dersom vedkommende er varig arbeidsufør, løper invalidepensjonen fram til stillingens aldersgrense og erstattes av alderspensjon. I motsetning til i folketrygden, der uførepensjonen bli erstattet av alderspensjon når pensjonisten fyller 67 år, blir invalidepensjonen fra Statens Pensjonskasse normalt erstattet av alderspensjon når medlemmet fyller 70 år.

Dersom uførheten oppstår etter at medlemmet har sluttet i staten, kan vedkommende få rett til en oppsatt invalidepensjon (§ 28 a). Den oppsatte invalidepensjonen gis ikke med mindre vedkommende også har rett til uførepensjon fra folketrygden. Den oppsatte invalidepensjonen følger uføregraden i folketrygden. Medlemmer som er fratrådt før 1967, har ikke rett til oppsatt invalidepensjon. Den oppsatte invalidepensjonen beregnes på samme måte som en oppsatt alderspensjon for en person som ble medlem i Statens Pensjonskasse etter 31. desember 1966.

Når et medlem i Statens Pensjonskasse dør, har ektefellen rett til enke- eller enkemannspensjon (§ 32 og § 34 b). Enke- og enkemannspensjon gis normalt ikke når arbeidstakeren dør innen ett år etter at han eller hun ble medlem i pensjonskassen. Det samme gjelder der ekteskapet ble inngått etter at medlemmet fylte 65 år, eller etter at vedkommende fratrådte stillingen. En gjenlevende samboer har ikke rett til enke- eller enkemannspensjon.

Enke- og enkemannspensjonen utgjør 60 prosent av den alderspensjonen den avdøde mottok eller ville fått ved å fortsette i stillingen fram til aldersgrensen (§ 32).

Enke- og enkemannspensjonen er ervervsprøvd på samme måte som etterlattepensjonen i folketrygden. Hvis den avdøde ble medlem i pensjonskassen før 1. oktober 1976, gis enkepensjonen uten ervervsprøving. All enkemannspensjon er ervervsprøvet (§§ 34 a og 34 b).

For en gjenlevende ektefelle er det videre begrensninger i pensjonsretten når vedkommende mottar egen alderspensjon eller invalidepensjon fra pensjonskassen.

Løpende enke- og enkemannspensjoner faller bort hvis den gjenlevende gifter seg igjen.

Barnepensjon gis når et medlem etterlater seg barn under 18 år (§ 35). Pensjonen kan etter søknad utbetales fram til barnet fyller 21 år, når hensynet til barnets utdanning gjør det rimelig og barnet ikke kan forsørge seg selv.

Når det gis enke- og enkemannspensjon, utgjør barnepensjonen 20 prosent av alderspensjonen for ett barn stigende til 60 prosent av alderspensjonen for fem eller flere barn (§ 36).

Hvis begge foreldrene er døde, eller når det ikke gis enke-/ enkemannspensjon, utgjør barnepensjonen 50 prosent av alderspensjonen for det første barnet, stigende til 100 prosent av alderspensjonen for fem eller flere barn.

Når enkepensjonen er redusert på grunn av evervs­prøving eller samordning, kan de høye satsene anvendes etter særskilte garantiregler.

Når det er to eller flere barn, blir pensjonene lagt sammen og delt likt mellom barna.

4.4.2.4 Pensjonsregulering

I lov om Statens Pensjonskasse § 42 er det bestemt at når statstjenestemennenes lønninger endres, skal spørs­målet om regulering av pensjonene forelegges for Stortinget.

Etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 for1985–86 har pensjonene fra 1. mai 1986 vært regulert i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.4.2.5 Finansiering

Medlemmer i Pensjonskassen betaler to prosent av lønnen i pensjonsinnskudd (§ 16). Arbeidsgiverandel betales blant annet av virksomheter som har egne inntekter. Etater som nettobudsjetteres, betaler ikke arbeidsgiver­andel direkte. De fleste humanitære organisasjoner som er medlemmer i Statens Pensjonskasse, betaler verken medlemsinnskudd eller arbeidsgiverandel. Det samme gjelder for grunnskolen. Den delen av de årlige utbetalingene som ikke dekkes av innskuddene, dekkes ved løpende bevilgninger over statsbudsjettet.

4.4.3 Kommunale- og fylkeskommunale pensjonsordninger

4.4.3.1 En oversikt

Mens de statsansatte er sikret tjenestepensjon ved lov, er det i prinsippet opp til hver enkelt kommune eller fylkeskommune om de vil opprette pensjonsordninger for sine ansatte. Alle kommuner har innført slike ordninger, og de omfatter i prinsippet alle ansatte.

I forbindelse med tariffoppgjøret i kommunesektoren i 1986 ble det tatt inn en protokolltilførsel til Hovedoverenskomsten der det heter at de nåværende pensjonsordningene anses for å være tariffestet. Ettersom alle kommuner og fylkeskommuner på dette tidspunktet hadde innført en pensjonsordning for sine ansatte, antar man at dette innebærer at alle kommunale og fylkeskommunale arbeidstakere har en tariffestet rett til de nåværende tjenestepensjonene.

Sosialdepartementet har gjennom forskrift av 25. april 1975 om kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger gitt rammebestemmelser for de kommunale pensjonsordningene. Hovedinnholdet i denne forskriften er at pensjonsytelsene i de kommunale og fylkeskommunale ordningene ikke skal være større enn de pensjonene som Statens Pensjonskasse gir, at aldersgrensene ikke må være lavere enn aldersgrensene for tilsvarende stillinger i staten, og at alle ansatte i kommunen eller fylkeskommunen må være med i pensjonsordningen. Innenfor disse rammene er det opp til kommunen og fylkeskommunen og arbeidstakernes organisasjoner å avtale de nærmere vilkårene.

En kommune eller en fylkeskommune kan organisere sin pensjonsordning på tre måter. Den kan opprette en egen pensjonskasse, den kan tegne en kollektiv pensjonsforsikring i et privat livsforsikringsselskap, eller den kan slutte seg til kommunesektorens eget forsikringsselskap, Kommunal Landspensjonskasse (KLP).

Den viktigste pensjonsordningen i KLP er Felles Kommunal Pensjonsordning. Denne ordningen omfatter rundt 95 prosent av Norges kommuner og fylkeskommuner. Gjennom Kommunal Finans- og Pensjonsservice (KFP), som administreres av KLP, samarbeider KLP med ytterligere noen kommuner og fylkeskommuner. KLP omfatter dessuten en del andre arbeidsgivere i kommunal sektor. Dette gjelder blant annet kommunale og fylkeskommunale helseinstitusjoner, interkommunale energiverk, museer, teatre og kommunale barnehager.

For sykehusansatte leger er det etablert særskilte pensjonsordninger i KLP. Disse ordningene reguleres gjennom tariffavtale.

Noen større kommuner og fylkeskommuner har egne pensjonskasser. Dette gjelder blant andre Oslo kommune, Bergen kommune, Trondheim kommune, Drammen kommune og Bærum kommune. Når en kommune oppretter en egen pensjonskasse, er det vedtektene til pensjonskassen som danner grunnlaget for pensjonsordningen. De fleste kommunale pensjonsordningene har imidlertid vedtekter som er på linje med Felles kommunal pensjonsordning i KLP.

Noen få kommuner og fylkeskommuner har sine medlemmer pensjonsforsikret i private forsikringsselskaper. Dette gjelder blant annet Asker og Tromsø kommune. Her er det forsikringsavtalen som danner grunnlaget for pensjonsordningen. Pensjonsbestemmelsene i disse ordningene varierer en del fra bestemmelsene i Felles kommunal pensjonsordning i KLP.

Nedenfor skal vi gi en omtale av Felles kommunal pensjonsordning i KLP. Grunnen er som nevnt at denne ordningen omfatter rundt 95 prosent av pensjonsordningene i den kommunale og fylkeskommunale sektoren.

4.4.3.2 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Felles kommunal pensjonsordning finnes i vedtektene til Felles kommunal pensjonsordning (fellesordningen) datert 1. januar 1974, med senere endringer.

4.4.3.3 Omfang

I fellesordningen § 2 finnes det bestemmelser om hvem som er omfattet av Felles kommunal pensjonsordning. Her kommer det fram at omfangsbestemmelsen svarer til omfangsbestemmelsen i Statens Pensjonskasse. Blant annet er det for fast ansatte et vilkår at de arbeider minst 14 timer pr uke, eller at de mottar minst halvparten av lønnen i en heltidsstilling.

4.4.3.4 De viktigste ytelsene

Ytelsene svarer som hovedregel til ytelsene i Statens Pensjonskasse, se punkt 4.4.2.3 foran.

Aldersgrensene i KLP følger aldergrensene i staten. Den alminnelige aldersgrensen er 70 år. Alle medlemmene har en ubetinget rett til å fratre stillingen med rett til alderspensjon fra fylte 65 år (AFP). På samme måte som i Statens Pensjonskasse er det etablert særaldersgrenser. Et medlem kan ta ut alderspensjon tre år før aldersgrensen hvis summen av medlemmets alder og medlemstid i pensjonsordningen er 85 år eller mer.

Pensjonsdekningen er 66 prosent av pensjonsgrunnlaget ved full tjenestetid (30 år). Inntekt opptil åtte ganger folketrygdens grunnbeløp er pensjonsgivende fullt ut, mens inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet er pensjonsgivende med en tredel. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet er ikke pensjonsgivende. Dessuten gis det invalidepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon etter tilsvarende regler som i Statens Pensjonskasse.

4.4.3.5 Pensjonsregulering

Ytelsene fra Felles kommunal pensjonsordning reguleres på samme måte som i Statens Pensjonskasse. Det vil si i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.4.3.6 Finansiering

De kommunale ordningene er i motsetning til Statens Pensjonskasse basert på et forsikringsteknisk system med forhåndsinnbetaling av premie. Premien skal i prinsippet sikre forhåndsdekning av opptjente pensjonsrettigheter. Premien utlignes i prosent av pensjonsgrunnlaget (lønn ved fratredelse) etter forsikringstekniske gjennomsnittsberegninger, med sikte på å gi en fondsøkning som svarer til økningen av de ansattes pensjonsrettigheter i løpet av året.

4.4.4 Pensjonsordningen for statsråder

4.4.4.1 Den rettslige reguleringen.

Bestemmelser om Pensjonsordningen for statsråder finner i lov 14. desember 1951 nr. 11 om pensjonsordning for statsråder. Ordningen trådte i kraft fra samme dato.

4.4.4.2 Omfang

Pensjonsordningen omfatter statsråder og deres etterlatte (§ 1). Ordningen omfatter også statsministere.

4.4.4.3 De viktigste ytelsene

Pensjonsalderen er 65 år. Full alderspensjon gis etter seks års medlemskap i regjeringen og utgjør 57 prosent av den årlige godtgjørelsen til statsrådene. Alderspensjonen settes ned med fem prosent for hvert år medlemmet mangler på full opptjeningstid. Det gis ikke pensjon for mindre enn tre års medlemskap i regjeringen. Også medlemskap i regjeringen før loven trådte i kraft, er pensjonsgivende. Det samme gjelder den tiden vedkommende har hatt etterlønn. Dersom pensjonisten forsørger barn under 18 år, gis det barnetillegg til pensjonen etter tilsvarende regler som i Statens Pensjonskasse.

Alderspensjon gis ikke så lenge vedkommende er regjeringsmedlem eller stortingsrepresentant eller er ansatt i en hovedstilling i offentlig eller kommunal tjeneste.

Pensjonsordningen gir dessuten invalidepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

Når retten til invalidepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon inntrer, skal pensjonen beregnes på grunnlag av den faktiske tjenestetiden medlemmet har når den er tre år eller mer. Hvis medlemskapet er kortere, skal pensjonen beregnes på grunnlag av tre års medlemskap i regjeringen. For øvrig gis pensjonene etter tilsvarende regler som i Statens Pensjonskasse.

4.4.4.4 Pensjonsregulering

Pensjonene blir regulert i samsvar med endringer i pensjonsgrunnlaget (§ 3).

4.4.4.5 Finansiering

Statsrådene betaler et pensjonsinnskudd på to prosent av lønnen (§ 7). Stortinget bevilger hvert år de nødvendige midler for å dekke den delen av utgiftene som ikke dekkes av medlemsinnskuddene (§ 8).

4.4.5 Pensjonsordningen for apoteketaten

4.4.5.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonsordningen for apoteketaten finnes i lov 26. juni 1953 nr. 11 om pensjonsordning for apoteketaten. Ordningen trådte i kraft 1. juli samme år. Ordningen har eget styre, men administreres av Statens Pensjonskasse.

4.4.5.2 Omfang

Ordningen omfatter apotekere og deres arbeidstakere (§ 1).

4.4.5.3 De viktigste ytelsene

Aldersgrensen er 70 år for apotekere og provisorer (§ 6). For andre medlemmer er aldersgrensen 68 år.

Pensjonsordningen gir alderspensjon, invalidepensjon, enke- /enkemannspensjon og barnepensjon etter regler som på de fleste punkter svarer til bestemmelsene i Statens Pensjonskasse. Pensjonsordningens styre kan etter en konkret vurdering innvilge enke- eller enkemannspensjon til en gjenlevende samboer.

4.4.5.4 Pensjonsregulering

Pensjonene reguleres i samsvar med pensjonsgrunnlaget for yrkesaktive medlemmer (§ 34, jfr § 5).

4.4.5.5 Finansiering

Pensjonsordningen er forsikringsmessig bygd opp, og finansieres ved premie fra medlemmene og arbeidsgiverne (§§ 28 og 29). Medlemmene betaler et årlig pensjonsinnskudd som for tiden utgjør to prosent av lønnen. Den samlede premien fastsettes slik at de opparbeidede fond er tilstrekkelige til å dekke de opptjente pensjonsrettighetene.

4.4.6 Pensjonsordningen for sykepleiere

4.4.6.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonsordningen for sykepleiere finnes i lov av 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere. Ordningen trådte i kraft 1. juli samme år.

4.4.6.2 Omfang

Ordningen omfatter offentlig godkjente sykepleiere som er ansatt i en stilling i sykepleien ved kommunale, fylkeskommunale eller private helseinstitusjoner (§ 1). Pensjonsordningen for sykepleiere lar seg ikke innordne i noen av de to kategoriene offentlige eller private tjenestepensjonsordninger. Denne pensjonsordningen knytter seg i stedet til selve sykepleierprofesjonen.

4.4.6.3 De viktigste ytelsene

Pensjonsalderen er 68 år for overordnede sykepleiere og 65 år for underordnede. Pensjonsordningen gir alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon etter bestemmelser som i hovedsak svarer til reglene i Statens Pensjonskasse.

4.4.6.4 Pensjonsregulering

Pensjonene reguleres i samsvar med endringene i grunnbeløpet i folketrygden (§ 39, jfr § 8).

4.4.6.5 Finansiering

Pensjonsordningen er forsikringsmessig bygd opp, og finansieres ved innskudd fra sykepleierne og arbeidsgiverne (kapittel VIII). Sykepleierne betaler et medlemsinnskudd på to prosent av lønnen, mens arbeidsgiverne betaler et tilskudd som beregnes som en fast prosent av sykepleiernes lønn. Prosentsatsen fastsettes slik at arbeidsgivernes tilskudd sammen med medlemmenes innskudd, skal være tilstrekkelig til å dekke de opparbeidede pensjonsrettighetene.

4.4.7 Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter

4.4.7.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter finnes i lov 12. juni 1981 nr. 61 om pensjonsordning for stortingsrepresentanter. Utbetalingene administreres av Statens Pensjonskasse (§ 10 andre ledd).

4.4.7.2 Omfang

Ordningen omfatter stortingsrepresentanter og deres ­etterlatte. Som stortingsrepresentant regnes også vara­representanter for den tid de møter i Stortinget (§ 1).

4.4.7.3 De viktigste ytelsene

Den alminnelige aldersgrensen er 65 år. Et medlem kan få alderspensjon opptil tre år før aldersgrensen hvis summen av medlemmets alder og medlemstid i pensjonsordningen er 75 år eller mer. Dette gjelder likevel ikke hvis vedkommende har eller får tilsvarendede inntektsgivende arbeid (§ 2 fjerde ledd).

Full alderspensjon gis etter 12 ordentlige storting og utgjør 66 prosent av den årlige godtgjørelsen til stortingsrepresentantene (§ 4 første ledd). For den som har kortere funksjonstid, blir alderspensjonen tilsvarende lavere (§ 4 andre ledd). Videre er det bestemt at det ikke gis alderspensjon hvis vedkommende har deltatt i mindre enn tre ordentlige storting ( 2 fjerde ledd).

Alderspensjon gis ikke så lenge vedkommende er stortingsrepresentant eller regjeringsmedlem eller er ansatt i en hovedstilling i offentlig eller kommunal tjeneste (§ 2 siste ledd).

Dersom pensjonisten forsørger barn under 18 år, økes pensjonen med 10 prosent for hvert barn.

En stortingsrepresentant har rett til uførepensjon hvis vedkommende fyller vilkårene for å få rett til alderspensjon fra pensjonsordningen for stortingsrepresentanter og uførepensjon fra folketrygden (§ 5). Uførepensjonen beregnes etter samme regler som alderspensjonen. Hvis stortingsrepresentanten blir ufør i løpet av valgperioden, beregnes uførepensjonen på grunnlag av den tjenestetiden vedkommende ville oppnådd ved å fortsette som stortingsrepresentant fram til pensjonsalderen.

Uførepensjonen gis fra det tidspunktet vedkommende ikke lenger er stortingsrepresentant og fram til oppnådd aldersgrense. Ved oppnådd aldersgrense erstattes uførepensjonen av alderspensjon.

Pensjonsordningen for stortingsrepresentanter gir dessuten enke- /enkemannspensjon og barnepensjon. Dersom stortingsrepresentanten dør i valgperioden, skal etterlattepensjonen beregnes på grunnlag av full alderspensjon. For øvrig gis pensjonene etter tilsvarende regler som i Statens Pensjonskasse (§ 6).

4.4.7.4 Pensjonsregulering

Pensjonene reguleres i takt med stortingsgodtgjørelsen.

4.4.7.5 Finansiering

Stortingsrepresentantene betaler et pensjonsinnskudd på to prosent av lønnen. Stortinget bevilger hvert år de nødvendige midler for å dekke den delen av utgiftene som ikke dekkes av innskuddene.

4.4.8 Særregler for spesielle yrkesgrupper

4.4.8.1 Høyesterettsdommere

Høyesterettsdommere er medlemmer i Statens Pensjonskasse, men med følgende særregler etter tilleggslov 21. mai 1982 nr. 25:

Full alderspensjon utgjør 57 prosent av den lønnen som er fastsatt for dommere i Høyesterett.

Dommere i Høyesterett som fratrer sitt embete etter fylte 67 år, får godskrevet opptil 15 års tjenestetid ved pensjonsberegningen. Bakgrunnen for regelen er å øke rekrutteringen av privatpraktiserende jurister til Høyesterett. Tjenestetiden forhøyes på tilsvarende måte ved beregningen av invalidepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

4.4.8.2 Regjeringsadvokaten og formannen i arbeidsretten

Regjeringsadvokaten og Formannen i arbeidsretten er medlemmer i Statens Pensjonskasse. Dersom de fratrer sitt embete etter fylte 67 år, får de godskrevet opptil 10 års tjenestetid ved pensjonsberegningen, se tilleggslov 9. november 1956 nr. 1 til lov om Statens Pensjonskasse.

4.4.8.3 Åremålsansatte

Pensjonsordningen for åremålsansatte ble opprettet ved lov 9. november 1956. Loven ble opphevet ved lov 21. mai 1982 nr. 29, men lovens regler gjelder fortsatt for personer som har rettigheter etter loven.

Åremålsansatte i staten får i dag pensjonsvilkårene i Statens Pensjonskasse fastsatt gjennom individuelle avtaler som tar hensyn til faktorer som vedkommendes alder, tidligere arbeidsforhold o.a.

Avtalene fastsettes individuelt innenfor rammen av et standard kontraktsformular.

4.4.8.4 Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Lov om pensjonsordning for Stortingets ombudsmann for forvaltningen er fra 6. mai 1966. Den trådte i kraft samme dato, men ble gitt virkning fra 1. januar 1963, da den første ombudsmannen tiltrådte. Loven ble endret på vesentlige punkter ved lov 8. februar 1980 nr. 1.

Stortingets ombudsmann for forvaltningen er medlem i Statens Pensjonskasse, men med følgende særvilkår: Etter fire års tjeneste får ombudsmannen en alderspensjon som utgjør 54 prosent av den årlige godtgjørelsen til en høyesterettsdommer. For hvert år ut over fire øker pensjonen med 3,5 prosent inntil maksimum åtte år.

4.4.8.5 Ordførere

Kommunale og fylkeskommunale tillitsmenn (ordførere) er medlemmer i Felles kommunal pensjonsordning i Kommunal Landspensjonskasse, men med følgende særvilkår: Pensjonsalderen er 65 år. Pensjonsgrunnlaget er lik den årlige faste godtgjørelsen til tillitsmannen. Full pensjon gis etter 16 års opptjeningstid.

4.4.9 Pensjonstrygden for sjømenn

4.4.9.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonstrygden for sjømenn finnes i lov 3. desember 1948 nr. 7 om pensjonstrygd for sjømenn. Retten til pensjon og plikt til å betale avgift inntrådte 1. juli 1949. Ordningen er senere tilpasset folketrygden.

4.4.9.2 Omfang

Pensjonstrygden for sjømenn omfatter norske statsborgere og personer med fast bopel i Norge som er ansatt som arbeidstakere på skip som går inn under trygden (§§ 1 og 2).

Den 1. januar 1994 trådte EØS-avtalen i kraft. Fra dette tidspunktet omfatter trygden også statsborgere fra andre EØS-land i tjeneste på norske skip som går inn under trygden.

Som skip i pensjonstrygdens forstand regnes

• ethvert skip, fiske- og fangstfartøy, borefartøy og annen flyttbar innretning i sjøen som har eget fremdriftsmiddel eller utstyr for boring etter undersjøiske naturforekomster, og som er innført i norsk skipsregister (NOR eller NIS) med minst 100 bruttoregistertonn

• norsk skip under 100 bruttoregistertonn dersom rederiet samtidig disponerer større norske skip og arbeidstakerne er fast ansatt i rederiet med plikt til å tjenestegjøre på alle skipene til rederiet

• redningsskøyter som tilhører Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning

• utenlandske skip og borefartøyer hvor arbeidstakerne om bord går inn under folketrygden, herunder arbeidstakere som er frivillig trygdet i folketrygden og opptatt i pensjonstrygden etter søknad.

Trygden omfatter alle arbeidstakere om bord, uansett om de er lønnet av rederen eller av en annen arbeidsgiver. Dessuten omfattes redere og partredere i full stilling om bord når en arbeidstaker i slik stilling omfattes av trygden.

Det er gjort unntak fra trygden for visse skip og arbeidstakere (§ 1 nr. 2 andre ledd og § 2 nr. 2). Dette gjelder for

• skip som vesentlig går i fart på norske innsjøer og elver

• skip som tilhører Forsvaret

• visse skip under 200 bruttoregistertonn i ferje- eller havnetrafikk o.a. hvor det er gjort særskilte vedtak om unntak

• arbeidstakere som på grunn av stillingen om bord er medlemmer i Statens Pensjonskasse og enkelte andre offentlige tjenestepensjonsordninger

• personer ansatt i hotell- og restaurantvirksomhet på cruieseskip i internasjonalt skipsregister (NIS)

• fiskere (se nedenfor)

• enkelte grupper arbeidstakere som ikke hører til mannskapet, og hvor det er gjort særskilt vedtak om unntak (musikere, leger o a).

På fiske- og fangstfartøyer over 100 bruttoregistertonn omfatter pensjonstrygden bare arbeidstakere som er ansatt i stilling om bord som skipsfører, styrmann, bestmann, maskinist, stuert, kokk eller hjelpegutt (§ 1 nr. 4). Også reder eller partreder i slike stillinger omfattes av trygden.

4.4.9.3 De viktigste ytelsene

Etter at folketrygden ble innført, ble Pensjonstrygden for sjømenn tilpasset folketrygden, og fungerer i dag hovedsaklig som en særskilt førtidspensjonsordning som gir alderspensjon fra 60 år og fram til sjømannen når pensjonsalderen i folketrygden, og folketrygden overtar pensjonsansvaret. Sjømannspensjonen faller helt eller delvis bort tidligere dersom pensjonisten får rett til uførepensjon fra folketrygden eller avtalefestet pensjon med statstilskudd. Likt med uførepensjon regnes rehabiliteringspenger, attføringspenger og foreløpig uførestønad. Dette er gjennomført fullt ut for fartstid som er tjent opp etter 31. desember 1966. For denne fartstiden gis det heller ikke enkepensjoner.

Alderspensjon ut over 67 år og pensjoner til uføre og etterlatte forutsettes således dekket av folketrygden. Pensjons- og avgiftsnivået i pensjonstrygden er fastsatt i henhold til dette. For fartstid før 1967, yter trygden som en overgangsordning alderspensjon etter fylte 67 år, ved uførhet og når pensjonisten har tatt ut avtalefestet pensjon. Pensjonstrygden yter også enkepensjon for fartstid før 1. januar 1967. Ytelsene, som gis etter overgangsordningen, er vesentlig lavere enn dem som gjelder for de ordinære sjømannspensjonene for årsklassene 60–66 år.

Alderspensjon gis fra fylte 60 år (pensjonsalderen) forutsatt at vedkommende har sluttet å tjene opp pensjonsgivende fartsmåneder, ellers fra fylte 62 år. Pensjonsalderen kan være høyere enn 60 år for arbeidstakere som begynte i tjenesten etter 1. januar 1969. Redusert alderspensjon kan gis opptil fem år før pensjonsalderen når summen av sjømannens alder og fartstid er 80 år eller mer (§ 4 nr. 2 og 3).

For å få rett til alderspensjon må sjømannen etter hovedregelen ha tjent opp minst 150 pensjonsgivende fartsmåneder (§ 4 nr. 1 første ledd). Den som har fartstid under den andre verdenskrigen har et lavere minstekrav. Full pensjon gis etter 360 fartsmåneder (§ 5 nr. 1 andre ledd).

Stortinget fastsetter størrelsen på de ordinære alderspensjonene til personer som ikke har fylt 67 år og på et særskilt krigsfartstillegg (§ 5). Pr 30. april 1995 utgjorde alderspensjonene 288,85 kroner pr år for hver pensjonsgivende fartsmåned som underordnet opptjent etter 30. april 1993, og 247,59 kroner for hver fartsmåned opptjent tidligere. For fartstid som overordnet utgjør alderspensjonen 346,62 kroner pr år for hver pensjonsgivende fartsmåned.

Etter sjømannstrygdloven § 5 nr. 3 gis et barnetillegg på 10 prosent av alderspensjonen beregnet etter ovennevnte satser for hvert barn under 18 år som pensjonisten forsørger.

For alderspensjoner som ytes etter overgangsordningen for fartstid før 1. januar 1967, er fastlåste årlige pensjonssatser 17 kroner for hver fartsmåned som underordnet og 29 kroner for fartstid som overordnet (§ 5 nr. 1 bokstav b.)

Enkepensjon ytes bare etter overgangsordningen for fartstid som er tjent opp før 1. januar 1967. Når enken har omsorg for barn under 18 år, får hun pensjon fra mannens død (§ 6 nr. 1). Ellers blir enkepensjonen først gitt fra enken fyller 55 år (§ 6 nr. 2). Dersom enken er under 55 år, får hun en overgangsstønad som svarer til to års enkepensjon. Fastlåste årlige pensjonssatser for enkepensjoner er 5 kroner for hver fartsmåned som underordnet og 12 kroner for hver fartsmåned som overordnet.

Nye fastlåste alders- og enkepensjoner blir stadig mindre på grunn av mindre fartstid før 1967. Blir årspenspensjonen mindre enn 4 prosent av grunnbeløpet i folketrygden (128 kroner pr måned), skal den med enkelte unntak utløses med kapitalverdien (§ 41 nr. 4 andre ledd).

4.4.9.4 Pensjonsregulering

Spørsmålet om å regulere satsene for alderspensjoner til pensjonister som er yngre enn 67 år og for krigsfartstilleggene, skal legges fram for Stortinget dersom grunnbeløpet i folketrygden blir endret (§ 39).

4.4.9.5 Finansiering

Trygden finansieres ved pensjonsavgift på redere og sjømenn og tilskudd fra trygdens fond. Underskudd dekkes av reguleringsfondet. Trygden er garantert av staten (§ 26).

4.4.10 Pensjonstrygden for skogsarbeidere

4.4.10.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonstrygden for skogsarbeidere finnes i lov 3. desember 1951 nr. 2 om pensjonstrygd for skogsarbeidere. Ordningen trådte i kraft 7. januar 1952, og er senere tilpasset folketrygden.

Etter innføringen av avtalefestet pensjon med statstilskudd, har Fellesforbundet (LO) og Skogbrukets Arbeidsgiverforening reist spørsmål om å avvikle Pensjonstrygden for skogsarbeidere. Det antas at ordningen vil bli endelig avviklet fra år 2004.

4.4.10.2 Omfang

Trygden omfatter personer som er ansatt i skogsarbeid i en annens tjeneste for lønn eller annen godtgjørelse som helt eller delvis består av penger.

4.4.10.3 De viktigste ytelsene

Trygden gir alderspensjon og i visse overgangstilfeller enkepensjon.

Alderspensjon gis fra fylte 63 år til den som har opparbeidet minst 750 pensjonsgivende uker (§§ 10 og 11). Full alderspensjon gis etter 1 500 pensjonsgivende uker og svarer til grunnbeløpet i folketrygden (§ 12 nr. 1). Pensjonen blir forholdsmessig redusert hvis vedkommende har mindre enn 1 500 pensjonsgivende uker.

Dersom alderspensjonisten forsørger ektefellen, økes alderspensjonen med en tredel. Dersom pensjonisten forsørger barn under 18 år, økes alderspensjonen med 10 prosent for hvert barn pensjonisten forsørger opptil fem (§ 12 nr. 4 og 5).

Alderspensjonen opphører når pensjonisten fyller 67 år, får rett til uførepensjon eller attføringspenger fra folketrygden for hel arbeidsuførhet eller får hel avtalefestet pensjon. Hvis pensjonisten mottar uførepensjon eller attføringspenger fra folketrygden for mindre enn hel uførhet eller delpensjon fra ordningen med avtalefestet pensjon, faller skogsarbeiderpensjonen bort med den prosentandel som svarer til pensjonsgraden i folketrygden eller ordningen med avtalefestet pensjon (§ 13 tredje ledd flg).

Den tidligere enkepensjoneringen ble opphevet i forbindelse med innføringen av folketrygden. Enker etter skogsarbeidere som døde før 1. januar 1967, har likevel i visse tilfeller rett til enkepensjon. Pensjonen opphører hvis enken gifter seg igjen, hvis hun får pensjon av tilsvarende størrelse fra folketrygden, eller når hun fyller 67 år.

4.4.10.4 Pensjonsregulering

Alderspenjonene reguleres i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.4.10.5 Finansiering

Trygden finansieres ved medlemspremie, arbeidsgivertilskudd, avgift på trevirke, tilskudd fra trygdens fond og tilskudd fra staten (§ 27).

4.4.11 Pensjonstrygden for fiskere

4.4.11.1 Den rettslige reguleringen

Bestemmelser om Pensjonstrygden for fiskere finnes i lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere. Ordningen trådte i kraft 1. januar 1958, og er senere tilpasset folketrygden.

4.4.11.2 Omfang

Etter hovedregelen omfatter trygden alle personer som har fiske eller fangst som hovednæring og som er registert på fiskermantallets blad B (§ 1).

4.4.11.3 De viktigste ytelsene

Trygden gir alderspensjon og i visse overgangstilfeller enkepensjon.

Alderspensjon gis fra fylte 60 år til den som har tjent opp minst 750 pensjonsgivende uker (§ 6). Full alderspensjon gis etter 1 560 premieuker, og svarer til 1,6 ganger grunnbeløpet i folketrygden (§ 7 nr. 1). For hvert forsørget barn under 18 år ytes det et barnetillegg som utgjør 30 prosent av grunnbeløpet (§ 7 nr. 2).

Alderspensjonen opphører når vedkommende fyller 67 år eller får full uførepensjon eller fulle attføringspenger fra folketrygden, eller hel avtalefestet pensjon. Hvis pensjonisten mottar uførepensjon eller attføringspenger fra folketrygden for mindre enn hel arbeidsuførhet, eller delpensjon fra ordningen om avtalefestet pensjon, faller fiskerpensjonen bort med en prosentandel som svarer til pensjonsgraden i folketrygden eller ordningen for avtalefestet pensjon (§ 8).

Den tidligere enkepensjonsordningen ble opphevet i forbindelse med gjennomføringen av folketrygden. Enker etter fiskere som døde før 1. januar 1967, har likevel i visse tilfeller rett til enkepensjon. Pensjonen faller bort hvis enken gifter seg igjen, får pensjon av minst tilsvarende størrelse fra folketrygden, eller fyller 67 år.

4.4.11.4 Pensjonsregulering

Alderspensjonene reguleres i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.4.11.5 Finansiering

Trygden finansieres i dag av næringen selv gjennom medlemspremie, avgift på omsetning av fisk og avkastning av fond. Trygden er garantert av staten.

4.5 Private tjenestepensjonsordninger og egne pensjonsforsikringer

4.5.1 En oversikt

Mange private bedrifter har opprettet pensjonsordninger for sine ansatte. Dette kan de gjøre ved a) å tegne kollektive pensjonsforsikringer i private forsikringsselskaper, b) å opprette egne pensjonskasser, eller c) å utbetale pensjoner direkte over driften.

Det er ikke fastsatt lovregler som detaljregulerer de private tjenestepensjonsordningene. Utgangspunktet er avtalefrihet. Bedriftene kan utforme pensjonsordningene slik de selv ønsker. Hvis bedriften inngår avtale med et forsikringsselskap, er det forsikringsavtalen som er grunnlaget for pensjonsordningen. Hvis bedriften velger å opprette en egen pensjonskasse, er det vedtektene til pensjonskassen som er grunnlaget.

Dersom arbeidsgiverne ønsker å oppnå skattefradrag for den innbetalte pensjonspremien til pensjonsordningen, må pensjonsordningen tilfredstille visse krav som er fastsatt i Regler om private tjenestepensjonsordninger (reglene) av 28. juni 1968 med senere endringer. Disse reglene er gitt med hjemmel i skatteloven § 44 første ledd bokstav k.

Å oppnå skattefrihet for premien er normalt av så stor betydning for bedriftene at det nesten utelukkende opprettes private tjenestepensjonsordninger som tilfredsstiller disse reglene.

Et viktig krav i reglene er at pensjonsordningen skal omfatte alle ansatte i bedriften. Et annet viktig prinsipp er at de samlede ytelsene, inkludert folketrygdpensjonen, ikke skal utgjøre en større prosentandel av arbeidsinntekten for en arbeidstaker med høy lønn enn for en arbeidstaker med lavere lønn. Siden folketrygden gir prosentvis mindre til arbeidstakere med høy lønn, betyr dette at de private tjenestepensjonsordningene kan gi et pensjonstillegg som prosentvis stiger med lønnen, slik som det gjøres i for eksempel Statens Pensjonskasse. Reglene setter dessuten et tak for pensjonsnivået. Inntekt over tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden kan ikke regnes med ved pensjonsopptjeningen.

Personer som ikke er omfattet av en kollektiv tjenestepensjonsordning, er henvist til å tegne egen pensjonsforsikring.

4.5.2 Kollektive tjenestepensjonsordninger etter skatteloven

Kollektive private tjenestepensjonsordninger opprettes i dag nesten utelukkende slik at de følger reglene etter skatteloven. I tillegg til å følge reglene har de kollektive private tjenestepensjonsordningene i stor grad tatt utgangspunkt i de bestemmelsene som til enhver tid gjelder for Statens Pensjonskasse. I det følgende skal utvalget gi en oversikt over de kollektive private tjenestepensjonsordningene og de ytelsene som disse ordningene kan gi.

De private tjenestepensjonene fastsettes enten uavhengig av medlemmets lønn eller i forhold til denne. Pensjoner som gis uavhengig av medlemmets lønn, brukes lite. De aller fleste private tjenestepensjonsordninger fastsetter pensjonen i forhold til medlemmets lønn.

Ved lønnsavhengige ytelser bruker man normalt medlemmets faste lønn ved oppnådd pensjonsalder som pensjonsgrunnlag. Det finnes imidlertid flere varianter. Noen pensjonsavtaler fastsetter pensjonsgrunnlaget til inntekten fem år før pensjoneringstidspunktet, eventuelt gjennomsnittet av lønnsinntekten de siste fem år før pensjoneringen. Det finnes også pensjonsavtaler der pensjonsgrunnlaget til enhver tid følger lønnen til etterfølgeren i stillingen.

De kollektive private tjenestepensjonsordningene setter i langt mindre grad enn de offentlige tjenestepensjonsordningene noe tak for det inntektsnivået som pensjonen skal dekke. Etter reglene kan pensjonsgrunnlaget i de private ordningene ikke overstige tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Det gjelder sjelden noen begrensning av pensjonsgrunnlaget for inntekt mellom åtte og tolv ganger grunnbeløpet, slik som i de offentlige tjenestepensjonsordningene.

Det er i dag ikke fastsatt regler om pensjonsnivået. Som nevnt er de fleste private ordningene utformet etter samme mønster som Statens Pensjonskasse. Ordningene tar derfor som regel utgangspunkt i at den samlede pensjonen, inkludert folketrygdpensjonen, skal gi en pensjonsdekning på mellom 60 og 70 prosent av pensjonsgrunnlaget.

Som nevnt gir de fleste private pensjonsordningene nettoytelser som kommer i tillegg til en beregnet opptjent folketrygdpensjon. En nettoytelse er derfor en vesentlig lavere ytelse, men den kommer i tillegg til folketrygdens ytelser uten samordning.

Tilpassingen til folketrygden skjer normalt etter differansemetoden eller tilleggmetoden.

Differansemetoden innebærer at man tar utgangspunkt i en totalpensjon, inkludert folketrygdpensjonen. Deretter forhåndsberegner man størrelsen på folketrygdpensjonen på pensjoneringstidspunktet, og gjør fradrag for de forskjellige delene av denne pensjonen. Pensjonen fra tjenestepensjonsordningen framkommer da som en differanse.

Bestemmelsene i folketrygden er utformet slik at folketrygdpensjonens størrelse ikke kan angis før vedkommende får rett til pensjon. Dette skyldes at folketrygdens pensjoner avhengig av faktorer som sluttpoengtall, poengår og trygdeår. Fradraget for folketrygdens ytelser har derfor fått navnet beregnet folketrygd. Reglene gir visse rammer for hvordan fradraget for ytelsene fra folketrygden skal beregnes.

Når det gjelder fradraget for grunnpensjonen, skal totalpensjonen settes ned med et beløp som svarer til hele grunnbeløpet. Det er ikke tillatt å bruke hele grunnbeløpet for noen og 3/4 av grunnbeløpet for andre. Det er imidlertid adgang til å gjøre fradrag med 3/4 av grunnbeløpet for alders- og uførepensjoner og hele grunnbeløpet for ektefellepensjoner.

Dessuten settes totalpensjonen ned med tilleggspensjonen fra folketrygden. Tilleggspensjonen beregnes etter folketrygdens regler, men med pensjonsgrunnlaget som gjennomsnittlig pensjonsgivende inntekt, og med de begrensninger som gjelder i folketrygden. Opptjeningstiden i folketrygden regnes fram til pensjonsalderen i pensjonsordningen.

Størrelsen på den beregnede folketrygdpensjonen kan avvike fra den pensjonen som faktisk kommer til utbetaling fra folketrygden. Forsikringsselskapene må ha sikre forutsetninger for de økonomiske forpliktelser de påtar seg, og garanterer derfor i liten utstrekning at vedkommende får den totalpensjonen som var forutsatt, i motsetning til de offentlige tjenestepensjonsordningene som garanterer at medlemmet vil få en pensjonsdekning på 66 prosent av pensjonsgrunnlaget, uavhengig av om den folketrygdepensjonen som faktisk kommer til utbetaling er lavere.

Etter differansemetoden kan alle pensjonene fastsettes direkte i forhold til pensjonsgrunnlaget. Det vanlige er imidlertid at bare alderspensjonen beregnes på denne måten. Deretter fastsettes de øvrige pensjonene i et visst forhold til denne pensjonen. De mest brukte forholdstallene er:

• uførepensjon: 100 prosent av alderspensjonen

• ektefellepensjon: 50 – 60 prosent av alderspensjonen

• barnepensjon: 40 – 50 prosent av alderspensjonen

Tilleggsmetoden innebærer at pensjonene i utgangspunktet fastsettes som et tillegg til ytelsene fra folketrygden, uten at man direkte tar hensyn til folketrygdytelsene i beregningen. Når fastsettingen skjer på denne måten, tar man heller ikke hensyn til særegenheter i folketrygden som for eksempel kravet til opptjeningstid for å få full pensjon. Man tar heller ikke hensyn til at inntekt over seks ganger grunnbeløpet (åtte ganger grunnbeløpet for opptjeningsår til og med 1991) er pensjonsgivende bare med en tredel.

Siden dette er forhold som ikke alle blir berørt av, kombineres standardytelsene ofte med tilleggsytelser for å dekke disse punktene.

Prisinsippoppsettet for ordninger som bruker tilleggsmetoden, kan uttrykkes slik:

1. Standardytelser som gjelder for alle.

   De fleste ordningene fastsetter her størrelsen på alderspensjonen. De øvrige ytelsene fastsettes stort sett i forhold til alderspensjonen slik det gjøres i ordninger etter differansemetoden. Pensjonen fastsettes generelt til en viss prosent av pensjonsgrunnlaget, eventuelt til en prosent av den delen av pensjonsgrunnlaget som overstiger en viss grense. Man kan da konstruere ordninger etter tilleggsmetoden med ytelser som er tilnærmet like de som ordningene etter differansemetoden gir.

2. Ytelser som skal dekke folketrygd som mangler på grunn av alder. Her dekkes bare den delen av tilleggs­pensjonen fra folketrygden som blir avkortet på grunn av alder (manglende poengår). Beregningen skjer på grunnlag av de samme forenklede reglene som brukes i differansemetoden. Avkorting på grunn av manglende trygdetid i folketrygden, dekkes ikke.

3. Ytelser som skal dekke manglende folketrygd for inntekt mellom seks og tolv ganger grunnbeløpet i folketrygden. Her er det utformet en fast formel som brukes generelt. Denne formelen er: 0,28 x (Pensjonsgrunnlag/Lønn minus 6 G).

Skillet mellom ordninger etter differanse- og tilleggsmetoden innebærer ikke et reelt skille som for eksempel gir forskjellige ytelser. Alle ordninger etter differansemetoden kan uttrykkes som ordninger etter tilleggsmetoden og omvendt.

Som nevnt er det mange private tjenestepensjonsordninger som bygger på tilsvarende regler som Statens Pensjonskasse. Formelen for beregning av en alderspensjon i en ordning etter differansemetoden blir da slik:

 66 prosent av pensjonsgrunnlaget (minus)

- 3/4 av grunnpensjonen

- hele tilleggspensjonen fra folketrygden.

Formelen for beregning av en alderspensjon i en ordning etter tilleggsmetoden blir:

 24 prosent av (pensjonsgrunnlaget – 1,375 G)

+ manglende folketrygd (poengår)

+ 28 prosent av (pensjonsgrunnlaget – 6 G)

Premien i de kollektive private tjenestepensjonsordningene beregnes individuelt under hensyn til arbeidstakerens lønn, alder, kjønn, pensjonsalder og tidligere pensjonsopptjening. Regulering av løpende pensjoner må avtales i den enkelte forsikringsavtale.

Den store endringen i omfanget av pensjonsytelsene kom i 1984. Da ble reglene endret slik at det ble adgang til å dekke full etterlattepensjon. Før dette tidspunktet gav reglene bare adgang til å gi enkepensjon. Regelendringen innebærer at de private tjenestepensjonsordningene i dag kan gi alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon. Det er full adgang til å utelukke enkelte av ytelsene, men dette blir sjelden gjort. I stedet har det vært en økende tendens til å opprette gruppelivsforsikringer i tilknytning til tjenestepensjonsordningene. Denne forsikringsformen gir en engangsutbetaling ved død og uførhet, og kommer i tillegg til pensjonen.

Alderspensjon gis normalt fra medlemmet fyller 67 år og løper så lenge vedkommende lever. En kan også tegne opphørende pensjon, det vil si en pensjon som opphører ved en viss alder. Full pensjon gis, som den store hoved­regel, etter 30 års tjenestetid. 1 Ved kortere tjenestetid blir pensjonen tilsvarende mindre. Det gis ikke alderspensjon til den som har mindre enn tre års tjenestetid. Det kan fastsettes særaldersgrenser slik som i offentlig sektor. Dersom medlemmet i tjenestepensjonsordningen dør før pensjonsalderen, utbetales det ikke noe med mindre dette er avtalt.

Uførepensjon gis vanligvis når medlemmet er minst 25 prosent arbeidsufør. Utbetalt pensjon avhenger av tapet av arbeidsevnen. Har medlemmet tapt 50 prosent av arbeidsevnen eller mer, skal man legge til grunn uføregraden i folketrygden. Det er adgang til å fravike folketrygdens uføregrad hvis særlige grunner taler for det. Uførepensjonen gis fram til pensjonsalderen, og erstattes av alderspensjon.

Dersom medlemmet ikke er sikret uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen, og får utbetalt uførepensjon fra folketrygden på grunnlag av minst 75 prosent arbeidsuførhet, kan vedkommende få utbetalt alderspensjon fra tjenestepensjonsordningen opptil fem år før pensjonsalderen. Hvis pensjonsalderen er høyere enn 67 år, kan medlemmet likevel få alderspensjon fra fylte 62 år.

Etterlattepensjon må sikre enker og enkemenn på like vilkår. Etterlattepensjonen utbetales fra medlemmets død og så lenge enken eller enkemannen lever. Det kan avtales at pensjonen skal opphøre ved en viss alder, for eksempel 67 år. Det er ikke tillatt å inntektsprøve etterlattepensjonen etter at den gjenlevende når pensjonsalderen i folketrygden (67 år), eller når vedkommende mottar uførepensjon fra folketrygden.

Barnepensjon gis fra medlemmets død og fram til barnet når en viss alder, maksimalt 21 år. Hvis barnet er ufør, kan barnepensjonen gis til uførheten opphører.

4.5.3 Egen pensjonsforsikring etter skatteloven

Det er også mulig å tegne egen pensjonsforsikring. Dette har særlig betydning for bønder, fiskere, selvstendig næringsdrivende og utøvere av liberale yrker (for eksempel advokater og arkitekter) som ikke omfattes av tjenestepensjonsordninger. Forsikringen får ofte et kollektivt preg ved at yrkesorganisasjonene forhandler med ett eller flere forsikringsselskaper om vilkårene for sine medlemmer. Pensjonsforsikringer for foreningsmedlemmer tilbys blant annet medlemmer av AF, LO og YS.

Egen pensjonsforsikring er en forsikring som den enkelte selv tegner og betaler premien for. Pensjonene er nettoytelser på samme måte som de kollektive private tjenestepensjonene. Hvis forsikringen er i samsvar med Regler om egen pensjonsforsikring, fastsatt med hjemmel i skatteloven § 44, kan deler av den innbetalte premien trekkes fra inntekten ved skatteligningen. Det beløpet som kan trekkes fra, utgjør 10 prosent av gjennomsnittsinntekten de to siste årene. Fradraget må likevel ikke overstige 30 000 kroner pr år.

Egne pensjonsforsikringer gir stort sett samme slags ytelser som de kollektive private tjenestepensjonsordningene. Det vil si at de kan gi alderspensjon, uførepensjon, enke- og enkemannspensjon og barnepensjon.

I tillegg til vanlig etterlattepensjon kan man i egen pensjonsforsikring tegne en spesiell form for etterlattepensjon, alderspensjon med garanti. Garantitiden kan ikke være lengre enn 10 år. Hvis den forsikrede dør før pensjonsalderen, eller i garantitiden, utbetales forsikringen til en gjenlevende ektefelle i garantitiden, eventuelt i resten av garantitiden. Hvis ektefellen er død, utbetales pensjonen til gjenlevende barn.

4.6 Ordninger om avtalefestet pensjon

4.6.1 En oversikt

Ved lønnsoppgjøret i 1988 ble det innført en ordning med Avtalefestet pensjon (AFP) etter en avtale mellom Landsorganisasjonen i Norge og Norsk Arbeidsgiverforening (senere Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO). Yrkesorganisasjonenenes Sentralforbund har inngått en tilsvarende avtale med NHO.

Samtidig inngikk partene i statlig og i kommunal og fylkeskommunal sektor en tilsvarende avtale.

Ordningene trådte i kraft 1. januar 1989. Pensjonsalderen ble gradvis redusert fra 66 år pr 1. januar 1989 til 65 år pr 1. januar 1990. I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1993 ble det bestemt at pensjonsalderen etter 1. oktober 1994 kan være 64 år.

Formålet med AFP er å gi en valgfri og fleksibel pensjonsalder før folketrygdens pensjonsalder på 67 år.

Det rettslige grunnlaget for avtalene følger av tariffavtalene.

For øvrig er ordningene noe ulikt utformet i privat, statlig og kommunal og fylkeskommunal sektor.

4.6.2 Avtalefestet pensjon i den private sektoren

4.6.2.1 Den rettslige reguleringen

I tillegg til avtalen mellom partene er AFP-ordningen i privat sektor regulert i lov 23. desember 1988 om statstilskudd til ordninger med avtalefestet pensjon (tilskuddloven). Loven gjelder bare for avtaler mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere.

For at det skal gis tilskudd, må AFP-ordningene tilfredsstille vilkårene i tilskuddsloven med tilhørende forskrifter. Videre kreves det en nærmere regulering i ordningens vedktekter, som skal godkjennes av Sosial- og helsedepartementet.

Det spesielle med denne ordningen i forhold til andre avtalefestede pensjonsordninger, er at staten yter 40 prosent tilskudd til de løpende pensjonene. Videre gis det pensjonspoeng i folketrygden i pensjonstiden, slik det gjøres for uførepensjonister.

4.6.2.2 Omfang

I den private sektoren er det i dag to AFP-ordninger:

1. LO/NHO-ordningen som administreres av Felleskontoret for LO/NHO-ordningene. Felleskontoret administrerer også tilsvarende avtale med Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og NHO.

2. Avtale mellom Bankenes Arbeidsgiverforening og Finansforbundet for bankansatte.

Alle arbeidstakere (både organiserte og uorganiserte) i virksomheter som omfattes av avtalen, er med.

I henhold til vedtektene omfatter LO/NHO-ordningen alle arbeidstakere i bedrifter i LO/NHO-området, i bedrifter utenfor NHO-området hvor LO er arbeidstakerpart (for eksempel i varehandelen), og i NHO-bedrifter som har AFP-ordningen i sitt avtaleverk med andre organisasjoner, slik som Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS).

Bankenes Arbeidsgiverforening og Finansforbundet har tilsvarende omfangsbestemmelser.

Arbeidstakerne må på uttakstidspunktet være ansatt i virksomheten. Videre må de ha fylt 64 år og ha vært ansatt i virksomheten de siste tre årene, eller ha vært tilsluttet ordningen de siste fem årene. Dessuten stilles det visse krav til størrelsen på årsinntekten, og at arbeidstakeren har minst 10 poengår i folketrygden etter fylte 50 år.

4.6.2.3 Ytelsene

Ytelsene er førtids alderspensjon i årene 64 til 66 år. I den private sektoren er det trygdeetaten som beregner og utbetaler ytelsene.

AFP-ordningen i den private sektoren svarer til den ytelsen som vedkommende har opptjent i folketrygden på uttakstidspunktet, medregnet antatte framtidige poengår for pensjonsårene. Det ytes inntektsprøvet ektefelletillegg for ektefelle over 60 år, men ikke barnetillegg. Pensjonen avkortes i forhold til arbeidsinntekten etter de samme regler som gjelder for alderspensjon fra folketrygden, det vil si at dersom AFP-pensjonistens inntekt overstiger grunnbeløpet, settes AFP-pensjonen ned med 50 prosent av den overskytende inntekten.

I LO/NHO-ordningen ytes det i tillegg et skattefritt AFP-tillegg (sluttvederlag) på 10 800 kroner pr år.

Bankansatte har ingen ordning med sluttvederlag, med får i stedet et skattepliktig tillegg på 20 400 kroner pr år.

4.6.2.4 Pensjonsregulering

Pensjonene reguleres på samme måten som pensjonene i folketrygden, det vil si i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.6.2.5 Finansiering

Utgiftene til AFP-ordningen i den privatesektoren fordeles mellom arbeidsgiverne og staten. Staten gir et tilskudd på 40 prosent av pensjonsutgiftene, eksklusive AFP-tillegg som finansieres av arbeidsgiversiden.

Arbeidsgivernes andel i LO/NHO-ordningen dekkes ved en fellesavgift til et pensjonsfond. Videre betaler den enkelte arbeidsgiver 10 prosent av de løpende pensjonsutgiftene.

For bankansatte betaler den enkelte arbeidsgiver 60 prosent av de løpende utgiftene. Bankenes Arbeidsgiverforening har stillt bankgaranti for forpliktelsene.

Trygdeetaten innkrever arbeidsgiverandelene.

Ordningene administreres dels av partene selv og dels av trygdeetaten.

4.6.3 Avtalefestet pensjon i den statlige sektoren

4.6.3.1 Den rettslige reguleringen

Som i den privat sektoren bygger ordningen i den statlige sektoren på tariffavtale, men er tilpasset lovregulering.

I den statlige sektoren er ordningene for 64-åringer og for 65- og 66-åringer forskjellige.

Ordningene for de to eldste årsklassene reguleres i hovedsak som vanlige tjenestepensjoner etter lov 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Inngangsvilkårene og minsteytelsene svarer imidlertid til ordningen i den private sektoren.

For 64-åringer er det gitt en egen lov om avtalefestet pensjon – lov 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet pensjon for offentlige tjenestemenn m.fl.

4.6.3.2 Omfang

AFP-ordningen i staten omfatter statsansatte og lærere. For andre medlemmer i Statens Pensjonskasse er det en forutsetning at det er inngått en egen tariffavtale om AFP som er godkjent av Administrasjonsdepartementet.

Som i privat sektor er det et krav at man har vært i arbeid i minst 10 år fra fylte 50 år og har en inntekt av en viss størrelse. Videre må man være i arbeid på pensjoneringstidspunktet.

4.6.3.3 Ytelsene

Ordningen for 64-åringer i den statlige sektoren er en parallell til AFP-ordningen den private sektoren, det vil si at ytelsene svarer til den alderspensjonen som pensjonisten ville fått fra folketrygden dersom vedkommende hadde fortsatt i arbeid fram til fylte 67 år. I tillegg gis det et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner pr år.

For 65- og 66-åringer i den statlige sektoren får man den beste ytelsen av ordinær tjenestepensjon som sikrer 66 prosent av inntektsgrunnlaget ved full opptjeningstid, eller en folketrygdpensjon med et AFP-tillegg på 20 400 kroner pr år. AFP-tillegget gis ikke i tillegg til tjenestepensjonen.

4.6.3.4 Pensjonsregulering

Pensjonen reguleres i tak med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.6.3.5 Finansiering

AFP-ordningen finansieres fullt ut av arbeidsgiver, det vil si staten.

4.6.4 Avtalefestet pensjon i den kommunale og fylkeskommunale sektoren

4.6.4.1 Den rettslige reguleringen

I kommunene og fylkeskommunene er ordningene fullt ut regulert gjennom tariffavtale.

På samme måte som i lov om Statens Pensjonskasse, er AFP-ordningen for 65-åringer tilpasset lov 22. juni 1962 nr. 12 om pensjonsordning for sykepleiere.

4.6.4.2 Omfang

Ordningen omfatter alle ansatte i den kommunale og den fylkeskommunale sektoren, og arbeidstakere ellers i denne sektoren som har tariffavtale om det. Unntatt er likevel lærere som omfattes av lov om Statens Pensjonskasse.

4.6.4.3 Ytelsene

Ytelsene fra AFP-ordningene i den kommunale og i den fylkeskommunale sektoren er identiske med ytelsene i den statlige sektoren.

For 64-åringer i den kommunale og fylkeskommunale sektoren svarer pensjonen til folketrygdpensjonen med et skattepliktig AFP-tillegg på 20 400 kroner pr år.

For 65- og 66 åringer i denne sektoren svarer ytelsene til en vanlig tjenestepensjon. Også her er man sikret en alternativ ytelse som minst svarer til ordningen for 64-åringer.

4.6.4.4 Pensjonsregulering

Pensjonene reguleres i takt med endringene i grunnbeløpet i folketrygden.

4.6.4.5 Finansiering

Pensjonene finansieres fullt ut av de kommunale og fylkeskommunale arbeidsgiverne. Det er spesiell finansiering for 64-åringer. For øvrig finansieres ordningen som vanlig tjenestepensjon.

Pensjonskassene administrerer ordningene.