15 Økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene

15.1 Konsekvenser for offentlige organer generelt

Et hovedmål med lovforslaget er å sørge for bevaring, utvikling og vitalisering av sørsamisk, lulesamisk og nordsamisk gjennom å legge til rette for at flere kommuner, etter søknad fra kommunen selv, kan bli innlemmet i forvaltningsområdet. Regjeringen skal legge til rette for at samer skal kunne sikre og utvikle sitt språk, og har det overordnede ansvaret for at nasjonale og internasjonale rettsregler som har betydning for de samiske språkene, blir fulgt opp. Staten, kommuner og fylkeskommuner har ansvar for gjennomføringen av samelovens språkregler. Konsekvenser for henholdsvis kommunene, fylkeskommunene og statlige organer er omtalt nedenfor.

Oppsummert vil de fleste endringsforslagene etter departementets vurdering ha begrensede administrative og økonomiske konsekvenser. Flere av forslagene er kun presiseringer av gjeldende rettstilstand. Det gjelder både klargjøringen av hvilke offentlige organer som har ansvaret for å oppfylle kravet i loven til å oversette lover, forskrifter, kunngjøringer og skjema, og presisering av at det ved behov kan settes krav til samisk språkkunnskap ved rekruttering. Forslag om et differensiert forvaltningsområde, med en ny kommunekategori der det stilles lavere krav til kommunen, vil ikke i seg selv ha økonomiske konsekvenser for stat og kommune. Også i dag kan nye kommuner søke om innlemmelse, og søknader blir eventuelt innvilget gjennom forskriftsendring, fastsatt av Kongen i statsråd, etter forutgående vurdering av økonomiske og administrative konsekvenser. Det er på den ene siden naturlig å anta at nye regler som differensierer forvaltningsområdet kan føre til at noen kommuner vil oppfatte det som mer aktuelt å søke om innlemmelse. På den andre siden vil kostnaden ved å innlemme en kommune på lavere rettighetsnivå trolig være noe lavere enn innlemmelse med dagens regler. Hensikten med å innføre en ny kommunekategori er at flere kommuner skal anse det som aktuelt og mulig å søke om å bli en forvaltningskommune. Hvor mange kommuner det vil være aktuelt for, er det vanskelig for departementet å gi noe anslag over, og de økonomiske og administrative kostnadene ved et konkret forslag om innlemming vil måtte vurderes når det blir aktuelt, i tilknytning til den enkelte søknaden om innlemming.

Departementet har innhentet en vurdering fra Menon Economics (Menon) av de økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget som ble sendt på høring. Menon vurderte konsekvensene for kommuner, fylkeskommuner, statsforvaltere, Sametinget, øvrige statlige virksomheter og statsbudsjettet. Vurderingene fra Menon er lagt til grunn der det er aktuelt. Enkelte av Menons vurderinger er ikke relevante for denne proposisjonen, fordi forslaget, eller forutsetningene for det, er betydelig endret. Departementet har på disse punktene gjort egne vurderinger av de administrative og økonomiske konsekvensene.

Forslaget om å formalisere Sametingets ansvar til å gi forskrift om fordeling og bruk av tilskudd, medfører ingen nye rettigheter eller plikter for Sametinget.

15.2 Konsekvenser for kommuner

Lovforslaget innebærer få nye plikter for kommuner som allerede er innlemmet i forvaltningsområdet. Disse kommunene vil bli innlemmet som språkutviklingskommuner eller språkvitaliseringskommuner.

Forslaget om å presisere at kommunen har ansvar for å oversette egne kunngjøringer og lokale forskrifter til samisk, i de tilfeller hvor forskriften er av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkning, har i seg selv ingen økonomiske og administrative konsekvenser fordi det allerede følger et krav til slik oversettelse etter gjeldende bestemmelse. Det samme gjelder oversettelse av skjema hvor forslaget presiserer at regelen både gjelder papirbaserte og digitale skjema. Presiseringen av at også digitale skjema er omfattet, er et bidrag til at lovverket blir digitaliseringsvennlig. Digitaliseringen av det offentlige skal i seg selv gi bedre tjenester, mer effektiv ressursbruk og legge til rette for produktivitetsøkning i samfunnet. Forslaget er ikke ment å gi økte kostnader. I praksis kan forslaget om presisering av ansvaret likevel føre til økt bevissthet, slik at flere kommunale forskrifter, kunngjøringer og skjema blir oversatt til samisk, enn hva som er tilfellet i dag. På den annen side viser departementet til at det forventes at digitaliseringen i det offentlige gir bedre tjenester og mer effektiv ressursbruk.

Forslaget om i lov å likestille samisk og norsk internt i den kommunale administrasjonen og i kommunestyret i språkutviklingskommuner, vil i utgangspunktet gjelde kommunene Karasjok, Kautokeino, Tana og Nesseby, forutsatt at disse kommunene innlemmes i denne kategorien. I Karasjok og Kautokeino er nordsamisk i praksis likestilt med norsk, og lovendringen antas å ikke ha noen administrativ eller økonomisk betydning. Også i Tana og Nesseby har kommunen mange ansatte som behersker og bruker nordsamisk, og kommunene opplyser at de også har en etablert praksis for likestilling av samisk med norsk i de folkevalgte organene. Forslaget antas derfor å ikke føre til noe økt ressursbruk eller merkostnader for de fire kommunene som er aktuelle som språkutviklingskommuner.

Når det gjelder forslaget om å innføre en ny bestemmelse i sameloven om at kommuner i forvaltningsområdet skal planlegge arbeidet med å styrke samiske språk i henhold til reglene i plan- og bygningsloven, vil dette i begrenset grad utløse merkostnader. Flere kommuner utarbeider allerede i dag planer for styrking av samisk språk og tilfredsstiller delvis det foreslåtte kravet om planlegging. Det foreligger allerede et krav etter plan- og bygningsloven § 3-1 bokstav c om at kommunens planlegging skal sikre samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv. Videre er det i samme bestemmelse i bokstav a, et krav om at planleggingen skal sette mål for den kulturelle utviklingen i kommunen. Både kommunene og fylkeskommunene har hatt dette som oppgaver siden 1. juli 2008. Basert på kartlegging av eksisterende planer, finner Menon at det er kommunene som er foreslått som språkutviklingskommuner som i størst grad utarbeider planer i tråd med kravet som er foreslått. Også flere av kommunene som vil bli innlemmet som språkvitaliseringskommuner, har utarbeidet kommunedelplan/temaplan eller strategidokument for å styrke samiske språk i kommunen. Forslaget er altså en koordinering mellom sameloven og plan- og bygningsloven og antas derfor i liten grad å ha administrative og økonomiske konsekvenser. For nye kommuner som innlemmes i forvaltningsområdet kan det følge med noen kostnader til opplæring og omlegging av rutiner. På sikt vil det imidlertid kunne være ressursbesparende for kommunene å ta utviklingen av samisk språk inn i den samlede planleggingen.

Bestemmelsen som foreslås om at offentlige organer skal informere om retten den enkelte har til å bruke samisk, vil gjelde for kommuner som er innlemmet i forvaltningsområdet som språkutviklingskommuner eller språkvitaliseringskommuner. Forslaget kan utløse noen mindre engangskostnader til å etablere og oppdatere informasjon. I tillegg kan bedre informasjon føre til at kommunen får flere henvendelser på samisk. Dette vil i så fall innebære en økt kostnad til å besvare henvendelser på samisk, enten ved bruk av interne ressurser eller ved kjøp av tolke- eller oversettertjenester. Det er vanskelig å anslå hvor mye merkostnader dette kan gi, blant annet fordi det finnes lite statistikk over antall henvendelser på samisk i dag og det er vanskelig å anslå hvor mange flere som vil benytte seg av muligheten. Departementet viser til at antallet henvendelser på samisk til kommunale organer, uansett vil være begrenset som følge av at det er snakk om en liten befolkningsgruppe.

Forslaget om at språkstimuleringskommuner skal sørge for et samisk språk- og kulturtilbud, vil innebære en ny oppgave for kommuner som blir innlemmet i forvaltningsområdet i denne kategorien. Mange kommuner har allerede etablerte tilbud og aktiviteter som vil kunne inngå inn som del av et samisk språk- og kulturtilbud. I stor grad vil det handle om å tilrettelegge for det samiske i kommunenes eksisterende tilbud. Det vil derfor ikke være nødvendig å etablere en ny tjeneste, men kommunen vil måtte tilpasse det eksisterende tilbudet. Slik tilpasning kan for eksempel være samlingsstunder for samiske språkbrukere med visning av samisk film og bilder, tilrettelegging for samisk håndverk, på bibliotek eller samfunnshus eller tilberedning av samisk mat som del av tilbudet til eldre eller unge. Mye av kulturtilbudet kan derfor løses uten at kommunen selv behøver å inneha særskilt samisk språkkompetanse. For også å sikre et minimum av språktilbud, kan det likevel være behov for å innhente samisk språkkompetanse, for eksempel gjennom å samarbeide med samiske språksentre og ulike samiske organisasjoner.

Kommuner som blir innlemmet i forvaltningsområdet som språkstimuleringskommuner vil få finansering gjennom Sametingets tospråklighetstilskudd for å etablere et samisk språk- og kulturtilbud. Tiltaket vil altså bli finansiert over budsjettet til Sametinget. Siden språk- og kulturtilbudet skal rette seg mot barn, unge og eldre, bør tilbudet så langt det er mulig være gratis for brukerne, eller i alle fall begrenset til selvkost. Men har kommunen merkostnader utover finansieringen gjennom tospråklighetstilskuddet, vil kommunen ha adgang til å ta betaling for tjenester på vanlig måte. Språkstimuleringskommuner kan samarbeide om et innhold i språk- og kulturtilbudet. Et slikt interkommunalt samarbeid vil være kostnadsbesparende både i planleggingsfasen og ved gjennomføringen. Siden mye av kulturtilbudet i mange kommuner kan dekkes gjennom tilpasning av eksisterende tilbud, i tillegg til at det kan samarbeides interkommunalt og med samiske språksentre og organisasjoner, vil kostnadene trolig kunne dekkes innenfor tilskuddet fra Sametinget og gjennom eventuell brukerbetaling.

Det er et mål at lovforslaget skal legge til rette for at flere kommuner innlemmes i forvaltningsområdet. Kommunene i forvaltningsområdet får kostnader dekket gjennom tospråklighetstilskudd, som Sametinget tildeler over sitt budsjett. Ved tidligere innlemmelser av nye kommuner, har Sametinget fått en økning i bevilgningen. Ved de siste innlemmelsene har økningen i bevilgningen til Sametingets ramme vært på 4,5 mill. kroner per år, i overkant av 5 mill. kroner i dagens kroneverdi. Sametinget har de siste årene tildelt tospråklighetstilskudd til kommunene fordelt på basis- og betjeningstilskudd, antatt å dekke mer konkrete og direkte kostnader. I tillegg kommer et mer allment utviklingstilskudd til kommunen. Tospråklighetstilskuddet som tildeles kommunen, skal brukes både til oppfyllelse av pliktene som følger av sameloven, og til andre tiltak for å styrke samisk i kommunen, som informasjon, synliggjøring og kompetanseutvikling. Noe av midlene som bevilges til Sametinget i forbindelse med innlemmelse, legges inn i Sametingets tilskuddsordninger. Det kan gjelde ordninger der innlemmingen fører til økt etterspørsel, for eksempel økte språkprosjektmidler som følge av økt språkinteresse i en kommune som er innlemmet. Mulige økte kostnader internt i Sametinget, og eventuelle økte midler til fylkeskommunen, har også vært omfattet av økningen i rammen til Sametinget. Med denne bakgrunnen vil innlemmelse av nye kommuner gi forventninger om økte bevilgninger til Sametinget over statsbudsjettet.

Departementet legger til grunn at utgiftene for nye språkstimuleringskommuner for å oppfylle forpliktelsene etter loven, i utgangspunktet ikke vil ligge høyere enn for kommuner som innlemmes i de to andre kategoriene, og mest sannsynlig lavere. Flere usikkerhetsfaktorer gjør at det er vanskelig å anslå den konkrete økonomiske konsekvensen av forslaget om et språk- og kulturtilbud i språkstimuleringskommunene. Forslaget utløser ingen økonomiske kostnader før en kommune, som søker om å bli innlemmet i forvaltningsområdet i denne kommunekategorien, faktisk innlemmes gjennom kongelig resolusjon. De økonomiske konsekvensene er avhengig av at kommuner velger å søke om innlemmelse som språkstimuleringskommune. Videre må beregningen av merkostnadene vurderes konkret for den enkelte kommune, basert på faktorer som kommunens størrelse, størrelsen og alderssammensetningen i den samiske befolkningen, språksituasjonen, samt behovet for og etterspørselen etter samisk språk- og kulturtilbud. Det er først etter at forslaget eventuelt er vedtatt, at kommunene kan vurdere og ta stilling til om de velger å søke om innlemmelse. I søknadsprosessen forventes kommunen å kartlegge behovet for et samisk språk- og kulturtilbud basert på språksituasjonen i de ulike delene av befolkningen. Kommunen kan i søknaden redegjøre for hvilke type tiltak og aktiviteter den mener er hensiktsmessig, hvordan kommunen vil gjennomføre disse for å oppfylle lovens krav til et samisk språk- og kulturtilbud, og hvordan de planlegges finansiert.

Hva kommunen kan regne med å få tildelt i tospråklighetsmidler fra Sametinget, må antas å være et viktig element i kommunenes vurdering. Det er Sametinget som fastsetter tildelingskriteriene og fordelingsnøkkelen for tildeling av tospråklighetsmidler. Dersom lovforslaget blir vedtatt, vil Sametinget måtte gjøre tilpasninger i dagens ordning, slik at den blir tilpasset en situasjon med tre kommunekategorier med differensiert rettighetsnivå, for å sikre en hensiktsmessig tildeling og fordeling i de ulike kommunekategoriene. Det vil ta noe tid før Sametinget gjør kjent hva tospråklighetstilskuddet vil kunne utgjøre for en språkstimuleringskommune, for eksempel om tilskuddet vil fordeles likt til alle kommuner i denne kategorien eller etter en form for fordelingsnøkkel.

Hvilke, eller hvor mange, kommuner som er aktuelle for innlemmelse som språkstimuleringskommuner, vil først bli klart gjennom kommunenes prosesser. Kostnadene vil variere ut fra flere faktorer, som nevnt ovenfor. En sammenligning av rettighetsnivået i denne kommunekategorien, i forhold til de to øvrige kommunekategoriene, kan likevel antyde noe om forventet kostnadsnivå.

Om vi tar utgangspunkt i dagens innretning av tospråklighetsmidler, i Sametingets fordelingsmodell, skal basisdelen og betjeningsdelen dekke merkostnader til tospråklighet som følge av de lovpålagte forpliktelsene. Det vil for eksempel være utgifter til en eller flere språkkonsulenter i kommunen, innkjøp av tolkeutstyr og kjøp av tolke- og oversettertjenester. For kommunene i dagens forvaltningsområde er disse delene av tilskuddet aktuelle til å betjene den samiske befolkningen på samisk, særlig innenfor helse- og omsorgsinstitusjoner og gjennom å oppfylle rett til svar på samisk på skriftlige og muntlige henvendelser på samisk. I tillegg vil utgifter til oversettelser av regler, kunngjøringer og skjema til samisk, være lovpålagte oppgaver som tilskuddet skal dekke.

Etter forslaget vil det ikke gjelde rett til svar på samisk på skriftlige eller muntlige henvendelser til en språkstimuleringskommune, eller rett til å bruke samisk i kommunale helse- og omsorgsinstitusjoner etter § 3-5. Kravet til å informere om rett til å bruke samisk i kommunikasjonen med offentlige organer, er derfor heller ikke aktuelt for språkstimuleringskommunene. Kravet til å oversette forskrifter og kunngjøringer til samisk gjelder i prinsippet for alle kommuner. Det vil likevel være mindre aktuelt i en språkstimuleringskommune enn kommuner i de to andre kategoriene, på grunn av vilkårene om at innholdet skal være av særlig interesse for, eller særlig rette seg mot, hele eller deler av den samiske befolkningen. Dette er mest aktuelt i kommuner med tradisjonell samisk bosetting. Kravet til kommunal og fylkeskommunal planlegging, vil gjelde likt i språkstimuleringskommuner som i forvaltningsområdet for øvrig. For språkstimuleringskommuner vil kravet i hovedsak knytte seg til kartlegging og planlegging av et samisk språk- og kulturtilbud. Som vist over følger det allerede et krav etter plan- og bygningsloven om at planleggingen skal sette mål for den kulturelle utviklingen i kommunen, slik at kravet ikke antas å utløse merkostnader av betydning for språkstimuleringskommuner.

Det foreslåtte kravet til at kommunen skal ha et samisk språk- og kulturtilbud, innebærer ikke en individuell rettighet for den enkelte same i kommunen. Det betyr at kostnadene ikke er direkte knyttet til antallet personer tilbudet skal gis til. Et tilbud om samisk lesestund for barn på biblioteket, vil i utgangspunktet ha om lag den samme kostnaden om det er 5, 10 eller 50 personer som møter fram. Etter departementets vurdering vil antallet personer i kommunen som er innmeldt i samemanntallet, derfor ha mindre betydning for beregningen av tilskuddet for en språkstimuleringskommune, enn det har for kommuner i de to andre kategoriene, hvor det gjelder individuelle rettigheter.

Utviklingsdelen av tospråklighetsmidlene er ment å dekke utviklingstiltak for styrking av samisk språk i kommunene som ikke er direkte lovpålagt. Tilskuddet baserer seg på en tre-årig aktivitetsplan som kommunen utarbeider. Utviklingstiltak for synliggjøring av samisk språk i kommunen, kan for eksempel være skilting på samisk på sentrale kommunale bygninger, som for eksempel biblioteket. Kompetanseutvikling for ansatte er et annet aktuelt tiltak. Departementet ser det som sannsynlig at utviklingsdelen vil utgjøre mindre for en språkstimuleringskommune enn for en språkutviklingskommune eller en språkvitaliseringskommune av sammenlignbar størrelse.

Etter departementets vurdering er det rimelig å anta at behovet for tilskudd fra Sametinget ved innlemmelse av mindre språkstimuleringskommuner vil kunne ligge under nivået som er bevilget i de siste kommuneinnlemmelsene, mens innlemmelse av større kommuner som språkstimuleringskommuner, vil kunne ha en kostnad som ligger likt eller noe over dette beløpet, avhengig av størrelse, behov og ambisjonsnivået i kommunen. Det må understrekes at anslagene er usikre og vil bli justert på bakgrunn av kommunenes egne vurderinger i en eventuell søknadsprosess.

Det er videre vanskelig å anslå hvor mange kommuner som vil ønske å søke om å bli innlemmet som språkstimuleringskommune. Departementet antar at det over en tidsperiode på fem til ti år, vil være realistisk at tre til seks kommuner søker om å bli innlemmet. Potensielle kostnadsøkninger vil derfor først bli aktuelle suksessivt og over tid.

Nye overføringer til Sametinget skjer over statsbudsjettet og foregår gjennom den alminnelige budsjettprosessen. Nye kommuner vil derfor først kunne innlemmes i forvaltningsområdet når det er avsatt midler til det i statsbudsjettet.

15.3 Konsekvenser for fylkeskommuner

Lovforslaget utløser i liten grad nye plikter eller direkte merkostnader for fylkeskommuner. Forslaget om at fylkeskommuner som i dag har plikter etter sameloven, uttrykkelig skal innlemmes i forvaltningsområdet gjennom forskrift, innebærer ingen nye plikter og derfor heller ingen kostnader.

På samme måte som for kommunene, vil forslaget om å presisere at fylkeskommunen har ansvar for å oversette egne kunngjøringer av særlig interesse for hele eller deler av den samiske befolkningen i forvaltningsområdet, ikke i seg selv ha noen økonomiske og administrative konsekvenser fordi dette er videreføring av gjeldende rett. Det samme gjelder oversettelse av skjema hvor forslaget bare presiserer at regelen både gjelder papirbaserte og digitale skjema.

Forslaget om at offentlig organ aktivt skal informere om muligheten til å benytte samisk, innebærer at fylkeskommunene i forvaltningsområdet skal informere om reglene om rett til svar på samisk. Kravet er nytt og kan utløse noen mindre engangskostnader til å etablere og oppdatere informasjon. I neste omgang kan bedre informasjon føre til at fylkeskommunen får flere henvendelser på samisk. Dette vil i så fall gi en økt kostnad for å besvare henvendelser på samisk. Svar på samisk kan gis ved å bruke interne ressurser eller ved å kjøpe tolke- eller oversettertjenester. Det er vanskelig å anslå merkostnadene, fordi fylkeskommunene oppgir at de i dag får svært få eller ingen henvendelser som skal besvares på samisk. Det er også vanskelig å vite hvor mange flere som vil benytte seg av muligheten til å få svar på samisk selv når det aktivt informeres om dette. Etter departementets vurdering vil merkostnadene trolig være små. Fylkeskommunen har færre oppgaver og tjenester enn kommunene, og får derfor få henvendelser fra privatpersoner. Samiske språkbrukere utgjør en liten andel av befolkningen, det er derfor grunn til å anta at fylkeskommunene ikke vil motta mange henvendelser på samisk.

Når det gjelder forslaget om å innføre en ny bestemmelse om at fylkeskommuner i forvaltningsområdet skal planlegge arbeidet med å styrke samiske språk i henhold til reglene i plan- og bygningsloven, vil dette i begrenset grad utløse merkostnader. Fylkeskommunen har siden 1. juli 2008 hatt i oppgave å planlegge for å sikre samisk kultur, næringsutøvelse og samfunnsliv etter plan- og bygningsloven § 3-1 bokstav c. Videre følger det av bokstav a i samme bestemmelse, at planleggingen skal sette mål for den kulturelle utviklingen i kommunen. På sikt vil det imidlertid kunne være ressursbesparende for fylkeskommunene å ta utviklingen av samisk språk inn i den samlede planleggingen.

I sin rapport trekker Menon fram at en fylkeskommune som ligger i samme fylke som en eller flere forvaltningskommuner, kan få økte kostnader til å koordinere innsatsen for å styrke samisk språk. Departementet viser til at fylkeskommunen ikke er pålagt noen særskilt koordineringsrolle etter sameloven. Det er derfor opp til fylkeskommunen selv å avgjøre hvordan den løser sine oppgaver innenfor rammene av eget budsjett og tildelte tospråklighetsmidler.

Det kan bli aktuelt med innlemmelse av nye fylkeskommuner som i dag ikke har plikter etter sameloven. Dette vil i så fall utløse kostnader til oversettelser som følge av plikten til å svare på skriftlige henvendelser på samisk, og til oversettelse av kunngjøringer og skjema for disse fylkeskommunene. Det er vanskelig å tallfeste en slik merkostnad. Men på generelt grunnlag viser departementet til at fylkeskommunene som har plikter etter sameloven i dag, oppgir at de mottar svært få henvendelser på samisk. Etter departementets vurdering er det ikke grunn til å tro at en eventuell nyinnlemmet fylkeskommune vil motta mange skriftlige henvendelser på samisk. Spørsmålet vil måtte vurderes konkret dersom det blir aktuelt, gjennom forskrift, å innlemme en ny fylkeskommune.

Departementet legger til grunn at lovforslaget ikke vil ha administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for fylkeskommunene, og at eventuelle merkostnader som følge av lovforslaget kan dekkes gjennom eksisterende budsjettrammer. Departementet viser til at fylkeskommunene får tospråklighetstilskudd fra Sametinget.

15.4 Konsekvenser for statlige organer

Lovforslaget innebærer lite endringer for statlige organer som vil kunne ha økonomiske og administrative konsekvenser.

Statsforvalterne får ingen nye plikter som følge av forslaget, annet enn plikten til å informere om muligheten til å bruke samisk overfor dem i skriftlig kommunikasjon. Statsforvalterne mottar få henvendelser og klager som gjelder kommunene og fylkeskommunenes etterlevelse av språkreglene, og det er ikke holdepunkter for at det vil bli en endring av betydning i antallet henvendelser og klager som følge av lovforslaget. Menon har ikke hatt grunnlag for å estimere om innlemmelse av nye kommuner i forvaltningsområdet vil føre til at statsforvalterne mottar merkbart flere klager og henvendelser på samisk, og har derfor funnet det utfordrende å konkretisere en merkostnad for statsforvalterne. Etter departementets vurdering vil forslaget ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for statsforvalterne.

Forslaget om å utvide bestemmelsen om rett til utdanningspermisjon for å skaffe seg kunnskap i samisk til å omfatte alle offentlige organer som har behov for slik kompetanse, innebærer en ny (betinget) rettighet for ansatte i statlige offentlige organer med landsomfattende funksjon. Retten gjelder allerede i dag for ansatte i kommuner, fylkeskommuner og hos statsforvaltere i forvaltningsområdet. Bestemmelsen gir kun en mulighet for permisjon. Det vil fortsatt være opp til organet selv å avgjøre om det har behov for at den ansatte skaffer seg slik kompetanse. Lovforslaget har derfor ikke i seg selv økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

15.5 Nærmere om utvidet rett til bruk av samisk i Husleietvistutvalget

Forslaget om å regulere retten til bruk av samisk i Husleietvistutvalget, er en videreføring av gjeldende praksis. Bakgrunnen for forslaget er at ansvaret for å behandle tvister om leie av bolig i kommuner i forvaltningsområdet, er overført fra forliksrådet til Husleietvistutvalget, etter at utvalgets virkeområde fra 1. september 2021 er utvidet til å gjelde hele landet. De økte kostnadene forslaget kan føre til for Husleietvistutvalget, vil presumptivt tilsvare kostnadene forliksrådene har hatt for å oppfylle de samme rettighetene fram til 1. september 2021.

Politidirektoratet har ikke statistikk knyttet til antall saker hvor det benyttes samisk tolk i forliksrådet. Justis- og beredskapsdepartementet har etter anmodning fra departementet forelagt spørsmålet for politidistriktene. Namsfogden i Finnmark opplyser at de har liten erfaring med bruk av samisk tolk i forliksrådet, og namsfogden i Troms opplyser at det ikke har vært benyttet samisk tolk i noen saker de siste årene. Justis- og beredskapsdepartementet konkluderer etter dette med at det er nærliggende å anta at utgifter til samisk tolk er lave. Departementet mener på denne bakgrunn at eventuelle kostnads- og ressursøkninger for Husleietvistutvalget vil være beskjedne, og at de kan håndteres innenfor gjeldende budsjettrammer.