11 Handsaming av personopplysingar, teieplikt og deling av informasjon

11.1 Gjeldande rett

Det følgjer av Grunnloven § 102 at alle har rett til respekt for privatlivet og familielivet sitt, for heimen sin og kommunikasjonen sin. Føresegna kom inn med Grunnlovsreforma i 2014. Justiskomiteen ga i Innst. 186 S (2013–2014) punkt 2.1.9 side 27 uttrykk for at Grunnloven § 102 «skal leses som at systematisk innhenting, oppbevaring og bruk av opplysninger om andres personlige forhold bare kan finne sted i henhold til lov, benyttes i henhold til lov eller informert samtykke og slettes når formålet ikke lenger er til stede».

Føresegna inneheld ikkje noko om å kunne gjere inngrep i rettane. Høgsterett har i fleire dommar kome til at det kan gjerast inngrep i rettane i tråd med dei folkerettslege føresegna som var mønster for Grunnlovsregelen. Kor langt vernet etter § 102 første ledd første punktum rekkjer, avheng av ei vurdering av om inngrepet i dei interessa som er verna varetar et legitimt føremål, er forholdsmessig og har tilstrekkeleg heimel, se Rt. 2014 side 1105 avsnitt 28 og Rt. 2015 side 93 avsnitt 60. Vurderinga finst igjen i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8 nr. 2, som var eit av førebileta til Grunnlovføresegna.

Både lovreglar om handsaming av personopplysingar, teieplikt og deling av personleg informasjon er gitt for å oppfylle dei nemnde føresegna. I EU ligg det føre både ei generell personvernforordning, forordning (EU) 2016/679 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger (GDPR), som er inkorporert i lov om behandling av personopplysninger 15. juni 2018 nr. 38 (personopplysingsloven), og eit direktiv, direktiv (EU) 2016/680 om beskyttelse av fysiske personer ved behandling av personopplysninger for å forebygge, etterforske, avdekke eller straffeforfølge lovbrudd eller gjennomføring av straffereaksjoner, og om fri utveksling av slike opplysninger.

Noreg er òg forplikta av Europarådets konvensjon om personvern i forbindelse med elektronisk databehandling av personopplysninger frå 1981 ETS nr. 108 (konvensjon 108). Konvensjonen har eit generelt virkeområde, og slår fast ei rekkje prinsipp, rettar og plikter som partane må gjennomføre i nasjonalt regelverk. Ministerkomiteen til Europarådet vedtok 18. mai 2018 ein protokoll om endring av konvensjon 108 for å bringe konvensjonen i samhøve med EU-rettslege reglar. Noreg har ikkje ratifisert endringsprotokollen, men ga ved underteikninga ei erklæring om mellombels bruk av protokollen.

Personopplysningslova gjeld handsaming av personopplysingar såframt det ikkje ligg føre særskilde nasjonale reglar, jf. personopplysingslova § 2. Det følgjer av forskrift 15. juni 2018 nr. 877 om overgangsreglar for handsaming av personopplysingar at det framleis er den tidlegare personvernlova av 2000 med tilhøyrande forskrifter som set krav til handsaming av personopplysingar etter straffegjennomføringslova kapittel 1a og kapittel 1 b. Dette er grunngjeve slik i kongeleg resolusjon Pre-2018-06-15-77 punkt 6 «Behandling på disse områdene faller utenfor forordningens saklige virkeområde, og det arbeides for tiden med å utarbeide nye regler for disse områdene. Departementet foreslår at gjeldende personopplysningslov med forskrift fortsetter å gjelde inntil nye regler er vedtatt og satt i kraft.»

Eit høyringsnotat om handsaming av personopplysingar under straffegjennomføring er under arbeid i departementet.

I dag finst særlege reglar for kriminalomsorga si handsaming av personopplysningar i straffegjennomføringslova kapittel 1 A og 1 B, og i forskrift 20. september 2013 nr. 1009 om handsaming av personopplysingar i kriminalomsorga. Kriminalomsorga har heimel til å handsame personopplysingar til spesifikke føremål som er lista opp i straffegjennomføringslova §§ 4c og 4 f. Heimelen omfattar opplysingar om domfelte og innsette, men for føremål nemnd i § 4 c omfattast òg pårørande, omsorgspersonar til innsette sine barn og andre som ønskjer tilgang til fengselsområda eller kontakt med innsette eller domfelte. Forskrifta gir ei uttømmande liste over kva for personopplysingar kriminalomsorga kan handsame. Det følgjer av forskrifta § 7 at «bare tilsatte i kriminalomsorgen som skal ivareta formålene i straffegjennomføringsloven § 4 c og andre som utfører tjeneste eller arbeid for kriminalomsorgen, skal ha tilgang til personopplysninger.» I tillegg er det gitt reglar om retting, sperring og sletting, innsyn og klage. Straffegjennomføringsforskrifta § 2-3 tredje ledd slår fast at tilsynsrådets medlemar «har rett til å delta på møter om domfelte og innsatte og kan kreve innsyn i saksdokumentene hvis vedkommende domfelt eller innsatt samtykker». Det er ikkje gjeve ytterlegare reglar om tilsynsrådet si handsaming av personopplysningar i straffegjennomføringslova, og tilsynsrådet er ikkje nemnt i forarbeida til føresegna. Sjølv om det har vore nære band mellom tilsynsråda og kriminalomsorga, kan ikkje det åleine føre til at personvernreglane for kriminalomsorga gjeld for tilsynsråda.

For tilsette i kriminalomsorga er det forvaltningslova § 13 flg. som gir reglar om teieplikt. Etter forvaltningslova § 13 har tilsette i forvaltninga teieplikt om opplysningar om «noens personlige forhold» mv. Mange opplysningar om ein domfelt eller innsett om forhold ved hans eller hennar straffegjennomføring, vil ofte vere «personlige forhold» underlagt teieplikt. Straffegjennomføringslova § 7 gir enkelte særreglar om teieplikt for tilsette i kriminalomsorga. Det følgjer mellom anna av § 7 bokstav h at den som utfører teneste eller arbeid for kriminalomsorga, har teieplikt om det han eller ho får kunnskap om tilhøve av betyding for sikkerheita i fengsla.

Forvaltningslova § 13 b inneheld unntak frå teiepliktreglane, og gir heimel for at forvaltninga i nærare situasjonar likevel kan vidarebringe informasjon som er omfatta av teieplikta både internt i same organ og til andre organ. Sjølv om bindinga mellom tilsynsråd og kriminalomsorg er til stades, er det ikkje snakk om same organ. Forvaltningslova § 13 b nr. 5 opnar for at eit forvaltningsorgan kan bringe vidare opplysningar som er omfatta av teieplikta til andre forvaltningsorgan om ein person sitt samband med organet, avgjerder som organet har fatta og elles opplysingar når formidlinga er naudsynt for å fremje oppgåvene til avgjevarorganet. Etter ei lovendring 18. juni 2021 nr. 127 blei det tatt inn ein forskriftsheimel i § 13 g. «Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter § 13 ikke skal være til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder, og om annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen.»

Utan at det ligg føre slik forskrift, er det ingen heimel for at kriminalomsorga, på initiativ frå tilsynsrådet og i rådet si interesse, kan dele informasjon som er omfatta av teieplikta. I forskrift 20. september 2013 nr. 1099 om handsaming av personopplysingar i kriminalomsorga § 5 er det gitt unntak frå teieplikta til tilsette i kriminalomsorga. «Kriminalomsorgen kan utlevere taushetsbelagte opplysninger til offentlige organer og private aktører når den registrerte samtykker til utleveringen. Taushetsbelagte opplysninger kan også utleveres når det er i samsvar med forvaltningsloven § 13 flg., eller følger av andre bestemmelser gitt i lov eller med hjemmel i lov.» Dei nemnde forskriftene føresett at kriminalomsorga ikkje kan utlevere personopplysingar om identifiserbare innsette om ikkje det ligg føre samtykkje frå den som opplysingane gjeld, med mindre det er naudsynt for kriminalomsorga si løysing av eigne oppgåver.

11.2 Framlegg i utgreiinga og høyringsnotatet

I utgreiinga om tilsynsordninga er det foreslått følgjande lovfesting:

Taushetsplikt etter forvaltningsloven gjelder ikke overfor Tilsynsrådets medlemmer, som selv har taushetsplikt overfor andre. Medlemmene må ikke røpe sikkerhetsforanstaltninger eller andre forhold av betydning for å hindre rømning fra eller inntrenging i institusjonene.

Kravet om samtykkje for å få tilgang til opplysningar er kommentert slik:

Kravet om samtykke er uheldig i et tilsynsperspektiv: Som også kriminalomsorgsdirektoratet har påpekt (2017), innebærer det blant annet «at det stilles krav til aktiv handling fra innsatte og domfelte som vilkår for at tilsynet skal utføres», selv om «de mest ressurssvake innsatte og domfelte ikke er i stand til å ta kontakt med tilsynsrådet og avgi sitt samtykke».

Adgang til opplysninger som ellers ville ha vært taushetsbelagt, vil på en helt annen måte gjøre det mulig å identifisere enkeltsaker eller mer generelle problemstillinger som i særlig krav tilsier behov for tilsyn. For å muliggjøre effektivt tilsyn etter metoder og standarder som Tilsynsrådet selv legger opp, foreslår jeg derfor å lovfeste unntak fra kriminalomsorgens taushetsplikt etter forvaltningsloven overfor Tilsynsrådet og dets medlemmer. Reglene om profesjonsbestemt taushetsplikt (leger, prester mv.) berøres ikke av dette. (Smith, side 71-72).

Departementet følgde opp forslag om ein særskild heimel for teieplikt for medlemar av tilsynsrådet og dei som gjer teneste for rådet.

Som for tilsette i kriminalomsorga, foreslo departementet at teieplikta for rådsmedlema òg bør omfatte tilhøve knytt til sikkerheita i institusjonane.

I høyringsnotatet blei det vist til NOU 2019: 5 Ny forvaltningslov, og departementet sitt høyringsnotat om framlegg til endringar i dei generelle reglane om unntak frå teieplikta for deling av opplysningar som er naudsynt ikkje berre for løysing av avgjevarorganet sine oppgåver, men òg for mottakarorganet si oppgåveløysing. Det blei vist til at samtykkje ikkje var eit anvendeleg rettsgrunnlag i desse tilfella, og departementet opprettheldt framlegget om at kriminalomsorga kan vidareformidle opplysingar om personlege forhold dersom det er naudsynt og ikkje vil innebere eit uforholdsmessig inngrep.

Regelen om teieplikt og vidareformidling av opplysingar blei foreslått tatt inn i kapitelet om tilsynsråd i straffegjennomføringslova. Grunngjevinga var at i straffegjennomføringslova vil regelen kunne formulerast til å gjelde spesifikt for formidling av informasjon til tilsynsrådet, og plasseringa kan bidra til at regelen blir meir tilgjengeleg for tilsette i kriminalomsorga, innsette og for medlemane av tilsynsrådet. Korkje i utgreiinga eller i høyringsnotatet låg det føre framlegg som gjorde greie for kven som skal handsame personopplysingar og nærare presisering av grunnlaget for handsaminga.

11.3 Synet til høyringsinstansane

Fleire instansar saknar ei nærare vurdering av dei personvernrettslege høva ved lovforslaget. Datatilsynet peiker mellom anna på at deling av sensitive personopplysningar utan samtykkje er eit inngrep, og det er viktig med reglar om kven som er ansvarleg for handsaminga av personopplysningane og kva som er grunnlaget for handsaminga. I tillegg etterlyser enkelte regionar, Datatilsynet og NIM tydelege vurderingar av kva som er naudsynte opplysningar, kva som går inn i forholdsmessigheitsvurderinga og regulering av rettane til dømes om informasjon til den registrerte.

Alle instansar som har uttala seg om forslaget om teieplikt støttar at det blir særskild regulert i straffegjennomføringslova, og òg omfattar det medlemane av tilsynsrådet får vite om sikkerheitstilhøva knytt til straffegjennomføringa. Norsk forening for kriminalreform meiner at reglane ikkje berre har ein pedagogisk verdi, men er viktig både for å auke medvitet til medlemane av rådet, og for tilliten og omdømet til rådet. I tillegg oppmodar foreninga om at straffesanksjonen ved brot på teieplikt går fram av føresegna.

Ingen høyringsinstansar går imot framlegget om at tilsynsrådet må få tilgang til personsensitive opplysningar. Både einingar i kriminalomsorga, Sivilombodet og fleire interesseorganisasjonar er samstemte i at tilgang til opplysningar utan eit aktivt samtykkje frå innsette, er ein føresetnad for at tilsynsrådet skal kunne vareta oppgåvene sine på ein tilfredsstillande måte. Særleg gjeld dette overfor ressurssvake innsette, psykisk sjuke innsette og innsette som ikkje beherskar eit skandinavisk språk. Det blir samstundes peikt på behovet for tydelege reglar om kva som kan delast, og at høve til innhenting av informasjon ikkje må føre til ei utholing av vekta til samtykket og av tilliten til rådet. Ei ukritisk og rutinemessig innhenting av opplysningar bør det ikkje leggjast til rette for. NIM ber òg departementet vurdere å gjere unntak frå dei alminnelege reglane om vidaredeling av opplysingar som følgjer av forvaltningslova § 13b nr. 5-6. Det blir mellom anna vist til tilsvarande unntak i barnevernlova § 6-7 med tilhøyrande grunngjeving.

Norsk forening for kriminalreform understrekar viktigheita av å avklare kva for organ som er omfatta av unntaket frå teieplikta. Domstoladministrasjonen meiner det må gjerast ei konkret og grundig vurdering av om deling av informasjon utan innsettes samtykkje er naudsynt. Det kan vere meir nærliggjande med slik deling for å gjennomføre generelle tematiske tilsyn om bruk av tvang etc.

Norsk forening for kriminalreform og Straffedes organisasjon i Norge foreslår at det blir utvikla ei løysing for at innsette på generelt grunnlag kan reservere seg frå deling av personopplysningar med tilsynsrådet. Kriminalomsorga er opptatt av at unntaket frå teieplikta ikkje automatisk må omfatte opplysningar som er registrert i Infoflytsystemet. Bakgrunnen er at kriminalomsorga i slike tilfelle må koordinere seg med samarbeidande einingar.

Både NIM, Sivilombodet, Norsk forening for kriminalreform og Straffedes organisasjon i Norge meiner at retten til tilgang på opplysningar må følgjast av ei korresponderande plikt for tilsette i kriminalomsorga til å forklare seg for tilsynsrådet. Dei trekker òg fram behovet for ei lovfesting av retten til fortruleg kommunikasjon mellom innsette og tilsynsrådet. Sivilombodet seier det slik:

Både Mandelareglene og De europeiske fengselsreglene gir bestemmelser om tilsynsorganers arbeidsmetode og tilgang til steder og opplysninger som angår forholdene for innsatte. Bestemmelsene anbefaler at tilsynsarbeid i fengsler bør omfatte fortrolige samtaler med innsatte på eget initiativ, samtaler med ansatte, befaring av fysiske forhold, gjennomgang av dokumenter og adgang til å gjennomføre uvarslede besøk.

11.4 Vurdering frå departementet

11.4.1 Handsaming av personopplysingar

Det er ei føresetnad for reglar om informasjonsdeling at tilsynsrådet kan handsame personopplysingar. Det første departementet tar stilling til er om tilsynsrådet kan handsame personopplysingar ut frå reglane i Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8 nr. 2. Det første kravet er at inngrepet må ha tilstrekkeleg heimel. Dernest krevst at inngrepet er naudsynt i eit demokratisk samfunn. Eitt av alternativa som kan grunngi eit inngrep er å trygge andre sin fridom og rettar. Tilsyn med at domfelte og innsette blir handsama i tråd med gjeldande rett, mellom anna menneskerettane, fell tvillaust innunder dette alternativet. Vidare må inngrepet vere naudsynt for å oppnå føremålet. Tilsynsrådet skal tilsjå at innsette lever under akseptable tilhøve. Rådet skal mellom anna besøkje institusjonar og einingar, kunne sjå på loggar, rapportar og anna dokumentasjon på handsaming av domfelte og innsette. For å kunne utføre eit reelt effektivt tilsyn, både på generelt nivå og meir konkret med handsaming av den einskilde innsette, krev det tilgang til informasjon frå ulike hald.

Inngrepet i den einskilde sitt personvern må ikkje vere uforholdsmessig. Vurderinga er konkretisert av Den europeiske menneskerettsdomstolen. Inngrepet må balanserast mot føremåla som skal oppnåast. Tilsynsrådet kan derfor ikkje innhente fleire personopplysingar enn det som er naudsynt for å gjennomføre oppgåvene sine. Dette må vurderast nærare når ein tar stilling til kva for opplysingar og kven som kan gi opplysingar til rådet.

Departementet har merka seg etterlysinga frå høyringsinstansane om nærare reglar for tilsynsrådet si handsaming av personopplysingar. Det er viktig med ei samla og tydeleg regulering av personopplysingar under gjennomføring av straff og tilsyn med straffegjennomføringa. Det vil no bli eit tydelegare skile mellom tilsynsrådet og kriminalomsorga. I det pågåande revisjonsarbeidet er det naturleg å vurdere korleis tilsynsrådet si handsaming av personopplysingar bør regulerast. Før det ligg føre eit forslag til slik samla regulering, er det mest høveleg at nærare reglar og eventuelle naudsynte unntak frå personopplysningslova av 2018 førebels bør liggje i forskrift. Departementet foreslår derfor at det blir tilføydd ei presisering om at forskriftsheimelen i lovutkastet § 9 d òg omfattar moglegheit til å gi reglar om tilsynsrådet si handsaming av personopplysingar.

Departementet vil kome tilbake med forslag om detaljerte reglar for tilsynsrådet si handsaming av personopplysingar i forskrift. Der vil grunnlag for handsaming bli presisert, saman med føremålet med handsaminga, kven som er ansvarleg for handsaming, rettar til den registrerte og reglar om kva for opplysingar som kan innhentast.

11.4.2 Teieplikt

Sjølv om tilsynsrådet er del av offentleg forvaltning og omfatta av teieplikta i forvaltningslova, ser departementet at det er gode grunnar til å ha ei særskild regulering av teieplikta i straffegjennomføringslova. Både for å auke tilgjengelegheita for rådsmedlemane, tilsette og innsette, men òg sidan regelen inneheld ei særskild regulering knytt til teieplikt om sikkerheitsmessige tilhøve ved institusjonane. Dette er ei utviding av teieplikta etter forvaltningslova § 13, som er avgrensa til personlege tilhøve, tekniske innrettingar og framgangsmåtar og drift- eller forretningstilhøve.

Departementet viser til straffelova § 209, kor brot på lov- og instruksbestemt teieplikt er straffesanksjonert for dei som arbeider eller utfører teneste for eit statleg eller kommunalt organ. Det er avgjerande at alle som utfører teneste i det offentlege, sett seg inn i reglane som gjeld for teieplikt og ansvar for handsaming av opplysingar. Dobbeltregulering bør likevel unngåast der det ikkje er særskilde grunnar for det. Departementet legg vekt på at sanksjonen ikkje er nemnd særskild i straffegjennomføringslova og finn ikkje grunn til å gjenta at brot på lov- og instruksbestemt teieplikt er sanksjonert med straff berre for medlemane av tilsynsrådet.

11.4.3 Rett og plikt til opplysningar

Departementet har merka seg at høyringsinstansane er positive til at tilsynsrådet skal få tilgang til dei opplysingane som er naudsynte for å føre tilsyn med at rettane og velferda til innsette blir varetatt.

Etter lovendringa som blei sett i kraft 1. juli 2021, inneheld forvaltningslova § 13 g no følgjande heimel:

Kongen kan gi forskrift om at taushetsplikt etter § 13 ikke skal være til hinder for at bestemte organer kan dele opplysninger for å utføre oppgaver som er lagt til avgiver- eller mottakerorganet, så langt delingen ikke utgjør et uforholdsmessig inngrep overfor den opplysningene gjelder, og om annen behandling av opplysninger i forbindelse med delingen. Der det foreligger et etablert samarbeid mellom organer, kan forskrifter etter første punktum om nødvendig også omfatte opplysninger som etter annen lov er underlagt særlige begrensninger i adgangen til å dele opplysninger etter § 13 b første ledd.

Fleire høyringsinstansar har etterlyst at det etablerast ei forklaringsplikt for tilsette i kriminalomsorga, og at rådet skal få lovfesta uhindra åtgang til stader og fasilitetar som er naudsynte for å gjennomføre tilsynsverksemda. Både i forskrift om kommunikasjonskontroll og i forskrift om politiet sitt utlendingsinternat er det gitt reglar om plikt til å gi opplysingar til tilsynsrådet. I forskrift om tilsynsrådet for tvangsreturer og utlendingsinternatet 13. juni 2022 nr. 1005 § 6 er det sagt slik:

Tilsynsrådet kan kreve de opplysninger og adgang til de steder som er nødvendige for at det kan gjennomføre sine tilsynsoppgaver. Personalet på stedet skal bistå slik at tilsynsrådet kan utføre tilsynsoppgavene.

I forskrift om kommunikasjonskontroll mv. § 16 er regelen slik:

Politiet og påtalemyndigheten skal gi utvalget de opplysninger, dokumenter, lydbåndopptak mv. om tvangsmiddelbruken som utvalget av hensyn til sin kontrollfunksjon finner nødvendig.

I tillegg ligg det føre ei individuell forklaringsplikt for einkvar tilsett i politi- og påtalemakta som kontrollutvalet kallar inn til avhøyr. Korkje tilsynsverksemdene eller verkemidla dei rår over gjer at same regelsett er treffande. Kontrollutvalet kan mellom anna vedta pålegg om internkontroll og informasjonssikkerheit, mens tilsynsrådet ikkje er tiltenkt avgjerdsmynde. Departementet finn det ikkje like naturleg å etablere ei individuell plikt for tilsette til å forklare seg for tilsynsrådet. Samstundes er det avgjerande at tilsynsrådet får tilgang til fysiske lokalar, innsette og domfelte, og til dei opplysingar dei treng for å kunne utøve si verksemd på ein effektiv og tillitvekkjande måte. Ein slik tilgang følgjer i dag av retningslinjene til straffegjennomføringslova med tilhøyrande forskrift punkt 9.2:

Tilsynsrådets medlemmer har rett til å inspisere fengslenes, overgangsboligenes og friomsorgskontorenes områder og bygninger og rom der de domfelte eller innsatte oppholder seg. De kan kreve opplysninger om behandlingen av de domfelte og innsatte.

Ein slik åtgang er utdypa i utkast til føringar for tilsynsrådet frå Kriminalomsorgsdirektoratet: «standard på bygningsmasse, renhold, ernæringstilbud, treningsmuligheter og annet aktivitetstilbud. […] Tilsynsrådet kan også vurdere interne rutiner ved enhetene som gjelder behandlingen av domfelte eller innsatte; som for eksempel tidspunkt for utlåsing, lufting og tilgang til fellesskap. Videre kan tilsynet omfatte enhetenes saksbehandling og forvaltningspraksis; for eksempel når det gjelder saksbehandlingstid, bruk av tvangsmidler, soningsutsettelser og andre enkeltvedtak.»

Høyringsinstansane har peikt på behovet for å lovfeste denne viktige føresetnaden for tilsyn med ein sektor som er såpass lukka, og krava finst òg i internasjonale oppmodingar, til dømes dei europeiske fengselsreglane regel 93.2 bokstav a kor tilsynsorgana skal ha: «access to all prisons and parts of prisons, and to prison records, including those relating to requests and complaints, and information on conditions of detention and prisoner treatment, that they require to carry out their monitoring activities»

Ut frå innspel frå høyringsinstansane, er departementet kome til at føresetnaden om tilgang til lokala og opplysningar bør stå i lova, saman med ein regel om at kriminalomsorga, og andre som utfører arbeid eller teneste for kriminalomsorga, skal bistå slik at tilsynsrådet får gjennomført sine oppgåver.

Departementet foreslår ei tilføying i forskriftsheimelen for å kunne gje reglar om tilsynsrådet si handsaming av personopplysingar, sjå lovutkastet § 9 d.

Departementet opprettheld forslaget om reglane om teieplikt og informasjonsdeling med nokre mindre endringar, sjå lovutkastet § 9 c.

Departementet foreslår å føye til ei ny føresegn som lovfestar plikt for kriminalomsorga, og andre som utfører arbeid eller teneste for kriminalomsorga, til å bistå under gjennomføring av tilsyn, at tilsynsrådet får tilgang til stader og personar og moglegheit for å kommunisere fortruleg med dei som er under kriminalomsorga si omsorg, sjå lovutkastet § 9 a andre ledd.