5 Utgangspunkter for gjennomføringen av nytt varemerkedirektiv

Direktiver som er innlemmet i EØS-avtalen er etter EØS-avtalen artikkel 7 bindende for avtalepartene, og skal gjennomføres i nasjonal rett. Statene er imidlertid gitt frihet til å velge form og metode for gjennomføringen, jf. artikkel 7 bokstav b. Dette betyr at man, i motsetning til det som gjelder for forordninger, ikke er strengt bundet til ordlyden i direktivet, men kan tilpasse bestemmelsene inn i eksisterende nasjonalt regelverk slik det passer. Direktivet må likevel gjennomføres på en tilstrekkelig klar og utvetydig måte til at private kan utlede hvilke rettigheter som gjelder, jf. EU-domstolens dom i sak C-363/85 Kommisjonen mot Italia. Kravet til klar gjennomføring kan medføre at det er nødvendig med gjennomføringslovgivning også der norsk rett i utgangspunktet er i samsvar med direktivets krav.

Direktivet innebærer på enkelte punkter en totalharmonisering, blant annet når det gjelder registreringsvilkårene for varemerker, som er uttømmende regulert i artikkel 3, 4 og 5, og når det gjelder enerettens innhold, som er regulert i artikkel 10 og 11. Enkelte av registreringsvilkårene er likevel valgfrie, se for eksempel artikkel 5 nr. 4, slik at medlemsstatene har noe valgfrihet ved gjennomføringen. På andre punkter innebærer direktivet bare minimumsharmonisering, for eksempel når det gjelder bestemmelsene om varemerker som eiendomsobjekt i artikkel 22 til 25, der statene kan ha ytterligere bestemmelser om forhold som ikke er regulert i direktivet, bl.a. om vilkår for pantsettelse og om rettsvernvirkninger. Samtidig har også disse bestemmelsene elementer av totalharmonisering, for eksempel når det gjelder bestemmelsene om lisenser i artikkel 25. Handlingsrommet for nasjonal rett må følgelig vurderes konkret for de enkelte bestemmelsene i direktivet. På mange punkter er dette dessuten ikke endret sammenlignet med forrige direktiv fra 2008, siden det nye direktivet på mange punkter innebærer en innholdsmessig videreføring av forrige direktiv.

Direktivet artikkel 1 fastlegger virkeområdet for bestemmelsene i direktivet. Det fremgår allerede av varemerkeloven §§ 1 og 3 at loven har et virkeområde som samsvarer med direktivet. På samme måte som 2008-direktivet, gjelder det nye varemerkedirektivet bare for varemerker vernet ved registrering, men er ikke til hinder for at statene fortsetter å gi beskyttelse til varemerker vernet gjennom bruk, jf. direktivet artikkel 1 og fortalen punkt 11. Ved gjennomføringen av direktivet i norsk rett tas det generelt utgangspunkt i at bestemmelsene, så langt det er mulig og hensiktsmessig, bør gis samme anvendelse for merker vernet ved innarbeidelse, med mindre den aktuelle bestemmelsen etter sin art bare er relevant for merker som vernes ved registrering.

Det fremgår videre av artikkel 1 at direktivet gjelder både for varemerker som vernes via rent nasjonale søknadsprosedyrer, og for merker som er gitt vern via en internasjonal varemerkeregistrering etter Madridprotokollen. Det betyr at det ved gjennomføringen av direktivet må legges til grunn at bestemmelsene som utgangspunkt vil måtte gis anvendelse enten det aktuelle merket er vernet etter en rent nasjonal søknadsprosess, eller etter en internasjonal varemerkeregistrering som er gitt virkning her i landet. Dette er også tilsvarende som etter 2008-direktivet. Registreringsvilkårene og rettsvirkningene av internasjonale varemerkeregistreringer som gis virkning i Norge, er de samme som for nasjonale varemerkeregistreringer, og må dermed være i samsvar med direktivet. Samtidig har det nye varemerkedirektivet kapittel 3 en del bestemmelser om formelle forhold knyttet til søknader om varemerkeregistrering og registreringsmyndighetenes saksbehandling. En del av disse reglene er bare relevante for nasjonale søknader, siden formelle krav til søknader mv. og andre saksbehandlingsregler for internasjonale varemerkeregistreringer følger av bestemmelsene i Madridprotokollen. De materielle bestemmelsene om varemerker som eiendomsobjekt i direktivet kapittel 2 del 3 vil gjelde både for nasjonale varemerker og merker som er resultat av en internasjonal varemerkeregistrering. Overdragelse og lisens for internasjonale varemerkeregistreringer må meldes til Det internasjonale byrået ved Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO), jf. varemerkeloven § 72 fjerde ledd. Slike rettsstiftelser anmerkes i tillegg i varemerkeregisteret. Nye regler om pantsettelse og utlegg vil gjelde også for internasjonale varemerkeregistreringer som har virkning i Norge og dermed er ført inn i varemerkeregisteret. Her er det ikke krav om melding til WIPO, idet pantsettelsen bare vil gjelde den norske rettigheten.

Direktivet har en del nye bestemmelser om fellesmerker (i nåværende lovtekst benevnt «kollektivmerker», se proposisjonen punkt 15) og garanti- og kontrollmerker, som må gjennomføres i nasjonal rett. Samtidig fremgår det av artikkel 1 at de alminnelige bestemmelsene i direktivet også gjelder for disse merkene, så langt det ikke er gitt særlige regler, på tilsvarende måte som etter varemerkeloven. Dette systemet med felles regler supplert med enkelte særregler, kan dermed videreføres etter det nye direktivet. Dette er også i samsvar med Singaporetraktaten artikkel 2, jf. punkt 4.1 i proposisjonen.

Heller ikke artikkel 2, som har definisjoner av «myndighet» («office»), som er registreringsmyndigheten for varemerker i det aktuelle landet, og «register», som er det varemerkeregisteret en slik registreringsmyndighet fører, krever særskilt gjennomføring i norsk rett. I Norge er det Patentstyret som er registreringsmyndighet for varemerker og fører av det norske varemerkeregisteret, som er tilgjengelig digitalt på internett. Hva som menes med den myndighet som er omhandlet i direktivet artikkel 2 bokstav a, fremgår av varemerkeloven § 12 første ledd, og at varemerker som godtas til registrering føres inn i et register over merker som omhandlet i artikkel 2 bokstav b, fremgår av varemerkeloven § 22.

Andre bestemmelser i direktivet er allerede ivaretatt i varemerkeloven. Dette gjelder bl.a. artikkel 50, som krever at søkere og andre parter oppgir en offisiell korrespondanseadresse til registreringsmyndigheten. Statene kan kreve at denne er innenfor EØS-området. Etter varemerkeloven § 77 må merkehavere og andre parter oppgi en korrespondanseadresse til Patentstyret, som føres inn i varemerkeregisteret. Adressen må ikke være i Norge, eller i EØS. Norsk rett stiller følgelig mindre strenge krav enn direktivet åpner for.

Der de aktuelle bestemmelsene i direktivet innebærer en ren videreføring av bestemmelser fra forrige varemerkedirektiv, er de aktuelle bestemmelsene allerede gjennomført i varemerkeloven, slik at ny gjennomføringslovgivning ikke er nødvendig. Dette gjelder de aller fleste av registreringsvilkårene for varemerker etter direktivet artikkel 4 og 5, som allerede er i samsvar med varemerkeloven §§ 14 til 16. Registreringsvilkårene utgjør med enkelte mindre unntak også ugyldighetsgrunner, dvs. grunnlag for å oppheve en varemerkeregistrering som ugyldig i etterkant av registreringen. Direktivet innebærer ingen endringer i de grunnleggende registreringsvilkårene for varemerker, slik som kravet til særpreg og forbudet mot registrering av beskrivende merker, eller at merket ikke kan stride mot offentlig orden eller moral eller inneholde statsflagg eller visse offentlige våpen og emblemer. Også prinsippet fra 2008-direktivet artikkel 13 om at en avslags-, slettings- eller ugyldighetsgrunn ikke skal gis virkning i større utstrekning enn den rekker, er videreført i artikkel 7 og 21 i det nye direktivet. Når det gjelder virkningen av avgjørelser om ugyldighet og sletting, er varemerkeloven § 44 allerede i samsvar med artikkel 47.

Også på andre punkter legger departementet til grunn at direktivet innebærer en ren videreføring av gjeldende rettstilstand, og at det derfor ikke er nødvendig med lovendringer. De materielle grunnlagene for sletting er videreført uendret i direktivet artikkel 19 og 20, jf. varemerkeloven § 36. Også bestemmelsene om samtykke og passivitet er videreført uendret i artikkel 9, jf. varemerkeloven §§ 8 og 9, mens bestemmelsen om konsumpsjon er videreført i artikkel 15, jf. varemerkeloven § 6.

Artikkel 53 viser til annet regelverk som skal gjelde tilsvarende også på varemerkeområdet, og krever at behandling av personopplysninger skal skje i samsvar med nasjonal rett som gjennomfører direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet det vises til er senere erstattet av forordning (EU) nr. 2016/679 om vern av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger, jf. forordningen artikkel 94 nr. 1. Forordningen ble tatt inn i EØS-avtalen ved beslutning i EØS-komiteen 6. juli 2018, og den nye personopplysningsloven (lov 15. juni 2018 nr. 38), som gjennomfører forordningen i norsk rett, trådte i kraft 20. juli 2018. Etter gjennomføringen av forordningen forstås henvisninger til det tidligere direktivet som henvisninger til forordningen, jf. artikkel 94 nr. 2. Henvisningen i direktivet artikkel 53 skal dermed forstås som en henvisning til den nye personvernforordningen.

Patentstyret og Klagenemnda for industrielle rettigheter behandler en del personopplysninger etter varemerkeloven og øvrige lover om industrielle rettigheter, og personopplysninger registreres i rettighetsregistrene. Behandlingen har grunnlag i varemerkeloven og andre lover om industrielle rettigheter med tilhørende forskrifter, og er nødvendig for å utføre oppgaven med å holde oversikt over hvem som innehar de ulike rettighetene, innkomne klager og innsigelser mv., jf. personvernforordningen artikkel 6 nr. 1 bokstav c og e og artikkel 6 nr. 3 bokstav b. Patentstyret overfører opplysninger om identiteten til søkere og registreringshavere til WIPO i forbindelse med internasjonale registreringer, og til Det europeiske patentverket (EPO) på patentområdet, i samsvar med personvernforordningen kapittel V. Europakommisjonen har fastslått at EPO og WIPO sikrer et tilstrekkelig beskyttelsesnivå, jf. forordningen artikkel 45.

Direktivet har også enkelte bestemmelser av administrativ art, som heller ikke krever særskilt gjennomføring i nasjonal rett. Dette gjelder bl.a. artikkel 51 og 52, som har bestemmelser om samarbeid mellom nasjonale registreringsmyndigheter og EUs varemerkemyndighet EUIPO, med sikte på å fremme harmonisert praksis og felles saksbehandlingsverktøy. Patentstyret deltar allerede i en rekke harmoniseringsprogrammer («Convergence Programmes») i regi av EUIPO på varemerkeområdet, og vil fortsette med dette etter gjennomføringen av det nye direktivet. Henvisningen til «Offices» i artikkel 51 og 52 vil etter innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen omfatte Patentstyret og registreringsmyndighetene i øvrige EØS/EFTA-stater, jf. artikkel 1 bokstav a. Dermed gis samarbeid mellom varemerkemyndighetene i EØS-området en formell forankring i direktivet.

Innen varemerkeretten og immaterialretten ellers har det vært tradisjon for nordisk lovsamarbeid. Ettersom EU-medlemsstatenes frist for gjennomføring av direktivet allerede er utløpt, har departementet i arbeidet med proposisjonen kunnet se hen til de vedtatte lovendringene i Danmark, Finland og Sverige.

I Danmark ble lov 49 (2018–2019) om ændring av varemærkeloven og forskellige andre love og om ophævelse af fællesmærkeloven vedtatt av Folketinget 20. november 2018, på bakgrunn av et lovforslag sendt på høring 25. juni 2018.

I Sverige ble endringer i varumärkeslagen til gjennomføring av direktivet vedtatt ved lov SFS 2018: 1652, på grunnlag av Prop. 2017/18: 267 og utredningen SOU 2016: 79 En känneteckensrättslig reform.

I Finland ble direktivet gjennomført ved en ny varemerkelov nr. 544/2019, i kraft fra 1. mai 2019.

På Island er planen at et lovforslag til gjennomføring av direktivet skal oversendes Alltinget i løpet av vinteren.