4 Tiltredelse til Singaporetraktaten

4.1 Nærmere om Singaporetraktaten

Singaporetraktaten om varemerkerett 27. mars 2006 har 32 artikler. I tillegg er det fastsatt et sett med regler som utfyller traktatens bestemmelser, og en erklæring fra diplomatkonferansen der traktaten ble vedtatt. Erklæringen klargjør enkelte forhold knyttet til forståelsen av traktaten, og inneholder i tillegg bestemmelser om bistand til utviklingsland med gjennomføring av traktaten. Traktaten, reglene og erklæringen fra diplomatkonferansen følger som trykte vedlegg til proposisjonen, i offisiell engelsk versjon og uoffisiell norsk oversettelse.

Artikkel 1 inneholder definisjoner av ulike begreper som benyttes i traktaten, blant annet av hva som menes med registrering av et varemerke, søknad og innehaver av rettigheter.

Artikkel 2 angir hvilke typer av varemerker som omfattes av traktaten, og slår fast at dette er slike tegn som kan registreres som varemerker etter nasjonal rett i det enkelte landet. Det er altså opp til avtalepartene å definere hvilke typer av tegn som skal kunne registreres, og det følger av erklæringen fra diplomatkonferansen at traktaten ikke innebærer noen forpliktelse for statene til å registrere nye typer av varemerker. Samtidig er det slik at kravene i traktaten vil gjelde for de merkene som tillates registrert etter nasjonal rett. Traktaten gjelder ikke for varemerker som vernes gjennom bruk uten registrering. Av artikkel 2 fremgår videre at traktaten må gis anvendelse for varemerker både for varer og tjenester, men den må ikke gis anvendelse for fellesmerker (i nåværende lovtekst benevnt «kollektivmerker», se punkt 15 i proposisjonen) og garanti- eller kontrollmerker. Statene står likevel fritt til å anvende bestemmelsene i traktaten også for disse merkene, men kan oppstille ytterligere krav for slike merker.

Artikkel 3 oppstiller en uttømmende liste over opplysninger som avtalepartene kan kreve at en søknad om varemerkeregistrering skal inneholde. Det kan bl.a. kreves søkerens navn og adresse, og en gjengivelse av varemerket. Gjengivelsen må oppfylle kravene som er oppstilt i de utfyllende reglene til traktaten. Videre kan det kreves en liste over varene og tjenestene merket søkes registrert for, som må være oppstilt i samsvar med Nice-klassifikasjonen (Nice-avtalen om klassifikasjon av varer og tjenester av 15. juni 1957). Det fremgår også av artikkel 3 at statene kan kreve søknadsgebyr. Det kan ikke kreves andre opplysninger i søknaden enn dem som er tillatt etter artikkel 3, og det er særskilt angitt at visse opplysninger som ikke kan kreves, bl.a. kan det ikke kreves bevis for registrering av merket i andre avtaleparter eller stater som er parter i Pariskonvensjonen, med mindre søkeren krever merket registrert telle quelle, dvs. i samme form som det er registrert i hjemlandet, etter Pariskonvensjonen artikkel 6quinquies. Siden traktaten gjelder formelle forhold, er den ikke til hinder for å kreve ytterligere opplysninger av søkeren om materielle spørsmål, slik som dokumentasjon for innarbeidelse av merket.

Artikkel 4 regulerer bruk av fullmektig, og åpner for å kreve at en part som ikke har bosted eller kommersiell etablering på territoriet til avtaleparten, må benytte en fullmektig, alternativt ha en korrespondanseadresse i avtalepartens territorium. Det kan kreves at fullmektigen oppnevnes i en særskilt kommunikasjon til registreringsmyndigheten. Fullmakten kan være begrenset til enkelte handlinger, slik som for eksempel betalinger av fornyelsesavgifter. Hvis en kommunikasjon til registreringsmyndigheten er innlevert av en som opptrer som fullmektig, uten at det er innlevert en fullmakt, kan avtalepartene kreve at fullmakten sendes til registreringsmyndigheten innen en viss tidsfrist.

Artikkel 5 regulerer uttømmende hvilke krav statene kan oppstille for at en søknad skal anses som innlevert, dvs. tildeles søknadsdag. Det kan kreves en begjæring om registrering, opplysninger som gjør det mulig å identifisere og kontakte søkeren og eventuell fullmektig, en tilstrekkelig klar gjengivelse av varemerket og en varefortegnelse. Det kan også kreves at søknadsgebyret er betalt, forutsatt at dette var et krav for å få søknadsdag i nasjonal rett før den aktuelle statens tiltredelse til Singaporetraktaten.

Artikkel 6 slår fast at der en søknad om registrering av et varemerke inneholder varer eller tjenester innenfor flere klasser etter Nice-klassifikasjonen, skal søknaden likevel resultere i én enkelt registrering. Søknaden kan altså ikke kreves oppdelt i flere søknader eller registreringer alene av den grunn at den omfatter flere klasser.

Artikkel 7 krever at statene åpner for deling av søknader og registreringer, slik at varene og tjenestene i en opprinnelig søknad kan skilles ut til en eller flere avdelte søknader eller registreringer. Søkeren skal beholde søknadsdagen fra den opprinnelige søknaden, og eventuell prioritet. Statene står fritt til å regulere de nærmere vilkårene for deling, og kan kreve gebyr, jf. artikkel 7 nr. 1 bokstav b. Det må åpnes for deling av registreringer i tilfeller der gyldigheten av registreringen angripes administrativt i etterkant, jf. artikkel 7 nr. 2. Deling av søknader og registreringer kan være praktisk for å korte ned saksbehandlingstiden, eller for skille ut varer eller tjenester det er knyttet mulige registreringshindre til, for eksempel under innsigelsesbehandling.

Artikkel 8 regulerer hvilke krav som kan stilles til kommunikasjon mellom søker eller registreringshaver og registreringsmyndigheten. Det er opp til avtalepartene å bestemme i hvilke former kommunikasjon skal skje, herunder om elektronisk kommunikasjon aksepteres. Det er tydeliggjort i erklæringen fra diplomatkonferansen at traktaten ikke forplikter avtalepartene til å innføre elektroniske søknadssystemer eller andre automatiserte systemer. Det kan kreves at kommunikasjon må skje på et bestemt språk, så lenge det ikke kreves at én enkelt kommunikasjon må være på flere enn ett språk. Det kan ikke kreves attestering eller bekreftelse av ektheten av dokumenter eller oversettelser i større grad enn det traktaten tillater. Hvis det ikke kreves at en kommunikasjon må være på et språk tillatt av registreringsmyndigheten, kan det kreves at den aktuelle kommunikasjonen oversettes til et språk benyttet av registreringsmyndigheten innen en rimelig tidsfrist. Det kan etter traktaten også kreves at kommunikasjoner undertegnes og dateres, jf. artikkel 8 nr. 3. Hvis kommunikasjonen samsvarer innholdsmessig med et standardskjema fastsatt for den aktuelle kommunikasjonstypen, et såkalt «Model International Form», må dette aksepteres, f. artikkel 8 nr. 5. Modellskjemaene er skjemaer som har et innhold som samsvarer med de vilkårene som kan oppstilles av statene for søknader og begjæringer etter traktaten og de utfyllende reglene. Statene kan i stedet velge å benytte egne skjemaer, så lenge disse samsvarer med traktaten og reglene.

Artikkel 9 regulerer varefortegnelsen, som skal grupperes i klasser i stigende rekkefølge etter klasseinndelingen av varer og tjenester fastsatt etter Nice-avtalen 15. juni 1957 nr. 1 om klassifikasjon av varer og tjenester (Nice-klassifikasjonen). Av artikkel 9 nr. 2 følger videre at klasseinndelingen ikke skal anses utslagsgivende for hvorvidt varer eller tjenester anses likeartede eller ulikeartede i vurderingen av risiko for forveksling i inngrepssaker. Traktaten anerkjenner altså at likeartethet mellom varer eller tjenester vil være relevant for å bestemme omfanget av beskyttelsen ved konflikt mellom to merker, men slår samtidig fast at klasseinndelingen ikke i seg selv skal være utslagsgivende for vurderingen av risikoen for forveksling.

Etter artikkel 10 er avtalepartene forpliktet til å akseptere krav om anmerkning i varemerkeregisteret av endringer i navn og adresser til søkere, registreringshavere og fullmektiger, uten at det kan oppstilles formkrav utover dem bestemmelsen tillater. Det kan kreves at navn og adresse til søker eller registreringshaver oppgis, navn og adresse til fullmektig og korrespondanseadresse. Det kan kreves gebyr. En enkelt begjæring om anmerkning av endring må kunne benyttes for flere søknader eller registreringer, hvis alle søknads- eller registreringsnumrene er oppgitt.

I artikkel 11 reguleres anmerkning i varemerkeregistrene av endringer i eierforhold for søknader og registreringer. Avtalepartene må akseptere at slike endringer anmerkes i registrene, men det kan stilles krav til dokumentasjon for endringen, bl.a. i form av innlevering av kontrakt eller annen relevant dokumentasjon. Det kan også kreves gebyr for anmerkninger av endringer i eierforhold. En begjæring om anmerkning kan gjelde flere registreringer, hvis det er samme parter og alle registreringsnumrene angis. Hvis overdragelsen bare gjelder enkelte av varene eller tjenestene søknaden eller registreringen dekker, må det skje en deling av registreringen, jf. artikkel 11 nr. 1 bokstav i. I artikkel 11 nr. 3 fremgår at det ikke kan oppstilles andre krav for anmerkning av endringer i eierforhold enn dem traktaten åpner for, og det angis også eksplisitt enkelte krav som ikke kan stilles. Hvis registreringsmyndigheten er i tvil om riktigheten av overdragelsen og dokumentasjonen, kan det kreves ytterligere opplysninger, jf. artikkel 11 nr. 4. Traktaten krever ikke at statene gir klageadgang i spørsmål om anmerkning av endringer i eierforhold.

Artikkel 12 krever at avtalepartene åpner for retting av feil i en søknad eller varemerkeregistrering. Det kan kreves at navn og adresse for søker eller registreringshaver, og eventuell fullmektig, oppgis i begjæring om retting, og det kan kreves gebyr. Det må kunne leveres én begjæring om retting for flere registreringer tilhørende samme innehaver, hvis feilen og rettingen som ønskes er den samme for alle registreringene, og registreringsnumrene oppgis. Der det gjelder feil som er forårsaket av registreringsmyndigheten selv, skal disse rettes enten på forespørsel eller av eget tiltak, og uten at det kreves gebyr, jf. artikkel 12 nr. 5. Mulighet for retting må likevel ikke gis der det gjelder en type feil som ikke kan rettes etter nasjonal rett, jf. artikkel 12 nr. 6.

Artikkel 13 regulerer varighet og fornyelse av varemerkeregistreringer. For fornyelse kan det kreves en begjæring om fornyelse, som inneholder innehaverens navn og adresse, samt registreringsnummeret og en opplysning om at det søkes om fornyelse. Videre kan det kreves at søknadsdagen eller registreringsdagen oppgis, navn og adresse for eventuell fullmektig, korrespondanseadresse og at det angis for hvilke varer eller tjenester fornyelsen skal skje. Det kan kreves avgift. Statene kan fastsette frister for innlevering av begjæring og betaling av fornyelsesavgift, men disse må være innenfor minimumsfristene fastsatt i de utfyllende reglene. Andre krav enn dem traktaten åpner for, kan ikke oppstilles. Avtalepartene kan kreve at det leveres ytterligere dokumentasjon hvis opplysninger i begjæringen er uklare, men fornyelse kan ikke gjøres avhengig av en ny materiell vurdering av registreringens riktighet, jf. artikkel 13 nr. 3 og 4. Registreringsperiodens varighet skal være ti år, jf. artikkel 13 nr. 5.

Artikkel 14 regulerer avbøtende tiltak ved fristoversittelser overfor registreringsmyndigheten. Bestemmelsene gjelder ikke frister overfor domstolene, noe som er presisert i erklæringen fra diplomatkonferansen. For frister som ennå ikke er løpt ut, kan det gis forlengelse, jf. artikkel 14 nr. 1. Hvis en frist allerede er oversittet, må ett av tre gjenopprettende tiltak tilbys. Det kan enten gis mulighet for fristforlengelse (artikkel 14 nr. 2 i), for fortsatt behandling av saken («continued processing», jf. artikkel 14 nr. 2 ii) eller for å få saken tatt under behandling til tross for fristoversittelsen («reinstatement of rights», jf. artikkel 14 nr. 2 iii). Det er overlatt til nasjonal rett om vilkåret for å få saken tatt under behandling i slike tilfeller skal være et aktsomhetsvilkår eller et vilkår om at fristoversittelsen var utilsiktet. Det kan kreves gebyr, jf. artikkel 14 nr. 4. Traktaten regulerer ikke rettigheter til tredjeparter med hensyn til handlinger begått i perioden fra rettstapet skjedde og frem til fristoversittelsen settes ut av betraktning, men overlater dette til nasjonal rett. I visse tilfeller er avtalepartene ikke forpliktet til å tilby avhjelpende tiltak etter fristoversittelser, jf. artikkel 14 nr. 3. Hvilke frister dette nærmere gjelder, er fastsatt i de utfyllende reglene til traktaten.

Artikkel 15 krever at avtalepartene oppfyller kravene i Pariskonvensjonen når det gjelder varemerker.

Artikkel 16 krever at partene skal tillate registrering av merker for tjenester, og anvende Pariskonvensjonens bestemmelser om varemerker for disse merkene.

Artikkel 17 regulerer anmerkning av lisenser i varemerkeregistrene. Traktaten forplikter ikke statene til å tillate anmerkning av lisenser, og bestemmelsene gjelder følgelig bare der nasjonal rett åpner for dette. Traktaten artikkel 17 og de utfyllende reglene regulerer uttømmende hvilke krav som kan stilles til begjæringer om anmerkning av lisenser og om endringer i lisensforhold. Det kan kreves gebyr for anmerkninger, og det må kunne leveres én felles begjæring om anmerkning for flere søknader eller registreringer. Det kan ikke kreves andre opplysninger enn traktaten tillater, men hvis registreringsmyndigheten er i tvil om riktigheten av de innleverte opplysningene kan det bes om ytterligere dokumentasjon.

Artikkel 18 regulerer anmerkning av endringer eller sletting av lisensanmerkninger. Statene kan da kreve de samme opplysninger som for anmerkningen av selve lisensen.

Hvis en avtalepart har regler om anmerkning av lisenser i registeret, regulerer artikkel 19 betydningen av at en lisens eventuelt ikke har blitt anmerket. For det første skal dette ikke ha betydning for gyldigheten av varemerkeregistreringen som er gjenstand for lisens, eller for beskyttelsen av merket. Videre skal anmerkning ikke være et vilkår for at lisenshaveren skal ha rett til å tre inn i inngrepssaker anlagt av merkehaveren der lisenshaveren ellers har rett til dette etter nasjonal rett. Det er opp til nasjonal rett om lisenshaveren skal ha rett til å delta i saker anlagt av rettighetshaver, og traktaten slår bare fast at der en slik rett foreligger, skal den ikke påvirkes av hvorvidt lisensen er anmerket i registeret eller ikke. Det er også overlatt til nasjonal rett om lisenshaveren skal ha rett til å ta ut inngrepssøksmål i eget navn, og om anmerkning av lisensen i så fall skal være et vilkår for en slik rett. Artikkel 19 har ikke bestemmelser om virkningen av anmerkninger i registeret for lisenstakerens rettsvern. Traktaten er altså ikke til hinder for at man har regler som gir anmerkningen slik virkning i nasjonal rett.

Hvis en avtalepart krever at det angis på varer eller ved ytingen av tjenester at et varemerke brukes under lisens, skal det etter artikkel 20 ikke ha betydning for gyldigheten av varemerkeregistreringen at dette kravet ikke er oppfylt. Dette skal heller ikke ha betydning for hvorvidt lisenshaverens bruk av merket tas i betraktning ved vurderingen av om en eventuell bruksplikt er oppfylt.

Artikkel 21 slår fast at søknad om varemerkeregistrering, begjæring om deling av søknad eller registrering, om endring av navn eller om anmerkning av eierforhold eller lisens i registeret, om retting av feil, fornyelse av en registrering eller om fortsatt behandling etter fristoversittelse, ikke kan avslås uten at parten det gjelder først er gitt mulighet til å uttale seg innen en rimelig frist. Dette gjelder likevel ikke for fristoversittelser hvis parten allerede har hatt mulighet til å komme med merknader til grunnlaget som avgjørelsen er basert på.

Artikkel 22 gir hjemmel for de utfyllende reglene til traktaten, og oppstiller nærmere regler om blant annet fremgangsmåten ved endringer i disse reglene. Ved konflikt mellom reglene og bestemmelsene i traktaten, har traktaten forrang.

Artikkel 23 til 25 inneholder institusjonelle bestemmelser. Artikkel 23 oppretter en generalforsamling for traktaten bestående av avtalepartene, som blant annet skal ha som oppgave å vedta eventuelle endringer i de utfyllende reglene, jf. artikkel 23 nr. 2 ii. Artikkel 24 regulerer de administrative oppgavene til Det internasjonale byrået i WIPO i forbindelse med traktaten, og artikkel 25 slår fast at det må holdes diplomatkonferanse dersom selve traktaten skal endres. Innkalling til en slik diplomatkonferanse vil i så fall måtte komme fra generalforsamlingen av partene til traktaten.

Artikkel 26 regulerer hvordan stater kan bli medlem av traktaten. Stater som har undertegnet traktaten kan ratifisere den, mens andre må tiltre, jf. artikkel 26 nr. 2 i og ii.

Artikkel 27 regulerer forholdet mellom Singaporetraktaten og Varemerkelovtraktaten fra 1994, og slår fast at mellom stater som er parter i begge traktater, skal bare Singaporetraktaten anvendes. I forholdet mellom stater der den ene er part i begge traktater og den andre bare i 1994-traktaten, skal 1994-traktaten anvendes. Siden Norge ikke er part i Varemerkelovtraktaten 1994, er bestemmelsene i artikkel 27 ikke relevante.

Artikkel 28 regulerer tidspunktet for ikrafttredelse av traktaten, og ikrafttredelse av ratifikasjoner og tiltredelser. Traktaten trådte i kraft tre måneder etter at ti ratifikasjoner var deponert. Dette skjedde i 2009. En ratifikasjon eller tiltredelse trer ifølge artikkel 28 i kraft tre måneder etter deponering av tiltredelsesdokumentet.

Artikkel 29 regulerer uttømmende hvilke reservasjoner en avtalepart kan ta mot bestemmelser i traktaten. Blant annet kan man reservere seg mot artikkel 13 nr. 4, hvis staten har materiell vurdering av registrerbarheten av merket som et vilkår for fornyelse av varemerkeregistreringen, og mot artikkel 19 nr. 2 dersom man krever anmerkning av lisensen i varemerkeregisteret som et vilkår for lisenshavers adgang til inntreden i inngrepssøksmål anlagt av merkehaveren. Reservasjoner etter artikkel 29 må i så fall gis i erklæring til WIPO ved tiltredelsen.

Artikkel 30 regulerer oppsigelse av traktaten, mens artikkel 31 regulerer språk og undertegning. Traktaten var åpen for undertegning i ett år etter vedtakelsen.

Generaldirektøren i WIPO er depositar for ratifikasjons- og tiltredelsesdokumenter til traktaten, jf. artikkel 32.

De utfyllende reglene til traktaten supplerer traktatbestemmelsene på punkter der traktaten åpner for dette. Regel 1 forklarer forkortelser benyttet i de utfyllende reglene. Regel 2 har bestemmelser om angivelser av navn og adresser.

Regel 3 har bestemmelser om gjengivelsen av ulike typer av varemerker. Bestemmelsene forutsetter at gjengivelsen kan skje på annen måte enn ved grafisk gjengivelse, ettersom det forutsettes at også lydfiler og filmklipp mv. kan utgjøre et registrert varemerke. Det er også regulert hvor mange eksemplarer av gjengivelsen som kan kreves for merker i hhv. sort-hvitt og farger og for tredimensjonale merker, og det er gitt regler om registreringer i standard skrifttyper. Bestemmelsen har detaljerte kriterier for hvordan ulike typer av merker skal gjengis, slik som lydmerker, tredimensjonale merker, posisjonsmerker, bevegelige merker mv. Det er imidlertid opp til nasjonal rett hvilke typer av merker som tillates registrert, jf. traktaten artikkel 2, slik at regel 3 gjelder under forutsetning av at nasjonal rett åpner for registrering av den aktuelle merketypen.

Regel 4 har nærmere regler om bruk av fullmektig og korrespondanseadresse, og slår fast at fullmektigens adresse skal være korrespondanseadressen hvis en part benytter fullmektig. Hvis fullmektigen ikke har fremlagt fullmakt, må fristen for å rette dette settes til minst to måneder dersom parten har adresse utenfor avtalepartens territorium, og minst én måned der adressen er på territoriet.

I regel 5 er det fastsatt samme frister som i regel 4 for retting av mangler ved forhold som kreves for å få søknadsdag.

Regel 6 har nærmere bestemmelser om innsending og undertegning av dokumenter, og åpner for at man kan benytte et elektronisk autentiseringssystem hvis avtaleparten åpner for elektronisk kommunikasjon.

I tilfeller der søknaden ikke har fått søknadsnummer ennå, regulerer regel 7 hvordan søknaden kan identifiseres.

Regel 8 har nærmere bestemmelser om fornyelse av varemerkeregistreringer, og krever at fornyelse skal kunne skje minst seks måneder før og minst seks måneder etter utløp av registreringsperioden.

Regel 9 regulerer avhjelpende tiltak ved fristoversittelser. Etter regel 9 kan avtalepartene oppstille en absolutt frist for å begjære saken tatt under behandling etter fristoversittelse, som i så fall må være minst seks måneder fra den opprinnelige fristens utløp. Det slås også fast i regel 9 at statene ikke er forpliktet til å tilby avhjelpende tiltak ved visse typer av fristoversittelser. Dette omfatter blant annet fristen for å fremme begjæring om å få saken tatt under behandling til tross for fristoversittelse.

Regel 10 har nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger som kan kreves i forbindelse med anmerkning av lisenser i varemerkeregistrene, blant annet om partene og om lisensens art.

4.2 Forholdet til norsk rett

Norsk varemerkelovgivning oppfyller i alt vesentlig kravene i Singaporetraktaten og de utfyllende reglene. Gjennomgående oppstilles færre formkrav til søknader og andre kommunikasjoner som innleveres til Patentstyret, enn det traktaten åpner for. I norsk rett er det åpnet for elektronisk kommunikasjon med Patentstyret gjennom Altinn. Norsk rett har også mindre omfattende krav ved anmerkning av endringer i eierforhold, overdragelser og lisenser enn traktaten åpner for. Det er bare på enkelte mindre punkter at det er behov for lov- eller forskriftsendringer.

Etter varemerkeloven § 78 første ledd, jf. § 79 og varemerkeforskriften § 60, kreves ikke bevis for hjemlandsregistrering fra søkere som er hjemmehørende i parter i Pariskonvensjonen eller WTO-avtalen. Singaporetraktaten er ikke nevnt i lovbestemmelsen, slik artikkel 3 i traktaten krever. Siden det etter Singaporetraktaten artikkel 26 bare er stater som er medlem av WIPO som kan bli medlem av Singaporetraktaten, og alle stater som er medlem av WIPO i praksis er medlem av Pariskonvensjonen (se WIPO-konvensjonen 14. juli 1967 artikkel 5), er det ikke behov for å ta inn en egen henvisning til Singaporetraktaten i varemerkeloven § 78 for å oppfylle artikkel 3. Uansett åpner § 78 andre ledd for unntak ved gjensidighet.

Den absolutte fristen for å kreve saken tatt under behandling etter fristoversittelse er etter varemerkeloven § 80 fire måneder, mens regel 9 til traktaten krever at denne må være minst seks måneder fra den opprinnelige fristens utløp. Følgelig er det behov for en forlengelse av fristen etter § 80. En forlengelse av denne fristen vil få liten betydning, ettersom begjæring om å få saken tatt under behandling uansett må innleveres innen to måneder fra hindringen som førte til fristoversittelse opphørte.

Kravene til gjengivelse av varemerker etter varemerkeforskriften § 8 er ikke fullt i samsvar med antall eksemplarer og formatene for gjengivelse som kan kreves for ulike typer av varemerker etter regel 3 til traktaten.

Videre er traktaten ikke til hinder for krav om å levere skriftlig fullmakt der en fullmektig ikke er advokat, jf. forvaltningsloven § 12, men Patentstyret setter i dag en frist på én måned for å rette dette forholdet uansett om søkeren er hjemmehørende i Norge eller utlandet. Etter regel 4 må fristen være minst to måneder der adressen er utenfor Norge. Det samme gjelder for retting av mangler ved forhold som kreves for å få søknadsdag, jf. regel 5, der det også vil være nødvendig med en justering av Patentstyrets praksis. Det er ikke nødvendig å ha oppnevnt en fullmektig for at merket skal kunne registreres etter norsk rett. En forlengelse av fristen for å rette dette forholdet behøver derfor ikke forsinke saksbehandlingen.

Patentstyret krever i sin praksis i dag at det benyttes separat melding for anmerkning av hver enkelt lisens, men etter traktaten artikkel 17 må det aksepteres felles melding for flere søknader eller registreringer.

4.3 Forslaget i høringsnotatet

I høringsnotatet punkt 13.3 s. 117 ble det foreslått at Norge tiltrer Singaporetraktaten, med henvisning til at norsk rett allerede i alt vesentlig er i samsvar med traktaten og de utfyllende reglene. Det ble også vist til at tilslutning til internasjonale avtaler og et oppdatert nasjonalt regelverk er viktig for å sikre et velfungerende system for vern av immaterialrettigheter.

Det ble foreslått en endring i varemerkeloven § 80 for å forlenge den absolutte fristen for å be om at saken tas under behandling etter fristoversittelse fra fire til seks måneder, endringer i varemerkeforskriften § 8 for å bringe kravene til gjengivelse av varemerker i samsvar med regel 3 til Singaporetraktaten, samtidig som det ble foreslått å overlate til Patentstyret å fastsette de nærmere kriteriene for gjengivelse og lagringsformater for ulike typer av varemerker i retningslinjer. I tillegg ble det vist til at en tilslutning til traktaten vil kreve endring av Patentstyrets praksis når det gjelder frister som gis parter i utlandet for levering av fullmakt og retting av mangler.

4.4 Høringen

Advokatforeningen og Foreningen for Norske IP-rådgivere (FONIP) slutter seg til forslaget om å tiltre Singaporetraktaten, og har ingen merknader til endringene som er foreslått for å bringe norsk rett i samsvar med traktaten. Norsk forening for Industriens Patentingeniører (NIP) uttaler at foreningen støtter arbeidet med å oppnå et mest mulig harmonisert regelverk internasjonalt.

Patentstyret ber om at kravet om at et bilde av merket ikke må overstige 8,0 cm x 8,0 cm utgår fra varemerkeforskriften § 8, og viser ellers til at Patentstyret vil følge anvisningene om retningslinjer for gjengivelse av varemerker i samsvar med Singaporetraktaten regel 3.

Regelrådet for næringslivet savner en vurdering av konsekvensene for næringslivet dersom Norge ikke tiltrer Singaporetraktaten.

4.5 Konklusjon og tilråding

Departementet tilrår at Norge tiltrer Singaporetraktaten. Traktaten innebærer at flere tyngende formelle krav til varemerkesøknader forbys, noe som gjør registreringsprosessen enklere og mer forutsigbar. Dette har liten betydning for norsk rett isolert sett, slik at det ikke vil ha store konsekvenser for norsk næringsliv, hva gjelder den nasjonale søknads- og registreringsprosessen for varemerker, om Norge ikke tiltrer traktaten. For norske foretak som opptrer internasjonalt, vil likevel det bidrag traktaten gir til harmonisering av regelverk og regelforenkling være fordelaktig. Ved å bidra til oppslutning om traktaten kan Norge bidra til å påvirke ytterligere land til å slutte seg til den.

Siden Norge ikke har undertegnet traktaten, skal den tiltres og ikke ratifiseres, jf. artikkel 26. Tiltredelsen vil tre i kraft tre måneder etter deponering av tiltredelsesdokumentet, jf. artikkel 28 nr. 3. Det er ikke aktuelt å ta reservasjoner etter artikkel 29, idet norsk rett ikke inneholder bestemmelser som gir behov for noen av reservasjonene artikkel 29 åpner for.

Ettersom Svalbard og Jan Mayen er underlagt norsk suverenitet og utgjør deler av riket etter Grunnloven § 1, vil folkerettslige avtaler Norge inngår omfatte Svalbard og Jan Mayen, med mindre det gjøres særskilt unntak. Departementet ser ikke behov for å gjøre noe unntak ved tiltredelsen til Singaporetraktaten, ettersom varemerkeloven allerede gjelder på Svalbard og Jan Mayen, jf. forskrift 21. juni 2019 nr. 801.

For å oppfylle regel 9 til Singaporetraktaten foreslår departementet en endring i varemerkeloven § 80, slik at den absolutte fristen for å be om at saken tas under behandling etter fristoversittelse forlenges fra fire til seks måneder.

Departementet vil i etterkant av proposisjonen følge opp med endringer i bestemmelsene i varemerkeforskriften § 8 om gjengivelse av varemerket, slik at bestemmelsene bringes i samsvar med regel 3 til Singaporetraktaten. Departementet har kommet til at disse bestemmelsene bør tas inn i selve forskriften, og ikke i retningslinjer fra Patentstyret. Bestemmelsene vil legges nært opp til det som gjelder for EU-varemerker etter de utfyllende reglene i forordning (EU) nr. 2018/626 artikkel 3, se også tilsvarende bestemmelser i den danske bekendtgørelse nr. 1685 om ansøgning og registrering m.v. af varemærker 18. desember 2018 § 3 og § 4. Departementet vil også følge opp Patentstyrets høringsinnspill om å fjerne kravet i varemerkeforskriften § 8 om at bildet av varemerket ikke må overstige 8,0 x 8,0 cm. En slik størrelsesbegrensning gjenfinnes ikke i regel 3 til Singaporetraktaten eller i det nye varemerkedirektivet. Samtidig er det slik at gjengivelsen av merket må komprimeres hvis en nasjonal søknad skal benyttes som grunnlag for en internasjonal varemerkeregistrering, der det benyttes et skjema som krever formatet 8,0 x 8,0 cm, se regel 9 nr. 4 (v) i de utfyllende reglene til Madridprotokollen. Departementet vil derfor legge opp til en regulering der gjengivelsen av merket må være av en slik kvalitet at den kan reduseres eller forstørres til en størrelse av 8,0 x 8,0 cm.

Patentstyret må for øvrig påse at frister for retting av manglende fullmakt og forhold som kreves for å få søknadsdag for søkere og merkehavere i utlandet settes i samsvar med Singaporetraktaten og de utfyllende reglene, og endre praksis slik at det blir mulig å benytte ett skjema for flere lisenser.

Det vises ellers til forslaget til endringer i varemerkeloven § 80, samt til merknadene til bestemmelsen.