2 Bakgrunnen for forslagene
2.1 Oversikt over varemerkeretten
Varemerkeretten hører til den delen av immaterialretten som betegnes som det industrielle rettsvernet, og som i tillegg omfatter rettigheter til foretaksnavn og andre forretningskjennetegn, patent og design. Varemerkeretten gir innehaveren en enerett til å benytte varemerket som kjennetegn for varer og tjenester i næringsvirksomhet. Varemerket gir innehaveren mulighet til å skille sine varer og tjenester fra andre næringsdrivendes varer og tjenester, og har gjerne en selvstendig kommersiell verdi. Også for forbrukerne har varemerker en viktig funksjon ved å gjøre det lettere å identifisere opprinnelsen for varer og tjenester.
Enerett til varemerke kan oppnås etter bestemmelsene i lov 26. mars 2010 nr. 8 om varemerker (varemerkeloven). Utfyllende regler finnes i forskrift 25. juni 2010 nr. 937 (varemerkeforskriften). Enerett kan oppnås ved registrering, eller ved at merket tas i bruk på en slik måte at det blir godt kjent i markedet som noens særlige kjennetegn, dvs. at merket innarbeides, jf. varemerkeloven § 3 og HR-2017-2356-A Seretide avsnitt 57. Såkalte «naturlige varekjennetegn» i form av eget navn eller beskyttet forretningsnavn, har vern mot andres bruk av navnet som varemerke allerede fra navnet tas i bruk som varemerke. Ved registrering i varemerkeregisteret oppnås en enerett som gjelder for hele landet, mens beskyttelse i kraft av innarbeidelse eller som «naturlig varekjennetegn» er begrenset til det geografiske området der innarbeidelse eller bruk foreligger.
Varemerkeloven har enkelte særlige regler for felles varemerker som innehas av sammenslutninger eller av myndigheter eller andre som fastsetter normer for eller fører kontroll med varer eller tjenester (fellesmerker). Varemerkelovens alminnelige regler gjelder også for slike merker, men det er gitt enkelte særregler knyttet til disse merkenes karakter. Blant annet må det for fellesmerker fastsettes bestemmelser om bruken av merket, som registreres i varemerkeregisteret.
Enerett til et varemerke innebærer at andre ikke kan ta i bruk et tegn som er egnet til å forveksles med varemerket for varer eller tjenester i næringsvirksomhet, jf. varemerkeloven § 4 første ledd. Velkjente varemerker har et utvidet vern etter varemerkeloven § 4 andre ledd. Eneretten er imidlertid underlagt visse begrensninger, blant annet ved at andre ikke kan nektes å bruke sitt navn, foretaksnavn eller sin adresse eller visse andre tegn og angivelser i samsvar med god forretningsskikk, jf. varemerkeloven § 5, og ved at eneretten ikke kan påberopes mot videre omsetning av en vare som er brakt på markedet under merket første gang i EØS-området med merkehaverens samtykke (EØS-regional konsumpsjon), jf. varemerkeloven § 6. Der det foreligger et inngrep i eneretten, kan dette møtes med sanksjoner som blant annet forbud, erstatningsansvar og straff etter bestemmelsene i varemerkeloven kapittel 8. Ved konflikt mellom kjennetegn har den fortrinnsrett som har eldst rettsgrunnlag, jf. prinsippet om tidsprioritet i varemerkeloven § 7.
Varemerkerett ved registrering kan oppnås gjennom nasjonal søknad til Patentstyret, jf. varemerkeloven kapittel 2, eller ved utpeking av Norge i en internasjonal varemerkeregistrering hos Verdens immaterialrettsorganisasjon (World Intellectual Property Organization, WIPO) i samsvar med reglene i Madridprotokollen (Protokoll 27. juni 1989 til overenskomsten 14. april 1891 om internasjonal registrering av varemerker), jf. varemerkeloven kapittel 10.
For at et varemerke skal kunne registreres, må flere formelle og materielle krav være oppfylt. Blant annet må varemerket bestå av et tegn som kan gjengis grafisk, og som har særpreg som kjennetegn for de varer eller tjenester det gjelder. Søknaden må inneholde en liste over de varer og tjenester merket søkes registrert for. Videre må det ikke foreligge noe som er til hinder for registrering begrunnet i offentlige interesser (absolutte registreringshindre) eller i andres eldre rettigheter (relative registreringshindre).
Patentstyret undersøker om søknaden oppfyller de formelle kravene og om det foreligger absolutte hindre for registrering eller relative hindre i form av eldre registrerte varemerkerettigheter eller varemerkesøknader, jf. varemerkeloven § 20 første ledd. Patentstyret prøver imidlertid ikke søknaden mot andre relative registreringshindre, med mindre Patentstyret blir oppmerksom på slike hindre, for eksempel ved at det innleveres en uformell protest fra en tredjepart, jf. varemerkeloven § 20 andre ledd og varemerkeforskriften § 12. Hvis registreringsvilkårene er oppfylt, føres merket inn i varemerkeregisteret, og registreringen kunngjøres. Registreringen varer i ti år fra søknadsdagen, og kan deretter fornyes for en ny tiårsperiode. Det er ingen begrensninger i antall ganger varemerkeregistreringen kan fornyes. For innarbeidede varemerker varer vernet så lenge merket fortsatt er så godt kjent som noen særlige kjennetegn som det kreves for at det skal anses innarbeidet.
Enhver kan fremsette innsigelse mot en varemerkeregistrering innen tre måneder fra kunngjøringsdagen. Finner Patentstyret at det foreligger et registreringshinder, skal registreringen oppheves. En varemerkeregistrering kan også angripes i hele dens gyldighetstid med krav om ugyldighet eller sletting, som kan fremsettes ved søksmål for domstolene eller ved krav om administrativ overprøving hos Patentstyret. Registreringen kan blant annet slettes hvis merket ikke tas i bruk innen fem år fra registreringen, eller bruken senere avbrytes i fem år i sammenheng, jf. varemerkeloven § 37.
Avgjørelser fra Patentstyret kan påklages til Klagenemnda for industrielle rettigheter etter reglene i varemerkeloven § 49. Adgangen til domstolsprøving av avgjørelser fra Klagenemnda er regulert i varemerkeloven § 52.
2.2 Internasjonalt regelverk
2.2.1 Pariskonvensjonen
Selv om varemerkerettigheter er territorielt avgrenset og en varemerkerett i Norge dermed bare gjelder her i landet, er rettsområdet gjenstand for stor grad av internasjonal harmonisering. Den grunnleggende konvensjonen på området er Pariskonvensjonen 20. mars 1883 om den industrielle eiendomsrett, sist revidert i Stockholm i 1967. Norge tiltrådte Pariskonvensjonen 1. juli 1885, og har antatt alle de senere reviderte tekstene. Landene som er tilsluttet konvensjonen danner den såkalte Parisunionen.
Konvensjonen inneholder flere grunnleggende regler om blant annet nasjonal behandling (artikkel 2), som innebærer at borgere fra andre medlemsstater ikke kan gis dårligere rettigheter enn egne statsborgere. Videre inneholder konvensjonen regler om rett til innen seks måneder å kreve tidsprioritet fra tidligere leverte søknader i andre land som er medlem i konvensjonen eller i Verdens handelsorganisasjon, WTO (artikkel 4) og om rett til registrering i andre medlemsstater av varemerker i den formen de er registrert i hjemlandet (artikkel 6quinquies). Konvensjonen har også regler om beskyttelse av offentlige våpen, merker og symboler mot urettmessig varemerkeregistrering og bruk (artikkel 6ter).
2.2.2 TRIPS-avtalen
TRIPS-avtalen (Avtale om handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter) er en integrert del av WTO-avtalen (Avtale 15. april 1994 om opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon). Ved ratifikasjonen av WTO-avtalen 7. desember 1994 ble Norge derfor forpliktet til å oppfylle TRIPS-avtalens krav til statenes nasjonale rett om beskyttelse av immaterialrettigheter, herunder varemerkerettigheter.
Avtalen bygger på grunnleggende prinsipper om nasjonal behandling (artikkel 3) og bestevilkårsbehandling (artikkel 4). Bestevilkårsbehandling innebærer et utgangspunkt om at rettigheter som gis til borgere fra én stat, også skal gis til borgere fra andre medlemsstater. Dette prinsippet blir bare aktuelt dersom borgere fra enkelte andre stater gis bedre behandling enn egne borgere. Avtalen stiller videre en rekke minimumskrav til beskyttelse av varemerker, og har bestemmelser om håndheving, herunder om grensekontroll. TRIPS-avtalen inkorporer i artikkel 2 de fleste bestemmelsene fra Pariskonvensjonen.
2.2.3 Madridprotokollen
Madridsystemet for internasjonal registrering av varemerker består dels av Madridoverenskomsten 14. april 1891 om den internasjonale registreringen av varemerker (Madridoverenskomsten) og dels av Madridprotokollen 27. juni 1989 til overenskomsten 14. april 1891 om internasjonal registrering av varemerker (Madridprotokollen). Partene i overenskomsten og protokollen danner den såkalte Madridunionen, som per februar 2020 omfatter 122 land. EØS-avtalen medførte en forpliktelse for Norge til å tiltre Madridprotokollen, og tiltredelse skjedde 29. mars 1996. EU er også tilsluttet Madridprotokollen.
Madridprotokollen etablerer en ordning der man på grunnlag av en nasjonal registrering eller registreringssøknad i et land som er tilsluttet protokollen, kan søke om internasjonal registrering ved Det internasjonale byrået ved Verdens immaterialrettsorganisasjon (WIPO). Den internasjonale registreringen gis virkning som nasjonale varemerkeregistreringer i de tilsluttede landene søkeren utpeker, med mindre det aktuelle landets nasjonale registreringsmyndighet nekter vern. Søkeren får samme rettsstilling som etter en nasjonal varemerkeregistrering i det enkelte landet, og registreringen får rettsvirkninger etter nasjonal rett.
Varemerkeloven kapittel 10 har regler om bruk av en norsk søknad eller registrering som grunnlag for en internasjonal registrering, samt om Patentstyrets saksbehandling der styret får melding fra Det internasjonale byrået ved WIPO med krav om at en internasjonal varemerkeregistrering skal gis virkning i Norge.
2.2.4 Varemerkelovtraktaten og Singaporetraktaten
Varemerkelovtraktaten (Trademark Law Treaty) ble vedtatt 27. oktober 1994 i regi av WIPO. Traktaten tar sikte på forenkling av formelle krav og å senke kostnadene ved varemerkeregistreringer. Den materielle varemerkeretten reguleres ikke. Det er senere utarbeidet en revidert traktat, Singapore Treaty on the Law of Trademarks 27. mars 2006 (Singaporetraktaten). Også denne traktaten harmoniserer formelle krav og saksbehandlingsregler for søknader og varemerkeregistreringer.
Singaporetraktaten trådte i kraft 16. mars 2009, og per februar 2020 hadde 50 parter sluttet seg til traktaten, blant annet alle de øvrige nordiske landene. Norge har ikke tiltrådt verken varemerkelovtraktaten 1994 eller Singaporetraktaten, selv om norsk varemerkeregelverk i alt vesentlig er i samsvar med traktatene. Etter vedtakelsen av Singaporetraktaten er det ikke lenger aktuelt å tiltre den opprinnelige traktaten fra 1994.
Ved varemerkeloven 2010 ble det åpnet for deling av nasjonale varemerkeregistreringer, for å legge til rette for norsk tiltredelse til Singaporetraktaten, og vilkåret for å ta en sak under videre behandling etter fristoversittelse ble samtidig brakt i samsvar med traktaten, se Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) punkt 2.2.4 s. 9 og 93. Det ble varslet at departementet ville komme tilbake til spørsmålet om tiltredelse etter at varemerkeloven 2010 var trådt i kraft, og departementet kommer derfor tilbake til dette i proposisjonen punkt 4.
2.2.5 EUs varemerkedirektiv
Ved inngåelsen av EØS-avtalen ble Norge forpliktet til å gjennomføre rådsdirektiv 89/104/EØF om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker. Direktivet harmoniserte ikke alle sider av varemerkeretten, men har regler om de materielle vilkårene for registrering av varemerker og om rettsvirkninger av varemerkeregistreringer. Direktivet medførte for norsk rett blant annet en utvidelse av hvilke tegn som kan være varemerke, og innføring av regler om sletting av varemerkeregistreringer ved manglende bruk av merket i en femårsperiode.
Direktivet fra 1988 ble senere erstattet av europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/95/EF om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om varemerker. Dette direktivet er en kodifisert versjon som innholdsmessig tilsvarer 1988-direktivet, og som ble tatt inn i EØS-avtalens vedlegg XVII nr. 9 h ved EØS-komiteens beslutning nr. 146/2009 av 5. desember 2009.
Ved tolkningen av bestemmelser i varemerkeloven som gjennomfører varemerkedirektivet er praksis fra EU-domstolen sentral, jf. Ot.prp. nr. 98 (2008–2009) s. 8 og Rt-2002-391 God Morgon, Rt-2004-1474 Volvoimport, Rt-2008-1268 Søtt+Salt og HR-2016-2239-A Route 66. Også praksis fra Underretten, dvs. førsteinstansdomstolen under EU-domstolen, kan være av betydning.
2.2.6 EUs varemerkeforordning
I EU er det mulig å oppnå enerett til et varemerke med virkning i hele EU under ett ved søknad til EUs varemerkemyndighet European Union Intellectual Property Office (EUIPO) i Alicante. Vilkårene for og saksbehandlingen ved slike varemerkeregistreringer reguleres i varemerkeforordningen. Den opprinnelige varemerkeforordningen var forordning 40/94/EØF, som senere ble erstattet av rådsforordning 207/2009/EF. Denne forordningen ble så endret i 2015 som en del av reformprosessen med nytt varemerkedirektiv, se punkt 2.3.
På grunn av at systemet for EU-varemerker forvaltes av EU-organer, og dermed ikke harmonerer med to-pilarsystemet EØS-avtalen bygger på, er varemerkeforordningen ikke innlemmet i EØS-avtalen. Norske foretak kan søke om og inneha EU-varemerker, men registreringen av slike merker har ikke virkning i Norge. I EU-medlemsstatene gjelder derimot systemene med nasjonale varemerker og EU-varemerker parallelt.
Flere av reglene i varemerkedirektivet samsvarer med regler i varemerkeforordningen. Praksis fra EU-domstolen og Underretten knyttet til forordningens bestemmelser vil derfor også være relevant for tolkningen av norske lovbestemmelser som gjennomfører tilsvarende bestemmelser i direktivet, jf. Rt-2002-391 God Morgon og HR-2016-2239-A Route 66. Høyesterett har lagt til grunn at EU-domstolens praksis av harmoniseringshensyn kan ha betydning også utenfor de spørsmål som omfattes av varemerkedirektivet, i fravær av uttrykkelig norsk særregulering, jf. HR-2017-2356-A Seretide avsnitt 61.
Høyesterett har også gitt uttrykk for at avgjørelser og retningslinjer fra EUIPO bør tillegges vekt, jf. HR-2016-1993-A Pangea avsnitt 46 og HR-2017-2356-A Seretide avsnitt 61. Praksis fra EUIPO kan være av betydning der den er uttrykk for en etablert praksis, men konkrete avgjørelser i enkeltsaker vil ikke ha særskilt vekt, jf. EU-domstolens dom i sak C-218/01 Henkel og Høyesteretts dom i HR-2016-2239-A Route 66 avsnitt 52. Når det gjelder retningslinjene fra EUIPO («Guidelines for Examination of European Union Trade Marks»), kan disse ha informasjonsverdi i den grad de belyser praksis fra EU-domstolen og Underretten, eller etablert praksis i EUIPO, og da særlig slik praksis som eventuelt er uttrykk for en felleseuropeisk praksis. EUIPO gjennomfører jevnlig såkalte harmoniseringsprogrammer («Convergence Programmes») i samarbeid med de nasjonale registreringsmyndighetene, som tar sikte på samordning av praksis. Selvstendig betydning utover å belyse eventuell etablert praksis bør retningslinjene fra EUIPO neppe tillegges. EU-domstolen og Underretten har i flere avgjørelser understreket at retningslinjene ikke utgjør bindende rettsakter, og at det er reglene i varemerkeforordningen som er avgjørende, se sak C-149/11 Leno Merken BV avsnitt 48 og sak C-53/11 P Nike International Ltd. vs. OHIM, samt fra Underretten sak T-189/16 Migros-Genossenschafts-Bund vs. EUIPO avsnitt 37.
2.2.7 EUs direktiv om håndheving av immaterialrettigheter
Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/48/EF om håndheving av immaterialrettigheter inneholder en rekke regler av sivilprosessuell karakter og om sanksjoner ved inngrep i immaterialrettigheter, herunder varemerkerettigheter.
Direktivet er ikke innlemmet i EØS-avtalen, fordi det ikke er regnet som EØS-relevant. Ved lov 31. mai 2013 nr. 25, i kraft 1. juli 2013, ble likevel reglene om håndheving i lovgivningen om industrielt rettsvern endret slik at de ble brakt minst på nivå med det som gjelder i EU etter direktivet, jf. Prop. 81 L (2012–2013) s. 5. Blant annet ble reglene om vederlag og erstatning ved inngrep vesentlig styrket. Også strafferammene ved inngrep i industrielle rettigheter ble hevet. Straffen for varemerkeinngrep der det foreligger særlig skjerpende omstendigheter ble økt fra fengsel i inntil ett år til fengsel i inntil tre år.
2.2.8 EUs forordning om tollmyndighetenes håndheving av immaterialrettigheter
Europarlamentets og Rådets forordning (EU) nr. 608/2013 om tollmyndighetenes håndheving av immaterialrettigheter opphever tidligere rådsforordning (EF) nr. 1383/2003. Forordningen har regler om tollmyndighetenes inngripen overfor varer som mistenkes å utgjøre inngrep i immaterialrettigheter, og om de tiltak som skal treffes overfor slike varer.
Verken den tidligere eller den någjeldende forordningen er innlemmet i EØS-avtalen, ettersom EFTA-statene ikke deltar i EUs tollunion, og handelspolitikk overfor tredjeland faller utenfor EØS-samarbeidet. I norsk rett finnes regler om tollmyndighetenes kontroll med varer som mistenkes å gjøre inngrep i immaterialrettigheter i tolloven kapittel 15 og tvisteloven § 34-7. Reglene ble innført i 1997, på bakgrunn av bestemmelser i TRIPS-avtalen artikkel 51 til 60, ved at innehavere av immaterialrettigheter og lisenshavere ble gitt mulighet til å be retten om en midlertidig forføyning for at tollmyndighetene skulle holde varer tilbake når innførsel ville utgjøre inngrep i en immaterialrettighet. I 2007 ble reglene endret slik at rettighetshavernes stilling ble styrket, ved at tollmyndighetene fikk adgang til å varsle rettighetshaveren og holde varer tilbake av eget tiltak ved mistanke om inngrep i immaterialrettigheter, og ved at reglene ble gitt anvendelse også ved utførsel av varer. Dette innebar at de norske reglene i hovedsak ble brakt på linje med det som gjaldt i EU etter forordning (EF) nr. 1383/2003.
Ved den styrking av håndhevingsreglene i lovgivningen om industrielt rettsvern som ble gjennomført i 2013, ble det gjort enkelte ytterligere endringer i tolloven kapittel 15. Blant annet ble tollmyndighetenes adgang til å holde varer tilbake av eget tiltak utvidet fra fem til ti virkedager. Det ble samtidig signalisert at eventuelle endringsforslag på dette området i retning av å overføre til tollmyndighetene den kompetansen til å beslutte tilbakehold utover ti virkedager som i dag ligger hos domstolene, eller innføre adgang til ødeleggelse av varer uten dom eller uttrykkelig samtykke fra mottakeren, måtte utredes senere og vurderes i lys av hvordan EU fulgte opp det som da var et forslag til ny forordning til erstatning for forordning nr. 1383/2003, jf. Prop. 81 L (2012–2013) s. 66. Departementet kommer tilbake til dette i punkt 20 i proposisjonen her.
Etter vedtakelsen av forordning (EU) nr. 608/2013 har tollmyndighetene i EU kompetanse til å treffe vedtak om tilbakehold av varer som mistenkes å utgjøre inngrep, med varighet av vedtaket på inntil ett år. I tillegg er det innført obligatoriske regler om en forenklet fremgangsmåte der tollmyndighetene kan besørge ødeleggelse av varer uten at det kreves dom eller uttrykkelig samtykke fra mottakeren, og en særlig forenklet fremgangsmåte for ødeleggelse av småforsendelser.
2.3 EUs varemerkereform – nytt direktiv
Den 16. desember 2015 ble Europaparlaments- og rådsdirektiv (EU) 2015/2436 vedtatt i EU. Direktivet avløser varemerkedirektivet 2008, og ble kunngjort i EUs Official Journal 23. desember 2015. Direktivet er en del av en større reform, der det også ble gjort omfattende endringer i reglene om EU-varemerker, ved forordning (EU) nr. 2015/2424.
Bakgrunnen for reformen var at Rådet i EU i 2007 anmodet Europakommisjonen om å gjøre en vurdering av EU-varemerkesystemet og samspillet med de nasjonale varemerkesystemer. Max Planck-instituttet for immaterialrett og konkurranserett i München fikk i oppdrag å gjøre en utredning, og leverte en rapport i 2011 der ulike aspekter ved systemet ble vurdert og endringsforslag fremsatt («Study on the Overall Functioning of the European Trade Mark System, 15. februar 2011). Det ble vurdert at det fortsatt var behov for nasjonale varemerkesystemer ved siden av systemet med EU-varemerker, og at grunntrekkene i systemene fungerte tilfredsstillende. I rapporten ble det samtidig foreslått en rekke mindre endringer både i varemerkeforordningen og varemerkedirektivet, med sikte på ytterligere modernisering og forbedring. Blant annet ble det foreslått endringer i registreringsvilkårene for varemerker, herunder å fjerne kravet om at gjengivelsen av merket må være grafisk. Videre ble det foreslått mindre justeringer i reglene om bruksplikt, reglene om enerettens innhold og begrensninger, samt for nasjonale varemerker nye regler om saksbehandling samt om varemerker som eiendomsobjekt og om fellesmerker, som tok sikte på harmonisering med reglene for EU-varemerker. Det ble også foreslått at en rekke valgfrie bestemmelser i 2008-direktivet, slik som bl.a. ond tro og utvidet vern for velkjente merker og om sanksjoner mot manglende bruk av merket, skulle gjøres obligatoriske.
Europakommisjonen fremmet forslag om endringer i varemerkeforordningen i KOM (2013) 161 endelig, og om endringer i varemerkedirektivet i KOM (2013) 162. Forslagene fra Max Planck-utredningen om å fjerne kravet om grafisk gjengivelse av varemerket, mindre endringer i registreringsvilkårene og i reglene om enerettens innhold og begrensninger, samt mindre justeringer i reglene om bruksplikt, ble fulgt opp. For nasjonale varemerker ble det også foreslått nye regler om saksbehandling og varemerker som eiendomsobjekt, samt om fellesmerker lignende som reglene i varemerkeforordningen. Av mer kontroversielle forslag var et forslag om at de nasjonale registreringsmyndighetene ikke lenger skulle ha anledning til å vurdere varemerkesøknader opp mot relative registreringshindre, dvs. eldre rettigheter, av eget tiltak. Dette ble ikke foreslått i Max Planck-rapporten, nettopp på grunn av store forskjeller i synspunkter mellom ulike land på dette området. Kommisjonen foreslo også at merkehaveren skulle ha rett til å gripe inn mot import av varer som utgjør inngrep der bare selgeren opptrer i næring.
EØS/EFTA-statene ble enige om en felles posisjon til forslaget fra Kommisjonen, og avga en uttalelse 24. mars 2014 der man blant annet gikk mot forslaget om at registreringsmyndighetene ikke lenger skulle ha anledning til å vurdere varemerkesøknader opp mot relative registreringshindre av eget tiltak, og mot forslaget om regulering av privatimport. Begge disse bestemmelsene ble tatt ut i det vedtatte direktivet, slik at ordningen der Patentstyret av eget tiltak prøver søknaden mot eldre varemerkeregistreringer og varemerkesøknader kan videreføres. Uttalelsen fra EØS/EFTA-statene var også kritisk til et forslag om at varemerkeregistrering skulle avslås basert på absolutte registreringshindre i andre EØS-land, siden varemerker er begrenset til hver stats territorium. Dette forslaget ble heller ikke fulgt opp i det vedtatte direktivet. For øvrig inneholdt EØS/EFTA-uttalelsen kommentarer til en rekke andre mindre punkter.
Innholdet i det vedtatte direktivet er nærmere omtalt i punkt 5 til 15 i proposisjonen.
Deler av endringene for EU-varemerker etter varemerkeforordningen trådte i kraft 23. mars 2016, mens øvrige endringer trådte i kraft 1. oktober 2017. Endringene ble senere kodifisert inn i den nye Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2017/1001 om EU-varemerker, som ble supplert med to forordninger vedtatt av Europakommisjonen med utfyllende bestemmelser (kommisjonsforordning (EU) 2017/1431 og kommisjonsforordning (EU) 2017/1430).
For endringene i reglene om nasjonale varemerker etter det nye direktivet, var EU-medlemsstatenes frist for gjennomføringslovgivning 14. januar 2019, med unntak av kravet om å innføre en ordning med administrativ ugyldigkjennelse og sletting av varemerkeregistreringer, der gjennomføringsfristen er 14. januar 2023, jf. direktivet artikkel 54. Omkring halvparten av EU-medlemsstatene hadde notifisert Kommisjonen om gjennomføringslovgivning innen fristen.
2.4 Høringen
Justis- og beredskapsdepartementet sendte 9. mai 2018 på høring et høringsnotat med forslag om endringer i varemerkeloven og varemerkeforskriften til gjennomføring av det nye varemerkedirektivet. Høringsnotatet inneholdt også et forslag om at Norge skulle tiltre Singaporetraktaten om varemerkerett, og forslag om endringer i tolloven for å styrke tollmyndighetenes kontroll med varer som utgjør inngrep i immaterialrettigheter. I tillegg ble det foreslått enkelte andre endringer i lovene om industrielt rettsvern. Høringsfristen ble satt til 14. september 2018.
Høringsnotatet ble sendt til følgende instanser:
Departementene
Høyesterett
Borgarting lagmannsrett
Oslo tingrett
Brønnøysundregistrene
DIFI (Direktoratet for forvaltning og IKT)
Domstolsadministrasjonen
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Helsedirektoratet
Klagenemnda for industrielle rettigheter
Konkurransetilsynet
Landbruksdirektoratet
Mattilsynet
Innovasjon Norge
Norges forskningsråd
Norsk designråd
Kulturrådet
Patentstyret
Plantesortsnemnda
Nasjonal kommunikasjonsmyndighet
Regelrådet for næringslivet
Regjeringsadvokaten
Språkrådet
Statens legemiddelverk
Sysselmannen på Svalbard
Tolldirektoratet
ØKOKRIM
Abelia
ACAPO AS
Bedriftsforbundet
Bildende Kunstneres Hjelpefond
Bilimportørenes landsforening
Billedkunst opphavsrett i Norge (BONO)
Bryn Aarflot
Business Software Alliance (BSA)
Den Norske Advokatforening
Den Norske Dommerforening
Den norske Forfatterforening
Den norske Forleggerforening
Fagpressen
Farmasiforbundet
Finans Norge
Fond for lyd og bilde
Fond for utøvende kunstnere
FONO
Forskerforbundet
Hovedorganisasjonen Virke
Håmsø Patentbyrå
Kreativt forum
Landorganisasjonen i Norge
Legemiddelindustrien
NACG – Norwegian Anti-Counterfeit Group
NHO Mat og Drikke
Nofima – Matforskningsinstituttet
Norges automobil-forbund
Norges Bondelag
Norges Farmaceutiske forening
Norsk bonde- og småbrukarlag
Norsk forening for industriell rettsbeskyttelse (NIR)
Norsk forening for industriens patentingeniører (NIP)
Norsk Industri
Norsk organisasjon for visuell kommunikasjon (GRAFILL)
Norsk Redaktørforening
Norsk Regnesentral
Norske industridesignere
Norske patentingeniørers forening (NPF, nå Foreningen for norske IP-rådgivere (FONIP)
NRK
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Onsagers AS
Patentkontoret Curo
Produksjonsnettverk for Elektronisk Kunst
SINTEF
SINTEF Ocean
Stokke Industri AS
Tandbergs Patentkontor AS
Tekna
Telenor AS
TV 2 AS
Uni Research AS
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund
Zacco Norge
Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo
Fridtjof Nansens Institutt (FNI)
Handelshøyskolen BI
Kunsthøgskolen i Oslo
Nord Universitetet
Norges Handelshøyskole (NHH)
Norges miljø- og biovitenskapelige universitetet
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
Disse høringsinstansene har uttalt at de ikke har merknader, eller ikke vil avgi høringsuttalelse:
Finansdepartementet
Helse- og omsorgsdepartementet
Kunnskapsdepartementet
Landbruks- og matdepartementet
Nærings- og fiskeridepartementet
Samferdselsdepartementet
Utenriksdepartementet
Høyesterett
Landbruksdirektoratet
Brønnøysundregistrene
Domstoladministrasjonen
Statens legemiddelverk
Norsk kulturråd
Disse høringsinstansene har hatt realitetsmerknader til forslaget:
Klagenemnda for industrielle rettigheter
Patentstyret
Plantesortsnemnda
Regelrådet for næringslivet
Tolldirektoratet
Advokatforeningen
Finans Norge
Foreningen for norske IP-rådgivere (FONIP)
International Trademark Association (INTA)
Norsk forening for Industriens Patentingeniører (NIP)
Norwegian Anti-Counterfeit Group (NACG)
Rettighedsalliancen
Høringsinstansenes synspunkter er nærmere omtalt under de enkelte punktene i proposisjonen.