25 Merknader til den enkelte bestemmelse

25.1 Ny barnevernslov

Kapittel 1 Formål, virkeområde og grunnleggende bestemmelser

Til § 1-1 Lovens formål

Bestemmelsen er en videreføring av § 1-1 i gjeldende barnevernlov. Bestemmelsen ble sist endret gjennom Prop. 169 L (2016–2017), se kapittel 4. At loven skal bidra til at barn og unge får gode og trygge oppvekstvilkår er skilt ut i et eget ledd for å understreke at dette gjelder kommunens generelle forebyggende arbeid rettet mot alle barn og unge. Bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med § 15-1 om kommunens forebyggende arbeid.

Til § 1-2 Lovens virkeområde

Bestemmelsen viderefører i hovedsak innholdet i gjeldende §§ 1-2 og 1-3 med språklige endringer og presiseringer for å gjøre innholdet mer tilgjengelig.

Første ledd tilsvarer gjeldende § 1-3 om hvem loven gjelder for. Det tydeliggjøres at loven gjelder for barn under 18 år. Dette innebærer en presisering av at hele loven, ikke bare tiltakshjemlene, kan komme til anvendelse. Ungdom kan tilbys barnevernstiltak frem til fylte 25 år. Aldersgrensen ble hevet fra 23 til 25 år fra 1. januar 2021, jf. Prop. 84 L (2020–2021). Tiltak til ungdom over 18 år er regulert i § 3-6. Bestemmelsen angir vilkårene for ettervernstiltak og nærmere saksbehandlingsregler. Det følger derfor av § 1-2 første ledd at tiltak etter § 3-6 kan iverksettes overfor ungdom inntil de har fylt 25 år. Henvisningen i dagens § 1-3 til § 4-24 tredje ledd, som gjelder opprettholdelse av vedtak om tvangsplassering på institusjon etter fylte 18 år når barn har vist alvorlige atferdsvansker, videreføres ikke. Dette er fordi bestemmelsen i § 4-24 tredje ledd ikke videreføres, se merknad til § 6-2.

Annet til fjerde ledd tydeliggjør lovens stedlige virkeområde, herunder at hvilke barnevernsvedtak som kan treffes avhenger av barnets tilknytning til Norge. Det er barnets faktiske opphold i landet og hvor barnet har sitt vanlige bosted, som er de avgjørende tilknytningskriteriene. Barnevernstjenesten skal imidlertid alltid gjennomgå bekymringsmeldinger og åpne undersøkelsessak i tilfeller der vilkårene i lovens kapittel 2 er oppfylt. Lovens øvrige regler, herunder lovens generelle prinsipper og saksbehandlingsregler, reglene om taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt vil også gjelde. Lovens stedlige virkeområde ble endret ved Norges tilslutning til Haagkonvensjonen 1996, og det vises til Prop. 102 LS (2014–2015) for beskrivelser av det nærmere innholdet i tilknytningskriteriene. Når det gjelder forholdet mellom utlendingsloven og barnevernsloven er det utlendingsloven og de myndigheter som administrer denne, som avgjør om barn skal få oppholdstillatelse i landet. Det er ingen endringer i denne ansvarsdelingen.

I annet ledd fremgår at når barn har sitt vanlige bosted i Norge og oppholder seg her gjelder hele loven og samtlige tiltaksbestemmelser. Det samme gjelder når barn oppholder seg i Norge og er flyktning eller internasjonalt fordrevne, eller hvis barnets vanlige bosted ikke lar seg fastsette.

I tredje ledd første punktum fremgår at for barn som oppholder seg i en annen stat, men som har sitt vanlige bosted i Norge kan det treffes vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1 og plassering på atferdsinstitusjon etter § 6-2. Dette er en videreføring av gjeldende rett. Videre fremgår det av tredje ledd annet punktum at det kan treffes vedtak om hjelpetiltak og pålegg om hjelpetiltak når barn har sitt vanlige bosted i Norge, men oppholder seg i en annen stat. Bestemmelsen er ny og utvider lovens virkeområde slik at barnevernstjenesten får en plikt til å tilby foreldre i Norge hjelpetiltak selv om barnet oppholder seg i en annen stat, når vilkårene for hjelpetiltak etter § 3-1 er oppfylt. Det kan også treffes vedtak om pålegg om hjelpetiltak etter § 3-4. Formålet er å gi bedre beskyttelse og hjelp til barn som midlertidig oppholder seg i en annen stat. Bestemmelsen er aktuell når et barn er sendt ut av landet mot sin vilje og utsettes for tvang eller negativ sosial kontroll, men er ikke begrenset til disse tilfellene. Hvis barnet har særlig behov for hjelpetiltak, skal barnevernstjenesten gå i dialog med foreldre i Norge og tilby råd, veiledning og eventuelt andre hjelpetiltak. Foreldrene må oppholde seg i Norge og muligheten for å iverksette hjelpetiltak når barnet oppholder seg i utlandet gjelder kun tiltak som kan iverksettes i Norge. Hjelpetiltakene må også være et egnet hjelpetiltak ut fra barnets behov. Det vil i hovedsak være aktuelt med omsorgsendrende tiltak rettet mot foreldrene når barnet oppholder seg i en annen stat.

I fjerde ledd fremgår at det kan treffes vedtak om hjelpetiltak etter kapittel 3, vedtak om akuttiltak etter kapittel 4 og vedtak om frivillig opphold i atferdsinstitusjon etter § 6-1, samt vedtak om plassering på institusjon etter § 6-6 når det er fare for menneskehandel. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

I femte ledd presiseres det at loven gjelder med de begrensningene som følger av folkeretten. Forslaget omfatter alle Norges folkerettslige forpliktelser, blant annet Wienkonvensjonen om konsulært samkvem av 1963 og Wienkonvensjonen om diplomatisk samkvem av 1961. Det vises også til Haagkonvensjonen 1996 om jurisdiksjon, lovvalg, anerkjennelse, fullbyrdelse og samarbeid vedrørende foreldremyndighet og tiltak for beskyttelse av barn beskyttelse av barn, jf. lov om Haagkonvensjonen 1996. Se nærmere omtale av disse forpliktelser i kapittel 7.7.4.

I sjette ledd videreføres at Kongen kan gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

Til § 1-3 Barnets beste

Det innføres en ny overordnet bestemmelse om barnets beste for å tydeliggjøre at dette er lovens mest sentrale hensyn og førende prinsipp. Bestemmelsen erstatter gjeldende § 4-1. Det inntas i første punktum at ved alle handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Formuleringen er lik som i Grunnloven § 104 annet ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 3 nr. 1. At barnets beste er et «grunnleggende hensyn» innebærer at barnets beste er et overordnet hensyn som ikke skal vurderes på lik linje med alle andre relevante hensyn. Hvilken vekt barnets beste skal gis når det står i konflikt med andre hensyn, må vurderes ut fra hvor sterkt berørt barnet er og hvor alvorlig beslutningen er for barnet. I barnevernssaker, når handlinger og avgjørelser direkte gjelder barn, skal barnets interesser veie særlig tungt.

Bestemmelsen understreker at hensynet til barnets beste ikke bare har betydning i avgjørelser om tiltak, men i alt av barnevernets arbeid. Det innebærer at hensynet til barnets beste skal være et grunnleggende hensyn blant annet ved gjennomføring av undersøkelser og samvær, utarbeidelse av planer og annen oppfølging av barn og foreldre etter loven. Hensynet til barnets beste skal også være grunnleggende for overordnede prioriteringer og organisatoriske avgjørelser i barnevernet. Bestemmelsen vil også stille krav til saksbehandlingen. Det må foretas en forsvarlig utredning av aktuelle og mulige konsekvenser for barnet på alle stadier av en sak. Videre må det foreligge visse prosessuelle garantier for å kunne ivareta hensynet til barnet beste. Bestemmelsen gjelder for alle myndigheter som har oppgaver etter loven og private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige.

For å vedta et tiltak etter loven, må vilkårene som fremgår av de ulike tiltaksbestemmelsene være oppfylt. I tillegg følger det av denne bestemmelsens annet punktum at tiltaket skal være til barnets beste. Tiltaket må etter en samlet vurdering være bedre for barnet enn alternativet om ikke å iverksette tiltaket. Videre innebærer bestemmelsen at barnevernstiltak bare kan vedtas for å ivareta barnets interesser, ikke for å ivareta andre interesser, for eksempel av hensyn til samfunnsvern. Dette er innfortolket i gjeldende barnevernlov § 4-1 og videreføres i ny lov.

Tvangsvedtak etter barnevernsloven er inngrep i både barn og foreldres familieliv etter blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Dette innebærer at tiltaket må være nødvendig, herunder forholdsmessig, overfor både barn og foreldre ut fra en konkret vurdering i den enkelte sak. Det følger av minste inngreps prinsipp, jf. § 1-5 og EMK artikkel 8 nr. 2 at det skal foretas en avveining mellom barn og foreldres motstridende interesser for å avgjøre om tvangstiltak er nødvendig og forholdsmessig. Hensynet til barnet skal imidlertid gå foran hensynet til foreldrene når barnevernstjenesten eller nemnda etter en konkret og grundig vurdering konkluderer med at vilkårene for tiltaket er oppfylt og tiltaket etter en samlet vurdering er nødvendig for å ivareta barnets beste. Det er innfortolket i gjeldende barnevernlov § 4-1 og videreføres i ny lov.

Bestemmelsen innebærer også at det er et vilkår at det konkrete tiltaket, for eksempel det konkrete hjelpetiltaket, institusjonen eller fosterhjemmet, er til barnets beste. Barnevernet skal velge et tiltak som er tilpasset barnets særlige behov og som kan forventes å ha ønsket effekt. Dette innebærer at tiltaket må anses som egnet til å ivareta det enkelte barns individuelle behov på en forsvarlig måte. Innenfor disse rammene har barnevernet et handlingsrom til å velge tiltak til det enkelte barn som samtidig gir god ressursutnyttelse.

I tredje punktum inntas at hva som er til barnets beste, må avgjøres etter en konkret vurdering av det enkelte barns behov. Det må foretas en helhetsvurdering ut fra omstendighetene i den enkelte sak. Barnevernstjenesten og andre beslutningstakere etter barnevernsloven må ha tilstrekkelig kunnskap om barnet og familiens situasjon for å vurdere hva som er til barnets beste i den enkelte sak. Hvor grundige vurderinger som skal foretas vil avhenge av hvor stor innvirkning den aktuelle handling eller avgjørelse har for barnet.

Det vises til at momenter som er fremhevet av FNs barnekomité, i Prop. 106 L (2012–2013) og i NOU 2016: 16 Ny barnevernslov, er relevante i en barnets beste-vurdering. Dette omfatter blant annet barns medvirkning, barns identitet, herunder barns etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, barns behov for omsorg, beskyttelse og trygghet og barns behov for å bevare familiemiljø og opprettholde viktige relasjoner. Se kapittel 7.1.4.4 i proposisjonen. Det å gi barnet stabil og god voksenkontakt og kontinuitet i omsorgen er fortsatt et viktig moment i alle saker som omhandler å flytte et barn ut av sin omsorgsbase og etterfølgende avgjørelser, selv om det ikke lenger er fremhevet i bestemmelsen.

Urfolk og nasjonale minoriteter har et særskilt vern som må vektlegges i barnets beste-vurderingen. Samer har etter menneskerettslige forpliktelser et særskilt vern, og staten er forpliktet til å legge forholdene til rette for at den samiske folkegruppen kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv, jf. Grunnloven § 108. Se også § 1-8 og merknad til denne bestemmelsen.

Til § 1-4 Barnets rett til medvirkning

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-6 om barnets rett til medvirkning i barnevernssaker. I § 14-13 er høring av barn i nemnda særskilt regulert.

I første leddførste punktum videreføres at et barn som er i stand til å danne seg egne meninger, har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter denne loven. Ordlyden «meninger» erstatter «synspunkter» i gjeldende § 1-6, uten at det innebærer en realitetsendring. Barnet har en selvstendig og ubetinget rett, men ikke en plikt til å medvirke. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og har rett til fritt å gi uttrykk for sine meninger. Dette er slått fast i første ledd annet punktum. Videre skal barnet bli lyttet til og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Dette slås fast i første ledd tredje punktum. Barns rett til medvirkning gjelder i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet, ikke bare når det tas rettslige eller administrative avgjørelser. Ved medvirkning skal barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn hensyntas, se § 1-8. Samiske barn har, som urfolk, særskilte rettigheter gjennom nasjonal lovgivning og internasjonale konvensjoner, som skal ivaretas.

Det nærmere innholdet i bestemmelsen er beskrevet i Prop. 169 L (2016–2017) kapittel 6. Gjeldende § 6-3 første ledd om barns uttalerett før det tas avgjørelser videreføres ikke.

I annet ledd videreføres at et barn som barnevernet har overtatt omsorgen for, kan gis anledning til å ha med seg en person barnet har særlig tillit til i møter med barnevernet. Det nærmere innholdet i bestemmelsen er beskrevet i Prop. 106 L (2012–2013) kapittel 18.

I tredje ledd gis departementet hjemmel til å gi forskrift om medvirkning og om tillitspersonens oppgaver og funksjon.

Til § 1-5 Barns rett til omsorg og rett til familieliv

Bestemmelsen er ny og i første ledd slås det fast at barn har rett til omsorg og beskyttelse, fortrinnsvis i egen familie. Bestemmelsen gir uttrykk for både barns rett til omsorg og beskyttelse og retten til familieliv. Bestemmelsen innebærer en synliggjøring av bestemmelser som allerede følger av Grunnloven og internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av, og vil derfor ikke ha et selvstendig rettslig innhold. Bestemmelsen er imidlertid overordnet og kan være en rettesnor for barnevernet i deres saksbehandling og vurdering av tiltak.

Bestemmelsen gir uttrykk for utgangspunktet om at barn skal vokse opp i egen familie, og at hjelp primært skal gis i hjemmet. I noen saker vil det likevel være behov for større inngrep i familielivet. Barnevernets arbeid skal bygge både på retten til familieliv og barns rett til omsorg og beskyttelse, og barnevernets tiltak skal være til barnets beste, se § 1-3.

I bestemmelsens annet ledd fremgår at barnevernets tiltak ikke skal være mer inngripende enn nødvendig. Bestemmelsen er en overordnet bestemmelse som synliggjør minste inngreps prinsipp, som barnevernsloven bygger på. Bestemmelsen gjenspeiler også nødvendighetskravet som følger av EMK artikkel 8 nr. 2 ved inngrep i familielivet. Bestemmelsen har betydning for barnevernets arbeid på systemnivå, herunder hvordan barnevernstjenesten organiserer arbeidet og styrker kompetanse på forebyggende arbeid. Samtidig har bestemmelsen et selvstendig rettslig innhold i enkeltsaker, ved at det er et vilkår for tvangstiltak.

Til § 1-6 Barns rett til nødvendige barnevernstiltak

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 1-5 om barns rett til nødvendige barnevernstiltak, med enkelte mindre språklige endringer. Det nærmere innholdet i bestemmelsen er beskrevet i Prop. 169 L (2016–2017) kapittel 5.

Til § 1-7 Krav om forsvarlighet

Bestemmelsen viderefører forsvarlighetskravet i gjeldende barnevernlov. For å tydeliggjøre at forsvarlighetskravet gjelder på alle stadier av en sak, inntas det i loven at i tillegg til at tjenester og tiltak skal være forsvarlige, skal også saksbehandlingen være forsvarlig. Dette innebærer en presisering av gjeldende rett, og er ingen realitetsendring. Det nærmere innholdet i forsvarlighetskravet er beskrevet i Prop. 106 L (2012–2013) kapittel 17.

Til § 1-8 Barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn

Bestemmelsen er ny og tydeliggjør barnevernets ansvar for å innhente informasjon om barnets bakgrunn og vurdere konkret hvordan barnets bakgrunn skal vektlegges og hensyntas på ulike stadier i en barnevernssak.

Bestemmelsens første punktum understreker at barnevernet i sitt arbeid skal ta hensyn til barnets etniske, kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn. Formålet med bestemmelsen er å bidra til bedre faglig arbeid, grundigere vurderinger og riktigere avgjørelser til barnets beste. Bestemmelsen er ikke ment å utlede nye rettigheter for barnet. Bestemmelsen bygger på formuleringer i FNs barnekonvensjon artikkel 20 nr. 3 som er inntatt i dagens § 4-15 og videreført i lovens § 5-3. Bestemmelsen reflekterer også forpliktelsene som følger av FNs barnekonvensjon artikkel 30.

Kunnskap og kompetanse om barnet og familiens bakgrunn er en forutsetning for godt barnevernsfaglig arbeid og forsvarlig saksbehandling. I barnevernssaker i Norge som involverer utenlandske borgere, kan utenlandske ambassader og konsulater gi konsulær bistand til sine borgere. Utenlandske utenriksstasjoners bistand og støtte til foreldre og barn i barnevernssaker kan være verdifull for å opplyse om barns kulturelle, språklige og religiøse bakgrunn.

Bestemmelsen gir ikke nærmere føringer for hvordan barnets bakgrunn skal hensyntas eller hvilke tiltak som skal settes inn. Dette må vurderes konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak. Departementet understreker at bestemmelsen ikke innebærer at det skal legges en annen standard til grunn for vurderinger av barns behov eller av kriterier for god omsorg eller gode oppvekstvilkår.

Bestemmelsen gjelder for all saksbehandling, handlinger og avgjørelser i barnevernet, ikke bare ved valg av fosterhjem og institusjon slik det fremgår av gjeldende lov. Videre fremgår at bestemmelsen gjelder i alle faser av en barnevernssak. At bestemmelsen gjelder i alle faser av saken, gjelder for en rekke andre bestemmelser i loven. I overenstemmelse med ønske fra Sametinget fremheves det likevel særskilt her for å understreke betydningen for ivaretakelsen av samiske barn. Det skal således tas hensyn til barnets bakgrunn både i en undersøkelse, i valg av hjelpetiltak og i valg av tiltak utenfor hjemmet, ved opphold i institusjon eller fosterhjem, samt i barnevernets oppfølgingsarbeid. Det vises for øvrig til lovens § 1-9 om samarbeid med barn, familie og nettverk.

Bestemmelsens annet punktum fremhever samiske barns språklige og kulturelle rettigheter som urfolk. Barnevernet må samarbeide med andre myndigheter om oppfølgingen av barn, og bidra til at samiske barns språklige og kulturelle rettigheter ivaretas også av andre myndigheter når barnet er under barnevernets omsorg. Samiske barn har særskilte rettigheter til å leve i pakt med sin kultur og bruke sitt eget språk sammen med andre medlemmer av sin gruppe, jf. FNs barnekonvensjon artikkel 30. Rettigheten må likevel tolkes i lys av andre bestemmelser i barnekonvensjonen, herunder hensynet til barnets beste som følger av artikkel 3.

Til § 1-9 Samarbeid med barn, familie og nettverk

Bestemmelsens første ledd viderefører gjeldende § 1-7 om at barnevernet så langt som mulig skal samarbeide med både barn og foreldre og skal behandle dem med respekt. Det nærmere innholdet i bestemmelsen er beskrevet i Prop. 169 L (2016–2017) kapittel 7.

Bestemmelsens annet ledd er nytt og lovfester at barnevernet skal legge til rette for at barnets familie og nettverk involveres. Familie og nettverk vil i mange tilfeller kunne representere viktige ressurser for barnet og foreldrene, og formålet med bestemmelsen er å bidra til at disse ressursene blir brukt til barnets beste. Bestemmelsen innebærer ingen plikt til å involvere familie og nettverk. Formuleringen «skal legge til rette for», må forstås fleksibelt ut fra omstendighetene i den enkelte sak. I noen saker vil dette handle om en enkel kartlegging av hva slags nettverk barnet og foreldrene har, og deres holdning til at nettverket involveres. Ofte vil det være nødvendig med en viss prosess for å undersøke forutsetningene for videre involvering. Barnets beste vil være et grunnleggende hensyn i vurderingen av i hvilken utstrekning familie og nettverk skal involveres, jf. § 1-3, og barnets og foreldrenes synspunkter er helt sentrale. I noen tilfeller vil det være hensiktsmessig med omfattende involvering, for eksempel ved bruk av metoder som familieråd. Partenes samtykke er en forutsetning dersom slike prosesser igangsettes.

Bestemmelsen gjelder i alle faser av en barnevernssak. Behovet for nettverksinvolvering kan endres ut fra hvilken fase saken er i. Det bør derfor foretas vurderinger av spørsmålet i ulike deler av saken.

Barnets familie inkluderer også barnets slekt. Storfamilie og utvidet slektskap er viktig for mange barn. Hvem som omfattes av barnets familie og nettverk må vurderes konkret i den enkelte sak. Storfamilie og utvidet slektskap står sterkt blant annet i de samiske samfunn. I samiske samfunn og i samiske språk har man en utvidet forståelse av nær familie og slektskap. Besteforeldre, gudforeldre og gaibmi (den som barnet er oppkalt etter) er ofte viktige personer for barnet som kan ha en aktiv rolle i barnets liv.

Til § 1-10 Tidlig innsats

Bestemmelsen viderefører prinsippet om tidlig innsats som i dag kommer direkte til uttrykk i § 3-1 annet ledd i gjeldende barnevernlov, og som også er forankret i dagens formålsbestemmelse og følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste. Plikten til tidlig innsats gir uttrykk for at det er avgjørende for barnet at tiltak tilpasset det enkelte barns behov, iverksettes så tidlig som mulig når omsorgssvikt og atferdsproblemer oppstår. Barnevernstjenestens plikt til tidlig innsats understreker betydningen av å iverksette undersøkelser som er tilstrekkelige til å avdekke omsorgssvikt på et tidlig stadium av saken. Dette gjelder ikke minst for de yngste barna. Videre understreker prinsippet viktigheten av at tiltak som iverksettes skal være egnet til å ivareta barnets behov. Dette innebærer i noen tilfeller at det er nødvendig å tidlig iverksette et inngripende tiltak. Plikten inntrer når barnevernstjenesten har informasjon om bekymring knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd. Departementet understreker at tidlig innsats også innebærer å legge til rette for et godt samarbeid med både andre instanser, barnet og foreldrene så tidlig som mulig i saken.

Kapittel 2 Bekymringsmelding og undersøkelse

Til § 2-1 Barnevernstjenestens gjennomgang av bekymringsmeldinger

Første ledd første og annet punktum tilsvarer dagens § 4-2 første ledd. Ordlyden «melding» er erstattet med «bekymringsmelding», uten at det innebærer noen realitetsendring. Det er presisert at fristen for når en melding skal gjennomgås regnes fra når den er mottatt.

Første ledd tredje punktum er nytt, og presiserer at barnevernstjenesten skal vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging. Dette er en lovfesting av gjeldende rett, og medfører derfor ikke realitetsendring. Noen barn er i en situasjon hvor det er behov for at barnevernstjenesten følger opp umiddelbart. Barnevernstjenesten må derfor alltid vurdere om en bekymringsmelding krever umiddelbar oppfølging. Det er viktig at barnevernstjenesten ved gjennomgang av innkomne bekymringsmeldinger sørger for å fange opp de tilfellene som kan kreve slik oppfølging. Bestemmelsen innebærer ikke at terskelen for akuttvedtak senkes.

Annet ledd tilsvarer dagens § 4-2 annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 2-2 Barnevernstjenestens rett og plikt til å gjennomføre undersøkelser

Første ledd tilsvarer deler av dagens § 4-3 første ledd og viderefører vilkårene for barnevernstjenestens rett og plikt til å foreta en undersøkelse.

Annet ledd gjelder fristen for å gjennomføre en undersøkelse og viderefører fristene i dagens § 4-3 første ledd og § 6-9 første ledd, med enkelte språklige endringer og presiseringer. Første punktum viderefører dagens frist på tre måneder. Etter dagens § 6-9 regnes fristen fra etter at det ble konkludert med at meldingen skal følges opp med undersøkelse. Fristen for når en melding skal være konkludert er senest innen én uke, og fristen for når undersøkelsen skal være avsluttet er dermed inntil 3 måneder og 1 uke etter at meldingen ble mottatt. Dette utgangspunktet for tre-månedersfristen er nå presisert i lovbestemmelsen, ved at det står at undersøkelsen skal være avsluttet senest innen tre måneder etter at fristen på en uke i § 2-1 første ledd er utløpt. I tilfeller der undersøkelsen ikke bygger på en bekymringsmelding, regnes fristen fra det tidspunktet når undersøkelsen startet. Annet punktum viderefører regelen i dagens § 6-9 første ledd annet punktum, om at undersøkelsestiden i særlige tilfeller kan utvides til inntil seks måneder totalt.

Barnevernstjenesten skal allerede ved oppstarten av undersøkelsen tilstrebe å samarbeide med barnet og foreldrene og behandle dem med respekt. Det vises til § 1-9.

Tredje ledd første punktum er nytt, og lovfester et krav om at barnevernstjenesten skal undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og behov. Dette er en lovfesting av gjeldende rett. Den enkelte barnevernstjeneste må tilpasse hver undersøkelse til de faktiske forhold og bekymringstema i den enkelte sak. En undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon vil vanligvis omfatte momenter som barnets hjemmeforhold, atferd og emosjonelle behov, helse og utvikling, forhold i barnehage eller skole, fritidsaktiviteter og andre forhold av betydning. Bestemmelsen må videre ses i sammenheng med lovens § 13-4 der det fremgår at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter etter nærmere vilkår kan pålegge andre offentlige myndigheter og yrkesutøvere å gi taushetsbelagte opplysninger. Bestemmelsen åpner blant annet for at barnevernstjenesten i en undersøkelse innhenter opplysninger om barnets helse for eksempel fra barnets fastlege og spesialisthelsetjenesten.

Barnets rett til medvirkning skal ivaretas, jf. § 1-4. Det vises for øvrig til § 12-6 tredje ledd, der det fremgår at partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse.

Hvis barnet har foreldre som ikke bor sammen, vil en undersøkelse av barnets helhetlige omsorgssituasjon som regel omfatte både hjemmet der barnet bor fast og samværshjemmet. Hvor omfattende undersøkelser som gjennomføres i samværshjemmet, må blant annet ses i sammenheng med omfanget av samværet, hva bekymringen gjelder og annen informasjon som kommer frem i forbindelse med undersøkelsen. Barnets helhetlige omsorgssituasjon kan også omfatte andre enn foreldre hvis barnet har andre primære omsorgspersoner enn foreldrene. Hvis for eksempel barnet delvis bor hos besteforeldre, må barnevernstjenesten som regel også undersøke forholdene i deres hjem.

Tredje leddannet punktum er nytt, og fastslår at undersøkelsen skal gjennomføres systematisk og grundig nok til å kunne avgjøre om det er nødvendig å iverksette tiltak etter loven. Barnevernstjenesten må vurdere konkret hva som er grundig nok. Omfanget av undersøkelsen må stå i forhold til bekymringstemaets omfang og alvor i den enkelte saken. Jo mer komplekst og omfattende problemet antas å være, jo mer nødvendig er det med en grundig og omfattende undersøkelse. Det følger samtidig av det minste inngreps prinsipp at i tilfeller der bekymringstemaet anses å være mindre alvorlig, må også undersøkelsen være mindre omfattende. Barnevernstjenesten må helt frem til undersøkelsen avsluttes, vurdere hvilke undersøkelsesskritt som er nødvendige i den enkelte saken. Det vises for øvrig til § 12-5 om krav til begrunnelse av vedtak.

Tredje leddtredje punktum erstatter dagens § 4-3 annet ledd, og er språklig og innholdsmessig forenklet. Ordlyden «så skånsom som mulig» er ment å fange opp at undersøkelsen minst mulig skader noen den berører, at undersøkelsen ikke gjøres mer omfattende enn formålet tilsier og at kunnskap om undersøkelsen ikke spres unødig, slik dagens § 4-3 annet ledd omtaler. Endringen er ikke ment å medføre realitetsendringer i hvordan en undersøkelse skal gjennomføres.

Tredje ledd fjerde punktum er nytt og lovfester at barnevernstjenesten skal lage en plan for undersøkelsen. Det følger av krav til forsvarlig saksbehandling at barnevernstjenesten skal arbeide planmessig med undersøkelsen slik at relevante opplysninger blir klarlagt og vurdert. Dette forutsetter at barnevernstjenesten utarbeider en plan for arbeidet, som et verktøy for å sørge for at relevante forhold undersøkes og aktuelle personer og offentlige instanser involveres. Nærmere retningslinjer for innholdet i slike planer bør utarbeides som faglige anbefalinger, og digitale saksbehandlingsverktøy vil også kunne være til hjelp ved utarbeidelse av planer i det enkelte tilfellet. Det vises for øvrig til § 12-4 om barnevernets journalplikt.

Fjerde leddførste punktum tilsvarer dagens § 4-3 fjerde ledd første punktum. Nærmere regler om bruk av sakkyndige fremgår i §§ 12-7 og 12-8. Fjerde ledd annet punktum er nytt og henviser til at barnevernstjenesten som ledd i undersøkelsen kan benytte seg av Bufetats tilbud om utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år. Rammene for Bufetats tilbud fremgår av § 16-3 fjerde ledd bokstav a, som viderefører § 2-3 nytt tredje ledd bokstav a fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Bufetats tilbud omfatter døgnbaserte utredninger i senter for foreldre og barn, hjemmebaserte utredninger og polikliniske utredninger. Det er Bufetat som avgjør om og eventuelt hvilken type utredning som skal tilbys. Det vises til nærmere omtale i Prop. 73 L (2016–2017). Dersom barnevernstjenesten vil benytte Bufetats tilbud om døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn, må barnevernstjenesten fatte vedtak om dette, se § 2-3 og merknad til denne.

Femte ledd første punktum tilsvarer dagens 4-3 tredje ledd, med enkelte språklige endringer. Det vises for øvrig til lovens § 12-10 om politibistand.

Femte ledd annet punktum tilsvarer dagens § 4-3 femte ledd første punktum, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen gir barnevernstjenesten og sakkyndige rett til å samtale med barnet alene, selv om foreldrene motsetter seg det. Det er presisert at retten til å kreve samtale med barnet i enerom, gjelder «overfor foreldrene». Dette innebærer at retten ikke gjelder overfor barnet. Slike samtaler kan bare gjennomføres dersom barnet ønsker det, jf. § 1-4. Barnet har ingen plikt til å snakke med barnevernstjenesten eller sakkyndige. Bestemmelsen bør brukes med varsomhet.

I femte ledd tredje punktum er det gjort enkelte endringer sammenlignet med dagens § 4-3 femte ledd annet punktum. I bestemmelsen presiseres at barnevernstjenestens leder kan vedta at barnet skal bringes til sykehus eller annet sted for kortvarig medisinsk undersøkelse. Det er nytt at det er barnevernstjenestens leder som skal vedta dette. Videre kan barnevernstjenesten selv bringe barnet til sykehus. Vedtaket kan påklages til statsforvalteren, etter den ordinære bestemmelsen om klage på enkeltvedtak i § 12-9. Vedtaket kan likevel gjennomføres før saken er påklaget eller behandlet av statsforvalteren. Det vises for øvrig til § 12-10 om at barneverntjenestens leder kan kreve politibistand blant annet ved gjennomføring av en undersøkelse etter § 2-2. Det presiseres nå også i lovteksten at bestemmelsen bare åpner for «kortvarig» undersøkelse. Det følger i dag av forarbeidene.

Sjette ledd tilsvarer § 4-3 nytt syvende ledd fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform).1 Bestemmelsen gjelder Bufetats utredninger av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år, jf. § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Sjette ledd fastslår at bestemmelsene i § 2-2 femte ledd første og annet punktum også gjelder slike utredninger. Sjette ledd vil bare ha praktisk betydning for hjemmebaserte og polikliniske utredninger. Departementet legger til grunn at femte ledd første punktum bør være forbeholdt offentlige myndigheter som barnevernstjenesten eller Bufetat. Ved bruk av sakkyndige må besøket i hjemmet foretas sammen med barnevernstjenesten, dersom foreldrene motsetter seg besøket.

Til § 2-3 Utredning i senter for foreldre og barn

Bestemmelsen er ny og gir hjemmel til å vedta utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år som døgnbasert opphold i senter for foreldre og barn. Døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn er et inngripende tiltak som krever lovhjemmel, også ved samtykke.

Første ledd gjelder ved samtykke til utredning av barnets omsorgssituasjon gjennom døgnopphold i senter for foreldre og barn. Bufetat kan tilby slik utredning til barnevernstjenesten i samsvar med § 16-3 fjerde ledd bokstav a. Det er Bufetat som avgjør om utredning tilbys. Dersom omsorgssituasjonen til et barn skal utredes i et senter for foreldre og barn, må barnevernstjenesten fatte vedtak om dette. Det må foreligge samtykke fra foreldre som skal utredes i senter for foreldre og barn. Det skal ikke innhentes samtykke fra foreldre som ikke skal omfattes av utredningen. Vilkåret for slik utredning er at den må være nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse av barn i alderen 0 til 6 år er oppfylt. Dette innebærer at det må være reell tvil om hvorvidt vilkårene for omsorgsovertakelse er til stede. Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtaket at Bufetat tilbyr slik utredning. Barnevernstjenesten bør derfor ikke fatte vedtak før det er avklart om Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn i saken.

Annet ledd første punktum gir hjemmel til å pålegge utredning i senter for foreldre og barn hvis foreldrene ikke samtykker. Også i slike tilfeller er vilkåret at det er nødvendig for å avklare om vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Å pålegge foreldre en døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn mot deres vilje, er mer inngripende enn hvis foreldrene samtykker. Dette må vektlegges i nødvendighetsvurderingen. Forholdsmessighetskravet innebærer at det bare kan settes i verk tiltak dersom slik utredning anses som et rimelig og hensiktsmessig tiltak i den enkelte sak, og det ikke kan benyttes mindre inngripende tiltak. Det må derfor foretas en grundig vurdering av om pålagt utredning i senter for foreldre og barn er egnet i det enkelte tilfellet. Det vises til §§ 14-3 og 14-16 hva gjelder saksbehandlingen i barneverns- og helsenemnda. Det er en forutsetning for gjennomføringen av vedtaket at Bufetat tilbyr slik utredning. Barnevernstjenesten bør derfor ha avklart om Bufetat tilbyr døgnbasert utredning i senter for foreldre og barn til familien før nemnda avgjør saken.

Annet ledd annet punktum setter en begrensning på tre måneder for et slikt pålegg. Pålegget kan ha kortere varighet. Varigheten av pålegget i den enkelte sak må ses i sammenheng med hvordan Bufetats tilbud er formulert.

Til § 2-4 Oppfølging av gravid rusmiddelavhengig etter melding fra kommunen

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-2 a, med enkelte språklige endringer. Det er presisert at det gjelder tilfeller der kommunen gir melding om at en gravid rusmiddelavhengig «uten eget samtykke er tatt inn på institusjon». I dagens bestemmelse står det bare «tilbakeholdelse av gravid rusmiddelavhengig». Endringen er gjort av pedagogiske hensyn, og medfører ingen realitetsendring. Videre er dagens formulering «råd og veiledning» tatt ut. Dette følger av at råd og veiledning er å anse som et hjelpetiltak, se nærmere omtale i kapittel 9.1. Formuleringen er dermed overflødig.

Til § 2-5 Avslutning av undersøkelser

Første ledd tilsvarer i hovedsak dagens § 6-9 annet ledd, med enkelte redaksjonelle endringer og tilføyelser. Det følger av forsvarlighetskravet og hensynet til barnets beste at barnevernstjenesten ved avslutningen av undersøkelsen foretar en faglig oppsummerende vurdering av om undersøkelsen gir grunnlag for å iverksette tiltak eller om undersøkelsen skal henlegges. Formuleringen i første ledd om at undersøkelsen er avsluttet når barnevernstjenesten har foretatt en samlet vurdering av saken, er ment å fremheve dette. Det vises for øvrig til den foreslåtte bestemmelsen om journalplikt i § 12-4.

Bokstav b er ny og henviser til tredje ledd som gir hjemmel til å henlegge saken med beslutning om mulighet for ny undersøkelse.

Annet ledd tilsvarer dagens § 4-3 siste ledd, med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd er nytt, og lovfester dagens praksis som gjerne omtales som «henleggelse med bekymring» og gjelder en planlagt etterfølgende undersøkelse. Det følger av første punktum at barnevernstjenesten ved avslutningen av undersøkelsen kan fastsette i henleggelsesvedtaket at ny undersøkelse kan gjennomføres innen seks måneder. Adgangen gjelder bare hvis barnevernstjenesten har konkludert med å anbefale hjelpetiltak, men foreldrene ikke samtykker til dette. Kravet om at foreldrene ikke har samtykket til hjelpetiltak, skal forstås slik at det også omfatter situasjoner der foreldrene umiddelbart trekker samtykket eller ikke bidrar til å gjennomføre tiltaket. Hjemmelen kommer til anvendelse i tilfeller der barnevernstjenesten på henleggelsestidspunktet fortsatt har en bekymring for barnet, men der bekymringen ikke er så alvorlig at det er grunnlag for å fremme sak for barneverns- og helsenemnda om å pålegge hjelpetiltak eller omsorgsovertakelse. Henvisningen til § 2-2 innebærer at det også på det nye undersøkelsestidspunktet må være rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for å iverksette tiltak etter loven. Barnevernstjenesten kan åpne den planlagte undersøkelsen inntil seks måneder etter at undersøkelsessaken ble henlagt. Den ytre fristen er satt av hensyn til forutberegnelighet for familien.

I henhold til tredje ledd annet punktum skal foreldrene informeres om at barnevernstjenesten har fastsatt i henleggelsesvedtaket at ny undersøkelse vil bli vurdert innen seks måneder etter henleggelsen. Foreldrene skal informeres dersom ny undersøkelse åpnes.

Bestemmelsen i tredje ledd er ikke til hinder for at det åpnes ny undersøkelse dersom det fremkommer nye opplysninger, oppdages feil eller barnevernstjenesten av andre grunner kommer til at det er «rimelig grunn til å anta at det foreligger forhold som kan gi grunnlag for tiltak etter loven». Dette gjelder selv om det er kort tid siden undersøkelsen ble henlagt. I slike tilfeller må barnevernstjenesten på vanlig måte vurdere om det er grunnlag for å åpne ny undersøkelsessak etter § 2-2.

Kapittel 3 Hjelpetiltak

Til § 3-1 Frivillig hjelpetiltak

Bestemmelsen viderefører i stor grad gjeldende rett, og erstatter dagens § 4-4 første og annet ledd, med noen materielle og språklige endringer.

Første ledd første punktum viderefører dagens vilkår for hjelpetiltak i gjeldende lov § 4-4 annet ledd, med enkelte språklige endringer. Vilkårene er skjønnsmessige, og hva som er et særlig behov forutsetter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. For at barnevernstjenesten skal ha plikt til å iverksette hjelpetiltak, stilles det krav om at hjelpebehovet må ha et visst omfang. At barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet må være større enn det som er vanlig for de fleste andre barn. Årsakene til hjelpebehovet må videre være knyttet til barnets omsorgssituasjon eller atferd. Dette er en språklig presisering av innholdet i dagens vilkår i samsvar med barnevernstjenestens ansvarsområde, jf. § 15-3 annet ledd.

Første ledd annet punktum stiller krav om at hjelpetiltak skal være egnet til å møte barnets og foreldrenes behov. Formuleringen er ny, men innebærer ingen materiell endring. Endringene er ment å bevisstgjøre barnevernstjenesten om at hjelpetiltaket som iverksettes må møte barnets behov og bekymringstemaet i den enkelte sak, enten dette gjelder forhold ved barnets omsorgssituasjon eller barnets adferd. Kravet om at hjelpetiltak skal være egnet kan utledes av kravet til forsvarlighet og hensynet til barnets beste. Dette omfatter både barnevernstjenestens vurdering av hva slags hjelp det er behov for, og hvilke tiltak som settes i verk. I annet punktum, videreføres også formuleringen i dagens formålsbestemmelse i § 4-4 første ledd annet punktum med enkelte endringer. Med ordlyden «bidra til positiv endring» menes at det ved valg av hjelpetiltak skal legges vekt på virkningen av hjelpetiltaket og muligheten for å forebygge behov for mer inngripende tiltak. Utgangspunktet for vurderingen er om barnets omsorgssituasjon eller atferd vil bli bedre enn den ville vært uten hjelpetiltak. Hvilke tiltak som kan anses å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, må bygge på en konkret vurdering i den enkelte saken. Alle typer hjelpetiltak kan være relevante, både veiledningstiltak for å styrke foreldres omsorgsevne (omsorgsendrende tiltak), tiltak som avlaster familier som opplever store belastninger i hverdagen (kompenserende tiltak), og kontrolltiltak som tilsyn.

Annet ledd første punktum gir hjemmel for departementet til å gi forskrift om krav til kvalitet i hjelpetiltak. Bestemmelsen er ny. En slik forskrift vil operasjonalisere krav til kvalitet i samsvar med hensynet til barnets beste og forsvarlighetskravet. Forskriftshjemmelen vil også omfatte botiltak som barnevernet tilbyr som hjelpetiltak etter barnevernsloven, for eksempel hybeltiltak eller bofellesskap. Krav til kvalitet i botiltak vil både kunne omfatte materielle krav og krav om oppfølging i tiltaket. Annet ledd annet punktum gir en utvidet forskriftshjemmel for botiltak. Hjemmelen åpner for å stille krav i forskrift om at barnevernstjenesten som ledd i sin oppfølging av hjelpetiltaket, skal besøke ungdom i botiltak, jf. § 8-1 og § 8-5.

Til § 3-2 Fosterhjem og barnevernsinstitusjon som frivillig hjelpetiltak

Bestemmelsen viderefører dagens barnevernlov § 4-4 sjette ledd, med noen språklige endringer.

Fjerde punktum er ny. Henvisningen til § 5-3 tredje ledd er ikke ment å endre gjeldende rett, men å tydeliggjøre viktige hensyn ved valg av plasseringssted. Bestemmelsen angir at det ved valg av plasseringssted blant annet skal legges vekt på barnets meninger, barnets identitet og behov for omsorg i et stabilt miljø, behovet for kontinuitet i barnets oppdragelse og barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn. Varighet av plasseringen, kontakt med foreldre, søsken og andre personer som barnet har nær tilknytning til må også inngå i vurderingen av valg av plasseringssted.

Til § 3-3 Frivillig opphold i fosterhjem eller barnevernsinstitusjon i en annen stat enn der barnet har sitt vanlige bosted

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett i dagens § 4-4 a med enkelte språklige endringer. Det vises til Prop. 102 LS (2014–2015) for nærmere beskrivelser av innholdet i bestemmelsen. Det er tatt ut av bestemmelsens første ledd bokstav c at barnets mening skal fremkomme av sakens dokumenter. Krav om dokumentasjon av barnets mening er regulert i § 12-5.

Til § 3-4 Pålegg om hjelpetiltak

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-4 tredje og fjerde ledd, med enkelte språklige, redaksjonelle og materielle endringer. Annet og tredje ledd er nytt.

Første ledd viderefører i hovedsak dagens § 4-4 tredje ledd med enkelte språklige og redaksjonelle endringer. Begrepet «beskyttelse» erstatter dagens «andre grunner» og er inntatt for å harmonisere bestemmelsen med formålsbestemmelsen i § 1-1. Det er videre presisert at vilkårene for hjelpetiltak etter § 3-1 første ledd må være til stede, noe som legges til grunn i gjeldende rett. Dette innebærer at både bestemmelsens første og annet punktum omfattes. Vilkåret i § 3-4 første ledd om at det er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg eller beskyttelse, er en videreføring av gjeldende rett. At hjelpetiltakene som kan pålegges etter disse vilkårene er listet opp, innebærer kun en redaksjonell endring.

Første ledd bokstav a viderefører dagens § 4-4 tredje ledd, men slik at bestemmelsen ikke omfatter hjelpetiltak i senter for foreldre og barn, som reguleres av annet ledd. For å få frem at bestemmelsen ikke lenger omfatter omsorgsendrende hjelpetiltak i senter for foreldre og barn, er formuleringen «i hjemmet» tatt inn. Med «hjemmet» menes her hjemmet til foreldrene som pålegget er rettet mot, se tredje ledd. Med omsorgsendrende hjelpetiltak menes hjelpetiltak i hjemmet som styrker foreldrenes omsorgsevner. Bokstav b tilsvarer dagens § 4-4 tredje ledd første punktum som nevner ulike former for kompenserende tiltak. Bokstav c tilsvarer dagens § 4-4 tredje ledd annet punktum om kontrolltiltak. Dagens begrep «urinprøver» er endret til «rusmiddelprøve av biologisk materiale», som er en begrepsmessig oppdatering. Første ledd annet punktum viderefører den delen av dagens § 4-4 tredje ledd fjerde punktum der det fremgår at omsorgsendrende tiltak som anvendes skal bygge på et allment akseptert kunnskapsgrunnlag. Kravet om at tiltakene skal være faglig og etisk forsvarlige følger av forsvarlighetskravet, jf. § 1-7, men fremgår ikke eksplisitt av loven, som i dag.

Annet ledd er nytt og gir hjemmel for å pålegge omsorgsendrende hjelpetiltak i sentre for foreldre og barn. Bestemmelsen gir strengere vilkår for å pålegge slike hjelpetiltak enn i dag. Første del av vilkåret; at det må være nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg, er en videreføring av gjeldende rett. Endringen innebærer at det i tillegg stilles krav om at det er nærliggende fare for at barnet kan komme i en situasjon der vilkårene for omsorgsovertakelse er oppfylt. Koblingen til vilkårene for omsorgsovertakelse innebærer for det første at det kommer tydeligere frem at hjemmelen bare skal gjelde familier som er i en situasjon med reell risiko for alvorlig omsorgssvikt. Familier med mindre alvorlig problembelastning skal ikke omfattes. For det andre innebærer formuleringen at hjemmelen også omfatter tilfeller der vilkårene for omsorgsovertakelse ikke er sannsynliggjort. På denne måten ivaretas formålet om å forebygge omsorgsovertakelser. Det er risikoen i barnets omsorgssituasjon her og nå, sett i sammenheng med foreldrenes potensiale for positiv endring, som skal vurderes. I tilfeller der det er aktuelt å vurdere å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn i etterkant av en utredning i senter for foreldre og barn, vil den foregående utredningen gi et solid faglig grunnlag for å vurdere om et pålagt etterfølgende hjelpetiltak vil være til barnets beste i det enkelte tilfellet.

Tredje ledd er nytt og slår fast at pålegg om hjelpetiltak kan rettes både mot foreldre som barnet bor fast sammen med og foreldre som har samvær med barnet. Vilkårene for å pålegge foreldre som har samvær med barnet hjelpetiltak følger av første ledd og gjelder når dette er nødvendig for å sikre barnet tilfredsstillende omsorg under samværet. Nødvendighetskriteriet innebærer at man ikke kan avhjelpe barnets situasjon med mindre inngripende tiltak. Hjelpetiltak skal ikke kunne pålegges dersom tiltak kan iverksettes i samarbeid med samværsforelder. Hvilke hjelpetiltak som skal pålegges i samværshjemmet, må vurderes konkret. Det følger imidlertid av § 3-1 at hjelpetiltaket må være egnet til å ivareta barnets behov. Bestemmelsen gjelder også annet ledd om å pålegge hjelpetiltak i senter for foreldre og barn. Dette antas å ha mindre praktisk betydning.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 4-4 fjerde ledd og angir varigheten av vedtak om pålegg hjelpetiltak. Dagens frister videreføres, med unntak av at pålegg om hjelpetiltak i et senter for foreldre og barn ikke kan vedtas for mer enn tre måneder.

Til § 3-5 Foreldrestøttende hjelpetiltak uten barnets samtykke

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 4-4 femte ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 3-6 Hjelpetiltak til ungdom over 18 år

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen samler reglene om ettervern som i dag følger av § 1-3 annet ledd og § 4-15 fjerde ledd. Bestemmelsen fastsetter vilkårene for rett til ettervern, men innebærer ikke i seg selv en utvidelse av de rettighetene som følger av dagens lov.

Første leddførste punktum fastsetter vilkårene for rett til ettervern. Det er et grunnvilkår at ungdommen har hatt tiltak fra barnevernet før fylte 18 år. Dette gjelder både hjelpetiltak, omsorgstiltak eller atferdstiltak. At tiltaket «skal» videreføres eller erstattes dersom vilkårene ellers er oppfylt, innebærer en plikt for barnevernstjenesten til å tilby ettervernstiltak, og en tilsvarende rett for ungdommen til ettervern. Dette er videreføring av gjeldende rett, jf. rettighetsbestemmelsen i dagens § 1-5, som videreføres i forslaget § 1-6.

Det er videre et vilkår for ettervern at ungdommen har behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Det skal tas utgangspunkt i at en ungdoms behov for fortsatt hjelp og støtte, vanligvis vil ha sammenheng med det tidligere behovet for tiltak fra barnevernet. Det må imidlertid foretas en vurdering. Dersom hjelpebehovet primært har andre årsaker, vil det ikke være barnevernstjenesten som har plikt til å ivareta ungdommens hjelpebehov. I ettervernsfasen vil spørsmålet om barnevernstjenestens ansvar i større grad måtte vurderes opp mot hvilken type tiltak barnet har behov for og om det er hjelp fra barnevernet, og ikke andre hjelpeinstanser, som ungdommen trenger. Det er dette formuleringen «behov for hjelp fra barnevernet» er ment å gi uttrykk for.

En viktig oppgave for barnevernstjenesten i ettervernsarbeidet vil ofte være å bistå med å formidle kontakt med andre deler av hjelpeapparatet. Dette gjelder også ved avslutning av ettervern. Det vises til barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med andre instanser, jf. § 15-9 og barnevernstjenestens oppfølgingsansvar jf. § 8-5.

I første ledd annet punktum presiseres det at tiltak kan iverksettes selv om ungdommen har vært uten tiltak en periode. Det innebærer at det ikke er krav om kontinuitet i tiltak. Ungdommen kan avslå tilbud om ettervern, og siden ombestemme seg og søke på nytt. Perioden med avbrudd kan være både før og etter fylte 18 år. Det er ingen tidsfrist for når eller hvor lenge etter forrige tiltak ungdommen kan søke om ettervernstiltak. Tiden som har gått siden forrige tiltak vil likevel være en del av vurderingsgrunnlaget når barnevernstjenesten skal vurdere om vilkårene for ettervern er oppfylt.

Annet ledd første punktum er dels en videreføring av dagens § 4-15 fjerde ledd, men bestemmelsen er utvidet til å gjelde alle ungdommer som mottar tiltak fra barnevernet, og ikke bare de som mottar omsorgstiltak som er det dagens § 4-15 fjerde ledd regulerer. Bestemmelsen fastsetter en plikt for barnevernstjenesten til å ta kontakt med ungdommen for å vurdere om tiltak skal videreføres eller erstattes som ettervernstiltak. Kontakten skal skje i god tid før ungdommen fyller 18 år. Hva som er «god tid før» må vurderes konkret, og vil avhenge av hva slags tiltak det er aktuelt å videreføre, erstatte eller iverksette.

Annet ledd annet punktum fastsetter at avgjørelser om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, skal regnes som enkeltvedtak. Dette er en delvis videreføring av dagens § 1-3 annet ledd siste punktum, men den spesielle begrunnelsesplikten nevnes ikke lenger særskilt, ettersom det presiseres i bestemmelsen at tiltak skal videreføres dersom vilkårene er oppfylt. Det vises videre til § 12-5 som stiller krav om at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets mening og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Det følger av § 3-6 annet ledd annet punktum at disse kravene gjelder både der tiltak videreføres, erstattes eller opphører.

Tredje ledd fastsetter at tiltak kan gis frem til ungdommen fyller 25 år. Den øvre aldersgrensen ble utvidet fra fylte 23 til 25 år med virkning fra 1. januar 2021. Det vises til nærmere omtale i Prop. 84 L (2019–2020).

Til § 3-7 Vedtak om medisinsk undersøkelse og behandling

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-10, med enkelte språklige endringer.

Til § 3-8 Vedtak om behandling av barn som har særlige behandlings- og opplæringsbehov

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-11, med enkelte språklige endringer.

Kapittel 4 Akuttiltak

Til § 4-1 Akuttvedtak om hjelpetiltak dersom barn er uten omsorg

Bestemmelsen viderefører § 4-6 første ledd, men med enkelte språklige endringer. For å tydeliggjøre innholdet i bestemmelsen er det presisert i annet punktum at tiltak forutsetter at barn over 15 år ikke motsetter seg tiltaket.

Det fremgår av bestemmelsen at dersom et barn er uten omsorg, skal barnevernstjenesten straks vedta og sette i verk de hjelpetiltakene som er nødvendige. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller der ingen tar seg av barnet og er blant annet ment å omfatte tilfeller der foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, eller der foreldrene er ute av stand til å ta vare på barnet på grunn av akutt sykdom eller problematisk rusmiddelbruk. Dersom foreldrene eller barnet ikke samtykker til tiltak, vil det ut fra de konkrete omstendighetene kunne være behov for å treffe vedtak etter § 4-2.

Til § 4-2 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen viderefører § 4-6 annet til fjerde ledd i dagens barnevernlov om akuttplassering av barn utenfor hjemmet uten samtykke. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte presiseringer og språklige endringer.

Det fremgår av første ledd at også stedfortredende barnevernsleder har kompetanse til å treffe vedtak etter bestemmelsen. Dette er en presisering av gjeldende rett.

Akuttplassering av barn utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke griper sterkt inn i barn og foreldres familieliv, og innebærer et unntak fra lovens hovedregel om at tvangstiltak skal forberedes av barnevernstjenesten og behandles av barneverns- og helsenemnda. Hovedvilkåret for å treffe et akuttvedtak er at det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom vedtaket ikke gjennomføres straks». Vilkåret er en videreføring av gjeldende rett. Presiseringen av at akuttvedtak bare kan treffes dersom vedtaket ikke gjennomføres straks er ment å få frem det særskilte i de situasjonene som omfattes av akuttbestemmelsen.

Dagens henvisning i § 4-6 annet ledd om at vedtak kan treffes dersom barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å «forbli i hjemmet» er tatt ut av bestemmelsen. Det avgjørende for vurderingen er barnets situasjon og behov for beskyttelse. Bestemmelsen er dermed anvendelig uavhengig av om barnet befinner seg i det hjemmet barnet har fast bosted, eller om barnet for eksempel er på samvær hos samværsforelder, på reise eller på et annet midlertidig oppholdssted.

Det er presisert i bestemmelsen at et akuttvedtak etter § 4-2 skal regnes som en omsorgsovertakelse. Dette innebærer blant annet at § 5-4 om barnevernstjenestens ansvar for barnet etter en omsorgsovertakelse også gjelder når det er truffet vedtak etter § 4-2.

Adgangen til å treffe akuttvedtak overfor nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til foreldrene sine er i dag nærmere regulert i barnevernloven § 4-9 første ledd, jf. § 4-8 annet ledd annet punktum. Dagens bestemmelser er praktisert slik at den også omfatter tilfeller der foreldre har hatt barnet hjemme i noen få dager. Ny § 4-2 erstatter § 4-9 første ledd, jf. § 4-8 annet ledd annet punktum i dagens barnevernlov. Bestemmelsen omfatter også akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn, etter samme vilkår som andre akuttvedtak om omsorgsovertakelser. Dette gjelder uavhengig av om barnet er født på et sykehus, men ikke er flyttet hjem til foreldrene, eller om barnet er hjemme med foreldrene sine. Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn skiller seg fra andre akuttvedtak ved at foreldrene i liten eller ingen grad har fått utøvet omsorgen for barnet. På bakgrunn av disse særlige forholdene er det i annet punktum presisert at det ved vurderingen av om det skal treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn, skal legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen.

Også påtalemyndigheten har kompetanse til å treffe vedtak etter denne bestemmelsen. Når det gjelder nyfødte barn innebærer dette en endring fra dagens lov.

Bestemmelsens annet ledd viderefører dagens § 4-6 tredje ledd med enkelte språklige endringer. Det fremgår av bestemmelsen at dersom det er truffet et akuttvedtak etter første ledd, kan det også treffes vedtak om samvær etter § 7-2 og 7-3.

Tredje ledd erstatter § 4-6 fjerde ledd i dagens lov. Det fremgår av bestemmelsen at dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om tiltak. I annet punktum er det presisert at dersom slik begjæring ikke foreligger innen seks uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

I bestemmelsens fjerde ledd er det presisert at akuttvedtak for barn som har sitt vanlige bosted i en annen stat ikke faller bort før etter seks måneder dersom det enten er fremmet anmodning til bostedsstaten om å treffe nødvendige beskyttelsestiltak, jf. bokstav a), eller det er fattet vedtak om overføring av jurisdiksjon etter Haagkonvensjonen 1996, jf. bokstav b). Det vises til Prop. 169 L (2016–2017).

I bestemmelsens femte ledd er det presisert at de plasseringsalternativene som fremgår av første ledd i § 5-3 om valg av plasseringssted etter en omsorgsovertakelse, også gjelder ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse. Dette innebærer at barnet kan plasseres i et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Videre kan barnet plasseres i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne. I særskilte tilfeller kan barnet plasseres i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.

Barnevernstjenestens oppfølgingsansvar etter dagens § 4-6 sjette ledd, er flyttet til § 8-3.

Til § 4-3 Vedtak om midlertidig flytteforbud

Bestemmelsen gjelder vedtak om midlertidig flytteforbud, og erstatter § 4-9 første ledd i dagens barnevernlov om foreløpig vedtak om flytteforbud og den generelle bestemmelsen om forbud mot flytting av barn i § 4-8 første ledd i dagens lov. Det er dermed én felles bestemmelse om flytteforbud.

Første ledd regulerer kompetansen til å treffe vedtak om flytteforbud og vilkårene for å treffe et slikt vedtak. Det fremgår av bestemmelsen at det er barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder som har kompetanse til å treffe vedtak om flytteforbud. Henvisningen i første punktum om at vedtak kan treffes der et barn bor utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke innebærer at bestemmelsen både omfatter tilfeller der barnet er plassert utenfor hjemmet av foreldrene selv (og uten bistand fra barnevernstjenesten), og tilfeller der barnet er plassert utenfor hjemmet som et frivillig tiltak etter barnevernsloven. Vilkåret for å treffe vedtaket er at det er sannsynlig at flytting «vil være til skade for barnet». Vilkåret i dagens § 4-8 første ledd om at det ikke er rimelig grunn for flyttingen videreføres ikke. Det samme gjelder vilkåret i dagens § 4-9 første ledd om «vesentlig skadelidende».

Det fremgår av bestemmelsens annet ledd at vedtak kan treffes for inntil tre måneder. I løpet av vedtaksperioden skal barnevernstjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet.

Dersom barnevernstjenesten vurderer det slik at flytting ikke bør skje, kan barnevernstjenesten i stedet fremme begjæring om omsorgsovertakelse eller annet tiltak for barneverns- og helsenemnda. Av hensyn til barnet og foreldrene er det viktig at barnevernstjenesten raskt finner ut om flytting kan finne sted eller ikke. Det fremgår derfor av tredje ledd at dersom barnevernstjenesten vurderer at flytting ikke kan finne sted, skal barnevernstjenesten sende begjæring om omsorgsovertakelse eller annet tiltak i løpet av seks uker. Vedtaket om flytteforbud består til saken er behandlet av barneverns- og helsenemnda.

Til § 4-4 Akuttvedtak om plassering i atferdsinstitusjon

Bestemmelsen erstatter § 4-25 annet ledd annet punktum i dagens barnevernlov. Bestemmelsen viderefører innholdet i dagens bestemmelse, men med enkelte språklige og strukturelle endringer.

Første ledd regulerer vilkårene for å treffe akuttvedtak om plassering i atferdsinstitusjon. Barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder og påtalemyndigheten har kompetanse til åt treffe akuttvedtak om å plassere et barn i institusjon dersom barnet har vist alvorlige atferdsvansker som nevnt i § 6-2. Det er presisert at et slikt vedtak bare kan treffes dersom det er fare for at barnet ellers blir «vesentlig skadelidende».

Det fremgår av annet ledd at dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i atferdsinstitusjon etter § 6-2. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen to uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort. Annet ledd erstatter henvisningen til § 4-6 fjerde ledd i § 4-25 i dagens barnevernlov.

Det er presisert i tredje ledd at § 4-2 fjerde ledd om vedtak som gjelder barn som har vanlig bosted i en annen stat gjelder tilsvarende.

Til § 4-5 Akuttvedtak om plassering av barn i institusjon når det er fare for menneskehandel

Bestemmelsen erstatter § 4-29 fjerde ledd i dagens barnevernlov. Bestemmelsen viderefører innholdet i dagens bestemmelse, men med enkelte språklige endringer.

Vilkårene for plassering er regulert i første ledd. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten kan treffe akuttvedtak om å plassere et barn i institusjon dersom det er sannsynlig at barnet utnyttes til menneskehandel, eller det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet kan bli utnyttet til menneskehandel. Det er videre presisert at akuttvedtak bare kan treffes bare når det er nødvendig for å beskytte barnet.

Det fremgår av annet ledd at dersom det er behov for videre tiltak, skal barnevernstjenesten snarest følge opp akuttvedtaket med en begjæring til barneverns- og helsenemnda om plassering i institusjon etter § 6-6. Dersom slik begjæring ikke foreligger innen to uker fra vedtakstidspunktet, faller akuttvedtaket bort.

Det fremgår av tredje ledd at § 6-6 annet ledd om beskyttelsestiltak, fjerde ledd om omsorgsansvaret og sjette ledd om alderspresumsjon gjelder tilsvarende.

Kapittel 5 Omsorgsovertakelse, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon

Til § 5-1 Vedtak om omsorgsovertakelse

Dagens § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12 er samlet i en ny felles bestemmelse om omsorgsovertakelse. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte språklige endringer.

I første ledd er det inntatt at det er barneverns- og helsenemnda som har vedtakskompetanse. Dette fremgikk tidligere av § 4-12 tredje ledd. Vilkåret om at omsorgsovertakelse må være nødvendig ut fra barnets situasjon og at vedtak ikke kan treffes der det kan skapes tilfredsstillende forhold ved hjelpetiltak, er flyttet fra tidligere § 4-12 annet ledd. Nødvendighetskravet innebærer at det ved vurderingen av om det skal treffes vedtak om omsorgsovertakelse, må skje en balansert avveining av hensynet til barnets behov for omsorg og beskyttelse opp mot hensynet til barnets og foreldrenes rett til familieliv. Risikoen for barnet ved å bli værende i hjemmet må vurderes opp mot belastningen det er for barnet og foreldrene at barnet blir tatt ut av hjemmet. Det må vurderes om omsorgsovertakelse vil bedre barnets situasjon. Det må foretas en reell avveining av de motstridende interesser. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste. At omsorgsovertakelsen er til barnets beste er et vilkår for å treffe vedtaket.

Inngrepskriteriene i bokstav a til d er en videreføring av dagens § 4-12 første ledd bokstav a til d. Det er foretatt enkelte språklige endringer som ikke innebærer realitetsendringer. I bokstav a er begrepet «daglig» tatt ut av ordlyden. Bakgrunnen for endringen er at «daglig omsorg» ikke lenger benyttes i barneloven. Endringen er en språklig tilpasning og innebærer ikke en endring i gjeldende rett. Bestemmelsen tar sikte på å fange opp alvorlige mangler ved den daglige praktiske omsorgen. Også alvorlige mangler i den emosjonelle og psykiske kontakten mellom barn og foreldre omfattes av bestemmelsen. I gjeldende lov er mangler ved den daglige omsorgen og mangler ved den personlige kontakt og trygghet barnet får angitt som alternative vilkår. I § 5-1 bokstav a er dette endret slik at personlig kontakt og trygghet er angitt som en del av omsorgen. Dette innebærer ikke en realitetsendring, men er en konsekvens av at begrepet «daglig» er tatt ut av lovteksten, og at ordlyden dermed ikke lenger skiller mellom praktisk og emosjonell omsorg. Endringen tydeliggjør at også den emosjonelle omsorgen omfattes av begrepet «omsorg». Videre er det gjort tilpasninger i setningsoppbygningen for å få frem at både den praktiske og emosjonelle omsorgen barnet får må vurderes ut fra barnets individuelle behov, alder og utvikling. Dette innebærer heller ikke en realitetsendring.

I bokstav d er ordlyden endret til «vil være», i stedet for «er» for å synliggjøre at det er omsorgssituasjonen i fremtiden som skal vurderes av nemda for barneverns- og helsesaker. Det innebærer ingen realitetsendring.

Dagens § 4-8 annet og tredje ledd er inntatt i bokstav e til g. Bestemmelsen om omsorgsovertakelse av nyfødte følger av bokstav e, men ordlyden er endret. I praksis er det ikke mulig å legge frem en sak om omsorgsovertakelse for nemnda og få behandlet saken i løpet av barnets første levedager. I saker hvor det er nødvendig å plassere barnet utenfor hjemmet før foreldrene har fått prøvet seg som omsorgspersoner, vil det måtte treffes et akuttvedtak. Bestemmelsen er derfor endret slik at muligheten for å vedta omsorgsovertakelse av nyfødte er knyttet til situasjoner der det i forkant av omsorgsovertakelsen er truffet akuttvedtak i løpet av barnets første levedager, jf. § 4-2. Dette gjelder akuttvedtak av nyfødte før barnet er flyttet hjem fra sykehus og fødestuer, men også der akuttvedtaket er truffet etter at foreldre har hatt det nyfødte barnet hjemme i noen få dager. Bestemmelsen får videre anvendelse der barnet er akuttplassert få dager etter en hjemmefødsel. I bokstav e innebærer beviskravet «overveiende sannsynlig» at det må være lite tvil om at foreldrene ikke vil kunne ivareta omsorgen for barnet. Typiske tilfeller er der foreldrene er belastede rusmiddelavhengige, har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet, men også i andre situasjoner kan vilkårene være oppfylt. Hvis det foreligger tvil om foreldrenes omsorgsevne, må barnevernstjenesten uansett iverksette tiltak slik at barnets helse og utvikling sikres.

Både bokstav e og bokstav f inneholder en språklig forenkling sammenlignet med dagens § 4-8 annet ledd. Kravet om at flyttingen eller unnlatt omsorgsovertakelse for nyfødte vil føre til en «risiko for barnet» er tatt ut av ordlyden. Dette innebærer ingen realitetsendring. Kravet om at flyttingen eller unnlatt omsorgsovertakelse for nyfødte «vil føre til en situasjon som nevnt i bokstav a, b, c eller d» vil innebære en risiko for barnet, og er derfor dekkende.

Til § 5-2 Iverksetting av vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens § 4-13, med enkelte språklige endringer og presiseringer.

Det fremgår av første ledd at vedtak om omsorgsovertakelse skal iverksettes så snart som mulig og at det faller bort dersom det ikke er satt i verk innen seks uker fra vedtakstidspunktet. Nemndleder kan forlenge iverksettelsesfristen. Kompetansen til å treffe beslutning om å forlenge fristen for iverksettelse tilligger barneverns- og helsenemnda også når avgjørelsen om omsorgsovertakelse er truffet av domstolen.

Det presiseres i annet ledd at når et barn bortføres fra barnevernstjenesten til en annen stat etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, består vedtaket i ett år dersom barnevernstjenesten har varslet politiet eller sendt en søknad om å få barnet tilbakeført til Norge til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980. I tillegg fremgår det av annet ledd at vedtaket består i ett år også når det er sendt en anmodning om å få vedtaket anerkjent eller fullbyrdet til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996. Ettårsfristen gjelder fra vedtakstidspunktet. Å benytte Haagkonvensjonen 1996 ved å be staten der barnet oppholder seg om å anerkjenne og fullbyrde vedtaket for å sikre retur av barnet kan i noen saker være et alternativ til å sende en søknad om retur til sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1980.

Til § 5-3 Valg av plasseringssted etter vedtak om omsorgsovertakelse

Regulering av plasseringsalternativer etter omsorgsovertakelse og plasseringssted for det enkelte barnet følger nå av samme bestemmelse. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens § 4-14 og § 4-15.

I første ledd fremgår hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle ved omsorgsovertakelse. Bestemmelsen tilsvarer dagens § 4-14. Det skal fremgå av vedtaket til barneverns- og helsenemnda om barnet skal plasseres i et fosterhjem eller en barnevernsinstitusjon. Dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne, kan nemnda bestemme at barnet skal plasseres i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon. Det er presisert i bestemmelsen at nemnda kan bestemme at barnet i særlige tilfeller skal bo i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere. Omsorgssenter er dermed ikke et generelt plasseringsalternativ ved omsorgsovertakelse. Dette alternativet vil imidlertid i noen tilfeller kunne være aktuelt i saker om omsorgsovertakelse der barnet bor sammen med foreldre eller andre slektninger i et mottak.

Annet ledd er en videreføring av dagens § 4-15 annet ledd, med noen språklige endringer. En forutsetning for at barneverns- og helsenemnda skal kunne stille krav til plasseringsstedet, er at forholdene rundt det konkrete fosterhjemmet eller institusjonen er tilstrekkelig belyst under forhandlingsmøtet.

I tredje ledd fremgår hvilke hensyn som skal tillegges vekt i vurderingen av plasseringssted for barnet. Det er i hovedsak en videreføring av § 4-15 første ledd, med noen endringer. Ved vurderingen av hvor lenge det er antatt at omsorgsovertakelsen skal vare, må det ses hen til den overordnede målsettingen om gjenforening av barn og foreldre. Vurderingen skal være konkret og foretas for hvert enkelt barn ved søskenplasseringer. At det skal legges vekt på samvær og kontakt med søsken ved valg av plasseringssted innebærer at barnevernstjenesten skal legge vekt på muligheten for å kunne plassere søsken sammen der det er til det enkelte barns beste. I bestemmelsen er det inntatt at det skal legges vekt på barnets mening ved valg av plasseringssted. Videre er bestemmelsen oppdatert i tråd med ny regulering av samvær og kontakt. I tredje ledd tredje punktum er det inntatt en henvisning til at barnevernstjenesten skal vurdere om noen i barnets eller familiens nettverk skal velges som fosterhjem, jf. § 9-4.

Dagens § 4-15 tredje ledd om plan ved omsorgsovertakelse flyttes til § 8-3 fjerde ledd og dagens § 4-15 fjerde ledd om ettervern flyttes til § 3-6 og § 8-5 annet ledd.

Til § 5-4 Ansvaret for barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen viderefører gjeldende rett, med enkelte presiseringer. Bestemmelsen presiserer hva som hører til barnevernstjenestens omsorgsansvar og hva som ligger til foreldrenes begrensede foreldreansvar etter en omsorgsovertakelse.

Bestemmelsen angir ikke uttømmende hva som ligger til omsorgsansvaret eller det begrensede foreldreansvaret etter en omsorgsovertakelse, men tydeliggjør utgangspunktene. Det er sett hen til barnelovens regulering i utformingen av bestemmelsen. Begrepet «daglig omsorg» benyttes ikke lenger i barneloven, og begrepene «omsorgsansvar» og «omsorg» benyttes derfor i bestemmelsen.

Første ledd presiserer at det er barnevernstjenesten som har omsorgsansvaret for barnet etter en omsorgsovertakelse og at det er barnevernstjenesten som har ansvaret for at omsorgen barnet får er forsvarlig. Dette tilsvarer dagens § 4-18 første ledd første punktum. Avgjørelser om barnets dagligliv, som blant annet spørsmålet om barnet skal være i barnehage, benytte seg av skolefritidsordning, delta på fritidsaktiviteter og andre større avgjørelser om dagliglivet hører til omsorgsansvaret. Til barnevernstjenestens omsorgsansvar hører også ansvar som er tillagt barnevernstjenesten etter andre lover, slik som for eksempel opplæringsloven og pasient- og brukerrettighetsloven.

Annet ledd presiserer at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor utøver omsorgen på vegne av barnevernstjenesten. Dette tilsvarer dagens § 4-18 første ledd annet og tredje punktum. Fosterforeldrene eller institusjonen skal utøve omsorgen innenfor de rammer barnevernstjenesten fastsetter. Denne formuleringen er ny, men er ikke ment å innebære en realitetsendring. Barnevernstjenesten kan bestemme at fosterforeldrene eller institusjonen der barnet bor, også skal avgjøre andre spørsmål enn de spørsmål som gjelder den daglige oppfølgingen av barnet. Rammene som fastsettes må tilpasses det enkelte tilfellet.

Tredje ledd presiserer at foreldrenes foreldreansvar er begrenset til avgjørelser om barnets grunnleggende personlige forhold, som valg av type skole, endring av navn, samtykke til adopsjon og inn- og utmelding i tros- og livssynssamfunn. En omsorgsovertakelse innebærer en sterk begrensning i foreldreansvaret, da barnevernstjenesten overtar ansvaret for å ivareta omsorgen for barnet.

Bestemmelsen gjelder også ved omsorgsovertakelse i akuttsituasjoner, jf. kapittel 10.4.3 og ny § 4-2.

Til § 5-5 Barnevernstjenestens adgang til å flytte barnet etter vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring dagens § 4-17. Barnevernstjenesten må arbeide for å unngå at barnet må flytte etter en omsorgsovertakelse. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenesten må foreta gode vurderinger av barnets behov før plasseringen og følge opp fosterfamilier etter en plassering. Flytting kan ofte være belastende for barnet, som ofte vil ha behov for stabilitet og kontinuitet. Det er derfor strenge kriterier for når det er adgang til å flytte et barn etter en omsorgsovertakelse. Når flytting er nødvendig eller til barnets beste, bør den være godt planlagt og gjennomført. Det er inntatt en rett for fosterforeldre til å uttale seg i saker om flytting i § 9-8 første ledd. Sakens parter kan påklage et vedtak om flytting til barneverns- og helsenemnda. I tillegg kan fosterforeldre etter en konkret vurdering gis klagerett, jf. § 9-8 annet ledd.

Til § 5-6 Forbud mot å ta med barnet ut av Norge

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 4-31. Det vises til Prop. 143 L (2014–2015).

Til § 5-7 Oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens § 4-21, men med enkelte språklige endringer og presiseringer. At fosterforeldre har rett til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves er tatt ut av bestemmelsen, da denne retten fremgår av § 9-8 første ledd.

I annet ledd første punktum er det inntatt en presisering om at fristen på tolv måneder for å kreve ny sak om opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse behandlet, løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Dette innebærer at ny sak ikke kan kreves behandlet før det har gått minst tolv måneder siden endelig eller rettskraftig avgjørelse i tidligere sak om oppheving av omsorgsovertakelse. I utgangspunktet gjelder dette realitetsavgjørelser. Nemndas vedtak i en sak er å anse som endelig når ingen av partene har krevet rettslig prøving av vedtaket innen fristen i § 14-25. En dom er rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med ordinære rettsmidler, jf. tvisteloven § 19-14 første ledd. Dersom privat part krever ny behandling for nemnda, men trekker saken før nemnda avsier vedtak, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves. Dersom privat part krever rettslig prøving av nemndas vedtak eller fremsetter anke over dom, men trekker saken før avgjørelse avsies, vil sperrefristen løpe fra hevingskjennelsen er rettskraftig. Dette er en endring fra gjeldende rett og innebærer en faktisk utvidelse av sperrefristen for de sakene som avsluttes ved heving. For de tilfeller hvor saken behandles ved samtaleprosess, vil sperrefristen regnes fra det tidspunktet det foreligger et vedtak i saken, enten vedtaket treffes etter forenklet behandling etter samtykke fra partene, eller etter ordinær behandling. Dersom saken trekkes i forbindelse med samtaleprosess, løper sperrefristen fra det tidspunktet saken heves.

I annet ledd siste punktum fremgår det at vilkåret for å kreve ny sak om omsorgsovertakelse i de tilfellene hvor et krav om oppheving av et vedtak om omsorgsovertakelse ikke er blitt tatt til følge på grunn av barnets tilknytning, jf. første ledd annet punktum, er at det må «foreligge opplysninger om vesentlige endringer i barnets situasjon». Dette er ikke en realitetsendring, men er ment som en tydeliggjøring av barnevernstjenestens plikt til å utrede saken også ved krav om tilbakeføring.

Til § 5-8 Vedtak om fratakelse av foreldreansvar

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-20 første ledd om fratakelse av foreldreansvar. Dagens § 4-20 annet til femte ledd om adopsjon videreføres i ny § 5-10.

Vilkårene for fratakelse av foreldreansvar er presisert i første ledd. Det fremgår at barneverns- og helsenemnda kan vedta at foreldrene skal fratas foreldreansvaret dersom det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og det foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet. Særlige grunner kan for eksempel være der foreldrene ikke ønsker å utøve foreldreansvaret eller ikke er i stand til å ta nødvendige beslutninger om barnet. Videre kan det være nødvendig å frata foreldreansvaret hvis barnet ikke skal ha samvær med foreldrene og lever på sperret adresse, og det derfor er behov for navneendring. Vilkåret om særlige grunner innebærer en videreføring av gjeldende rett.

I annet ledd fremgår at dersom barnet blir uten verge etter at foreldreansvaret er fratatt foreldrene, skal barnevernstjenesten snarest informere statsforvalteren om at barnet har behov for ny verge. Dette er endring fra i dag, der ansvaret for å informere statsforvalteren er lagt til barneverns- og helsenemnda.

Til § 5-9 Oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar

Bestemmelsen er ny og lovfester at det kan treffes vedtak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar. Dette følger i dag av rettspraksis.

I første ledd er det inntatt en hjemmel for barneverns- og helsenemnda til å oppheve et vedtak om fratakelse av foreldreansvar. Vedtak om fratakelse av foreldreansvar skal oppheves dersom det ikke lenger foreligger særlige grunner som tilsier at fratakelse av foreldreansvar er nødvendig for å ivareta barnet jf. inngrepskriteriene i § 5-8.

I annet ledd er sperrefristen for behandling av ny sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar presisert. Som for oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, er det av hensyn til barnet en sperrefrist for å få behandlet en ny sak om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar. Det fremgår av bestemmelsen at sakens parter ikke kan kreve at en sak om oppheving av et vedtak om fratakelse av foreldreansvar behandles av barneverns- og helsenemnda de første tolv månedene etter at nemnda eller domstolen har avsagt endelig eller rettskraftig avgjørelse i saken. Det vises til merknaden til § 5-7 for nærmere om innholdet i fristberegningen.

Til § 5-10 Vedtak om adopsjon

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av dagens § 4-20 annet til femte ledd, med enkelte språklige endringer og presiseringer.

I første ledd bokstav b er det inntatt en presisering om at fosterforeldrene også skal ha utøvd omsorgen for barnet på en god måte.

I første ledd bokstav d er det presisert at det må foreligge særlig tungtveiende grunner som tilsier at adopsjon vil være til barnets beste. Dette er en lovfesting av gjeldende rett, slik denne fremgår av rettspraksis, se blant annet Rt. 2015 side 110 og HR-2018-1720-A. Vilkåret synliggjør kravet til adopsjon som følger av norsk rettspraksis og av EMDs praksis.

I annet ledd videreføres at nemnda også kan treffe vedtak om adopsjon av et barn som barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for, når foreldrene samtykker, såfremt vilkårene i første ledd bokstav a er oppfylt. Dette innebærer at kravet om særlig tungtveiende grunner også gjelder for vedtak om adopsjon når foreldrene samtykker.

Til § 5-11 Besøkskontakt etter adopsjon

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-20 a, med enkelte språklige endringer. Det vises til Prop. 7 L (2009–2010) for en nærmere omtale av innholdet.

Kapittel 6 Atferdstiltak m.m.

Til § 6-1 Vedtak om opphold i atferdsinstitusjon etter samtykke

Bestemmelsen viderefører innholdet i dagens § 4-26, men med enkelte språklige og strukturelle endringer. Siste ledd tilsvarer dagens § 4-27 første punktum for så vidt gjelder frivillige vedtak.

Til § 6-2 Vedtak om plassering i atferdsinstitusjon uten samtykke

Bestemmelsen viderefører innholdet i dagens § 4-24, men med enkelte begrepsmessige og språklige endringer og presiseringer.

Første ledd viderefører grunnvilkåret for plassering av barn i atferdsinstitusjon, at barnet har vist «alvorlige atferdsvansker». I saker om plassering av barn på grunnlag av barnets atferd er det viktig med en helhetlig tilnærming, med vekt på hva som er de bakenforliggende årsakene til barnets atferd.

I tillegg til grunnvilkåret følger det av første ledd at barnet har utvist alvorlige atferdsvansker på minst en av måtene som er listet opp i bokstav a til c: ved «å begå alvorlige eller gjentatte lovbrudd», «vedvarende problematisk bruk av rusmidler» eller «annen form for utpreget normløs atferd». Vilkårene stod tidligere oppstilt i en punktliste, men er nå inntatt i en bokstavliste.

Endringen i bokstav a fra «alvorlig eller gjentatt kriminalitet» til «alvorlige eller gjentatte lovbrudd» innebærer ingen materiell endring. Kriteriet «alvorlige lovbrudd» omfatter blant annet volds- og seksuallovbrudd av alvorlig karakter, mens «gjentatte lovbrudd» blant annet omfatter serier av tyverier, ran og hærverk.

Endringen i bokstav b fra «vedvarende misbruk av rusmidler» til «vedvarende problematisk bruk av rusmidler», er ikke ment å endre vilkårets innhold eller anvendelsesområde, men å bringe ordlyden i tråd med gjeldende begrepsbruk på området.

Det må foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av flere forhold ved vurderingen av om rusvilkåret er oppfylt. Enhver form for rusmiddelbruk vil ikke omfattes, det kreves en relativt omfattende bruk både i tid og omfang. Rusmiddelbruken må blant annet vurderes i lys av hvor lenge barnet har brukt rusmidler, hvor ofte barnet bruker rusmidler og hva slags type rusmidler barnet bruker, samt barnets alder. Videre vil også forhold som om bruken er eskalerende og ukritisk, og barnets tilknytning til rusmiljøer kunne ha betydning. Bestemmelsen omfatter både bruk av legale og illegale rusmidler, som alkohol, legemidler og narkotika.

Endringen i bokstav c fra dagens «på annen måte» til «annen form for utpreget normløs atferd», er ment som en presisering og tydeliggjøring av innholdet i bestemmelsen, og endrer ikke anvendelsesområdet for bestemmelsen. Tilleggsvilkåret omfatter blant annet tilfeller der barnet har sammensatte livsutfordringer som kan gi seg utslag i en kombinasjon av bruk av rusmidler, lovbrudd, at barnet unndrar seg omsorg eller vagabonderer, tar tilhold i uheldige miljøer, har ugyldig skolefravær eller utagerer i grensesettingssituasjoner. Oppfyllelse av et av disse atferdsmønstrene kvalifiserer ikke nødvendigvis alene til plassering av et barn i atferdsinstitusjon. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av barnets atferd.

Det er en forutsetning for samtlige av tilleggsvilkårene at grunnvilkåret for plassering er oppfylt og at behandling i barnevernsinstitusjon anses nødvendig og til det enkelte barns beste, jf. § 1-3. Tilleggsvilkårene kan anvendes sammen, slik at plassering av barn etter denne bestemmelsen kan skje med grunnlag i flere vilkår. Dette er en endring fra gjeldende rett.

Annet ledd viderefører siste del av dagens § 4-24 første ledd vedrørende plassering av barnet for «observasjon, undersøkelse og korttidsbehandling» i inntil fire uker, med mulighet for forlengelse med inntil fire nye uker.

Dagens tredje ledd om at tiltak etter første ledd som er satt i verk før barnet fyller 18 år, kan gjennomføres selv om barnet fyller 18 år i løpet av plasseringstiden, videreføres ikke. Det betyr at eventuelle tiltak som er iverksatt før barnet fyller 18 år, opphører den dagen barnet blir myndig. Dersom den unge ønsker videreføring av tiltak, kan den unge samtykke til fortsatt behandling i institusjon. Tiltaket vil kunne videreføres med hjemmel i § 3-6 om hjelpetiltak til ungdom over 18 år (ettervern). Det vises til kapittel 9 i proposisjonen.

Nytt tredje leddførste til tredje punktum viderefører annet ledd i dagens § 4-24, med enkelte språklige endringer. Fjerde punktum tilsvarer dagens § 4-25 annet ledd fjerde punktum.

Fjerde ledd første punktum viderefører dagens § 4-24 fjerde ledd, med enkelte språklige endringer. For å kunne treffe vedtak etter denne bestemmelsen må barneverns- og helsenemnda vurdere den aktuelle institusjonen konkret i forhold til det enkelte barns behov. Nemndas vedtak må gå ut på plassering i en navngitt institusjon.

Fjerde leddannet punktum tilsvarer dagens § 4-27 første punktum hva gjelder plasseringer uten samtykke.

Femte ledd tilsvarer dagens § 4-25 første ledd første punktum med enkelte språklige endringer.

Sjette ledd viderefører dagens § 4-25 tredje ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 6-3 Plassering i fosterhjem med særlige forutsetninger eller i institusjoner med hjem

Første ledd viderefører dagens § 4-27 annet punktum. Slike fosterhjem kan benyttes som alternativ til institusjon. I forarbeidene fremgår det at slike fosterhjem anses som institusjon med hensyn til tilsyn. Fosterhjemmene omfattes imidlertid ikke av andre regler som gjelder for institusjoner, som bestemmelsene om rettigheter og bruk av tvang og krav til kvalitet og godkjenning. I henhold til første ledd annet punktum skal Bufetat utpeke slike hjem. Dette innebærer at Bufetat må foreta den nødvendige kvalitetssikringen av disse hjemmene. Det er barneverns- og helsenemnda som beslutter den enkelte plasseringen.

Det fremgår av annet ledd at barn også kan plasseres i institusjoner med hjem, jf. § 10-22. Tiltaket følger reglene for institusjon etter kapittel 10. Dette innebærer at tiltaket skal være kvalitetssikret og godkjent, og reglene om rettigheter og bruk av tvang kommer til anvendelse.

Til § 6-4 Vedtak om informasjon til fornærmede eller etterlatte utsatt for et alvorlig lovbrudd

Bestemmelsen er ny.

I første ledd fremgår det at barneverns- og helsenemnda i forbindelse med behandling av en sak om plassering i institusjon uten samtykke etter § 6-2, også kan vedta at fornærmede eller etterlatte skal informeres om plasseringen dersom nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Bestemmelsen kommer ikke til anvendelse ved frivillige plasseringer etter § 6-1.

Det første vilkåret, jf. bokstav a, er at plasseringen er begrunnet med at barnet har begått et alvorlig lovbrudd. Det betyr at barnet må være plassert med hjemmel i § 6-2 første ledd bokstav a «ved alvorlige eller gjentatte lovbrudd».

Det andre vilkåret, jf. bokstav b, er at barnet ikke hadde fylt 15 år da det alvorlige lovbruddet ble begått.

Det tredje vilkåret, jf. bokstav c, er at det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjon om plasseringen. Det må vurderes konkret om saken er av en slik karakter at det antas å være av betydning. Sakens alvorlighetsgrad inngår som en del av denne vurderingen. Det skal legges stor vekt på lovbruddets art og alvorlighet, og varsling vil være mest nærliggende i de aller mest alvorlige sakene som drap, drapsforsøk, og alvorlige volds- eller overgrepssaker. Det utelukker ikke at det også kan være aktuelt ved andre typer lovbrudd. Kjernen i vurderingen vil være om handlingen objektivt sett kan ha påført fornærmede eller etterlatte store traumer som kan gi dem et behov for informasjon om hva som skjer med gjerningspersonen. Det må også legges vekt på fornærmede eller etterlattes antatte behov for informasjon. I vurderingen skal det blant annet ses hen til relasjonen mellom ungdommen og fornærmede eller etterlatte. Dersom det er kjent at fornærmede eller etterlatte ikke ønsker varsel, er ikke vilkåret oppfylt. Der fornærmede eller etterlatte er under 18 år, skal varsling vurderes særlig nøye, da disse kan ha et særlig behov for informasjon. Det bør da også vurderes om det er behov for varsling også ved mindre alvorlige lovbrudd.

Vilkårene i bokstav a, b og c må være oppfylt samtidig.

Av annet ledd fremgår det at selv om vilkårene er oppfylt, skal det likevel ikke gis informasjon til fornærmede eller etterlatte dersom dette kan medføre fare for barnets sikkerhet.

Av tredje ledd fremgår det at nemnda kan treffe vedtak etter første ledd i de tilfeller barnet allerede er plassert etter § 6-2 når det alvorlige lovbruddet begås. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller bringe spørsmålet om varsling inn for nemnda i en særskilt begjæring. For å ivareta barnets rettssikkerhet, må nemnda foreta en fullstendig vurdering av om vilkårene for plassering i institusjon med hjemmel i § 6-2 første ledd bokstav a er oppfylt, i tillegg til en vurdering av vilkårene i første ledd bokstav a til c.

Til § 6-5 Informasjon til fornærmede eller etterlatte

Bestemmelsen er ny.

I første ledd fremgår det at institusjonen skal gi informasjon til fornærmede eller etterlatte om plasseringen, når nemnda har truffet vedtak om det etter § 6-4. Dersom den fornærmede eller etterlatte er under 18 år, skal institusjonen gi informasjonen til barnets foreldre.

Bestemmelsen angir hvilken informasjon som kan gis: Informasjon om plasseringen og vedtatt varighet for den, institusjonens beliggenhet og annen nødvendig informasjon om institusjonsoppholdet. Når det gjelder informasjon om hvor institusjonen ligger, må det foretas en konkret vurdering med hensyn til hvilken informasjon som skal gis. Det skal ikke oppgis navn eller adresse på institusjonen. Dersom institusjonen ligger i en liten by eller tettsted vil det kunne være enkelt å lokalisere institusjonen. I disse tilfellene må det vurderes om det oppfyller hensikten med varslingsreglene å oppgi hvilken kommune eller fylke institusjonen ligger i. Dersom fornærmede eller etterlatte bor i samme nærområde som institusjonen, må det informeres om at barnet er plassert i slik nærhet at barnet kan påtreffes i lokalmiljøet.

Med annen nødvendig informasjon menes for eksempel generell informasjon om barnets hverdag ved institusjonen, herunder muligheter for skolegang, fritidsaktiviteter og andre typer fravær fra den aktuelle institusjonen. Informasjonen skal gi fornærmede eller etterlatte mulighet til å ivareta sine interesser, for eksempel ved å tilpasse sin hverdag slik at de ikke behøver å uforvarende møte på barnet. Hva slags informasjon som gis må tilpasses hvor fornærmede eller etterlatte bor og hvor barnet er plassert. Dersom det er stor geografisk avstand mellom fornærmede eller etterlattes bopel og institusjonen, tilsier hensynet til barnets personvern at informasjonen begrenses til et minimum. Det bør også gis informasjon om at plasseringens varighet kan endres underveis, jf. 6-2 annet og tredje ledd.

I annet ledd fremgår det at institusjonen skal informere fornærmede eller etterlatte som er gitt informasjon etter § 6-5 første ledd om barnets fravær fra institusjonen. Informasjon om fravær skal kun gis dersom vilkårene i bokstav a og b er oppfylt.

Det første vilkåret, jf. bokstav a, er at det vil være sannsynlig at barnet og fornærmede eller etterlate vil kunne møte hverandre. Varsling skal vurderes konkret fra gang til gang. Sannsynligheten vil blant annet avhenge av geografiske avstander mellom de involverte, tidsperspektiv og formålet med fraværet. I tilfeller der institusjonen befinner seg i nærheten av fornærmede eller etterlattes bosted, kan det likevel ikke gis varsel ved hvert enkelt fravær fra institusjonen, selv om det vil være sannsynlig at personene kan treffe hverandre.

Det andre vilkåret, jf. bokstav b, er at det antas å ha betydning for fornærmede eller etterlatte å få informasjon om fraværet. I vurderingen skal det blant annet ses hen til relasjonen mellom barnet og fornærmede eller etterlatte. Dersom det er kjent at fornærmede eller etterlatte ikke ønsker varsel, er ikke vilkåret oppfylt. Dersom fornærmede eller etterlatte er under 18 år, skal varsling vurderes særlig nøye, da disse kan ha et særlig behov for informasjon.

I vurderingen av om det skal gis varsel, har det ikke betydning om institusjonspersonalet følger barnet eller ikke. Det skal gis informasjon om tidspunkt og antatt varighet for fraværet. Det skal gis tilstrekkelig informasjon om hvor ungdommen vil oppholde seg, og at det er vurdert som sannsynlig at ungdommen kan påtreffes i perioden, slik at fornærmede eller etterlatte kan ivareta sine interesser. Det skal ikke gis informasjon om helsemessige forhold eller om ungdommens relasjon til andre personer.

I tredje ledd fremgår det at fravær fra institusjonen i forbindelse med skolegang, fritidsaktiviteter og lignende ikke regnes som fravær etter annet ledd. Annen type fravær fra institusjonen, som for eksempel samvær utenfor institusjonen, ferie og rømming, er fravær som kan medføre varsling av fornærmede eller etterlatte hvis vilkårene i bokstav a og b er oppfylt. Barnet skal kunne leve et normalt liv ved institusjonen uten at dagligdagse aktiviteter skal utløse varslingsplikt.

Av fjerde ledd fremgår at det skal gis informasjon til fornærmede eller etterlatte når barnets opphold på institusjonen avsluttes dersom vilkårene i annet ledd er oppfylt. Hensikten med bestemmelsen er å gi fornærmede eller etterlatte informasjon om at barnet ikke lenger vil bo på institusjonen og at eventuelle varsler ved fravær vil opphøre. Dette gir fornærmede eller etterlatte mulighet til å forberede seg på at barnet kan påtreffes uten forvarsel.

I femte ledd første punktum fremgår det at institusjonens leder eller dennes stedfortreder treffer beslutninger om varsling etter denne bestemmelse. I annet punktum fremgår det at informasjonen til fornærmede eller etterlatte skal gis så snart som mulig, slik at de kan innrette seg etter den. Det skal likevel ikke gis informasjon til fornærmede eller etterlatte dersom det er fare for barnets sikkerhet.

I sjette ledd fremgår det at barnet og foreldrene kan påklage beslutninger om varsling til statsforvalteren innen én uke. Institusjonen skal bistå ved behov. Varsel til fornærmede eller etterlatte skal skje før barnet forlater institusjonen for å gjennomføre fraværet, og i så god tid som mulig slik at fornærmede eller etterlatte kan innrette seg etter informasjonen, jf. femte ledd. Institusjonen skal gi informasjon til fornærmede eller etterlatte selv om barnet eller forelderen har klaget på beslutningen.

Barnet eller de som har foreldreansvar kan i forbindelse med klagen be om at varsel skal utsettes inntil klagebehandlingen er gjennomført. I et slikt tilfelle kan ikke barnets fravær fra institusjonen gjennomføres før statsforvalteren har behandlet klagen.

Av syvende ledd fremgår det at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at institusjonen gir informasjon til fornærmede og etterlatte. Av bestemmelsens annet punktum fremgår det at fornærmede eller etterlatte bare kan bruke informasjon de har fått ved varsling i den utstrekning det er nødvendig for å ivareta egne interesser. Med «å ivareta egne interesser» menes at informasjonen ikke kan deles offentlig eller med utenforstående. Begrensningen er likevel ikke til hinder for at de kan dele informasjonen med andre som er fornærmede eller etterlatte i samme sak, eller med sine nærmeste, for å kunne innrette seg etter informasjonen. Etter tredje punktum må institusjonen gjøre fornærmede eller etterlatte oppmerksomme på begrensningene i bruk av informasjonen. Overtredelse av taushetsplikt er straffbart etter straffeloven § 209 når vedkommende er gjort kjent med straffeansvaret.

I åttende ledd fremgår at lovbestemt taushetsplikt ikke er til hinder for at institusjonen, barnevernstjenesten, politi og påtalemyndigheten utveksler nødvendige opplysninger for å gjennomføre varsling etter denne bestemmelsen. Informasjonsutveksling vil eksemelvis kunne være nødvendig for å avklare hvem fornærmet og etterlatte er, om det er fare for barnets sikkerhet og lignende.

Til § 6-6 Vedtak om plassering i institusjon når det er fare for at barnet kan utnyttes til menneskehandel

Bestemmelsen viderefører innholdet i § 4-29 og § 4-30 første og annet ledd i dagens lov. Disse bestemmelsene ble vedtatt ved Prop. 43 L (2011–2012) og det vises til denne for en nærmere redegjørelse av innholdet.

Sammenlignet med dagens bestemmelser er det gjort enkelte strukturelle og språklige endringer. Samtidig er adgangen til å fatte midlertidige akuttvedtak, jf. fjerde ledd i dagens § 4-29 flyttet til en egen bestemmelse i kapitlet om akuttiltak, jf. § 4-5 i ny lov.

Vilkårene for plassering er nærmere regulert i bestemmelsens første ledd. Det stilles ikke lenger et eksplisitt krav om at politiet må ha funnet at vilkårene for plassering er oppfylt (bokstav a i dagens bestemmelse), og at også nemnda, basert på politiets vurdering og øvrige opplysninger, må finne at de samme vilkårene er oppfylt (bokstav b i dagens bestemmelse). Samtidig er det presisert i bestemmelsen at nemnda kan treffe vedtak om plassering i institusjon dersom nemnda – på bakgrunn at av politiets vurdering og de øvrige opplysningene i saken – finner at det er en nærliggende og alvorlig fare for at barnet utnyttes eller kan bli utnyttet til menneskehandel og at plassering er nødvendig for å ivareta barnets umiddelbare behov for beskyttelse og omsorg. Dette innebærer at det i de ordinære sakene fremdeles vil måtte foreligge en trusselvurdering fra politiets side. Denne vil inngå som en sentral del av nemndas beslutningsgrunnlag.

Det er presisert i annet ledd at det kan fastsettes beskyttelsestiltak dersom dette er nødvendig for å hindre at barnet får kontakt med personer som det er fare for kan utnytte barnet til menneskehandel. Det fremgår av bestemmelsen at beskyttelsestiltakene kan innskrenke barnets adgang til å motta besøk, kommunisere gjennom post, telefon eller annet kommunikasjonsutstyr og bevege seg fritt utenfor institusjonens område. Det fremgår videre at det også kan fastsettes begrensninger for hvem som kan få vite hvor barnet er, ved at barnet skal plasseres på skjult adresse. Barnet har uansett rett til å ha kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende. Retten til kontakt med konsulær representant er nytt. Det kan ikke fastsettes beskyttelsestiltak som begrenser barnets rett til kontakt med disse. Det er også presisert at beskyttelsestiltakene ikke skal være mer omfattende enn nødvendig.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 4-29 tredje ledd første, tredje og fjerde punktum, med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 4-30 annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Femte ledd viderefører gjeldende § 4-29 sjette ledd, med enkelte språklige endringer.

Sjette ledd viderefører gjeldende § 4-29 syvende ledd, med enkelte språklige endringer.

Syvende ledd viderefører adgangen til å fastsette forskrift i gjeldende § 5-9 femte ledd siste punktum.

Presiseringen i dagens § 4-29 annet ledd om at nemnda bare kan fatte vedtak dersom den etter en helhetsvurdering finner at plassering er den beste løsningen for barnet, er ikke videreført. Denne forutsetningen fanges opp av de øvrige vilkårene i bestemmelsen og av det grunnleggende kravet i § 1-3 om barnets beste.

Kapittel 7 Samvær og kontakt etter omsorgsovertakelse

Til § 7-1 Rett til samvær og kontakt

Bestemmelsen regulerer barn og foreldres rett til samvær og kontakt med hverandre.

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 4-19 første ledd. Ordet kontakt er tatt inn i lovbestemmelsen. Med samvær menes fysiske møter, mens begrepet kontakt omfatter andre typer møter og kontakt per telefon, digitale plattformer, sosiale medier, post, eller liknende.

Til § 7-2 Vedtak om samvær og kontakt med foreldre

Bestemmelsen regulerer kompetansen til barneverns- og helsenemnda i saker om samvær og kontakt.

Første ledd første punktum er en videreføring av deler av dagens § 4-19 annet ledd første punktum. Annet punktum er nytt, men er kun en presisering i lovteksten av nemndas kompetanse som også følger av gjeldende rett. Nemnda kan sette vilkår for samværet, for eksempel i form av et krav om tilsyn. Dersom nemnda beslutter at det skal føres tilsyn under samvær, må dette utredes grundig i forkant og begrunnes konkret i den enkelte sak.

Annet ledd er en ny bestemmelse. Her angis utgangspunktet for fastsettelse av samvær, som er at nemnda skal gjøre en konkret vurdering i den enkelte sak. Det skal ikke utmåles samvær etter en normert standard. I sin vurdering skal nemnda blant annet vurdere barnets behov for beskyttelse, barnets utvikling, samt barnets og foreldrenes mulighet for å opprettholde og styrke båndene mellom seg. Det skal ses hen til bestemmelsen i § 1-5 om retten til familieliv. Samvær skal være til barnets beste, jf. også § 1-3 og merknader til denne. Barnet har rett til å medvirke i avgjørelsen ved utmålingen om samvær, jf. § 1-4. Det vises til kapittel 13.4.1.3 for en nærmere beskrivelse av forslagets innhold. Se også § 14-20 om krav til begrunnelse for nemndas vedtak. Barnevernstjenesten kan innvilge mer samvær mellom foreldre og barn enn hva nemnda har fastsatt, hvis det ikke er i strid med forutsetningene i nemndas vedtak, jf. § 7-6 annet ledd. Barnevernstjenesten skal også jevnlig undersøke om omstendighetene har endret seg, og vurdere om det er behov for å endre samværet.

Tredje ledd er i hovedsak en presisering og videreføring av dagens § 4-19 annet ledd. For å fastsette at samvær skal begrenses sterkt eller falle helt bort, må det foreligge sterke og spesielle grunner. Dette følger i dag av gjeldende rett, men er ikke uttrykt direkte i loven. Også vedtak om skjult adresse må begrunnes i sterke og spesielle grunner. Barnevernstjenesten har plikt til å melde inn til politiet vedtak om skjult adresse, se § 13-5. Jf også folkeregisterloven § 10-4.

Fjerde ledd er nytt. Her er adgangen nemnda har til å sette begrensninger i kontakt mellom foreldre og barn lovfestet. Begrensninger settes på de samme vilkår som for samvær, og de samme type begrensninger kan gis. Se merknad til § 7-1 om definisjonen av kontakt.

Femte ledd er en presisering i loven av at det ikke kan gis samvær i strid med kontaktforbud eller besøksforbud som er ilagt av domstolen eller påtalemyndigheten. Det kan likevel gis samvær dersom kontakt- eller besøksforbudet er begrenset, og gir uttrykkelig rett til samvær på nærmere bestemte vilkår. Dette er en ny bestemmelse, og tilsvarer formuleringen i barnelova § 43 b.

Til § 7-3 Vedtak om samvær og kontakt med andre enn foreldrene

Dette er en videreføring av gjeldende rett.

Første ledd er en videreføring av dagens § 4-19 tredje ledd. Bestemmelsen omfatter personer som har ivaretatt omsorgen for barnet forut for omsorgsovertakelsen samtidig med foreldrene, eller i stedet for foreldrene, som for eksempel besteforeldre eller steforeldre.

Annet ledd tilsvarer dagens § 4-19 fjerde ledd med mindre språklige tilpasninger. Dette medfører ingen materielle endringer.

Til § 7-4 Begjæring om ny vurdering fra barneverns- og helsenemnda

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 4-19 femte ledd, men med en innstramming i vilkårene for å ta opp en samværssak. Adgangen til å kreve at en sak om samvær skal behandles på nytt er endret fra 12 måneder til 18 måneder, se første punktum.

Det fremgår av annet punktum at sperrefristen løper fra endelig eller rettskraftig avgjørelse foreligger. Det vises til merknaden til § 5-7 for nærmere om innholdet i fristberegningen.

Det følger av tredje punktum at private parter likevel kan kreve spørsmålet behandlet tidligere, dersom det foreligger opplysninger om vesentlige endringer i barnets situasjon som kan ha betydning for samværsspørsmålet.

Til § 7-5 Samvær og kontakt med søsken og andre nærstående

Bestemmelsen er ny. Barnevernstjenesten skal sørge for at barnet kan opprettholde og styrke bånd til både søsken og andre nærstående, gjennom samvær og kontakt. For begge disse gruppene er det to vilkår som må oppfylles. De må både ha hatt et etablert familieliv med barnet, og nære personlige bånd til barnet. Begrepet søsken omfatter hel-, halv- adoptiv- og stesøsken. Hvorvidt søsknene eller andre nærstående har hatt et etablert familieliv må vurderes konkret, eksempelvis ut fra om de har bodd sammen med barnet, hvor lenge de har bodd sammen, og om de har en nær tilknytning til barnet. Se nærmere om dette i kapittel 13.4.3 og 13.4.4. Samvær skal være til barnets beste, jf. § 1-3. Samværet som fastsettes etter denne bestemmelsen skal tas inn barnevernstjenestens plan for samvær og kontakt, jf. § 7-6.

Til § 7-6 Barnevernstjenestens plan for gjennomføring av samvær og kontakt

Bestemmelsen er ny og beskriver barnevernstjenestens plikt til å utarbeide en egen plan over barnets samvær og kontakt med foreldre, søsken og nærstående. Det vil kun være en plikt til å ta inn i planen foreldre eller andre som er innvilget samvær fra barneverns- og helsenemnda, jf. § 7-2 og § 7-3, samt de som oppfyller vilkårene i § 7-5.

Første ledd beskriver når barnevernstjenesten skal opprette en plan for samvær og kontakt, og hva den skal inneholde. Barnevernstjenesten har plikt til å utarbeide en plan for gjennomføring av samværene. Planen kan gi en oversikt over hvilke dager samværet skal skje, hvor det skal skje, og hvem som eventuelt skal delta under samværet. Barnet har rett til å medvirke i utformingen av planen, ut fra sin alder og modenhet, jf. § 1-4. Barnevernstjenestens samværsplan og vurdering av hvem som skal få mulighet til å ha samvær med barnet, kan ikke påklages. Et vedtak om rett til samvær som fattes av nemnda etter § 7-2 vil derimot kunne bringes inn til domstolene for rettslig prøving på ordinær måte.

Annet ledd gir barnevernstjenesten adgang til å utvide samværet som er fastsatt av nemnda. Dette er ingen endring av gjeldende rett, men en presisering i lovteksten av adgangen barnevernstjenesten har også i dag. Dette er også en presisering av at samvær som ikke er besluttet av nemnda, må skje i forståelse med barnevernstjenesten. Bestemmelsen innebærer at foreldre som har fått fastsatt samvær etter § 7-2, eller andre nærstående som nemnda har gitt samvær etter § 7-3, kan få innvilget mer samvær av barnevernstjenesten. Forutsetningene for at barnevernstjenesten kan innvilge slikt samvær, er at det ikke strider med forutsetningene i nemndas vedtak, et besøksforbud eller annen restriksjon. Barnets mening må tillegges stor vekt, og samværet må være til barnets beste, jf. §§ 1-3 og 1-4. Alt samvær skal reguleres i barnevernstjenestens plan, og den totale samværsbelastningen for barnet må ses under ett når barnevernstjenesten åpner for utvidet samvær. Dette betyr at alt samvær, både hver for seg og sammenlagt, må være til barnets beste. Vurderingen av om samværet er til barnets beste kan endre seg over tid. Situasjoner kan oppstå som gjør at barnet i perioder ikke lenger bør ha samvær med enkelte som er oppført i planen. Slike vurderinger av hva som utgjør et godt og hensiktsmessig samvær for barnet må gjøres fortløpende av barnevernstjenesten, og justeres i takt med barnets vekst, utvikling og behov, og i samarbeid med dem det gjelder. Dersom barnevernstjenesten mener at samværet som er satt av nemnda ikke lenger er til barnets beste, må det fremmes ny sak for nemnda for å justere samværet.

Kapittel 8 Oppfølging av barn og foreldre

Til § 8-1 Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om hjelpetiltak

Bestemmelsens første ledd er en videreføring av dagens § 4-5 om oppfølging av barn og foreldre, med noen språklige endringer. Det er presisert i bestemmelsen at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om hjelpen fungerer eller om det er behov for nye tiltak. Hvor ofte det må foretas en vurdering av tiltaket som er iverksatt, må vurderes konkret i den enkelte sak, basert på hvilke hjelpetiltak som er satt inn samt barnets og foreldrenes behov. Videre er det presisert at barnevernstjenesten, som en del av oppfølgingen, skal formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser dersom foreldrene ønsker det.

Bestemmelsens annet ledd viderefører den delen av dagens § 4-5 som gjelder plan ved hjelpetiltak. Begrepet «tiltaksplan» er erstattet med «plan». Bestemmelsen regulerer formålet med og innholdet i planen. Det er presisert i bestemmelsen at planen skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen er et viktig verktøy for barnevernstjenesten til å vurdere om hjelpetiltakene er egnet til å møte barnets særlige behov og bidra til å forebygge videre problemutvikling hos barnet eller i familien. Det er presisert at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov må her forstås vidt, slik at barnevernstjenestens vurdering av om planen skal endres, også må omfatte vurderinger av behovet til foreldrene, se § 3-1 om hjelpetiltak. Planene bør omfatte en beskrivelse av hvordan vurdering skal skje. Den første evalueringen bør skje innen kort tid, slik at hjelpen kan tilpasses ut fra barnevernstjenestens og familiens erfaringer med tiltakene. Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. § 1-4 og § 1-9.

Til § 8-2 Oppfølging av barn og foreldre etter akuttvedtak

Bestemmelsens første og annet ledd viderefører i hovedsak dagens § 4-6 sjette ledd og § 4-9 femte ledd, med noen språklige endringer. Det vises til Prop. 169 L (2016–2017) for en nærmere omtale av innholdet.

Bestemmelsens tredje ledd er ny. Planen vil være et sentralt verktøy for barnevernstjenestens oppfølging av barnet og foreldrene, og for vurderingen av tiltaket. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for videre undersøkelser, barnets omsorgssituasjon og oppfølgingen av barnet og foreldrene når det er iverksatt akuttvedtak. Planen er et viktig verktøy for å arbeide systematisk med blant annet å gjennomføre undersøkelser, vurdere behovet for andre tiltak rettet mot barnet eller foreldrene, tilrettelegge for samvær og kontakt med foreldre og andre nære personer og oppfølging av barnet i det daglige. Planen må også omfatte oppfølging av foreldrene, herunder om foreldrene skal ta imot veiledning fra barnevernstjenesten og bistand fra andre tjenester. Det nærmere innholdet og omfanget av planen må vurderes konkret og tilpasses ut fra forholdene i den enkelte sak. Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. § 1-4 og § 1-9.

Det er inntatt i bestemmelsen at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det.

Til § 8-3 Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om omsorgsovertakelse

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens § 4-16, med enkelte presiseringer og språklige endringer. Første ledd gjelder oppfølging av barnet, mens annet ledd gjelder oppfølging av foreldrene.

I tredje ledd første punktum videreføres at dersom hensynet til barnet ikke taler mot det, skal barnevernstjenesten legge til rette for at foreldrene kan få tilbake omsorgen for barnet. For å tydeliggjøre gjenforeningsmålsetningen er det presisert i tredje ledd annet punktum at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere ikke bare om det er nødvendig å endre tiltaket, men også om vedtaket om omsorgsovertakelse kan oppheves. Dette er en presisering av gjeldende rett. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. At barnevernstjenesten skal vurdere ytterligere tiltak for barnet, er tatt ut av bestemmelsen, uten at dette innebærer en realitetsendring. Arbeidet med tilbakeføring kan ikke gå på bekostning av barnets behov for beskyttelse. Avveiningen mellom hensynet til gjenforening og hensynet til barnets behov for beskyttelse må foretas ut fra de retningslinjer som er gitt av EMD og Høyesterett.

Dagens tredje punktum i § 4-16 om barnevernstjenestens ansvar for å legge til rette for samvær med søsken er tatt ut av bestemmelsen, og erstattet med nye regler om samvær med søsken, se ny § 7-5 og § 7-6. Det vises til Prop. 169 L (2016–2017) for en nærmere omtale av innholdet i oppfølgingsplikten.

I bestemmelsens fjerde ledd fremgår dagens § 4-15 tredje ledd første punktum om at barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for barnets omsorgssituasjon. Det er presisert i bestemmelsen at planen skal gjelde oppfølgingen av både barnet og foreldrene. Videre er det inntatt i bestemmelsen at planen blant annet skal beskrive barnets behov og eventuell oppfølging som kan legge til rette for en tilbakeføring. Dagens § 4-15 tredje ledd annet punktum videreføres ikke. Det er i stedet inntatt at planen skal endres dersom barnets behov tilsier det. Barnets behov må her forstås vidt, slik at barneverntjenestens vurdering av om planen skal endres, også må omfatte vurderinger av foreldrenes omsorgsevne. Det er barnets behov som må være styrende for innholdet i planen. Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. § 1-4 og § 1-9.

Til § 8-4 Oppfølging av barn og foreldre etter vedtak om opphold i atferdsinstitusjon

Bestemmelsen viderefører i første og annet ledd i hovedsak dagens § 4-28 første ledd og § 4-24 annet ledd siste punktum, med noen språklige endringer. Det er presisert i bestemmelsen at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om det er nødvendig å endre tiltaket eller om det er nødvendig med ytterligere tiltak for barnet. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Barnevernstjenestens oppfølgingsplikt innebærer også at barneverntjenesten skal planlegge og sette i verk de hjelpetiltak som er nødvendig som oppfølging av institusjonsoppholdet. Det vises til Prop. 169 L (2016–2017) for en nærmere omtale av innholdet i bestemmelsen.

Bestemmelsen viderefører i tredje til femte ledd i hovedsak § 4-28 annet, tredje og fjerde ledd, med noen språklige og strukturelle endringer. Begrepet «tiltaksplan» er erstattet med «plan». Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med barnet og foreldrene, jf. § 1-4 og § 1-9.

Dagens § 4-28 femte ledd om at departementet kan gi retningslinjer om planens innhold er ikke nødvendig å lovregulere og videreføres derfor ikke i ny lov.

Til § 8-5 Oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak til ungdom over 18 år

Bestemmelsen er ny. Bestemmelsen presiserer i første ledd barnevernstjenesten oppfølgingsplikt overfor ungdom som mottar ettevernstiltak, som i dag er innfortolket i § 4-5 om oppfølging av hjelpetiltak. Det fremgår av bestemmelsen at barnevernstjenesten systematisk og regelmessig skal vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak eller om tiltaket bør opphøre. Hvor ofte det må foretas en evaluering av tiltaket, må vurderes konkret i den enkelte sak. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser. Dette vil ofte være en sentral del av både tiltaket og oppfølgingen av ungdommen i en overgangsfase til voksenlivet.

Bestemmelsens annet ledd presiser barnevernstjenestens plikt til å utarbeide plan når en ungdom mottar ettervernstiltak, og erstatter dagens § 4-15 fjerde ledd andre og tredje punktum. Bestemmelsen gjelder for all ungdom som mottar ettervernstiltak, ikke bare de som har hatt et omsorgstiltak før fylte 18 år. Barnevernstjenesten skal utarbeide planen i samarbeid med barnet, jf. § 1-4 og § 1-9.

Til § 8-6 Oppfølging etter vedtak om opphold i institusjon når det er fare for menneskehandel

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-30 tredje ledd, med enkelte språklige endringer. Presiseringen i annet punktum i dagens bestemmelse om at politiet skal informeres og gis anledning til å uttale seg før plassering opphører videreføres ikke. Presiseringen er unødvendig fordi det følger av første punktum at vurderingen av om plasseringen er nødvendig skal skje i samarbeid med politiet.

Kapittel 9 Fosterhjem

Til § 9-1 Definisjon av fosterhjem

Bestemmelsen definerer hva som er et fosterhjem, og viderefører innholdet i dagens § 4-22 første ledd bokstav a. Det er gjort noen språklige endringer. Ordlyden «tar imot barn til oppfostring» er erstattet med «private hjem som ivaretar omsorgen for barn». Begrepet oppfostring passer ikke godt for beredskapshjem som i utgangspunktet skal ta imot barn for en kortere periode, og det er i tillegg et gammelmodig begrep. Forslaget innebærer ingen materielle endringer.

Dagens § 4-22 første ledd bokstav b om at private hjem som skal godkjennes etter dagens § 4-7 videreføres ikke, da gjeldende § 4-7 er foreslått opphevet.

Til § 9-2 Barns rettigheter under opphold i fosterhjem

Bestemmelsen er ny, og presiserer at barn skal få forsvarlig omsorg i fosterhjemmet og selv skal kunne bestemme i personlige spørsmål så langt det er mulig ut fra formålet med plasseringen og fosterforeldrenes ansvar for å gi barnet forsvarlig omsorg. Barnets alder og modenhet skal tillegges vekt. Bestemmelsen har sammenheng med lignende bestemmelse om barns rettigheter under opphold på barnevernsinstitusjon. Bestemmelsen innebærer ingen materiell endring av barns rettigheter under opphold i fosterhjem, men presiserer og tydeliggjør barnets rettigheter, samt utdyper kravet om at fosterforeldre må ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem.

Det vises til kapittel 15.4.3 for nærmere omtale.

Til § 9-3 Krav til fosterforeldre

Første ledd viderefører deler av dagens § 4-22 annet ledd første punktum, og hovedinnholdet i dagens fosterhjemsforskrift § 3. Bestemmelsen regulerer generelle krav som gjelder alle fosterforeldre uavhengig av det enkelte barn som skal plasseres. Kravene som stilles til personer som ønsker å bli fosterforeldre må ikke bare avspeile hva som kan være godt for ett barn, men hva som er godt for barn generelt. Første ledd bestemmer at fosterforeldre skal ha særlig evne, tid og overskudd til å gi barn et trygt og godt hjem.

For å ha særlig evne til å gi barn et trygt og godt hjem må fosterforelderen ha evne til å se barnets forskjellige behov og gi barnet den oppmerksomhet og kontakt som det trenger. Fosterforeldre må ha tid og overskudd til å ta seg av et barn.

Annet ledd viderefører i all hovedsak dagens § 4-22 annet ledd annet punktum, men med språklige endringer. Fosterforeldre må kunne gi barn god omsorg, og ivareta barnet i samsvar med de forutsetningene som ligger til grunn for oppholdet, slik som varighet m.m. Forutsetningene for oppholdet følger av barnevernstjenestens vedtak for frivillige plasseringer etter § 3-2. For vedtak om omsorgsovertakelse vises det til § 5-3 om valg av plasseringssted etter vedtak om omsorgsovertakelse.

Til § 9-4 Fosterhjem i barnets slekt og nære nettverk

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-22 tredje ledd, med enkelte språklige endringer. Forslaget innebærer ingen materielle endringer. Det vises til Prop. 169 L (2016–2017) og Prop. 73 L (2016–2017).

Til § 9-5 Valg og godkjenning av fosterhjem

Første ledd viderefører innholdet i § 4-22 tredje ledd første og tredje punktum etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Bestemmelsen innebærer at ansvaret for valg og godkjenning av fosterhjem skal ligge til barnevernstjenesten i omsorgskommunen. Bestemmelsen innebærer også at barnevernstjenesten bare kan godkjenne fosterhjemmet dersom fosterforeldrene oppfyller kravene i § 9-3. Med omsorgskommune menes den kommunen som har ansvaret etter § 15-4 eller § 15-5. Det vises til nærmere omtale i Prop. 73 L (2016–2017).

Annet ledd er nytt og lovfester at barnevernstjenestene i omsorgskommunen og kommunen der fosterhjemmet ligger (fosterhjemskommunen) kan avtale at barnevernstjenesten i fosterhjemskommunen skal godkjenne fosterhjemmet. Dette er en videreføring av innholdet i dagens fosterhjemsforskrift § 5 annet ledd annet punktum, men med endret ansvarssubjekt fra fosterhjemskommune til omsorgskommune.

Ved plassering i beredskapshjem og i spesialiserte fosterhjem tilbudt av Bufetat, må fosterforeldrene i tillegg til avtalen med kommunen, inngå avtale med Bufetat.

Til § 9-6 Oppfølging av barn i fosterhjem og oppfølging av fosterfamilien

Bestemmelsen viderefører innholdet i § 4-22 fjerde ledd etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Endringsloven har ikke trådt i kraft. Det er gjort noen språklige og redaksjonelle endringer.

Første ledd regulerer barnevernstjenestens ansvar for å følge opp barnet i fosterhjemmet og tilsvarer deler av første punktum i endringslovens § 4-22 fjerde ledd. Denne plikten følger i dag av fosterhjemsforskriften § 7 første ledd. Bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten skal følge opp hvert enkelt barns situasjon i fosterhjemmet. Det vises til Prop. 73 L (2016–17) for nærmere omtale. Ansvaret gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for plasseringen. Henvisningen til lovens kapittel 8 om oppfølging av barn og foreldre er ny, men innebærer ikke en materiell endring. Innholdet i oppfølgingsansvaret utdypes særlig i § 8-1 om ansvar for oppfølging etter vedtak om hjelpetiltak, og § 8-3 om ansvar for oppfølging etter vedtak om omsorgsovertakelse.

Annet leddførste punktum tilsvarer den delen av endringsloven § 4-22 fjerde ledd første punktum som gjelder oppfølgingen av fosterhjemmet. Bestemmelsen er endret slik at det fremgår at barnevernstjenesten skal følge opp «fosterfamilien» og ikke «fosterhjemmet». Dette innebærer ingen realitetsendring, men er ment å tydeliggjøre at hele fosterfamilien skal følges opp, herunder fosterforeldrenes egne barn. Siste punktum i annet ledd viderefører innholdet i endringsloven § 4-22 fjerde ledd tredje punktum som gir Bufetat ansvaret for oppfølging av fosterhjem som etaten tilbyr, jf. § 16-3 annet ledd bokstav a og c. Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere omtale. Det er uansett barnevernstjenesten som har ansvaret for å følge opp barnet, jf. første ledd.

Til § 9-7 Fosterhjemsavtale

Bestemmelsen er ny i loven, men viderefører innholdet i dagens fosterhjemsforskrift § 6 første ledd, første punktum om at barnevernstjenesten i omsorgskommunen har ansvar for at det inngås en skriftlig avtale med fosterforeldrene om barnevernstjenestens og fosterforeldrenes forpliktelser. Bestemmelsen tydeliggjør barnevernstjenestens plikt til å sørge for at det inngås en skriftlig avtale mellom fosterforeldre og barnevernstjenesten ved plassering av barn i fosterhjem. Bestemmelsen gjelder uavhengig av hva som er grunnlaget for plasseringen.

Ved plassering i beredskapshjem og i spesialiserte fosterhjem tilbudt av Bufetat, må fosterforeldrene i tillegg til avtalen med kommunen, inngå avtale med Bufetat. Kommunen har imidlertid alltid ansvaret for å følge opp barnet. Dette fremgår av § 9-6 første ledd.

Nærmere om når avtalen skal benyttes og gjennomgang av avtalen vil fortsatt fremgå av forskrift.

Til § 9-8 Fosterforeldres rett til å uttale seg og adgang til å klage

I første ledd fremgår at fosterforeldre har rett til å uttale seg før et vedtak om omsorgsovertakelse oppheves etter § 5-7. Dette er en videreføring av dagens § 4-21 første ledd siste punktum. Det er også tatt inn en rett for fosterforeldre til å uttale seg før det treffes vedtak om flytting etter § 5-5.

Annet ledd presiserer at barneverns- og helsenemnda kan gi fosterforeldre adgang til å klage på vedtak om flytting etter § 5-5. Bestemmelsen lovfester dagens praksis.

Til § 9-9 Formidling av fosterhjem

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-23, med noen språklige endringer.

Til § 9-10 Tilsyn med barn i fosterhjem

Bestemmelsen viderefører innholdet i § 4-22 femte ledd etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere omtale. Endringsloven har ikke trådt i kraft. Bestemmelsen tilsvarer dagens § 4-22 femte, sjette og syvende ledd som gjelder fosterhjemskommunens ansvar for tilsyn med barn i fosterhjem og opplæring av tilsynspersoner. Det er gjort noen språklige endringer i bestemmelsen, blant annet er «grunnleggende opplæring» endret til «nødvendig opplæring» i fjerde punktum. Dette er ikke ment å innebære noen realitetsendring.

Til § 9-11 Forskrift om fosterhjem

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 4-22 fjerde ledd, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen erstatter innholdet i § 4-22 sjette ledd etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform).

Kapittel 10 Barnevernsinstitusjoner m.m.

Til § 10-1 Barnevernsinstitusjonens ansvar for forsvarlig omsorg og behandling

Bestemmelsen er ny i loven. Det fremgår av første ledd første punktum at barnevernsinstitusjonen skal gi barn som oppholder seg på institusjonen forsvarlig omsorg og behandling. Dette er videreføring av ansvaret som i dag følger av rettighetsforskriften § 1 første ledd, og som også kan utledes av forsvarlighetskravet i § 1-7.

At institusjonen skal gi forsvarlig omsorg innebærer blant annet å gi barn vern og beskyttelse, samt tydelige rammer for å sikre trygghet og god utvikling. Barnet skal følges opp med skole eller annen opplæring og fritidsaktiviteter. Barnet skal få stabil og god voksenkontakt, hvor de voksne skal gi barnet en opplevelse av å bli sett og hørt. Forsvarlig omsorg omhandler også å hindre at barnet får kontakt med negative miljøer og hindre at barnet skader seg selv eller andre. Omsorgen må tilpasses det enkelte barns behov, og vil avhenge av barnets alder og modenhet. Også formålet med institusjonsoppholdet vil ha betydning for hva slags støtte og oppfølging barnet kan ha behov for i det daglige. Barnets beste skal ligge til grunn for utøvelsen av omsorgen, jf. § 1-3. At institusjonen skal gi barnet forsvarlig behandling gjelder for barn i atferdsinstitusjoner. Det innebærer blant annet at institusjonen i sin barnevernsfaglige behandling kun skal anvende metoder som er faglig og etisk forsvarlige og tilpasset institusjonens målgrupper og målene for institusjonens virksomhet, jf. § 10-15.

Det fremgår av første leddannet punktum at institusjonen skal møte barn hensynsfullt og med respekt for deres personlige integritet, og ivareta rettssikkerheten til barnet. Dette er en videreføring av rettighetsforskriften § 1 annet ledd, med språklige justeringer. Dette innebærer blant annet at institusjonen skal behandle barna med sensitivitet og omtanke. Barna skal involveres i avgjørelser som tas, skal lyttes til og behandles på en verdig måte. Dette gjelder både i den daglige omsorgen og når det foretas begrensninger eller inngrep i barnets rettigheter etter lovens kapittel 10. Institusjonen har også et generelt ansvar for å ivareta rettssikkerheten til barn når de oppholder seg på institusjonen, herunder at barnets rett til medvirkning og klagemuligheter blir ivaretatt.

Det fremgår av annet ledd at departementet kan gi forskrift om det nærmere innholdet i institusjonens ansvar overfor det enkelte barn.

Til § 10-2 Barns rettigheter i barnevernsinstitusjon

Bestemmelsen er ny i loven og er en videreføring av dagens § 5-9 første og annet ledd, samt dagens rettighetsforskrift kapittel 2, med språklige forenklinger og presiseringer.

Det følger av første ledd at barn skal kunne bestemme i personlige spørsmål, bevege seg fritt innenfor og utenfor institusjonens område, fritt kommunisere med andre, herunder bruke elektroniske kommunikasjonsmidler og motta besøk. Barn har imidlertid ikke full selvbestemmelse.

Det følger av annet ledd første punktum at institusjonen kan begrense barnets rettigheter etter første ledd når det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg. Hva som er forsvarlig omsorg må vurderes konkret for det enkelte barn, og det er presisert i bestemmelsen at det må vurderes ut fra barnets alder og modenhet. Det kan bare fastsettes begrensninger som foreldre ellers kan beslutte ut fra omsorgsansvaret etter barneloven. Begrensningene må være innenfor det som er allment akseptert i oppdragelsen av barn, og være nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet.

Institusjonen kan etter en konkret vurdering fastsette innetider eller begrense hvilke steder barnet kan, eller ikke kan, oppholde seg fordi det kan være utrygt for barnet. Slike begrensninger må være i samsvar med barnets alder og modenhet og kan vare for en lengre periode. I situasjoner der barnet har et ekstra behov for beskyttelse kan det være nødvendig ut fra omsorgsansvaret å begrense barnets bevegelsesfrihet med mer omfattende virkemidler, for eksempel ved at barnet for en kort avgrenset periode ikke får forlate institusjonen eller må ha følge av institusjonsansatte utenfor institusjonen. Institusjonen kan også etter en konkret vurdering begrense barnets bruk av elektroniske kommunikasjonsmidler for eksempel for at barnet skal få gjennomført lekser eller få tilstrekkelig søvn. Videre kan det være nødvendig å begrense bruk, for å hindre at barnet utsetter seg selv for fare eller skade eller for å beskytte andre mot fare eller skade og for å ivareta andres personvern. Institusjonen skal alltid forsøke å veilede barnet og benytte faglige, miljøterapeutiske metoder for å få barnet til å samarbeide. Institusjonen kan inngå avtale med barnet om innlevering av elektroniske kommunikasjonsmidler. Dersom barnet likevel ikke vil samarbeide, kan institusjonen etter en konkret vurdering bestemme at barnet skal levere fra seg for eksempel en mobiltelefon for en avgrenset periode dersom det anses nødvendig. Videre kan barnets rett til å ha besøk begrenses etter en konkret vurdering, for eksempel hvis besøkende er ruset eller det er fare for eller mistanke om overgrep eller liknende. Besøk kan også begrenses ved at en ansatt er til stede under besøket, for eksempel hvis det anses nødvendig for å beskytte barnet. Institusjonen kan ikke etter denne bestemmelsen begrense samvær som følger av vedtak etter barnevernsloven.

Etter annet leddannet punktum kan institusjonen begrense barnets rettigheter etter første ledd når det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Institusjonen har ansvar for en forsvarlig drift av institusjonen og at den fungerer som et sosialt fellesskap der alle kan trives og er trygge, både barn, ansatte og besøkende. Det kan fastsettes generelle husordensregler, for eksempel om ro i institusjonen på kvelds- og nattestid, telefonbruk på fellesområder, tid for måltider og generelle krav til besøkende. Videre kan institusjonen etter en konket vurdering begrense et barns rettigheter for å ivareta trygghet og trivsel på institusjonen. Det vil ofte være et sammenfall mellom ivaretakelse av trygghet og trivsel og omsorgsansvaret for den enkelte. Begrensningene må være nødvendige og forholdsmessige. Det skal tilstrebes en løsning som ivaretar alle de berørte. Se kapittel 16.1.4.4 for nærmere omtale av institusjonens adgang til å begrense barns rettigheter.

Det følger av tredje leddførste punktum at institusjonen ikke kan føre kontroll med barnets korrespondanse, herunder elektronisk korrespondanse. Det er kun gitt en særskilt hjemmel til å undersøke barnets post og pakker i § 10-8 ved begrunnet mistanke om farlige gjenstander mv. Etter tredje leddannet punktum har barnet rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest eller annen religiøs leder eller lignende. Retten til kontakt med konsulær representant er nytt i loven. Helsepersonell kan eksempelvis være barnets psykolog eller lege. Formuleringen oppnevnt verge gjelder i hovedsak for saker hvor barnet er plassert på institusjon uten samtykke ved fare for utnyttelse til menneskehandel. Retten til å treffe verge vil dermed ikke gjelde for foreldre med foreldreansvar som etter vergemålsloven § 16 automatisk er verge for sitt barn.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrift om det nærmere innholdet i barns rettigheter og om gjennomføring av begrensninger etter annet ledd.

Barnet eller foreldrene kan påklage til statsforvalteren om de mener begrensninger etter bestemmelsen medførte et brudd på barnets rettigheter etter loven, jf. § 10-14.

Til § 10-3 Milde former for fysisk makt ut fra omsorgsansvaret og trygghet og trivsel

Bestemmelsen er ny i loven og viderefører dagens rettighetsforskrift § 13 annet ledd, med enkelte presiseringer.

Det fremgår av første ledd første punktum at institusjonen kan benytte milde former for fysisk makt som å holde barnet kortvarig fast eller lede barnet hvis det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg. Bestemmelsen oppstiller ytterrammene for hva slags makt som kan benyttes ut fra omsorgsansvaret. Maktbruken går ikke lenger enn det ansvarlige foreldre kan ta i bruk ut fra omsorgsansvaret etter barneloven § 30.

«Bortvisning fra fellesrom» er erstattet med å «lede barnet» for å tydeliggjøre den fysiske maktbruk som er innfortolket i dagens bestemmelse. Fysisk leding innebærer å ta barnet for eksempel i hånden, på skulderen eller ryggen og forsøke å lede barnet bort fra en situasjon. Mer inngripende makt for å overvinne barnets motstand, kan kun benyttes dersom det er strengt nødvendig i en akuttsituasjon, jf. § 10-7. Andre lignende former for mild maktbruk som kan benyttes er å stille seg fysisk i veien for et barn for å markere en grense.

Vilkåret «åpenbart nødvendig» er erstattet med «nødvendig», slik at det samsvarer med vilkåret for tvang og andre inngrep i § 10-6. Forslaget innebærer ikke at terskelen for å benytte makt etter bestemmelsen er lagt lavere enn i dag. Fysisk maktbruk skal kun benyttes som siste utvei og må være nødvendig og forholdsmessig i situasjonen ut fra en konkret vurdering.

Etter første leddannet punktum kan tiltak som nevnt i første punktum også benyttes dersom det er nødvendig for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Det vil som regel være et sammenfall mellom hensynet til alles trygghet og trivsel og omsorgsansvaret for den enkelte. Fordeler og ulemper for de berørte må veies mot hverandre når det vurderes om maktbruken er nødvendig og forholdsmessig i den enkelte situasjon.

Barnet eller foreldrene kan påklage til statsforvalteren om de mener maktbruk etter denne bestemmelsen medførte et brudd på barnets rettigheter etter loven, jf. § 10-14.

Det fremgår av annet ledd at departementet kan gi forskrift om gjennomføring av milde former for fysisk makt etter bestemmelsen.

Til § 10-4 Forebygging av tvangsbruk og andre inngrep i personlig integritet

Bestemmelsen er ny i loven. Bestemmelsen viderefører deler av rettighetsforskriften § 12, i tillegg presiseres ansvaret for forebygging ytterligere i ny lov i denne bestemmelsen og i § 10-6.

Ansatte på barnevernsinstitusjoner skal benytte seg av virksomme faglige metoder, for så langt som mulig å unngå bruk av tvang. Det fremgår av første ledd at institusjonen skal arbeide systematisk for å forebygge tvang og andre inngrep i barns personlige integritet. Bestemmelsen innebærer at institusjonen har plikt til å arbeide systematisk med forebygging og håndtering av konfliktsituasjoner både på system- og individnivå. Å arbeide systematisk med forebygging innebærer blant annet gjennomgang og analyse av bruk av tvang og andre inngrep og at institusjonen må ha systemer og rutiner for at personalet til enhver tid har nødvendig kompetanse om forebygging og om gjennomføring av tiltak etter loven.

Det er viktig at barn får god oppfølging i etterkant av at tvang eller andre inngrep er benyttet. Det er inntatt i annet ledd at institusjonen skal gjennomgå bruk av tvang og andre inngrep sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet. Det bør foretas en systematisk gjennomgang av hendelsen med personalet, og barnet skal gis tilbud om en samtale. Hensikten med en slik gjennomgang er å bidra til økt forståelse for begge parter, bearbeidelse av hendelsen for barnet og økt kunnskap om hvordan liknende hendelser kan forebygges i fremtiden. Barnet må blant annet få en nærmere forklaring på hvorfor det ble benyttet tvang eller andre inngrep, hvordan barnets mening ble vektlagt og eventuelt hvorfor barnets mening ikke ble fulgt.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om systematisk forebygging av tvang og andre inngrep i forskrift.

Til § 10-5 Forbud mot fysisk og psykisk tvang og makt

Bestemmelsen viderefører dagens § 5-9 tredje ledd bokstav a og b, samt dagens rettighetsforskrift § 13 første punktum, med enkelte språklige endringer.

Det fremgår av første punktum at det ikke er tillatt å tvangsmedisinere, isolere, bruke mekaniske tvangsmidler eller annen psykisk eller fysisk tvang eller makt for å straffe barn eller for å gi barnet omsorg eller behandling. Begrepet «omsorg» er benyttet fremfor «oppdragelsesøyemed», uten at det innebærer en realitetsendring. Fysisk refsing er tatt ut av ordlyden, fordi det anses omfattet av forbudet mot å benytte fysisk tvang og makt. Det er nytt at det er presisert i ordlyden at det gjelder et forbud mot psykisk tvang og makt, slik som i barneloven § 30 tredje ledd. Barn i institusjon skal ikke utsettes for vold eller på annen måte bli behandlet slik at deres fysiske eller psykiske helse blir utsatt for skade eller fare for eksempel ved å ydmyke eller på andre måter krenke barnet uten bruk av fysisk makt.

Forbudet mot isolasjon videreføres i bestemmelsen. Dette innebærer blant annet at det ikke er lov å holde barnet i et rom alene med låst eller stengt dør for å straffe barnet eller som et behandlings- eller omsorgstiltak. Begrensninger eller inngrep som besluttes for å gi barnet forsvarlig omsorg eller behandling kan heller ikke praktiseres på en måte som utgjør isolasjon. At barnet i en periode oppholder seg i en egen godkjent enhet, for eksempel et hus, en leilighet eller lignende, innenfor institusjonens område, adskilt fra de andre barna, er ikke i seg selv forbudt isolasjon. Det må vurderes konkret om forholdene rundt barnet samlet sett anses som isolasjon, der det blant annet må ses hen til tiltakets varighet, hvilke bevegelsesbegrensninger og begrensninger i kontakt som gjelder for barnet, herunder om barnet kan benytte fellesarealer og omgås andre barn og ansatte på institusjonen som ikke er en del av oppfølgingen av barnet. Institusjonen skal så langt det er forsvarlig legge til rette for at barnet har kontakt med andre, gjennom for eksempel skole, fritidsaktiviteter og besøk. Bruk av egne godkjente enheter for barn krever en grundig faglig begrunnelse og må være til barnets beste.

Fysisk tvang kan benyttes etter § 10-7 når det er strengt nødvendig i en akuttsituasjon, og her gis det også en snever adgang til å benytte isolasjon som nærmere definert i bestemmelsen. Videre kan institusjonen benytte milde former for fysisk makt ut fra omsorgsansvaret og for å ivareta trygghet og trivsel på institusjonen, jf. § 10-3. Disse unntakene er presisert i annet punktum.

Til § 10-6 Generelle vilkår for tvang og andre inngrep i barns personlige integritet

Bestemmelsen er ny i loven. Det er en overordnet bestemmelse om vilkår for tvang og andre inngrep i barns personlige integritet som i hovedsak viderefører dagens rettighetsforskrift § 12, men med enkelte presiseringer. Vilkårene i bestemmelsen kommer i tillegg til de spesielle vilkårene som fremgår av de ulike inngrepshjemlene i lovens kapittel 10.

Første ledd tydeliggjør de menneskerettslige krav til bruk av tvang og andre inngrep. Inngrep i barnets personlige integritet og privatliv må ha hjemmel i lov og anses nødvendig og forholdsmessig, jf. blant annet Grunnloven § 102 og § 104 og EMK artikkel 8 nr. 2. Det fremgår av første leddførste punktum at barn ikke skal utsettes for tvang eller andre inngrep i deres personlige integritet med mindre det etter en helhetsvurdering er nødvendig i situasjonen. Kravet til nødvendighet, herunder forholdsmessighet, er utdypet i bestemmelsen. Det fremgår av annet punktum at andre mindre inngripende tiltak skal være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Tvang og andre inngrep skal alltid være siste utvei. Institusjonen skal benytte faglige, miljøterapeutiske metoder og forsøke å løse konflikter og utfordringer med andre mer tillitsskapende tiltak, i samarbeid med barnet.

Det fremgår av tredje punktum at det skal foretas en forholdsmessighetsvurdering ved at tiltaket må være egnet til å oppnå formålet og stå i rimelig forhold til de interessene som skal ivaretas. Det må foreligge en rimelig avveining mellom hensynet til barnet og formålet som begrunner inngrepet. Interesseavveiningen kan innebære å veie barnets ulike rettigheter og interesser mot hverandre eller veie barnets rettigheter og interesser opp mot felleskapets eller andres rettigheter og interesser. Jo mer inngripende tiltak, desto strengere krav stilles til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet. Hvor inngripende et tiltak er, beror blant annet på tiltakets art, herunder tiltakets omfang og varighet og hvordan tiltaket rammer i det konkrete tilfellet. Det videreføres et skjerpet nødvendighetskrav ved bruk av tvang i akutte faresituasjoner, se merknad til § 10-7. Hvilke formål som kan utløse et inngrep er presisert i de enkelte inngrepshjemlene.

Annet ledd viderefører at tiltaket skal gjennomføres på en så skånsom måte som mulig og ikke opprettholdes lenger enn nødvendig. Dette innebærer blant annet at inngrep skal gjennomføres på en så trygg og omsorgsfull måte som mulig som ivaretar barnets integritet, barnets medvirkning og barnets beste. Det vises også til merknad til § 10-4 annet ledd om krav til å gjennomgå bruk av tvang og andre inngrep sammen med barnet.

Til § 10-7 Bruk av tvang i akutte faresituasjoner

Bestemmelsen er ny i loven og er en videreføring av dagens rettighetsforskrift § 14 om adgang til å benytte tvang i nødrett- eller nødvergesituasjoner, jf. straffeloven §§ 17 og 18. Nødrett og nødverge har til felles at en nødsituasjon gjør det berettiget å foreta handlinger som ellers ville vært ulovlige.

Det er presisert i første leddførste punktum at faren må være «akutt» og at skade kan gjelde skade på barnet selv eller på andre personers liv eller helse eller vesentlig skade på eiendom. Bestemmelsen omfatter fysisk skade på barnet selv og andre. Det omfatter blant annet å angripe fysisk med spark og slag. Vesentlig skade på eiendom omfatter skade på bygninger, inventar og andre ting. Ikke enhver mulighet for skade er omfattet av bestemmelsen. Det må foreligge en konkret og reell fare for at skade vil oppstå.

Fysiske inngrep overfor barnet er alvorlige inngrep i barnets integritet og kan kun benyttes dersom det er «strengt nødvendig», for å avverge skaden etter straffeloven §§ 17 og 18 om nødrett og nødverge. Vilkåret «uomgjengelig» nødvendig i rettighetsforskriften er erstattet med «strengt» nødvendig, uten at det innebærer en realitetsendring. Den generelle bestemmelsen i § 10-6 om vilkår for inngrep gjelder også i akutte faresituasjoner, men med et skjerpet krav til nødvendighet. Nødvendighetskravet innebærer også at maktbruken må være forholdsmessig i situasjonen. Andre muligheter, som overtalelse av barnet og sikring av gjenstander eller personer det er fare for at kan bli påført skade, må være forsøkt eller vurdert som utilstrekkelige. Jo mer omfattende tvang som benyttes, desto strengere krav stilles til inngrepets nødvendighet. Institusjonen kan frata barn gjenstander, holde barnet fast, legge barnet ned, eller fysisk forflytte barnet dersom det etter en konkret vurdering er strengt nødvendig for å avverge skade. Det kan benyttes mer inngripende tiltak ved akutt fare for liv eller vesentlig helseskade, enn ved mindre inngripende fysisk skade eller skade på gjenstander. Fysisk nedleggelse av barnet og isolasjon som beskrevet nedenfor, kan benyttes hvis det er strengt nødvendig for å avverge at barnet vesentlig skader seg selv eller andre, eller utsetter eget eller andres liv for fare. Det er ikke tillatt å slå barn, bruke tvangsmedisinering eller mekaniske tvangsmidler som for eksempel remmer i en akuttsituasjon.

Tvangsbruken skal være så kortvarig som mulig. Det presiseres i første leddannet punktum at tvangstiltaket skal opphøre straks skaden eller faren er avverget. Det følger av § 10-6 annet ledd at tvangstiltak skal gjennomføres på en så skånsom måte som mulig og av § 10-4 annet ledd at institusjonen skal gjennomgå bruk av tvang og andre inngrep sammen med barnet, så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet. Dette gjelder også i akuttsituasjoner. Barns rett til medvirkning skal ivaretas både før, under og etter en tvangshendelse, selv om tidsmomentet og skadepotensialet kan sette begrensninger for involveringen i forkant av en akuttsituasjon.

Annet ledd viderefører krav til å benytte isolasjon når det er strengt nødvendig i en akutt faresituasjon etter første ledd. Minst en i personalet skal være til stede i rommet eller i naborom med ulåst dør. Det innebærer at en ansatt alltid skal være til stede. Barnet skal til enhver tid ha forsvarlig tilsyn og kunne kontakte personell. Isolasjon er bare tillatt i rom med vindu og med minst 8 m² gulvflate. Isolasjon kan bare besluttes av institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt. Det er en videreføring av rettighetsforskriften § 14 tredje ledd.

Det følger av tredje ledd at departementet kan gi forskrift om gjennomføring av tvang i akutte faresituasjoner.

Tvang i akutte faresituasjoner er å regne som enkeltvedtak. Det skal gis en skriftlig etterfølgende begrunnelse, hendelsen skal protokollføres og forlegges statsforvalteren. Både barnet selv og foreldre kan klage på vedtaket til statsforvalteren som kan prøve alle sider av saken. Se mer om saksbehandling og klage i merknad til § 10-14.

Straffrihetsreglene ved nødrett og nødverge etter straffeloven og de ulovfestede reglene om forvaltningsrettslig nødrett gjelder i tillegg til denne bestemmelsen. Det innebærer for eksempel at handlinger for å ivareta sikkerheten til ansatte eller andre barn på institusjonen som ellers ville være straffbare, vil kunne være straffrie i en nødrett- eller nødvergesituasjon etter straffeloven, selv om det ikke er regulert i barnevernsloven.

Til § 10-8 Kroppsvisitasjon og undersøkelse av barnets rom, eiendeler, brev og pakker

Bestemmelsen er ny i loven og viderefører i hovedsak dagens rettighetsforskrift §§ 15, 16 og 18. Bestemmelsen gjelder kroppsvisitasjon, undersøkelse av barnets rom og eiendeler og post. Begrepet «ransaking» og «kontroll» er byttet ut med «undersøkelse» og begrepet «post» er byttet ut med «brev og pakker» uten at det innebærer realitetsendringer.

Det følger av første ledd første punktum at barnet kan kroppsvisiteres eller barnets rom og eiendeler undersøkes hvis det foreligger begrunnet mistanke om at barnet besitter tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler eller skadelige medikamenter samt brukerutstyr. Dette er videreføring av gjeldende rett og bestemmelsen kan benyttes for barn uavhengig av barnets plasseringsgrunnlag. Det fremgår av annet punktum at institusjonen også kan undersøke brev og pakker ved begrunnet mistanke om de nevnte gjenstander. At brev og pakker som kommer inn til institusjonen også kan undersøkes ved begrunnet mistanke om tyvegods, skadelige medikamenter eller brukerutstyr, er nytt sammenliknet med gjeldende rett. Ut over dette er det ikke tillatt å føre kontroll med eller sensurere barnets korrespondanse, jf. § 10-2 tredje ledd.

Verken kroppsvisitasjon eller undersøkelse kan foretas rutinemessig. Beviskravet «begrunnet mistanke» innebærer at det må foreligge objektive holdepunkter som kan begrunne mistanken i det enkelte tilfellet. Det kan for eksempel være et konkret tips om at barnet på institusjonen har med seg en farlig gjenstand, eller at den oppbevares på barnets rom. Beruselse eller ruspåvirkning hos barnet i form av observasjoner som for eksempel lukt eller endring i atferd kan gi begrunnet mistanke om besittelse av rusmidler. Et eksempel på skadelige medikamenter kan være narkotiske eller prestasjonsfremmende stoffer. Farlige gjenstander kan omfatte både gjenstander som er farlige i seg selv og gjenstander som kan brukes på en farlig måte, for eksempel kniv, barberblad og ulike typer verktøy.

Første ledd tredje punktum er nytt og tydeliggjør menneskerettslige krav til at tiltak etter første og annet punktum må være nødvendig og ha et legitimt formål for å kunne iverksettes. Formålet kan være å gi barnet forsvarlig omsorg og behandling eller for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Formålet vil ofte være å hindre skade eller fare, for barnet og/eller andre, men der skade eller farepotensialet ikke er like nært forestående som i en akuttsituasjon, jf. § 10-7. Tiltaket kan ikke ha som formål å straffe barnet eller avdekke eller oppklare kriminelle handlinger på vegne av samfunnet. Kravet til nødvendighet og forholdsmessighet som er utdypet i § 10-6 gjelder for tiltak etter § 10-8, se merknad til § 10-6.

I annet ledd videreføres at kroppsvisitasjoner bare kan omfatte kroppens overflater, munnhulen samt gjennomsøkning av klær. Kroppsvisitasjon av kroppens overflater og munnhule er særlig inngripende og stiller særlig strenge krav til tiltakets nødvendighet og forholdsmessighet.

Det følger også av § 10-6 annet ledd at undersøkelser og kroppsvisitasjoner skal gjennomføres så skånsomt som mulig og ivareta barns integritet. Kroppsvisitasjon må gjennomføres med særlig varsomhet.

Tredje ledd viderefører at bare institusjonens leder eller den lederen gir fullmakt, kan beslutte tiltak etter første ledd. I fjerde ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av kroppsvisitasjon og undersøkelser etter bestemmelsen.

Institusjonen kan i utgangspunktet ikke benytte fysisk makt for å gjennomføre tiltak etter bestemmelsen. Institusjonen kan imidlertid etter § 10-3 benytte milde former for makt hvis det er nødvendig ut fra omsorgsansvaret eller for å ivareta trygghet og trivsel for alle på institusjonen. Det innebærer for eksempel at institusjonen etter en konkret vurdering kan forsøke å lede barnet bort fra rommet hvis barnet hindrer en undersøkelse eller holde barnet i armen og ta en pakke som skal undersøkes. Mer inngripende maktbruk kan kun benyttes når det er strengt nødvendig i en akuttsituasjon, jf. § 10-7.

Vedtak om undersøkelse og kroppsvisitasjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se nærmere om saksbehandling og klage i § 10-14 og merknad til bestemmelsen.

Til § 10-9 Innskrenkninger i bevegelsesfrihet mv. for barn i atferdsinstitusjoner

Bestemmelsen viderefører i hovedsak dagens § 5-9 annet ledd og rettighetsforskriften §§ 21-24. Begrepet «begrensninger» er erstattet med «innskrenkninger» for å tydeliggjøre at bestemmelsen hjemler inngrep i barnets integritet som krever hjemmel i lov og som kan være mer vidtgående enn de begrensninger som kan fastsettes ut fra omsorgsansvaret og trygghet og trivsel, jf. § 10-2. Innskrenkningen kan komme i tillegg til begrensninger som kan fastsettes etter § 10-2.

Det er presisert i første ledd at innskrenkningene kun gjelder ved opphold i atferdsinstitusjon etter §§ 4-4, 6-1 eller 6-2. Innskrenkninger kan kun vedtas dersom det er nødvendig ut fra formålet med institusjonsoppholdet. Innskrenkninger må knyttes til barnets særlige utfordringer som ligger til grunn for behandlingen barnet skal få i institusjonen. Formålet med oppholdet vil omfatte å beskytte barnet, behandle, forebygge ytterligere problemutvikling og bidra til positiv endring. Det må foretas konkrete og individuelle vurderinger av om tiltaket er egnet for å oppnå formålet og om det er nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet. De generelle vilkårene i § 10-6 må være oppfylt for å anvende bestemmelsen. Det henvises til denne bestemmelsen for nærmere omtale av nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen.

Bokstav a er en videreføring av dagens rettighetsforskrift § 22 og gjelder innskrenkninger i bevegelsesfriheten. Det er presisert at barnets bevegelsesfrihet innenfor og utenfor institusjonens område kan innskrenkes eller nektes. Det kan for eksempel gjelde ved fare for kjøp eller bruk av rusmidler eller kontakt med kriminelle miljøer. Det foreslås en ny bokstav b som presiserer at institusjonen kan låse døren til institusjonen for barnet, eller kreve at barnet har følge av institusjonsansatte utenfor institusjonens område for å gjennomføre innskrenkninger i bevegelsesfriheten etter bokstav a. Dette er en kodifisering av gjeldende rett og kan for eksempel være aktuelt for å forhindre at barnet ruser seg. Bevegelsesinnskrenkninger innenfor institusjonens område kan for eksempel innebære et barn ikke får være alene på rommet med et annet barn som sliter med rus og det er fare for negativ påvirkning eller opphold i en egen enhet på institusjonens område som et individuelt behandlingstiltak. Det vises til merknad til § 10-5 om forbudet mot isolasjon.

Bokstav c viderefører rettighetsforskriften § 23 om å innskrenke, herunder nekte, barnet å ha besøk i institusjonen, for eksempel av personer fra miljøer som vil kunne ha negativ påvirkning på barnet og barnets behandlingsopplegg. Institusjonen kan også dersom det anses nødvendig for å beskytte barnet, stille som vilkår at en ansatt må være til stede under besøket. Det vises til § 10-2 tredje ledd og at barnet uansett ikke kan nektes å ha besøk av advokat, barnevernstjenesten, tilsynsmyndighet mv.

Bokstav d og e viderefører rettighetsforskriften § 24 om at barnets rett til å bruke elektroniske kommunikasjonsmidler kan innskrenkes, herunder nektes, og at institusjonen kan inndra kommunikasjonsmidler dersom barnet ikke retter seg etter institusjonens avgjørelse om å nekte bruk. Dette kan typisk gjelde mobiltelefon, iPad, datamaskin/laptop og liknende.

Å bli helt eller delvis fratatt muligheten til å kommunisere med omverden via elektroniske kommunikasjonsmidler er et svært inngripende tiltak og kan være aktuelt for eksempel for å hindre at et barn tar kontakt med rusmiljøet og avtaler kjøp av narkotika eller hindre planlegging av nye lovbrudd. At institusjonen kan inndra kommunikasjonsmidler innebærer at institusjonen kan kreve at barnet skal levere fra seg for eksempel en mobiltelefon. Institusjonen kan også fjerne barnets nettilgang for den vedtatte perioden hvis det er et tilstrekkelig tiltak.

Formålet med innskrenkningene kan ikke være å verne samfunnet mot lovbrudd, men for gi barnet hjelp. Det stilles strenge krav til at innskrenkningene og varigheten er nødvendig og forholdsmessig i det enkelte tilfellet. Barnets synspunkter er et sentralt moment i vurderingen.

Institusjonen kan i utgangspunktet ikke benytte fysisk makt for å gjennomføre innskrenkninger, men har anledning til å benytte milde former for fysisk makt, jf. § 10-3, dersom det er nødvendig i situasjonen. Det kan for eksempel innebære å benytte mild fysisk makt ved å holde barnet kortvarig i armen og ta for eksempel en mobiltelefon som er vedtatt at skal inndras. Motivasjon og oppmuntring skal ha vært forsøkt først. Institusjonen kan ikke benytte mer makt enn det som er tillatt ut fra omsorgsansvaret, med mindre det er strengt nødvendig i en akuttsituasjon, jf. § 10-7.

Annet ledd er en videreføring av kravene i rettighetsforskriften §§ 22-24 om varigheten av innskrenkninger etter bestemmelsen. Det fremgår av annet ledd første punktum at innskrenkninger i bevegelsesfrihet og besøk etter første ledd kan vedtas for inntil 14 dager om gangen. Det følger av annet punktum at vedtak om å innskrenke eller inndra elektroniske kommunikasjonsmidler kan vedtas for inntil fire uker fra barnet ankommer institusjonen, og deretter for maksimum 14 dager om gangen. Varigheten av innskrenkningene må vurderes konkret ut fra barnets behov og omstendighetene i den enkelte sak.

Et vedtak om innskrenkninger skal ikke opprettholdes lenger enn nødvendig og det følger av annet leddtredje punktum at institusjonen fortløpende må vurdere om vedtaket skal opprettholdes. Dersom det ved vedtaksperiodens utløp er nødvendig å fortsette med innskrenkningen, må det treffes nytt vedtak etter en konkret og individuell vurdering. Nye vedtak kan ikke vedtas rutinemessig. Ved langvarige og gjentatte innskrenkninger i barns rettigheter, stilles det strenge krav til nødvendighetsvurderingen og til institusjonens og barnevernstjenestens oppfølging og faglige vurderinger av barnets situasjon og grunnlaget for institusjonsoppholdet, jf. også § 6-2 tredje ledd. Den samlede bruken av tvang og andre inngrep overfor barnet må inngå i helhetsvurderingen etter § 6-2 tredje ledd.

I tredje ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrift om gjennomføring av vedtak etter bestemmelsen.

Vedtak om innskrenkninger etter denne bestemmelsen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se mer om saksbehandling og klage i § 10-14 og merknad til bestemmelsen.

Til § 10-10 Rusmiddeltesting

Bestemmelsen er ny i loven og viderefører rettighetsforskriften § 19 og § 25 om adgangen til rusmiddeltesting, men det er foretatt enkelte språklige justeringer og presiseringer av bestemmelsens innhold. Adgangen til rusmiddeltesting er også utvidet fra kun å gjelde urinprøver til testing av biologisk materiale, for eksempel også hår- og spyttprøver. Dette innebærer at det også kan brukes andre former for teknologi enn for testing av urin.

Det fremgår av første ledd første punktum at barn kan samtykke til at det tas prøver av biologisk materiale under oppholdet for å fastslå om det er brukt rusmidler. Bestemmelsen gjelder uavhengig av plasseringsgrunnlag. Institusjonen kan ikke kreve at barnet tester seg. Et samtykke må være skriftlig, barnet skal ikke føle seg presset til å samtykke. Før barnet kan gi et samtykke, må barnet ha fått grundig informasjon om blant annet hvordan testing foregår og formålet med testingen. Rusmiddeltesting er inngripende, og det er inntatt i første ledd første punktum at testing kun kan skje dersom det er nødvendig for å gi barnet forsvarlig omsorg og behandling. Dette er presiseringer av gjeldende rett. Rusmiddeltesting kan ikke benyttes som straff eller pressmiddel. Rusmiddeltesting kan brukes for å motivere barnet til å avstå fra å bruke ulovlige rusmidler eller støtte barnet i å si nei til tilbud om rusmidler under henvisning til at dette vil bli oppdaget ved testing. Om en avtale om rusmiddeltesting er nødvendig må vurderes konkret, og samtykke til rusmiddeltesting kan ikke innhentes rutinemessig.

I første ledd annet punktum er det presisert at for barn med vedtak om opphold i atferdsinstitusjon, jf. §§ 6-1, 6-2 og 4-4, kan det samtykkes til rusmiddeltesting også ved inntak. For andre plasseringsgrunnlag kan samtykke kun gis under oppholdet, jf. første punktum. Dette er en videreføring av gjeldende rett.

I annet ledd fremgår at dersom barnet er under 15 år, må også de med foreldreansvar eller barnevernstjenesten, hvis barnet er under omsorg, samtykke til rusmiddeltesting. Hvis det gjelder en enslig mindreårig asylsøker i omsorgssenter, skal barne-, ungdoms- og familieetaten samtykke i tillegg til barnet. Samtykke fra barnet og andre personer kan når som helst trekkes tilbake.

Det følger av tredje ledd at institusjonen kan kreve avlagt rusmiddeltesting av biologisk materiale uten barnets samtykke dersom det følger av barneverns- og helsenemndas vedtak om plassering i atferdsinstitusjon etter § 6-2. Dersom det ikke fremgår noe av vedtaket hvordan rusmiddeltestingen skal gjennomføres vil det være opp til institusjonen å vurdere når rusmiddeltesting er nødvendig og forholdsmessig. Testing skal bare kreves så langt det er behov for det, sett i sammenheng med nemndas vedtak.

Det fremgår av fjerde ledd at departementet kan gi forskrift om gjennomføring av rusmiddeltesting. Institusjonen må ha nærmere regler og rutiner for prøvetaking ved rusmiddeltesting, herunder om informasjon til barnet, at prøver av biologisk materiale skal håndteres i samsvar med Helsedirektoratets retningslinjer, samt bruk av hurtigtesting.

Avgjørelser om rusmiddeltesting, både med og uten barnets samtykke skal protokollføres og begrunnes. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og forelegges statsforvalteren, se § 10-14 og merknad til bestemmelsen.

Til § 10-11 Inndragning av farlige gjenstander m.m.

Bestemmelsen er ny i loven og innebærer en videreføring av dagens rettighetsforskrift § 17 med språklige tilpasninger. Begrepet «inndragning» benyttes fremfor «beslag» uten at det innebærer en realitetsendring. Begrepet anses mer dekkende for institusjonens håndtering av funn.

I første ledd første punktum videreføres at institusjonen kan inndra tyvegods, farlige gjenstander, rusmidler, skadelige medikamenter og tilhørende brukerutstyr, som institusjonen finner. Inndragning kan skje ved inntak til institusjonen eller under oppholdet. Av annet punktum fremgår at institusjonen skal overlevere ulovlige gjenstander, rusmidler eller medikamenter som er inndratt til politiet og at tyvegods skal overleveres til politiet eller eieren. Dersom institusjonen er kjent med at et barn har stjålet for eksempel en mobiltelefon eller en pc fra et annet barn, kan institusjonen levere denne gjenstanden tilbake til eieren. Øvrig gjenstander som inndras kan tilintetgjøres, oppbevares eller overleveres politiet, dette følger av tredje punktum.

Hva som er å anse som farlige gjenstander må avgjøres i det enkelte tilfellet. Gjenstander som etter en konkret vurdering anses som farlige, selv om de ikke er ulovlige, for eksempel en speiderkniv, kan og bør inndras. Slike gjenstander skal som hovedregel ikke tilintetgjøres, men oppbevares og utleveres til barnet ved institusjonsoppholdets slutt. Rusmidler som ikke i seg selv er ulovlig, for eksempel øl, vin eller sprit, kan helles ut.

Når en institusjon skal levere ulovlige gjenstander, rusmidler eller medikamenter til politiet, skal opplysninger om barnet bare gis til politiet så langt det ikke er i strid med lovbestemt taushetsplikt, jf. § 13-1. Gjenstander kan leveres anonymt. Formålet med å kontakte politiet er å ivareta omsorgen for barnet og trygghet og trivsel for alle på institusjonen, ikke å avdekke eller oppklare straffbare forhold.

Det fremgår av annet ledd at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om gjennomføring av inndragning og håndtering av gjenstander, herunder om overlevering til politiet.

Det følger av § 10-14 at inndragning av gjenstander er enkeltvedtak etter forvaltningsloven, se nærmere om saksbehandling og klage i merknad til § 10-14.

Til § 10-12 Tilbakeføring ved rømming

Bestemmelsen er ny i loven og viderefører rettighetsforskriften § 20 om tilbakeføring til institusjon ved rømming. Det fremgår av første ledd første punktum at hvis barnet forlater institusjonen uten tillatelse eller unnlater å komme tilbake til institusjonen etter fravær, skal institusjonen prøve å bringe barnet frivillig tilbake til institusjonen. Dette skal om mulig skje i samarbeid med foreldre og barnevernstjenesten, jf. annet punktum, og eventuelt også Barne-, ungdoms- og familieetaten hvis det gjelder en enslig mindreårig asylsøker i et omsorgssenter.

Det følger av annet ledd at dersom vedtaket som ligger til grunn for institusjonsoppholdet gir adgang til tilbakeholdelse og tilbakeføring ved rømming, kan barnevernstjenestens leder, dersom det er nødvendig, kreve bistand fra politiet til å bringe barnet tilbake til institusjonen mot barnets vilje, jf. § 12-10. Dette omfatter tvangsplasseringer etter §§ 4-2, 4-4, 4-5, 5-1, 6-2 og 6-6. Tilbakeføring skal skje så skånsomt som mulig og på en måte som ivaretar barnets integritet.

Det fremgår av tredje ledd at departementet kan gi forskrift om varsling av barnevernstjeneste og politi, og om samarbeid mellom berørte instanser ved rømming og tilbakeføring.

Regler om dokumentasjon, protokollføring og begrunnelse og oversendelse av protokoller til barnevernstjenesten og statsforvalteren, er regulert i § 10-14 annet ledd, se merknad til bestemmelsen.

Til § 10-13 Beskyttelsestiltak for barn som er utsatt eller i fare for menneskehandel

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 5-9 femte ledd. Det følger av bestemmelsen at institusjonen har ansvar for å iverksette de beskyttelsestiltak som barneverns- og helsenemnda har vedtatt for barnet ved fare for menneskehandel, jf. § 6-6. Det fremgår av § 6-6 annet ledd hvilke beskyttelsestiltak nemnda kan vedtak for å hindre at barnet får kontakt med personer som kan utnytte barnet til menneskehandel.

Det følger av § 6-6 annet ledd og § 10-2 tredje ledd at verken nemnda eller institusjonen kan begrense barnets rett til kontakt med oppnevnt verge, advokat, barnevernstjeneste, tilsynsmyndighet, helsepersonell, konsulær representant, prest, annen religiøs leder eller lignende.

Til § 10-14 Saksbehandling og klage

Bestemmelsen er ny i loven og viderefører dagens rettighetsforskrift §§ 26 og 27 om særskilte regler for saksbehandling og klage ved institusjonsopphold.

Det følger av første ledd første punktum at tvang og andre inngrep etter §§ 10-7, 10-8, 10-9 og 10-11 er enkeltvedtak. Dette gjelder avgjørelser om bruk av tvang i akutte faresituasjoner, kroppsvisitasjon, undersøkelse av rom og eiendeler, brev og pakker, innskrenkninger i bevegelsesfrihet mv. for barn i atferdsinstitusjoner og inndragning av farlige gjenstander m.m. Forvaltningslovens regler om saksbehandling og klage i kapittel fire til seks kommer til anvendelse med de særregler som er gitt i barnevernsloven. Dette innebærer blant annet at institusjonen skal sørge for at saken er godt opplyst før vedtak treffes. Vedtaket skal som hovedregel være skriftlig og skal begrunnes. Det skal fremgå hvilke faktiske forhold og faglige vurderinger som begrunner beslutningen. Kravet til begrunnelse må tilpasses vedtakets inngripende karakter og alvorlighetsgrad. Barn bør involveres så tidlig som mulig i prosessen og skal gis anledning til å uttale seg og bli hørt, jf. § 1-4. Det må fremgå av vedtaket hva som var barnets mening og hvilken vekt den ble tillagt samt hvordan hensynet til barnets beste er vurdert. Barn må underrettes om vedtaket.

Det er inntatt i første leddannet punktum at avgjørelsene etter første punktum i tillegg skal protokollføres, sendes barnevernstjenesten og forelegges statsforvalteren. Det er nytt at avgjørelsene skal sendes barnevernstjenesten. Det er viktig at tjenesten får informasjon om hvordan barnet har det på institusjonen for å ivareta sitt oppfølgingsansvar.

Det fremgår av annet leddførste og annet punktum at avgjørelser om rusmiddeltesting etter § 10-10 skal protokollføres, begrunnes, sendes barnevernstjenesten og forelegges statsforvalteren. Dette gjelder både avgjørelser om rusmiddeltesting som skjer med barnets samtykke og som følger av nemndas vedtak. Det er nytt i loven at vedtakene også skal sendes barnevernstjenesten. Det fremgår av annet leddtredje punktum at tilbakeføring etter § 10-12 første ledd skal dokumenteres. Tilbakeføring mot barnets vilje, jf. § 10-12 annet ledd skal i tillegg protokollføres og begrunnes, jf. fjerde punktum. Protokollen skal sendes barnevernstjenesten og forelegges statsforvalteren, jf. femte punktum.

Det vises til at § 10-4 annet ledd stiller krav om at institusjonen skal gjennomgå bruk av tvang og andre inngrep sammen med barnet så snart som mulig etter at tiltaket er avsluttet, se merknad til § 10-4.

Det fremgår av tredje leddførste punktum at barn og foreldre kan klage direkte til statsforvalteren over enkeltvedtak og om brudd på lovens bestemmelser i kapittel 10 om rettigheter og bruk tvang og andre inngrep på institusjon. Brudd på bestemmelser som ikke er å anse som enkeltvedtak kan for eksempel omhandle at institusjonens begrensninger eller maktbruk ut fra omsorgsansvaret ikke er i samsvar med § 10-2 eller 10-3 eller om manglende samtykke ved rusmiddeltesting etter § 10-10 første ledd. At det kan klages direkte til statsforvalteren er et unntak fra forvaltningsloven § 33 som videreføres i ny lov.

Det følger av tredje leddannet punktum at statsforvalteren også skal behandle andre muntlige og skriftlige henvendelser fra barnet og foreldrene om andre forhold som gjelder oppholdet på institusjonen.

Av fjerde ledd fremgår at klager etter tredje ledd første punktum behandles etter reglene i forvaltningsloven og at statsforvaltere kan prøve alle sider av saken. Institusjonen har også ansvar for å informere barn og foreldre om klageadgangen og bistå barnet med utforming og oversending av klage til statsforvalteren, dersom barnet ønsker det.

Etter femte ledd kan departementet i forskrift gi nærmere regler om saksbehandling og klagebehandling.

Til § 10-15 Generelle krav til barnevernsinstitusjoner

Bestemmelsen fastslår generelle og overordnede krav til barnevernsinstitusjoner. Kravene er flyttet fra forskrift til lov.

Det fremgår av første ledd at enhver barnevernsinstitusjon skal være godkjent av Barne-, ungdoms- og familieetaten. Dette innebærer at det er en forutsetning for at barn kan plasseres i institusjonen etter barnevernsloven at institusjonen er godkjent. Kravet gjelder både statlige, private og kommunale barnevernsinstitusjoner, jf. § 10-17.

I annet leddførste punktum fremgår at institusjonen skal ha en definert målgruppe og et formulert mål for sin faglige virksomhet. En institusjon kan bestå av flere avdelinger med ulike målgrupper. Bestemmelsen tar ikke sikte på å definere hva som utgjør en målgruppe eller i hvilken grad tilbudet skal differensieres. Dette avgjøres etter en faglig vurdering på bakgrunn av oppdatert kunnskap og erfaring. Videre fremgår av annet ledd annet punktum at institusjonen skal anvende metoder som er faglig og etisk forsvarlige og tilpasset institusjonens målgrupper og målene for institusjonens virksomhet. At institusjonen skal anvende metoder som er faglig og etisk forsvarlige, innebærer at metodene må være forankret i allment anerkjent fagteori. Metoder som medfører at barnets psykiske eller fysiske helse blir utsatt for skade eller fare, vil aldri anses som faglig og etisk forsvarlige. Kravene i annet ledd følger i dag av kvalitetsforskriften § 2.

I tredje ledd fremgår at institusjonen skal ha en skriftlig plan for sin virksomhet. Videre fremgår det at institusjonen skal føre internkontroll for å sikre forsvarlig drift. Dette er krav som følger av henholdvis § 1 og § 10 i dagens kvalitetsforskrift.

I fjerde ledd er det gitt hjemmel for departementet til å gi nærmere bestemmelser i forskrift om internkontroll og krav til kvalitet, bemanning og komptanse i institusjonene. Dette er en videreføring av dagens forskriftshjemmel som følger av § 5-10.

Til § 10-16 Krav til bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjon

Bestemmelsen er ny og regulerer krav til bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjoner. Bestemmelsen er en kombinasjon av krav som i dag følger av § 5 i kvalitetsforskriften, og nye krav til kompetanse i barnevernsinstitusjoner.

Første ledd første punktum lovfester at barnevernsinstitusjonen til enhver tid skal ha forsvarlig bemanning og kompetanse. Dette er krav som kan utledes av det generelle forsvarlighetskravet i lovens § 1-7 og av kvalitetsforskriften § 5. Annet og tredje punktum lovfester de kravene til bemanning og kompetanse i barnevernsinstitusjoner som i dag følger av kvalitetsforskriften. Det fremgår av bestemmelsen at den enkelte institusjonen skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift. Videre fremgår det av bestemmelsen at institusjonen skal ha ansatt personell med tilstrekkelig nivå og bredde i kompetansen ut fra institusjonens målgruppe og målsetting.

Annet ledd første punktum presiserer at den enkelte institusjonen skal ha en arbeidstidsordning som sikrer kontinuitet og stabilitet for beboerne, og er flyttet inn i loven fra kvalitetsforskriften § 5.

Annet leddannet punktum regulerer krav til utdanning for fagpersonell som ansettes i en barnevernsinstitusjon. Det fremgår av annet punktum at faglig personell som ansettes i en institusjon minst skal ha relevant bachelorutdanning. Bestemmelsen regulerer ikke nærmere hvilke utdanninger som kan regnes som relevante. Dette må vurderes konkret av Bufdir som fagdirektorat. Direktoratets vurderinger av hvilke utdanninger som er relevante vil også danne grunnlaget for godkjenning av barnevernsinstitusjoner, samt for den løpende kvalitetssikringen og oppfølgningen av statlige, kommunale og private institusjoner. Vurderingene er også førende for tilsynsmyndighetenes vurdering av om den enkelte institusjonen oppfyller kravene til kompetanse og bemanning.

Kravet om relevant bachelorutdanning omfatter ikke personell som er ansatt i en barnevernsinstitusjon før ikrafttredelse av bestemmelsen. Dette gjelder også dersom personellet skifter arbeidssted tilknyttet samme arbeidsgiver etter at kompetansekravet har trådt i kraft. Ansatte i statlige institusjoner kan uavhengig av kravet skifte arbeidsplass fra én statlig institusjon eller institusjonsavdeling til en annen. Også ansatte i en privat institusjon kan bytte mellom institusjoner og avdelinger, forutsatt at de har samme arbeidsgiver. Dette inkluderer ansatte som får ny arbeidsgiver på grunn av endringer i selskapsstruktur som oppkjøp og sammenslåinger.

Det fremgår av annet ledd tredje punktum at Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) i særlige tilfeller kan gi unntak fra kravet. Dette må særlig ses i sammenheng med Bufetats ansvar for godkjenning av institusjoner, og etatens ansvar for oppfølgning og løpende kvalitetssikring både av private og statlige institusjoner. Bestemmelsen er blant annet aktuell overfor personell som ikke skal drive miljøterapeutisk endringsarbeid, men som skal bidra ved ulike former for aktivitetstilbud.

Den enkelte institusjon eller institusjonseier kan i enkelttilfeller søke Bufetats regionsnivå om unntak fra kravet om bachelorgrad. Institusjonen eller institusjonseier må begrunne hvorfor søknaden bør innvilges.

Innvilgelse av søknaden forutsetter at institusjonen oppfyller de generelle kravene til faglig forsvarlig bemanning og kompetanse etter første ledd, samt at innvilgelse heller ikke går på bekostning institusjonens mulighet til å oppfylle andre krav i lov og forskrift. Bufetats faglige vurdering av søknaden må dokumenteres.

Tredje leddførste punktum lovfester at institusjonen skal ha en leder og en stedfortreder for lederen. Kravet er flyttet inn i bestemmelsen fra kvalitetsforskriften § 5 annet ledd.

Tredje ledd annet og tredje punktum regulerer utdanningskrav for leder og stedfortredende leder av barneverninstitusjonene. Bestemmelsen innebærer at kompetansekravet kan oppfylles på to måter.

Det fremgår av annet punktum at kompetansekravet er oppfylt for ledere og stedfortredende ledere som innen 1. januar 2031 har barnevernsfaglig mastergrad eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå.

Videre fremgår det av tredje punktum at kompetansekravet også er oppfylt for ledere og stedfortredende leder med relevant bachelor som innen 1. januar 2031 har gjennomført relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng.

Dette innebærer at kravet i perioden frem til 2031 også kan oppfylles gjennom en kombinasjon av bachelorgrad og relevant videreutdanning. Ledere og stedfortredere som innen 2031 oppfyller disse kravene vil ha oppfylt kompetansekravet, også i tilfeller der ledere senere skifter arbeidsted.

Fjerde ledd lovfester at den enkelte barnevernsinstitusjon skal sørge for at de ansatte får nødvendig faglig veiledning og opplæring. Bestemmelsen er flyttet fra kvalitetsforskriften § 5 tredje ledd.

Til § 10-17 Godkjenning av barnevernsinstitusjoner

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 5-8 med enkelte endringer.

Første ledd legger, i samsvar med dagens § 5-8 første ledd første punktum, ansvaret for å godkjenne barnevernsinstitusjoner til regionalt nivå i Bufetat. Ansvaret er utvidet til også å gjelde statlige institusjoner.

Annet leddførste punktum gjelder vilkårene for godkjenning og viderefører dagens § 5-8 første ledd annet punktum med enkelte språklige endringer. I annet punktum er det tatt inn at godkjenningen skal gjelde for bestemte målgrupper og dette tydeliggjør gjeldende rett. Bestemmelsen omfatter også Bufetats plikt til å utpeke hvilke institusjoner som kan ta imot barn med alvorlige atferdsvansker, jf. dagens § 4-27 første punktum. Det vises for øvrig til §§ 6-1 og 6-2.

Tredje ledd er nytt og tilsvarer dagens godkjenningsforskrift § 2 tredje punktum der det fremgår at selvstendige institusjonsenheter skal ha egen godkjenning.

Fjerde ledd er nytt og tilsvarer bestemmelsen i dagens godkjenningsforskrift § 8 første ledd første punktum.

Femte ledd viderefører dagens § 5-8 første ledd tredje punktum med enkelte språklige endringer. Med avgjørelser om godkjenning menes også vedtak om bortfall av godkjenning. Henvisningen til at avgjørelser om godkjenning er enkeltvedtak, er tatt ut av lovteksten. Reglene om enkeltvedtak følger av forvaltningsloven. Avgjørelse om godkjenning av private og kommunale institusjoner er å anse som enkeltvedtak. Nærmere regler for saksbehandlingen fastsettes i forskrift, jf. sjette ledd. Det vil måtte gjøres enkelte tilpasninger som gjelder avgjørelser om godkjenningen av statlige institusjoner. Blant annet er det ikke naturlig å ha en formell klageadgang for vedtak om godkjenning av statlige institusjoner siden vedtaksmyndighet og klager er det samme forvaltningsorganet.

Sjette ledd tilsvarer dagens § 5-8 første ledd siste punktum og § 5-8 annet ledd med enkelte språklige forenklinger.

Til § 10-18 Kartlegging under opphold på barnevernsinstitusjon

Bestemmelsen er ny og tydeliggjør barnevernsinstitusjonens hjemmel til å kartlegge barnets behov under opphold på institusjonen. Kartleggingen skal ha som formål å tilrettelegge tilbudet for det enkelte barn, og kan foretas på ulike tidspunkter i et institusjonsforløp. Det kan være aktuelt å benytte kartlegging både i innflyttingsfasen, under oppholdet og før utskriving. Institusjonene må benytte seg av standardiserte anerkjente kartleggingsverktøy, og kartleggingen må være tilrettelagt for barnet slik at den kan gjennomføres på en god og trygg måte. Barns rett til medvirkning må ivaretas ved kartleggingen. Institusjonens kartlegging skal ikke erstatte kommunens undersøkelse og oppfølging av det enkelte barn. Kartleggingen kan imidlertid gi nyttig informasjon til kommunen i deres oppfølging av barnet og til planleggingen av overgangen tilbake til eller til ny omsorgsbase.

Til § 10-19 Barnevernstjenestens plikt til å følge opp barn på barnevernsinstitusjon

Bestemmelsen er ny, og i første punktum tydeliggjøres at barnevernstjenesten har ansvar for å følge opp barn på barnevernsinstitusjon, jf. lovens kapittel 8. En sentral del av oppfølgingsansvaret er å følge med på barnets omsorgssituasjon og utvikling gjennom hele institusjonsoppholdet, og å vurdere hvorvidt barnet får hjelp i henhold til hva som er målsettingen med oppholdet, eller om det er behov for endringer i tilbudet. Dette forutsetter at barnevernstjenesten opprettholder sin relasjon med barnet gjennom hele institusjonsoppholdet, og at barnevernstjenesten og institusjonen samarbeider tett. Det vises til lovens kapittel 8 for nærmere beskrivelser av innholdet i oppfølgingsansvaret. I annet punktum er departementet gitt hjemmel til å utarbeide forskrift om oppfølging av barn på institusjon.

Til § 10-20 Rettigheter og plikter under opphold i sentre for foreldre og barn

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett som i dag følger av lovens § 5-9a og av forskrift om sentre for foreldre og barn.

Første ledd lovfester innholdet i §§ 2 og 17 i forskrift om sentre for foreldre og barn. Det presiseres i ordlyden at sentrene skal behandle familien hensynsfullt.

Annet ledd synliggjør de overordnede rettighetene og pliktene som i dag følger av lovens § 5-9a og av kapittel 4 i forskriften.

Tredje ledd viderefører dagens forskriftshjemmel.

Til § 10-21 Godkjenning av og krav til kvalitet, bemanning og kompetanse i sentre for foreldre og barn

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett om krav til kvalitet til sentre for foreldre og barn og regler om godkjenning av sentrene, jf. dagens § 5-8 og § 5-10. Bestemmelsen inneholder videre krav som er flyttet fra § 13 i dagens forskrift om sentre for foreldre og barn, og krav til kompetanse i de tilfeller der senteret bistår barnevernstjenesten i utredning av barnets omsorgssituasjon.

Det fremgår av første ledd at sentre for foreldre og barn som tilbyr heldøgnstjenester, skal være kvalitetssikret og godkjent av barne- ungdoms- og familieetaten etter §§ 10-15 og 10-17. Endringen i § 10-17 om at også statlige institusjoner skal godkjennes, gjelder tilsvarende for statlige sentre for foreldre og barn.

Annet ledd første punktum lovfester at senteret til enhver tid skal ha forsvarlig bemanning og kompetanse. Kravet kan utledes av det generelle forsvarlighetskravet i lovens § 1-7 og av § 13 i dagens forskrift om sentre for foreldre og barn. Videre følger det av annet punktum at senteret skal ha en stillingsplan som sikrer en faglig forsvarlig drift. Senteret skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig kompetanse ut fra senterets målgruppe og målsetting. Dette er krav som er flyttet fra § 13 første ledd i dagens forskrift om sentre for foreldre og barn.

Tredje ledd gjelder krav til senterets leder og stedfortredende ledere. De kravene som følger av bestemmelsen er flyttet fra dagens forskrift § 13 annet ledd. Bestemmelsen lovfester at institusjonen skal ha en leder og en stedfortreder for lederen. Videre fremgår det av bestemmelsen at leder eller stedfortreder skal minst ha treårig høyskoleutdanning i sosialfag eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, samt tilleggsutdanning i administrasjon og ledelse.

Fjerde ledd lovfester at personell i senteret som skal bistå barnevernstjenesten med utredning av barnets omsorgssituasjon, jf. § 16-3 fjerde ledd bokstav a omfattes av kompetansekravet i § 15-6.

Femte ledd gir en egen forskriftshjemmel for sentrene om internkontroll, krav til kvalitet, godkjenning, regnskapsføring og offentlige myndigheters innsyn i regnskapene. Endringen innebærer ingen realitetsendring, men viderefører dagens forskriftshjemmel i §§ 5-8 og 5-10.

Til § 10-22 Institusjoner med hjem

Bestemmelsen viderefører § 5-8 a som ble vedtatt ved Stortingets behandling av Prop. 106 L (2012–2013).

Kapittel 11 Omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere

Til § 11-1 Opphold på omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere

Bestemmelsen viderefører dagens § 5A-1 med mindre språklige endringer. Begrepene «søkt asyl» er byttet ut med «søker om beskyttelse etter utlendingsloven» for å samsvare med begrepsbruken i utlendingsloven. Dette medfører ingen realitetsendring.

Til § 11-2 Omsorgsansvar for barnet

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 5A-2. Det er foretatt mindre språklige justeringer som ikke medfører realitetsendringer. Bufetat er ansvarlig for at omsorgen for barna som bor i omsorgssenter er av god kvalitet, og at den tilsvarer den omsorgen barn på ordinære barnevernsinstitusjoner får. Hva det innebærer å ha omsorgsansvar for enslige mindreårige asylsøkere i omsorgssenter, beskrives nærmere i kapittel 17.4.4.

Til § 11-3 Utredning og oppfølging av barnet

Bestemmelsen viderefører innholdet i dagens §§ 5A-3, 5A-4 og 5A-5. Disse bestemmelsene er samlet til en overordnet bestemmelse. Den nye bestemmelsen innebærer ingen realitetsendringer, men er kun en språklig forenkling.

Første ledd viderefører dagens § 5A-3 første ledd og § 5A-4. Første ledd første punktum slår fast at omsorgssenteret har plikt til å foreta en individuell utredning av barnets situasjon og behov, jf. dagens § 5A-3 første ledd. Barnet har rett til å medvirke i utarbeidelsen av utredningen, jf. lovens § 1-4. Bestemmelsen omfatter også plikten til å fatte oppfølgingsvedtak, jf. dagens § 5A-4 første ledd første punktum. Første ledd annet punktum viderefører plikten for omsorgssenteret i dagens § 5A-4 første ledd annet punktum til å oversende et forslag til oppfølgingsvedtak til Bufetat senest tre uker etter at barnet har ankommet senteret. Første ledd tredje punktum viderefører bestemmelsen i dagens § 5A-4 første ledd tredje punktum om at Bufetat har plikt til å treffe vedtak om oppfølging av barnet senest seks uker etter at barnet ankom senteret. Formuleringen i dagens § 5A-4 annet ledd om at oppfølgingsvedtaket skal ligge til grunn for den videre oppfølgingen av barnet, er tatt ut av loven da dette uansett følger av omsorgsansvaret og synes overflødig i lovteksten, se en nærmere beskrivelse i kapittel 17.4.4.

Annet ledd viderefører dagens § 5A-5 første ledd med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen slår fast at barnet skal følges opp under hele oppholdet. Ved vesentlige endringer i barnets behov, skal det om nødvendig treffes nytt oppfølgingsvedtak.

Omsorgssentrets plikt til å kontakte barnevernstjenesten dersom barnets behov ikke kan ivaretas på tilfredsstillende måte som er beskrevet i dagens § 5A-3 annet ledd og § 5A-5 annet ledd, er fjernet ettersom formuleringen er ansett å være overflødig. Dette er nærmere beskrevet i kapittel 17.4.4.

Til § 11-4 Kartlegging som grunnlag for bosetting

Bestemmelsen er en videreføring av dagens § 5A-6 med språklige tilpasninger. Det er foretatt en realitetsendring ved at kravet om barnets samtykke for oversendelse av informasjon er fjernet for å harmonisere barnevernsloven med integreringslovens krav. Dette er nærmere omtalt i kapittel 17.4.3. Endringen medfører at kartleggingen av barnet kan oversendes til aktuelle myndigheter uten barnets samtykke. Aktuelle myndigheter vil være offentlige organer som har ansvaret for å bosette barnet, eller som utfører ulike oppgaver i tilknytning til bosetting. Kartleggingen skal imidlertid utarbeides i samarbeid med barnet, se den generelle bestemmelsen om samarbeid i § 1-9, og barnets rett til medvirkning i § 1-4.

Til § 11-5 Rettigheter for barnet og krav til omsorgssenteret

Bestemmelsen er endret med et nytt krav til bemanning og kompetanse i omsorgssentrene som likestiller sentrene med kravene som følger til barnevernsinstitusjoner. For øvrig viderefører bestemmelsen innholdet i dagens § 5A-7, med visse språklige justeringer.

Første punktum er en henvisning til bestemmelsene i lovens kapittel 10 som regulerer barnevernsinstitusjonens ansvar, barns rettigheter under opphold i institusjon, bruk av tvang og andre inngrep, saksbehandlingsregler, og kravene som følger av bestemmelser i dagens rettighetsforskrift.

Annet punktum henviser til kravene som følger av § 10-15 og kvalitetsforskriften, samt § 10-17 og godkjenningsforskriften. Nytt i denne bestemmelsen er at det også vises til nye krav til bemanning og ansattes kompetanse, jf § 10-16. Dette forslaget er nærmere beskrevet i kapittel 16.2.

Til § 11-6 Ansvar for etablering, drift og oppholdsutgifter

Bestemmelsen viderefører dagens § 5A-8 om ansvar for etablering og drift og § 5A-9 om økonomisk ansvar i en samlet bestemmelse om Bufetats ansvar. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Til § 11-7 Vedtak om plassering i omsorgssenter

Bestemmelsen viderefører dagens § 5A-10 med språklige justeringer og gjelder når et barn oppholder seg i omsorgssenter som følge av vedtak om frivillig hjelpetiltak etter § 3-2, akuttvedtak etter § 4-2 eller vedtak om omsorgsovertakelse etter § 5-1. I slike tilfeller gjelder reglene i § 16-5 om utgiftsfordeling tilsvarende som ved opphold på institusjon. Den tidligere henvisningen til omsorgsansvaret etter dagens § 4-18 er tatt ut, da henvisningen anses som overflødig. Lovens alminnelige regler om når barnevernstjenesten overtar omsorgsansvar i foreldrenes sted, vil uansett gjelde i disse situasjonene.

Til § 11-8 Bolig for enslige mindreårige flyktninger og asylsøkere

Bestemmelsen viderefører dagens § 3-4 første ledd med enkelte språklige endringer. Begrepet botiltak er erstattet med bolig for å unngå sammenblanding med kommunale botiltak som er hjelpetiltak etter barnevernloven.

Bestemmelsen i dagens § 3-4 annet ledd med henvisning om varsling av barnevernstjenesten er fjernet, ettersom denne anses som overflødig. Det følger uansett av lovens øvrige bestemmelser at barnevernstjenesten skal fatte vedtak dersom lovens vilkår er oppfylt. Kommunalt ansatte er omfattet av opplysningsplikten til barnevernet.

Kapittel 12 Saksbehandlingsregler

Til 12-1 Anvendelse av forvaltningsloven

Bestemmelsen viderefører bestemmelser i gjeldende §§ 6-1 og 6-2.

Bestemmelsens første leddførste punktum tilsvarer dagens § 6-1 første ledd. Det er foretatt en presisering av at forvaltningsloven gjelder med de særregler som er fastsatt i barnevernsloven eller i medhold av barnevernsloven for å understreke at særregler også kan fremgå av forskrift til loven. Første ledd annet punktum er en videreføring av gjeldende § 6-2.

Gjeldende § 6-1 annet ledd videreføres ikke fordi bestemmelsen anses overflødig. Det følger klart av forvaltningslovens definisjon av enkeltvedtak i § 2 bokstav b at vedtak om tiltak etter barnevernsloven er å regne som enkeltvedtak. Vedtak om tiltak, avslag på søknad om tiltak og avgjørelse om å avslutte et tiltak, er å regne som enkeltvedtak. Avgjørelser om tildeling av et konkret fosterhjem eller institusjonsplass regnes imidlertid ikke som enkeltvedtak. Det er presisert i § 2-1 at henleggelse av melding skal begrunnes, og i § 2-5 at henleggelse av saken etter en undersøkelse er et enkeltvedtak. Videre er det presisert i § 3-6 om tiltak til ungdom over 18 år at avgjørelser om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre, skal regnes som enkeltvedtak.

Gjeldende § 6-1 tredje ledd videreføres ikke fordi bestemmelsen anses overflødig.

Bestemmelsens annet ledd viderefører forskriftshjemmelen som følger av dagens § 6-1 fjerde ledd.

Til § 12-2 Foreldres partsrettigheter og barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon om vedtak

Bestemmelsen er ny og understreker at det er forvaltningsloven § 2 bokstav e som regulerer når foreldre er part i saken. Det er inntatt i bestemmelsens første ledd at barnevernstjenesten har en plikt til å vurdere om foreldre er å regne som part i saken og det er presisert at dette også gjelder når foreldrene ikke bor sammen. Dette er i samsvar med gjeldende rett. Barnevernstjenesten har en plikt til å undersøke barnets totale omsorgssituasjon og må vurdere om samværsforeldre eller foreldre uten del i foreldreansvaret er å anse som part i saken. Om foreldre er part i saken må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak. Sentralt i vurderingen er hvilken tilknytning forelderen har til barnet og hvordan saken berører dem.

Barnevernstjenesten må vurdere hvem som er å anse som parter når det åpnes undersøkelsessak. Videre må barnevernstjenesten vurdere om partskonstellasjonene endres på senere stadier av en sak for eksempel ved tilbud om hjelpetiltak til en eller begge av foreldrene eller ved en begjæring om tiltak for nemnda.

I annet ledd første punktum innføres en ny plikt for barnevernstjenesten til å informere foreldre som har del i foreldreansvaret om alle vedtak som treffes som gjelder barnet. Vedkommende forelder vil ikke ha rett til innsyn i vedtak og begrunnelser for vedtak, med mindre vedkommende er part i saken. Forelderen skal imidlertid få informasjon om hva slags type vedtak som er truffet og når vedtak ble truffet. En slik rett til informasjon skal sette foreldre som ikke er part i saken, men som har del i barnets liv, bedre i stand til å ivareta barnet. Videre kan en slik informasjonsplikt for barnevernet fungere som en sikkerhetsventil dersom foreldre ikke tidligere har vært involvert i barnevernssaken og ønsker å få spørsmål om samvær, bosted eller foreldreansvar vurdert etter barneloven. I annet ledd annet punktum fremgår det at barnevernstjenesten kan gi slik informasjon uten hinder av taushetsplikt.

I annet ledd tredje og fjerde punktum innføres det unntak fra barnevernstjenestens plikt til å gi informasjon om vedtak. I tredje punktum oppstilles unntak dersom det kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade, dersom informasjon om vedtak gis. Eksempelvis kan det gjøres unntak i saker der en forelder med foreldreansvar har utsatt barnet og/eller den andre forelderen for grov vold eller overgrep, og hvor det anses sannsynlig at kunnskap om et barnevernsvedtak kan medføre risiko for ytterligere vold eller grove trusler mot barnet eller forelderen. I fjerde punktum innføres det unntak dersom en forelder med foreldreansvar er utilgjengelig. Det forutsettes at barnevernstjenesten tidlig i saken forsøker å avdekke hvor vedkommende befinner seg. Det skal gjøres forsøk på å komme i kontakt med vedkommende. I noen tilfeller har ikke forelder med foreldreansvar vært kjent for barnet og har ikke hatt noen rolle i barnets liv. Barnevernstjenesten skal forsøke å komme i kontakt med også disse foreldrene. Innsatsen må likevel stå i forhold til de ressurser det krever å lokalisere forelderen med foreldreansvar. I saker der forelderen eksempelvis er utenlands uten kjent oppholdssted, bør barnevernstjenesten be om bistand for å komme i kontakt med vedkommende. Dersom forelderen befinner seg i utlandet, kan barnevernstjenesten henvende seg til Sentralmyndigheten for Haagkonvensjonen 1996 i Bufdir, som vil bistå med veiledning både der forelderen befinner seg i et land som er tilsluttet konvensjonen, og der forelderen befinner seg i et land utenfor konvensjonssamarbeidet. Hvis ikke det er mulig å oppnå kontakt med vedkommende, kan det gjøres unntak fra informasjonsplikten. Begge unntaksregler skal anvendes strengt. Bestemmelsen påvirker ikke retten til innsyn som foreldre med foreldreansvar har etter barnelova.

Til § 12-3 Barns partsrettigheter

Bestemmelsens første ledd viderefører hovedregelen om barns partsrettigheter i gjeldende § 6-3 annet ledd. I annet ledd fremgår det at barneverns- og helsenemnda kan innvilge barn under 15 år partsrettigheter dersom hensynet til barnet tilsier det. Dette er en materiell endring som innebærer at barn i noe større utstrekning enn i dag kan innvilges partsrettigheter. Vilkåret for å innvilge partsrettigheter er at hensynet til barnet tilsier det. Dette vil bero på en konkret vurdering. Barnets ønske er et sentralt moment i vurderingen. Videre må nemnda mene at partsrettigheter vil være i barnets interesse og ikke medføre en urimelig belastning for barnet.

Barns rett til medvirkning, herunder å uttale seg før det tas rettslige og administrative avgjørelser, følger av § 1-4. Gjeldende § 6-3 første ledd anses overflødig og videreføres ikke. Det innebærer også at det ikke lenger gis en anvisning i loven om at barn fra fylte syv år skal gis anledning til å uttale seg. Det er inntatt en egen bestemmelse om høring av barn i nemndssaker i § 14-13.

Til § 12-4 Barnevernets journalplikt

Bestemmelsen er ny.

I første ledd fremgår at barnevernet skal føre en journal for hvert enkelt barn. Journalplikten gjelder i alle ledd av barnevernets saksbehandling og gjelder for både barnevernstjenesten og Bufetat. Dette inkluderer også private, statlige og kommunale institusjoner.

Journalen skal inneholde alle vesentlige faktiske opplysninger, herunder nødvendig informasjon om barnet og barnets omsorgssituasjon, hvordan barnevernstjenesten har handlet i saken, møtereferater, hvordan barnet har fått medvirke, hva som er barnets mening, vedtak som er fattet og lignende. Journalen skal også inneholde beskrivelser av de barnevernsfaglige vurderinger og avveininger som er gjort. Dette omfatter saksrelevante drøftinger og faglige analyser, evaluering av tiltak, hvilken vekt barnets mening og hensynet til familiebånd er tillagt i vurderingene, og lignende. Det er også av betydning å dokumentere vurderinger som gjøres selv om det ikke blir gjort endringer for barnet eller familien.

Alle opplysninger og vurderinger som danner grunnlag for barnevernets beslutninger og vedtak, skal føres i journalen. Det vises til § 12-5 om krav til begrunnelse av vedtak for en redegjørelse av hvilke krav som stilles til vedtakets innhold.

I annet ledd fremgår at departementet kan gi forskrift om nærmere krav til journalplikten og innholdet i journalen.

Til § 12-5 Krav til begrunnelse av vedtak

Første punktum er ny. Bestemmelsen trer ikke i stedet for forvaltningsloven § 25, men tydeliggjør hvilke krav som stilles til begrunnelse av barnevernets vedtak. Bestemmelsen gjelder for både det kommunale og statlige barnevernet.

De faktiske opplysninger og barnevernsfaglige vurderinger som er lagt til grunn for, eller har hatt betydning for avgjørelsen, må fremkomme av vedtak. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og vurdert, og motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte.

Annet og tredje punktum viderefører i all hovedsak dagens § 6-3 a hvor det står at det skal fremgå av vedtaket hva som er barnets synspunkt, og hvilken vekt barnets mening er tillagt. Hvordan barnets beste er vurdert skal også fremgå av vedtaket. Det nærmere innholdet i bestemmelsen er beskrevet i Prop. 169 L (2016–2017) kapittel 10.4. En tilsvarende bestemmelse videreføres også for barneverns- og helsenemnda sine vedtak, se § 14-20.

Nytt i tredje punktum er at det av barnevernets vedtak skal fremgå hvordan hensynet til familiebånd er vurdert. Hensynet til familiebånd omfatter både barnets og foreldrenes familiebånd. I barnevernets vedtak må det fremgå at det er foretatt en reell avveining av de motstridende interesser, og hvilken vekt hensynet til familiebånd, for både barn og foreldre, er tillagt i vurderingene. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnet gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste.

Til § 12-6 Partenes rett til dokumentinnsyn og unntak fra innsyn for å beskytte barnet

Bestemmelsen er ny og er inntatt for å tydeliggjøre når det kan gjøres unntak fra partsinnsyn i barnevernssaker.

I første ledd fremgår det at partene har rett til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter etter reglene i forvaltningsloven (fvl.) §§ 18 til 19, og at partene har rett til å bli forelagt opplysninger, jf. fvl. § 17. Retten til innsyn gjelder også etter at det er truffet vedtak i saken.

I annet leddførste punktum er det presisert at partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan utsette barnet eller andre personer for fare eller skade. Dette kan utledes av fvl. § 19 første ledd bokstav d, men tydeliggjøres i barnevernsloven for å understreke når opplysninger kan unntas fra sakens parter for å beskytte barnet. Risikoen for skade eller fare må være reell. Reell risiko for skade innebærer at innsyn faktisk kan påføre barnet psykisk eller fysisk skade, for eksempel ved trusler, vold eller overgrep. Reell risiko for fare innebærer typisk at barnet vil bli utsatt for en farefull situasjon eller negativ atferd, som for eksempel avvisning eller unndragelse av barnevernsvedtak ved å flytte. I begge tilfeller må det foretas en konkret vurdering av opplysningenes innhold og forholdene i den enkelte sak. Informasjon fra barnet vil ofte være en viktig kilde i barnevernets vurdering. Andre momenter i vurderingen er blant annet opplysningens karakter, foreldrenes tidligere og antatte atferd, opplysninger fra andre personer eller instanser, herunder sakkyndige. Vedtak om unntak fra partsinnsyn kan påklages til statsforvalteren. Dersom opplysningene oversendes nemnda, vil parten ha innsyn i sakens dokumenter etter § 14-6.

Av annet ledd annet punktum fremgår at opplysninger som er holdt tilbake, på anmodning skal gjøres kjent for en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, jf. fvl. § 19 første ledd bokast d.

I tredje ledd er det presisert at partene kan nektes innsyn i sakens dokumenter dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten kan få gjennomført en undersøkelse etter barnevernsloven § 2-2. Innsyn kan dermed unntas dersom innsyn kan hindre at barnevernstjenesten får undersøkt barnets helhetlige omsorgssituasjon og behovet for å iverksette tiltak. Bestemmelsen tilsvarer fvl. § 20 første ledd annet punktum, men ordlyden er særlig tilpasset barnevernssaker. Det stilles ikke krav om sikker viten, det er tilstrekkelig at det er en reell mulighet for at innsyn kan hindre eller vanskeliggjøre undersøkelsen, for eksempel at partens forklaring kan endres eller at parten vil forsøke å unndra seg et barnevernsvedtak ved å flytte. Bestemmelsen kan komme til anvendelse dersom barnet ikke vil formidle informasjon hvis foreldrene får kjennskap til hva barnet har sagt. En avgjørelse om å nekte innsyn på undersøkelsesstadiet er en avgjørelse om utsatt innsyn og ikke et endelig avslag på krav om partsinnsyn. Parten har som hovedregel rett til innsyn når undersøkelsessaken avsluttes. Det er derfor viktig at barnet gis god informasjon om hvordan barnevernet vil behandle opplysningene, herunder hva som skal til for at foreldrene kan få innsyn på et senere stadium av en sak. En avgjørelse om utsatt innsyn kan påklages av partene etter fvl. § 21.

Til § 12-7 Bruk av sakkyndige

Bestemmelsen viderefører dagens § 4-3 fjerde ledd med enkelte endringer og tilføyelser.

Første ledd første punktum viderefører i hovedsak gjeldende § 4-3 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen er tatt inn i det generelle kapittelet om saksbehandling, og gjelder for alle stadier i barnevernssaken. For å tydeliggjøre innsendelsesplikten til kommisjonen presiseres det i andre punktum at alle sakkyndigrapporter skal sendes til Barnesakkyndig kommisjon. Rapporten skal sendes inn uavhengig av om rapporten skal brukes som grunnlag for vedtak om tiltak eller ikke. Straks etter at den sakkyndige rapporten er ferdigstilt skal den sendes inn til Barnesakkyndig kommisjon for vurdering.

Første ledd tredje, fjerde og femte punktum viderefører gjeldende § 4-3 fjerde ledd med enkelte strukturelle og språklige endringer.

Annet ledd er nytt. I bestemmelsen inntas at departementet kan gi forskrift om krav til sakkyndiges mandater, rapporter og egenerklæringer.

Til § 12-8 Barnesakkyndig kommisjon

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-5 om Barnesakkyndig kommisjon, med enkelte presiseringer og redaksjonelle endringer.

Annet leddførste punktum er nytt og presiserer at kommisjonen skal vurdere sakkyndigrapporter som er avgitt til barnevernstjenesten, barneverns- og helsenemnda eller domstolen.

Annet ledd annet punktum presiserer at kommisjonen også skal vurdere rapporter som private parter har engasjert.

Til § 12-9 Klage til statsforvalteren over barnevernstjenestens og barne-, ungdoms- og familieetatens vedtak

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 6-5 og § 6-6 med mindre språklige endringer. Første ledd tredje punktum fastslår at avgjørelse om individuell plan kan påklages til statsforvalteren, jf. § 15-10.

Til § 12-10 Politibistand ved gjennomføring av undersøkelser og ved fullbyrding av vedtak

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 6-8 med mindre språklige endringer som ikke innebærer realitetsendringer.

Til § 12-11 Krav om politiattest

Bestemmelsen viderefører i hovedsak gjeldende § 6-10 om politiattest med enkelte presiseringer og endringer.

I første ledd er det tatt inn at kravet til politiattest også skal gjelde personer som skal «utføre oppgaver på vegne av» barnevernstjenesten. Dette er i samsvar med dagens tolkning av gjeldende § 6-10 første ledd, men er nå tydeliggjort i lovens ordlyd.

Annet ledd viderefører dagens § 6-10 annet ledd med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd er nytt og innfører krav om politiattest for talspersoner og personer hos statsforvalteren som fører tilsyn med barn i barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Det ligger i oppgaven til talspersoner og tilsynspersoner å etablere tillit til og kontakt med barnet. Krav om politiattest kan bidra til bedre sikkerhet og beskyttelse. Krav om politiattest vil gjelde barneomsorgsattest som nevnt i politiregisterloven § 39 første ledd. Konsekvensene av anmerkninger på slik attest er at vedkommende ikke kan utføre oppgaven som talsperson eller føre tilsyn på institusjoner eller omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år.

Fjerde ledd viderefører dagens § 6-10 tredje ledd som ble inntatt i loven ved Prop. 78 L (2018–2019), se kapittel 3. Det vises til denne for en nærmere redegjørelse av innholdet i bestemmelsen.

Femte til åttende ledd viderefører dagens § 6-10 fjerde til syvende ledd med enkelte språklige endringer.

Kapittel 13 Taushetsplikt, opplysningsplikt og adgang til å gi opplysninger

Til § 13-1 Taushetsplikt og adgang til å gi opplysninger

Bestemmelsen regulerer barnevernets taushetsplikt og adgangen til å gi opplysninger, og erstatter dagens § 6-7 første til tredje ledd. Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, men med enkelte presiseringer og endringer.

Første ledd regulerer taushetsplikten etter barnevernloven. Bestemmelsen erstatter § 6-7 første ledd i dagens lov. Bestemmelsen er innholdsmessig lik, men med enkelte språklige forenklinger. Det fremgår av bestemmelsen at enhver som utfører tjeneste eller arbeid etter denne loven, har taushetsplikt etter forvaltningsloven §§ 13 til 13 e. Dagens henvisning til straffeloven § 209 om brudd på taushetsplikt, er tatt ut av bestemmelsen fordi henvisningen er overflødig.

Annet ledd første punktum regulerer hvilke opplysninger som er omfattet av taushetsplikten etter barnevernsloven. Bestemmelsen tilsvarer § 6-7 annet ledd første punktum i dagens barnevernlov. Det fremgår av bestemmelsen at taushetsplikten også omfatter opplysninger om fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted. Taushetsplikten er dermed strengere enn det som følger av hovedregelen i forvaltningsloven § 13 annet ledd. Taushetsplikten etter barnevernsloven omfatter alle opplysninger som kan knyttes til bestemte personer.

Det fremgår av annet punktum at opplysning om oppholdssted likevel kan gis når det er klart at det ikke vil skade tilliten til barnevernet å gi slik opplysning. Bestemmelsen tilsvarer § 6-7 annet ledd annet punktum, men er noe forenklet og omarbeidet ved at den viser til tilliten til barnevernet som helhet i stedet for til visse organer.

Tredje ledd regulerer barnevernets adgang til å gi opplysninger til andre organer og til helsepersonell. Bestemmelsen erstatter § 6-7 tredje ledd i dagens barnevernlov, og er noe omstrukturert sammenlignet med dagens bestemmelse.

Det fremgår av første punktum at opplysninger til andre forvaltningsorganer kan gis «når det er nødvendig for å ivareta oppgaver etter denne loven». Endringen er ment å tydeliggjøre at både barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter uten hinder av taushetsplikt kan gi opplysninger til andre offentlige tjenester og instanser dersom dette er nødvendig for å ivareta barnevernets oppgaver og ansvar i den enkelte saken. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Dette innebærer at barnevernstjenesten ofte må bidra til at det enkelte barn i barnevernet også får den oppfølgingen det trenger fra andre tjenester. Dette innebærer samtidig at barnevernet i mange tilfeller er avhengig av å formidle opplysninger til andre velferdstjenester, slik at disse skal kunne følge opp barnet og familien på en god måte. Dersom barnet for eksempel er plassert utenfor hjemmet i et fosterhjem eller i en institusjon, må barnevernstjenesten, og fosterforeldrene eller institusjonen barnet bor i ofte samarbeide tett med andre offentlige tjenester og instanser for å ivareta barnet på best mulig måte. Dette gjelder uavhengig av om barnevernstjenesten har overtatt omsorgen for barnet eller om barnet er plassert etter samtykke fra foreldrene. Taushetsplikten er i slike tilfeller ikke til hinder for at barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter formidler opplysninger til andre tjenester og instanser som skole, barnehage, familievernet og helsetjenestene for at barnet skal få et best mulig og helhetlig tjenestetilbud.

Presiseringen i dagens bestemmelse om at formidling av opplysninger må være nødvendig for å fremme «barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver», er tatt ut av bestemmelsen. Adgangen til å gi opplysninger er dermed ikke direkte knyttet til hvilket organ i barnevernet som er tildelt den oppgaven som gjør det nødvendig å gi opplysninger, men til behovet for å gi opplysninger. De ulike barnevernsmyndighetene kan derfor formidle opplysninger uavhengig av hvilket organ i barnevernet som etter loven har ansvaret for den oppgaven som tilsier at det er behov for å formidle opplysninger. Dagens presisering om at opplysninger også kan gis «for å forebygge vesentlig fare for lov eller alvorlig skade på noens helse», videreføres.

Tredje ledd gir ikke hjemmel til formidling av opplysninger ut fra mer overordnede betraktninger, som at formidling av opplysninger vil kunne fremme barnevernets oppgaver mer generelt, at formidling av opplysninger kan fremme den generelle tilliten til barnevernet, eller for å ivareta mer overordnede oppgaver for eksempel knyttet til revisjon eller planlegging. I slike tilfeller må spørsmålet om å formidle opplysninger i stedet vurderes etter andre bestemmelser i forvaltningsloven 13 a til f. For eksempel fremgår det av forvaltningsloven § 13 b. nr. 4 at taushetsplikten ikke er til hinder for at opplysninger brukes for statistisk bearbeiding, utrednings- og planleggingsoppgaver, eller i forbindelse med revisjon eller annen form for kontroll med forvaltningen.

Det er presisert i tredje punktum at de unntakene for taushetsplikt som følger av forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, ikke gjelder. Dette innebærer at taushetsplikten etter barnevernloven fremdeles er noe snevrere enn etter forvaltningslovens alminnelige regler når det gjelder å gi opplysninger for å fremme andre formål enn barnevernets egne oppgaver («sekundærformål»). Barnevernet har fremdeles ikke en generell adgang til å opplyse andre forvaltningsorganer om en persons forbindelse til barnevernet og om de vedtak som er truffet. Barnevernet kan heller ikke anmelde eller opplyse om lovbrudd ut fra allmenne hensyn.

Bestemmelsen i dagens § 6-7 femte ledd som gir statsforvalteren og departementet adgang til å bestemme at opplysninger skal være undergitt taushetsplikt selv om foreldrene har samtykket til at de gjøres kjent, er ikke videreført.

Til § 13-2 Plikt til å melde fra til barnevernstjenesten

Meldeplikten til barnevernstjenesten er i dagens barnevernlov nærmere regulert i bestemmelsen om opplysningsplikt § 6-4 første og sjette ledd, og videreføres i ny § 13-2.

Første ledd lovfester at enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan uten hinder av taushetsplikt og uten ugrunnet opphold skal melde fra til barnevernstjenesten i tilfeller som nevnt i bokstav a til e.

Bestemmelsen er innholdsmessig sett lik barnevernloven § 6-4 første ledd, men det er gjort enkelte språklige og begrepsmessige endringer for å ivareta sammenhengen med lovens øvrige bestemmelser. Bokstavene b og c er en videreføring av bokstav b i dagens lov. Videre er ordlyden i bokstav d om meldeplikt på bakgrunn av alvorlige atferdsvansker hos barnet tilpasset ordlyden i § 6-2. I motsetning til ordlyden i § 6-2 er det ikke stilt krav om at barnet må ha vist alvorlige atferdsvansker ved «vedvarende» misbruk av rusmidler. Bakgrunnen for dette er at melderen ikke alltid vil ha forutsetninger for å kunne vurdere om misbruket av rusmidler har vært vedvarende. Dette er noe barnevernstjenesten uansett må vurdere i sin oppfølgning av meldingen.

Når det gjelder det nærmere innholdet i bestemmelsen, vises det til kapittel 14 og 17 i Prop. 169 L (2016–2017). Det vises samtidig til at bokstav a om meldeplikt ved mishandling, alvorlige mangler ved den daglige omsorgen eller annen alvorlig omsorgssvikt ut fra de konkrete omstendighetene også kan omfatte tilfeller der det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli utsatt for negativ sosial kontroll.

Annet ledd viderefører § 6-4 sjette ledd i dagens barnevernlov når det gjelder meldeplikten.

Til § 13-3 Tilbakemelding fra barnevernstjenesten

Ny § 13-3 viderefører dagens bestemmelse i § 6-7 a, men med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009), se kapittel 7 og 12.

Til § 13-4 Pålegg om å gi opplysninger

Barnevernstjenesten og andre barnevernsmyndigheter kan etter nærmere bestemte vilkår pålegge offentlige myndigheter, yrkesutøvere og private som utfører oppgaver på vegne av det offentlige å gi opplysninger til barnevernet. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 69 (2008–2009), se kapittel 7 og 12.

Barnevernets adgang til å gi pålegg om å gi opplysninger er videreført i ny § 13-4. Første til femte ledd tilsvarer innholdsmessig sett § 6-4 annet til sjette ledd i dagens barnevernlov. Det er gjort visse språklige og begrepsmessige endringer for å ivareta sammenhengen med lovens øvrige bestemmelser. Som følge av ny bestemmelse om oppheving av vedtak om fratakelse av foreldreansvar, jf. § 5-9, er det inntatt i § 13-4 at det kan gis pålegg om å gi taushetsbelagte opplysninger også i disse sakene. Dette er kun en presisering av gjeldende rett. I dag anses dette å inngå i § 6-4 annet ledd bokstav g som gjelder saker om vedtak om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon. Opplysninger kan også innhentes for vedtak om samvær som fattes av barneverns- og helsenemnda etter §§ 7-2 og 7-3.

Sjette ledd gir barnevernmyndighetene hjemmel til å innhente opplysninger fra Folkeregisteret. Bestemmelsen er en videreføring av § 6-4 b i dagens lov. Bestemmelsen er nærmere omtalt i Prop. 78 L (2008–2009).

Til § 13-5 Barnevernets opplysningsplikt

Barnevernet har i enkelte tilfeller plikt til å gi opplysninger til andre offentlige myndigheter. Bestemmelsen samler reglene om barnevernets opplysningsplikt i én bestemmelse.

Første ledd lovfester den kommunale barnevernstjenestens plikt til å gi opplysninger til den kommunale helse- og omsorgstjenesten når det er grunn til å tro gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Bestemmelsen viderefører tredje og fjerde punktum i § 6-7 tredje ledd i dagens lov.

Annet ledd lovfester at barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikt skal gi informasjon til politiet om at det er truffet vedtak om skjult adresse i samsvar med denne loven. Bestemmelsen tilsvarer § 6-7 b i dagens lov.

Tredje ledd lovfester i barnevernsloven at dersom påtalemyndigheten har besluttet overføring av en sak til barnevernstjenesten etter straffeprosessloven § 71 b, skal barnevernstjenesten underrette påtalemyndigheten om hvorvidt den treffer vedtak i saken eller ikke.

Fjerde ledd lovfester at dersom et barn er bortført fra barnevernet og til en annen stat, skal barnevernstjenesten gi opplysninger til myndighetene i barnets oppholdsstat, dersom det er forsvarlig og til barnets beste. Bestemmelsen er en videreføring av § 6-7 fjerde ledd.

Femte ledd presiserer at barnevernet skal gi opplysninger til andre offentlige myndigheter når dette følger av annen lov eller forskrift. Bestemmelsen omfatter både den kommunale barnevernstjenesten og andre barnevernmyndigheter, men bestemmelsen er ikke et selvstendig hjemmelsgrunnlag for å innhente opplysninger fra barnevernet. Dette må følge av annen lov eller forskrift.

Til § 13-6 Behandling av personopplysninger

Bestemmelsen i § 13-6 om behandling av personopplysninger er ny. Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. For å ivareta dette ansvaret er barnevernet pålagt en rekke oppgaver og gitt myndighet som forutsetter behandling av personopplysninger. I barnevernet behandles personopplysninger som ledd i utøvelse av offentlig myndighet pålagt ved lov, og av hensyn til utførelse av oppgaver i allmennhetens interesse. Behandlingen er dermed hjemlet i forordningens artikkel 6 nr. 1 bokstav e og i artikkel 9 bokstav g.

Det fremgår av første ledd at organer som utfører oppgaver etter denne loven kan behandle personopplysninger når dette er «nødvendig» for å «utøve myndighet eller utføre andre oppgaver etter loven». Presiseringen av at behandlingen skal være «nødvendig» innebærer at det ikke skal innhentes eller på annen måte behandles flere opplysninger enn det som trengs for formålene, og at opplysningene skal være relevante og ha saklig sammenheng med det formålet som søkes oppnådd ved behandlingen. Dette innebærer at opplysningene enten alene eller sett i sammenheng med andre opplysninger må kunne ha betydning for å ivareta formålet. Nødvendighetskravet skal likevel ikke forstås slik at det er et vilkår at opplysningen faktisk får betydning i den konkrete saken. I mange tilfeller vil det være vanskelig for å vurdere om en opplysning er nødvendig før den er blitt vurdert nærmere. Det kan derfor være nødvendig å behandle en opplysning før det er mulig å vurdere opplysningens relevans i den konkrete saken. For eksempel kan barnevernstjenesten i en undersøkelse av barnets omsorgssituasjon behandle alle personopplysninger som kan være relevante for å vurdere det enkelte barnets omsorgssituasjon og mulige behov for barnevernstiltak.

Hvilke personer det skal innhentes og behandles opplysninger om må vurderes konkret ut fra det enkelte barnets omsorgssituasjon og mulige behov for barnevernstiltak. Det er derfor ikke mulig å uttømmende beskrive hvilke personer utover barnet selv og foreldrene som det kan være aktuelt å behandle personopplysninger om. Barnevernstjenesten har en lovpålagt plikt til å undersøke barnets «helhetlige omsorgsituasjon». Dette innebærer at det ut fra omstendighetene i saken kan være behov for å behandle opplysninger også om andre enn barnet, foreldrene og eventuelle andre primære omsorgspersoner. Det kan ikke utelukkes at det i den konkrete saken kan være nødvendig å behandle personopplysninger om personer som i utgangspunktet har en mer perifer tilknytning til barnet og familien. Det avgjørende vil være om opplysningene er nødvendige å behandle i den enkelte saken.

Det er presisert i bestemmelsen at adgangen til å behandle opplysninger også omfatter personopplysninger som nevnt i personvernforordningen artikkel 9 og 10. Dette innebærer at barnevernet også kan behandle «særlige kategorier opplysninger» og opplysninger om straffbare forhold.

I annet ledd er det presisert at også private som utfører oppgaver etter denne loven omfattes av bestemmelsen om behandling av personopplysninger.

Det fremgår av tredje ledd at departementet kan gi forskrift om behandlingen av personopplysninger. Departementet kan blant annet fastsette regler om formålet med behandlingen, behandlingsansvar, hvilke personopplysninger som kan behandles, adgangen til viderebehandling, utlevering, registerføring og tilgang til registre.

Kapittel 14 Behandling av saker i barneverns- og helsenemnda

Til § 14-1 Saklig og stedlig virkeområde for barneverns- og helsenemnda

Avgjørelsesorganets navn er endret fra fylkesnemnda for barnevern og sosiale saker til barneverns- og helsenemnda.

I første ledd første punktum er det fastslått at barneverns- og helsenemnda er et uavhengig og upartisk avgjørelsesorgan. Dette er en presisering av gjeldende rett.

I første ledd andre og tredje punktum er nemndas saklige virkeområde videreført.

I annet ledd reguleres nemndas stedlige virkeområde. Dette tilsvarer dagens § 7-1 første ledd som ble endret med virkning fra 1. januar 2021. Det fremgår av bestemmelsen at nemnda avgjør saker som reises av kommunene innenfor nemndas stedlige virkeområde. Departementet bestemmer nemndenes stedlige virkeområde. For nærmere omtale se Prop. 84 L (2019–2020).

I tredje ledd reguleres adgangen til å endre virkeområdet i en avgrenset periode. Endringen må gjelde unntaksvis. Bestemmelsen vil også gjelde i enkeltsaker. Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-1 annet ledd som ble endret med virkning fra 1. januar 2021. Bestemmelsen tydeliggjør at saker også kan avgjøres i en annen nemnd i særlige tilfeller. Ved denne vurderingen vil velferds- eller sikkerhetsmessige hensyn tillegges vekt, for eksempel helsemessige grunner eller saker med sperret adresse. Også hensynet til en parts sikkerhet, uforholdsmessig lang reisevei for parter og vitner, eller at en part som er tvangsplassert ikke bør utsettes for lang transport eller risiko for kontakt med uheldige miljøer av behandlingsmessige hensyn, vil kunne regnes som særlige tilfeller. For nærmere omtale se Prop. 84 L (2019–2020).

I fjerde ledd videreføres bestemmelsen i dagens § 7-1 tredje ledd om at departementet kan gi forskrift om nemndas stedlige virkeområde.

Til § 14-2 Nemndas sammensetning

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-2, med strukturelle og språklige endringer. Ordet «nemndleder» erstatter dagens «leder». Nemndlederen skal oppfylle kravene for å bli dommer og innebærer at domstolloven § 53, § 54 annet ledd første punktum og § 55 annet ledd første punktum gjelder så langt de passer.

Til § 14-3 Nemndas sammensetning i enkeltsaker

I første ledd introduseres begrepet «ordinær nemnd». Bestemmelsen tilsvarer ellers dagens § 7-5 første ledd første punktum med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-5 første ledd annet punktum. Det er gjort språklige endringer i bestemmelsen. Dette er ikke ment å innebære realitetsendringer.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-5 annet ledd med enkelte språklige endringer. Endringen er gjort av forenklingshensyn, og er ikke ment å innebære realitetsendringer for nemndleders vurdering.

I fjerde leddførste punktum er det tatt inn en ny bestemmelse om at nemndlederen kan avgjøre en sak alene dersom saken gjelder krav om pålegg om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3. Utover denne endringer tilsvarer fjerde ledd dagens § 7-5 tredje ledd, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen omfatter som i dag saker om endring av tidligere vedtak eller dom, og pålegg om hjelpetiltak.

Femte ledd tilsvarer dagens § 7-5 fjerde ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 14-4 Habilitet

Bestemmelsen viderefører dagens § 7-6, med enkelte språklige endringer.

Til § 14-5 Hovedprinsippene for saksbehandlingen i nemnda

Bestemmelsen viderefører dagens § 7-3, men med språklige og strukturelle endringer og forenklinger. Endringene medfører ikke realitetsendring.

I første leddførste punktum er det tatt inn at saksbehandlingen også skal være «rettferdig» og «effektiv». Dette gjør at bestemmelsen samsvarer med tvistelovens formålsbestemmelse i § 1-1. Ordet «betryggende» er erstattet med «forsvarlig», for å få bedre samsvar med andre bestemmelser i loven og med tvisteloven § 1-1. Bestemmelsen skal bidra til å skape bevissthet om de sentrale hensyn som er ment å bli ivaretatt gjennom behandling av saker i nemnda. Det legges til grunn at saker for nemnda skal behandles etter de samme grunnprinsipper som gjelder for saker som behandles av domstolen.

Første ledd annet punktum tilsvarer dagens § 7-3 annet ledd bokstav b, c og d, med enkelte språklige endringer. I bokstav c er ordet «likebehandling» erstattet med «likeverdig». Dette er en språklig presisering. Partene i en barnevernssak er ulike og kan ikke alltid behandles likt, og ordet «likebehandling» blir derfor misvisende. Det er for eksempel større forventninger til objektivitet, kunnskapsnivå og saklighet for en offentlig part enn for en privat part.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-3 annet ledd bokstav a, e og f, med enkelte språklige endringer. Kravet i annet ledd annet punktum om at nemnda skal sørge for at bevisførselen gir et «forsvarlig avgjørelsesgrunnlag», innebærer at vedtakene må bygge på et tilstrekkelig bredt og oppdatert faktisk grunnlag. Dette gjelder særlig ved de mest vidtgående avgjørelsene, og når det anføres at omsorgsevnen har utviklet seg i positiv retning. Det stilles større krav til avgjørelsesgrunnlaget når det for eksempel vurderes svært begrenset samvær, fratakelse av foreldreansvar og samtykke til adopsjon. Det beror på en konkret og samlet vurdering av forholdene i saken om krav til avgjørelsesgrunnlag er oppfylt.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-3 første ledd annet punktum og tredje ledd med enkelte språklige endringer.

Til § 14-6 Partenes rett til dokumentinnsyn

Første leddførste punktum tilsvarer dagens § 7-4 første ledd, men med språklige forenklinger. Begrepet «sakens dokumenter» dekker dagens oppramsing av hvilke dokumenter det kan gis innsyn i. «Sakens dokumenter» er et innarbeidet begrep som begrenser innsynsretten til å gjelde dokumenter i den enkelte sak. I tillegg omfatter begrepet også saksdokumenter på alle trinn av saken. Endringen innebærer ikke realitetsendring.

Første ledd annet punktum tilsvarer dagens § 7-4 annet ledd.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-4 tredje ledd. Bestemmelsen begrenser partenes rett til innsyn i nærmere bestemte opplysninger. Det gjelder opplysninger om identiteten til anonyme vitner og opplysninger som kan bidra til å avsløre barnets adresse i tilfeller der barnet bor på skjult adresse. Se nærmere omtale i Prop. 84 L (2019–2020).

Til § 14-7 Advokater for partene

Bestemmelsens første og annet ledd tilsvarer dagens § 7-8 første ledd første og annet punktum og annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd er en utvidelse av dagens regler. Etter dagens § 7-8 første ledd tredje punktum, kan departementet i forskrift gi nærmere bestemmelser om et utvalg av advokater som kan oppnevnes for private parter i saker som gjelder klage på akuttvedtak. Forskriftshjemmelen er utvidet. Dette medfører at departementet får en videre adgang til å utferdige en forskrift med et utvalg advokater for alle type saker som føres for nemnda. De private parter vil fortsatt ha full frihet til å bruke andre advokater enn de som er oppført på listen.

Til § 14-8 Innledning av sak for nemnda

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-10. I hele bestemmelsen er «barneverntjenesten» erstattet med «kommunen», ettersom det er kommunen som har det overordnede ansvaret for å reise sak for nemnda, og det også er den aktuelle kommunen som anses som part i saken. Dette er en presisering av gjeldende rett.

Første og annet ledd tilsvarer dagens § 7-10 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-10 annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-10 fjerde ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 14-9 Begjæring om tiltak

Første ledd tilsvarer dagens § 7-11 første ledd, men med språklige endringer. I bestemmelsens første ledd bokstav a til i gis det en oversikt over hva kommunens begjæring om tiltak som et minstekrav må inneholde. Bokstav d er ny, og tydeliggjør at kommunen skal redegjøre for foreldrenes rettslige og faktiske tilknytning til barnet og begrunne forslaget om hvem som er sakens parter. Dette er lovfesting av gjeldende rett. Bokstav h er også ny, og gir kommunen en plikt til å innta informasjon om hvorvidt barnet ønsker partsrettigheter etter § 12-3 annet ledd og kommunens vurdering av om barnet bør innvilges partsrettigheter. Bokstav i er også ny, og fastslår at begjæringen nå også skal inneholde informasjon om barnet ønsker å å bli hørt, og eventuelt hvordan, jf. § 14-13.

I annet leddførste til tredje punktum er det tatt inn at begjæringen skal gi grunnlag for en forsvarlig behandling av saken. Dette kravet innebærer blant annet at barnevernstjenestens vurdering av mindre inngripende tiltak må fremgå av begjæringen, herunder hvilke hjelpetiltak som har vært prøvd og hvordan tiltakene har fungert. Det må også fremgå av begjæringen hvordan motstridende hensyn, herunder hensynet til barnets behov for omsorg og beskyttelse og barnets og foreldrenes familiebånd er vurdert og avveiet mot hverandre. Det vises videre til bestemmelsen i § 14-5 om hovedprinsippene for krav til saksbehandlingen i nemnda, og til bestemmelsen i § 14-20 om nemndas vedtak, der det henholdsvis fremgår nærmere krav til nemndas avgjørelsesgrunnlag og til begrunnelse ved vedtak.

Begjæringen skal være utformet slik at de private partene kan ta stilling til kommunens krav om tiltak og forberede saken, og kommunens argumentasjon ikke skal gå lenger enn nødvendig. Dette er nytt, og formuleringene tilsvarer kravene til stevning, jf. tvisteloven § 9-2.

Annet ledd fjerde punktum tilsvarer dagens § 7-11 annet ledd, med språklige endringer.

Tredje ledd første punktum tilsvarer dagens § 7-11 tredje ledd, med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd annet punktum er nytt, og gir nemndleder hjemmel for å avvise en sak dersom begjæringen ikke rettes innen fristen. Nemnda må vurdere konkret om det vil være forsvarlig å avvise saken, og om det er til barnets beste. En lignende bestemmelse finnes i tvisteloven § 16-5 for saker i domstolen. Det vises til kapittel 20.5.4 for nærmere omtale.

Dagens § 7-11 fjerde ledd er skilt ut som en egen paragraf om tilsvar, se merknader til § 14-10.

Til § 14-10 Tilsvar fra private parter

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-11 fjerde ledd, med enkelte språklige og strukturelle endringer.

I første ledd første punktum er det presisert at det er nemnda som skal varsle private parter om kommunens begjæring. Det videreføres at nemnda skal sette en kort frist for tilsvar, normalt ti dager. Ved fastsettelse av fristen bør nemnda ta hensyn til helge- og høytidsdager og postgang.

I første ledd annet punktum er det gjort enkelte språklige endringer sammenlignet med dagens § 7-11 fjerde ledd annet punktum. Endringen er gjort for å knytte ordlyden tettere opp til § 14-9 om hva kommunens begjæring skal inneholde, slik at disse bestemmelsene korresponderer så langt som mulig.

Til § 14-11 Saksforberedelsen i nemnda

Første ledd tilsvarer dagens § 7-12 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-12 annet ledd, med enkelte språklige endringer, men det er tatt ut at nemndleder skal gjøre sin vurdering «umiddelbart etter at begjæring om tiltak kommer inn til nemnda». De vurderingene som skal gjøres, skjer dels med en gang, men også dels som ledd i en kontinuerlig prosess om god saksforberedelse.

Annet ledd bokstav b er ny. Det er inntatt i bestemmelsen at nemndleder skal vurdere om saken kan være egnet for behandling i samtaleprosess.

Annet ledd bokstav c presiserer at nemndleder kan treffe avgjørelse om behovet for møter, herunder saksforberedende møte og forhandlingsmøte. Partene har rett, men ikke plikt, til å delta i et saksforberedende møte. Hovedinnholdet i dagens § 7-12 annet ledd bokstav b og femte ledd videreføres med enkelte endringer.

I annet ledd bokstav f er omtalen av fjernavhør tatt bort, da det ikke er nødvendig at dette nevnes særskilt.

I annet ledd bokstav g er innholdet i bestemmelsen endret, ettersom dagens bestemmelse om talsperson for barnet endres, og erstattes med ny § 14-13 som regulerer høringen av barn i saker for nemnda. Det er derfor inntatt i bestemmelsen at nemndleder skal vurdere hvordan barnet skal bli hørt, jf. § 14-13.

I annet ledd bokstav h er det inntatt at nemndleder skal vurdere og ta avgjørelser om behovet for tolk.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-12 tredje ledd, med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-12 sjette ledd, med enkelte språklige endringer.

Femte ledd om forening av saker er endret sammenlignet med dagens § 7-12 fjerde ledd. Det presiseres at saker som gjelder de private partenes felles barn, kan behandles felles og til felles avgjørelse uten at lovbestemt taushetsplikt er til hinder for det. Endringen innebærer at det ikke lenger er krav om at sakene må ha samme partskonstellasjon for å kunne forenes. Det kan typisk være aktuelt med forening av saker i tilfeller hvor en av foreldrene ikke har del i foreldreansvaret og ikke anses som part i sak om omsorgsovertakelse, men hvor det skal fastsettes begrensninger i kontakt mellom forelderen og barnet. Bestemmelsen gjelder bare for saker om de private parters felles barn. Bestemmelsen er en «kan»-bestemmelse, og spørsmålet om forening av saker må vurderes konkret av nemnda. Nemnda må da vurdere hensynet til taushetsplikt og den enkeltes personvern, opp mot de hensyn som taler for forening av saker. Bestemmelsen harmoniseres med behandlingen i domstolene, jf. tvisteloven § 15-6. I tvisteloven fremgår det at saker som reiser likeartede spørsmål, og som skal behandles med samme sammensetning av retten og etter hovedsakelig de samme saksbehandlingsregler, kan forenes til felles behandling og til felles avgjørelse. Det vises til kapittel 20.9.4 for nærmere omtale.

Sjette ledd er ny. I bestemmelsen inntas at departementet kan gi forskrift om krav til sakkyndiges mandater, rapporter og egenerklæringer. Det vises til kapittel 18.6.4 for nærmere omtale.

Til § 14-12 Avgjørelser under saksforberedelsen

Første ledd tilsvarer dagens § 7-13 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-13 tredje ledd. Vilkåret om at en avgjørelse kan omgjøres «hvis hensynet til lovens formål tilsier det» er endret til «dersom det er nødvendig for å sikre en forsvarlig saksbehandling». Dette gir mer presis veiledning om hva som skal vurderes.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-13 annet ledd, med mindre språklige endringer.

Til § 14-13 Høring av barn i saker for nemnda

Dagens § 7-9 om talsperson erstattes med en ny bestemmelse om hvordan barn kan høres i saker for barneverns- og helsenemnda. Barn har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet. Dette gjelder i hele beslutningsprosessen, også under nemndas behandling av saken. Det vises til § 1-4 og omtalen av denne for en nærmere redegjørelse av retten til medvirkning.

Det fremgår av første ledd at nemnda må avgjøre etter en konkret vurdering i den enkelte sak hvordan barnet skal høres under nemndas behandling av en sak. Det er inntatt i bestemmelsen ulike måter for barnet å høres på. Barnet kan uttale seg direkte til nemnda, eller nemnda kan oppnevne en talsperson for barnet eller oppnevne en sakkyndig til å snakke med barnet. Barnet har ikke en plikt til å medvirke, og må selv ønske å medvirke i saken for nemnda.

Utgangspunktet for nemndas vurdering av hvordan barnet skal høres er barnets mening og barnevernstjenestens vurdering av spørsmålet. Barnet må få tilstrekkelig og tilpasset informasjon. Barnets mening skal tillegges vekt i samsvar med barnets alder og modenhet. Dersom barnet ikke høres på den måten barnet ønsker, må barnet få en begrunnelse og barnet vil beholde sin selvstendige rett til å uttale seg på annen måte.

Nemnda kan velge å høre barn direkte, uavhengig av sakstype og barnets alder. En forutsetning for at nemnda kan høre barnet direkte er at barnet ønsker det og at nemnda vurderer at en slik høring ikke medfører en urimelig belastning for barnet. Direkte høring bør i utgangspunktet skje i forbindelse med, men ikke under, forhandlingsmøtet og uten at partene er til stede. Barnesamtalen kan gjennomføres med nemndleder og/eller øvrige nemndsmedlemmer til stede. Samtalen kan foregå i eller i tilknytning til nemndas lokaler. Samtalen kan også gjennomføres på andre måter, for eksempel ved fjernavhør, dersom barnet ønsker det og det anses forsvarlig. En forutsetning vil være at samtalen er egnet til å få frem barnets egne meninger og at den kan gjennomføres i trygge omgivelser for barnet. Det er viktig å sikre partenes rett til kontradiksjon dersom barn skal høres av nemnda uten at partene er til stede. Det må derfor tas referat av samtalen og referatet må fremgå av sakens dokumenter. Referatet bør gjennomgås sammen med barnet og sendes partene og prosessfullmektigene før forhandlingsmøtet. Under forhandlingsmøtet skal referatet leses opp og prosessfullmektigene kan stille spørsmål til nemnda.

I annet ledd er det inntatt en hjemmel for departementet til å gi forskrift om barns medvirkning i nemndssaker.

Til § 14-14 Samtaleprosess

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-25 om samtaleprosess, som ble innført som varig ordning fra 1. juli 2020. Det er foretatt enkelte tilpasninger til ny barnevernslov. For nærmere omtale se Prop. 84 L (2019–2020).

Til § 14-15 Innkalling av partene til forhandlingsmøte

Første ledd første og fjerde punktum tilsvarer dagens § 7-7 første ledd første og annet punktum.

Første ledd andre og tredje punktum er nytt. Det presiseres at parter som har en advokat som prosessfullmektig innkalles via advokaten, og at parter som ikke har advokat innkalles direkte. Dette er tatt inn av pedagogiske hensyn, og medfører ikke realitetsendring. En lignende bestemmelse finnes i tvisteloven § 13-2 annet ledd.

Første ledd siste punktum tilsvarer dagens § 7-7 første ledd tredje punktum, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-7 annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Til § 14-16 Forhandlingsmøte eller skriftlig behandling

Bestemmelsens første ledd er endret sammenlignet med dagens § 7-14 første ledd. Det fremgår nå at saker for nemnda skal behandles så hurtig som hensynet til en forsvarlig saksbehandling gjør mulig. Hvor lang tid det vil ta før forhandlingsmøte holdes i den enkelte sak vil blant annet avhenge av sakens kompleksitet, behovet for å innhente bevis og nemndenes ressurser. Private parter må få tid til å forberede seg, sette seg inn i saken og innhente dokumentasjon og bevis, slik at de kan imøtegå kommunens påstander og bevis. Det må foretas en avveining mellom behovet for å få saken behandlet raskt av hensyn til barnet og foreldrene, og å ivareta deres rettssikkerhet ved en forsvarlig behandling av saken. Bestemmelsen gjelder også saker som behandles uten forhandlingsmøte.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-14 annet ledd bokstav a, med enkelte språklige endringer. Dette innebærer ikke realitetsendring, og terskelen for når nemndleder kan behandle saken skriftlig når partene samtykker skal være den samme som i dag. I bestemmelsen er det nå også presisert at det er «nemndleder» som avgjør om saken kan behandles uten forhandlingsmøte. Det er også presisert at nemndleder i slike tilfeller kan treffe vedtak «etter skriftlig behandling».

I tredje ledd er det tatt inn en ny bestemmelse om at nemndlederen kan treffe vedtak etter skriftlig behandling dersom saken gjelder krav om pålegg om utredning i senter for foreldre og barn etter § 2-3. Det vises til merknader til denne bestemmelsen. Utover denne endringer tilsvarer tredje ledd dagens § 7-14 annet ledd bokstav b, med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen omfatter som i dag saker om endring av tidligere vedtak eller dom og pålegg om hjelpetiltak. Det er presisert i bestemmelsen at nemndleder i slike tilfeller kan treffe vedtak «etter skriftlig behandling». Dette kan gjøres når nemndlederen «finner det ubetenkelig». De momentene det er særlig aktuelt å vurdere det ut i fra er omtalt i bestemmelsen, og er de samme som etter dagens bestemmelse: sakens tema, vanskelighetsgrad og behovet for fagkyndighet. Men det er i ordlyden åpnet for at også andre momenter kan være relevante, ved at det presiseres at vurderingen «blant annet» skal omfatte de nevnte temaene. Adgangen for nemndleder til å behandle saker skriftlig skal være den samme som etter gjeldende rett.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-14 tredje ledd om kombinasjon av muntlig behandling etter forhandlingsmøte og skriftlig behandling. En kombinasjon av muntlig og skriftlig behandling kan blant annet være aktuelt i endringssaker der det foreligger nye opplysninger av ikke helt uvesentlig betydning. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å holde et kort forhandlingsmøte om de nye opplysningene, men ellers behandle saken skriftlig.

Femte ledd tilsvarer dagens § 7-15, med enkelte språklige endringer.

Til § 14-17 Møter for lukkede dører

Første ledd tilsvarer dagens § 7-16 første ledd. Med «møter» menes også møter i samtaleprosess.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-16 annet ledd, med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-16 tredje ledd, med enkelte språklige og strukturelle endringer. Av pedagogiske årsaker er det presisert i første punktum at partene skal samtykke og at nemnda finner det ubetenkelig.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-16 fjerde ledd, med språklige endringer. Det er nå presisert at de personene som får være til stede etter denne bestemmelsen er bundet av taushetsplikt og referatforbud. De øvrige deltakerne i møtet, som partene, advokater og nemnda, er omfattet av andre bestemmelser om taushetsplikt mv.

Det vises til kapittel 20.12 for nærmere omtale.

Til § 14-18 Bevisføring

Første ledd tilsvarer dagens § 7-17 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-17 annet ledd, med enkelte språklige endringer. I annet punktum er det presisert at regelen i første punktum om at nemnda kan legge sakkyndigbevis til grunn bare dersom de har vært vurdert av barnesakkyndig kommisjon ikke gjelder ved behandling av akuttvedtak. Dette er en presisering av gjeldende rett.

Til § 14-19 Nemndas avgjørelsesgrunnlag

Første ledd tilsvarer dagens § 7-18 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-18 annet ledd, med enkelte språklige endringer og presiseringer.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-18 tredje ledd, med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-18 fjerde ledd, men det er presisert i ordlyden at bestemmelsen også gjelder når nemnda behandler midlertidig vedtak om flytteforbud. Vedtak om midlertidig flytteforbud skal behandles på samme måte som klage over akuttvedtak, jf. §14-22. I disse tilfellene gjelder § 14-22 tredje ledd for hva som er avgjørelsesgrunnlaget.

Til § 14-20 Nemndas vedtak

Første ledd tilsvarer dagens § 7-19 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-19 annet ledd.

Tredje ledd første og annet punktum tilsvarer dagens § 7-19 tredje ledd første og annet punktum. At vedtak skal begrunnes som en dom innebærer at nemndas vedtak må bygge på et tilstrekkelig og oppdatert avgjørelsesgrunnlag, inneholde en balansert og tilstrekkelig bred avveining og ha tilfredsstillende begrunnelse. Hvilke krav som stilles, beror på omstendighetene i den enkelte sak og hva slags tiltak det er tale om. Alle tungtveiende momenter må være trukket frem og begrunnet, og motstridende argumenter må være veid mot hverandre på en balansert måte. Det må fremgå av vedtaket at det er foretatt en grundig vurdering. Kravene til begrunnelsen i et vedtak skjerpes jo mer inngripende vedtaket er.

Tredje ledd tredje punktum tilsvarer dagens § 7-19 tredje punktum.

Nytt i tredje ledd fjerde punktum er at det av nemndas vedtak skal fremgå hvordan hensynet til familiebånd er vurdert. Hensynet til familiebånd omfatter både barnets og foreldrenes familiebånd. Ivaretakelse av barn og foreldres familiebånd vil ofte være i barnets og foreldrenes interesser, men i saker om tvangsvedtak kan det likevel være at barnet og foreldrenes interesser er motstridende. I vedtak må det fremgå at det er foretatt en reell avveining av de motstridende interesser, og hvilken vekt hensynet til familiebånd, for både barnet og foreldrene er tillagt i vurderingene. Dersom tiltaket er nødvendig for å ivareta barnets beste, vil hensynet til barnets beste gå foran hensynet til foreldrene, jf. § 1-3 om barnets beste.

Fjerde ledd tilsvarer dagens § 7-19 tredje ledd femte punktum, med enkelte språklige endringer. Det er presisert at det er nemnda som skal gjøre partene oppmerksom på at de kan kreve rettslig prøving.

Femte ledd tilsvarer dagens § 7-19 fjerde ledd.

Til § 14-21 Retting av feil i nemndas vedtak

Første ledd tilsvarer dagens § 7-20 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-20 annet ledd, men det er nå også presisert i ordlyden i hvilke situasjoner det er aktuelt å treffe tilleggsvedtak. Dette er gjort av pedagogiske grunner, og det innebærer ikke en realitetsendring.

Til § 14-22 Vurdering av akuttvedtak og vedtak om midlertidig flytteforbud

Første ledd tilsvarer dagens § 7-22 første ledd, med enkelte språklige endringer.

Dagens ordlyd i § 7-22 første ledd første punktum gir inntrykk av at vedtaket «skal godkjennes». Det riktige er at nemndleder «vurderer om vedtaket skal godkjennes», og ordlyden i bestemmelsens første leddannet punktum er endret i tråd med det. Det samme gjelder ordlyden i dagens § 7-22 første ledd annet punktum om at vedtaket skal «godkjennes av nemndsleder». Ordlyden er derfor endret til at «nemndleder skal avgjøre saken» i første ledd tredje punktum. Også paragrafens tittel er endret tilsvarende. Endringene innebærer ikke realitetsendring.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-22 annet ledd annet punktum. Dagens § 7-22 annet ledd første punktum er tatt ut, da dette synes overflødig.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-22 første ledd siste punktum.

Til § 14-23 Klage på akuttvedtak og vedtak om midlertidig flytteforbud

Første ledd tilsvarer dagens § 7-23 første ledd, med enkelte språklige endringer. Det fremgår nå eksplisitt av ordlyden at bestemmelsen også gjelder for vedtak om midlertidig flytteforbud.

I første leddannet punktum er det tatt ut at klagen fremsettes «skriftlig eller muntlig» overfor nemnda, da dette synes unødvendig detaljert.

Annet ledd første punktum tilsvarer dagens § 7-23 annet ledd første punktum.

I annet leddannet punktum er det inntatt en ny bestemmelse om at nemnda i særlige tilfeller kan settes som ordinær nemnd. Bestemmelsen er ment å være en unntaksregel. Avgjørelsen av om det foreligger et særlig tilfelle som krever at klagesaken behandles av en ordinær nemnd, må bero på en konkret vurdering av sakens kompleksitet, herunder om saken reiser krevende vurderinger som tilsier behov for et fagkyndig medlem i nemnda eller at saken av andre grunner har et særlig komplekst bevismateriale som tilsier behov for ordinær nemnd og mer omfattende klagebehandling. Spedbarnsaker kan reise krevende vurderinger som kan tilsi grundigere behandling, men akuttvedtak om spedbarn eller at saken gjelder små barn er imidlertid ikke alene tilstrekkelig for at vilkåret om «særlige tilfeller» er oppfylt. Også for eksempel saker om tilknytning og samspill kan by på komplekse vurderinger som etter en konkret vurdering kan tilsi at saken bør gå for ordinær nemnd.

Tredje ledd tilsvarer dagens § 7-23 annet ledd annet punktum. Ordlyden er endret, slik at det ikke lenger skal være et «kort møte» i alle klagesaker. Lengden på møtet må avgjøres konkret, og vil avhenge av den bevisførsel som nemndleder mener er nødvendig i det enkelte tilfelle. Nemndleder må sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst, slik at saken kan avgjøres på et forsvarlig grunnlag.

Fjerde ledd første punktum tilsvarer dagens § 7-23 tredje ledd.

I fjerde leddannet punktum er det tatt inn en egen frist for klagesaker som behandles av ordinær nemnd. Fristen er satt til to uker etter at nemnda mottok saken.

Se nærmere omtale i kapittel 20.8.

Til § 14-24 Forkynning av nemndas vedtak

Bestemmelsen tilsvarer dagens § 7-21, med enkelte språklige endringer.

I første ledd er det presisert at vedtak forkynnes ved «oversendelse», og ikke ved «postforkynning» slik dagens ordlyd er. Dette medfører ikke realitetsendring.

Til § 14-25 Rettslig prøving av nemndas vedtak

Første ledd tilsvarer dagens § 7-24 første ledd, med enkelte språklige endringer. Dagens § 7-24 første ledd annet punktum om at kommunen er part i saken videreføres ikke, da det synes unødvendig.

Annet ledd tilsvarer dagens § 7-24 annet ledd, med enkelte språklige endringer. Det er presisert at retten kan gi tillatelse til å reises søksmål selv om søksmålsfristen ikke er overholdt. Dette er en forklaring av dagens ordlyd om «oppfriskning mot oversittelse».

Tredje ledd første punktum tilsvarer dagens § 7-24 tredje ledd, med enkelte språklige endringer. Det fremgår at retten kan legge sakkyndigbevis til grunn bare dersom de har vært vurdert av barnesakkyndig kommisjon. Tredje ledd annet punktum er nytt, og er tatt inn for å tydeliggjøre at bestemmelsen om at barnesakkyndig kommisjon må vurdere sakkyndigbevis ikke gjelder ved rettslig prøving av akuttvedtak. Dette er en presisering av gjeldende rett.

Kapittel 15 Kommunens og barnevernstjenestens ansvar og oppgaver

Til § 15-1 Kommunens ansvar for forebygging av omsorgssvikt

Første ledd første punktum regulerer kommunens ansvar for å fremme gode oppvekstvilkår for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Bestemmelsen viderefører gjeldende § 3-1 første ledd, med noe endret ordlyd for å få klarere frem at det er kommunen som sådan som har ansvaret for det forebyggende arbeidet. Det er også lagt vekt på å få frem at ansvaret må ivaretas gjennom tiltak fra et bredt spekter av kommunale tjenester, og bestemmelsen må ses i sammenheng med lovens formålsbestemmelse i § 1-1 annet ledd. Det forebyggende ansvaret gjelder både tiltak rettet mot alle barn og tiltak rettet mot grupper med forhøyet risiko. Målet er å forebygge problemutvikling som senere kan komme til uttrykk gjennom behov for omfattende tiltak, som barnevernstiltak. Kommunens ansvar for forebygging innebærer ikke en plikt for kommunen til å ha en bestemt type eller et definert omfang av forebyggende tilbud. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.1.4.

Første ledd annet punktum lovfester kommunens ansvar for å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge. Dette er et ansvar som allerede følger av kommunens plikt til å planlegge sin virksomhet, men er tatt inn i loven for å understreke viktigheten av et helhetlig og samordnet forebyggende arbeid. Kommunen står fritt til å organisere det forebyggende arbeidet med utgangspunkt i lokale hensyn og forutsetninger. Det er opp til den enkelte kommune å vurdere hvilke oppgaver barnevernstjenesten og andre tjenester skal ha i det forebyggende arbeidet. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.1.4.3.

Annet ledd gir kommunestyret selv plikt til å vedta en plan for kommunens forebyggende arbeid etter første ledd. Kravet om plan er nytt. Målet er å bidra til overordnet forankring av det forebyggende tilbudet og av fordelingen av kommunens ressurser til dette arbeidet. At kommunestyret selv skal vedta planen innebærer at ansvaret ikke kan delegeres. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.1.4.4.

Til § 15-2 Kommunens overordnede ansvar for barnevernstjenesten

Første ledd viderefører gjeldende § 2-1 første ledd med enkelte språklige endringer.

Annet ledd innebærer at kommunen må sørge for at barnevernstjenestens personell har den kunnskapen og de ferdighetene som er nødvendig for at kommunen kan ivareta sine oppgaver etter barnevernsloven.

Annet ledd første punktum lovfester kommunens plikt til opplæring og veiledning av barnevernstjenestens personell. Plikten til opplæring er en videreføring av gjeldende § 2-1 syvende ledd. Presiseringen av at kommunens ansvar også omfatter veiledning er ny. Ansvaret innebærer at ansatte må følges opp og få nødvendig støtte i arbeidet. Dette gjelder særlig nyutdannede.

Videre må kommunen legge til rette for at de ansatte er oppdatert på regelverket, ny forskning og annen viktig kunnskap om hva som er god praksis. Kommunen må ut fra lokale forhold og behov selv vurdere innholdet i og omfanget av opplæringen og veiledningen.

Annet punktum presiserer at personellet har plikt til å delta i den opplæringen og veiledningen som blir bestemt. Presiseringen av at plikten også omfatter veiledning er ny, og henger sammen med tilsvarende presisering i første punktum.

Det fremgår av tredje punktum at departementet kan gi forskrift om opplæring. Bestemmelsen innebærer at hjemmelen i gjeldende § 2-1 syvende ledd videreføres, men at forskriften kan fastsettes av departementet, i stedet for av Kongen.

Tredje ledd er nytt og lovfester at kommunen skal tilby veiledet praksis i barnevernstjenesten i tilfeller der en utdanningsinstitusjon ber om det. Annet punktum presiserer at kommunen skal samarbeide med utdanningsinstitusjonen om gjennomføringen av praksisen.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 2-1 annet ledd. Det vises til nærmere omtale i Prop. 81 L (2019–2020) om endringer av interkontrollregler i sektorlovgivningen. Kommunen plikter å ha internkontroll for å sikre at barnevernstjenestens oppgaver utføres i samsvar med de krav som følger av regelverket. Private tjenesteytere er ikke direkte omfattet av bestemmelsen, men kommunen er likevel forpliktet til å sikre at den har nødvendig og tilstrekkelig kontroll med at oppgaver private utfører for barnevernstjenesten er i samsvar med lov og annet regelverk. Rutiner for systematisk oppfølging av private aktører må derfor inngå som en del av kommunens internkontroll.

Dagens § 2-1 tredje ledd om folkevalgt organ er opphevet. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.4.4.2.

Til § 15-3 Barnevernstjenestens organisering og oppgaver

Det fremgår av bestemmelsens første ledd at det i hver kommune skal være en barnevernstjeneste som utfører oppgaver etter denne loven, og at barnevernstjenesten skal ha en leder. Bestemmelsen erstatter fjerde og sjette ledd i dagens § 2-1. Presiseringen i dagens fjerde ledd om at barnevernstjenestens leder «har ansvar for oppgaver etter denne loven» videreføres ikke. Hovedformålet med endringen er å understreke og styrke kommuneledelsens ansvar for den overordnede styringen av barnevernstjenesten.

Endringen innebærer at kommunens politiske og administrative ledelse vil kunne instruere og overprøve barnevernstjenestens leder og fastsette retningslinjer som begrenser barnevernslederens faglige ansvar og kompetanse. Kommunens handlingsrom er begrenset av kravene som følger av barnevernsloven med forskrifter, herunder kravet om forsvarlige tjenester og hensynet til barnets beste ved valg av tiltak. Taushetsplikten er ikke er til hinder for at kommunens politiske og administrative ledelse får tilgang til nødvendige taushetsbelagte opplysninger i forbindelse med kontroll av barnevernstjenestens utøvelse av kommunens oppgaver etter barnevernsloven, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 4.

Annet ledd beskriver i samsvar med gjeldende rett rammen for barnevernstjenestens ansvarsområde opp mot andre tjenester. Bestemmelsen tydeliggjør barnevernstjenestens ansvarsområde med utgangspunkt i vilkårene for tiltak sett i sammenheng med formålsbestemmelsen i § 1-1 første ledd. I første punktum lovfestes at barnevernstjenesten har ansvar for å gi hjelp, omsorg og beskyttelse når det er nødvendig på grunn av barnets omsorgssituasjon eller atferd. At barnets hjelpebehov følger av omsorgssvikt eller atferd er ikke alltid en tilstrekkelig forutsetning for at barnevernstjenestens ansvar trer inn. Annet punktum tydeliggjør derfor at barnevernstjenestens ansvar omfatter tiltak rettet mot barnets omsorgssituasjon eller barnets atferd. Dette betyr at formålet med tiltaket må være å avhjelpe disse behovene. I noen tilfeller vil det være andre tjenester som har kompetanse og riktig tiltak for barnet, og dermed også ansvaret for å iverksette tiltak. Bestemmelsen innebærer ikke at terskelen for å iverksette tiltak innenfor barnevernstjenestens ansvarsområde heves eller at vilkårene for tiltak snevres inn. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.2.4.

Tredje ledd tilsvarer gjeldende § 2-1 femte ledd med enkelte endringer. Bestemmelsen gir som i dag en oversikt over sentrale oppgaver som er tillagt barnevernstjenesten. Listen er ikke uttømmende.

Tredje ledd bokstav a omfatter det å gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger. Oppgaven å gjennomgå og vurdere bekymringsmeldinger er tatt inn siden dette markerer starten på en barnevernssak. I dagens bokstav a omtales «råd og veiledning». Dette er tatt ut av listen fordi dette, ut over det generelle veiledningsansvaret i forvaltningsloven § 11, skal regnes som hjelpetiltak. Endringen innebærer ikke at barnevernstjenesten skal begrense råd og veiledning, men at det skal fattes vedtak om hjelpetiltak når det gis råd og veiledning ut over det generelle veiledningsansvaret. Det vises til § 3-1 og nærmere omtale i kapittel 9.

Tredje ledd bokstav b omfatter det å gjennomføre undersøkelser.

Tredje ledd bokstav c viderefører gjeldende § 2-1 femte ledd bokstav b med språklige forenklinger. Tredje ledd bokstav c og d viderefører gjeldende § 2-1 femte ledd bokstav c og d.

Fjerde ledd er ny og lovfester barnevernstjenestens plikt til tilgjengelighet og akuttberedskap. Bestemmelsen er en kodifisering og presisering av det ansvaret barnevernstjenesten allerede har i dag, og innebærer ingen materielle endringer i kommunenes ansvar eller oppgaver.

Barnevernstjenestens plikt til å ha en forsvarlig akuttberedskap innebærer at barnevernstjenesten også utenfor ordinær kontortid må ha tilstrekkelig og riktig kompetanse tilgjengelig. Kravet om forsvarlig akuttberedskap kan for eksempel være oppfylt gjennom en bakvaktsordning. Dette forutsetter at bakvaktsordningen er formalisert slik at noen faktisk har ansvar for å bidra med barnevernstjenestens kompetanse, og å samarbeide med andre hjelpeinstanser dersom det oppstår en alvorlig situasjon utenfor kontortid. En ordning som baserer seg på at barnevernsledere eller andre ansatte i tjenesten i varierende grad kan kontaktes på private telefonnummer i krisesituasjoner er derfor ikke i samsvar med kravet om forsvarlig akuttberedskap.

Bestemmelsen innebærer at alle kommuner til enhver tid må ha tilgang til barnevernsfaglig kompetanse for å ivareta ta sitt ansvar når et barn i kommunen har behov for umiddelbar hjelp. Hvordan beredskapen skal organiseres vil avhenge av lokale forhold i den enkelte kommune. Kommunens beredskap må imidlertid være formalisert og etterprøvbar slik at det er klart for tilsynsmyndighetene og andre hvem som til enhver tid har ansvar. Under forutsetning av at kommunens beredskap er forsvarlig og oppfyller øvrige krav i lov- og regelverk, har kommunene organisasjonsfrihet til å finne løsninger for akuttberedskap alene eller i samarbeid med andre kommuner. Den enkelte kommune kan for eksempel velge å inngå i en ordning med felles barnevernsvakt sammen med andre kommuner, opprette en bakvaktsordning, eller velge andre løsninger tilpasset de lokale forholdene og kommunens egenart.

Bestemmelsens femte ledd lovfester at kommunestyret selv minst én gang i året skal få en redegjørelse om tilstanden i barnevernstjenesten. Bestemmelsen tilsvarer dagens § 2-1 siste ledd som trådte i kraft 1. januar 2021. Det vises til Prop. 84 L (2019–2020) Endringer i barnevernloven (samtaleprosess, årlig tilstandsrapportering mv.) og merknad til bestemmelsen.

§ 15-4 Stedlig ansvarsområde

Pliktsubjektet er endret fra «barnevernstjenesten i den kommunen» til kun «kommunen» gjennomgående i bestemmelsen. Endringen innebærer ingen realitetsendring, og må sees i sammenheng med tilsvarende formulering i § 15-5.

Første ledd gjelder ansvaret til den kommunen der et barn oppholder seg, og viderefører dagens § 8-1 med enkelte språklige endringer.

Annet ledd om ansvaret til den kommunen der et barn sist var registrert bosatt, når barnet oppholder seg i en annen stat, viderefører gjeldende § 8-5 første ledd første punktum med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd gjelder adgangen for kommunen til å avtale å overføre ansvaret for barnevernssaken til en annen kommune som barnet har tilknytning til. I dagens barnevernslov er adgangen til å inngå slik avtale knyttet til ansvaret for å reise sak, jf. gjeldende § 8-4 første ledd annet punktum. I rettspraksis (Rt. 1999 s. 593) er det imidlertid lagt til grunn at kommuner også kan inngå avtale om å overføre ansvaret for andre deler av saken. Tredje ledd lovfester denne adgangen. Bestemmelsen inkluderer for øvrig også adgangen til å inngå avtaler som fremgår av dagens § 8-5 første ledd annet punktum som gjelder ansvaret for barn som oppholder seg i en annen stat.

Begrensningen i tredje ledd om at det kun kan inngås avtale med en annen kommune «som barnet har tilknytning til», er en videreføring av gjeldende rett. Departementet presiserer at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune som barnet skal fosterhjemsplasseres i. Dette er en viss utvidelse av hvordan bestemmelsen forstås i dag.

Fjerde ledd om statsforvalterens adgang til å behandle tvister, gjelder tvister om hvilken kommune som har ansvaret for saken etter første og annet ledd. Tvister om hvilken kommune som har ansvaret for saken etter første ledd viderefører dagens § 8-3. Dette betyr at tvisten må gjelde hva som i et enkelt tilfelle er å anse som oppholdskommunen. Statsforvalterens adgang til å behandle tvister omfatter også eventuell uenighet etter annet ledd, det vil si tvist om hvilken kommune barnet sist var registrert bosatt.

Til § 15-5 Ansvar for å reise sak

Pliktsubjektet er endret fra «barnevernstjenesten i den kommunen» til kun «kommunen» gjennomgående i bestemmelsen. Endringen innebærer ingen realitetsendring, og må sees i sammenheng med tilsvarende formulering i §§ 14-8 og 14-9. Bestemmelsen regulerer ansvarsforholdet mellom kommuner. Selve ansvaret for å reise sak følger av kommunens og barnevernstjenestens oppgaver og ansvar etter barnevernsloven, jf. henholdsvis §§ 15-2, 15-3, 15-4 og lovens system for øvrig.

Første ledd første punktum tilsvarer gjeldende § 8-4 første ledd første punktum. Første ledd annet punktum er nytt og presiserer hvilken kommune som har ansvaret for å reise sak etter at det er fattet vedtak etter kapittel 4 om akuttiltak. Presiseringen er i samsvar med gjeldende praksis og innebærer at det er kommunen der akuttsituasjonen oppsto som har ansvaret for å reise en eventuell etterfølgende sak for barneverns- og helsenemnda. Dette gjelder selv om barnet ikke lenger oppholder seg i kommunen, og er dermed et unntak fra oppholdskommuneprinsippet. Tredje punktum presiserer når saken anses reist for nemnda.

Annet ledd viderefører gjeldende § 8-4 annet ledd med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd viderefører gjeldende § 8-5 annet ledd med enkelte språklige endringer.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 8-4 tredje ledd med enkelte språklige endringer.

Femte ledd tilsvarer dagens § 8-4 første ledd annet punktum med enkelte språklige endringer. Departementet presiserer at formuleringen «som barnet har tilknytning til» skal forstås slik at den også omfatter en kommune som et barn skal fosterhjemsplasseres i. Dette er en viss utvidelse av hvordan bestemmelse forstås i dag.

Til § 15-6 Krav til kompetanse for barnevernstjenestens personell m.m.

Bestemmelsen er ny og regulerer hvilken utdanning og erfaring som kreves for at personell i barnevernstjenesten skal kunne utføre nærmere bestemte oppgaver og funksjoner.

Første ledd første punktum regulerer hvilke oppgaver som bare skal kunne utføres av faste og midlertidig ansatte som oppfyller nærmere bestemte krav til utdanning, eller en kombinasjon av utdanning og erfaring. Bestemmelsen viser til de oppgavene som følger av § 15-3 tredje ledd bokstav a til e.

Når det gjelder hvilke utdanninger og erfaringsbakgrunn som kreves for å utføre disse oppgavene, fremgår det av første punktum at det er to måter å oppfylle kravet på. For det første er kravet oppfylt for ansatte med mastergrad i barnevern eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå, jf. bokstav a. For det andre kan kravet i en tidsavgrenset periode også oppfylles gjennom en kombinasjon av relevant utdanning på bachelornivå, arbeidserfaring fra barnevernet og videreutdanning, jf. bokstav b.

Når det gjelder kravet til arbeidserfaring er det stilt krav om minst fire års arbeidserfaring fra barnevernet. Den erfaringen som kreves kan oppfylles gjennom arbeid i den kommunale barnevernstjenesten eller fra statlige organer med oppgaver etter barnevernsloven, som barnevernsinstitusjoner, Bufetat og fra statsforvalteren. Også erfaring fra en privat barnevernsinstitusjon eller andre private aktører som bistår kommunalt eller statlig barnevern i utførelse av oppgaver etter barnevernsloven kan være kvalifiserende. Kravet til videreutdanning forutsetter dokumentasjon på gjennomført barnevernsfaglig eller annen relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng.

Kompetansekravet gjelder i begge tilfeller fra 1. januar 2031.

Muligheten for å oppfylle kompetansekravet gjennom en kombinasjon av bachelor, erfaring og videreutdanning vil kun gjelde for en tidsbegrenset periode. Kravet er kun oppfylt for personell som innen 1. januar 2031 har opparbeidet fire års arbeidserfaring og som i tillegg har gjennomført videreutdanning. Dette innebærer blant annet at det etter 1. januar 2027 ikke lenger vil være mulig for en person med bachelor, men som på dette tidspunktet ikke har arbeidserfaring fra barnevern, å opparbeide seg tilstrekkelig arbeidserfaring innen 1. januar 2031.

Det er den enkelte kommune som har ansvar for å vurdere om kompetansekravet er oppfylt i det enkelte tilfellet. Dette innebærer at kommunen selv skal vurdere hvilke mastergradsutdanninger som er relevante. Det er også kommunen som skal ta stilling til om kravet til relevant arbeidserfaring og videreutdanning er oppfylt. I begge tilfeller forutsettes at kommunen gjør en forsvarlig vurdering av om kravet er oppfylt.

Annet ledd presiserer at kompetansekravene etter første ledd også gjelder for barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder. Videre er det presisert i bestemmelsen at kompetansekravene også omfatter sakkyndige som barnevernstjenesten har engasjert etter § 2-2. Sakkyndige som skal benyttes i saker som gjelder samiske barn må ha kompetanse om samiske barns språklige og kulturelle rettigheter som urfolk. Dette er noe barnevernstjenesten må ta høyde for både ved valg av sakkyndige og ved utforming av den sakkyndiges mandat. Videre fremgår det at bestemmelsen gjelder for personell som bistår barnevernstjenesten med utredning som Barne-, ungdoms- og familieetaten tilbyr etter §§ 16-3 fjerde ledd bokstav a. Dette innebærer blant annet at kravene til kompetanse også omfatter personell i sentre for foreldre og barn som i denne sammenhengen utreder barns omsorgssituasjon.

Presiseringene har særlig sammenheng med at det for barnevernstjenestens egne faste og midlertidige ansatte er stilt krav om kompetanse for å kunne gjennomføre undersøkelser av barnets omsorgssituasjon, jf. bokstav b.

Krav til kompetanse ved bistand fra private tjenesteytere er nærmere regulert i § 15-7 annet ledd, og omtalt nedenfor.

Tredje ledd regulerer kommunens adgang til å gi midlertidig dispensasjon fra kravet i § 15-6 første ledd om mastergrad.

Det fremgår av første punktum at kommunen etter nærmere bestemte vilkår kan gi midlertidig dispensasjon fra kravet til femårig mastergrad. For det første er det et vilkår at kommunen har offentlig utlyst stillingen det søkes dispensasjon for. For det andre kan dispensasjon bare gis dersom ingen kvalifiserte søkere har meldt seg. Bestemmelsen omfatter særlig tilfeller der ingen søkere med master i barnevern eller annen relevant utdanning på tilsvarende nivå har meldt interesse for den utlyste stillingen. I tillegg kan kommunen i enkelte særlige tilfeller vurdere at en søker med relevant master ikke er skikket eller egnet for stillingen, selv om vedkommende oppfyller de formelle kravene til kompetanse.

Det fremgår av annet punktum at kommunen skal utarbeide en ettårig plan for systematisk veiledning av den nyansatte i utførelse av de oppgavene som er omfattet av kompetansekravene etter § 15-3 tredje ledd. Det er presisert i bestemmelsen at veiledningen skal være systematisk, men det er ellers opp til kommunen selv å ta stilling til omfanget av veiledningen og hvordan arbeidet skal organiseres. Blant annet kan kommunen velge om de ønsker å gjennomføre veiledningen selv eller gjennom samarbeid med andre kommuner. Det forutsettes imidlertid at veiledningen innrettes slik at den nyansatte får forsvarlig veiledning om kommunens arbeid med bekymringsmeldinger, undersøkelser av barnets omsorgssituasjon, saksbehandling i forbindelse med at barnevernstjenesten treffer vedtak om hjelpetiltak, nemndas rolle og behandling av tvangssaker og om barnevernstjenestens ansvar for å iverksette og følge opp barnevernstiltak.

Det fremgår av tredje punktum at kommunen skal informere statsforvalteren om at midlertidig dispensasjon er gitt.

Fjerde ledd regulerer kommunens adgang til å gi varig unntak for kravet til mastergrad. Det fremgår av første punktum at varig unntak kan gis dersom den nyansatte innen tre år fra tidspunktet for tiltredelse har gjennomført og bestått en barnevernsfaglig eller annen relevant videreutdanning med minst 30 studiepoeng.

Den enkelte kommune må selv ta stilling til hvilke videreutdanninger som er relevante. Kommunens vurdering skal være basert på en konkret vurdering av hvilken kompetanse og kvalifikasjoner som er nødvendig for at barnevernstjenesten skal kunne utføre sine oppgaver på en faglig forsvarlig måte. Det fremgår av annet punktum at varig unntak for masterkravet kan gis når det foreligger dokumentasjon på at videreutdanning er gjennomført og bestått. At unntaket er varig innebærer også at det gjelder dersom vedkommende senere skifter arbeidssted. Det fremgår av tredje punktum at kommunen skal informere statsforvalteren om at kommunen har gitt varig unntak for kompetansekravet.

Til § 15-7 Bistand fra private tjenesteytere

Bestemmelsen er ny og regulerer kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere.

Første ledd er en kodifisering av gjeldende rett og slår fast at kommunen som et utgangspunkt kan la seg bistå av private tjenesteytere til utførelse av oppgaver og tjenester etter barnevernsloven. Dette gjelder også selv om oppgaven eller tjenesten innebærer utøvelse av offentlig myndighet. Offentlig myndighetsutøvelse kan omfatte både avgjørelser og handlinger.

Ved utøvelse av offentlig myndighet kan private tjenesteytere benyttes gjennom bistand eller lovhjemlet delegering. Kommuner må ha hjemmel i lov for å kunne delegere den kompetansen som i lov blir lagt til kommunen til en privat tjenesteyter. Delegering innebærer dermed at oppgaven overlates eller legges til den private tjenesteyteren. Bistand fra private tjenesteytere kan ikke innebære at den private tildeles myndighet eller gis et selvstendig ansvar for en oppgave som innebærer offentlig myndighetsutøvelse. Bistand kjennetegnes av å være hjelp og støtte til oppgaver barnevernstjenesten har ansvaret for. Det er en klar forutsetning for å kunne la seg bistå av private tjenesteytere, at kommunen har nødvendig kontroll med at oppdraget utføres i samsvar med lov- og forskrift. Dette innebærer blant annet at barnevernstjenestens leder må utøve aktiv styring og ledelse, slik at kommunen ivaretar sitt ansvar etter barnevernsloven fullt ut, og at rettsikkerheten til barn og familier blir ivaretatt. Hvordan styringen utøves i praksis må vurderes konkret blant annet med utgangspunkt i hvilken oppgave det dreier seg om og hvilken rolle den private aktøren er tiltenkt. Det er også en grunnleggende forutsetning at all bistand fra private skjer innenfor faglig forsvarlige rammer, jf. § 1-7. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.6.4.1.

Annet ledd stiller kompetansekrav til private tjenesteytere som bistår barnevernstjenesten i utførelsen av oppgavene nevnt i § 15-3 tredje ledd. Bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten bare kan la seg bistå av private tjenesteytere til disse oppgavene dersom den private tjenesteyteren oppfyller kompetansekravene som stilles til barnevernstjenestens egne ansatte i § 15-6.

Dersom barnevernstjenesten lar seg bistå av en privat tjenesteyter til oppgaver nevnt i § 15-3 tredje ledd, må barnevernstjenesten sikre at alle ansatte hos den private tjenesteyteren som skal være delaktig i arbeidet oppfyller kompetansekravene. Kommunen må derfor forsikre seg om dette både ved avtaleinngåelsen med den private tjenesteyteren, og ved senere oppfølgning. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.8.4.3.

Tredje ledd lovfester at barnevernstjenesten ikke kan la seg bistå av private tjenesteytere til utførelsen av enkelte oppgaver. Forbudet innebærer at kommunen ikke kan inngå oppdragsavtaler med private tjenesteytere om bistand til utførelsen av oppgavene nevnt i tredje ledd bokstav a til e. Forbudet er likevel ikke er til hinder for at kommunen midlertidig ansetter private tjenesteytere, gjennom engasjement eller vikariat, til utførelsen av disse oppgavene. Forbudet omfatter heller ikke kommunes adgang til å innhente bistand fra andre offentlige tjenesteytere, som for eksempel helsetjenesten, familievernkontorene eller statlig andrelinje i barnevernet (Bufetat).

Bokstav a er en presisering av gjeldende rett og innebærer at barnevernslederen og stedfortredende leder må være ansatt i kommunen.

Bokstav b er en presisering og tydeliggjøring av gjeldende rett. Forbudet innebærer at alle avgjørelser og vedtak, samt barnevernsfaglige vurderinger som ligger til grunn for disse reelt sett skal treffes av barnevernstjenesten, ut fra det enkelte barnets behov for tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Forbudet er ikke til hinder for vertskommunesamarbeid som innebærer å overføre vedtaksmyndighet til en annen kommune etter kommunelovens kapittel 20.

Bokstav c er en presisering av gjeldende rett. Med partsrepresentant menes «lovlige stedfortredere» på vegne av barnevernstjenesten, jf. barnevernsloven § 14-9 første ledd bokstav b. Private tjenesteytere kan likevel møte som vitne i barneverns- og helsenemnda for å opplyse saken.

Bokstav d innebærer at barnevernstjenesten ikke kan la seg bistå av private tjenesteytere til valg og godkjenning av fosterhjem til det enkelte barn, jf. § 9-5. Forbudet er ikke til hinder for at private tjenesteytere rekrutterer fosterhjem, og gir disse opplæring.

Bokstav e innebærer at barnevernstjenesten ikke kan la seg bistå av private tjenesteytere til utarbeidelse og evaluering av planer etter lovens kapittel 7 og 8. Dette omfatter planer om oppfølging, jf. §§ 8-2, 8-3, 8-5, 8-7 og 8-9. Se nærmere omtale i kapittel 14.4. Dette gjelder også plan for samvær og kontakt jf. § 7-3. Se nærmere omtale i kapittel 13.4.2.1.

Til § 15-8 Fosterhjem tilknyttet private tjenesteytere

Bestemmelsen er ny og innebærer at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.7.4.

Forbudet omfatter ikke spesialiserte fosterhjem, jf. § 16-3 annet ledd bokstav c. Bufetat kan fortsatt benytte private leverandører i sitt tilbud av spesialiserte fosterhjem. Det vises til nærmere omtale om spesialiserte fosterhjem i kapittel 22.1.6.2.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at kommunen kan kjøpe enkelttjenester som hjelpetiltak, avlastningstiltak og veiledning til fosterhjem fra private tjenesteytere. Det vises til nærmere omtale kommunens adgang til å benytte private tjenesteytere i kapittel 21.6.4.

Til § 15-9 Samarbeid og samordning

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende barnevernlov § 3-2 med endringer som følger av Prop. 100 L (2020–2021) Endringer i velferdstjenestelovgivningen (samarbeid, samordning og barnekoordinator). Nytt femte ledd viderefører dagens § 3-3.

Bestemmelsens overskrift ble i den forbindelse endret til «Samarbeid og samordning».

Videre ble gjeldende § 3-2 første ledd om barnevernstjenestens medvirkningsplikt og gjeldende § 3-2 annet ledd annet punktum om barnevernstjenestens plikt til å delta i kommunal planlegging opphevet i forbindelse med Prop. 100 L (2020–2021). Endringene innebærer at barnevernstjenestens samarbeidsplikt etter barnevernsloven blir mer rendyrket. Barnevernstjenestens ansvar for å delta i kommunens planlegging reguleres av plan- og bygningsloven. Det vises til nærmere omtale i kapittel 21.3.5.

Første ledd gir barnevernstjenesten plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere i oppfølgingen av bestemte barn som mottar tjenester fra flere tjenesteytere. Plikten til å samarbeide er en oppgave som kommer i tillegg til det å gi konkrete tjenester og tiltak etter barnevernsloven. Samarbeidet skal være en integrert del av tjenesteytingen. For at samarbeidsplikten skal inntre, må samarbeid være nødvendig for å gi barnet et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Dette innebærer at barneverntjenesten må gjøre en konkret faglig vurdering av hva de har plikt til å samarbeide om, hvilke andre tjenesteytere de skal samarbeide med når det gjelder de enkelte oppgavene, og en vurdering av hvor omfattende og langvarig samarbeidet vil bli. Dette vil variere ut fra det enkelte barnets behov. Barnevernstjenesten må selv vurdere hvilke samarbeidsaktiviteter de må gjennomføre for å oppfylle plikten til samarbeid. Samarbeidsplikten gjelder også for barn som mottar ettervernstiltak. Samarbeidet skal skje innenfor gjeldende regler om taushetsplikt.

Annet ledd slår fast at kommunen skal samordne tjenestetilbudet etter første ledd. Ved behov skal kommunen bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet i saker der et barn trenger et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Denne plikten gjelder der det er uklarheter eller uenighet om hvilken kommunal tjenesteyter som skal samordne tjenestetilbudet.

Dersom tjenesteyterne er enige om hvem som skal samordne tjenestetilbudet, vil det ikke være behov for at kommunen avgjør dette. Det samme gjelder der det allerede følger av annet regelverk hvem som skal ha ansvaret for å koordinere oppfølgingen barnet får, for eksempel der barnet har en individuell plan etter helse- og omsorgslovgivningen. Dersom familien har fått oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, følger det av bestemmelsen at det er barnekoordinatoren som skal sørge for at tjenestetilbudet til barnet blir samordnet.

Kommunen velger selv hvordan den skal ivareta plikten til å avklare hvem som skal ha ansvaret for samordningen. Det er kommunedirektøren som har ansvaret og beslutningsmyndigheten, men oppgaven kan delegeres til andre i kommunen. Kommunens beslutningsmyndighet omfatter ikke fylkeskommunale, statlige eller private tjenesteytere. Samordning opp mot disse tjenestene vil derfor omfatte informasjon, involvering og tilrettelegging for samarbeid. Samtidig vil de fylkeskommunale, statlige og private tjenestene være pålagt å delta i samarbeidet gjennom samarbeidsplikter i egne tjenestelover. Dersom det er mest hensiktsmessig, kan kommunen avtale med den aktuelle tjenesten, for eksempel BUP eller en videregående skole, at samordningsansvaret skal ligge der.

Tredje ledd regulerer barnevernstjenestens plikt til å samarbeide med offentlige instanser og andre tjenesteytere uten at det er knyttet til oppfølgingen av et bestemt barn. Bestemmelsen innebærer en delvis utvidelse i forhold til dagens regler. Forslaget viderefører den plikten barnevernstjenesten i dag har til å samarbeide med andre tjenesteytere for at barnevernstjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov og forskrift. I tillegg innebærer bestemmelsen en plikt til å samarbeide med andre tjenesteytere for at disse skal kunne ivareta sine oppgaver etter lov eller forskrift.

Slikt samarbeid kan for eksempel omfatte drøfting av saker i anonymisert form og tilrettelegging for gjensidig veiledning og informasjon. Samarbeidet kan for eksempel forankres i samarbeidsavtaler eller gjennom faste tverrsektorielle møter, arbeidsformer og rutiner. Selv om plikten til å samarbeide ligger til de enkelte velferdstjenestene i kommunen, vil det være kommunen som er rettslig ansvarlig for at pliktene blir oppfylt. Dette innebærer at en velferdstjeneste ikke kan pålegge en annen tjeneste nye oppgaver, men at kommunen i slike tilfeller må beslutte at den aktuelle tjenesten skal bruke ressurser på oppgaven.

Fjerde ledd definerer begrepet «tjenesteyter». Med tjenesteyter menes både kommunale, fylkeskommunale og statlige tjenesteytere, private tjenesteytere som utfører oppgaver på vegne av slike tjenesteytere og friskoler og private barnehager. Alle disse tjenesteyterne omfattes av samarbeidsplikten.

Femte ledd om samarbeid med frivillige organisasjoner tilsvarer dagens § 3-3 med enkelte språklige endringer.

Til § 15-10 Rett til individuell plan

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende barnevernlov § 3-2 a med endringer som følger av Prop. 100 L (2020-2021).

Bestemmelsens første ledd lovfester at barn med behov for langvarige og koordinerte tiltak eller tjenester har rett til å få utarbeidet individuell plan. Vilkårene for individuell plan er utformet på tilsvarende måte som etter helselovgivningen og arbeids- og velferdslovgivningen.

Retten til å få utarbeidet individuell plan er begrenset til tilfeller der barn med behov for langvarige tiltak eller tjenester. «Langvarig» betyr at behovet antas å strekke seg over en viss tid, men uten at det behøver å være varig. Krav til varighet må ses i sammenheng med behovet for samordning av tjenestene. Selv om behovet bare strekker seg over noen måneder, eller det er snakk om få tjenester, kan behovet for en strukturert planprosess gjøre at individuell plan er et egnet verktøy. Ved vurderingen av hva som er «langvarig» må det blant annet tas hensyn til barnets alder, hvilke typer barneverntiltak som er eller skal iverksettes, og på hvilket grunnlag.

Det skal fremdeles bare utarbeides én individuell plan, og bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med andre bestemmelser om individuell plan i helselovgivningen og i arbeids- og velferdslovgivningen. Bestemmelsen innebærer en formalisering av samarbeidet mellom barneverntjenesten og andre tjenester i tilfeller der individuell plan skal utarbeides. Arbeidet med gjennomføring av individuell plan endrer ikke den alminnelige ansvars- og funksjonsdelingen mellom tjenestene.

Utarbeidelse av planen forutsetter at foreldrene eller barnet samtykker til dette. Det er barnets foreldre eller andre med foreldreansvar som skal samtykke til dette når barnet er under 15 år. Barn over 15 år, eller som av andre grunner er part i saken, kan etter barnevernloven selv samtykke til individuell plan, jf. barnevernloven § 12-3. Når barnet har fylt 15 år, er samtykke fra barnet nødvendig, og som hovedregel tilstrekkelig grunnlag for å kunne utarbeide individuell plan. Dette gjelder med mindre planen inneholder tiltak som også retter seg mot foreldrene. I slike tilfeller må også foreldrene samtykke til planen. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for et barn under 15 år, overtar barnevernstjenesten foreldrenes kompetanse til å samtykke til planen.

Første ledd annet punktum videreføres.

Annet ledd endres, slik at hjemmelen til å gi forskrift om individuell plan legges til Kongen, i stedet for departementet. En avgjørelse om individuell plan etter barnevernsloven regnes ikke som et enkeltvedtak. En avgjørelse om individuell plan kan påklages til statsforvalteren etter § 12-9.

Til § 15-11 Barnevernstjenestens oppfølging av barn i fengsel

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 3-5 med enkelte språklige endringer. Det vises til Prop. 106 L (2012–2013).

Til § 15-12 Kommunens økonomiske ansvar

Første ledd viderefører gjeldende § 9-1 første ledd første punktum.

Annet ledd første punktum om kommunens ansvar for å dekke utgifter til tiltak, viderefører gjeldende § 9-1 annet ledd første punktum med enkelte språklige endringer. Bestemmelsen innebærer at det er kommunen som har det økonomiske ansvaret for tiltak, med mindre noe annet følger av andre regler, se annet punktum. Kommunen har fullt økonomisk ansvar for ordinære fosterhjem etter lovendringer som trer i kraft 1.januar 2022, jf. Prop. 73 L (2016–2017), der den statlige refusjonsordningen for ordinære fosterhjem ble opphevet.

Annet ledd annet punktum erstatter dagens § 9-1 annet ledd annet punktum. Bestemmelsen henviser til barne-, ungdoms- og familieetatens betalingsansvar etter § 16-5 som avgrenser kommunens økonomiske ansvar etter første punktum. Kommunen har for øvrig adgang til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldre etter § 15-14. Henvisningen er overflødig og er tatt ut av loven. Også dagens henvisning til gjeldende § 9-8 er tatt ut. Bestemmelsen har i dag ingen realitetsbetydning som følge av omleggingen av tilskuddsordninger til dekning av kommunens utgifter til enslige mindreårige i 2017, og foreslås derfor opphevet.

Tredje ledd første punktum viderefører gjeldende § 9-1 første ledd annet punktum om kommunens ansvar for å dekke egne utgifter til saker i barneverns- og helsenemnda.

Tredje ledd annet punktum tilsvarer gjeldende § 9-1 første ledd tredje punktum, med enkelte endringer. Bestemmelsen er endret slik at kommunen, ut over egne utgifter i sak for barneverns- og helsenemnda bare skal dekke utgifter til private parters vitner som er nødvendige for å få opplyst saker i nemnda. Dette innebærer at kommunen ikke lenger skal dekke godtgjøring til sakkyndig oppnevnt av nemnda og utgifter til tolk i forhandlingsmøte. Disse utgiftene skal dekkes av nemnda. Det vises til kapittel 20.11 for nærmere omtale.

Fjerde ledd viderefører gjeldende § 7-24 fjerde ledd.

Til § 15-13 Kommunens adgang til å kreve oppfostringsbidrag fra foreldre

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 9-2 med enkelte språklige endringer og forenklinger.

Dagens § 9-3 om kommunens rett til å kreve egenbetaling fra barnet videreføres ikke, da denne ikke anses å ha praktisk betydning.

Til § 15-14 Forsøk for å utvikle samarbeidsformer

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende § 2-4 første til sjette ledd med enkelte språklige endringer. Gjeldende § 2-4 siste ledd er opphevet som overflødig.

Kapittel 16 Statlig barnevernsmyndighet

Til § 16-1 Statlige barnevernsmyndigheters organisatoriske inndeling

Bestemmelsens første og annet ledd viderefører dagens § 2-2.

Tredje ledd viderefører dagens § 2-3 sjette ledd. Bestemmelsen om at barnevernsinstitusjonene er statlig barnevernsmyndighet på lokalt nivå, gjelder alle barnevernsinstitusjoner, uavhengig av om de er statlige eller private.

Til § 16-2 Departementets ansvar og oppgaver

Første ledd viderefører dagens § 2-3 første ledd med enkelte endringer. Flere av oppgavene som fremgår av bestemmelsen ivaretas av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet som følge av at direktoratet 1. januar 2014 ble tildelt oppgaver som fagdirektorat også for kommunalt barnevern. Bestemmelsen gir uttrykk for oppgaver som til sammen utgjør kjernen i departementets overordnede ansvar for sektoren.

I første ledd bokstav a er «føre tilsyn» erstattet med «følge med på» for å få ordlyden bedre i samsvar med oppgavens innhold.

Første ledd bokstav e er en videreføring av gjeldende § 2-3 første ledd bokstav g som trådte i kraft 1. januar 2021. Bestemmelsen er tatt inn som følge av at dagens utvikling både gir større muligheter og stiller større krav til analyse og bearbeiding av personopplysninger. Det vises til nærmere omtale i Prop. 84 L (2019–2020).

Dagens bokstav f er opphevet som overflødig.

Annet ledd viderefører dagens § 2-3 syvende ledd første punktum. Ordet «meldinger» anses overflødig og er derfor tatt ut av lovteksten. Dette innebærer ikke en realitetsendring.

Til § 16-3 Barne- ungdoms- og familieetatens oppgaver og ansvar

Bestemmelsen gir oversikt over sentrale oppgaver som er tillagt Bufetat. Listen er ikke uttømmende.

Første ledd viderefører gjeldende § 8-2 første punktum og begrenser Bufetats ansvar til å gjelde tjenester og tiltak til barn og unge som oppholder seg i Norge.

Gjeldende § 8-2 annet punktum om ansvarsdelingen mellom Bufetats regioner er opphevet som overflødig fordi denne ansvarsdelingen bør bestemmes av direktoratets styring av regionene.

Annet ledd regulerer Bufetats bistandsplikt og tilsvarer § 2-3 annet ledd bokstav a til c etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform).2 Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere omtale.

Tredje ledd bokstav a tilsvarer § 2-3 annet ledd bokstav d etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform).3 Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere avtale. Bestemmelsen er regulert i § 2-3 annet ledd bokstav b og c i gjeldende lov.

Tredje ledd bokstav b viderefører gjeldende § 5-1 med enkelte språklige endringer.

Tredje ledd bokstav c gjelder Bufetats plikt til å godkjenne barnevernsinstitusjoner, sentre for foreldre og barn og omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere. Nærmere regler om godkjenning er tatt inn i § 10-17. Det vises til nærmere omtale i kapittel 16 og merknadene til § 10-17. Krav til godkjenning av sentre for foreldre og barn er tatt inn i § 10-21 Det fremgår av § 11-5 annet ledd at § 10-17 om godkjenning og kvalitetssikring av barnevernsinstitusjoner gjelder tilsvarende for omsorgssentre.

Tredje ledd bokstav d er nytt og innebærer at Bufetat skal ha plikt til å tilby veiledet praksis etter forespørsel fra en utdanningsinstitusjon, samt en plikt til å samarbeide med utdanningsinstitusjonene om gjennomføringen av praksisstudier.

Fjerde ledd tilsvarer § 2-3 nytt tredje ledd i samsvar med endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform).4 Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere omtale. Det er foretatt enkelte språklige og redaksjonelle endringer i bestemmelsene. Disse medfører ingen realitetsendringer.

Femte ledd er nytt og innebærer at Bufetats plikt til å ha et tiltaksapparat som er tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tas inn i loven. Plikten følger forutsetningsvis av dagens regler. Hvorvidt Bufetat kan anses å ha et tilgjengelig og tilstrekkelig differensiert tiltaksapparat vil ha sammenheng med i hvilken grad Bufetat anses å oppfylle bistandsplikten i den enkelte saken. Bestemmelsen er ikke ment å innebære en plikt i seg selv til å ha en kapasitet av et bestemt omfang.

Sjette ledd om internkontroll viderefører dagens § 2-3 tredje ledd. Annet punktum er nytt og konkretiserer krav til innholdet i internkontrollen.

Syvende ledd om forskriftshjemmel tilsvarer gjeldende § 2-3 siste ledd.

Til § 16-4 Samarbeid med institusjoner som hører inn under andre lover

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 5-6 med enkelte språklige endringer.

Til § 16-5 Barne-, ungdoms- og familieetatens økonomiske ansvar og rett til å kreve kommunal egenandel

Bestemmelsen erstatter §§ 9-4 og 9-5 i gjeldende lov.

Første ledd tilsvarer § 9-4 første ledd etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform). Det vises til Prop. 73 L (2016–2017) for nærmere omtale. Det er foretatt endringer i henvisningene som følge av redaksjonelle endringer i § 16-3 fjerde ledd. Dette medfører ingen realitetsendringer.

Til første ledd tredje punktum, presiserer departementet at bestemmelsen skal forstås som en avgrensning av Bufetats betalingsansvar til tiltak som Bufetat tilbyr i det enkelte tilfellet. Presiseringen har først og fremst praktisk betydning i saker for barneverns- og helsenemnda om institusjonsplassering. Dette er en innstramming i forhold til gjeldende rett og uttalelser i Prop. 73 L (2016–2017) der det legges til grunn at Bufetats betalingsansvar gjelder innenfor Bufetats utvalg av institusjonsplasser.

Annet ledd viderefører gjeldende § 9-4 annet ledd.

Tredje ledd erstatter § 9-5 første til tredje punktum etter endringer fastsatt ved lov 16. juni 2017 nr. 46 om endringer i barnevernloven (barnevernsreform), men slik at bestemmelsen er betydelig språklig forenklet. Forenklingene innebærer ingen realitetsendringer og gir Bufetat hjemmel til å kreve egenandel av kommunen når kommunen mottar tiltak fra Bufetat. Satsene fastsettes som i dag av departementet.

Fjerde ledd inneholder forskriftshjemler som i dag følger av § 9-4 tredje ledd og § 9-5 siste punktum.

Gjeldende § 9-6 gir rett for en av Bufetats regioner til å kreve refusjon av en annen region, og er opphevet som overflødig. Premissene for økonomiske oppgjør mellom regionene bør fastsettes gjennom Bufdirs styring og ikke følge av loven.

Til § 16-6 Særbestemmelser for Oslo kommune

Bestemmelsen viderefører gjeldende § 2-3 a med enkelte språklige endringer.

Lovens bestemmelser om Bufetats oppgaver og myndighet gjelder ikke Oslo kommune. I Oslo kommune ivaretas Bufetats oppgaver og myndighet av kommunen. Dette innebærer blant annet at Oslo kommune ikke kan kreve bistand fra Bufetat til plassering av barn utenfor hjemmet. Oslo kommune har selv ansvaret for å rekruttere fosterhjem og for å etablere og drive institusjoner. Videre er Oslo kommune fullt ut økonomisk ansvarlig for tiltaksapparatet.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om Oslo kommunes plikter, oppgaver og kompetanse og om statlig tilsyn og kontroll.

Til § 16-7 Statsforvalterens ansvar og oppgaver

Bestemmelsen gir en oversikt over sentrale oppgaver som er tillagt statsforvalteren. Listen er ikke uttømmende.

Bokstav a erstatter gjeldende § 2-3 fjerde ledd annet punktum, men endret slik at statsforvalterens samlede tilsynsoppgaver omfattes. Nærmere regler om statlig tilsyn er tatt inn i lovens kapittel 17.

Bokstav b tilsvarer gjeldende § 2-3 fjerde ledd tredje punktum, med enkelte språklige endringer. Endringene innebærer ingen realitetsendringer. Statsforvalterens plikt til å gi kommunene råd og veiledning omfatter som i dag både råd og veiledning i enkeltsaker og mer generell opplæring.

Bokstav c er ny og henviser til statsforvalterens oppgaver som klageinstans. Dette er nærmere regulert i § 12-9 og § 14-8.

Gjeldende § 9-7 som slår fast at staten gir årlige tilskudd til dekning av kommunens utgifter til barnevernstjenesten, er ikke videreført som overflødig. Bestemmelsen henviser til overføringene fra staten til kommunen som inngår i det årlige rammetilskuddet og som følger av Stortingets årlige budsjettvedtak.

Gjeldende § 9-8 er ikke videreført. Bestemmelsen gir regler for statstilskudd til kommunene til dekning av utgifter til enslige mindreårige og ved omsorgsovertakelse av medfølgende barn i mottak. Ordningen med refusjon for barnevernstiltak til målgruppen ble lagt om til en ordning med fast tilskudd fra 1. januar 2017. Størrelsen på tilskuddet fastsettes i de årlige budsjettprosessene, og gjeldende § 9-8 anses som overflødig.

Kapittel 17 Statlig tilsyn

Til § 17-1 Tilsynets formål

Tilsyn innebærer å føre kontroll med oppfyllelse av lovpålagte oppgaver. Bestemmelsen er ny og presiserer hva som er formålet med tilsynet. Det fremgår av bestemmelsen at formålet med statlig tilsyn er å bidra til å styrke kvaliteten i barnevernet og til at barnevernsmyndighetene ivaretar barn og foreldres rettssikkerhet og yter forsvarlige tjenester og tiltak.

Statens helsetilsyn og statsforvalteren har ansvar for å føre tilsyn med oppfyllelse av plikter etter loven. Det er imidlertid den enkelte barnevernstjeneste og Bufetat som har ansvaret for at de tjenestene som ytes er i samsvar med de kravene som følger av barnevernsloven og forskrifter til loven.

Til § 17-2 Statens helsetilsyns oppgaver og ansvar

Bestemmelsen viderefører Statens helsetilsyns overordnede tilsynsansvar etter § 2-3 b første ledd i dagens barnevernlov.

Nytt annet ledd presiser at Statens helsetilsyn kan føre tilsyn med lovligheten av oppfyllelse av plikter etter denne loven og forskrifter til loven. Det er statsforvalteren som utøver tilsynet med at kommunene og Barne-, ungdoms- og familieetaten oppfyller sine plikter etter barnevernloven og at blant annet barnevernsinstitusjoner drives i samsvar med loven og forskrifter til loven. Bestemmelsen innebærer en presisering av at Statens helsetilsyn har anledning til selv å utøve tilsyn etter loven dersom de finner dette formålstjenlig.

Til § 17-3 Statsforvalterens tilsynsansvar

Bestemmelsen tilsvarer og viderefører statsforvalterens tilsynsansvar etter §§ 2-3 fjerde ledd annet punktum og femte ledd, 2-3 b annet til femte ledd og 5-7 første og tredje ledd i dagens barnevernlov.

Til § 17-4 Tilsynsmyndighetenes tilgang til opplysninger

Bestemmelsen regulerer tilsynsmyndighetenes tilgang til opplysninger. Bestemmelsen tilsvarer med enkelte språklige endringer og forenklinger, § 2-3 syvende ledd andre til fjerde punktum i dagens barnevernlov. Det er presisert i bestemmelsen at adgangen til å innhente opplysninger også omfatter Barne-, ungdoms- og familieetaten.

Til 17-5 Pålegg og sanksjoner

Bestemmelsen samler reglene om pålegg og sanksjoner. Bestemmelsen tilsvarer § 2-3 b fjerde ledd annet til fjerde punktum og femte ledd, samt § 5-7 annet ledd i dagens barnevernlov.

Til § 17-6 Mulkt

Bestemmelsen regulerer statsforvalterens adgang til å ilegge kommunene mulkt ved fristoversittelser. Bestemmelsen tilsvarer med enkelte språklige endringer, § 6-9 tredje ledd i dagens barnevernlov. Mulkt regnes som overtredelsesgebyr jf. forvaltningsloven § 44.

Til § 18-1 Ikrafttredelse av ny barnevernslov

Ny barnevernslov vil erstatte lov 17. juli 1992 nr. 100 om barnevernstjenester. Endringene i annet lovverk må tre i kraft samtidig som ny barnevernslov trer i kraft.

Enkelte bestemmelser kan tre i kraft før ny barnevernslov trer i kraft. Dette er bestemmelser som er inntatt som endringer i gjeldende barnevernlov, se nærmere omtale i kapittel 25.2.

Departementet vil gi overgangsregler for avtaler om bistand inngått med private aktører før ikrafttredelsestidspunktet, jf. § 15-7 tredje ledd bokstav d og e.

Til § 18-2 Endringer i andre lover

I denne proposisjonen er det gjort forslag om endring i over 30 ulike lover. Endringene som foreslås er av språklig og strukturell karakter og innebærer ikke materielle endringer.

Det er foreslått følgeendringer i en rekke lovverk for å tilpasse henvisninger og begrepsbruk til ny barnevernslov. Dette gjelder blant annet endringen av navnet på dagens fylkesnemnder for barnevern og sosiale saker, til barneverns- og helsenemnda, samt endringen av navnet på loven fra lov om barneverntjenester (barnevernloven) til barnevernsloven. Henvisninger til bestemmelser i dagens barnevernlov i annet lovverk er også endret slik at disse skal være i overensstemmelse med paragrafinndelingen i lovforslaget. Videre er det foreslått endringer av oppbygningen av bestemmelsene om opplysningsplikt.

I noen lover er det kun behov for å endre enkeltord i en eller flere bestemmelser. For disse lovene er det laget lister for de ulike begrepsendringene. Her er det inntatt en oversikt over de enkelte bestemmelsene der ordet skiftes ut, fremfor at lovteksten med det nye ordet tas inn i sin helhet.

For de lovene hvor det er behov for flere ulike type endringer, både av enkeltord, strukturelle endringer i enkeltbestemmelser og/eller henvisninger, er de aktuelle bestemmelsene fra samme lov tatt inn under samme punkt.

25.2 Endringer i gjeldende barnevernlov

Til § 2-1 fjerde ledd

Det fremgår av bestemmelsen at det i hver kommune skal være en barnevernstjeneste som utfører oppgaver etter denne loven. Videre følger det av bestemmelsen at barnevernstjenesten skal ha en leder.

Bestemmelsen tilsvarer § 15-3 første ledd i ny barnevernslov. Det vises til merknaden til denne bestemmelsen i ny barnevernslov.

Til § 2-1 syvende ledd

Bestemmelsen lovfester kommunens ansvar for opplæring og veiledning av barneverntjenestens personell. Videre gir den departementet hjemmel til å fastsette forskrift om opplæring.

Bestemmelsen tilsvarer § 15-2 annet ledd i ny barnevernslov, se merknaden til denne bestemmelsen.

Til § 2-1 nytt åttende ledd

Bestemmelsen regulerer kommunens plikt til å tilby veiledet praksis.

Bestemmelsen tilsvarer § 15-2 tredje ledd i ny barnevernslov, se merknad til denne bestemmelsen.

Til ny § 2-1 a Krav til kompetanse for barnevernstjenestens personell

Kravene til kompetanse for barnevernstjenestens personell i første ledd tilsvarer § 15-6 første ledd i ny barnevernslov. De oppgavene som er omfattet av kompetansekravet fremgår i ny lov av § 15-3 tredje ledd.

Annet ledd lovfester at kravene til kompetanse også gjelder for barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder, samt for sakkyndige barnevernstjenesten har engasjert etter § 4-3 og for personell som bistår barnevernstjenesten med utredning etter § 2-3 tredje ledd bokstav a. Bestemmelsen tilsvarer § 15-6 annet ledd i ny barnevernslov.

Krav til kompetanse ved bistand fra private, jf. bestemmelsens tredje ledd, er i ny barnevernslov regulert i § 15-7 om bistand fra private tjenesteytere, jf. bestemmelsens annet ledd.

Se merknadene til §§ 15-3, 15-6 og 15-7 i ny barnevernslov.

Til ny § 2-1 b Midlertidig dispensasjon og varig unntak fra krav til mastergrad

Første ledd regulerer kommunens adgang til å gi midlertidig dispensasjon fra kravet til mastergrad etter § 2-1 a. Bestemmelsen tilsvarer § 15-6 tredje ledd i ny barnevernslov.

Annet ledd regulerer kommunens adgang til å gi varig unntak fra kravet til mastergrad. Bestemmelsen tilsvarer § 15-6 fjerde ledd i ny barnevernslov.

Se merknad til § 15-6 i ny barnevernslov.

Til § 3-1 Kommunens og barneverntjenestens forebyggende virksomhet

Første ledd første punktum regulerer kommunens ansvar for å fremme gode oppvekstvilkår for å forebygge at barn og unge utsettes for omsorgssvikt eller utvikler atferdsproblemer. Første ledd annet punktum lovfester kommunens ansvar for å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge.

Se merknad til § 15-1 første ledd i ny barnevernslov.

Annet ledd lovfester at kommunestyret selv skal vedta en plan for kommunens forebyggende arbeid etter første ledd, se merknad til § 15-1 annet ledd i ny barnevernslov.

Tredje ledd lovfester barnevernstjenestens saklige ansvarsområde, se merknad til § 15-3 annet ledd i ny barnevernslov.

Fjerde ledd viderefører prinsippet om tidlig innsats, se merknad til § 1-10 i ny barnevernslov.

Til § 4-3 syvende ledd nytt første punktum

Stortinget vedtok ved behandlingen av Prop. 73 L (2016–2017) Endringer i barnevernloven (barnevernsreform) et nytt tredje ledd i barnevernsloven § 2-3. I henhold til bokstav a i denne bestemmelsen kan Bufetat etter nærmere vilkår tilby barnevernstjenesten utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år. Stortinget vedtok samtidig et nytt sjette ledd i § 4-3 hvor det fremgår at bestemmelsene i § 4-3 gjelder så langt de passer for utredning som nevnt i § 2-3 tredje ledd bokstav a. Det vises til nærmere omtale i Prop. 73 L (2016–2017). Nytt sjette ledd ble endret til nytt syvende ledd ved lov 20. april 2018 nr. 5, jf. Prop. 169 L (2016–2017).

Nytt første punktum gir hjemmel for barnevernstjenesten til å vedta utredning av omsorgssituasjonen til barn i alderen 0 til 6 år som døgnbasert opphold i senter for foreldre og barn, med samtykke. Bestemmelsen tilsvarer § 2-3 første ledd i ny barnevernslov, og det vises til merknader til denne. Som det fremgår av merknaden, forutsettes at Bufetat har tilbudt slik utredning.

Til § 4-22 nytt sjette ledd

Bestemmelsen innebærer at barnevernstjenesten ikke kan plassere barn i fosterhjem som har inngått avtale med en privat tjenesteyter om godtgjøring for eller innholdet i fosterhjemsoppdraget, se merknad til § 15-8 i ny barnevernslov.

Til § 5-1 nytt annet ledd

Bestemmelsen regulerer Barne-, ungdoms- og familieetatens plikt til å tilby veiledet praksis, og tilsvarer § 16-3 tredje ledd bokstav e i ny barnevernslov. Se merknadene til denne bestemmelsen og til § 15-2 tredje ledd i ny barnevernslov.

Til ny § 5-11 Krav til bemanning og de ansattes kompetanse i barnevernsinstitusjon

Bestemmelsen regulerer krav til bemanning og de ansattes kompetanse i barnevernsinstitusjon, og tilsvarer § 10-16 i ny barnevernslov. Se merknad til denne bestemmelsen i ny barnevernslov.

Innholdet i bestemmelsen er nærmere omtalt i merknaden til § 10-16 i ny barnevernslov.

Til § 5A-7. Tilsyn, godkjenning, rettigheter under oppholdet, krav til kvalitet og kompetanse

Bestemmelsen tilsvarer § 11-5 annet ledd i ny barnevernslov. Se merknaden til denne bestemmelsen i ny barnevernslov.

Til ny § 6-7 c. Behandling av personopplysninger

Bestemmelsen er ny og regulerer adgangen til å behandle personopplysninger ved utførelsen av oppgaver etter barnevernloven. Bestemmelsen gir også hjemmel til å fastsette forskrift om behandlingen av personopplysninger. Bestemmelsen tilsvarer § 13-6 i ny barnevernslov. De merknaden til denne bestemmelsen i ny barnevernslov.

Til Ikrafttredelse og overgangsregler

Endringene i barnevernloven kan tre i kraft før ny barnevernslov trer i kraft. Bestemmelsene videreføres i ny barnevernlov.

Nytt sjette ledd i barnevernloven § 4-22 gjelder for plasseringer som finner sted etter ikrafttredelsen. For barn plassert i fosterhjem som har inngått avtale med en privat aktør før 1. januar 2022 kan avtalen videreføres så lenge barna som bor der har behov for tiltaket. For disse plasseringene videreføres også den gjeldende økonomiske ansvarsdelingen mellom Bufetat og kommunen, herunder prinsippene for nivået på den kommunale egenbetalingen. Det vises til overgangsordning for iverksettelse av barnevernsreformen.