10 Akuttiltak

10.1 Gjeldende rett

10.1.1 Menneskerettslige forpliktelser

Det fremgår av Grunnloven § 102 at statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet. Videre fremgår det av Grunnloven § 104 at barn har rett til vern om sin personlige integritet. I forarbeidene til bestemmelsen er det presisert at barns integritetsvern både omfatter alvorlige integritetskrenkelser som «vold, mishandling og seksuell utnyttelse», og mindre inngrep i den personlige integritet.1

FNs barnekonvensjon (BK) inneholder ingen egne bestemmelser som direkte omhandler akuttvedtak. I BK artikkel 19 er statene imidlertid pålagt å beskytte barn mot ulike former for skadevoldende adferd, som for eksempel fysisk og psykisk vold og mishandling. Bestemmelsen oppstiller en sterk plikt for staten til å forebygge og gripe inn mot omsorgssvikt, og innebærer dermed også en plikt til å beskytte barn i alvorlige akuttsituasjoner. Også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 24 nr. 1 gir statene en plikt til å beskytte barn. Det følger av bestemmelsen at ethvert barn uten forskjellsbehandling av hensyn til rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, nasjonal eller sosial opprinnelse, eiendom eller fødsel, skal ha rett til slike beskyttelsestiltak fra familiens, samfunnets og statens side som dets stilling som mindreårig krever.

Videre fremgår det av den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 at ingen skal utsettes for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette følger også av BK artikkel 37 og SP artikkel 7. I praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) er det slått fast at statene er pålagt et ansvar for å gripe inn når det er rimelig grunn til å tro at private individer begår overgrep mot hverandre. Staten kan således ha en plikt til å umiddelbart sikre barnet dersom det ellers utsettes for «tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling» i hjemmet. EMK artikkel 8 om retten til privatliv og familieliv verner imidlertid mindre alvorlige faresituasjoner enn artikkel 3.2

Barn og foreldre har en rett til vern om sitt familieliv og privatliv, jf. blant annet Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8. Artikkel 8 nr. 2 åpner for inngrep i familielivet dersom inngrepet er forankret i lov, kan begrunnes i et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Tiltak som skal verne barn mot opptreden fra foreldrenes side som truer barnets helse, utvikling eller integritet har legitime formål. Nødvendighetskravet innebærer at det må være forholdsmessighet mellom barnets behov for beskyttelse og barnevernets inngrep i familien. Grunnene for det nasjonale vedtaket, bedømt etter saken som helhet, må etter praksis fra EMD være relevante og tilstrekkelige.

Det fremgår av Grunnloven § 104 annet ledd at ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Dette følger også av BK artikkel 3 nr. 1. Av BK artikkel 9 fremgår at hvis det er nødvendig av hensyn til barnets beste, er det på visse vilkår adgang til å skille barn fra foreldre. Også etter praksis fra EMD er barnets beste av overordnet betydning.

10.1.2 Barnevernloven

10.1.2.1 Akuttvedtak som hjelpetiltak der barn er uten omsorg

Barnevernstjenesten har plikt til å sette i verk de hjelpetiltak som umiddelbart er nødvendige dersom et barn er uten omsorg fordi foreldrene er syke eller av andre grunner. Dette følger av barnevernloven § 4-6 første ledd. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på tilfeller der ingen tar seg av barnet. Bestemmelsen er blant annet ment å omfatte tilfeller der foreldrene er uteblitt fra hjemmet uten varsel, eller der foreldrene er ute av stand til å ta vare på barnet på grunn av akutt sykdom eller rusmiddelmisbruk, og kommer ikke til anvendelse dersom barnet blir forsvarlig ivaretatt av andre enn foreldrene. Tiltak kan bare iverksettes dersom foreldene ikke motsetter seg tiltaket, og kan ikke opprettholdes mot foreldrenes vilje. Tiltak kan heller ikke iverksettes dersom et barn over 15 år motsetter seg tiltaket.

10.1.2.2 Akuttvedtak om plassering av barn utenfor hjemmet

Adgangen til å akuttplassere barn utenfor hjemmet uten samtykke er regulert i barnevernloven § 4-6 annet ledd. Grunnvilkåret for akuttplassering er at det er «fare for at et barn blir vesentlig skadelidende ved å forbli i hjemmet». For å kunne treffe et midlertidig vedtak om akuttplassering utenfor hjemmet, kreves alminnelig sannsynlighetsovervekt.

Midlertidig vedtak om akuttplassering utenfor hjemmet kan videre bare treffes dersom det er til det enkelte barnets beste, jf. barnevernloven § 4-1, og bare dersom situasjonen ikke kan avhjelpes med mindre inngripende tiltak.

Det er barnevernstjenestens leder og påtalemyndigheten som har kompetanse til å treffe et vedtak om akuttplassering. Vedtaket skal umiddelbart etter iverksettelse sendes til fylkesnemnda for godkjenning, jf. barnevernloven § 7-22 første ledd. Fylkesnemndas leder skal snarest, og om mulig innen 48 timer etter at fylkesnemnda har mottatt saken, avgjøre om vedtaket skal godkjennes. Denne foreløpige legalitetskontrollen skjer med utgangspunkt i akuttvedtaket, men nemndleder kan innhente ytterligere opplysninger dersom dette er nødvendig for å ta stilling til godkjenningsspørsmålet, jf. § 7-22 annet ledd. De private partene kan påklage vedtaket til fylkesnemnda, jf. barnevernloven § 7-23 første ledd.

Begjæring om tiltak om omsorgsovertakelse, eventuelt om pålegg om hjelpetiltak, må sendes fylkesnemnda snarest, og senest innen seks uker, jf. § 4-6 fjerde ledd. Dersom fristen ikke overholdes faller akuttvedtaket bort, jf. § 4-6 femte ledd.

Det er ikke direkte regulert i loven hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle når et barn blir akuttplassert utenfor hjemmet. Det følger imidlertid av forarbeidene til dagens barnevernlov at de plasseringsalternativene som gjelder ved ordinære omsorgsovertakelser, og som fremgår av barnevernloven § 4-14, også gjelder ved midlertidige plasseringer.3

10.1.2.3 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn

Adgangen til å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn er særskilt regulert i barnevernloven § 4-9 første ledd, jf. § 4-8 annet ledd annet punktum.

Av § 4-8 annet ledd følger det at det kan treffes et vedtak om omsorgsovertakelse før et nyfødt barn er flyttet til foreldrene dersom det er overveiende sannsynlig at flyttingen vil føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i § 4-12 første ledd. Det vises også til at vilkårene for omsorgsovertakelse i § 4-12 annet og tredje ledd skal gjelde tilsvarende. Dette innebærer at vedtak kun kan treffes når det er nødvendig ut fra den situasjon barnet befinner seg i, og at situasjonen ikke kan avhjelpes med mindre inngripende tiltak.

Det fremgår av § 4-9 første ledd at barnevernstjenestens leder kan treffe akuttvedtak etter § 4-8 annet ledd dersom de interesser bestemmelsen skal ivareta kan bli «vesentlig skadelidende» om vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks.

Vedtaket skal snarest sendes til fylkesnemnda for godkjenning. Fylkesnemnda skal vurdere godkjenning av vedtaket snarest, og om mulig innen 48 timer fra fylkesnemnda mottok saken, jf. § 7-22. Vedtaket kan påklages til fylkesnemnda, jf. § 7-23 første ledd.

Begjæring om tiltak må sendes fylkesnemnda snarest, og senest fremsettes innen seks uker, jf. § 4-9 tredje ledd. Dersom fristen ikke overholdes faller akuttvedtaket bort, jf. § 4-9 fjerde ledd.

I motsetning til vedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn, er det ved midlertidige akuttvedtak krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt. Dette gjelder også i akuttsaker om nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til foreldrene.

10.1.2.4 Vedtak om flytteforbud

Etter barnevernloven § 4-8 første ledd kan fylkesnemnda vedta at et barn ikke skal flyttes dersom det «ikke er rimelig grunn for flyttingen, eller dersom den kan være til skade for barnet». Bestemmelsen kan komme til anvendelse både når barneverntjenesten har medvirket til å plassere barnet utenfor hjemmet som et frivillig hjelpetiltak og når foreldrene har plassert barnet på egen hånd. Barnet er derfor bosatt utenfor hjemmet av foreldrene eller med foreldrenes samtykke. Bestemmelsen er anvendelig uavhengig av hva som er årsaken til at barnet ble plassert utenfor hjemmet. Bestemmelsen tar særlig sikte på tilfeller der barnet har vært atskilt fra foreldrene i en lengre periode og der et brått miljøskifte er uheldig for barnet. Bestemmelsen er likevel ikke begrenset til tilfeller der plasseringen har vart i lengre tid.

Flytteforbud kan vedtas for en periode på inntil tre måneder. I løpet av denne perioden skal barnevernstjenesten legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet, jf. § 4-8 første ledd siste punktum. Det kan likevel i løpet av flytteforbudets varighet vise seg at det er behov for å reise sak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-8 annet ledd. Det er lagt til grunn at vedtak om omsorgsovertakelse må være truffet i løpet av flyttevedtakets absolutte tidsbegrensning på tre måneder.

I tilfeller der foreldrene ønsker å flytte barnet straks vil det ofte ikke være mulig å få forberedt og behandlet en sak etter § 4-8 for fylkesnemnda før barnet faktisk er flyttet. Barnevernstjenestens leder er derfor gitt kompetanse til å treffe foreløpig vedtak. Etter § 4-9 første ledd kan barneverntjenestens leder treffe foreløpig vedtak om flytteforbud der grunnvilkårene i § 4-8 er oppfylt. I tillegg er det et vilkår at barnet vil bli «vesentlig skadelidende» hvis ikke vedtaket treffes og gjennomføres straks. Barnevernstjenesten må sende vedtaket til fylkesnemnda for godkjenning. Fylkesnemnda skal vurdere godkjenning av vedtaket snarest, og om mulig innen 48 timer fra fylkesnemnda mottok saken, jf. § 7-22. Vedtaket kan påklages til fylkesnemnda, jf. § 7-23 første ledd.

Begjæring om tiltak må sendes fylkesnemnda snarest, og senest fremsettes innen seks uker, jf. § 4-9 tredje ledd. Dersom fristen ikke overholdes faller akuttvedtaket bort, jf. § 4-9 fjerde ledd.

Bestemmelsene om flytteforbud åpner ikke for å fastsette begrensninger i foreldrenes rett til å ha samvær med barnet.

10.1.2.5 Akuttvedtak om plassering av barn med alvorlige atferdsvansker i institusjon

Adgangen til å treffe akuttvedtak overfor barn med alvorlige atferdsvansker er regulert i barnevernloven § 4-25 annet ledd annet punktum. Grunnvilkåret for å treffe vedtak er at vilkårene etter § 4-24 er til stede. Videre følger det av henvisningen til § 4-6 annet ledd, at akuttvedtak bare kan fattes når det foreligger en situasjon som innebærer fare for at barnet vil bli «vesentlig skadelidende». Midlertidige vedtak etter § 4-25 skal vurderes godkjent av fylkesnemnda etter reglene i § 7-22. Både foreldrene og barnet kan påklage vedtaket til fylkesnemnda, jf. § 7-23 første ledd.

Begjæring om tiltak skal sendes fylkesnemnda snarest og senest innen to uker. Dette følger av § 4-25 annet ledd tredje punktum jf. § 4-6 fjerde ledd. Dersom fristen ikke overholdes faller akuttvedtaket bort. Dette følger av § 4-25 annet ledd tredje punktum jf. § 4-6 femte ledd.

10.2 Forslaget i høringsnotatet og bakgrunnen for dette

10.2.1 Bakgrunnen for høringsforslaget

Barnevernslovutvalget foreslo i hovedsak å videreføre innholdet i dagens akuttbestemmelser, men at bestemmelsene ble samlet i ett kapittel. Utvalget foreslo samtidig flere språklige og begrepsmessige endringer. Blant annet foreslo de å erstatte begrepet «akuttvedtak» med «hastevedtak». Dette ble begrunnet i at begrepet «akutt» kunne oppleves som fremmed og stigmatiserende.

Utvalget foreslo også enkelte materielle endringer. Med unntak av bestemmelsen om menneskehandel foreslo utvalget videre å frata påtalemyndigheten kompetansen til å treffe midlertidige akuttvedtak. Det ble vist til kommunens ulovfestede plikt til å ha akuttberedskap, samt til at påtalemyndigheten etter deres oppfatning ikke har nødvendig faglig kompetanse. Forslaget må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å lovfeste kommunens plikt til akuttberedskap og tilgjengelighet.

Utvalget foreslo også å tydeliggjøre at de materielle vilkårene for hastevedtak er andre enn vilkårene for ordinære vedtak. Videre foreslo utvalget å endre ordlyden i dagens § 4-6 annet ledd, slik at det etter ordlyden ikke stilles krav om at barnet skal være «i hjemmet» når vedtak fattes. Utvalget viste til at det avgjørende er om det er fare for at barnet blir «vesentlig skadelidende». I merknaden til bestemmelsen ble det vist til at den også dekker tilfeller der et nyfødt barn enda ikke har flyttet hjem til foreldene sine fra sykehuset.

Utvalget foreslo også å lovfeste at hastevedtak om frivillige hjelpetiltak som retter seg mot barn med partsrettigheter ikke kan opprettholdes dersom barnet motsetter seg tiltaket.

Barnevernslovutvalget foreslo å videreføre adgangen til å treffe vedtak om flytteforbud for barn som bor utenfor hjemmet etter foreldrenes samtykke, men foreslo flere endringer i bestemmelsen. Utvalget foreslo videre å slå sammen akuttbestemmelsen om flytteforbud og den ordinære bestemmelsen om flytteforbud til én felles bestemmelse. Utvalget foreslo samtidig at vilkåret for å treffe vedtak om flytteforbud skulle være at det er sannsynlig at flytting «vil være til skade for barnet».

Enkelte høringsinstanser uttalte seg til forslaget fra utvalget om å samle akuttbestemmelsene i et eget kapittel. Samtlige av disse støttet forslaget.

Om lag 40 høringsinstanser uttalte seg til forslaget om å frata påtalemyndigheten myndighet til å fatte akuttvedtak med hjemmel i barnevernsloven. Av disse støttet i underkant av 10 instanser forslaget. Flere av disse viste til utvalgets vurdering av at påtalemyndigheten mangler barnevernsfaglig kompetanse til å fatte slike vedtak, samt at en døgntilgjengelig barnevernstjeneste vil gjøre dagens ordning overflødig. Enkelte instanser uttalte samtidig at forslaget forutsetter adgang til delegering til andre enn stedfortreder, herunder til andre kommuner. I underkant av 30 høringsinstanser ga uttrykk for at de var uenige i eller skeptiske til forslaget, eller at det er nødvendig med ytterligere utredning av konsekvensene av forslaget. Enkelte instanser ga også uttrykk for at forslaget ville innebære økonomiske og administrative konsekvenser, og at de de anså forslaget som urealistisk med hensyn til gjennomføring. Flere instanser pekte også på at dagens kombinasjon av barnevernsvakt og påtalemyndighet fungerer godt og sørger for en kombinasjon av barnevernsfaglig og juridisk kompetanse. Noen instanser pekte også på behovet for å kunne delegere kompetanse til andre enn stedfortreder, for eksempel til barnevernvakten. Enkelte instanser ga også uttrykk for at det ikke er praktisk mulig å legge hele ansvaret for akuttvedtak til to personer.

Enkelte høringsinstanser uttalte seg om utvalgets forslag om at begrepet «hastevedtak» er bedre egnet enn «akuttvedtak». Høringen viser at det er noe ulike synspunkter blant høringsinstansene. Blant annet uttalte Landsforeningen for barnevernsbarn at de var skeptiske til forslaget om å endre begrepsbruken fra «akutt» til «hast», mens Forandringsfabrikken støttet utvalgets forslag.

10.2.2 Forslaget i høringsnotatet

Departementet foreslo i høringsnotatet å videreføre begrepet «akuttvedtak» som betegnelse på de midlertidige vedtakene. I likhet med Barnevernslovutvalget ble det videre foreslått å samle bestemmelsene om midlertidige akuttvedtak i et eget kapittel i ny barnevernslov. Kapitlet som ble sendt på høring inneholdt bestemmelser om akuttvedtak om hjelpetiltak der barn er uten omsorg, akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse, akuttvedtak om midlertidig flytteforbud, akuttplassering av barn i atferdsinstitusjon og akuttplassering i institusjon ved fare for menneskehandel. Med unntak av bestemmelsen om flytteforbud ble det ikke foreslått vesentlige materielle endringer i bestemmelsene.

Ved utformingen av bestemmelsene i akuttkapitlet ble det lagt stor vekt på at bestemmelsene skulle være enkle å forstå og anvende. Det ble derfor foreslått flere språklige og strukturelle endringer for å gjøre akuttbestemmelsene mer tilgjengelige og oversiktlige.

Når det gjelder kompetanse til å treffe vedtak ble det foreslått å videreføre påtalemyndighetens vedtakskompetanse i akuttsaker. Dette innebærer at barnevernslovutvalgets forslag om å frata påtalemyndigheten kompetanse til å fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner ikke ble fulgt opp i høringsnotatet.

Departementet foreslo også enkelte endringer i utformingen av akuttbestemmelsene. Midlertidige akuttvedtak om plassering av barn utenfor hjemmet ble foreslått omtalt som en «midlertidig omsorgsovertakelse». I samsvar med dagens praksis ble det presisert at vedtak om midlertidig omsorgsovertakelse kan treffes uavhengig av hvor barnet befinner seg når vedtaket fattes. Videre ble det presisert i bestemmelsene at også stedfortredende barnevernsleder har kompetanse til å treffe midlertidige akuttvedtak.

I bestemmelsen om akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse ble det foreslått å videreføre dagens hovedvilkår om at vedtak treffes dersom det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende» dersom vedtaket ikke treffes og gjennomføres straks. Departementet foreslo samtidig å presisere at akuttvedtak «skal» fattes dersom det ellers er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende. Departementet viste til at selv om dagens bestemmelse benytter «kan», har de som er gitt myndighet og kompetanse til å fatte et slikt vedtak plikt til å fatte vedtak dersom vilkårene er oppfylt. Departementet foreslo også å ta ut av ordlyden at det må være fare for at barnet blir vesentlig skadelidende «ved å forbli i hjemmet». I høringsnotatet ble det vist til at det avgjørende for vurderingen må være om barnets situasjon tilsier at det er behov for å fatte et midlertidig akuttvedtak, ikke hvor barnet befinner seg.

I likhet med Barnevernslovutvalget foreslo departementet at adgangen til å treffe et akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse av et nyfødt barn som ikke har flyttet hjem skal reguleres i den samme bestemmelsen som andre akuttvedtak om midlertidige omsorgsovertakelser. Det ble blant annet vist til adgangen til å treffe slike vedtak i dag er utformet på en komplisert og lite tilgjengelig måte. Vilkårene for å treffe et midlertidig akuttvedtak ble derfor formulert slik at bestemmelsen naturlig også omfatter nyfødte barn som ikke er flyttet hjem. På bakgrunn av de særlige forholdene knyttet til tilfellene med nyfødte barn foreslo departementet likevel å presisere i bestemmelsen at den også gjelder for et nyfødt barn før foreldrene har tatt med seg barnet hjem fra fødestedet. At adgangen til å treffe et midlertidig akuttvedtak for nyfødte barn ble foreslått regulert i samme bestemmelse som andre akuttvedtak, innebar samtidig at også påtalemyndigheten ble gitt kompetanse til å fatte midlertidig akuttvedtak i saker om nyfødte barn.

De aller fleste saker om flytteforbud starter med at barnevernstjenestens leder treffer et midlertidig akuttvedtak. I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det i slike saker er lite praktisk at fylkesnemnda treffer vedtak om flytteforbud, og at det derfor ikke er nødvendig eller hensiktsmessig å opprettholde en ordinær bestemmelse om flytteforbud i tillegg til en bestemmelse om midlertidig akuttvedtak. På denne bakgrunn foreslo departementet én ny bestemmelse som gir barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder kompetanse til å treffe vedtak om midlertidig flytteforbud dersom det er «sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet». Det ble blant annet vist til at et vedtak om midlertidig flytteforbud normalt vil være mindre inngripende enn et midlertidig akuttvedtak om å flytte barnet ut av en eksisterende omsorgssituasjon, og at vilkåret for et midlertidig flytteforbud derfor kan være mindre strengt enn i øvrige akuttsaker. Departementet foreslo samtidig ikke å videreføre adgangen til midlertidig flytteforbud dersom det «ikke er rimelig grunn for flyttingen». Departementet viste til at dagens vilkår er for vagt til at det egner som vilkår for å treffe et inngripende vedtak som midlertidig flytteforbud.

Som for andre midlertidige akuttvedtak foreslo departementet at barnevernstjenesten innen seks uker må sende begjæring om tiltak til fylkesnemnda. Hvis det ikke fremmes slik begjæring, faller vedtaket om midlertidig flytteforbud bort senest etter tre måneder. Hvis det fremmes begjæring om tiltak innen seks uker, består vedtaket om midlertidig flytteforbud til saken er behandlet av barneverns- og helsenemnda.

10.3 Høringsinstansenes syn

Om lag 50 høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse til forslagene i kapittelet om akuttvedtak. Forslagene som ble sendt på høring har generelt sett fått bred støtte under høringen. Samtidig har flere instanser kommet med innspill og konkrete forslag til hvordan akuttbestemmelsene bør utformes.

10.3.1 Begrepsbruk og lovstruktur

I overkant av 10 instanser støtter forslaget om fortsatt å definere midlertidige akuttvedtak som «akuttvedtak». Blant disse er Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir), Bufetat region øst, Fredriksstad kommune, Universitetet i Agder, Universitets- og høgskolerådet, Kommunepsykologen i Vestre Toten kommune, VID vitenskapelige høgskole, Barneombudet og Landsforeningen for barnevernsbarn. Landsforeningen uttaler:

«Landsforeningen for barnevernsbarn er glade for at departementet ønsker å opprettholde ordet «akutt». Som vi skrev i vårt høringssvar på NOU 2016: 16 er det av vår mening at akuttvedtak og hastevedtak er begreper som ikke har samme betydning. LFB er opptatte av at det ikke hjelper å endre et begrep dersom innholdet i begrepet forblir det samme.»

Om lag 5 instanser ønsker at de midlertidige vedtakene defineres som «hastevedtak». Blant disse er Bergen kommune, Bergen tingrett, Oslo kommune, Tysnes kommune og Forandringsfabrikken. Forandringsfabrikken uttaler:

«Vi ser at BFD ikke støtter barnevernlovutvalgets forslag om å erstatte begrepet «akuttiltak» med «hastetiltak» med begrunnelsen om at «akutt» bedre får fram realiteten i situasjonen. Ordet «akutt» er IKKE et ord som barn og unge i barnevernet ønsker skal brukes. Mange synes det er skummelt. Det kan høres ut som noen er på vei til å dø eller bli alvorlig skadet. Barn ber om at ordet haste brukes i stedet. Det er et mildere ord, og sier likevel at noe må gjøres raskt. Barnevernproffene ber dere derfor tenke dere godt om en gang til før dere innfører ordet «akutt» i en lov som skal gjelde barn som har kjent realiteten dere skriver om på kroppen.»

I underkant av 20 høringsinstanser støtter forslaget om å samle akuttbestemmelsene i et eget kapittel i loven. Blant disse er Bufdir, Barneombudet, Statsforvalteren i Nordland, fylkesnemndene, Universitets- og høgskolerådet, Universitetet i Agder, OsloMet, VID, Fredrikstad kommune, Drammen kommune, Horten kommune, Kristiansand kommune, Sandnes kommune, Stavanger kommune, Time kommune, Norsk Barnevernlederorganisasjon (NOBO), Norsk Barnevernsamband og Redd Barna.

Flere av disse høringsinstansene viser til at det å samle akuttbestemmelsene i et felles kapittel bidrar til å gjøre loven mer oversiktlig og enklere å anvende. Fylkesnemndene uttaler:

«Fylkesnemndene er enig med departementet i at det er hensiktsmessig å samle akuttbestemmelsene i et eget kapittel i barnevernloven, og at dette kan bidra til å gjøre regelverket mer oversiktlig og enklere å anvende.»

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenig i at bestemmelsen om akuttvedtak bør reguleres i et eget kapittel.

Noen få høringsinstanser har gitt uttrykk for et ønske om flere henvisninger fra bestemmelsene i akuttkapitlet til andre bestemmelser i loven eller ytterligere regulering i akuttbestemmelsene. Blant disse er Stavanger kommune og Barneombudet. Ombudet gir uttrykk for at barnevernstjenesten i etterkant av et akuttvedtak raskt må avklare hva som skal skje videre, og at det derfor bør fremgå at vedtaket straks må sendes til fylkesnemnda, og godkjennes innen 48 timer. Etter Barneombudets oppfatning er det ikke tilstrekkelig at dette kun følger av § 14-21 i lovutkastet. De gir også uttrykk for at det også bør kreves at barnevernstjenesten legger frem en plan over sakens videre forløp.

10.3.2 Kompetanse til å treffe midlertidige akuttvedtak

Når det gjelder forslaget om å videreføre påtalemyndighetens kompetanse til å fatte vedtak i akuttsaker, har i overkant av 20 instanser gitt uttrykk for at de støtter dette. Blant disse er Barnevernvakten på Nedre Romerike, Bufdir, Bufetat region øst, Barneombudet, fylkesnemndene,Universitets- og høgskolerådet, Universitetet i Agder, VID, Asker kommune, Bergen kommune, Bærum kommune, Fredrikstad kommune, Færder kommune, Marker kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Tromsø kommune, Trondheim kommune, kommunene Trysil og Engerdal, Fellesorganisasjonen, KS, NOBO og Stine Sofies Stiftelse.

KS uttaler:

«I dag har både barnevernleder og påtalemyndighet kompetanse til å fatte midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Barnevernslovutvalget foreslo å frata påtalemyndigheten denne myndigheten, noe KS så som bekymringsfullt da forslaget var på høring. KS støtter derfor departementets forslag om at påtalemyndigheten fortsatt skal ha vedtakskompetanse i akuttsituasjoner. Dette gjør det mulig for politiet å gi barnet umiddelbar beskyttelse når de i sitt arbeid ser behov for dette. Samtidig vil påtalemyndighetens vedtakskompetanse kunne benyttes i kommunens akuttberedskap for å ivareta barn som har behov for umiddelbar hjelp utenom ordinær kontortid.»

Også Bufdir støtter forslaget om at påtalemyndigheten fremdeles skal kunne treffe midlertidige akuttvedtak, og uttaler:

«Slik direktoratet vurderer det er påtalemyndighetenes vedtakskompetanse et nødvendig supplement til barnevernstjenestens plikt til å ha en formalisert akuttberedskap utenfor vanlig arbeidstid. Barnevernleder eller dennes stedfortreder vil ikke kunne være tilgjengelig til enhver tid. Alternativet til å videreføre vedtaksmyndigheten til påtalemyndighetene ville være å delegere myndighet til barnevernvakter eller beredskapsordninger i tjenestene. Disse ordningene er organisert på forskjellige måter med alt fra robuste barnevernvakter med en fast leder, til ordninger hvor ansatte i tjenesten er tilgjengelig i en turnus. Etter direktoratets vurdering er påtalemyndighetenes vedtakskompetanse en ekstra rettsikkerhetsgaranti når det må fattes akuttvedtak utenfor ordinær arbeidstid.»

Ingen instanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at påtalemyndigheten bør beholde kompetansen til å fatte vedtak i akutte faresituasjoner.

10.3.3 Omsorgsovertakelse i en akuttsituasjon

I hvilke situasjoner vedtak kan treffes

I overkant av 10 instanser har uttalt seg til forslaget om å presisere i loven at et vedtak om midlertidig omsorgsovertakelse skal kunne treffes uavhengig av hvor barnet befinner seg når vedtaket treffes. Samtlige av disse instansene støttet forslaget, herunder Bergen tingrett, Bufetat region øst, fylkesnemndene, Universitetet i Agder, Høgskulen i Volda, VID, Bergen kommune, Færder kommune, Trondheim kommune, Norsk barnevernsamband og Stine Sofies Stiftelse.

Bufetat region øst uttaler:

«Det foreslås videre å ta ut formuleringen «ved å forbli i hjemmet» som følger av dagens lovhjemmel. At formuleringen tas ut i ny lov er ingen utvidelse av anvendelsesområde, men en presisering av gjeldende rett. Bufetat, region øst er enige i at bestemmelsen, slik den fremgår av dagens barnevernlov, kan skape usikkerhet rundt hvilke situasjoner det er adgang til å treffe akuttvedtak. En endring av formuleringen vil kunne motvirke dette, og dermed også kunne forhindre at barn forblir i en skadelig omsorgssituasjon. For å tydeliggjøre dette ytterligere mener vi at adgangen til å fatte akuttvedtak også der barnet ikke befinner seg i hjemmet bør presiseres i forarbeidene.»

Akuttvedtak som midlertidig omsorgsovertakelse

I underkant av 20 instanser støtter departementets forslag om å omtale midlertidige akuttvedtak om plassering av barn utenfor hjemmet som en «midlertidig omsorgsovertakelse». Blant disse er Bufetat region øst, RKBU Nord, Universitet i Tromsø (UiT), fylkesnemndene, Universitetet i Agder, OsloMet, Asker kommune, Bergen kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Færder kommune, Kristiansand kommune, Oslo kommune, Sandnes kommune, Time kommune, Trondheim kommune, NOBO og Norsk Barnevernsamband.

Kun én instans, Organisasjonen for barnevernsforeldre er uenige i forslaget, og peker blant annet på at det foreligger om lag dobbelt så mange akuttplasseringer som omsorgsovertakelser, noe som kan tyde på at barnets situasjon fort kan bli god nok til at barnet kan flytte hjem igjen.

Synspunkter til forslaget om at vedtak «skal» treffes når vilkår er oppfylt

Enkelte instanser har uttalt seg om forslaget i høringsnotatet om at det i lovbestemmelsen fremgår at akuttvedtak om omsorgsovertakelse «skal» treffes når vilkårene er oppfylt. Barneombudet, Bergen Tingrett, VID og Færder kommune er blant de instansene som støtter forslaget. Barneombudet uttaler:

«Departementet foreslår å endre ordlyden fra «bør» til «skal». Barneombudet støtter dette og mener det helt klart må foreligge både en rett for barnet og en plikt for barneverntjenesten å gripe inn dersom det er fare for at barnet blir «vesentlig skadelidende». En manglende inngripen i slike situasjoner vil potensielt kunne utløse et straffeansvar, og det må være klart at barneverntjenesten har en plikt.»

Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og fylkesnemndene er på sin side kritiske til forslaget. NIM gir uttrykk for at begrunnelsen for å endre bestemmelsen er svært sparsom, og at de savner en nærmere begrunnelse for hvorfor bestemmelsen foreslås som en «skal»- bestemmelse, mens de øvrige akutthjemlene – med unntak av forslagets § 4-1 – foreslås som «kan»-bestemmelser. NIM etterlyser en vurdering av hvordan den foreslåtte endringen forholder seg til Norges menneskerettslige forpliktelser, og uttaler:

«Menneskerettighetene oppstiller en plikt for norske myndigheter til å sikre at barn ikke utsettes for vold, overgrep eller omsorgssvikt. Det er derfor åpenbart at myndighetene har en plikt til å gripe inn i alvorlige hastesituasjoner, som slike akuttsituasjoner gjerne er. Likefullt vil et akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse innebære et inngrep i både barnets og foreldrenes rett til familieliv, som er vernet både i Grunnloven § 102 og i EMK artikkel 8. Retten til familieliv er ikke absolutt, og det kan gjøres inngrep i denne på nærmere bestemte vilkår. Inngrep i beskyttede rettigheter krever hjemmel i lov, at det forfølger et legitimt formål og er nødvendig i et demokratisk samfunn. Sistnevnte innebærer at det må foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering, hvor bruk av andre og mindre inngripende tiltak må vurderes. Lovskravet oppstiller også visse kvalitative krav til hjemmelsgrunnlaget ved at det oppstilles krav til tilgjengelighet og forutsigbarhet. Kravet til forutsigbarhet innebærer at hjemmelsgrunnlaget bør være tilstrekkelig klart og presist.

I tilfeller som krever en slik forholdsmessighetsvurdering er det etter NIMs syn uheldig at ordlyden i inngrepshjemmelen gir uttrykk for absolutter, slik departementet legger opp til. Slik NIM ser det, fordekker den foreslåtte ordlyden den forholdsmessighetsvurderingen barneverntjenesten er forpliktet til å foreta ved akuttiltak etter Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8.»

Minste inngreps prinsipp

Enkelte instanser, som NIM, Statsforvalteren i Nordland, RKBU Nord og UiT tar til orde for å lovfeste «minste inngreps prinsipp» i bestemmelsen om akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse. Statsforvalteren i Nordland uttaler:

«Loven oppstiller strenge krav i adgangen til å treffe midlertidige vedtak i akuttsituasjoner. Slike beslutninger er inngripende overfor barnet, familien og andre involverte. Selv når vilkårene for akuttvedtak er oppfylt, må det vurderes om mindre inngripende tiltak kan avhjelpe situasjonen. Fylkesmannen i Nordland vurderer derfor at det innledningsvis i bestemmelsene om akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse og atferdsplassering, bør være en henvisning til det mildeste inngreps prinsipp. En klar henvisning til prinsippet vil være retningsgivende for barneverntjenestens vurdering. Fylkesmannen i Nordland viser her til Helsetilsynets rapport «Å reise vasker øynene». Helsetilsynets rapport viser at manglende drøfting av alternative løsninger er en betydelig svakhet i akuttsituasjonene. Dette er noe Fylkesmannen også har sett i tilsynsarbeidet. Vi mener dermed at det er behov for en henvisning til mildeste inngreps prinsipp for å tydeliggjøre at andre tiltak skal vurderes før det fattes beslutning om akuttvedtak om midlertidig plassering.»

NIM foreslår følgende ordlyd:

«Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det ellers er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende, kan barneverntjenestens leder, lederens stedfortreder eller påtalemyndigheten treffe akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse».

NIM viser til at deres forslag ikke innebærer at terskelen for å fatte akuttvedtak senkes i de tilfellene det er nødvendig for å sikre barnet, men at det tas inn et vilkår som synliggjør at barnevernstjenesten må vurdere mindre inngripende tiltak. De viser til at denne vurderingen gjerne kan være gjort i prosessen som leder frem til at det tas en beslutning om å fatte akuttvedtak, men etter deres vurdering «tvinger» forslaget barnevernstjenesten å synliggjøre i akuttvedtakene at denne vurderingen, som kreves etter EMK artikkel 8 og som også FNs barnekomité legger til grunn at nasjonale myndigheter må foreta, faktisk er foretatt.

Midlertidige akuttvedtak om nyfødte barn

Om lag 15 instanser har kommentert forslaget om å regulere adgangen til å treffe et akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse av et nyfødt barn som ikke har flyttet hjem, i samme bestemmelse som andre akuttvedtak om midlertidige omsorgsovertakelser. I overkant av 10 instanser støtter forslaget, herunder Bufetat region øst, fylkesnemndene, OsloMet, Asker kommune, Bærum kommune, Drammen kommune, Sandnes kommune, Time kommune, KS og NOBO. Flere av disse instansene gir eksplisitt støtte til departementets utgangspunkt og presisering av at nyfødte barn må gis samme vern som andre barn.

Ingen høringsinstanser har gitt uttrykk for at de er uenige i at adgangen til å fatte et akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse av nyfødte barn bør reguleres i samme bestemmelse som andre akuttvedtak om midlertidige omsorgsovertakelser. Enkelte instanser har imidlertid kommet med innspill knyttet til utformingen av bestemmelsen og forholdet til menneskerettighetene.

Bufdir understreker at bestemmelsen må gjelde generelt for alle barn, da denne type vedtak tidligere var regulert i en egen bestemmelse. Direktoratet gir samtidig uttrykk for at ordlyden i forslag til § 4-2 første ledd første setning er dekkende også for nyfødte barn som står i fare for å bli vesentlig skadelidende. Etter deres vurdering vil det derfor være tilstrekkelig at plassering av nyfødte barn omtales i merknaden til bestemmelsen.

NIM savner en redegjørelse for hvilke skranker som kan utledes av EMDs praksis når det gjelder akuttvedtak for nyfødte barn, samt en vurdering av forholdet mellom menneskerettighetene og departementets forslag. De understreker blant annet at det følger av EMDs praksis at det også i disse tilfellene må foretas en vurdering av kryssende menneskerettigheter. På den ene side har staten en positiv forpliktelse til å sikre alle barn mot vold, overgrep og omsorgssvikt. På den andre siden oppstiller EMK artikkel 8 rammer for akuttvedtak av nyfødte. Videre uttaler de blant annet:

«Når det gjelder akuttvedtak, har nasjonale myndigheter i utgangspunktet en stor skjønnsmargin. EMD legger imidlertid til grunn at akuttvedtak om midlertidig omsorgsovertakelse for et nyfødt barn er «an extremely harsh measure», og at det «must be extraordinarily compelling reasons before a baby can be physically removed from its mother, against her will, immediately after birth as a consequence of a procedure in which neither she nor her partner has been involved [..]».»4

NIM anbefaler derfor at departementet i det videre lovarbeidet utreder de menneskerettslige forpliktelsene knyttet til akuttvedtak for nyfødte, og vurderer bestemmelsen opp mot disse.

Plassering i familie og nettverk

Enkelte høringsinstanser som Bufetat region øst, Barneombudet og Landsforeningen for barnevernsbarn er opptatt av muligheten til plassering i barnets nærmiljø. Landsforeningen uttaler:

«Medlemmene i LFBs barnevernlovutvalg var svært opptatte av å ivareta barnet på en best mulig måte under en akuttplassering. Det er viktig at barneverntjenesten prøver å plassere barnet i området man allerede har bodd i. En akuttplassering er som nevnt noe som for mange kan oppleves som traumatisk, og det er av LFB sin mening at hvis man slipper å måtte bytte skole og nærmiljø i en slik fase vil det kanskje gjøre det lettere for barnet. Vi ber derfor departementet vurdere, på lik linje som i en omsorgsovertakelse, å ta med i lovtekst at barneverntjenesten alltid skal vurdere om barnet kan plasseres i nærmiljøet sitt.»

Barneombudet gir på sin side uttrykk for at det bør fremgå av forarbeidene at barnet, så langt det er mulig, bør flytte i nærheten av der det bor, slik at man kan fortsette på samme skole eller barnehage.

OsloMet uttaler at det bør tydeliggjøres at plasseringsalternativene ved akuttvedtak ikke er avgrenset til fosterhjem og institusjon i streng forstand, og viser til at det vil være umulig å plassere akutt hos nær familie eller andre som kjenner barnet godt, hvis det kreves at de først skal være godkjente som fosterhjem.

Barneombudet mener det er behov for å presisere at barn har rett til å medvirke også der det treffes akuttvedtak, og uttaler:

«Barneombudet er kjent med at noen barneverntjenester forsøker å snakke med de barna det gjelder før akuttvedtak treffes. Dette har etter vår erfaring vært meget nyttig. På denne måten vil barnevernstjenesten få informasjon om hva barnet selv tenker og ønsker. For eksempel kan barnet selv komme med forslag til kortsiktige overnattingssteder. En akuttplassering kan oppleves som veldig traumatisk for de barna det gjelder, og god informasjon og dialog med barneverntjenesten i forkant vil kunne avhjelpe dette.»

10.3.4 Vedtak om midlertidig flytteforbud

Noen få instanser har kommentert forslaget om bestemmelsen om flytteforbud. Blant disse er fylkesnemndene, som uttaler:

«Fylkesnemndene støtter departementets forslag om å videreføre adgangen til å fatte midlertidig vedtak om flytteforbud, og at fylkesnemndene ikke lenger skal ha kompetanse til å treffe vedtak om flytteforbud. Det vurderes som tilstrekkelig at det midlertidige vedtaket om flytteforbud kan påklages til nemnda, samt at barneverntjenesten har anledning til å fremme sak om omsorgsovertakelse overfor nemnda innen seks uker etter at vedtak om flytteforbud ble fattet.

Forslaget om at flytteforbudet automatisk blir forlenget når det inngis sak om omsorgsovertakelse til fylkesnemnda, vil antakelig forhindre en del praktiske problemer i disse sakene. Særlig gjelder dette utfordringer med hensyn til å avvikle saken før flytteforbudet bortfaller. Fylkesnemndene mener imidlertid at formuleringen i lovforslaget § 4-3 om at «flytteforbudet består til saken er behandlet av fylkesnemnda» kan være noe upresist. Det foreslås derfor at formuleringen endres til at «flytteforbudet består til saken er avgjort av fylkesnemnda».»

Også Bufdir støtter en ny bestemmelse som åpner for midlertidig vedtak om flytteforbud dersom det er sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet. De viser til at vedtak om midlertidig flytteforbud er mindre inngripende enn et ordinært akuttvedtak, og terskelen for å fatte et slikt vedtak bør derfor ligge lavere enn «vesentlig skade». Direktoratet viser samtidig til at det i høringsnotatet er vist til at et «brått miljøskifte kan være til skade for noen barn», noe som etter deres vurdering antyder at terskelen skal ligge lavt. Likevel kan kravet til at flytting kan være til skade for barnet isolert fremstå som strengt, selv om terskelen er ment å ligge lavere enn ved ordinære akuttvedtak. Ved innføring av «skade» som en terskel for å gripe inn med flytteforbud, ser direktoratet et behov for en nærmere omtale av inngrepskriteriet.

Videre har enkelte instanser, som Bufdir, Fylkesnemndene, NOBO og kommunene Trysil og Engerdal tatt til orde for at det i forbindelse med vedtak om flytteforbud bør åpnes for at det samtidig fattes vedtak om regulering av samvær. Fylkesnemndene uttaler:

«De forhold som tilsier at en flytting til foreldrene må utstå, kan også tale for at samvær begrenses i denne perioden. Videre kan saker hvor barneverntjenesten fremmer sak om omsorgsovertakelse innen seksukers-fristen ha klare likhetstrekk med andre akuttsaker, og det kan foreligge tungtveiende hensyn som tilsier begrensning av samvær inntil hovedsaken er behandlet. En adgang til å regulere samvær i disse tilfellene medfører at barneverntjenesten slipper å fatte akuttvedtak for å regulere samvær i denne perioden. I mangel av en hjemmel for å regulere samvær, erfarer man i dag at barneverntjenesten benytter nødrettsbetraktninger for å begrense samvær etter flytteforbud. En regulering vil styrke foreldrenes rettssikkerhet ved at det da blir fattet et vedtak som kan bringes inn for fylkesnemndene.»

10.4 Departementets vurderinger og forslag

10.4.1 Begrepsbruk og lovstruktur

Forslaget om fortsatt å omtale midlertidige vedtak i faresituasjoner som «akuttvedtak» støttes av et flertall høringsinstanser. Også forslaget om å samle akuttbestemmelsene i et eget kapittel i barnevernsloven har fått bred støtte under høringen. Departementet fastholder derfor forslaget om et eget kapittel som regulerer adgangen til å treffe akuttvedtak og vilkårene for dette. Kapitlet inneholder bestemmelser om hjelpetiltak der barn er uten omsorg, jf. § 4-1, akuttvedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-2, akuttvedtak om midlertidig flytteforbud, jf. § 4-3, akuttplassering av barn i atferdsinstitusjon, jf. § 4-4 og akuttplassering av barn i institusjon ved fare for menneskehandel, jf. § 4-5.

Enkelte høringsinstanser har gitt uttrykk for et ønske om flere henvisninger fra akuttbestemmelsene til andre bestemmelser i loven eller at enkelte sider ved akuttvedtak både bør reguleres i bestemmelsene i akuttkapitlet og i bestemmelser i andre kapitler i loven.

I samsvar med lovens øvrige struktur og oppbygning ble høringsnotatet utformet slik at akuttbestemmelsene primært inneholder de personelle og materielle vilkårene for å kunne treffe midlertidige akuttvedtak. Dette innebærer at regler om barneverns- og helsenemndas foreløpige legalitetskontroll, klage, oppfølgning og klagebehandling fremgår av bestemmelser i andre kapittler i lovutkastet. Departementet ser at det isolert sett kunne vært ønskelig med flere henvisninger til andre bestemmelser eller at enkelte deler ved behandlingen av akuttvedtakene ble behandlet flere steder i loven. Dette vil imidlertid bryte med lovens generelle struktur og oppbygging, og føre til at loven både blir mer omfattende og komplisert. I tillegg kan en slik lovregulering gi visse utfordringer ved eventuelle senere lovendringer. På denne bakgrunn mener departementet også etter høringen at akuttbestemmelsene primært bør inneholde de personelle og materielle vilkårene for å kunne fatte akuttvedtak, mens reglene om videre oppfølgning og saksbehandling følger av bestemmelser i andre kapittler i loven.

10.4.2 Kompetanse til å treffe akuttvedtak

Høringen viser at departementets forslag om at påtalemyndigheten fortsatt skal ha kompetanse til å treffe vedtak i akutte faresituasjoner har fått bred støtte. Til tross for at departementet i kap. 21.5 foreslår å lovfeste kommunens plikt til å være tilgjengelig, vil det å frata påtalemyndigheten denne kompetansen innebære en betydelig risiko for at barn som er i en akutt faresituasjon ikke vil bli ivaretatt og beskyttet på en forsvarlig måte. Politiet er en nødetat som ofte er først til stede i krisesituasjoner og som har trening og erfaring i å håndtere ulike kriser. I en del tilfeller der politiet er tidlig eller først til stede vil de møte barn som vil ha behov for umiddelbar beskyttelse og ivaretakelse. Departementet fastholder derfor forslaget i høringsnotatet om at påtalemyndigheten fremdeles skal ha kompetanse til å treffe akuttvedtak.

Også forslaget om å presisere i akuttbestemmelsene at også stedfortredende barnevernsleder har kompetanse til å treffe akuttvedtak har fått bred støtte under høringen, og er videreført i lovutkastet.

10.4.3 Omsorgsovertakelse i en akuttsituasjon

10.4.3.1 Innledning

Akuttplasseringer utenfor hjemmet er et svært dramatisk tiltak for alle involverte, og særlig for det barnet saken gjelder. Slike vedtak skal derfor bare treffes i tilfeller der mindre inngripende tiltak ikke er tilstrekkelige til å beskytte barnet, og vedtaket skal gjennomføres på en mest mulig skånsom måte. Også ved akuttvedtak bør det derfor vurderes om barnet kan plasseres i barnets familie eller nettverk. Videre understreker departementet at all bruk av bistand fra politiet til gjennomføring av vedtak må skje på en måte som gir minst mulig belastning for barn og foreldre.

Departementet mener også etter høringen at vilkårene for akuttplassering av barn utenfor hjemmet i hovedsak bør videreføres i ny lov. På bakgrunn av innspill under høringen har departementet kommet til at det likevel bør gjøres enkelte endringer sammenlignet med forslaget som ble sendt på høring, jf. § 4-2 i utkast til ny barnevernslov.

10.4.3.2 Vilkår for å treffe vedtak

Departementet mener også etter høringen at hovedvilkåret for å treffe akuttvedtak bør være at det er «fare for at barnet blir vesentlig skadelidende», jf. utkast til § 4-2 første ledd. Dette er en videreføring av hovedvilkåret for å kunne treffe et akuttvedtak i dagens barnevernlov § 4-6 annet ledd.

Akuttplassering av barn utenfor hjemmet uten foreldrenes samtykke griper sterkt inn i barn og foreldres familieliv, og innebærer et unntak fra lovens hovedregel om at tvangstiltak skal forberedes av barnevernstjenesten og behandles av barneverns- og helsenemnda. Samtidig har staten en klar plikt til å beskytte barn mot ulike former for vold og overgrep, også i akuttsituasjoner. For å få frem det særskilte i de situasjonene som omfattes av bestemmelsen, foreslår departementet derfor å presisere at et akuttvedtak bare kan treffes dersom det i slike alvorlige situasjoner er nødvendig å gjennomføre vedtaket straks.

Videre foreslår departementet å videreføre forslaget i høringsnotatet om å ta ut henvisningen i dagens akuttbestemmelse om at vedtak kan fattes dersom barnet kan bli vesentlig skadelidende ved å «forbli i hjemmet». Dette er en tydeliggjøring og presisering av hvordan dagens akuttbestemmelse praktiseres og anvendes. Forslaget innebærer dermed ingen utvidelse eller endring av anvendelsesområdet til bestemmelsen. Det er barnets behov for beskyttelse i den situasjonen barnet befinner seg i som må være avgjørende for vurderingen av om det må treffes et akuttvedtak i det enkelte tilfellet. Behovet for å treffe et akuttvedtak kan oppstå uavhengig av hvor barnet befinner seg. Barnet kan være i hjemmet der barnet har sitt faste bosted eller på et annet sted som hos samværsforelder, på reise eller på et annet midlertidig oppholdssted.

I forslaget som ble sendt på høring ble det foreslått presisert i bestemmelsen at akuttvedtak «skal» treffes dersom det ellers er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende. I høringsnotatet ble det vist til at den som er gitt myndighet og kompetanse til å treffe akuttvedtak også har plikt til å treffe vedtak når vilkårene er oppfylt. Høringen viser at det er ulike oppfatninger blant høringsinstansene om dette forslaget.

Departementet legger til grunn at barneverntjenestens leder og påtalemyndigheten har plikt til å treffe et akuttvedtak dersom vilkårene i akuttbestemmelsen og i øvrige bestemmelser i barnevernloven er oppfylt. Det vises særlig til at det er et vilkår at akuttvedtaket er til det enkelte barns beste, jf. lovforslaget § 1-3, samt at situasjonen ikke kan avhjelpes med mindre inngripende tiltak, jf. lovforslaget § 1-5 annet ledd. Minste inngreps prinsipp er et grunnleggende prinsipp i barnevernet som innebærer at det ikke skal treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig. Et akuttvedtak om å plassere et barn utenfor hjemmet er svært inngripende, og skal bare treffes i tilfeller der mindre inngripende tiltak ikke vil være tilstrekkelig til å beskytte barnet. Det må derfor foretas en avveining av om risikoen for barnet kan reduseres til et akseptabelt nivå inntil saken eventuelt kan fremlegges for barneverns- og helsenemnda på vanlig måte. Dette innebærer at det også må foretas en vurdering av hvorvidt iverksettelse av et akuttvedtak vil være til barnets beste eller om det er andre måter å sikre barnet på. Å bli fjernet fra foreldrene i en akuttsituasjon vil være en stor belastning for barnet. I en del tilfeller vil akuttsituasjonen kunne avhjelpes ved at det settes inn frivillige hjelpetiltak for barnet. I så fall er vilkårene for å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse ikke oppfylt. Departementet er derfor enig med NIM i at anvendelse av akuttbestemmelsen forutsetter skjønnsmessige vurderinger, blant annet av minste inngreps prinsipp og av hensynet til barnets beste. Departementet har derfor kommet til at det fremdeles bør fremgå av bestemmelsen at akuttvedtak «kan» treffes når nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Det vises særlig til at ordet «kan» henviser til den personelle kompetansen og formelle myndigheten som er lagt direkte til barnverntjenestens leder og til påtalemyndigheten, og som ikke kan delegeres til andre.

NIM og enkelte andre instanser som Statsforvalteren i Nordland og RKBU Nord, UiT, har under høringen gitt uttrykk for at minste inngreps prinsipp bør fremgå direkte av akuttbestemmelsen om omsorgsovertakelse. Departementet vil i den forbindelse vise til forslaget i kapittel 7 om å lovfeste minste inngreps prinsipp i en ny generell bestemmelse, jf. utkast til § 1-5 annet ledd. Bestemmelsen vil også omfatte tilfeller der det treffes et akuttvedtak. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for også å lovfeste prinsippet i akuttbestemmelsen om omsorgsovertakelse.

Departementet legger til grunn at vilkårene for å treffe et akuttvedtak er i samsvar med Norges menneskerettslige forpliktelser, og understreker at det i den konkrete saken skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av om andre og mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige og om tiltaket er til barnets beste, jf. forslag til §§ 1-3 og 1-5 annet ledd. Det vises videre til at det i utkast til § 12-5 er foreslått å lovfeste at det skal fremgå av barnevernstjenestens vedtak både hvordan hensynet til barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert. Bestemmelsen gjelder også akuttvedtak.

10.4.3.3 Barnets rett til medvirkning

Alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter har rett til å medvirke i alle forhold som vedrører barnet etter barnevernloven. Barnets rett til medvirkning i barnevernssaker er foreslått videreført i utkast til § 1-4. Bestemmelsen gir barnet en selvstendig og ubetinget rett til medvirkning i hele beslutningsprosessen og for alle forhold som vedrører barnet. Bestemmelsen gir barnet rett på tilstrekkelig og tilpasset informasjon, og at barnet har rett til fritt å gi uttrykk for sine synspunkter. Videre skal barnet bli lyttet til og barnets synspunkter skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Som påpekt av Barneombudet gjelder barns rett til medvirkning også der det treffes et akuttvedtak. God informasjon og dialog i forkant vil kunne bidra til at vedtaket gjennomføres på en mest mulig skånsom måte. Blant annet kan barnet ha forslag til kortsiktige overnattingssteder, som både kan ivareta barnets behov for beskyttelse og som samtidig vil være mindre inngripende og dramatisk enn å bli plassert for eksempel i et ordinært beredskapshjem.

Departementet viser samtidig til at retten til medvirkning kan reise vanskelige problemstillinger i akuttsaker. I slike saker er det nødvendig å handle raskt. Dersom det er fare for at barnet ellers blir vesentlig skadelidende har barnevernstjenesten både rett og plikt til å gripe inn. I forarbeidene til gjeldende medvirkningsbestemmelse ble det vist til at det av hensyn til barnets beste må gjøres en tilpasning av hvordan barnets rett til å medvirke skal gjennomføres i en akuttsituasjon.5 Departementet vil i denne sammenheng vise til en kjennelse fra Høyesterett om barnets rett til å bli informert og å uttale seg i sak om endring av samvær.6 I kjennelsen er det det vist til at barnevernloven § 4-1 om barnets beste innebærer at det i helt spesielle situasjoner må kunne gjøres unntak fra eller tilpasninger i plikten til at barn skal informeres og gis anledning til å uttale seg. Avgjørelsen er nærmere omtalt i kapittel 7.2.4 om barnets rett til medvirkning. Departementet understreker imidlertid at utgangspunktet er at retten til medvirkning også gjelder i akuttsaker.

10.4.3.4 Akuttvedtak om omsorgsovertakelse

I dagens barnevernlov er et akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet ikke definert eller regulert som en «omsorgsovertakelse». Dette innebærer at de bestemmelsene i dagens lov som regulerer barnevernstjenestens ansvar etter en omsorgsovertakelse ikke kommer direkte til anvendelse ved akuttvedtak. Barnevernstjenestens ansvar ved akuttplasseringer er i stedet særskilt regulert i barnevernloven og i enkelte andre lover. Som ved ordinære omsorgsovertakelser har barnevernstjenesten et særskilt ansvar for å følge opp både barn og foreldre. For eksempel tilsvarer bestemmelsen om barnevernstjenestens oppfølgingsansvar ved et akuttvedtak i all hovedsak barnevernstjenestens oppfølgingsansvar etter en omsorgsovertakelse, jf. § 4-6 sjette ledd og § 4-16 i dagens barnevernlov. Også forbudet mot at barnet tas ut av Norge uten barnevernstjenestens samtykke omfatter tilfeller der det er truffet akuttvedtak, jf. § 4-31 i dagens lov.

Etter departementets vurdering vil formelt å definere også de akutte plasseringene som en omsorgsovertakelse, være godt i samsvar både med vanlig språkbruk og med vedtakenes faktiske og rettslige innhold. Begrepsendringen vil bidra til et mer helhetlig, sammenhengende og tilgjengelig regelverk.

Departementet viser også til at flere bestemmelser i annen lovgivning sidestiller akuttvedtak og ordinære omsorgsovertakelser. Dette gjelder blant annet bestemmelser i pasient- og brukerrettighetsloven som gir barnevernstjenesten kompetanse til samtykke til helsehjelp på barnets vegne, og rett til opplysninger om barnet som barnets nærmeste pårørende, jf. pasient- og brukerrettighetsloven §§ 3-4 og 4-4. Det samme gjelder barnevernstjenestens kompetanse til å ta avgjørelser på barnets vegne i skolesammenheng, jf. opplæringslova § 15-6. Etter vår vurdering vil endringen derfor også bidra til å gi andre velferdstjenester som barnehage, skole og helsetjenestene et tydeligere og mer dekkende bilde av barnevernstjenestens faktiske og rettslige rolle og ansvar etter en akuttplassering.

På denne bakgrunn fastholder departementet forslaget i høringsnotatet om at et akuttvedtak om plassering utenfor hjemmet defineres som en omsorgsovertakelse. Siden alle omsorgsovertakelser i utgangspunktet er midlertidige, har departementet gått bort fra forslaget om å definere akuttvedtak som midlertidige omsorgsovertakelser. Akuttvedtak vil imidlertid som et klart utgangspunkt være mer kortvarig enn ordinære omsorgsovertakelser. Forslaget innebærer at de bestemmelsene som regulerer barnevernstjenestens ansvar for barnet ved en omsorgsovertakelse også vil gjelde ved akuttvedtak, jf. blant annet utkast til § 5-4.

10.4.3.5 Særlig om akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn

Akuttvedtak om plassering av nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til foreldene sine skiller seg fra andre akuttvedtak ved at foreldrene faktisk ikke har utøvet omsorgen for barnet, og at vedtaket gjennomføres mens barnet fremdeles er på fødestedet.

Nyfødte barn har krav på vern og staten har en ubetinget plikt til å beskytte barna mot vold, overgrep og omsorgssvikt, jf. blant annet BK artikkel 19 og Grunnloven § 104. Nyfødte barn skal ikke utsettes for urimelig eller usaklig forskjellsbehandling. Samtidig anerkjenner departementet de særlige omstendighetene i saker som gjelder nyfødte barn som ikke har flyttet hjem til foreldrene sine. NIM har i sin høringsuttalelse etterlyst en nærmere redegjørelse for hvilke skranker som kan utledes av EMDs praksis når det gjelder akuttvedtak for nyfødte barn, samt en vurdering av forholdet mellom menneskerettene og departementets forslag.

Departementet understreker at akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn er blant de mest inngripende tiltakene som er hjemlet i barnevernloven. Slike vedtak forutsetter at det foretas vurderinger av kryssende hensyn. På den ene side har staten en klar plikt til å beskytte barn mot ulike former for vold, overgrep og omsorgssvikt. Departementet viser i denne sammenhengen til at nyfødte barn er særlig sårbare. På den andre side oppstiller EMK artikkel 8 om retten til familieliv rammer for akuttvedtak av nyfødte barn. EMD har i tilknytning til EMK artikkel 8 om retten til respekt for privatliv og familieliv uttalt at akuttplassering av et nyfødte barn er «an extreamly harsh measure», og at det derfor må foreligge «extraordinarily compelling reasons before a baby can be physically removed from its mother, against her will, immediatly after birth as a consequence of a procedure which neither she or her partner has been involved».7

Etter departementets vurdering er dagens inngrepskriterier for akuttplassering av nyfødte, barn i §§ 4-9 første ledd, jf. 4-8 i dagens barnevernlov i samsvar med EMK artikkel 8 og med øvrige menneskerettslige forpliktelser. Også Barnevernslovutvalget la til grunn at disse inngrepskriteriene er i tråd med de strenge kravene EMD har oppstilt ved akuttplassering av nyfødte barn.8 Utvalget viste til at det i dagens barnevernlov er stilt krav om at det må være fare for «vesentlig skade», og at det må foretas en forholdsmessighetsvurdering av om andre og mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige. Hovedvilkåret om at det må være fare for at barnet blir «vesentlig skadelidende» dersom akuttvedtak ikke treffes og gjennomføres straks ble foreslått videreført i høringsnotatet. Etter departementets vurdering er dermed også høringsforslaget i samsvar med Norges internasjonale menneskerettslige forpliktelser.

Forslaget om å regulere akuttplassering av nyfødte barn i samme bestemmelse og etter samme vilkår som andre akuttplasseringer har generelt sett fått bred støtte under høringen. Departementet mener også etter høringen at adgangen til å akuttplassere nyfødte barn bør reguleres i samme bestemmelse og etter samme vilkår som andre akuttplasseringer. Dette vil bidra til at adgangen til å treffe akuttvedtak reguleres på en mer tilgjengelig måte. Bestemmelsen omfatter både de tilfellene der barnet er født på et sykehus, men ikke flyttet hjem til foreldrene, og tilfeller der barnet er hjemme hos foreldrene sine.

Akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn skiller seg fra andre akuttvedtak ved at foreldrene i liten eller ingen grad har fått utøvet omsorgen for barnet. Blant annet på bakgrunn av høringsuttalelsene fra NIM og Advokatforeningen har departementet kommet til at det bør presiseres at det ved vurderingen av akuttvedtak for nyfødte skal legges særlig vekt på barnets behov for nærhet til foreldrene umiddelbart etter fødselen. Formålet med presiseringen er å tydeliggjøre at det i saker som gjelder nyfødte barn er nødvendig å foreta noen særskilte vurderinger. Det følger av bestemmelsen om journalplikt i utkast til § 12-4 at alle sentrale opplysninger og vurderinger i en barnevernssak skal nedtegnes i barnets journal. Det omfatter også disse særskilte vurderingene. Videre viser departementet til forslaget til § 12-5, der det er inntatt et krav om at det skal fremgå av barnevernstjenestens vedtak både hvordan hensynet til barnets beste og hensynet til familiebånd er vurdert. Dette innebærer at barnevernstjenesten i vedtaket må vise at det er foretatt en reell avveining mellom de motstridende interesser, slik både EMD og Høyesterett har påpekt i sine avgjørelser. Departementet vil samtidig understreke at de foreslåtte presiseringene ikke er ment å høyne terskelen eller endre de materielle vilkårene for å treffe et akuttvedtak. Nyfødte barn er særlig sårbare, og har krav på samme vern og beskyttelse i akuttsituasjoner som andre barn.

Som nevnt ovenfor skiller akuttvedtak om plassering av nyfødte seg fra andre akuttvedtak ved at foreldrene i liten eller ingen grad har utøvet omsorgen for barnet. I forarbeidene til dagens barnevernlov er det særlig vist til tilfeller der foreldrene er tungt belastede rusmiddelavhengige og av den grunn er ute av stand til å ivareta omsorgen for barnet. Det hender også at barnet er født med abstinenssymptomer på grunn av bruk av rusmidler under svangerskapet, noe som ofte innebærer at barnet vil ha et særlig behov for oppfølging og pleie. Andre situasjoner som i noen tilfeller kan berettige akuttplassering av et nyfødt barn er der foreldrene har alvorlige psykiske lidelser eller er psykisk utviklingshemmet i en slik grad at dette gjør dem uegnet til å ha omsorgen for barnet.

Departementet legger derfor til grunn at akuttvedtak om omsorgsovertakelse av nyfødte barn primært er aktuelt i noen ekstraordinære typetilfeller, og at bestemmelsen er i samsvar med tolkning og praksis fra EMD særlig knyttet til EMK artikkel 8. Departementet understreker at det i den konkrete saken skal foretas en forholdsmessighetsvurdering av om andre og mindre inngripende tiltak er tilstrekkelige. Som nevnt ovenfor foreslår departementet å lovfeste minste inngreps prinsipp i en egen generell bestemmelse, se lovforslaget § 1-5 annet ledd. Denne presiseringen omfatter også tilfeller det er aktuelt å treffe et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn. Prinsippet innebærer blant annet at det må vurderes opphold i sentre for foreldre og barn før det eventuelt treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse av et nyfødt barn.

Departementet viser i denne sammenheng også til enkelte andre forslag i lovutkastet som kan bidra til å styrke rettssikkerheten til barn og foreldre i akuttsaker som gjelder nyfødte barn. Dette gjelder særlig forslaget om klagebehandlingen av akuttsaker i kapittel 20.8. Departementet foreslår at barneverns- og helsenemnda i særlige tilfeller skal kunne beslutte en grundigere behandling. Det foreslås samtidig å ta ut ordet «kort» i § 14-23, slik at lengden på forhandlingsmøtet må avgjøres konkret ut fra hva som er nødvendig for at saken skal bli tilstrekkelig opplyst. Departementet vil likevel fremheve at akuttsaker om nyfødte barn reiser noen særlige spørsmål som kan tilsi at det ofte vil være behov for en slik grundigere klagebehandling.

Etter departementets vurdering vil den foreslåtte bestemmelsen, sammenholdt med de øvrige forslagene i lovutkastet, bidra til økt rettssikkerhet og god ivaretakelse av Norges menneskerettslige forpliktelser i saker om akuttvedtak av nyfødte barn.

10.4.3.6 Valg av plasseringssted

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmål knyttet til valg av plasseringssted når det er truffet et akuttvedtak om omsorgsovertakelse.

Departementet foreslår ingen endringer i hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle ved midlertidig omsorgsovertakelser. Dette innebærer at de plasseringsalternativene som gjelder ved ordinære omsorgsovertakelser fremdeles vil gjelde også ved akuttplasseringer. Etter departementets vurdering bør det imidlertid på samme måte som øvrige plasseringer fremgå direkte av loven hvilke plasseringsalternativer som er aktuelle. Departementet foreslår derfor at det i akuttbestemmelsen vises til de plasseringsalternativene som er nevnt i bestemmelsen om valg av plasseringssted etter vedtak om omsorgsovertakelse. Se utkast til § 4-2 femte ledd, som viser til de plasseringsalternativene som følger av utkast til § 5-3 første ledd. Det fremgår av denne bestemmelsen at barnet etter en omsorgsovertakelse kan plasseres i et fosterhjem (herunder beredskapshjem) eller i en barnevernsinstitusjon. Videre fremgår det at dersom det er nødvendig fordi barnet har nedsatt funksjonsevne, kan barnet plasseres i en opplærings- eller behandlingsinstitusjon. I tillegg vises det til at barnet i særskilte tilfeller kan plasseres i et omsorgssenter for enslige mindreårige asylsøkere.

Når det gjelder valg av plasseringssted i det enkelte tilfellet viser departementet til at bestemmelsen i lovforslaget § 1-3 om barnets beste også gjelder ved akuttplasseringer. Videre følger det av lovforslaget § 9-4 at barnevernstjenesten alltid skal vurdere om noen i barnets familie eller nære nettverk kan velges som fosterhjem. Bestemmelsen omfatter også akuttplasseringer.

I motsetning til ved ordinære omsorgsovertakelser er det i akuttsaker imidlertid nødvendig å plassere barnet umiddelbart, noe som har stor betydning for mulighetene til å velge plasseringssted. For eksempel kan det av faglige grunner eller av hensyn til barnets beste være åpenbart at barnets familie eller nettverk ikke vil kunne godkjennes som plasseringssted. Videre kan det være slik at barnevernstjenesten ikke har kjennskap til barnets familie og nære nettverk, og at det ikke vil være praktisk mulig å undersøke og vurdere en slik plassering på en forsvarlig måte før barnet må plasseres. Departementet vil imidlertid vise til at det følger av fosterhjemsforskriften at barn kan plasseres i et fosterhjem som ikke er godkjent dersom godkjenning før barnet flytter inn ikke lar seg gjennomføre.9 Dette vil typisk være aktuelt ved akuttplassering hos noen i barnets familie eller nære nettverk. Barnevernstjenesten må i slike tilfeller følge opp prosessen med godkjenning så snart som mulig i etterkant av plasseringen.

10.4.4 Vedtak om midlertidig flytteforbud

Et vedtak om midlertidig flytteforbud innebærer at et barn som er plassert utenfor hjemmet, enten av foreldrene selv eller som et frivillig hjelpetiltak etter barnevernloven, midlertidig nektes å flytte tilbake til foreldrene. De aller fleste saker om flytteforbud etter gjeldende lov starter med at barnevernstjenestens leder treffer et midlertidig akuttvedtak. På grunn av at det i slike saker ofte er behov for å treffe vedtak raskt, er det lite praktisk at vedtaket treffes av barneverns- og helsenemnda. Departementet mener derfor også etter høringen at det ikke er nødvendig med to bestemmelser om flytteforbud. På denne bakgrunn opprettholdes forslaget i høringsnotatet om en egen bestemmelse i akuttkapittelet som gir barnevernstjenestens leder og lederens stedfortreder kompetanse til å treffe vedtak om midlertidig flytteforbud, jf. utkast til § 4-3.

Departementet legger til grunn at det primære formålet med et midlertidig flytteforbud fremdeles skal være å legge forholdene til rette for at flytting kan skje med minst mulig ulempe for barnet i tilfeller der oppholdet har hatt en viss varighet og barnet har en viss tilhørighet til mennesker og miljø der barnet er. I enkelte tilfeller kan et brått miljøskifte være til skade for barnet, slik at barnets behov må gå foran foreldrenes rett til å bestemme hvor barnet skal bo.

Departementet legger videre til grunn at et vedtak om midlertidig flytteforbud normalt vil være mindre inngripende enn et midlertidig akuttvedtak om å flytte barnet ut av en eksisterende omsorgssituasjon. Dette tilsier at vilkåret for slike vedtak bør være mindre strengt enn det som gjelder i de øvrige akuttvedtakene. Departementet viderefører derfor forslaget i høringsnotatet om at vedtak om midlertidig flytteforbud kan treffes dersom det er «sannsynlig at flytting vil være til skade for barnet». Bestemmelsen er blant annet aktuell i tilfeller der det er risiko for at barnet ikke vil få forsvarlig omsorg dersom foreldrene henter barnet hjem. Departementet viser også til at vedtaket er tidsbegrenset, og at utgangspunktet for bestemmelsen er at barnet skal flytte tilbake til foreldrene.

Departementet understreker videre at minste inngreps prinsipp også gjelder i tilfeller der det er aktuelt å treffe et vedtak om midlertidig flytteforbud. Det må derfor foretas en risikovurdering, herunder av om skaderisikoen kan reduseres til et akseptabelt nivå gjennom mindre inngripende tiltak. Det vises blant annet til tilfeller der foreldrene er positive til å samtykke til hjelpetiltak etter at barnet har flyttet hjem. Departementet vil også vise til at bestemmelsene om barnets beste og barnets rett til medvirkning også gjelder der er aktuelt å treffe et midlertidig vedtak om flytteforbud.

Departementet opprettholder også forslaget i høringsnotatet om å ta ut formuleringen i dagens bestemmelse om at flytteforbud kan treffes dersom det «ikke er rimelig grunn for flyttingen». Vilkåret er etter departementets vurdering for vagt og upresist til at det egner seg som vilkår for å treffe et inngripende vedtak som midlertidig flytteforbud.

Også forslaget om at vedtak om midlertidig flytteforbud skal kunne treffes for inntil tre måneder opprettholdes. Det er presisert i bestemmelsen at barnevernstjenesten i løpet av denne perioden skal legge forholdene til rette for at flyttingen kan skje med minst mulig ulempe for barnet. Barnevernstjenesten må under denne perioden forberede barnet på flytting, og ordne praktiske forhold som skole eller barnehage. Videre må barnevernstjenesten vurdere behovet for å sette i verk hjelpetiltak hos foreldrene når barnet flytter hjem. Utgangspunktet for vedtak om midlertidig flytteforbud er at barnet skal tilbake til foreldrene eller en annen omsorgsbase som foreldrene har bestemt. I enkelte saker kan barnevernstjenesten likevel vurdere at det er nødvendig med omsorgsovertakelse eller andre barnevernstiltak, som pålegg om hjelpetiltak.

I høringsnotatet ble det lagt til grunn at det i forbindelse med et midlertidig flytteforbud, som i dag, ikke skal treffes vedtak om samvær mellom barnet og foreldrene. Enkelte høringsinstanser har under høringen tatt til orde for at barnevernstjenestens leder på tilsvarende måte som ved akuttvedtak om omsorgsovertakelse bør kunne treffe vedtak som regulerer samværet mellom barn og foreldre. Departementet opprettholder likevel forslaget om at et vedtak om flytteforbud ikke skal innebære mulighet til å fastsette begrensninger av samvær mellom barnet og foreldrene. Departementet understreker derfor viktigheten av barnevernstjenesten søker å etablere en god dialog og samarbeid med foreldrene om hvordan flytting kan skje med minst mulig ulempe for barnet. Et vedtak om flytteforbud innebærer ikke at foreldrene mister omsorgen for barnet, men at barnet i en midlertidig periode skal bli boende for å forhindre et mulig skadelig miljøskifte.

Det vises samtidig til at bestemmelsen om akuttvedtak om omsorgsovertakelse også omfatter tilfeller der et barn er plassert utenfor hjemmet med foreldrenes samtykke. Dette innebærer at det kan treffes et akuttvedtak om omsorgsovertakelse dersom vilkårene for dette er oppfylt. Et slikt vedtak kan bare treffes dersom det er fare for at barnet blir vesentlig skadelidende dersom akuttvedtaket ikke gjennomføres straks. I et slikt tilfelle kan det også treffes vedtak om samvær, jf. utkast til § 4-2 annet ledd.

Som for andre akuttvedtak foreslår departementet at barnevernstjenesten innen seks uker må sende begjæring om tiltak til barneverns- og helsenemnda. Dersom det ikke fremmes slik begjæring, faller vedtaket om midlertidig flytteforbud bort senest etter tre måneder. På bakgrunn av innspill fra fylkesnemndene er det presisert i bestemmelsen at vedtaket om flytteforbud består til saken er avgjort av nemnda.